Brev fra Nærings- og fiskeridepartementet v/statsråd Elisabeth Aspåker til Stortinget, datert 16. desember 2015

Dokument 8:39 S (2014–2015) – representantforslag om å sikre at ulovlig fremskaffede produkter fra hai ikke importeres til Norge

Jeg viser til brev datert 9. desember d.å. hvor Næringskomiteen oversendte Dokument 8:39 S (2014-2015) - representantforslag fra stortingsrepresentantene Line Henriette Hjemdal, Rigmor Andersen Eide og Rasmus Hansson om å sikre at ulovlig fremskaffede produkter fra hai ikke importeres til Norge.

Før jeg kommenterer representantenes konkrete forslag, ønsker jeg å gi en oversikt over forvaltningsregimet for hai i Norge og våre internasjonale forpliktelser, bl.a. etter konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES).

Det finnes ca. 400 ulike haiarter i verden og et titalls befinner seg i norske farvann. Fra norsk side er det viktig å ivareta hensynet til bærekraftig forvaltning og bruk av havets ressurser. Dette gjelder også for haiarter. Som for alle andre arter, reguleres derfor hai i norsk farvann på artsnivå ut i fra biologisk hensyn og etter anbefaling fra Havforskningsinstituttet. I Norge har vi forbud mot direktefiske etter brugde, pigghå, håbrann og silkehai. Dette er i tråd med råd fra International Council for the Exploration of the Seas (ICES). Norge har, som kjent, et generelt utkastforbud. All fangst skal registreres og føres i land. For brugde og håbrann er det innført unntak fra ilandføringsplikten. Bakgrunnen for dette er at disse artene er store og kan således være svært vanskelige å håndtere ombord. Av sikkerhetshensyn, og for å unngå underrapportering på grunn av ulovlig utkast, er det derfor tillatt at disse artene slippes ut igjen. Betingelsen er at fangst som slippes på sjøen skal rapporteres. Det er forbudt å skjære finnene av brugde og håbrann før fangsten er landet.

Norge ratifiserte i 1976 CITES- konvensjonen. Hensikten med konvensjonen er å kontrollere internasjonal handel med truede dyre- og plantearter, og derved bidra til å hindre overbeskatning av de forskjellige artene. Statene som har sluttet seg til konvensjonen er forpliktet til å etablere et strengt inn- og utførselsreguleringsregime for de mest truede artene. Artene som omfattes av konvensjonen er listet opp på tre forskjellige lister. Listene er gjenstand for fortløpende vurderinger og justeringer.

Liste I omfatter arter som er truet av utryddelse og internasjonal handel med arter på liste I er forbudt. Liste II omfatter arter hvor det er nødvendig å føre kontroll med handelen, blant annet for å unngå overbeskatning. Handel med disse artene er ikke forbudt, men krever eksport- og importlisens. Artene som er oppført på liste III er fredet eller regulert på en annen måte i ett eller flere partsland. For disse artene skal det følge opprinnelsesbevis, som dokumenterer at de ikke stammer fra et av landene som har oppført arten på liste III.

Fra og med 14. september d.å. er ytterligere fem haiarter oppført på liste II, noe som betyr at det totalt er listet åtte

Carcharinus longimanus (hvitfinnehai), Lamna nasus (håbrann), Sphyrna lewini (skjellhammerhai), Sphyrna mokarran (storhammerhai), Sphyrna zygaena (glatthammerhai) ble oppført i 2014, i tillegg til Carcharodon carcharias (hvithai), Cetorhinus maximus (brugde) og Rhincodon typus (hvalhai). haiarter i CITES (alle i liste II). Av disse artene er håbrann og brugde å finne i norske farvann.

Videre har enkelte regionale fiskeriorganisasjoner (RFMO) som Norge er medlem av, innført fangstkrav som omfatter enkelte haiarter. Den internasjonale kommisjonen for bevaring av atlantisk tunfisk (ICCAT) har innført utkastpåbud for bifangst av enkelte haiarter i fisket etter tunfisk. De medlemsland som har generelt forbud mot utkast som en del av nasjonalt regelverk, blant annet Norge, er unntatt fra utkastforpliktelsen dersom de har innført forbud mot fiske etter disse artene, og dersom fisker ikke kan profitere økonomisk på eventuell bifangst. I tillegg er det krav om at slik bifangst skal rapporteres, og det er innført bestemmelser som skal redusere fangst av hai. Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) har innført forbud mot direktefiske av tjue haiarter i NEAFCs reguleringsområde. Videre har NEAFC innført forbud mot å skjære av finner av hai som har blitt fanget som bifangst i andre NEAFC-fiskeri før fangsten er landet. I likhet med ICCAT har også NEAFC krav om rapportering av bifangst av hai. Dette gjelder m.a.o. krav som stilles for å utøve fisket, ikke krav som stilles ved import.

