Vedlegg 2
Jeg viser til ovennevnte representantforslag av 9. desember 2014 og til mitt svar til Kommunal- og forvaltningskomiteen av 8. januar 2015. Videre viser jeg til at Arbeiderpartiets stortingsgruppe, ved parlamentarisk nestleder Helga Pedersen, i brev av 18.12.2014 har stilt noen tilleggsspørsmål der hun «ber regjeringene bistå med opplysninger om hvilken praksis andre NATO-land har lagt til grunn for å håndtere saker vedrørende tidligere kamptolker og annet hjelpepersonell fra internasjonale operasjoner».
Konkret stilles følgende spørsmål:
1) Hvilke land har brukt kollektive løsninger som f.eks arbeids- og oppholdstillatelse til alle kamptolker og hjelpepersonell?
2) Hvilke land har valgt løsninger som baserer seg på at hver enkelt tolk eller hjelpeansatt etter utvalgte kriterier kan søke å få sin sak vurdert?
3) Hvor mange har eventuelt fått slike søknader innvilget i de respektive landene?
Norge har deltatt i flere internasjonale operasjoner opp igjennom årene, men det er først ved tilbaketrekkingen fra Afghanistan man har iverksatt en særskilt ordning der lokalt ansatt personell har kunnet søke om opphold i Norge. Dette er gjort fordi ansettelsesforholdet med norske myndigheter kan medføre et beskyttelsesbehov. Tilsvarende gjelder for flere europeiske land.
Utenriksdepartementet har ved hjelp av våre ambassader i aktuelle land innhentet informasjon fra Australia, Canada, Danmark, Estland, Finland, Italia, Nederland, Polen, Storbritannia, Tyrkia, Tyskland, Spania, Sverige og USA. Frankrike har ikke kunne svare siden terroraksjonen nylig har lagt beslag på alle ressurser. Som følge av at flere av landene ønsker å være tilbakeholdne med å uttale seg eksplisitt om antall, praksis m.m., vil svarene nødvendigvis måtte bli noe generelle.
Slik jeg forstår det, har ingen land anvendt kollektive løsninger fullt ut slik som angitt i spørsmål 1.
USA ser ut til å ha den mest kollektivt innrettede ordningen i form av et eget visumprogram (Special Immigrant Visa – SIV) som i prinsippet kan anvendes for alle lokalt ansatte. Ordningen ble innført i 2005/2006, og gjaldt da bare tolker. Spørsmål om beskyttelsesbehov var ikke tema. I 2009 ble ordningen vedtatt utvidet til også å omfatte annet lokalt ansatt personell, samtidig som det ble lagt til grunn at den enkelte måtte dokumentere en trussel mot sin person som følge av den jobben vedkommende hadde gjort for amerikanske myndigheter og ha et reelt beskyttelsesbehov. SIV-ordningen er basert på en egen kvoteordning (ikke knyttet til kvote for overføringsflyktninger), der et gitt antall afghanere som har jobbet for USA i minst ett år skal kunne gis opphold i USA sammen med sine familier. Slik jeg forstår det, hadde om lag 1 650 tolker fått oppholdstillatelse i USA frem til utgangen av oktober 2013. I perioden oktober 2013 – september 2014 hadde i overkant av 40 afghanske tolker benyttet seg av programmet.
Canada har hatt et nokså omfattende immigrasjonsprogram for afghanere tilknyttet kanadiske styrker. Rundt 850 personer (søkere og deres medfølgende familie) har fått oppholdstillatelse i Canada. Programmet stengte i 2013, men på grunn av et etterslep i saksbehandlingen er det mange som først nå har ankommet Canada. Rundt halvparten av søkerne fikk innvilget søknadene etter en individuell vurdering. Det har vært et kriterium at man har hatt et direkte ansettelsesforhold med kanadiske myndigheter. Alle søknader som er fremmet etter at programmet stengte har blitt avvist.
