Kommunal- og moderniseringsdepartementet legger
i proposisjonen frem forslag til endringer i plan- og bygningsloven
(LOV-2008-06-27-71).
Proposisjonen bygger på høringsnotat utarbeidet av
departementet og høringsuttalelsene til dette. Høringen pågikk i
perioden 28. juni 2013 til 25. oktober 2013. Se proposisjonen for
oversikt over høringsinstanser og for en nærmere beskrivelse av
uttalelsene til de enkelte forslagene.
Det går frem av proposisjonen at regjeringen
vil gjøre det enklere og billigere å bygge boliger, blant annet
ved å sikre raskere saksbehandling av byggesaker og forenkle plan-
og bygningsloven. Raskere saksbehandling i balanse med rettssikkerhet
og god kvalitet i det ferdige produkt er et siktemål for regelverket.
Plan- og bygningsloven representerer et meget omfattende
regelverk for blant annet å styre arealbruk og det bygde miljø i
Norge. Ny plan- og bygningslov (byggesaksdelen) trådte i kraft 1. juli
2010. Det fremgår av proposisjonen at det således ikke er departementets
ambisjon å foreta noen fullstendig gjennomgang av lovens system for
saksbehandling, ansvar, kontroll og tilsyn ved denne revisjonen.
Det går frem av proposisjonen at intensjonen med
endringsforslagene er å effektivisere byggesaksprosessene. Målet
er rask og effektiv saksbehandling og god forutsigbarhet for alle involverte.
Et mål med forslagene er å fremheve byggesaksdelen av plan- og bygningsloven
som en «ja-lov», det vil si at tiltakshavere skal ha rett til å
gjennomføre tiltak som ikke er i strid med lov, forskrift eller
plan. Dette er en prinsipiell grunntanke for denne delen av loven,
men som ofte settes til side i den praktiske saksbehandlingen hvor
tiltakshavere opplever uforutsigbare og skiftende krav til både
ansvar og dokumentasjon, ikke bare mellom kommuner, men også mellom saksbehandlere
i samme kommune. Departementet ønsker gjennom forslagene å redusere rommet
for tilfeldig lokalt skjønn i byggesaksprosessen, blant annet gjennom
å tydeliggjøre ansvaret til den enkelte.
Eksempler på forenklinger som fremmes i proposisjonen
er fritak for søknadsplikt for mindre frittliggende bygg som er
i overensstemmelse med plan og regelverk for øvrig. Forslagene omfatter
også forenklinger i reglene om nabovarsling og klage, noen flere
tidsfristregler, med mer.
Det er etter departementets oppfatning rom for
i forskrift å forenkle søknadssystemet og saksbehandlingen for en
del tiltak med utgangspunkt i saksbehandlingskategoriene i loven.
En bakgrunn for noen av de endringer som foreslås
er at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har åpnet en sak mot Norge, der
de mener at lovens krav om godkjenning av foretak er i strid med
tjenestedirektivet. På denne bakgrunn foreslås opphevelse av kravet
om lokal godkjenning av foretak.
Når krav om lokal godkjenning fjernes, forsvinner
en mulighet for å fange opp foretak som ikke er kvalifisert, eller
som på annen måte er useriøse. I proposisjonen foreslår departementet derfor
andre virkemidler for å møte denne utfordringen.
Det pekes i proposisjonen på at sentral godkjenning
fortsatt må spille en viktig rolle, både som et hjelpemiddel for
å gi seriøse foretak et konkurransefortrinn, og som et virkemiddel
for å lette kommunens tilsynsvirksomhet.
Når godkjenning faller bort, vil det bli vanskeligere
å fange opp useriøse foretak, og byggenæringen har etterlyst bedre
virkemidler. I proposisjonen foreslår departementet derfor at det
legges til rette for at departementet eller den det bemyndiger kan
føre tilsyn med foretak i byggesaker også der foretaket ikke er
sentralt godkjent. Det foreslås også en hjemmel for å opprette et
register over foretak som har hatt ansvarsrett, for å hjelpe kommunene
i deres tilsyn med foretakene.
Det går frem av proposisjonen at departementet imidlertid
er klar over at disse tiltakene, som i første rekke fanger opp større
arbeider, ikke nødvendigvis er nok til å ta tak i problemene næringen
opplever.
Det vises i proposisjonen til at departementet
vil invitere byggenæringen og andre berørte til en dialog om tiltak
som kan være effektive for å sikre kvalitet i byggverk og stanse
useriøse foretak.
Departementet vil i løpet av våren foreta en
gjennomgang av tilgjengelighetskrav for boliger i byggteknisk forskrift.
Departementet fremmer i vår også forslag om forenklinger
i planprosessen.
Det fremgår også av proposisjonen at departementet
har satt i gang arbeid med sikte på å komme tilbake med forslag
til mer strukturelle tiltak for effektiv tilrettelegging for utbygging.
Departementet vil i denne sammenheng blant annet vurdere:
Bedre sammenheng
mellom planprosess og byggesak for å få disse til å virke mer effektivt
sammen for å korte ned den samlede tidsbruken.
Bedre samordning mellom tilgrensende regelverk.
Bedre samhandling mellom kommunene og sektormyndighetene.
Redusere antallet innsigelser og øke det
lokale selvstyret.
Tydeliggjøring av de ulike parters roller
og ansvar i byggesaken.
Økt digital samhandling i byggesaksprosessene.
Det fremgår av proposisjonen at departementet, parallelt
med regelverksforenklinger, legger stor vekt på IKT-utvikling og
digitalisering. Effektiviseringsgevinster vil i like stor eller
større grad kunne hentes ut ved tilrettelegging for økt bruk av
IKT og kompetansehevende tiltak gjennom veiledning og samarbeid
med næringen, kommunene, fylkene og andre berørte.
For å hente ut effektiviseringsgevinster og
samtidig opprettholde høy kvalitet i byggetiltakene, viser departementet
i proposisjonen til at det er avgjørende at regelverk og administrative
prosesser legger til rette for økt digital samhandling i plan- og
byggesaksprosesser.
Det pekes i proposisjonen på at målet er å kunne gi
innbyggere og næringsliv tilbud om gode selvbetjeningsløsninger.
Utvikling av digitale verktøy vil gjøre det enklere å følge regelverket, og
slik at søknadsprosessen og saksbehandlingen blir mer effektiv for
både kommunene, innbyggerne og næringsliv.
Det fremgår av proposisjonen at det er et mål
å legge til rette for mer automatisert saksbehandling og vedtak
både i enkle og i mer komplekse byggesaker. Det er et mål at den
som bygger får støtte og hjelp fra selvbetjeningsløsninger til å gjøre
valg i samsvar med regelverket, og dermed sikre riktig kvalitet
på det som bygges.
Det pekes i proposisjonen på at et regelverk
som legger til rette for å utvikle gode selvbetjeningsløsninger
og digitale verktøy vil være en viktig forutsetning for å oppnå
effektiviseringsgevinster for aktørene i byggenæringen. Dette vil
kreve en tilpasning og utvikling av deler av regelverket som i dag
er uklart eller skjønnsbasert. Forskrifter må i større grad utformes
som konkrete krav, for eksempel klare avgrensninger på høyde, avstand
og plassering.
Utvikling av IKT-verktøy og regler er ikke tilstrekkelig
for å nå målsettingene om en helautomatisert byggesaksprosess. Det
vil også kunne være behov for oppdaterte digitale kart- og planverk
med høy kvalitet.
Departementet er allerede i gang med å utvikle en
strategi med sikte på å etablere ByggNett. ByggNett er ment å være
en felles samhandlingsplattform for bygging og byggesaker som skal være
åpen for alle, både praktiske brukere og tilbydere av ulike systemer.
Direktoratet for byggkvalitet er gitt ansvaret for å utvikle strategien, i
løpet av 2014. Direktoratet har lenge arbeidet med videreutvikling
av dagens løsning, ByggSøk, som er det nasjonale systemet for elektronisk
søknad i plan- og byggesaker, utviklet og driftet av direktoratet.
Innenfor rammene av ByggNett foregår det et samarbeid
mellom direktoratet og KS om en pilot (ByggLett) for mer helhetlig
elektronisk behandling av enkle saker. Arbeidet vil legge grunnlag
for at systemer for full elektronisk saksbehandling kan prøves ut
i kommuner i 2015.
I proposisjonens kapittel 1.3 gis et sammendrag av
forslagene og i kapittel 15 er det merknader til de enkelte bestemmelsene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Tone-Helen Toften, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur,
Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari
og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S.
Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N.
Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
viser til Prop. 99 L (2013–2014) Endringer i plan- og bygningsloven
(forenklinger i byggesaksdelen og oppheving av krav om lokal godkjenning
av foretak).
Komiteen viser til at det over
tid har vært behov for forenklinger og oppmykninger i plan- og bygningsloven.
Lovforslaget ble sendt på høring av regjeringen Stoltenberg
II. Høringen har resultert i 121 uttalelser fra både næring og offentlige
instanser og har gitt et godt grunnlag for det endelige resultat.
Komiteen viser videre til komiteens
høring i saken 22. mai 2014, der følgende organisasjoner møtte:
Arkitektbedriftene i Norge, Norsk Vann, Norske Boligbyggelags Landsorganisasjon,
Boligprodusentenes forening samt NITO.
Komiteen er positiv til at det
nå tas nye grep som vil gjøre det både enklere og rimeligere å bygge
nye boliger og utføre mindre tiltak på egen eiendom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at det gjennom mange år har blitt bygget for få boliger
i Norge. Det har gjort det vanskelig å komme inn på boligmarkedet
for dem som i dag står utenfor. Befolkningsveksten i landet er formidabel.
Det er ikke en overdrivelse å anta at det vil måtte bygges like
mange boliger de neste 20–30 årene som de siste 100 år. De siste
årene har det likevel blitt bygget 10 000 færre boliger per år enn
det som trengs for å møte befolkningsveksten.
Flertallet mener at offentlige
reguleringer ikke skal forsinke eller fordyre boligbygging. Det
må sikres raskere saksbehandling av byggesaker, og en forenkling
av plan- og bygningsloven er etterlyst av både offentligheten, næringen og
kommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at både lokalpolitikere
og utbyggere mener at de tekniske byggeforskriftene må, i samarbeid
med byggebransjen, forenkles.
Disse medlemmer mener at god
boligpolitikk først og fremst handler om å legge til rette for raskere
boligbygging, enklere søknadsprosesser og færre krav, detaljer og
innsigelser. Det handler om å vise tillitt til den enkelte borger, byggenæringen
og ikke minst å forsterke det lokale selvstyret.
Disse medlemmer er enige i både
problembeskrivelsene og løsningene som presenteres gjennom proposisjonen. Disse
medlemmer slutter seg til proposisjonens innhold.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er positive til tiltak som
kan bidra til å gjøre byggesaksbehandlingen mer forutsigbar og effektiv. Forslagene
har utgangspunkt i Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre
samfunn, som ble fremlagt av regjeringen Stoltenberg II. Behovet
for effektivisering og forenkling av plan- og byggesaksprosessene
ble også fremhevet i Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve –
ein bustadspolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar.Disse medlemmer mener
det er positivt at regjeringen Solberg viderefører dette forenklingsarbeidet,
og i all hovedsak viderefører forslagene som ble sendt på høring
av regjeringen Stoltenberg II.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
viktig å fremheve byggesaksdelen av plan- og bygningsloven som en
«ja-lov». Dette innebærer at tiltakshavere skal ha rett til å gjennomføre
tiltak som ikke er i strid med lov, forskrift eller plan. Disse
medlemmer vil påpeke at forenklinger ikke må gå på bekostning
av viktige samfunnshensyn og hensynet til kvalitet. Disse
medlemmer er bekymret for utviklingen i byggenæringen med økt
sosial dumping, tap av kompetanse, rekrutteringsproblemer og kvalitetsutfordringer.
Dette bidrar til utfordringer for de seriøse aktørene og for næringen
som helhet.
Disse medlemmer mener det derfor
er avgjørende med gode kompenserende tiltak dersom ordningen med
lokal godkjenning avvikles.
Disse medlemmer har med interesse
merket seg at Byggenæringens landsforening har nedsatt et ekspertutvalg
som skal se på kvalifikasjoner i byggenæringen og foreslå tiltak
som kan bidra til å redusere problemet med useriøse og dårlig kvalifiserte
tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at utvalget skal levere sine
forslag 1. september 2014. Disse medlemmer viser
til at krav om lokal godkjenning av foretak oppheves og mener det
er hensiktsmessig at eventuelle tiltak for å styrke kompetansen
i næringa iverksettes samtidig som de foreslåtte endringene i loven.
Disse medlemmer mener man skal
ta signalene fra en samlet byggenæring på alvor når de påpeker at
det er vanskelig å forholde seg til nytt regelverk som blir vedtatt
når det ikke er en dato for iverksetting. Næringen har utfordringer
med produktivitet som forsterkes av stadige endringer i regelverket. Disse
medlemmer mener derfor regjeringen bør sette en fast dato
for fremtidige endringer i regelverket slik at endringene uavhengig
av vedtakstidspunkt blir iverksatt hvert annet år.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til Prop. 99 L (2013–2014)
om endringer i plan- og bygningsloven. Disse medlemmer viser
til at intensjonen med endringsforslagene er «å fremheve byggesaksdelen
av plan- og bygningsloven som en ja-lov», dvs. at tiltakshaver skal
ha rett til å gjennomføre tiltak som ikke er i strid med lov, forskrift
eller plan. Det presiseres at tiltakshaver sjøl må kunne stå ansvarlig
for mindre tiltak på egen eiendom når de er i samsvar med regelverket
at og hun/han derfor sjøl må skaffe seg oversikt over hvilke regler
som gjelder for gjennomføring av tiltaket. Forslagene legger opp til
et stort ansvar for tiltakshavere, og forutsetter at de kjenner
til regelverk og reguleringsplaner på et detaljert nivå. Disse
medlemmer vil også påpeke at komiteen burde hatt lengre
tid på å foreta de nødvendige vurderinger og innhente uttalelser
fra flere høringsinstanser når det gjelder så store endringer i
plan- og bygningsloven. Disse medlemmer påpeker at
det gikk få arbeidsdager fra saken kom til kommunal- og forvaltningskomiteen
til høringen ble avholdt. Det kom 5 høringsinstanser på høringen. Disse
medlemmer viser til høringen som ble holdt i komiteen 22. mai
2014, og at alle høringsinstanser var svært kritiske til flere av forslagene
i proposisjonen. Disse medlemmer mener det er behov
for visse forenklinger i byggesaker, og støtter en del av forslagene
som er fremmet. Imidlertid vil flere av forslagene, etter disse
medlemmers vurdering, bidra til mer uforutsigbarhet, flere
ulovlige tiltak, lettere for useriøse aktører i bransjen og flere
tvister som vil belaste rettsapparatet, i stedet for den ønskede
effektiviseringen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under de ulike forslagene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter opp under
arbeidet med økt bruk av IKT i byggesaksprosessene, herunder arbeidet
med å etablere ByggNett. Med gode selvbetjeningsløsninger vil det
bli enklere å følge regelverket og innebærer en stor effektivisering
for både kommunene og innbyggerne.
Det vises i proposisjonen til at plan- og bygningsloven
§ 20-1 i dag er utformet på en måte som i enkelte tilfeller har
gitt grunnlag for misforståelser.
Enkelte har pekt på at bestemmelsen får et sammensatt
og motsetningsfylt innhold, ved at den på den ene siden omfatter
hele virkeområdet og på den andre siden innsnevrer det.
For å skille klarere mellom virkeområdet for byggesaksdelen
og de ulike sakskategoriene foreslo departementet å dele bestemmelsen
i to. De høringsinstansene som uttalte seg, var positive til forslaget.
Departementet foreslår i proposisjonen å dele opp
bestemmelsene i kapittel 20 på en annen måte enn forslaget i høringen.
Formålet med endringsforslaget er å gi et ryddigere regelverk, der hver
bestemmelse regulerer et enkelt forhold (virkeområde, søknadsplikt,
med videre). Forslaget skal ikke endre innholdet i reglene. Ny plan-
og bygningslov § 20-1 angir virkeområdet, mens ny § 20-2 angir søknadsplikten
for tiltak. De foreslåtte bestemmelsene i §§ 20-3 og 20-4 regulerer
om søknadspliktige tiltak krever ansvarlig foretak. Bestemmelsene
i §§ 20-5 til 20-8 unntar tiltak fra søknadsplikt.
Departementet er enig i merknadene fra fylkesmannsembetene,
og foreslår å endre tittelen i § 20-1 til «Tiltak som omfattes av
byggesaksbestemmelsene». Departementet er også enig i at forbudsvirkningen
i nåværende § 20-1 kan gjentas, og foreslår at det nå skal fremgå
av ny § 20-2 første ledd.
At «midlertidige tiltak» i loven har sammenfallende
formulering i to bestemmelser, men likevel forskjellig betydning,
er tatt opp i flere sammenhenger. Departementet er enig i at det
har vært behov for en presisering. Når strukturen i plan- og bygningsloven
kapittel 20 foreslås endret, og det i ny § 20-4 presiseres at den
bestemmelsen gjelder tiltak som skal stå mindre enn to år, antar departementet
at det vil være tilstrekkelig.
Komiteen mener det
er riktig å skille klarere mellom virkeområdet for byggesaksdelen
og ulike sakskategorier.
Komiteen merker seg at høringsuttalelsene
for dette punktet er positive.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Det vises i proposisjonen til at i arbeidet
med forenkling av plan- og byggesaksprosesser er spørsmålet om søknadsplikt
sentralt. Søknadsplikten angir hvilke tiltak bygningsmyndighetene skal
vurdere og ha innflytelse på. Søknadsplikten må ses atskilt fra
spørsmålet om et tiltak er i overensstemmelse med regelverket, det
vil si om tillatelse skal gis eller ikke. Søknadsplikten må også
ses atskilt fra plan- og bygningslovens virkeområde. I den forbindelse
må søknadsplikten også ses atskilt fra kommunens rolle i forbindelse
med tilsyn og ulovlighetsoppfølging.
Forskjellen på søknadspliktige tiltak og tiltak som
er unntatt fra søknadsplikt er at i sistnevnte tilfelle skal ikke
lovligheten av tiltaket forhåndsvurderes av kommunen. Det er da
tiltakshaver alene som er ansvarlig for at tiltaket utføres i samsvar
med krav som følger av plan- og bygningslovgivningen, herunder også
forhold som berører andre myndigheter.
Terskelen for søknadsplikt har vært diskutert
i mange sammenhenger. På 1980-tallet ble det innført en meldingsordning.
Den ble opphevet ved plan- og bygningsloven av 2008, og erstattet med
søknadspliktige tiltak som kunne forestås av tiltakshaver selv,
uten bruk av ansvarlige foretak.
Diskusjonen om terskelen for søknadsplikt gjelder
først og fremst tiltak av mindre størrelse og mindre samfunnsmessig
betydning. Det er omdiskutert hvorvidt kommunen skal bruke ressurser
på tiltak som gjerne først og fremst har betydning for naboforhold.
Det vises i proposisjonen til at det kan være
mye å spare av samfunnets ressursbruk ved å redusere søknadsplikten.
Ulempen kan være at risikoen for ulovligheter økes, og at tiltakshaver
og naboer mister den konfliktløsningsmekanismen som ligger i en
byggetillatelse, og i stedet må bruke privatrettslige virkemidler,
som for eksempel naboloven. Viktige spørsmål blir derfor hvor store
disse ulempene blir og om det finnes andre virkemidler for å avverge
dem. Videre må det ses på forholdet mellom ulempene og den ressursbesparelse
kommunen og tiltakshaver oppnår.
Tiltak etter plan- og bygningsloven § 1-6 kan omfatte
inngrep i, eller bruk av arealer. Dette er ikke nødvendigvis søknadspliktige
tiltak. Eksempler her kan være parkering, snøscooterkjøring, hugst
med videre.
