Utkast til innstilling ble i henhold til Stortingets vedtak av 17. juni 2014 oversendt kontroll- og konstitusjonskomiteen til uttalelse ved presidentskapets brev av 16. januar 2015. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har avgitt følgende uttalelse i brev til presidentskapet av 20. februar 2015:

«Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til brev fra Presidentskapet av 16. januar 2015, der komiteen fikk seg forelagt Dokument 8:80 LS (2013–2014) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Kolberg, Per Olaf Lundteigen, Bård Vegar Solhjell, Jette F. Christensen, Marit Arnstad, Karin Andersen og Gunvor Eldegard om ny bestemmelse om opplysningsplikt for statsråder og statssekretærer om tidligere oppdragsgivere og politiske næringsmessige interesser- til uttalelse, jf Stortingets forretningsorden § 22 annet ledd siste punktum.

Komiteen har følgende merknader:

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til forslagsstillernes utgangspunkt for representantforslaget og slutter seg til ønsket om og nødvendigheten av å opprettholde den allmenne tilliten til politikken. Det skal etter flertallets syn være åpenhet om politiske prosesser og nærhet, ikke økonomiske ressurser, som avgjør hvem som får påvirke politiske beslutninger. Flertallet er av den oppfatning at forslaget er med på å fremme tillit til politikere og politikken og dermed forhindre mistenkeliggjøring, som med rette eller urette, kan skapes ved manglende åpenhet.

Flertalletoppfatter at forslagets intensjon er å oppnå størst mulig grad av åpenhet og tillit gjennom velprøvde og velfungerende systemer: den allerede eksisterende registreringsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Det er likeledes lagt til grunn at lovbestemmelsen skal bygge på tillit til den enkelte politikers skjønn og være enkel å forholde seg til og praktisere. Flertallet vil anbefale forslaget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at utviklingen de senere år har gått i retning av at politikken i større grad enn tidligere er kommersialisert, i den forstand at politikere har tatt med seg viktig kunnskap i overgangen fra politikk til næringsliv. Det politiske svaret på dette er å ilegge karantene gitt gjennom et karanteneutvalg. I realiteten har vi dermed et system som ivaretar overgangen fra politikk til næringsliv, men ingen ordninger som ivaretar overgang fra næringsliv til politikk. Etter disse medlemmerssyn bør man søke løsninger også for den siste varianten. Det foreliggende forslaget er så langt disse medlemmer kan se, en god og pragmatisk løsning. Det bygger på allerede eksisterende registreringsordning som er vel innarbeidet i Storting og regjering, og det bygger på tillit til at den enkelte politikere er den nærmeste til å vurdere hva som bør registreres.

Disse medlemmer vil også understreke at forslaget tar utgangspunkt i den samme begrunnelsen som lå til grunn for Stortingets innføring av registreringsordninger som nå er gjeldende. Da Stortinget første gang etablerte en frivillig ordning for registering av stortingsrepresentantenes og regjeringsmedlemmenes verv og økonomiske interesser, var nettopp hensikten å gi offentligheten kunnskap om hvilke interessekonflikter som kunne oppstå. Da ordningen senere ble gjort obligatorisk, var begrunnelsen at nasjonalforsamlingens autoritet og integritet var best tjent med å fjerne ethvert grunnlag for mistanke om at representantene handlet ut fra skjulte motiver. Disse medlemmer er av den oppfatning at forslagsstilleren ved å ta utgangspunkt i intensjon og utforming i gjeldende registreringsordning har lagt opp til en nøktern og gjennomførbar ordning som bør iverksettes så raskt som mulig.

Slik disse medlemmer ser det er forslaget verken hele svaret på hvordan man skaper tillit til politikken eller et forslag som gir alle svar på hvordan man sørger for mer åpenhet. Det vil alltids måtte gjøres avveininger når man skal lage nye lover, slik det også er tilfelle med det foreliggende lovforslag.

Etter disse medlemmers syn er det gjort valg som alt i alt virker fornuftige og pragmatiske. Disse medlemmer vil understreke at den lovpålagte taushetsplikt som forslaget viker for, er fornuftig og gjør forslaget gjennomførbart. At advokater i visse tilfeller kan opptre som konsulenter rokker ikke ved det faktum at forslaget om opplysningsplikt vil fange opp de fleste tilfeller som forlaget har som intensjon å fange opp. Disse medlemmer ser for øvrig ingen grunn til å tro at noen bransjer og ei heller politikere, er så konspiratoriske at de vil unngå å registrere kunder som vil kunne medføre en mistanke om skjulte motiver for en politisk beslutning.