Australia ser også ut til å ha hatt et større program for tolker og annet lokalt personell, men har håndtert dette innen kvoten for overføringsflyktninger. I tillegg til personell direkte ansatt av australske militære styrker og bistandsorganisasjoner, har også kontraktører vært omfattet. De fleste tolkene har da også fått sine oppdrag gjennom ulike firmaer. Vi har ikke mottatt tall fra Australia.
Storbritannia har en tredelt ordning bestående av en utdanningskomponent, en ordning med økonomisk kompensasjon og en relokaliseringsdel. De førstnevnte komponentene forutsetter at det lokale personellet forblir i Afghanistan. Relokaliseringen kan gjelde mellom steder i Afghanistan og flytting til Storbritannia. Mens alle kan kvalifisere for å søke på de to førstnevnte komponentene, er det egne retningslinjer for å kunne omfattes av relokaliseringsordningen. Man må ha hatt et direkte ansettelsesforhold med britiske myndigheter per 19.12.2012 eller senere og ha jobbet i minst ett år sammenhengende i en særlig utsatt posisjon ved frontlinjen i Helmand-provinsen. Under disse overskriftene er det også gitt mer detaljerte anvisninger.
Danmark har lagt seg tett opp til den britiske ordningen, siden britene har vært formell arbeidsgiver for mange av tolkene Danmark har benyttet. Både Danmark og Estland har fått anledning til å legge den britiske ordningen til grunn som følge av tett samarbeid om tolkene, dvs. at en som har fått avslag på søknaden om relokalisering til Danmark kan få innvilget relokalisering til Storbritannia.
Storbritannia har opplyst at 390 av 840 overflødiggjort lokalt personell har søkt om relokalisering dit, men saksbehandlingen pågår fortsatt for hoveddelen av saker. Danmark har benyttet om lag 195 tolker ifm. sitt ISAF-bidrag, og 34 av disse oppfyller kriteriene for å søke relokalisering til Danmark, jf. over. En oversikt fra det danske forsvaret av 4.12.2014 viser at 29 saker er ferdig behandlet. Av disse er fem gitt opphold i Danmark, èn har tatt den økonomiske pakken, 11 har ønsket gjenbosetting i Storbritannia og 12 har fått avslag i Danmark, men har fått flytte til Storbritannia.
Tyskland har også en ordning som skiller mellom å gi støtte til utdanning eller økonomisk kompenasjon i Afghanistan og relokalisering. Lokalt ansatt personell som er utsatt for risiko etter en individuell vurdering kan få en to-årig midlertidig oppholdstillatelse i Tyskland med mulighet for forlengelse etter visse kriterier. Ved utgangen av 2014 var det gitt oppholdstillatelse i Tyskland for om lag 560 av omtrent 1 335 søkere. Tallene sier ikke om dette bare gjelder tolker eller også annen type personell.
Utover tallene som er nevnt over, er det i Sverige innvilget søknader om gjenbosetting innen rammen av kvoten for overføringsflyktninger for 23 lokalt ansatte, hovedsakelig tolker. Med familiemedlemmer utgjør dette 68 personer. Nederland har kun en håndfull saker, de fleste fortsatt til behandling (Nederland har hatt nært samarbeid med Tyskland om tolker). Noen land, som Tyrkia og Estland, har ikke hatt behov for å etablere noen egne ordninger. Andre land har temaet oppe til diskusjon, uten at det p.t. er vedtatt om det skal etableres noen ordning for håndtering av lokalt ansatt personell, og noen har varslet at de ikke ønsker å oppgi tall for lokalt personell fra Afghanistan som har fått oppholdstillatelse, bl.a. av sikkerhetshensyn.
Av landene som har etablert ordninger, og som har delt informasjon, legger alle til grunn at sakene skal behandles individuelt, og at det i større eller mindre grad oppstilles kriterier og ev. avskjæringstidspunkter. Dette gjelder Australia, Canada, Danmark, Italia, Nederland, Storbritannia, Tyskland, Spania, Sverige og USA.