Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Henry Blattmann, Else-May Botten, Ingrid Heggø og Knut Storberget, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Tone Heimdal Brataas, Morten Ørsal Johansen og Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, og fra Venstre, Pål Farstad, viser til representantforslag fra Line Henriette Hjemdal, Rigmor Andersen Eide og Rasmus Hansson om å sikre at ulovlig fremskaffede produkter fra hai ikke importeres til Norge. Norge har som en av verdens fremste sjømatnasjoner store ambisjoner når det kommer til bærekraftig fangst, utnyttelse og handel med sjømat. Vi har derfor ratifisert en rekke konvensjoner for å sikre at vi internasjonalt og nasjonalt bidrar der vi kan, og med de virkemidler som behøves for å sikre kontroll med denne. Som Nærings- og fiskeridepartementet viser til i sitt svarbrev av 16. desember 2014 (vedlagt), har Norge ratifisert CITES-konvensjonen i 1976. Dennes hensikt er å kontrollere internasjonal handel med truede dyre- og plantearter for å unngå overbeskatning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser videre til svarbrev fra statsråden og slutter seg, når det kommer til forslagene, til regjeringens konklusjon.

Forslag 1, som går på etterprøvbarhet, er ivaretatt i dagens system med godkjente importlisenser.

Forslag 2, som går lenger enn de avtaler Norge har sluttet seg til i dag, vil for det første være meget ressurskrevende og i siste instans vanskelig å verifisere om er virker, all den tid man er avhengig av at de nasjoner som står for dette fisket også etterspør denne informasjonen. Det er ikke slik i dag.

Flertallet konkluderer derfor med at CITES gir et godt beskyttelsesnivå og foreslår med dette at forslaget vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at omsetning av haifinner er en trussel mot flere haibestander, og at det er nødvendig å regulere fisket for å sikre en bærekraftig utnyttelse av haibestandene. Disse medlemmer viser videre til at haifinning er en trussel mot de ulike haibestandene, og dermed også mot økosystemet i havet. Omsetningen av haifinner vil være en trussel mot haibestandene selv om fangsten ikke innebærer haifinning.

Disse medlemmer viser til at en nyere studie utført av Boris Worm og forskere fra flere universitet i Canada og USA har anslått at om lag 100 millioner hai (1,44 millioner tonn) ble drept i 2000 og om lag 97 millioner i 2010 (1,41 millioner tonn). Disse medlemmer viser til at det hvert år blir drept mellom 6,4 og 7,9 prosent av all hai, ifølge forskerne. Disse medlemmer peker på at en bærekraftig utnytting vil tilsvare at under 5 prosent av haien blir drept per år. Disse medlemmer viser til at tallene er svært usikre, men Worm hevder at det totale antallet kan være mellom 63 og 273 millioner drepte hai per år.

Disse medlemmer peker på at selv med et forbud mot haifinning vil den høye verdien av haifinner fremdeles gjøre det attraktivt å forsøke å omgå reglene og praktisere haifinning. Disse medlemmer mener det er behov for strengere regulering av import av produkter fra hai for å stanse import av ulovlige haiprodukter til det norske markedet.

Disse medlemmer mener det også vil ha en viktig signaleffekt globalt at Norge tar problemstillingen og generelt tap av biologisk mangfold svært alvorlig. Disse medlemmer mener dette kan oppnås ved at det innføres krav om at haiprodukter som blir importert må ha fullstendig artsinformasjon, noe som vil sikre at truede haiarter ikke når det norske markedet. Disse medlemmer mener haiproduktene som blir importert, også må ha fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.

Disse medlemmer viser til at det kun er 8 av nesten 100 utryddingstruede haiarter som er inkludert på CITESs liste. De resterende haiartene mangler i stor grad vern mot overbeskatning. Disse medlemmer konkluderer derfor med at CITES ikke gir et godt nok beskyttelsesnivå.

Disse medlemmer viser til at fiskeriministeren, i sitt svar til komiteen av 16. desember 2014, skriver følgende:

«Det vil være opplysninger i importdokument om artsnavn som vil være vesentlig for håndhevelsen av et forbud, ikke hvor eller når fisket har foregått.»

Disse medlemmer viser til at det forekommer at hai, både truet og ikke-truet, blir fisket i området som egentlig er verneområder og skal ivareta haien. Dette kan blant annet forekomme i de tilfeller der haien er bifangst i forbindelse med annen fiskerivirksomhet, som for eksempel fiske av tunfisk, med fangstmetoder som ikke er tillatt. Disse medlemmer viser til at det også er noen områder som har vern i gitte perioder av året. Disse medlemmer mener dette underbygger behovet for at både tidspunkt og sted, samt fangstmetode, blir spesifisert i forbindelse med import.

Disse medlemmer viser til at Norge, ved å stille strengere krav, vil være en stor pådriver for å redusere ulovlig, uregulert og urapportert (UUU) fiske.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert, har fullstendig og etterprøvbar artsinformasjon.

• 2. Stortinget ber regjeringen sikre at haiprodukter som blir importert, har fullstendig og etterprøvbar informasjon vedrørende fangstmetode, sted, dato og tidspunkt for fangst.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak for å sikre strengere regulering av import av produkter fra hai for å stanse import av ulovlige haiprodukter til Norge.»