Det vises i proposisjonen til at begrensning
av klageadgangen i byggesaker kan være et virkemiddel for å effektivisere
byggesaksprosessen. Behovet for å forenkle byggesaksprosessen og
redusere antall klagesaker må likevel veies opp mot den enkeltes
rettssikkerhet. I tillegg bidrar klageadgangen til å sikre at forvaltningen fatter
riktige avgjørelser.
Etter gjeldende rett er det mulig å fremme klager på
flere stadier i en byggeprosess. Det er klageadgang både på planvedtak
og byggesaksvedtak. I byggesaker er det klageadgang på rammetillatelsen,
eventuelle tilleggstillatelser, dispensasjonsvedtak, igangsettingstillatelser
og på vedtak om midlertidig brukstillatelse og ferdigattest. Videre
kan alle vedtak som fattes i forbindelse med ulovlighetsoppfølgning
av tiltak påklages.
Plan- og bygningsloven bygger på forvaltningslovens
klage- og omgjøringsregler så langt ikke annet følger av særskilte
bestemmelser, jf. plan- og bygningsloven § 1-9 første ledd. Det
følger av forvaltningsloven § 28 at enkeltvedtak kan påklages av
en part eller en annen med rettslig klageinteresse i saken. Spørsmålet
om det foreligger rettslig klageinteresse er avhengig av om klager
har en viss aktuell tilknytning til saken og saksutfallet. Hvem
som har rettslig klageinteresse i byggesaker avgjøres etter en konkret
vurdering i den enkelte sak. Tradisjonelt har man i byggesaker vært
liberale når det gjelder hvilke interesser som kan gi klagerett.
Plan- og bygningsloven § 1-9 andre ledd begrenser
klageadgangen som følger av forvaltningsloven. Det fremgår av bestemmelsen
at det i byggesaken ikke kan klages på forhold som er avgjort i
bindende reguleringsplan eller ved dispensasjon, og hvor klagefristen
for disse vedtakene er utløpt. Dersom det finnes hensiktsmessig, kan
klagen realitetsbehandles i stedet for å avvises.
Departementet foreslår i proposisjonen at de innskrenkninger
i klageadgangen som følger av plan- og bygningsloven § 1-9 videreføres
og utvides noe for ytterligere å begrense antall klagemuligheter
i en byggesak. Det er foreslått at heller ikke forhold som er avgjort
i tidligere vedtak i byggesaken kan påklages, selv om forholdet
ikke er avgjort i bindende reguleringsplan eller ved dispensasjon.
Formålet med forslaget er å hindre «omkamper» i form av klage på
forhold som allerede er vurdert og avgjort.
Selv om enkelte av høringsinstansene har uttrykt skepsis,
mener departementet at bestemmelsen i større grad vil ivareta hensynet
til forutberegnelighet og effektivitet i byggesaksbehandlingen.
Departementet ser at det i enkelte tilfeller
kan være vanskelig å fastslå om klageanførslene allerede er avgjort,
for eksempel om klageanførslene i klagen på igangsettingstillatelsen
faktisk omfatter forhold som ble avgjort i forbindelse med rammetillatelsen.
Bestemmelsen innebærer at det må foretas en konkret vurdering av
samtlige klageanførsler i den enkelte sak. Klageinstansen må ta
stilling til om forholdet er avgjort eller ikke før saken eventuelt
kan avvises. Finner klageinstansen at forholdet er avgjort i tidligere
vedtak kan klagen avvises. Dersom det finnes hensiktsmessig, eksempelvis
i tilfeller der det oppstår tvil om klagen gjelder forhold som allerede
er avgjort, kan klagen realitetsbehandles, jf. andre ledd, andre
punktum. Samlet sett vil den nye bestemmelsen etter departementets syn
føre til mindre arbeid for bygningsmyndighetene.
Det følger av forvaltningslovens system at en slik
avvisning av klage kan påklages. Rettslig sett er det ikke noe i
veien for at departementet i plan- og bygningsloven også kan innskrenke
adgangen til å påklage avvisningsvedtak. Det fremgår av proposisjonen
at departementet likevel ikke finner grunnlag for å gjøre unntak fra
forvaltningslovens regler på dette punkt. Klageretten på avvisningsvedtak
ivaretar klagers rettssikkerhet, og departementet mener det kan være
behov for å prøve avvisningsgrunnlaget forvaltningsmessig, da alternativet
er domstolsprøving, som er ressurskrevende og økonomisk tyngende
for alle parter.
Det fremgår av proposisjonen at de foreslåtte
endringene vil medføre færre klagesaker som gir både førsteinstans
og klageinstans adgang til å benytte frigitte ressurser på andre
oppgaver. Videre vil tiltakshaver kunne gjennomføre prosjektet raskere
ved ikke å måtte avvente en klagebehandling.
Komiteen viser til
at det i byggesaker ikke er uvanlig at den meget omfattende og åpne
adgangen til å klage på vedtak fører til lang saksbehandlingstid
og lite forutsigbarhet i byggeprosjekter.
Komiteen minner om at adgang
til å klage er en viktig rettighet ,og det må sørges for at den ivaretas. Komiteen er
imidlertid enig med regjeringens forslag fordi det først og fremst dreier
seg om å hindre unødvendige omkamper som fordeles utover de forskjellige
stadiene av en byggeprosess.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
mener at unødvendige omkamper som gjerne tas av de samme instanser og
personer gjennom flere stadier av en enkelt byggeprosess gir dårlig
effektivitet, trenering, mindre forutsigbarhet og store kostnader
for den som skal bygge.
Flertallet mener at å begrense
adgangen til klager er nødvendig og er derfor fornøyd med at regjeringen
nå rydder opp i dette slik at man både ivaretar rettighetene til
den som skal klage og forutsigbarheten til den som skal bygge.