Jeg vil nå besvare representantenes forslag.

Forslag 1: Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert har fullstendig og etterprøvbar artsinformasjon

Slik jeg har redegjort for innledningsvis, er det viktig å ivareta hensynet til bærekraftig forvaltning og bruk av haiarter. Import av haiarter som er oppført på CITES lister, er derfor kun tillatt hvis import av haiproduktet ledsages av en import og eksportlisens (liste I eller II). Lisensene utstedes av et medlemslands ansvarlige myndighet og inneholder opplysninger om bl.a. eksportør og importør, om artens vitenskapelige navn, fullstendig beskrivelse av varen som importeres eller eksporteres og formålet med eksporten/importen. Ved import av et slikt produkt til Norge, håndheves regelverket av tollvesenet som på denne måten forhindrer import av produkter som ledsages av ufullstendig eller uriktig informasjon. Dette omfatter også eventuelt feilaktig angivelse av artsinformasjon.

Forslag 2: Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert har fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.

Norge har en meget beskjeden import av haiprodukter. I 2012 og 2013 ble det henholdsvis importert haiprodukter til en verdi av 205 420 kroner og 12 853 kroner. Importen stammer i all hovedsak fra Danmark, Spania og New Zealand, som alle har ratifisert CITES-konvensjonen og som anses å ha et godt fiskeriforvaltningsregime.

Hva gjelder dokumentasjon ut over hva som allerede kreves i CITES, er det CITES eller regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMO’er) som definerer detaljeringsgraden av fangstinformasjonen som skal rapporteres til myndighetene. Norge er forpliktet til å følge de bestemmelsene som følger av de internasjonale avtalene Norge har sluttet seg til. Dette betyr bl.a. at vi bare vil kunne innføre slike importbestemmelser dersom det er i samsvar med WTOs avtale om tekniske handelshindre (TBT). Videre må det være proporsjonalitet mellom tiltakets omfang og det mål tiltaket søker å oppnå, i dette tilfellet å forhindre import av ulovlig fangede haiprodukter.

Det fremgår ikke klart av forslaget hva en ønsker å oppnå ved å stille krav om fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst. Som jeg har redegjort for, håndhever Norge våre egne regler innenfor norske fiskerijurisdiksjonsområder, samtidig som vi følger relevante internasjonale regler ved import. Når det gjelder import, vil det være CITES, eller relevante regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner, som tar stilling til hvorvidt det skal være forbudt å fiske på spesielle haiarter eller forby, eller regulere, handelen med slike arter. Det vil være opplysninger i importdokument om artsnavn som vil være vesentlig for håndhevelsen av et forbud, ikke hvor eller når fisket har foregått.

Det er 400 forskjellige haiarter i verden. Det nåværende tollklassifiseringssystemet vil møte på store utfordringer m.h.t. å klassifisere alle haiarter som er dekket av forslaget.

Tilleggsinformasjonen som etterspørres, vil videre være utfordrende hva gjelder verifikasjon. Jeg mener forslagets etterprøvbarhet vil være administrativt og økonomisk svært ressurskrevende. For å etterprøve opplysningene må tollvesenet kontakte eksportøren eller myndighetene i eksportlandet for å verifisere opplysningene. Det er lite som tyder på at landene i Asia og Stillehavet som forslagsstillerne refererer til, og som står for hovedtyngden av fiske av hai, krever slik detaljert fangstinformasjon fra fiskerne. Hvis slik informasjon ikke finnes, kan den heller ikke verifiseres. Forslaget om etterprøvbarhet synes derfor ikke mulig å gjennomføre ut over det allerede eksisterende kravet om artsinformasjon.

Slik jeg ser det, har forslaget en rekke administrative og økonomiske konsekvenser som vanskelig lar seg forsvare ut fra det ønskede formålet – å forhindre import av ulovlig fangede haiarter.

Videre mener jeg at CITES gir et godt beskyttelsesnivå. Jeg anser det derfor ikke som hensiktsmessig å etablere et system med dokumentasjonskrav for import utover det som allerede følger av våre forpliktelser etter CITES og de enkelte RFMO’ene vi er medlemmer av.