Opphevingen av ordningen med «meldepliktige»
tiltak og erstatningen «søknad» har imidlertid skapt et inntrykk
av økt byråkrati og fokus på kommunens avslagsmuligheter, også i enkle
saker av mindre samfunnsmessig betydning. Med forhold av samfunnsmessig
betydning menes i byggesaker forhold knyttet til tiltakets art og
formål, plassering, høyde, lengde, bredde, form, visuelle kvaliteter,
uteareal, parkering og forholdet til plan, naboer og andre myndigheter.
Loven legger i dag opp til 4 ulike typebestemte sakskategorier:
1. Tiltak som faller
innenfor byggesaksdelens virkeområde, men som er bagatellmessige
og har så liten offentlig interesse at det ikke er nødvendig med
kommunal saksbehandling, § 20-3 og byggesaksforskriften kapittel
4.
2. Søknadspliktige tiltak uten krav om
ansvarlige foretak. Disse tiltakene er angitt i lovens § 20-2 og
byggesaksforskriften kapittel 3.
3. Søknadspliktige tiltak med krav om ansvarlige foretak,
jf. lovens § 20-1. Denne gruppen omfatter både tiltak som skal avgjøres
innen 12 uker, og tiltak som skal behandles innen 3 uker.
4. Hemmelige militære anlegg og tiltak
som behandles etter andre lover, jf. lovens § 20-4 og byggesaksforskriften
§ 4-3. Disse tiltakene er ikke søknadspliktige.
Det fremgår av proposisjonen at forslaget gikk
ut på å innføre en ny ordning der enkelte tiltak kunne unntas fra
søknadsplikt, og dermed fra kommunal saksbehandling. Tiltakene skulle
i stedet bare sendes kommunen for registrering, slik at kommunen
skulle kunne føre dem inn i kart og andre nødvendige registre. Tiltakshaver skulle
etter forslaget vente 3 uker med å sette i gang, slik at kommunen
skulle få en viss tid til å sjekke tiltakets lovlighet og foreta
nødvendige registreringer. Poenget med forslaget om registrering
som erstatning for søknad var å slippe kommunal behandling og kommunalt
vedtak i mindre byggesaker. Tiltakshaveren ble gitt større ansvar
for at tiltaket er i overensstemmelse med plan og regelverk for
øvrig,
Forslagene om forenkling var først og fremst
innrettet mot tiltak som i dag er søknadspliktige, men uten krav
om ansvarlige foretak. Departementet foreslo at de fleste av disse
tiltakene skulle kunne unntas fra søknadsplikt dersom de ikke var
strid med plan og lovens materielle bestemmelser. De måtte imidlertid
registreres hos kommunen gjennom en melding fra tiltakshaver.
Denne nye kategorien av registreringspliktige tiltak
ville ha likhetstrekk med ordningen med meldepliktige tiltak som
var i funksjon inntil 2010, og som nå i hovedsak dekkes av plan-
og bygningsloven § 20-2, det vil si tiltak som er søknadspliktige,
men hvor det ikke er krav om ansvarlige foretak. Forskjellen var
at tiltakene etter forslaget ikke ville kreve kommunal saksbehandling,
og kommunene skulle heller ikke fatte vedtak eller gi tilbakemelding.
En del av de problemstillinger som var oppe under den tidligere
meldingsordningen, måtte imidlertid vurderes på nytt. Dette gjaldt
spørsmålet om hvordan kommunen skulle få underretning om tiltaket,
om det skulle være en form for melding, hva som var nødvendig av
dokumentasjon, og hvordan en tiltakshaver skulle kunne vite at tiltaket
er i overensstemmelse med regelverket og planer. Det var spørsmål
om slike tiltak skulle nabovarsles, og hvilke forhold kommunen eventuelt
skulle ta stilling til. Det var videre spørsmål om et eventuelt
«ikke-vedtak» likevel skulle ha virkning som vedtak, om det skulle
kunne påklages, når eventuell klagefrist begynner å løpe m.m.
Departementet la i utgangspunktet opp til at
de tiltakene som i dag omfattes av nåværende plan- og bygningslov
§ 20-2 og byggesaksforskriften § 3-1, det vil si søknadspliktige
tiltak der tiltakshaver selv kan stå for tiltaket uten at det er
krav om å bruke ansvarlige foretak, skulle unntas fra søknadsplikt
og bli registreringspliktige tiltak. Se omtale i proposisjonen.
Det går frem av proposisjonen at etter departementets
vurdering viser de kritiske merknadene at forslaget ikke vil gi
tilstrekkelig forenklingsgevinst i forhold til de omstillingskostnader, varig
merarbeid og usikkerhet som skapes. Departementet vil derfor ikke
fremme forslaget om en registreringsordning som en ny sakskategori
i denne omgang. Selv om tiltakshaver etter plan- og bygningsloven
allerede har ansvaret for at et tiltak er i overensstemmelse med
regelverket, gir den kommunale saksbehandlingen trygghet for tiltakets
lovlighet, først og fremst når det gjelder samfunnets rammer slik
de er nedfelt i reguleringsplaner, lov og forskrift. Innspill fra
høringen tyder på at det er vurderingen av om tiltaket er i overensstemmelse
med regelverket som er arbeidskrevende, både for tiltakshaver og
kommune, mens det å gi en tillatelse er mindre ressurskrevende og
dessuten underlagt tidsfrister som gir tilstrekkelig forutsigbarhet.
Det går frem av proposisjonen at departementet mener
det er mulig å gjennomføre forenklinger etter dagens system og innenfor
rammen av høringstemaene, uten å innføre noen ny sakskategori. Dette
kan skje ved å se nærmere på hvilke tiltak som kan unntas fra søknadsbehandling. Konkret
avgrensning av unntakene, blant annet når det gjelder størrelse
og avstand fra nabogrense, må angis i byggesaksforskriften, som
vil få en selvstendig høring. I dag er tiltak unntatt søknadsplikt
begrenset til mindre uthus (inntil 15 m2)
som ikke skal brukes til beboelse, levegger, forstøtningsmurer og
så videre.
Dersom et tiltak ikke strider mot gjeldende
plangrunnlag og lovens materielle krav, mener departementet at for
eksempel også mindre garasjer og uthus bør kunne unntas. Som utgangspunkt
mener departementet at en garasje uten kjeller på inntil 50 m2 (med plass til to biler), med begrenset
høyde og som ligger lengre fra nabogrense enn 1 meter, bør kunne
unntas fra søknadsplikt. En slik avgrensning vil ta mer hensyn til
naboforhold enn det opprinnelige registreringsforslaget ved at volumet
og verdien av byggetiltaket blir mindre. Den vil heller ikke gi store
utfordringer med hensyn til utforming/estetikk. Nærmere vurdering
av tiltak og størrelse på disse må i følge departementet utredes
i forskriftsarbeidet, og det vises i proposisjonen til at det derfor
ikke bør fastsettes endelig i en lovbestemmelse. Garasjesaker legger
som nevnt ofte beslag på uforholdsmessig stor kapasitet hos kommuner,
særlig i saker med motstridende nabointeresser, og det pekes i proposisjonen
på at det også av den grunn vil kunne være hensiktsmessig med et
unntak nettopp for garasjer. En størrelsesbegrensning på inntil
50 m2 vil harmonere med innarbeidede arealgrenser
for brannsikkerhet.
Departementet foreslår i proposisjonen at disse tiltakene
kun kan oppføres på allerede bebygd eiendom.
Det vises i proposisjonen til at ett av dagens unntak
gjelder uthus inntil 15 m2 som kan brukes for
eksempel til redskapsbod, eget hobbyverksted og lignende, forutsatt
at det ligger minst 4 meter fra nabogrense. Departementet mener
at det bør vurderes om disse skal kunne plasseres 1 meter fra nabogrense.
Dette vil i så fall gjøres i forskrift. Tilsvarende vil det bli
vurdert om de nye, større tiltakene skal kunne ligge så nær som
1 meter fra nabogrense. I så fall bør det legges ytterligere begrensninger
på bruken, det vil si at det ikke er naturlig å bruke dem til verksted,
øvingslokale og lignende. Departementet foreslår derfor at de primært
avgrenses til garasje-/uthusfunksjon, det vil si at de verken skal
kunne brukes til «varig opphold» eller «beboelse».
Ettersom forslaget om registreringsordning ikke videreføre
foreslås i proposisjonen kun presiseringer i plan- og bygningsloven
§ 29-4.
Etter nåværende § 20-3 kan oppføring av mindre frittliggende
bygning unntas fra søknadsplikt, jf. også byggesaksforskriften § 4-1.
Det at unntaket gjelder frittliggende bygning innebærer at tiltaket
ikke kan være knyttet til en eksisterende bygning. Departementet
anser imidlertid at dette ikke innebærer at det må søkes om et tilbygg
på en bygning som nevnt i bestemmelsen, så lenge bygningen ikke
blir større enn den rammen som er angitt.
Utgangspunktet er at tiltakshaver selv må ta
ansvaret for avklaring med andre myndigheter for disse tiltakene,
fordi de kommunale bygningsmyndighetene ikke får vite om dem i forkant.
Dette vil gjelde alle særlovsmyndigheter som kommunen ellers har
en koordineringsplikt overfor i henhold til plan- og bygningsloven § 21-5.
Problemstillingen vil i særlig grad gjelde vegloven,
som til en viss grad er innarbeidet som krav i plan- og bygningsloven.
Problemstillingen vil også være aktuell når det gjelder jernbaner.
Departementet foreslår en presisering av tiltakshavers ansvar om
at tiltak som er unntatt fra søknadsplikt etter plan- og bygningsloven, ikke
kan igangsettes før nødvendige tillatelser eller samtykker er innhentet
fra berørte myndigheter.
En annen problemstilling gjelder kommunens oversikt
over bebyggelsen med hensyn til kart- og registerføring. Registrering
i matrikkel og kommunale kart vil vanskeliggjøres når kommunen ikke
får tiltakene til registrering. Departementet mener derfor det kan
være aktuelt å foreslå en forskriftsbestemmelse som pålegger tiltakshaver
en plikt til å rapportere ferdigstilt tiltak til kommunen. Det er
derfor nødvendig å foreslå en utvidelse av forskriftshjemmelen i plan-
og bygningsloven § 20-5 første ledd for å gjøre en slik rapporteringsplikt
mulig.
Det er i første omgang kommunene som har behov
for å kunne registrere denne type bygninger, blant annet for framtidig
planlegging og utbygging. Registreringen skjer i matrikkelen og
det offentlige kartverket. Registreringen er mindre viktig for statistiske
formål, ettersom disse tiltakene ikke skal brukes til beboelse eller
varig opphold. En slik rapporteringsplikt vil imidlertid også være
en fordel for tiltakshaver selv, idet dette vil skape en viss notoritet
med hensyn til oppføringstidspunkt.
Et unntak fra søknadsplikten for slike mindre tiltak
vil kunne innebære at tiltakshaver ikke vil ha de samme krav til
fremdrift med videre som ellers følger av plan- og bygningsloven
§ 21-9. Det må antas at kommunen kan anvende plan- og bygningsloven
§§ 28-2 og 28-5, eventuelt også plan- og bygningsloven § 31-3, for
å forhindre ulemper for omgivelsene.
Departementet foreslår i proposisjonen ikke
at tilbygg inntil 50 m2 unntas fra vanlig
søknadsplikt. Slike tilbygg er, i motsetning til garasjer og uthus,
tenkt til beboelse og/eller varig opphold. Etter departementets
vurdering vil den samlede risiko ved et eventuelt unntak fra søknadsplikt for
tilbygg bli for stor.
Det går frem av proposisjonen at for kommunene
vil forslaget innebære færre saker til behandling. Forslaget innebærer
også færre gebyrer, men ettersom slike saker ofte legger beslag
på uforholdsmessig store ressurser, vil forslaget innebære at kommunen
kan legge større innsats inn i større og vanskeligere tiltak, med
større samfunnsmessig betydning. Det må likevel påregnes en viss
pågang til kommunen, både fra tiltakshavere som vil ønske en forhåndsvurdering
av lovligheten av tiltaket, og fra naboer som vil ønske en lovlighetsvurdering
etterskuddsvis. Kommunene må derfor ha god informasjonsberedskap.
De fleste kommuner har i dag god standardisert veiledning, som er
under stadig utvikling. I tillegg vil både kommuner, tiltakshavere
og andre kunne bruke andre elektroniske virkemidler for å vurdere
et tiltaks lovlighet.
For tiltakshavere vil et unntak som foreslått medføre
større rådighet over egen eiendom med hensyn til plassering, utforming
og så videre, og tiltakshaver slipper byggesaksgebyrer. Det er foreslått
presisert i plan- og bygningsloven § 20-5 fjerde ledd at tiltakshaver
er ansvarlig for at tiltakene som er unntatt fra søknadsbehandling utføres
i samsvar med de krav som ellers følger av bestemmelser gitt i eller
i medhold av lov. Dette ansvaret må presiseres i veiledning. I forskrift
angis rutiner for at kommunen skal få tilstrekkelig melding om tiltaket
til å kunne føre det inn i kart og registre, og samtidig vurdere
om det kan være grunnlag for tilsyn med tiltakets lovlighet.
Det går frem av proposisjonen at forslaget medfører
at kommunen ikke lenger vil ha noen rolle med hensyn til å vurdere
ulempevirkninger av disse mindre tiltakene og foreta avveiningen
av ulemper for naboer sett opp mot tiltakshavers ønsker om, og behov
for, en gitt plassering av tiltaket. Det vises i proposisjonen til
at dette nok i enkelte tilfeller kan innebære at tvister/uenigheter
mellom naboer som i dag får sin avslutning ved at partene innfinner
seg med den avveining som gjøres av bygningsmyndighetene, i stedet
bringes inn for domstolene. Videre pekes det i proposisjonen på
at den mulighet myndighetene har til å påvirke estetikken eller
utformingen av slike mindre tiltak nok vil svekkes noe. Terskelen
for å kreve en annen utforming av bygg vil nok ut fra et forholdsmessighetsprinsipp
måtte settes høyere der byggverket allerede er oppført, enn ved
en forutgående søknadsbehandling.
Både for kommuner og andre myndigheter kan forslaget
medføre en viss risiko for at tiltakshaver unnlater å underrette
om tiltaket og foreta nødvendig avklaring i forhold til særlovsregelverket.
Departementet antar likevel at tiltakshavere vil ha tilstrekkelig
enkel mulighet til å innhente nødvendig informasjon og avklare forholdet
til kommunen og andre myndigheter blant annet ved bruk av elektroniske hjelpemidler.
Ulovligheter vil kunne oppdages ved tilsyn eller for eksempel ved
henvendelser fra naboer. Endelig antas det at omfanget av bevisste
ulovligheter ikke vil bli videre påvirket av om et tiltak er søknadspliktig
eller ikke.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enige i at tiltak, som for eksempel
mindre garasjer og uthus inntil 50 m2,
skal kunne unntas fra kommunal saksbehandling og nabovarsel så fremt
de ikke er i strid med plan og ellers er i tråd med plan- og bygningsloven.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II også hadde en intensjon om å redusere
antall søknadspliktige tiltak.
Disse medlemmer noterer seg at
regjeringen basert på høringer og tilbakemeldinger presenterer et
forslag som løser denne utfordringen – men uten å innføre enda en
sakskategori.
Disse medlemmer viser til at
i dag bruker kommunene mye ressurser på slike små saker. Disse sakene
utgjør ca. 20 pst. av kommunenes byggesaker, og folk betaler også
store summer i saksbehandlingsgebyr.
Disse medlemmer mener at forslaget
om å unnta slike mindre bygninger fra kommunal saksbehandling og
nabovarsling vil bety mindre arbeid for kommunen og mindre byråkrati
for innbyggerne. Dette vil frigjøre tid slik at kommunene kan fokusere
på de større sakene og få ned saksbehandlingstiden.
Disse medlemmer er opptatt av
at ulemper for naboene reduseres. Disse medlemmer imøteser
derfor at regjeringen kommer, i forskrift til plan- og bygningsloven,
til å oppstille begrensninger for bl.a. størrelse, høyde og avstand
fra nabogrense slik at eventuelle ulemper for naboen reduseres til
et minimum.
Disse medlemmer støtter at regjeringen
nå sørger for at det blir færre søknadspliktige tiltak.
Disse medlemmer mener at den
private eiendomsretten er et grunnleggende prinsipp i demokratiet.
Den enkelte skal kunne utvikle og endre sin eiendom uten for mye
byråkrati og offentlig overstyring. Denne type saker omfatter ca.
20 pst. av kommunenes saksbehandlingskapasitet. Denne tiden kan
frigjøres til å behandle større saker. Samtidig blir det færre gebyrer
for den enkelte innbygger som for eksempel ønsker å bygge en garasje
innenfor gjeldende rammer.
Disse medlemmer minner samtidig
om at dagens forskrifter og lover legger opp til strenge krav om
kvalitet, sikkerhet og gode bomiljøer og er derfor trygge på at
dette ikke vil føre til «fritt frem» for hvem som helst til å bygge
hva som helst.
Disse medlemmer er fornøyde med
at regjeringen i forskrift til plan- og bygningsloven kommer til
å oppstille begrensninger for bl.a. størrelse, høyde og avstand
fra nabogrense slik at eventuelle ulemper for naboen reduseres til
et minimum.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringens forslag om å
unnta bygg under 50 m2 ble møtt med kritikk
under komiteens høring. Kritikken som ble reist dreide seg om økt
risiko for ulovligheter, at det blir vanskeligere for kommunen å
oppdage ulovligheter og føre tilsyn, og det ble fra flere uttrykt
bekymring for at tiltakshaver ikke har tilstrekkelig kunnskap om
kritisk infrastruktur. Disse medlemmer vil derfor
opprettholde regjeringen Stoltenberg II sitt forslag om en registreringsordning.
Disse medlemmer viser til at
høringsforslaget fra regjeringen Stoltenberg II la opp til en ordning
der søknadsplikt ble erstattet av en registreringsordning for enklere
bygg som i dag omfattes av nåværende § 20-2 i plan- og bygningsloven
og § 3-1 i byggesaksforskriften. Forslaget innebar at tilbygg inntil
50 m2, frittliggende bygg i en etasje
inntil 70 m2 og driftsbygninger inntil
500 m2, skal omfattes av en ny registreringsordning.
Forslaget innebærer at tiltakshaver må vente i 3 uker før tiltaket
kan iverksettes. Vanlig nabovarsling skal gjelde.
Disse medlemmer mener det er
viktig at disse tiltakene registreres hos kommunen i forkant gjennom
en melding for at kommunene skal kunne ivareta sin lovmessige plikt
til ajourføring av kart og registre, og fordi kommunen må ha en mulighet
til å vurdere tiltakets lovlighet. Kommunen skal også ha et ansvar
for å bistå tiltakshaver med å avklare de rettsvirkninger som følger
av arealformål, hensynssoner og bestemmelser i planen.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ta hensyn til naboers mulighet til å bli orientert om tiltak
og ha mulighet til å fremsette klage. Denne muligheten faller helt
bort med regjeringens forslag om å unnta tiltak under 50 m2 for søknadsplikt. Disse medlemmer viser
til at nabovarsling i registreringspliktige tiltak skal håndteres
som i søknadspliktige tiltak, og disse medlemmer mener
derfor at forslaget om registreringspliktige tiltak bedre ivaretar
balansen mellom hensynet til forenkling og hensynet til naboene.
Disse medlemmer mener det er
viktig å gjennomføre forenklinger i byggesaksbehandlingen og støtter
forslagene fremmet fra regjeringen Stoltenberg II om færre søknadspliktige
tiltak, slik dette er foreslått i høringsnotat av 28. juni 2013
om plan- og bygningsloven § 20-4 og med henvisning til byggesaksforskriften
§ 3-1, som angir hva som er mindre tiltak på bebygd eiendom.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I plan- og bygningsloven gjøres følgende endringer:
Ny § 20-4 skal lyde:
§ 20-4 Tiltak som skal registreres i kommunen, og
som ikke krever søknad og tillatelse
Følgende tiltak skal registreres i kommunen:
a) mindre
tiltak på bebygd eiendom
b) mindre driftsbygninger i landbruket
c) andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn
kan registreres
Tiltak etter denne bestemmelsen må ikke være
i strid med krav som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold
av lov. Paragraf 29-4 første ledd gjelder ikke.
