VEDLEGG 2
Jeg viser til brev av 3. juni 2014 fra Stortingets transport- og kommunikasjonskomité med oppfølgingsspørsmål 2 og 3 i tilknytning Dokument 8:69 (20013-2014).
”Det er det enkelte rederi og den enkelte kaptein som må vurdere hvilke havner det er forsvarlig å anløpe.
- Hvordan vurdere likevel departementet at den kai som tidligere er blitt funnet egnet å anløpe, blir besluttet som ikke forsvarlig å anløpe – selv ikke under optimale værforhold – av samtlige av rederiets kapteiner?”
Som vist til i mitt brev av 26. juni 2014 til Transport- og kommunikasjonskomiteen har Hurtigruten ASA som rederi det overordnede ansvaret etter skipssikkerhetsloven for sikker drift av sine skip. Kapteinene har etter loven bl.a. ansvar for sikker navigering av sitt skip og de skal medvirke til at rederiets kan oppfylle plikten om sikker drift. Hurtigruten har orientert om at de, på bakgrunn av tilbakemeldinger fra sine kapteiner, har foretatt en sikkerhetsmessig vurdering av anløp av Mehamn. Denne vurderingen, foretatt av de ansvarlig etter skipssikkerhetsloven for sikkerheten for både passasjerer og mannskap, legger jeg til grunn.
”Hvordan er avtalen mellom staten og Hurtigruten utformet når det gjelder rederiets mulighet til å sløyfe anløp i visse havner på permanent basis?”
Etter § 6 i gjeldende avtale (vedlagt) kan hver av partene be om forhandlinger, herunder om endring av enkeltanløp.
”Kan rederiet til enhver tid droppe samtlige anløp på et av de avtalte anløpssteder når det fra rederiets side begrunnes ut fra sikkerhetsmessige forhold?”
Jeg viser her til mitt svar på spørsmål 2 samt § 8 Force majeure i avtalen.
”Hvilke økonomiske konsekvenser i godtgjøringen fra staten medfører dropp av anløp fra Hurtigruten?”
Sløyfing av anløp begrunnet i force majeur, jf. avtalens § 8 fritar også staten for å betale vederlaget som tilsvarer bortfallet av anløpet. Så langt har departementet ikke foretatt trekk i godtgjørelse knyttet til Mehamn.