Likeledes er disse medlemmer enig med Sivilombudsmannen som har lagt til grunn at det er andre hensyn som spiller inn ved vurderingen av om opplysninger er taushetsbelagte enn om det foreligger en avtale mellom to private parter. Disse medlemmer er videre av den oppfatning at noen opplysninger selvsagt er taushetsbelagt med god grunn og at dette vil kunne legges til grunn på bakgrunn av konkrete vurderinger også hvis man innfører en opplysningsplikt. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til statssekretæren i Finansdepartementets håndtering ved sin tiltredelse hvor alle opplysninger om hans næringsvirksomhet ble lagt frem bortsett fra de som med god grunn var belagt med taushet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at forslagsstillerne helt og fullt stiller seg bak gjeldende habilitetsregler og er enig i at habilitetsreglene både er viktige og nødvendige. Disse medlemmer legger til grunn at forslaget om opplysningsplikt vil gi befolkningen ytterligere mulighet til innsikt i hvilke bindinger politikere eventuelt har. Forlaget slik det er presentert er etter disse medlemmers oppfatning å følge samme prosedyre for hvordan man skal forholde seg til ens bakgrunn og bindinger som habilitetsreglene legger opp til. Det vil også med dette forslaget være opp til den enkelte statsråd å avgjøre hva det bør opplyses om. Det må utvises skjønn fra den enkelte slik det også er tilfelle ved habilitetsspørsmål. På samme måte vil det være den enkelte statsråds ansvar at opplysningene som gis er korrekte og utfyllende.

Disse medlemmer ser at det stilles spørsmål ved fortolkningen av enkeltheter i forslaget. Som påpekt tidligere er forslaget ikke ufeilbarlig. Disse medlemmer vil likevel påpeke at det ikke på noen måter er uoverkommelig for Stortinget å definere eventuelle uklarheter. Slik disse medlemmer ser det kan for eksempel oppdragsgiver defineres som et eget rettssubjekt som ber om en tjeneste. Litt mer problematisk kan det være å definere om registreringen skal omfatte også kundeforhold som den angjeldende ikke har vært i direkte kontakt med, avsluttede oppdrag eller lignende. Disse medlemmer mener disse problemstillingene kan diskuteres, men at det vil være mulig å finne relevante og gode avgrensninger hvis viljen til å oppnå større tillit og åpenhet er tilstede.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, stiller seg bak ønsket om å opprettholde den allmenne tilliten til politikken og mener det foreliggende forslaget langt på vei operasjonaliserer et slikt ønske. Flertallet støtter derfor forslaget med de tilpasninger som er nødvendig for å tilpasse det gjeldende lov om registrering av regjeringsmedlemmers verv og økonomiske interesser.

Flertallet ber Presidentskapet treffe vedtak i tråd med dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at habilitetsreglene i dag fungerer ut fra at den enkelte tjenestemann er ansvarlig for å vurdere sin stilling ut fra alle relevante forhold som kan tenkes å svekke tilliten til at en avgjørelse tas på et saklig grunnlag. Forslagsstillerne ser ut til å legge uforholdsmessig stor vekt på at tidligere arbeidsforhold svært hyppig vil kunne inngå i en vurdering av habilitet i en enkelt sak, i forhold til andre momenter som også kan føre til inhabilitet. Dette kan svekke inntrykket av at andre forhold kan være mer vesentlige å vurdere, og at det til slutt er vedkommende beslutningstager som håndterer sin habilitet under eget ansvar.

Forslaget utvider kretsen av tredjeparter tjenestemannen har vært i direkte, eller indirekte kontakt med før tiltredelsen av stillingen. Dersom det fortsatt eksisterer relasjoner etter utnevnelsen, vil man allerede i dag kunne gjøre seg kjent med disse gjennom den eksisterende registreringsordningen.

Disse medlemmer deler Presidentskapets vurdering under punkt 2.4, og viser til at det ikke er påvist at de ordinære prosedyrene for å motvirke inhabilitet er utilstrekkelige. Når det ikke er påvist at reglene er utilstrekkelige for dette formål, er det samtidig ikke dokumentert at en utvidet registreringsplikt om generell arbeidshistorikk som inkluderer statssekretærer, vil gi et bedre vern mot inhabilitet. En slik vurdering vil alltid måtte foretas konkret.

Disse medlemmer sier seg enig i de lovtekniske innvendingene knyttet til tolknings- og avgrensingsproblemene, uten å gå nærmere inn på disse i denne uttalelsen. I tillegg gis det anvisninger om at reglene mer detaljert skal anvendes etter mønster av gjeldende registers reglement så langt det passer. Dette åpner for en sterk skjønnspreget vurdering, som er lite egnet til å avklare tvilsspørsmål.

Disse medlemmer slutter seg også til Presidentskapets betraktninger om at det er samfunnsmessig ønskelig med karriereoverganger mellom privat og offentlig sektor. Et omfattende formelt prosedyre- og registreringsregime som gjelder tredjeparter i avsluttede og indirekte relasjoner, vil forsterke de praktiske og mentale barrierer mellom politikk og vanlig arbeidsliv.

Disse medlemmer vil også peke på at forslagsstillerne ser ut til å ha oversett kompetansedelingen mellom storting og regjering. Etter gjeldende lov § 2 tilligger kompetansen til å gi nærmere regler gjennom forskrifter til Kongen i statsråd. Det innebærer at forslaget ikke kan vedtas i den foreliggende form.»