Tiltak som registreres etter denne bestemmelse kan
ikke påklages. Bygningsmyndighetens beslutning om at søknad kreves,
kan heller ikke påklages.
Departementet gir forskrift om hvilke tiltak
som omfattes av bestemmelsen.»
Komiteens medlem fra Venstre støtter
intensjonen om effektivisering og forenkling i byggesaker, men er
kritisk til at en vil effektivisere saksbehandlingen ved å svekke
det kommunale selvstyret. Dette medlem mener derfor
at kommunene bør få adgang til å gi unntak fra kommunal saksbehandling
og nabovarsel, ved enkle tiltak som for eksempel mindre garasjer
og uthus inntil 50 m2, så fremt de ikke
er i strid med plan og ellers er i tråd med plan- og bygningsloven. Dette
medlem viser til at kommunene er ulike og at det derfor
er naturlig at de lokale myndighetene i den enkelte kommune tar
stilling til hvorvidt man vil benytte adgangen til å unnta slike
tiltak fra søknadsplikt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det under høringsrunden før regjeringen la fram lovforslaget
og under komiteens høring ble reist godt begrunnet kritikk når det
gjelder forslaget om å unnta flere tiltak fra søknadsplikt. Noen
av ulempene som forslaget kan medføre er at risikoen for ulovligheter
økes, og at tiltakshaver og naboer mister den konfliktsløsningsmekanismen
som ligger i byggetillatelse, og i stedet må bruke privatrettslige
virkemidler, som for eksempel naboloven. Når det ikke er søknadsplikt
for disse tiltakene vil det også kunne være vanskelig for kommunene
å fange opp at det bygges, og dermed føre tilsyn. Selv om det vurderes
en registreringsordning i etterkant, påpeker regjeringen at terskelen for
å eksempelvis kreve en annen utforming, ut fra et forholdsmessighetsprinsipp,
vil måtte settes høyere der byggverket allerede er oppført enn ved
en forutgående saksbehandling.
Dette medlem påpeker at søknadsfritak
vil kunne øke adgangen for useriøse og ukvalifiserte aktører til
byggenæringen, med en stor risiko for at bygg ikke blir tilstrekkelig
prosjektert med økning i byggefeil og byggeskader som konsekvens.
Arkitektbedriftene i Norge poengterte under høringen at det vil
kunne bli etablert et nytt svart marked for bygg under 50 m2. Dette medlem viser til
at flere av høringsinstansene var bekymret for at den som oppfører bygget
ikke har tilstrekkelig kjennskap til allerede vedtatte reguleringsplaner,
og at det vil være utfordrende for de fleste å gjøre de nødvendige
areal- og høydeberegningene for å fastsette om tiltaket er innenfor
reguleringsbestemmelsene. Norsk Vann påpekte faren for at offentlige
og private vann- og avløpsledninger ble overbygget. Boligprodusentenes
landsforening nevnte for eksempel at det er stor usikkerhet hos profesjonelle
om beregning av bebygget areal og bruksareal. Statens vegvesen og
Jernbaneverket har uttrykt bekymring for at tiltakshaver ikke vil ha
nødvendig oversikt over hvor tiltakene kan plasseres, og frykter
antall ulovligheter. Dette medlem mener de mange
innvendingene mot forslaget må tas på alvor, og dette medlem vil ikke
støtte forslaget om færre søknadspliktige tiltak.
Når det gjelder forslaget om registreringsplikt som
ble sendt på høring, men som departementet ikke følger opp, viser dette
medlem til synspunktene som kommer fra ulike høringsinstanser
om at forslaget vil kunne føre til mer usikkerhet, både for tiltakshaver
og kommunen med å fastslå om søknaden kom inn under den nye søknadskategorien
eller ikke. Mange fremhevet at kommunenes arbeid med vurderingene
kunne bli mer arbeidskrevende enn å behandle en søknad med fastlagte dokumentasjonskrav.
Flere var også opptatt av at forslaget kunne føre til flere privatrettslige
konflikter. Miljøverndepartementet fremhevet at de miljømessige
konsekvensene ikke var tilstrekkelig utredet, og flere andre myndigheter
var bekymret for om deres regelverk og interesser ville bli tilstrekkelig
ivaretatt når ansvaret skulle overlates til tiltakshaver, som bl.a.
Arbeidstilsynet, Norsk Vann, Riksantikvaren og Jernbaneverket. Dette
medlem støtter disse innvendingene og vil heller ikke støtte
en registreringsordning.
Det fremgår av proposisjonen at søknad om tillatelse
til tiltak skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen
skal kunne gi tillatelse, jf. plan- og bygningsloven § 21-2 første
ledd. Nærmere krav om dokumentasjon til søknad er gitt i forskrift.
I kommunenes arealplaner kan det stilles materielle
krav som kan påvirke behov for, og omfang av, dokumentasjon som
skal foreligge i forbindelse med byggesøknader innenfor det aktuelle planområdet.
I plan- og bygningsloven og byggesaksforskriften skilles det mellom
ulike typer søknader. Dette skillet kan også være gjenstand for
tolkning og skjønn.
Kommunen kan be om flere opplysninger hvis de
opplysningene som er mottatt ikke er tilfredsstillende for å kunne
ta stilling til søknaden. Omfanget av dokumentasjon i byggesaker
har vært tema for diskusjon og kritikk.
I ansvarsrettsreformen, som trådte i kraft i
1997, ble dokumentasjonskravene konkretisert og systematisert. Plan-
og bygningsloven og byggesaksforskriften inneholder likevel bare
i begrenset grad regler om dokumentasjon og omfanget av denne, og
kommunene kan ha ulikt syn på hva som er nødvendig dokumentasjon
for like typer tiltak.
I forarbeidene til plan- og bygningsloven § 21-2 (Ot.prp.
nr. 45 (2007–2008)) ble det vurdert hvorvidt det skulle inntas en
oversikt i loven over den viktigste og vanligste dokumentasjonen som
skal følge en byggesøknad. Departementet kom den gang til at en
generell formulering i loven var mest hensiktsmessig, med nærmere
utfylling i forskrift.
Digitalisering skal føre til en bedre og mer
effektiv offentlig forvaltning. Det vises i proposisjonen til at
i fremtiden vil bruk av IKT og nettbehandling av byggesaker være
den klart foretrukne behandlingsformen. Digitalisering må ta hensyn
til et visst behov for skjønnsmessige vurderinger i regelverket
og hos kommunene, men regelverket bør utvikles til å legge mer til rette
for maskinlesbarhet og klarere sortering av hvor det er nødvendig
med lokale, skjønnsmessige vurderinger, og hvor det ikke er det.
Digitale løsninger vil innebære gjenbruk av informasjon, gi brukeren
hjelp til utfylling av søknaden og kunne gi simulering av vedtak
(regelsjekk) før søknaden sendes inn. Dette vil lette kommunenes
behandling, øke brukerens kunnskap om myndighetskravene, og dermed
også sikre bedre oppfyllelse av kravene. Ved slik digital behandling
er det helt nødvendig med standardiserte løsninger. Selv om omfanget
av dokumentasjon i byggesaker er blitt kraftig redusert, er det
fortsatt et stort potensial for å sikre mer forutsigbarhet og likebehandling
og for å lette overgang til bruk av IKT i byggesaksbehandlingen.
ByggSøk og standardiseringen av byggeblankettene
har etter departementets vurdering bidratt i positiv retning for
å standardisere dokumentasjon og prosess. Pilotprosjektet ByggLett har
som mål at det utformes en konkret, fremtidsrettet og digital løsning
for innsending av søknad og behandling av enkle byggesaker. Hensikten
er å få frem lavterskelhjelpemidler for selvbyggere og tilbydere
av profesjonelle tjenester ved oppføring av mindre tiltak. Det er
også et mål at ByggLett skal forenkle arbeidet for kommunene og
at tiltakshaver skal få raskere behandling av sin søknad.
I byggesaksbehandlingen modifiseres utredningsplikten
til kommunene noe i og med at plan- og bygningsloven § 21-2 første
ledd annet punktum fastsetter at det skal sendes inn en søknad som inneholder
de opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne gi
tillatelse til tiltaket. Nærmere bestemmelser om den dokumentasjonen
som skal foreligge i et tiltak, og særlig den dokumentasjon som
skal sendes kommunen, er gitt i byggesaksforskriften §§ 5-1, 5-4
og 5-5.
Både lov- og forskriftsbestemmelsene er utformet
slik at det er en begrensning i hvilken dokumentasjon som kan kreves
ved at den må være nødvendig for kommunens saksbehandling.
Kommunen kan frafalle dokumentasjonskrav som
de ut fra en konkret vurdering finner det ubetenkelig å sløyfe.
Den har en plikt til å informere om eventuelle mangler. Kommunen
kan ikke avslå søknaden med den begrunnelse at den er mangelfull
i stedet for å be om mer dokumentasjon. Kommunen må imidlertid,
etter å ha etterlyst nødvendig dokumentasjon, kunne avvise søknaden
dersom slik dokumentasjon ikke mottas. Når søknaden er fullstendig,
skal kommunen snarest mulig og senest innen den frist som fremgår
av § 21-7, gi tillatelse dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven.
Informasjonen må også være relevant for det
aktuelle tiltaket, jf. byggesaksforskriften § 5-4 første og tredje
ledd.
Det fremgår av proposisjonen at etter det departementet
har blitt kjent med er det ikke uvanlig at planbestemmelser gitt
med hjemmel i plan- og bygningsloven §§ 11-9 til 11-11 og § 12-7,
inneholder krav til byggetiltak som må dokumenteres nærmere i forbindelse
med søknad om tiltak innenfor det aktuelle planområdet. Slike planbestemmelser
kan i realiteten innebære at det stilles strengere krav til dokumentasjon
enn det som fremgår av forskriften. Byggesaksforskriften regulerer
ikke eventuelle krav til dokumentasjon som er nødvendig for å vise oppfyllelsen
av kravet.
Det vises i proposisjonen til at det er ansvarlig søker
eller tiltakshaver som har ansvaret for at søknaden inneholder alle
nødvendige opplysninger for at kommunen i den konkrete saken skal
kunne vurdere om tillatelse kan gis, slik som tiltakets «ytre rammer»,
opplysninger om foretak og behov for kontroll med videre. I saker belagt
med ansvar skal ansvarlig søker gjennom sitt system, og bruk av
det, ha rutiner for å sikre at søknadsdokumentasjonen er fullstendig.
Det fremmes ikke forslag til lovendringer vedrørende
dokumentasjonskrav utover det som følger av de endringer som gjøres
i forbindelse med opphør av den lokale godkjenningsordningen, se
kapittel 10. Dette er imidlertid lovendringer som vil innebære forenklinger
i søknadsprosessen og kravet til dokumentasjon ved at det kun skal
erklæres ansvar i byggesaken.
Departementet mener det er viktig å opprettholde
muligheten for kommunen til å vurdere hva som er nødvendig i den
aktuelle saken. Hensynet til riktige avgjørelser og rettssikkerhet
for partene i byggesaken veier tungt. Denne adgangen kan likevel
ikke være så vid at den kan misbrukes og dermed påføre tiltakshaver
urimelige kostnader og forsinkelser i søknadsprosessen. Departementet
ser at det kan være hensiktsmessig å gjennomgå kravene til dokumentasjon nærmere
og vil vurdere om dette er et forhold som på sikt kan avklares i
forskrift.
Det fremgår av proposisjonen at departementet ser
at økt dokumentasjonskrav som følge av materielle bestemmelser stilt
i reguleringsplan kan ivareta lokale ulikheter på en god måte. Departementet
mener imidlertid at dersom det er behov for særskilte vurderinger
eller analyser for å kunne ta stilling til hvordan et område kan
utbygges, er dette noe som kan belyses og avklares som en del av
reguleringsplanprosessen. Departementet vil vurdere å se nærmere
på mulighetene for å avgrense og klargjøre planmyndighetens muligheter
til å vedta bestemmelser som utløser økte dokumentasjonskrav til byggesøknadene.
Det vil i forbindelse med forskriftsarbeidet
bli sett nærmere på behovet for å definere hva som ligger i begrepet
fullstendig søknad. De fleste høringsinstanser som uttalte seg om
dette temaet var enige i dette.
Derimot er det få av høringsinstansene som mente
det burde innføres en frist for kommunene til å be om ytterligere
dokumentasjon. Det fremgår av proposisjonen at departementet på bakgrunn
av høringsuttalelsene ikke på nåværende tidspunkt vil gå videre
med forslag om frist for kommunene til å be om ytterligere dokumentasjon.
Komiteen tar innholdet
i kapittel 4 i proposisjonen til etterretning. Komiteen er
opptatt av at IKT integreres i byggesaksaksbehandlingen. Det er
et avgjørende verktøy for å få ned saksbehandlingstid og dokumentasjonskrav.
Komiteen imøteser regjeringens
varslede arbeid med å gjennomgå kravene til dokumentasjon.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Det pekes i proposisjonen på at det er et viktig prinsipp
at naboer og gjenboere skal ha anledning til å ivareta sine interesser
og fremme sitt syn i byggesaker. For at disse rettighetene skal
kunne ivaretas på en god måte må de få varsel om hva som planlegges
nær deres eiendom. Dette er sikret ved regler i plan- og bygningsloven
§ 21-3 om nabovarsling.
For å kunne ivareta sine interesser på best
mulig måte må naboer og gjenboere få tilstrekkelig kunnskap om det
tiltaket som planlegges. Derfor har man regler om hva varslingen
skal inneholde. I søknaden skal det redegjøres for hva som er gjort
for å imøtekomme ev. merknader fra naboer eller gjenboere, og i
tilfelle begrunne hvorfor disse ikke er imøtekommet.
Nabomerknader alene gir ikke grunnlag for avslag,
men nabohensyn kan likevel føre til endring av tiltaket i forhold
til innsendt søknad. Plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd gir
ikke hjemmel til å forby bebyggelse, men gir bygningsmyndighetene
adgang til ikke å godkjenne en foreslått plassering og høyde til
fordel for en alternativ anvisning som ivaretar hensyn til lys, luft,
utsikt, brannsikkerhet med mer. Byggherrens ønsker vedrørende plasseringen
bør følges innen lovens ramme, så langt dette kan forenes med tilbørlig
hensyn til naboenes interesser og de formål bygningslovgivningen
ellers skal ivareta, jf. blant annet Ot.prp. nr. 27 (1982–1983) side
19. Det fremgår av forarbeidene og senere rundskriv at der ikke
tungtveiende hensyn taler imot, skal den omsøkte plasseringen godkjennes. Begrunnelsen
for en eventuelt endret plassering vil i mange tilfeller være ulemper
for omgivelsene, herunder naboer.
Fra mange hold, særlig innen byggenæringen,
er det pekt på at reglene om nabovarsel, nabomerknader og påfølgende
naboklager kan virke forsinkende i byggesaker, noe som også kan
påvirke prosjektets økonomi.
I mange tilfeller vil bygging i samsvar med
vedtatt plan og lovens bestemmelser kunne være til sjenanse for
naboen på ett eller annet vis. Mange vil da levere en nabomerknad,
og kanskje senere klage over innvilget søknad. Dette får konsekvenser
for når tiltakshaver kan få en endelig byggetillatelse. Det pekes
i proposisjonen på at for å kunne begrense unødig tidsbruk både
for kommunen og tiltakshaver i tilfeller der nabovarsling fremstår
som unødvendig, bør reglene om dette justeres.
Etter plan- og bygningsloven § 21-3 første ledd skal
naboer og gjenboere varsles av søker hvis ikke disse skriftlig har
meddelt at de ikke har merknader til søknaden. I varselet skal det
gis melding om at mulige merknader må være kommet til søker innen
en frist på 2 uker etter at varselet er sendt og grunnlagsmaterialet
for søknaden er gjort tilgjengelig.
Bestemmelsens andre ledd gir kommunen myndighet
til å frita for varsling når naboer eller gjenboere ikke berøres
eller i svært liten grad berøres av arbeidet som skal utføres.
Kommunen kan kreve at også andre eiere eller festere
enn de som er nevnt foran, skal varsles, jf. andre punktum i andre
ledd.
I byggesaksforskriften § 5-2 er det gitt nærmere bestemmelser
om nabovarsling. Det er her bestemt at varslingen skal inneholde
de opplysningene som skal gis ved søknad, i den grad det berører
naboers eller gjenboeres interesser. Målsatt situasjonsplan, snitt-
og fasadetegninger skal vedlegges varselet, dersom det er relevant. Når
tiltaket medfører endret bruk, skal nabovarsel også inneholde opplysninger
om tidligere bruk. Begrunnelse for søknad om dispensasjon skal vedlegges
varselet i den grad dispensasjonen berører naboers eller gjenboeres
interesser.
Verken lov eller forskrift har regler om varslingsmåte.
Etter plan- og bygningsloven § 21-4 andre ledd skal
kommunen, før den tar stilling til søknaden, vurdere om det er grunn
til å kreve ny varsling av naboer og gjenboere. I byggesaksforskriften
§ 5-2 nr. 3 konkretiseres regelen slik at det må sendes nytt nabovarsel
til alle naboer og gjenboere dersom søknaden sendes kommunen senere
enn ett år etter utsending av nabovarsel.
Merknader fra naboer eller gjenboere har betydning
for hvilken tidsfrist som gjelder for saksbehandlingen i kommunen
for søknadspliktige tiltak etter plan- og bygningsloven § 20-1.
Dersom nabomerknad foreligger i tiltak som krever ansvarlige foretak,
blir fristen 12 uker istedenfor 3 uker, se plan- og bygningsloven
§ 21-7 andre ledd. Konsekvensen av at fristen på 12 uker overskrides,
er nedsettelse av byggesaksgebyret, mens konsekvensen av brudd på
3-ukersfristen er at tillatelse anses som gitt. For tiltak etter
plan- og bygningsloven § 20-2 (uten krav om bruk av ansvarlige foretak)
følger det av plan- og bygningsloven § 21-7 tredje ledd at protester
fra naboer ikke skal føre til fristendring fra 3 til 12 uker dersom
de øvrige kravene er oppfylt. I slike tilfeller anses likevel ikke
tillatelse som gitt dersom fristen oversittes.
I høringsnotatet foreslo departementet å fjerne krav
om varsling av naboer og gjenboere når tiltaket er omfattet av vedtatt
detaljregulering etter plan og bygningsloven § 12-3 tredje ledd.
Der det foreligger annen type plan, foreslo
departementet ingen endringer.
Departementet foreslo en ny generell regel i
nytt andre ledd i plan- og bygningsloven § 21-3, som skulle gjelde
søknadspliktige tiltak og tiltak som kunne bli registreringspliktige.
Som en forenkling av regelverket foreslo departementet
at tiltakshaver ikke lenger skal søke kommunen om å unnlate å sende
nabovarsel der naboers eller gjenboers interesser ikke eller i liten
grad blir berørt, jf. nåværende plan- og bygningslov § 21-3 andre
ledd første setning.
Det kan oppfattes som svært omstendelig at tiltakshaver
eller søker må søke kommunen og avvente tillatelse før han kan unnlate
å varsle i disse tilfellene.
I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre
plan- og bygningsloven § 21-3 andre ledd andre setning som gir kommunen
adgang til å bestemme ytterligere varsling av andre enn naboer og
gjenboere. Videre ble det foreslått at bestemmelsen bør endres slik
at den også omfatter varsling av naboer og gjenboere som søker har
unnlatt å varsle fordi han mener de ikke er berørt.
Etter plan- og bygningsloven § 21-4 andre ledd skal
kommunen vurdere ny varsling før den avgjør om byggetillatelse kan
gis. Som et forenklingstiltak foreslo departementet at denne bestemmelsen
oppheves.
Høringsforslaget gikk ut på at byggesaker i
ett trinn som hovedregel skal behandles av kommunen innen 3 uker,
uavhengig av om det er inngitt nabomerknader eller protester, dersom
tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av
plan- og bygningsloven, og ytterligere tillatelse, samtykke eller
uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig. Videre ble det foreslått
at rettsvirkningen av at fristen overskrides i disse tilfellene
skal være at tillatelse regnes som gitt.
I høringsnotatet foreslo departementet at byggesaksforskriften
§ 5-4 endres slik at det går klart fram at nabovarsling kan gjøres
ved e-post og at e-post fra nabo om at varsel er mottatt vil være tilstrekkelig
som kvittering for bruk i byggesøknad.
Praksisen med rekommandert sending kan i dagens
samfunn fremstå som tungvint og fordyrende å gjennomføre.
Fremgangsmåten er ingen garanti for at riktig person
har mottatt nabovarselet og kvittert for mottak. Det bør likevel
være tilstrekkelig når det gjelder nabovarsel.
Detaljregulering utarbeides ofte av private
i forbindelse med konkrete bygge- og anleggstiltak. Bakgrunnen for
forslaget om at det ikke skal stilles krav om nabovarsel i byggesaker
når tiltaket er regulert i detaljregulering, var først og fremst
at når naboene har hatt mulighet til å ivareta sine interesser i
en forutgående reguleringssak, står ikke hensynet til naboers behov
for kontradiksjon like sterkt i en etterfølgende byggesak som forholder
seg til plangrunnlaget.
Med forbehold om god nok detaljeringsgrad og ikke
for gamle planvedtak var mange enig i forslaget. En del høringsinstanser
er skeptiske til forslaget, selv om detaljeringsgraden blir klargjort.
Mange høringsinstanser uttaler at detaljplaner etter
plan- og bygningsloven § 12-3 ikke alltid er detaljerte nok til
at naboene i planprosessen får anledning til å komme med merknader
til det som kan bli en ulempe for dem. Flere foreslår derfor at
departementet må konkretisere i loven hvilken detaljeringsgrad som
kreves for at nabovarsling ved byggesøknaden kan unnlates. Flere høringsinstanser
mener at også andre plantyper enn de som er nevnt i plan- og bygningsloven § 12-3
(Detaljregulering) kan være detaljerte nok til at naboer kan vurdere
hva som får konkret betydning for deres eiendom, og at bestemmelsen
derfor bør utvides til også å gjelde for andre detaljerte planer.
Departementet er enig med de høringsinstansene som
mener at det viktige er at tilstrekkelig detaljering fremgår av
planen, enten det er detaljregulering eller områdeplan. Forslaget
utvides derfor til å gjelde alle reguleringsplaner. Det avgjørende
kriteriet er om planen er detaljert nok.
Departementet er enig i at naboer og gjenboere ikke
bør miste retten til å bli varslet i byggesak dersom reguleringsplanen
ikke er tilstrekkelig detaljert. Planen må regulere alle forhold
som berører ellers varslingsberettigede naboers eller gjenboeres
interesser. Lovforslaget er derfor utformet slik at dette ivaretas.
Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet vurdere endringer
av byggesaksforskriften § 5-2 som gir regler om hva et varsel i
byggesak skal inneholde.
Dersom det gjøres endringer i prosjektet etter planbehandlingen,
eller det søkes om dispensasjon fra plan eller byggeregler, skal
det nabovarsles i byggesak i samsvar med lovens regler.
Det er tiltakshaver som skal gjøre vurderingen av
hvorvidt planen er konkret nok, slik at alle forhold av betydning
for naboene allerede er avgjort.
Det vises i proposisjonen til at spørsmålet
om hvorvidt planen er konkret nok vil, slik endringene er foreslått
i proposisjonen, reelt sett avgjøres i forbindelse med planbehandlingen. Det
foreslås i proposisjonen innført et nytt tredje ledd i plan- og
bygningsloven § 12-10 der det oppstilles en plikt til å varsle berørte
i plansaken om at det ikke blir aktuelt med ny varsling i byggesak,
dersom planen blir detaljert nok. Dette vil innebære at spørsmålet
om fremtidig varsling i byggesak formodentlig blir tema i plansaken.
Et slikt varsel i plansaken vil også gi berørte naboer en oppfordring
om å kommentere alle sider av plansaken som kan få betydning for
deres interesser. Forslaget forutsetter at forslagsstiller/tiltakshaver
i plansaken er påpasselig med å varsle særskilt de naboer og gjenboere
som ellers har krav på nabovarsel etter plan- og bygningsloven § 21-3.
Det fremgår av proposisjonen at det etter departementets
syn normalt må forutsettes at spørsmål om byggverkets høyder, volum
og plassering må være avklart i planen før unntaket fra varslingsreglene
kan bli aktuelt, slik at lite eller intet av skjønnsmessige vurderinger,
hva angår byggets volum, plassering eller utseende, gjenstår ved byggesaksbehandlingen.
Departementet ser at dette forenklingsforslaget har
begrenset rekkevidde på grunn av at detaljeringsgraden i reguleringsplaner
ofte ikke er god nok, men står likevel ved forslaget da det gir
utbyggere en mulighet for å sende inn detaljerte reguleringsforslag
og dermed legge opp til en raskere prosess i byggesaken.
Det vises i proposisjonen til at flere høringsinstanser
tar opp at detaljplaner etter plan- og bygningsloven § 12-3 i dag
har en gyldighet på 5 år, men viser samtidig til at departementet
har foreslått å utvide gyldigheten til 10 år. Dersom forslaget om
unntak fra krav om nabovarsel skulle følge denne varigheten, vil
det gå for lang tid fra naboen fikk uttale seg til planen og gjennomføring
av byggetiltaket.
Departementet mener at varigheten av nabovarselet
ikke bør knyttes til varigheten av en reguleringsplan. Departementet
mener det er en bedre løsning å regulere hvor lang tid det kan gå fra
den tid naboen fikk varsel i samsvar med foreslått regel i plan-
og bygningsloven § 12-10 nytt tredje ledd, før ny varsling blir
nødvendig i byggesaken. Fristen blir på denne måten ikke knyttet
til planens gyldighet, som kan forlenges. Det vises i proposisjonen
til at fristen ikke bør settes lenger enn 5 år, jf. forslag til
plan- og bygningsloven § 21-3 nytt femte ledd. Dette begrenser konsekvensene
av det unntaket fra krav til nabovarsling som foreslås.
En konsekvens av forslaget er at eiendomsmeglere
og selger/kjøper i større grad må gjøre seg kjent med utbyggingsplaner
i strøket. Lovendringen skal først gjelde for tiltak der naboene har
hatt mulighet til å uttale seg til plan. Endringen bør derfor gjelde
for planer der nabovarsel i planprosessen er sendt ut etter ikrafttreden
av endringsloven.
I dag er det etter byggesaksforskriften § 5-2
slik at det skal varsles på nytt når ett år er gått fra nabovarselet
er sendt og til søknad sendes inn. Departementet vil vurdere om
denne bestemmelsen skal endres.
Det fremgår av proposisjonen at høringsinstansene
pekte på at forslaget vil føre til at planene kan bli for detaljerte
og at det kan ta lengre tid og være vanskeligere å få dem vedtatt,
og at de vil føre til flere klager og dispensasjonssøknader.
Velges detaljerte planer, mener departementet det
kan medføre at byggesaksbehandlingen går raskere. En sideeffekt
kan også bli at utbyggere stimuleres til å holde seg til planene,
slik at antall dispensasjonssaker derfor minker. Selvfølgelig kan
kommunen/private fortsatt velge en detaljeringsgrad som innebærer
at naboer skal varsles i byggesaken som før. Lovforslaget innebærer bare
en mulighet for innsparing av tid.
Det foreslås i proposisjonen et nytt tredje
ledd i § 12-10 med krav om særskilt varsel om at planen kan bli
detaljert nok til at plikten til nabovarsel i byggesak bortfaller.
Det bør videre vurderes om reglene om varsling av naboer og gjenboere
ved detaljplanlegging bør være like gode som reglene om nabovarsling
i byggesak. Departementet vil i forskriftsarbeidet se på reglene
for varsling i lys av dette. Regelen vil således bare gjelde for
framtidige planer.
Det vises i proposisjonen til at når en tiltakshaver skal
søke om byggetillatelse og skal vurdere om tiltaket framgår detaljert
nok av detaljplan, bør det foreligge lett tilgjengelige digitale
plankart i kommunene. Det samme må gjelde for utbygger som skal
utarbeide privat planforslag. Departementet og Statens kartverk
har det som et klart mål å øke mengden av elektroniske kart.
Det fremgår av proposisjonen at flere høringsinstanser
mente at det er uheldig om også klagemuligheten forringes for naboen
og gjenboeren i saker hvor de kun får varsel i forbindelse med detaljreguleringen,
slik at muligheten til å inngi merknader i byggesaken reduseres.
Etter forslaget gis ikke naboer og gjenboere oppfordring til å komme
med merknader i disse tilfellene, og vil dermed normalt ikke få
varsel om vedtaket i byggesaken. Noen høringsinstanser mente dette
vil være et stort inngrep i naboers og gjenboeres rettigheter.
Etter departementets vurdering innebærer ikke forslaget
om bortfall av plikt til nabovarsling, at naboer og andre ikke kan
ha rettslig klageinteresse også ved vedtak i byggesaken. Departementet
peker på at utgangspunktet i plan- og bygningsloven § 1-9 er at
det ikke kan klages på forhold som er avgjort i bindende reguleringsplan
eller ved dispensasjon, og hvor klagefristen for disse vedtakene
er utløpt. I proposisjonen foreslås en ytterligere avgrensning av
klageretten ved at heller ikke forhold som tidligere er avklart
i samme sak, skal kunne påklages. Departementet mener således at
uteblivelse av en automatisk orientering om vedtak i byggesaken ikke
innebærer en stor begrensning av naboens rettigheter.
Det vises i proposisjonen til at det er riktig
at de reelle mulighetene for å klage i noen grad reduseres fordi
bortfallet av retten til nabovarsel implisitt medfører at naboer
ikke vil motta underretning om vedtaket. Forslaget innebærer imidlertid
ingen formell innskrenkning av retten til å fremsette merknader
til en søknad eller begrensninger i adgangen til å påklage et vedtak
utover de begrensninger som allerede følger av plan- og bygningsloven
§ 1-9.
Det vises i proposisjonen til at dersom det
til en søknad kommer merknader til kommunen, til tross for at tiltaket/søknaden
ikke er nabovarslet, bør kommunen håndtere disse på vanlig måte
og kommentere merknadene i vedtaket. God forvaltningsskikk tilsier
etter departementets syn at vedkommende som fremsatte merknaden/protesten
også mottar underretning om vedtak i saken.
En tiltakshaver som ikke gjennomfører nabovarsling
i forbindelse med byggesaken vil kunne oppleve en større usikkerhet
med hensyn til når klagefrist for vedtaket i byggesaken utløper,
jf. omtale i proposisjonen.
Mange kommuner og Advokatforeningen ga uttrykk
for bekymring for at tiltakshaver skal ta seg til rette og unnlate
å varsle de naboer de antar vil klage. Disse høringsinstansene mente
også at dagens regelverk er en «billig» investering for å hindre
at nabokrangler havner i rettsapparatet. Andre kommuner mente på
den annen side at forslaget er i samsvar med hvordan dette forholdet
praktiseres i dag. De fleste høringsinstansene er enig i at kommunene
fortsatt skal kunne «overprøve» en unnlatt varsling og var enig
i at kommunen skal kunne pålegge varsling til flere enn naboer og
gjenboere.
Etter departementets vurdering bør unødige søknadsordninger
unngås. Departementet opprettholder derfor forslaget om å endre
plan- og bygningsloven § 21-3 andre ledd første setning slik at
tiltakshaver ikke lenger må søke kommunen om å unnlate å sende nabovarsel
der naboers eller gjenboeres interesser ikke, eller i liten grad, er
berørt. Et eksempel på dette kan være en veranda som skal plasseres
på baksiden av huset i forhold til naboen, og langt fra hans hus.
Departementet opprettholder i proposisjonen hjemmelen
i plan- og bygningsloven § 21-3 andre ledd andre setning, som gir
kommunen adgang til å bestemme ytterligere varsling av andre enn
naboer og gjenboere. Bestemmelsen endres slik at den nå også nevner
varsling av naboer og gjenboere som tiltakshaver har unnlatt å varsle fordi
han mener de ikke er berørt. Bakgrunnen for å beholde hjemmelen
til å kreve at flere enn naboer og gjenboere skal varsles, er at
noen byggesaker, som nevnt ovenfor, kan berøre flere enn disse.
Bakgrunnen for tillegget er at kommunen kan være uenig med tiltakshaver
i at en nabo eller gjenboer ikke er berørt, eller i liten grad er berørt,
og mener naboer burde vært varslet. En adgang for kommunen til å
overprøve tiltakshavers beslutning om å ikke varsle en eller flere
naboer eller gjenboere, vil kunne virke skjerpende på tiltakshaver
slik at han ikke bruker muligheten for å unnlate varsling i for
stor grad.
Det går frem av proposisjonen at etter gjeldende rett
skal kommunen alltid vurdere om det er grunn til å kreve ny varsling
av naboer og gjenboere. Departementet foreslår å avvikle denne «dobbeltsikringen»
når det gjelder naboenes rettigheter. Dersom det er behov for ny
varsling bør det være en grunn for det, for eksempel at søknaden
etter første varsling er vesentlig endret.
Få av høringsinstansene kommenterte dette.
Hensynet til effektivitet i byggesaksbehandlingen
bør gå foran hensynet til eventuelle nye naboer som bør ha fått
informasjon fra annet hold. Slik departementet ser det, bør kjøpere
av eiendom etterspørre informasjon om naboens eventuelle byggeplaner.
Selger av eiendom bør også informere om at han har fått nabovarsel
i byggesak.
Det går frem av proposisjonen at departementet antar
at dette forslaget vil kunne føre til en stor økning i antall saker
som skal behandles innenfor 3 uker. Departementet foreslår derfor
å ikke videreføre høringsforslaget om å endre regelen slik at nabomerknader
ikke får betydning for saksbehandlingsfristen og hvilke rettsvirkninger som
inntrer ved fristoverskridelse for tiltak som omfattes av plan-
og bygningsloven § 20-3. Imidlertid videreføres forslaget for tiltak
som omfattes av plan- og bygningsloven § 20-4, slik at tillatelse
for disse tiltakene regnes som gitt i de sakene hvor nabo har protestert,
dersom kommunen ikke har behandlet søknaden innen fristens utløp.
Dette forutsetter at tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne lov, og ytterligere tillatelse, samtykke
eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig. For nærmere
omtale se punkt 6.2. i proposisjonen.
Det var blant høringsinstansene stor enighet
om at e-post bør kunne benyttes ved nabovarsel. E-post fra naboer
og gjenboere om at varsel er mottatt skal være tilstrekkelig som
kvittering for bruk i byggesøknaden. Dersom naboer og gjenboere
ikke har e-postadresse, kan varsel fortsatt sendes rekommandert
eller leveres personlig. Nærmere regler om dette vil bli klargjort
i byggesaksforskriften.
Det går frem av proposisjonen at forslagene
i kapittel 5 vil kunne føre til reduserte kostnader og mindre byråkrati
for tiltakshavere, byggenæringen og kommunene. Saksbehandlingstiden
vil kunne bli kortere i en del saker. Man vil kunne spares for nabomerknader
som likevel ikke vil føre fram fordi forholdet er avklart tidligere.
Bestemmelsen om at nabovarsling kan unntas når det foreligger detaljert nok
reguleringsplan vil neppe bli aktuell i veldig mange saker, da det
ikke ofte planlegges så detaljert som vil være kravet for å få unntak.
For noen utbyggere med god planleggingskompetanse vil dette likevel
være en viktig mulighet for forenkling og effektivitet i saksbehandlingen.
Naboer og gjenboere kommer ikke til å få saken forelagt
i flere omganger. Departementet mener likevel at disse fortsatt
vil ha en tilstrekkelig adgang til å ivareta sine interesser på
forsvarlig måte. Hensynet til raskere saksbehandling av byggesaker
er gitt større vekt enn tidligere, da sikkerheten for at naboen
fikk sagt sitt var sterkt vektlagt.
De øvrige forslagene når det gjelder nabovarsling
vil ikke nevneverdig endre kommunal ressursbruk. Det kan bli mer
veiledning og forhåndskonferanser med tiltakshavere som skal vurdere
å unnlate varsling, men også mindre saksbehandling i byggesaken.
Dersom man antar at naboer som ikke får varsel fordi
de fikk varsel ved detaljreguleringen vil gå til retten, vil dette
føre til flere saker for rettsapparatet. Det fremgår av proposisjonen
at departementet antar at dette ikke vil skje i stor grad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at det er ønskelig å hindre unødige omkamper
i byggesaker gjennom å innføre en begrensning i naboens mulighet
til å klage på forhold som er tidligere vurdert og avgjort av kommunen.
Flertallet viser til at en slik
mulighet til å begrense klager fra naboer allerede i dag finnes
i plan- og bygningsloven for forhold som er avgjort i bindende reguleringsplan
eller ved dispensasjon fra plan. Begrensningen som allerede følger
av dagens plan- og bygningslov videreføres og utvides noe ved at
forhold som er avgjort gjennom tidligere vedtak i byggesaken, heller
ikke kan påklages.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget
om unntak fra krav om nabovarsel ved tiltak som er detaljregulert
vil, ifølge regjeringen, neppe bli aktuell i veldig mange saker
fordi det ikke ofte planlegges så detaljert hva som vil være kravet
for unntak.
Disse medlemmer mener nabovarsel
kan være konfliktbesparende, og understreker også at regjeringen
påpeker at endringene innebærer at de reelle mulighetene for å klage
i noen grad reduseres fordi bortfallet av retten til nabovarsel implisitt
medfører at naboer ikke vil motta vedtaket i byggesaken. Regjeringen
understreker at forslaget ikke skal innebære noen formell innskrenking
av retten til å fremsette merknader til en søknad eller begrensninger
i adgangen til å påklage vedtak. Disse medlemmer understreker
at nabovarsling vil kunne forhindre senere konflikter, og disse
medlemmer vil derfor gå imot dette forslaget.
Disse medlemmer går imot forslaget
om at tiltakshaver kan unnlate å varsle naboer når «arbeidet ikke,
eller i liten grad, berører interessene til naboer eller gjenboere». Disse
medlemmer påpeker at en nabo kan være uenig i vurderingen
om hun/han ikke, eller i liten grad, er berørt. Disse medlemmer viser
til at mange kommuner og Advokatforeningen ga uttrykk for bekymring
for at tiltakshaver skal ta seg til rette og unnlate å varsle de
naboer de antar vil klage. Disse medlemmer mener,
i likhet med disse høringsinstansene, at dagens regelverk er en «billig»
investering for å hindre at nabokrangler havner i rettsapparatet.
Disse medlemmer støtter forslaget
om oppheving av krav til vurdering av behov for nytt nabovarsel.
Ved eventuelle nye eiere av eiendommen bør informasjon om dette
omfattes av kjøpers undersøkelsesplikt og selgers opplysningsplikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at dagens lov åpner for at naboer
kan trenere byggesaker gjennom unødige omkamper som går ut over effektivitet,
økonomi og forutsigbarhet for de som skal bygge. Å innføre begrensninger
i klageadgangen på forhold som er tidligere avgjort i forbindelse
med tidligere vedtak i byggesaken, er derfor viktig for å gjøre byggesaksprosessen
raskere og mer forutsigbar.
I proposisjonen vises det til at det i dag er
en generell frist på 12 uker for behandling av ordinære byggesøknader.
Fristen på 12 uker gjelder kun for søknader som er i samsvar med
gjeldende arealplaner, det vil si at tiltak som krever dispensasjon
fra plan ikke er underlagt en tidsfristregel. Saker om dispensasjon
fra byggereglene er derimot underlagt de vanlige tidsfristreglene.
Det vises i proposisjonen til at det kan være
vanskelig å forstå, både for utbyggere, kommuner og andre aktører,
hvorfor det er tidsfrist når byggesaken krever dispensasjon fra
byggereglene, men ikke når den også (eller bare) gjelder planspørsmål.
Begge typene omfattes av kravene i plan- og bygningsloven § 19-2
om dispensasjon, dog med noen ulike vurderingstemaer.
Et annet forhold som også kan fremstå som vanskelig
å forstå for tiltakshavere, er at det oppstår ulike saksbehandlingsprosesser
for et tiltak avhengig av om kravet er gitt i lov eller plan, for eksempel
krav om avstand fra nabogrense eller veg. Mange kommuner behandler
likevel byggesaker som krever dispensasjon fra plan, og byggesaker
som krever dispensasjon fra byggereglene, likt, og da innenfor tidsfristen
på 12 uker. I klagesaker er det innført felles frist.
Innføring av tidsfrist ved behandling av søknad om
dispensasjon fra plan ble tidligere foreslått av Bygningslovutvalget
i NOU 2005:12. Fristen ble der foreslått satt til 16 uker. Forslaget
fikk en blandet mottakelse av høringsinstansene. Forslaget ble ikke
fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008)
punkt 7.5.5.10, men det ble uttrykt et generelt ønske om at daværende
Miljøverndepartementet skulle vurdere å innføre en frist, ut fra behovet
for likebehandling.
Det vises i proposisjonen til at tidsfrister
skaper bedre forutsigbarhet og sannsynligvis en raskere og mer effektiv
byggesaksbehandling.
Byggesaker som krever dispensasjon fra plan
og planbestemmelser kan reise spørsmål om bredere planvurderinger
og helhetlige avveininger av arealbruk og interesser. Det vil si
at det kan være behov for andre prosesser før det eventuelt fattes
vedtak. Videre vil denne type saker i noen kommuner behandles politisk.
Det pekes i proposisjonen på at det derfor er viktig å fastsette en
fristlengde som både ivaretar nasjonale og regionale interesser
og rettssikkerheten til den enkelte, samtidig som det skapes forutsigbarhet
og raskere og mer effektiv byggesaksbehandling, blant annet for
å unngå tapte gebyrinntekter for kommunene.
Det går frem av proposisjonen at mange høringsinstanser
mener en saksbehandlingsfrist på 12 uker er for kort dersom tiden
som medgår til å innhente høringsuttalelser fra statlige og regionale
myndigheter skal regnes inn i saksbehandlingstiden, særlig sett
hen til at det ikke er foreslått noen uttalelsesfrist for disse
myndighetene.
Det vises i proposisjonen til at departementet
er enig i at det vil kunne være problematisk for kommunen å overholde
frister i byggesaker som krever dispensasjon der statlige og regionale myndigheter
har krav på å få uttale seg, dersom de myndigheter som skal uttale
seg ikke selv har noen frist å forholde seg til. Dette vil kunne
medføre at andre myndigheters saksbehandlingstid vil kunne påvirke
kommunens mulighet til å holde sin saksbehandlingsfrist, med den
konsekvens at kommunen får reduserte gebyrinntekter. Dette kan i
noen grad unngås ved at kommunen ensidig forlenger fristen. En utstrakt
bruk av denne muligheten vil imidlertid fort kunne undergrave hovedregelen
om at søknaden skal behandles innen 12 uker, og medføre ekstraarbeid
for kommunene som må ta stilling til dette i hver enkelt sak.
Departementet viderefører likevel forslaget
om at kommunen får en frist på 12 uker for å behandle byggesaker
der det er søkt om dispensasjon fra plan eller planbestemmelser.
Imidlertid foreslås det i proposisjonen at fristen ikke løper i
den tiden den ligger til uttalelse hos regionale og statlige myndigheter.
For å nå målet om at dispensasjonssøknader skal behandles
innen en rimelig tid, foreslås det å utvide forskriftshjemmelen
i plan- og bygningsloven § 19-2 slik at departementet i forskrift
gis adgang til å fastsette tidsfrist for andre myndigheters uttalelse
i dispensasjonssaker.
For byggesaker er bestemmelser om kommunenes
adgang til fristforlengelse regulert i byggesaksforskriften §§ 7-2
og 7-3. Etter reglene i byggesaksforskriften § 7-3 første ledd kan
kommunen ensidig forlenge fristen på 12 uker dersom saken er særlig
komplisert, krever ekstra politisk avklaring, eller krever tillatelse
eller samtykke fra andre myndigheter. Dersom det innføres en frist
for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker, ser departementet
det som naturlig at dette blir tatt inn i byggesaksforskriften.
Departementet mener det er et viktig prinsipp at tiltak som krever
dispensasjon blir avklart med andre myndigheter. Videre bør disse
myndighetene sikres en mulighet til å be om fristforlengelse dersom
det innføres en frist for deres behandling. Også kommunens adgang
til selv å forlenge fristen der de trenger mer tid vil bli utredet
i forskriftsarbeidet.
Det er i byggesaksforskriften § 7-2 første ledd presisert
at nødvendig tidsbruk for feilretting og supplering av opplysninger
forlenger saksbehandlingsfristen.
Departementet foreslår i proposisjonen derfor
at reglene om gebyrnedsettelse også gjelder ved overskridelse av
fristen for disse sakene. Dette var ingen høringsinstanser uenig
i.
Departementet understreker i proposisjonen at innføring
av tidsfrist for behandling av byggesaker som krever dispensasjon
fra plan eller planbestemmelser, på samme måte som øvrige dispensasjoner,
ikke innebærer en lempeligere dispensasjonsvurdering eller berettiget
forventning om tillatelse i strid med gjeldende plangrunnlag. Det
er kun gebyrreduksjon som er virkemiddelet for oppfølging ved eventuell
fristoverskridelse.
Det følger av plan- og bygningsloven § 19-2
at departementet i forskrift kan fastsette tidsfrist for behandling
av dispensasjonssaker.
For å samkjøre regelverket for plan- og byggesak
foreslår departementet i proposisjonen at forskriftshjemmelen i
plan- og bygningsloven § 19-2 presiseres og utvides noe, slik at
det uttrykkelig fremgår at departementet i forskrift også kan fastsette
tidsfrist for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker,
og gi regler om beregning av frister, adgang til fristforlengelse og
konsekvenser ved fristoverskridelse. Når det gjelder adgangen til
å fastsette tidsfrist for andre myndigheters uttalelse i dispensasjonssaker,
og gi regler om beregning av frister og adgang til fristforlengelse,
antar departementet at dette ligger innenfor dagens ordlyd. Det
vises i proposisjonen til at endringsforslaget om å gi regler om konsekvenser
ved fristoverskridelse ved dispensasjonssøknader utenfor byggesak
ikke har vært på høring, men det inngikk i høringen at det skal ha
konsekvenser å oversitte fristen i byggesaker som også gjaldt dispensasjon.
Videre viser departementet til at en eventuell fastsettelse av slike
regler vil bli gitt i forskrift som skal utredes og sendes på høring.
Det vises i proposisjonen til at for tiltakshavere og
andre aktører i byggesaker vil 12-ukersfrist for byggesaker som
krever dispensasjon fra plan være en ubetinget fordel for gjennomføring,
forutsigbarhet og fremdrift i et byggetiltak.
Ved at plan- og bygningsloven § 21-7 også vil gjelde
byggesaker som krever dispensasjon fra plan, herunder bestemmelser
i plan, vil eventuell fristoverskridelse i disse sakene medføre
at regelen om tilbakebetaling av gebyr også vil gjelde. Dette vil
utfordre organiseringen av saksbehandlingen av byggesakene i mange
kommuner som for eksempel har lagt opp til at alle byggesøknader
om dispensasjon fra plan skal behandles politisk.
Det vises i proposisjonen til at dersom det
innkommer merknader eller protester mot et byggetiltak, kan det
få konsekvenser for hvilken tidsfrist som gjelder for saksbehandlingen
i kommunen og hvilken rettsvirkning som utløses dersom kommunen
ikke behandler søknaden innen fristens utløp.
Det kan virke urimelig at en nabomerknad eller protest
skal ha slike virkninger.
Etter plan- og bygningsloven § 21-7 første ledd skal
søknad om byggetillatelse avgjøres av kommunen innen 12 uker etter
at fullstendig søknad foreligger, med mindre annet følger av andre
og tredje ledd. Første ledd gjelder søknader for tiltak som nevnt
i nåværende plan- og bygningslov §§ 20-1 og 20-2, det vil si søknad
om tiltak som må forestås av foretak med ansvarsrett i byggeprosessen
og søknad om tiltak som tiltakshaver kan stå ansvarlig for selv.
Konsekvensen av fristoverskridelse for kommunen er at saksbehandlingsgebyret
skal betales tilbake etter nærmere bestemmelser i forskrift, jf.
byggesaksforskriften § 7-4.
Plan- og bygningsloven § 21-7 andre og tredje ledd
gir unntak fra 12-ukersfristen. For de samme typer saker (tiltak
etter nåværende plan- og bygningslov §§ 20-1 og 20-2) er fristen
satt til 3 uker dersom tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt
i eller i medhold av plan- og bygningsloven, det ikke foreligger
merknader fra naboer eller gjenboere, og ytterligere tillatelse,
samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig.
Dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp,
regnes tillatelse som gitt.
Dersom det er naboprotester til søknader etter nåværende
plan- og bygningslov § 20-2 (tiltak som ikke krever ansvarlige foretak),
skal søknaden også behandles innen 3 uker, såfremt øvrige vilkår
som nevnt i forrige avsnitt er oppfylt. Konsekvensen ved fristoverskridelse
er imidlertid ikke at tillatelse regnes for gitt, og tiltaket kan
dermed heller ikke settes i gang.
Høringsforslaget gikk ut på at byggesaker i
ett trinn som hovedregel skal behandles av kommunen innen 3 uker,
uavhengig av om det er gitt nabomerknader eller protester, dersom
tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av
plan- og bygningsloven, og ytterligere tillatelse e.l. ikke er nødvendig.
Høringsinstansene ga ulike tilbakemeldinger
på forslaget. Bransjeorganisasjonene var mest positive til forslaget,
mens en stor andel av kommunene var negative.
Det fremgår av proposisjonen at departementet ser
fordeler ved ikke å la nabomerknader eller naboprotester få betydning
for saksbehandlingsfristen og hvilken rettsvirkning som inntrer
ved fristoverskridelse.
Begrunnelsen for en lengre frist og andre rettsvirkninger
ved fristoverskridelse for tiltak der det gis nabomerknader eller
protester har vært at kommunens saksbehandling vil bli mer omfattende
i slike saker. Det kan argumenteres for at dette ikke alltid er
tilfellet og at det er urimelig at en nabomerknad skal få så stor
betydning for om en søknad kan avgjøres på 3 eller 12 uker, eller om
tillatelse regnes som gitt eller ikke.
Som flere høringsinstanser påpekte, vil forslaget kunne
medføre en del problemer. Forslaget vil føre til økning i antall
saker som skal behandles av kommunen innenfor fristen på 3 uker.
Departementet ser at dette kan skape betydelige kapasitetsutfordringer
i kommunene, særlig i tider med store svingninger i byggeaktiviteten
og arbeidsmarkedet. I tider med høy aktivitet er det fare for at
forslaget vil føre til igangsetting av flere tiltak som følge av
fristoverskridelse og tilfeller av tiltak som ikke er i tråd med
regelverket.
Departementet ser også utfordringer knyttet
til forslaget om at tillatelse regnes som gitt dersom fristen oversittes
også for tiltak det foreligger nabomerknader eller protester mot.
Dette fordi forslaget vil medføre at en slik rettsvirkning vil få
betydning for langt flere byggetiltak.
Høringsforslaget vil medføre at flere tiltak
etter nåværende plan- og bygningslov § 20-1 skal behandles innen
3 uker og at tillatelse regnes som gitt dersom fristen overskrides.
Dette fordi det ofte inngis nabomerknader til slike tiltak.
Etter departementets vurdering viser en del høringsmerknader
at forslaget vil kunne føre til at en del flere byggetiltak over
en viss størrelse og kompleksitet, og med flere ansvarlige foretak involvert,
ikke vil bli behandlet før 3-ukersfristen er oversittet, og tillatelse
dermed anses som gitt. Det vil også skape en usikkerhet for tiltakshavere.
Departementet viderefører derfor ikke høringsforslaget om å endre
regelen slik at nabomerknader ikke får betydning for saksbehandlingsfristen
og hvilke rettsvirkninger som inntrer ved fristoverskridelse for
tiltak etter nåværende plan- og bygningslov § 20-1.
Tiltak etter nåværende plan- og bygningslov § 20-1
kan ha stor innvirkning på omgivelsene og de hensyn plan- og bygningslovgivningen
er ment å ivareta. Det kan derfor være uheldig dersom tillatelse
anses som gitt i disse sakene uten at det er foretatt en kommunal
saksbehandling.
I noen tilfeller kan det også stilles spørsmål
om hvor langt kommunen kan gå i å foreta skjønnsmessige vurderinger
av tiltaket i ettertid dersom søknaden ikke behandles innen 3 uker.
Det vises i proposisjonen til at dersom tiltak iverksettes
uten at det er avklart av kommunen om det er i samsvar med plan-
og bygningslovgivningen, vil dette kunne øke omfanget av byggevirksomhet
i strid med regelverket som iverksettes med bakgrunn i kommunens
overskridelse av 3-ukersfristen.
Tiltakshavers situasjon vil også bli mer usikker dersom
kommunen ikke fatter vedtak innen 3 uker. Både i dagens lov og i
høringsforslaget er det en forutsetning at det kun er i tilfeller
der tiltaket er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen, at
tillatelse regnes som gitt ved fristoverskridelse. Det vil si at
et tiltak i strid med bestemmelsene ikke blir lovlig dersom en kommune
ikke behandler søknaden innen fristens utløp. Kommunal søknadsbehandling
gir en viss trygghet for tiltakets lovlighet, særlig med hensyn
til samfunnets rammer slik de er nedfelt i lov, forskrift og kommunale
planer. Tiltakshaver vil ikke få den samme tryggheten dersom kommunen
ikke behandler søknaden innen 3 uker, og tillatelse anses som gitt.
Tiltakshaver er da selv ansvarlig for tiltakets lovlighet. Kommunen kan
på hvilket som helst tidspunkt senere finne ut at tiltaket likevel
ikke var i overensstemmelse med regelverket, og deretter gi pålegg
om retting, og eventuelt følge opp med sanksjoner som tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr. Tiltakshaver blir sittende igjen med ansvaret
for at grunnleggende samfunnsmessige forhold blir ivaretatt i forbindelse
med tiltaket.
Det vises i proposisjonen til at høringsforslaget vil
medføre at tillatelse regnes som gitt for flere tiltak som omfattes
av ny plan- og bygningslov § 20-4. Dette fordi det ofte inngis nabomerknader
til slike tiltak.
Byggetiltak som tiltakshaver selv kan stå ansvarlig
for er tilbygg under 50 m2, frittliggende uthus
og garasjer under 70 m2, bruksendring
av rom innenfor egen bruksenhet fra tilleggsdel til hoveddel, alminnelige
driftsbygninger, mindre skilt og reklameinnretninger samt antennesystem.
Mange av de hensyn som er skissert under punkt 6.1.5.2 i proposisjonen
er ikke like relevante for disse tiltakene.
Det pekes i proposisjonen på at for det første
vil disse tiltakene ikke ha like stor innvirkning på omgivelsene
og de hensyn plan- og bygningslovgivningen er ment å ivareta som
tiltak som krever bruk av ansvarlige foretak. Også hensyn til byutviklingen
og utviklingen av området for øvrig, estetikkvurderingen, vurderingen
av grunnforhold og så videre, er ikke like fremtredende for disse
tiltak som for større tiltak som krever bruk av ansvarlige foretak,
og vil som oftest heller ikke kunne medføre like stor skade på natur og
omgivelser som tiltak som krever bruk av ansvarlige foretak.
For det andre vil forslaget om å unnta flere
typer tiltak fra søknadsplikten, som for eksempel også mindre frittliggende
garasjer og uthus, medføre at kommunene vil få færre saker til behandling.
Departementet foreslår derfor at naboprotester ikke
skal være avgjørende for hvilken rettsvirkning som inntrer ved overskridelse
av saksbehandlingsfristen i saker der det omsøkte tiltaket omfattes
av plan- og bygningsloven ny § 20-4 (tiltak som ikke krever bruk
av ansvarlige foretak). Dette vil bety at tillatelse regnes som
gitt også i de sakene hvor nabo har protestert dersom kommunen ikke
har behandlet søknaden innen fristens utløp, forutsatt at tiltaket
er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov,
og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet
ikke er nødvendig.
Forslaget vil være en fordel for tiltakshaver,
da tillatelse regnes som gitt.
Forslaget kan innebære større press på kommunene,
som må ha gode systemer for gjennomgang av søknader som mottas og
rekke å fatte vedtak innen fristens utløp. Det blir imidlertid ikke
flere saker totalt sett og det blir en oppfordring til effektiv
saksbehandling av naboprotester.
I 2003 ble det innført en frist på 3 uker for
kommunens behandling av søknad om igangsettingstillatelser, jf.
byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav b). Det er ikke knyttet
noen rettsvirkninger til en eventuell overskridelse av fristen.
Etter gjeldende rett må derfor tiltakshaver vente til tillatelse
er gitt før arbeidet kan settes i gang, selv om kommunen har overskredet
saksbehandlingsfristen på 3 uker.
I Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit
betre samfunn – ein framtidsretta bygningspolitikk er reduksjon
av den kommunale saksbehandlingen av søknader om igangsettingstillatelser fremhevet.
Ved trinnvis behandling fattes det først et
vedtak om rammetillatelse som legges til grunn for kommunens videre
saksbehandling. Det er rammetillatelsen som i utgangspunktet gir
tiltakshaver rett til å bygge. En øvrig virkning av rammetillatelse
er at den står seg overfor senere nedleggelse av midlertidig forbud
mot tiltak eller omregulering.
Ved behandling av søknad om igangsetting skal det
tas stilling til øvrige forhold som må avklares før tiltaket igangsettes.
Kommunen treffer et formelt vedtak, hvorpå tiltakshaver har en rett
til å sette i gang og fullføre byggearbeidene uten ytterligere medvirkning
fra kommunen.
Kommunen skal behandle en søknad om igangsetting
innen tre uker, men det er ikke knyttet noen rettsvirkninger til
en eventuell overskridelse av fristen.
En igangsettingstillatelse er et enkeltvedtak
og kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse.
For å kunne klage må vedkommende således ha tilknytning til saken
vedtaket gjelder, og vedtaket må få rettslig eller praktisk direkte
virkning for ham.
Forslaget gikk ut på at tiltaket kan settes
i gang dersom kommunen overskrider 3-ukersfristen for behandling
av søknad om igangsettingstillatelse, men uten at tillatelse formelt
anses som gitt. I høringsforslaget ble det også drøftet om det er
hensiktsmessig å erstatte dagens søknad og vedtak om igangsettingstillatelse
med en registreringsordning, men det ble konkludert med at en registreringsordning
for igangsatte tiltak ikke er formålstjenlig på nåværende tidspunkt.
Det ble også fremmet et endringsforslag vedrørende begrensninger
i klageadgangen som vil medføre presiseringer hva angår klagemulighetene
på igangsettingstillatelser.
Det vises i proposisjonen til at på bakgrunn
av de innkomne uttalelser opprettholder departementet sitt forslag
om at dersom kommunen overskrider 3-ukersfristen for behandling
av søknad om igangsettingstillatelse, så kan tiltaket igangsettes. Tillatelsen
anses formelt ikke som gitt.
Tidsfrister i byggesaksbehandlingen er i løpet
av de siste 20 årene gradvis blitt innført for flere sakstyper.
Det at det ikke er knyttet noen særskilte rettsvirkninger til overskridelse
av fristen for igangsettelsestillatelser kan også medføre uheldige
situasjoner i de tilfeller hvor tiltakshaver søker om igangsettingstillatelse
tett opp under fristen for rammetillatelsens gyldighetsperiode, og
kommunen ikke rekker å behandle denne før tillatelsen utløper. Det
er ikke uvanlig at tiltakshaver foretar store investeringer mellom
rammetillatelse og igangsettingstillatelse.
Departementet mener derfor at innføring av rettsvirkning
for overskridelse av saksbehandlingstiden for søknad om igangsettingstillatelse kan
virke effektiviserende og sikre forutsigbarhet.
Departementet viderefører forslaget om rettsvirkning
som tilsier at tiltakshaver kan sette i gang, men at kommunen skal
kvittere ut saken og behandle søknad om igangsettingstillatelse også
der fristen i utgangspunktet ikke er overholdt. Etter departementets
syn medfører dette en sikkerhet både for tiltakshaver og kommunen. Dersom
igangsettingstillatelse regnes som gitt etter utløpet av fristen,
vil kommunens passivitet medføre at vedtak fattes automatisk uten
behandling, og kommunen mister sine muligheter for å «kvittere»
ut byggesaken i forhold til de vilkår og forutsetninger som er stilt
i rammetillatelsen. Dette dreier seg i hovedsak om viktige samfunnshensyn.
Ved en slik løsning ville også kommunens mulighet til å følge opp
slike forhold være begrenset, og kommunen ville måtte gå veien om omgjøringsreglene
dersom forutsetningene for igangsettingstillatelse ikke er oppfylt.
Forslaget skal sikre at tiltakshaver ikke er
avhengig av å vente på kommunens tillatelser for å sette i gang
byggeprosjektet når kommunen ikke overholder lovpålagt saksbehandlingsfrist.
Tiltakshaver kan sette i gang byggearbeidet dersom kommunen ikke
har behandlet søknaden innen 3 uker, men har da også ansvaret for
at forutsetningene for igangsettingstillatelse er oppfylt. En eventuell
fristoverskridelse medfører ikke noen annen rettsvirkning.
Det går frem av proposisjonen at på bakgrunn
av de innkomne uttalelser opprettholder departementet sitt forslag
om å foreta presiseringer i plan- og bygningsloven § 1-9 om klageadgang, og
det vises til kapittel 7 i proposisjonen om begrensninger i klageadgangen
for nærmere redegjørelse for foreslåtte endringer.
Departementets endringsforslag vedrørende begrensninger
i klageadgangen vil medføre presiseringer hva angår klagemulighetene
på igangsettingstillatelser. Etter departementets syn kan en igangsettingstillatelse
bare påklages av naboer eller gjenboere i de tilfeller den skulle
tillate noe mer eller annet enn det som ligger i rammetillatelsen.
Får tiltakshaver avslag på søknad om igangsettingstillatelse,
kan han selvsagt påklage avslaget.
Departementet anbefaler i proposisjonen å videreføre
høringsbrevets konklusjon om at det ikke foretas en endring som
innebærer at søknad om igangsettingstillatelse erstattes av en ren
registrering. Dette til tross for at noen få høringsinstanser ber
departementet på nytt vurdere om det er behov for en egen igangsettingstillatelse
eller om igangsetting kan bli en ren registreringssak.
Departementet mener en slik løsning ikke er tilstrekkelig
utredet og vil føre til at flere forhold og krav må avklares fullt
ut i rammesøknaden. Dagens ordning med søknad om igangsettingstillatelse
gir en fleksibilitet når det gjelder hvilke detaljer som må avklares
i rammetillatelsen. Dette antas å være mer kostnadseffektivt enn
en løsning som vil innebære en stor grad av detaljprosjektering
på rammestadiet. Departementet er også i tvil om en registreringsordning
totalt sett ville medført en ressursbesparelse i kommunene, eller
om den kun ville innebære en flytting av ressursbruken fra saksbehandling
til tilsynsoppgaver.
Også de endringer som gjøres i godkjenningsordningen,
mener departementet underbygger at igangsettingstillatelsen bør
opprettholdes. Systemet med ansvarlige foretak videreføres, og har bred
støtte i høringen. Selv om ansvarserklæringen skal foreligge senest
på tidspunktet for igangsatt arbeid, skal ansvarsområdene i tiltaket være
definert i forbindelse med igangsettingstillatelsen, og dette skal
fremgå av gjennomføringsplanen. På denne måten opprettholdes igangsettingstillatelsen
som et skjæringspunkt for ansvarsforholdene.
Det pekes i proposisjonen på at de foreslåtte
endringene vil effektivisere byggesaksprosessen uten at dette skjer
på bekostning av kvalitet eller rettssikkerhet.
For kommunene innebærer forslaget at det knyttes
rettsvirkninger til en eventuell overskridelse av allerede etablert
saksbehandlingsfrist for søknader om igangsettingstillatelse.
Forslaget innebærer en rett for tiltakshaver
til å sette i gang tiltaket, slik at byggeprosessen ikke blir forsinket.
Imidlertid vil forslaget for tiltakshaver også innebære en økt risiko
for at byggetiltaket blir satt i gang selv om vilkårene for dette ikke
er til stede. Selv om kommunen har plikt til å utstede igangsettingstillatelse
senere, kan en søknad selvsagt avslås dersom forutsetningene for
igangsettingstillatelse ikke er oppfylt. Tiltakshaver mister tryggheten
og forutsigbarheten som et vedtak i forkant innebærer dersom han ikke
venter på kommunens vedtak.
For øvrig antas endringene ikke å medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige
eller private.
Komiteen mener at
saksbehandlingstiden er en viktig faktor i å få til raskere oppstart
av byggeprosjekter. Derfor må det også settes krav til kommunenes
effektivitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter regjeringens forslag
om å innføre de foreslåtte saksbehandlingstider.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener at kort saksbehandlingstid er en viktig
del av den servicen våre innbyggere skal kunne forvente av det offentlige.
Dette flertallet er fornøyde
med regjeringens forslag til saksbehandlingstider og understreker videre
at en digitalisering av søkeprosessen i fremtiden også vil bidra
til at kommunene kan nå disse målene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
de fleste forslagene til kapittel 6, Tidsfrister i byggesaker. Dette medlem går
imidlertid imot forslaget om at merknader fra naboer ikke skal ha
betydning for hvilken rettsvirkning som inntrer ved overskridelse
av saksbehandlingsfristen i saker der tiltaket omfattes av ny plan-
og bygningslov § 20-4 (tiltak som ikke krever bruk av ansvarlig foretak).
Forslaget innebærer at tillatelse regnes som gitt også i de sakene
hvor nabo har protestert dersom kommunen ikke har behandlet søknaden
innen fristens utløp.
Det vises i proposisjonen til at begrensning
av klageadgangen i byggesaker kan være et virkemiddel for å effektivisere
byggesaksprosessen. Behovet for å forenkle byggesaksprosessen og
redusere antall klagesaker må likevel veies opp mot den enkeltes
rettssikkerhet. I tillegg bidrar klageadgangen til å sikre at forvaltningen fatter
riktige avgjørelser.
Etter gjeldende rett er det mulig å fremme klager på
flere stadier i en byggeprosess. Det er klageadgang både på planvedtak
og byggesaksvedtak. I byggesaker er det klageadgang på rammetillatelsen,
eventuelle tilleggstillatelser, dispensasjonsvedtak, igangsettingstillatelser
og på vedtak om midlertidig brukstillatelse og ferdigattest. Videre
kan alle vedtak som fattes i forbindelse med ulovlighetsoppfølgning
av tiltak påklages.
Plan- og bygningsloven bygger på forvaltningslovens
klage- og omgjøringsregler så langt ikke annet følger av særskilte
bestemmelser, jf. plan- og bygningsloven § 1-9 første ledd. Det
følger av forvaltningsloven § 28 at enkeltvedtak kan påklages av
en part eller en annen med rettslig klageinteresse i saken. Spørsmålet
om det foreligger rettslig klageinteresse er avhengig av om klager
har en viss aktuell tilknytning til saken og saksutfallet. Hvem
som har rettslig klageinteresse i byggesaker avgjøres etter en konkret
vurdering i den enkelte sak. Tradisjonelt har man i byggesaker vært
liberale når det gjelder hvilke interesser som kan gi klagerett.
Plan- og bygningsloven § 1-9 andre ledd begrenser
klageadgangen som følger av forvaltningsloven. Det fremgår av bestemmelsen
at det i byggesaken ikke kan klages på forhold som er avgjort i
bindende reguleringsplan eller ved dispensasjon, og hvor klagefristen
for disse vedtakene er utløpt. Dersom det finnes hensiktsmessig, kan
klagen realitetsbehandles i stedet for å avvises.
Departementet foreslår i proposisjonen at de innskrenkninger
i klageadgangen som følger av plan- og bygningsloven § 1-9 videreføres
og utvides noe for ytterligere å begrense antall klagemuligheter
i en byggesak. Det er foreslått at heller ikke forhold som er avgjort
i tidligere vedtak i byggesaken kan påklages, selv om forholdet
ikke er avgjort i bindende reguleringsplan eller ved dispensasjon.
Formålet med forslaget er å hindre «omkamper» i form av klage på
forhold som allerede er vurdert og avgjort.
Selv om enkelte av høringsinstansene har uttrykt skepsis,
mener departementet at bestemmelsen i større grad vil ivareta hensynet
til forutberegnelighet og effektivitet i byggesaksbehandlingen.
Departementet ser at det i enkelte tilfeller
kan være vanskelig å fastslå om klageanførslene allerede er avgjort,
for eksempel om klageanførslene i klagen på igangsettingstillatelsen
faktisk omfatter forhold som ble avgjort i forbindelse med rammetillatelsen.
Bestemmelsen innebærer at det må foretas en konkret vurdering av
samtlige klageanførsler i den enkelte sak. Klageinstansen må ta
stilling til om forholdet er avgjort eller ikke før saken eventuelt
kan avvises. Finner klageinstansen at forholdet er avgjort i tidligere
vedtak kan klagen avvises. Dersom det finnes hensiktsmessig, eksempelvis
i tilfeller der det oppstår tvil om klagen gjelder forhold som allerede
er avgjort, kan klagen realitetsbehandles, jf. andre ledd, andre
punktum. Samlet sett vil den nye bestemmelsen etter departementets syn
føre til mindre arbeid for bygningsmyndighetene.
Det følger av forvaltningslovens system at en slik
avvisning av klage kan påklages. Rettslig sett er det ikke noe i
veien for at departementet i plan- og bygningsloven også kan innskrenke
adgangen til å påklage avvisningsvedtak. Det fremgår av proposisjonen
at departementet likevel ikke finner grunnlag for å gjøre unntak fra
forvaltningslovens regler på dette punkt. Klageretten på avvisningsvedtak
ivaretar klagers rettssikkerhet, og departementet mener det kan være
behov for å prøve avvisningsgrunnlaget forvaltningsmessig, da alternativet
er domstolsprøving, som er ressurskrevende og økonomisk tyngende
for alle parter.
Det fremgår av proposisjonen at de foreslåtte
endringene vil medføre færre klagesaker som gir både førsteinstans
og klageinstans adgang til å benytte frigitte ressurser på andre
oppgaver. Videre vil tiltakshaver kunne gjennomføre prosjektet raskere
ved ikke å måtte avvente en klagebehandling.
Komiteen viser til
at det i byggesaker ikke er uvanlig at den meget omfattende og åpne
adgangen til å klage på vedtak fører til lang saksbehandlingstid
og lite forutsigbarhet i byggeprosjekter.
Komiteen minner om at adgang
til å klage er en viktig rettighet ,og det må sørges for at den ivaretas. Komiteen er
imidlertid enig med regjeringens forslag fordi det først og fremst dreier
seg om å hindre unødvendige omkamper som fordeles utover de forskjellige
stadiene av en byggeprosess.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
mener at unødvendige omkamper som gjerne tas av de samme instanser og
personer gjennom flere stadier av en enkelt byggeprosess gir dårlig
effektivitet, trenering, mindre forutsigbarhet og store kostnader
for den som skal bygge.
Flertallet mener at å begrense
adgangen til klager er nødvendig og er derfor fornøyd med at regjeringen
nå rydder opp i dette slik at man både ivaretar rettighetene til
den som skal klage og forutsigbarheten til den som skal bygge.
Det går frem av proposisjonen at ferdigattest mangler
for en god del byggetiltak. Det følger av lov om eiendomsmegling
§ 6-7 andre ledd nr. 8 at oppdragstakeren plikter å gi kjøperen
skriftlig opplysning om hvorvidt ferdigattest eller midlertidig
brukstillatelse foreligger før handel sluttes. Dette kan være en
av årsakene til at kommunene mottar en del søknader om ferdigattest
for eldre tiltak.
Uklarheter om hvordan kommunene skal behandle
søknad om ferdigattest i eldre byggesaker er stor. Det er således
store variasjoner mellom kommunene, og ulike saksbehandlere kan
ofte ha ulik praksis innen en og samme kommune.
Plan- og bygningsloven gir i dag ingen anvisning på
hvordan slike eldre tiltak skal avsluttes. Det vises i proposisjonen
til at departementet de siste årene har fått flere henvendelser
om å gi nærmere regler og veiledning om hvordan kommunen skal håndtere
søknader om ferdigattest i eldre byggesaker.
Hovedregelen både etter gammel og ny plan- og bygningslov
(ikraftsatt 1. juli 2010) er at bygget ikke lovlig kan tas i bruk
før det foreligger en ferdigattest, alternativt en midlertidig brukstillatelse.
Plan- og bygningsloven har som krav at søknadspliktige tiltak skal
avsluttes med ferdigattest. Dette var nedfelt i tidligere plan-
og bygningslov av 1985 § 99 nr. 1 tredje ledd, og er videreført
i § 21-10 i ny lov av 27. juni 2008, ikraftsatt 1. juli 2010.
Ferdigattest markerer den formelle avslutningen av
byggesaken, og avslutter dermed også ansvaret til de ansvarlige
foretakene. Inntil ferdigattest foreligger, vil kommunen kunne gi
pålegg om retting til de ansvarlige foretakene.
Det er tiltakshaver som har primæransvaret for
at tiltaket er i overensstemmelse med krav gitt i eller i medhold
av plan- og bygningsloven, herunder at ferdigattest eller midlertidig
brukstillatelse foreligger. Dersom kommunen avdekker forhold i strid
med loven, vil tiltakshaver dermed alltid kunne være rett adressat
for pålegg om retting og vedtak om tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr.
Påleggsadgangen foreldes i prinsippet ikke. Kommunen kan også gi direkte
pålegg til ansvarlige foretak inntil 5 år etter at ferdigattest
er gitt, slik at det derfor også er i foretakenes interesse at det
utstedes ferdigattest.
I oppfølgingen av tiltak uten ferdigattest er
det en forskjell på om tiltakene har fått midlertidig brukstillatelse
eller ikke. Dersom kommunen har gitt midlertidig brukstillatelse,
vil ikke manglende ferdigattest bety at det er ulovlig å bruke bygningen.
Det betyr derimot at tiltaket ikke er fullt ut formelt ferdigstilt
i henhold til tillatelsen.
Det pekes i proposisjonen på at departementet foreslår
i proposisjonen at det ikke skal utstedes ferdigattest i gamle saker
fra før 1. januar 1998 som ikke er avsluttet med ferdigattest eller midlertidig
brukstillatelse. Kommunen skal avvise søknader om ferdigattest i
slike saker, jf. forslaget til nytt femte ledd i § 21-10. Det innebærer
at byggverkene lovlig kan brukes uten at det foreligger ferdigattest.
Dette betyr ikke at ulovlig bygde tiltak blir lovlige. Det betyr
bare at saken ikke lenger skal avsluttes med ferdigattest. Hovedbegrunnelsen
for dette er at disse sakene er så gamle og utdaterte at det ikke
foreligger et tilfredsstillende dokumentasjons- og kunnskapsgrunnlag
som gjør det forsvarlig å tilby et eget «regime» for å kunne utstede
en (troverdig) ferdigattest for slike eldre bygg.
Videre foreslår departementet at det i forskrift reguleres
hvordan man skal behandle anmodninger om ferdigattest for bygg fra
tiden etter 1. januar 1998, og som mangler ferdigattest eller midlertidig
brukstillatelse.
For øvrig er kravene for å få og å utstede ferdigattest
vesentlig skjerpet ved lovendringen som trådte i kraft 1. juli 2010.
Departementet antar derfor at problemet vil være minimalt for nyere bygg.
Det pekes i proposisjonen på at ved at ferdigattest
i saker fra før 1. januar 1998 ikke skal gis, vil man oppnå en forenkling
og en opprydding på et svært uoversiktlig område.
I stedet for ferdigattest kan hjemmelshavere
i en salgssituasjon henvises til å fremskaffe relevant tilstandsrapport
til bruk ved omsetning av eiendommen.
Departementet mener plikten for kommunene til å
utstede ferdigattest for eldre bygg – og et tilsvarende rettskrav
fra eiere på et entydig system for å kunne få slik ferdigattest
– bør avgrenses til tiltak etter ansvarsreformen.
Etter ansvarsrettssystemet skal all kontroll
innen et ansvarsområde bekreftes av ansvarlige foretak til bygningsmyndigheten
gjennom samsvarserklæringer eller kontrollerklæringer. Det skal
i samsvarserklæringen og kontrollerklæringen vises til hvilken kontrolldokumentasjon
som foreligger. Kommunen legger kontrollerklæringene til grunn for
sin videre saksbehandling ved søknad om midlertidig brukstillatelse
eller ferdigattest.
Etter departementets vurdering kan reglene om ansvar
og kontroll legges til grunn i en del tilfeller ved utstedelse av
ferdigattest også for bygg oppført etter 1997/1998. Imidlertid kan
et generelt krav om dette i andre tilfeller være unødvendig ressurskrevende
å følge. Dette gjelder særlig der det kun gjenstår mindre forhold
etter at byggverket ble tatt i bruk, noe som vil være tilfellet
når det er gitt midlertidig brukstillatelse. Reglene om ferdigattest
gjelder for mange typer av tiltak og arbeid som ikke er ferdigstilt
ved utstedelse av midlertidig brukstillatelse. Det vises i proposisjonen
til at det derfor må vurderes nærmere om det skal gis forskjellige
regler for disse, eller én regel som skal kunne benyttes på alle.
Regler om dette vil bli nærmere fastsatt i forskrift.
Det vises i proposisjonen til at de foreslåtte
endringene vil effektivisere byggesaksprosessen uten at dette skjer
på bekostning av kvalitet eller rettssikkerhet. Kommunene får frigjort
ressurser som har vært bundet til oppfølging av gamle saker (saker
før 1. januar 1998) og som ikke har blitt avsluttet med ferdigattest.
Endringene antas ikke å medføre andre økonomiske
eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige
eller private.
Departementet har bedt Finansdepartementet om å
vurdere å justere veiledninger, eventuelt gjøre endringer i eiendomsmeglerloven
med hensyn til oppdragstakers plikter om å gi kjøperen en skriftlig
opplysning om hvorvidt ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse
foreligger før eiendomshandel avsluttes.
Komiteen viser til
at det i dag mangler ferdigattest for mange eldre boliger. Det oppstår
ofte usikkerhet og utfordringer ved kjøp og salg av slike boliger
da det er et krav om at selger må opplyse om slike forhold ved omsetning
av bolig.
Komiteen viser til at departementet
ofte får slike henvendelser fra kommuner som igjen opplever pågang
fra ulike parter om hvordan denne problemstillingen skal løses.
Usikkerheten ute hos kommunene er stor, og det samme er praksisen.
Komiteen er derfor enig i regjeringens
løsning om å rydde opp i dette ved at det ikke skal utstedes ferdigattest
i gamle saker fra før 1. januar 1998. Komiteen understreker,
slik regjeringen også gjør, at dette ikke betyr at ulovlig bygde
tiltak blir lovlige.
Komiteen tar til etterretning
at regjeringen foreslår at man i forskrift regulerer hvordan man skal
behandle anmodninger om ferdigattest for bygg fra tiden etter 1. januar
1998.
Komiteen er fornøyd med at regjeringen
nå rydder opp i ulik praksis og håndtering rundt i kommunene som
en del av sitt arbeid med å forenkle regelverket og ikke minst spare
kommunene for tid slik at ressursene kan brukes til viktigere oppdrag.
Det vises i proposisjonen til at militære anlegg som
har vært erklært hemmelige etter lov om forsvarshemmeligheter av
18. august 1914 nr. 3 er unntatt fra plan- og bygningslovens krav
til saksbehandling, ansvar og kontroll. Unntaksbestemmelsen følger
av andre ledd i plan- og bygningsloven § 20-4.
Som følge av at lov om forsvarshemmeligheter vil
bli opphevet ved ikrafttredelsen av ny straffelov, er det nødvendig
å foreta endringer i bestemmelsen.
Ved utarbeidelsen av proposisjonen oppdaget departementet
at det ved en inkurie ikke fremgår av ordlyden i plan- og bygningsloven
§ 20-4 andre ledd hvilke bestemmelser i plan- og bygningsloven som
hemmelige militære anlegg er unntatt fra. Dette er heller ikke presisert
nærmere i byggesaksforskriften § 4-3.
Departementet ser derfor at det er behov for
å foreta endringer i bestemmelsen slik at den bringes i samsvar
med langvarig gjeldende rett.
Unntaket for hemmelige militære anlegg er regulert
i andre ledd i plan- og bygningsloven § 20-4 Unntak fra krav i loven
for visse tiltak som behandles etter andre lover og hemmelige militære anlegg.
Bestemmelsen er en videreføring av plan- og bygningsloven av 1985
§ 86, og kom først inn i plan- og bygningsloven av 1965.
Unntaket for hemmelige militære anlegg har vært
gjeldende rett siden 1951.
Det følger av særmerknaden til plan- og bygningsloven
§ 20-4 andre ledd i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.4 at bestemmelsen
i hovedsak er en videreføring av plan- og bygningsloven av 1985
§ 86. For øvrig er det Forsvaret selv som er ansvarlig for at plan-
og bygningslovens bestemmelser blir etterlevd.
For anlegg som ikke uttrykkelig er erklært hemmelige,
gjelder plan- og bygningsloven fullt ut. Unntaket etter plan- og
bygningsloven § 20-4 andre ledd omfatter ikke Sivilforsvarets anlegg.
Forslag til ny bestemmelse bygger på plan- og bygningsloven
§ 20-4 andre ledd, og er en oppdatering og klargjøring av bestemmelsen.
Departementet fremmet i høringsnotatet forslag om å videreføre gjeldende
unntak for militære anlegg, men unntaket skal fremgå av en egen bestemmelse
i loven.
Det ble videre foreslått at det i likhet med forslaget
til ny bestemmelse om Unntak fra krav i loven for visse tiltak som
omfattes av sikkerhetsloven skulle foretas en forholdsmessighetsvurdering.
Det ble også foreslått at i tilfeller hvor hemmelige militære anlegg
blir utpekt som skjermingsverdig bygg etter sikkerhetsloven § 17,
ville unntaket fra plandelen komme til anvendelse, se forslag til
nytt siste ledd i plan- og bygningsloven § 1-6.
Det vises i proposisjonen til at som det fremgår av
høringsnotatet er forslaget til ny bestemmelse i plan- og bygningsloven
§ 20-7 ment som en videreføring av gjeldende unntak for militære
anlegg.
Ettersom lov om forsvarshemmeligheter av 18. august
1914 nr. 3 vil bli opphevet ved ikrafttredelsen av ny straffelov,
ser departementet at begrepet «erklært hemmelig» ikke lenger vil være
treffende å anvende som vilkår. Departementet foreslår derfor, i
tråd med Forsvarsdepartementets innspill, å stryke dette og erstatte
det med henvisning til sikkerhetslovens begrep «skjermingsverdig»,
se sikkerhetsloven §§ 11 og 17.
Videre anser vi innspillet om å endre «militære anlegg»
og «militære myndigheter» til «Forsvaret» for å være en mindre endring
som departementet mener er mer i tråd med gjeldende språkbruk innenfor
forsvarssektoren.
For å sikre en reell videreføring av plan- og bygningsloven
gjeldende § 20-4 andre ledd har departementet, på bakgrunn av høringsinnspillet fra
Forsvarsdepartementet, besluttet ikke å gå videre med henvisningen
til ny § 20-8 slik det opprinnelig var foreslått. Forskjellen mellom
plan- og bygningsloven §§ 20-7 og 20-8 er at sistnevnte bestemmelse
er noe mer omfattende i og med at myndighetene etter plan- og bygningsloven
§ 20-8 i utgangspunktet kan fravike hele plan- og bygningsloven,
herunder både materielle og tekniske krav uten krav om dispensasjon, mens
lovens materielle krav gjelder for Forsvarets byggverk. Dette er
også årsaken til at terskelen for å anvende unntaket etter § 20-8
er så høy.
Forsvarsdepartementet anmodet videre om at det ble
tatt inn en forskriftshjemmel som åpner for at det kan gjøres ytterligere
unntak fra krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven,
dersom karakteren av tiltaket tilsier at det er behov for dette.
Departementet er enig i at en slik forskriftshjemmel er viktig for
å gi Forsvaret nødvendig handlingsrom og sikre at unntaket fungerer
etter sin hensikt. Departementet har derfor imøtekommet dette innspillet.
Departementet bemerker imidlertid at dersom det
er nødvendig med omfattende unntak fra plan- og bygningslova kan
Forsvaret anvende unntaket i plan- og bygningsloven § 20-8.
Det vises i proposisjonen til at de foreslåtte
endringene i første rekke innebærer en klargjøring og oppdatering
av gjeldende unntak for militære anlegg. Etter departementets vurdering
vil forslaget til endringer ikke få negative administrative og økonomiske
konsekvenser av betydning for verken private eller offentlige.
Det vises i proposisjonen til at heller ikke forslaget
om innføring av forskriftshjemmel til bestemmelsen vil medføre administrative
eller økonomiske konsekvenser.
Departementet fremmet i høringsnotatet forslag til
ny bestemmelse i plan- og bygningsloven hvor det for skjermingsverdige
bygg etter sikkerhetsloven § 17 gjøres unntak fra krav gitt i eller
i medhold av plan- og bygningslovgivningen, herunder blant annet
krav til byggesaksbehandling. Forslaget er et ledd i oppfølgingen
av NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen, og er utarbeidet
i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet.
Forslaget har som formål å redusere tidsbruken
i byggesaker der nasjonale sikkerhetshensyn gjør seg gjeldende (hensyn
til rikets selvstendighet og sikkerhet samt andre vitale nasjonale
sikkerhetsinteresser, jf. sikkerhetsloven § 1).
Forslaget er utformet med tanke på sikkerhetssaker
der det vil medføre en uakseptabel sikkerhetssituasjon å følge plan-
og bygningslovens alminnelige regler, slik man erfarte ved den manglende
stengningen av Grubbegata i Oslo kommune i forkant av 22. juli 2011.
Se proposisjonen for en beskrivelse av høringsforslagets
ny § 20-8.
Etter departementets vurdering må høringsforslaget
i det alt vesentlige opprettholdes. På bakgrunn av innkomne høringsuttalelser
foreslås det likevel enkelte mindre endringer i bestemmelsens andre
og tredje ledd.
Departementet foreslår å endre det opprinnelige forslaget
slik at dersom det er aktuelt å bruke unntaksbestemmelsen i plan-
og bygningsloven § 20-8 andre ledd, skal det ansvarlige departement
informere kommunen i forkant om hva det aktuelle tiltaket gjelder
og at unntaksbestemmelsen vil bli benyttet, herunder gi en begrunnelse
for dette. Slik departementet vurderer det vil ikke denne endringen
medføre forsinkelser av stor betydning, men vil derimot, som Advokatforeningen
påpeker, kunne fungere som en sikkerhetsventil i de tilfeller der
et departement ønsker å benytte unntaket selv om vilkårene ikke er
oppfylt, noe kommunen da får en mulighet til å påpeke.
Videre foreslår departementet å ta inn i plan-
og bygningsloven § 20-8 andre ledd siste punktum kommunens plikt
til å gi det ansvarlige departement nødvendig bistand, herunder
informasjon som departementet har behov for slik at tiltaket utføres
på en forsvarlig måte.
Etter høringsforslaget vil naboer og gjenboere ikke
ha krav på nabovarsel dersom unntaket i første ledd anvendes. Departementet
har forståelse for at det for naboer og gjenboere fremstår som negativt
at de må finne seg i at det etableres enten permanente eller midlertidige sikringstiltak
i tilknytning til bygg uten at disse varsles før tiltaket igangsettes.
Hensynet til sikkerhet tilsier imidlertid at det kan være problematisk
å praktisere full åpenhet og innsyn slik det ellers er for byggesaker.
Departementet opprettholder derfor forslaget om at naboer og gjenboere
ikke vil ha krav på nabovarsel. Selv om en beslutning om å unnta
etter plan- og bygningsloven § 20-8 ikke kan påklages, kan en nabo, eller
annen med rettslig klageinteresse, fremme klage til Sivilombudsmannen
dersom han mener at vilkårene for å anvende unntaket ikke er oppfylt.
Ett av høringsinnspillene knyttet seg til muligheten
for eventuell kompensasjon dersom tiltak på eller i tilknytning
til skjermingsverdige objekter får negativ innvirkning for nabo,
da i form av rådighetsinnskrenkninger. Det vises i proposisjonen
til at departementet ikke ser det som hensiktsmessig å regulere
spørsmålet om erstatning for mulige rådighetsinnskrenkninger ved
anvendelse av plan- og bygningsloven § 20-8. Departementet viser
til at rådighetsinnskrenkninger normalt ikke gir rett til erstatning.
Det finnes tilfeller hvor lovgiveren har gitt anvisning på at det
skal svares erstatning for en rådighetsinnskrenkning, se plan- og
bygningsloven § 15-3. Hvorvidt det foreligger grunnlag for erstatning
for rådighetsinnskrenkninger som faller utenfor plan- og bygningsloven
§ 15-3, vil imidlertid bero på en konkret helhetsvurdering, og vil
måtte avgjøres av domstolene.
I tilfeller hvor staten foretar ekspropriasjon
etter plan- og bygningsloven § 16-2, vil ekspropriaten få utbetalt
erstatning som fastsettes etter skjønn.
I proposisjonen vises det til at det følger
av forslag til plan- og bygningsloven § 20-8 første ledd at bestemmelsen
gir rett til å unnta «(…) tiltak som skal utføres i tilknytning
til et bygg eller objekt som er utpekt som skjermingsverdig i henhold
til sikkerhetsloven § 17 (…)».
Med «skjermingsverdig» menes her eiendom som
må beskyttes mot sikkerhetstruende virksomhet av hensyn til rikets
eller alliertes sikkerhet eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.
Med «tiltak» menes tiltak som er omfattet av plan- og bygningsloven kapittel
20.
Bestemmelsen gir mulighet for omfattende unntak
fra plan- og bygningsloven. Det er imidlertid forutsatt at lovens
bestemmelser skal følges så langt det lar seg gjøre.
Videre skal også lovens materielle krav og minimumskravene
som følger av byggteknisk forskrift som hovedregel følges. Bestemmelsen
gir imidlertid adgang til å fravike lovens bestemmelser helt eller
delvis (uten krav om dispensasjon fra materielle krav eller tekniske
regler) forutsatt at det ivaretar sikkerhetshensyn og det for øvrig
anses forsvarlig.
I første ledd ligger det et krav om at tiltaket
enten må være selve oppføringen av et objekt som er utpekt som skjermingsverdig,
eller at tiltaket må være sikring av et allerede eksisterende skjermingsverdig
objekt. Det vil ikke være tilstrekkelig til å kunne benytte unntakshjemmelen
i plan- og bygningsloven § 20-8 at tiltaket er arbeider på et skjermingsverdig
objekt, hvis ikke disse arbeidene har et sikkerhetsmessig formål.
Her vil uansett forholdsmessighetsvurderingen komme inn, jf. vilkåret
«tvingende sikkerhetshensyn».
Vilkåret «tvingende sikkerhetshensyn» er inntatt for
å understreke at bestemmelsen kun gir adgang til å fravike plan-
og bygningslovens regler i den utstrekning det vil være sikkerhetsmessig uforsvarlig
å følge plan- og bygningslovens alminnelige regler. Vilkåret er
benyttet i folkeretten, men har et selvstendig innhold etter plan-
og bygningsloven § 20-8.
Vilkåret «tvingende sikkerhetshensyn» kommer i
tillegg, og forutsetter at det foretas en forholdsmessighetsvurdering,
der fordelene ved å ikke følge plan- og bygningslovens regler (typisk mindre
tidsbruk), må veies opp mot ulempene.
Unntakshjemmelen etter plan- og bygningsloven § 20-8
omfatter både permanente og midlertidige tiltak. Dette følger også
av ordlyden. Forholdsmessighetsvurderingen som må foretas etter
plan- og bygningsloven § 20-8 vil i utgangspunktet være den samme
for både permanente og midlertidige tiltak, men det er likevel slik
at et midlertidig tiltak lettere vil kunne anses forholdsmessig.
Forholdsmessighetsvurderingen innebærer at hjemmelen kun kan benyttes
dersom fordelene er klart større enn ulempene. Det vil være naturlig
å legge betydelig vekt på risiko- og sårbarhetsanalyser dersom dette
foreligger. Hensynet til rikets selvstendighet og sikkerhet samt
andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. sikkerhetsloven
§ 1, vil stå sentralt i vurderingen. Det vil også kunne legges vekt
på hensynet til allmennhetens trygghetsfølelse. Dersom det blir
klart at et midlertidig tiltak blir mer langvarig enn det som først
var tenkt av det ansvarlige departement, skal departementet foreta en
ny forholdsmessighetsvurdering.
Mest aktuelt vil det trolig være å bruke hjemmelen
i plan- og bygningsloven § 20-8 til å bygge i strid med kommuneplan
og/eller reguleringsplan, eventuelt bygge uten at slike planer foreligger,
jf. forslag til nytt ledd i plan- og bygningsloven § 1-6.
Plan- og bygningsloven § 20-8 må ses i sammenheng
med forslaget om å innføre et nytt siste ledd i plan- og bygningsloven
§ 1-6 Tiltak. Plan- og bygningsloven § 20-8 sammenholdt med plan- og
bygningsloven § 1-6 nytt siste ledd vil innebære at det vil kunne
utføres tiltak tilknyttet skjermingsverdige objekter i strid med
plan, eventuelt uten at slik plan foreligger. Bakgrunnen for dette
er at det er endring og utarbeidelse av planer som erfaringsmessig
tar lang tid, og det er følgelig her de største mulighetene for
tidsbesparelser ligger. Hvorvidt det vil være kurant å bygge i strid
med plan vil imidlertid variere betydelig fra sak til sak, og vil
måtte avgjøres på bakgrunn av de konkrete forhold som gjør seg gjeldende
i den enkelte sak.
Etter bestemmelsens andre ledd plikter det ansvarlige
departement, dersom det har funnet det nødvendig å bruke unntakshjemmelen
i første ledd, og kommunen ikke er involvert i arbeidet med tiltaket,
å gi kommunen utfyllende informasjon om selve tiltaket i den grad
dette vil være forsvarlig etter en sikkerhetsmessig vurdering, samt
informasjon om at unntakshjemmelen i plan- og bygningsloven § 20-8
vil bli benyttet, herunder nærmere begrunnelse for dette. Slik informasjon
vil kunne fungere som en sikkerhetsventil dersom et departement
ønsker å benytte unntaket selv om vilkårene ikke er oppfylt, noe kommunen
da får en mulighet til å påpeke.
Det følger videre av plan- og bygningsloven § 20-8
andre ledd siste punktum at kommunen plikter å gi det ansvarlige
departement nødvendig bistand, herunder informasjon som departementet
har behov for, slik at tiltaket utføres på en forsvarlig måte.
Bestemmelsens tredje ledd gjelder informasjon til
naboer og gjenboere. Dersom det ansvarlige departement finner det
nødvendig å anvende unntaket i første ledd til å unnlate å varsle
naboer og gjenboere, skal det ansvarlige departement gi naboer og
gjenboere informasjon om at unntaket vil bli benyttet samt informasjon
om de rettslige konsekvensene av dette. Med dette menes det at beslutning
om å anvende unntaket ikke er gjenstand for klage og at det heller
ikke foreligger mulighet for midlertidig forføyning. Dersom tiltaket
ikke berører naboers og gjenboeres interesser, vil det ikke være
behov for å gi informasjon. Det ansvarlige departement skal tilstrebe
å informere naboer og gjenboere på et så tidlig tidspunkt som mulig,
men det er ingen plikt til å informere før tiltaket igangsettes.
Det ansvarlige departement skal videre tilstrebe å gi så utfyllende
informasjon som mulig om selve tiltaket i den grad dette vil være
forsvarlig etter en sikkerhetsmessig vurdering, men det er ingen
plikt til å gi informasjon om detaljer ved tiltaket. Det er opp
til det ansvarlige departement å vurdere hvordan informasjon skal
gis, herunder om den skal gis muntlig eller skriftlig.
Det følger direkte av bestemmelsen at en beslutning
etter plan- og bygningsloven § 20-8 om å unnlate å følge én eller
flere av lovens bestemmelser ikke kan påklages. Det samme gjelder
vedtak om avvisning av klage.
I tillegg vil det heller ikke være mulig å gi midlertidig
forføyning mot tiltak som iverksettes i medhold av plan- og bygningsloven
§ 20-8 første ledd. Bakgrunnen for dette er at det ikke ville være
forenlig med de hensyn bestemmelsen er utarbeidet for å ivareta.
Hovedintensjonen med bestemmelsen er at tidsbruken ikke skal bli for
lang i de mest alvorlige sikkerhetssakene.
Kompetansen til å fatte avgjørelser etter plan-
og bygningsloven § 20-8 er lagt til departementene innen sitt myndighetsområde.
I de tilfeller der skjermingsverdige objekter eies av kommunale, fylkeskommunale
eller private aktører, må disse anmode det ansvarlige departement
om å fatte et vedtak. Departementet står i slike tilfeller fritt
til å innvilge eller avslå anmodningen. Beslutningen om å innvilge
eller avslå en anmodning er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.
Avvisning av eventuell klage vil heller ikke kunne påklages.
Det vises i proposisjonen til at forslaget vil
innebære en betydelig effektivisering av prosessen med etablering
av nødvendige sikringstiltak, enten de er permanente eller midlertidige.
Etter departementets vurdering er også terskelen for å ta bestemmelsen
i bruk tilstrekkelig høy.
Etter departementets vurdering vil forslaget
ikke medføre administrative eller økonomiske konsekvenser av negativ
betydning for det offentlige. For private, det vil si naboer og
gjenboere, vil forslaget få negative konsekvenser fordi de mister
adgangen til å komme med nabomerknader, og derigjennom kunne påvirke
utformingen eller plasseringen av tiltaket. Departementet er likevel
av den oppfatning at hensynet til nasjonal sikkerhet i denne sammenheng
må veie tyngst, og departementet påpeker at naboer og gjenboere
vil ha muligheten til å bringe saken inn for Sivilombudsmannen dersom
de mener at vilkårene for å unnta etter plan- og bygningsloven § 20-8
ikke er oppfylt. Rettssikkerheten til naboer og gjenboere er således
i en rimelig utstrekning ivaretatt.
Komiteen viser til
at kapittel 9 i proposisjonen omfatter to unntak.
Det første unntaket gjelder for Forsvarets anlegg og
er en videreføring av gjeldende rett siden 1951.
Det andre unntaket gjelder terrorsikring av
offentlige bygg som er viktig å beskytte ut fra nasjonale sikkerhetshensyn,
som for eksempel Stortinget og regjeringskvartalet. Et sentralt tema
for 22. juli-kommisjonen var terrorangrepet på regjeringskvartalet.
Som en oppfølging av rapporten er det foreslått en særskilt unntaksbestemmelse
i plan- og bygningsloven som sikrer at staten, dersom nasjonale
sikkerhetshensyn gjør seg gjeldende, raskt kan iverksette nødvendige
sikringstiltak uavhengig av kommunal saksbehandling.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Det fremgår av proposisjonen at formålet med byggereglene
i plan- og bygningslovgivningen er å sikre at byggverk oppføres
i tråd med føringer for arealbruk, som først og fremst gis i kommunale
arealplaner. Videre skal krav til byggetiltak sikre kvalitet i det
bygde miljøet, i tråd med krav i plan- og bygningsloven og byggteknisk
forskrift. Det er en viktig samfunnsmålsetting å bedre den tekniske
standard på det som bygges, slik at de krav som settes til byggverk
ut fra andre overordnede målsettinger, faktisk blir fulgt. Alle
aktører i byggemarkedet, både de utførende, tiltakshavere, andre
brukere og myndigheter bør i utgangspunktet ha felles interesser i
høynet kvalitet i byggverk og mer ordnede forhold i byggenæringen.
For øvrig er det et særtrekk ved det norske byggemarkedet at det
har vært og er preget av en stor andel engangsbyggherrer, i motsetning
til det som ser ut til å være tilfellet ellers i Europa. Norge har
hatt tradisjon for mye selvbygging og bruk av lokale byggmestre/håndverkere.
Særlig for en engangsbyggherre er godkjenningsordningen av foretak
for ansvarsrett ansett å bidra til å sikre at det brukes kvalifiserte
foretak som påtar seg et ansvar overfor kommunen om å utføre arbeidet
i samsvar med plan- og bygningslovgivningen.
Kvalitet i byggetiltak skal nås gjennom bruk
av en rekke samvirkende tiltak. Et hovedprinsipp i bygningslovgivningen
er at ansvaret skal legges til den aktør som har reell mulighet
for å påse at feil ikke oppstår. For å godkjennes for ansvarsrett
stilles en rekke krav. For det første er det krav om at foretakene
må være registrert i foretaksregisteret. For det andre stilles det
krav om en klar ansvarsdeling i byggetiltak. De som står for byggearbeidet
skal påta seg ansvaret for bestemte deler av tiltaket, jf. nåværende
plan- og bygningslov § 20-1 andre ledd. For det tredje skal kvalitet
i byggetiltak sikres gjennom reglene om obligatorisk uavhengig kontroll,
som trådte i kraft 1. januar 2013. Krav om ferdigattest og regler
om ulovlighetsoppfølging skal også bidra til at krav til byggverk
følges.
Foretak som ønsker å påta seg nøkkelroller i byggetiltak,
må i en rekke tilfeller søke kommunen om lokal godkjenning for ansvarsrett,
jf. plan- og bygningsloven § 20-1 andre ledd. Godkjenning kreves
for rollen som ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig
utførende eller ansvarlig kontrollerende. Søknad om lokal godkjenning
for ansvarsrett anses som en del av søknaden om tillatelse til tiltak,
jf. plan- og bygningsloven § 21-2 andre ledd. En lokal godkjenning
for ansvarsrett gjelder kun for den konkrete byggesaken, og opphører
ved kommunens utstedelse av ferdigattest.
Lokal godkjenning for ansvarsrett skal gis til kvalifiserte
foretak. Vurderingen av om foretaket er kvalifisert skal basere
seg på en samlet vurdering av foretakets organisasjon, styringssystem
og kompetanse. Ansvarsretten gis til foretaket som sådan, ikke til
foretakets faglige ledelse. Det vises i proposisjonen til at departementet
har lagt til grunn at når foretak ansvarliggjøres for eget arbeid,
og når de ved feil blir pålagt å rette feilen samt løper risiko
for også andre typer sanksjoner, gir dette preventive virkninger.
Dette sikrer større etterlevelse av regelverket og fremmer større
respekt for det.
For å dokumentere sine kvalifikasjoner kan foretakene
søke om sentral godkjenning. Når et foretak er sentralt godkjent,
skal kommunene ikke vurdere kvalifikasjonene på nytt. Behandlingen av
en søknad om lokal godkjenning for ansvarsrett vil derfor gå raskere
og skal medføre mindre byggesaksgebyr når foretaket er sentralt godkjent.
Sentral godkjenning er også et kvalitetsstempel for foretakene,
og kan brukes i deres markedsføring.
Kommunene skal føre tilsyn med byggetiltakene i
kommunen, for å oppdage ulovligheter og feil, og for å luke ut foretak
som ikke er kvalifisert.
Det fremgår av proposisjonen at EFTAs overvåkningsorgan
(ESA) i brev av 18. juli 2011 åpnet formell sak mot Norge om lovligheten
av den lokale godkjenningsordningen. ESA ga i sin begrunnede uttalelse
uttrykk for at Norges krav om at foretak, også de som kun skal levere
tjenester på midlertidig basis, må forhåndsgodkjennes i hver enkelt
sak, er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, særlig
avtalens artikkel 36 om fri flyt av tjenester og tjenestedirektivets
artikkel 16 om adgang til midlertidig tjenesteyting. Det pekes særlig
på at tjenestedirektivets artikkel 16 nr. 2 b) oppstiller et generelt
forbud mot tillatelsesordninger og obligatorisk registrering for
midlertidige tjenesteytere. I den begrunnede uttalelsen datert 16. mai
2012 ble Norge gitt en frist til å endre regelverket, for å unngå
at ESA reiser sak for EFTA-domstolen.
Tjenestedirektivet setter grenser for hvilke
krav som kan stilles til foretak. Når det gjelder tjenester levert
av foretak etablert i en annen stat, altså midlertidig tjenesteyting,
er det i direktivets artikkel 16 oppstilt betydelig strengere rammer
for hvilke krav nasjonalstaten kan stille. Deriblant oppstilles
det i utgangspunktet forbud mot tillatelsesordninger og plikt til
å registrere seg. Eventuelle unntak fra dette utgangspunktet kan
kun tillates forutsatt at kravet er begrunnet i et legitimt hensyn,
så som offentlig orden, offentlig helse, offentlig sikkerhet eller
vern av miljøet. Kravet må også være ikke-diskriminerende, nødvendig
og forholdsmessig, se artikkel 16 nr. 1. Kriteriene for dette er
meget strenge.
Det vises i proposisjonen til at Norge har funnet det
vanskelig å argumentere mot at godkjenningsordningen er i strid
med tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 2 b). Dette gjelder særlig
ut fra at det er vanskelig å dokumentere med tilstrekkelig styrke
at ordningen alene har en effekt på kvaliteten i byggverk, og det
er da vanskelig å vise at godkjenningsordningen er lovlig i forhold til
tjenestedirektivet, særlig når det gjelder krav til forholdsmessighet.
Til tross for forbudet i tjenestedirektivet
mot tillatelses-/godkjenningsordninger har en rekke EØS-land opprettholdt
både tillatelses-/godkjenningsordninger og krav om registrering
for foretak som tilbyr tjenester på midlertidig basis innenfor bygg-
og anleggsområdet.
Departementet viderefører i proposisjonen i hovedsak
lovforslaget som var på høring. Forslaget innebærer at kravet om
at ansvarlige foretak skal forhåndsgodkjennes oppheves. Kravene
i plan- og bygningslovgivningen justeres slik at det ikke stilles
krav til midlertidige tjenesteytere i strid med EØS-regelverket. Kravene
som oppstilles må være ikke-diskriminerende, nødvendige og forholdsmessige.
I proposisjonen vises det til at det ut ifra
tjenestedirektivet er mulig for departementet å ha ulike regler
for henholdsvis etablerte og midlertidige tjenesteytere. Departementet
foreslår at kravene til foretak etablert i Norge og midlertidige
tjenesteytere så langt det er mulig skal være like. Å stille strengere
krav til etablerte foretak vil gi en ulempe i konkurransen for norske
foretak. Det kan også hende at strengere krav for etablerte foretak
vil innebære at foretak som ellers ville etablert seg, i stedet
leverer tjenester som midlertidige tjenesteytere. Det bør altså
i utgangspunktet stilles like krav til alle foretak, uavhengig av hvilket
land de er etablert i.
Vurderingen av kvalifikasjonene for etablerte foretak
og tjenesteytere vil kunne bli forskjellig. Grunnen til dette er
at tjenesteytere som er godkjent for å yte en tjeneste i hjemlandet
ikke skal måtte dokumentere på nytt at de oppfyller de kravene som
er stilt i hjemlandets regelverk. Dette følger av det såkalte dupliseringsforbudet i
tjenestedirektivets artikkel 5 nr. 3. Det som eventuelt kan kreves
dokumentert ved tilsyn i byggesaker vil være oppfyllelsen av norske kvalifikasjonskrav
der de går lenger enn krav i tjenesteyterens hjemland.
Ut over de endringene som er nødvendige for
å bringe kravene i overensstemmelse med tjenestedirektivet, fremgår
det av proposisjonen at departementets forslag er basert på at krav
som stilles til foretak i reglene om ansvarlige foretak skal ligge
så nær opp til eksisterende system som mulig. Det pekes i proposisjonen
på at det er en rekke positive sider ved reglene som kan beholdes,
og det er i seg selv et poeng å ikke endre reglene mer enn det som
er strengt nødvendig. Videreføring av kjente elementer i reglene
vil gjøre overgangen enklere for kommunene og foretakene.
Departementet foreslår i proposisjonen at ansvarsrettssystemet
skal videreføres. De høringsinstansene som kommenterer videreføring
av ansvarsrettssystemet, stiller seg positive til dette. Departementet
oppfatter det videre slik at krav om ansvarlig foretak i tiltak
ikke er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det avgjørende
forholdet vil være hvordan og når ansvaret erklæres overfor myndighetene,
samt hvilke krav som stilles til foretaket.
Det skal altså fortsatt kreves at foretak skal
påta seg ansvar for sentrale roller i tiltakene, selv om foretakene
ikke lenger skal forhåndsgodkjennes.
Departementet foreslår i proposisjonen at foretaket
skal sende en erklæring til kommunen. Foretaket skal erklære at
det påtar seg ansvar for en angitt del av tiltaket, og at det er
kvalifisert for ansvaret i overensstemmelse med lov og forskrift.
Boligprodusentenes forening mener at erklæringen ikke bør sendes
kommunen, men i stedet oppbevares av ansvarlig søker. Departementet
er ikke enige med foreningen i dette.
Erklæring om ansvar og prøving av kvalifikasjoner
kan ikke skje på en slik måte at det innebærer en hindring for tjenesteytere
i strid med tjenesteloven og tjenestedirektivet. Det vil ha betydning
hvor omfattende erklæringen skal være. Departementet anser at de
fleste opplysningene som i dag oppgis, kan kreves oppgitt i en erklæring
om ansvarsrett.
Erklæringen må inneholde opplysninger om foretakets
navn, organisasjonsnummer, kontaktperson med mer. Videre må det
gis en angivelse av hvilke ansvarsområder erklæringen gjelder. Ansvarsområdene
vil måtte svare til en beskrivelse i gjennomføringsplanen som kommunen mottar
fra tiltakshaver i forbindelse med søknad om byggetillatelse, eventuelt
igangsettingstillatelse, jf. nedenfor. Sammen med gjennomføringsplanen
vil erklæringen, som ansvarsrettssøknaden i dag, være viktig for
å avklare omfanget og grensene for foretakets ansvar, og mellom
foretakenes ansvar.
I erklæringen må foretaket stå inne for at det
er kvalifisert, og at det vil utføre oppgavene i tiltaket i overensstemmelse
med kravene i plan- og bygningslovgivningen.
Det skal etter departementets forslag ikke legges ved
noen dokumentasjon for foretaket. Det bør krysses av i erklæringen
for om foretaket er sentralt godkjent og om foretaket er midlertidig tjenesteyter.
Det bør ved kommunens planlegging av tilsyn legges stor vekt på
om tiltaket gjennomføres av foretak med sentral godkjenning.
Departementet foreslår at erklæringen skal leveres
i forbindelse med søknad hvis arbeidet foretaket skal være ansvarlig
for starter før søknadstidspunktet, og ellers senest før arbeidet foretaket
er ansvarlig for starter. Å kreve at erklæringen alltid bør leveres
sammen med søknaden om tiltak, slik Sarpsborg kommune mener, vil
etter departementets mening kunne gi en regel som er i strid med
tjenestedirektivet.
For ansvarlig søker og enkelte prosjekterings-
og kontrolloppgaver må ansvaret erklæres senest sammen med søknad
om rammetillatelse.
Departementet presiserer at frist om innlevering senest
når arbeidet starter er en siste frist, og det er ikke noe til hinder
for at ansvaret erklæres tidligere.
Etter departementets mening skal en oversikt over
tiltaket, som i dag, fremgå av gjennomføringsplanen. Gjennomføringsplanen
vil være viktig for å vise en oversikt over ansvarsområdene i tiltaket,
og vil være grunnlaget for kommunens vurdering av ansvarsområder,
jf. forslaget til plan- og bygningsloven § 21-4 nytt andre ledd.
Oppdatert gjennomføringsplan skal sendes kommunen hver gang det
foretas endringer av betydning, og dette vil ofte gjelde når et
nytt foretak erklærer ansvar. Departementet viser til at planen
og erklæringen sammen vil gi oversikt over inndelingen av ansvar
i tiltaket, og begge vil være grunnlag for kommunens plan for tilsyn
med tiltaket, herunder også foretakene. En tidlig oversikt over
de ansvarlige foretakene i tiltaket vil kunne være en indikasjon
på ryddige forhold i tiltaket, noe som kan tilsi at ressurser til tilsyn
heller kan prioriteres andre steder.
Forslaget innebærer at foretakene ikke lenger trenger
forhåndsgodkjenning for å begynne arbeidet. Ansvarsretten oppstår
når erklæringen er sendt til kommunen. Tidspunktet for forsendelsen
må kunne dokumenteres.
Departementet har vurdert om det vil være mer hensiktsmessig
at ansvarsretten skulle oppstå når erklæringen er mottatt av kommunen.
Departementet har imidlertid kommet til at det ville bli vanskelig
å dokumentere mottakstidspunktet, med mindre det også blir krevet
en form for mottaksbekreftelse.
Når erklæringen om ansvar er sendt kommunen, har
foretaket ansvarsrett for de ansvarsområdene erklæringen oppgir.
Det oppstår da rettigheter og plikter uten at kommunen har fattet
vedtak om det, og det foreligger ikke et enkeltvedtak som kan påklages.
En erklæring om ansvar vil for øvrig ha samme virkning
som når foretaket er tildelt ansvarsrett etter gjeldende regler.
Det ansvarlige foretaket vil altså få rett til å utføre arbeidet
i overensstemmelse med byggetillatelsen. Ansvarsretten vil være
avgrenset etter erklæringen og gjennomføringsplanen. Ansvaret gjelder
inntil det er avsluttet.
Foretaket vil være bundet av erklæringen, og
kan utsettes for reaksjoner hvis det utfører arbeid i strid med
regelverket.
Det vises i proposisjonen til at innenfor rammen av
lovbestemmelsene om ansvar, vil nærmere detaljer fastsettes i forskrift.
Departementets lovforslag tar utgangspunkt i
at det skal stilles like krav til etablerte foretak og midlertidige
tjenesteytere. Kravene som stilles til alle foretak må da ligge
innenfor rammene av tjenestedirektivets artikkel 16 nr. 1 bokstav
a)-c). Kravene kan ikke være diskriminerende, og de må være nødvendige
og forholdsmessige.
Krav må være begrunnet i ett av hensynene som er
nevnt i art. 16 nr. 1, det vil si offentlig orden, offentlig sikkerhet,
folkehelsen eller miljøvern.
Videre må kravene som oppstilles være forholdsmessige.
Dette innebærer dels en prøving av hvilket beskyttelsesnivå som
kan fastsettes for å ivareta det påberopte hensyn, og dels en prøving
av hvilke virkemidler som kan anvendes for å oppnå det formålet.
Kravet må være egnet til å oppnå det ønskede formålet, og det må
vurderes om målsettingen like effektivt kan oppnås gjennom mindre
inngripende tiltak. Etter departementets mening er det åpenbart
at kvaliteten i byggetiltak blir bedre når sentrale oppgaver i tiltaket
forestås av foretak som har de nødvendige kvalifikasjoner, og legger
som utgangspunkt til grunn at det nivået som er stilt til foretakenes kvalifikasjoner
til nå kan videreføres. Kvalifikasjonskrav vil imidlertid anses
som et krav etter tjenestedirektivets artikkel 4 nr. 7, og altså
en restriksjon som vil måtte oppfylle kravene gitt i artikkel 16
nr. 1 a)-c). EU-domstolen har blant annet gitt uttrykk for at kvalifikasjonskrav
kan være akseptable restriksjoner. Departementet anser at det i
utgangspunktet bør kunne forsvares i forhold til tjenestedirektivet
å stille krav til kvalifikasjoner, og at dette kravet også kan gjøres
gjeldende for midlertidige tjenesteytere forutsatt at dupliseringsforbudet
blir etterlevd. Kravene må utformes på en slik måte at de tilfører
kvalitet i konkrete tiltak. Krav som kun hever kompetansenivået
i byggenæringen mer generelt kan således ikke stilles til tjenesteytere.
Det må derfor fremkomme klart av regelverket at kvalifikasjonene
i foretaket skal benyttes for å bidra til kvalitet i konkrete tiltak.
Ved fastsetting av de nærmere kravene til foretakenes
kvalifikasjoner i forskrift, vil det bli vurdert om kravene ligger
innenfor rammene av tjenestedirektivet.
Etter departementets mening er kvalifikasjonskravene,
altså krav til utdanning, praksis og kvalitetssikring, viktige for
å sikre at foretak har et minimum av kompetanse. Kravene vil stilles
i forskrift, men departementet legger til grunn at rammene nedenfor
vil gjelde for forskriftene.
Kvalifikasjonskravene som stilles til ansvarlige foretak,
skal være på samme nivå som etter gjeldende regler. Departementet
vil vurdere innspillene fra høringen når kvalifikasjonskravene fastsettes
i forskrift.
Kravet til utdanning skal bidra til å sikre
at foretaket besitter teoretisk kunnskap om hva som kreves for å
gjennomføre et tiltak i samsvar med plan- og bygningslovgivningen,
mens hensynet bak praksiskravet er å sikre at foretakene har praktiske
kunnskaper.
Etter forslaget skal foretaket samlet sett ha
ansatt personer med relevant utdanning, i form av fagbrev, høyskole
eller universitet. I foretaket skal det videre finnes praktisk erfaring
dokumentert gjennom praksisprosjekter. Norges byggmesterforbund
mener i høringen at det må stilles krav om at personlig kompetanse
skal være ansatt i foretaket, og at det skal være dokumentert kompetanse
i foretaket hos de som prosjekterer og utfører arbeidet. Til dette
bemerker departementet i proposisjonen at personer med kompetanse
innenfor foretakets ansvarsområde i de fleste tilfeller vil være
ansatt i foretaket. Det kan også tenkes tiltak der foretaket med
ansvarsrett har ansatt få fagpersoner, og baserer seg på at mange av
ansvarsområdene skal dekkes av innleid kompetanse. Departementet
anser at denne fleksibiliteten er en fordel i mange tilfeller, og
at systemet ville blitt vanskelig å praktisere hvis det var et ufravikelig
krav at foretakene hadde ansatt personer med kompetanse for alle
sine ansvarsområder.
Departementet mener at kvalifikasjonskravene fortsatt
skal knyttes til foretak, og ikke person, og viser til begrunnelsen
i Ot.prp. nr. 39 (1993–1994).
I høringsforslaget la departementet til grunn
at kvalifikasjonskravene bør endres på en slik måte at de blir mer
spesifikke og klare i forskrift. Dette vil gjøre dem enklere å forstå
og dokumentere for foretakene, og dermed minske muligheten for at
de anses som en uforholdsmessig ulempe. Flere instanser støtter
dette i høringen. Formålet med dette er altså ikke å endre nivået på
kravene som stilles. Etter departementets mening vil det være hensiktsmessig
å videreføre tiltaksklassene som utgangspunkt for hvilke krav som
stilles.
Kvalifikasjonskravene vil rette seg mot at foretaket
har personer med tilstrekkelig formell utdanning. Det må i forbindelse
med utarbeiding av forskriften vurderes om kravene til utdanning skal
fremgå direkte av regelverket. Departementet vil videre vurdere
om krav til utdanning for høyskole- og universitetsnivå bør endres
slik at de i utgangspunktet blir oppgitt som krav til studiepoeng
innenfor relevante fag.
Det pekes i proposisjonen på at som i dag må foretak
også kunne dokumentere relevant praksis. Praksis kan være opparbeidet
ved at foretaket har hatt relevante oppdrag, eller ved at det benyttes
personer som har opparbeidet relevant praksis. Det kan etter omstendighetene
benyttes praksis opparbeidet som underentreprenør, ansatt, lærling
eller lignende. Praksis kan dokumenteres med referanseprosjekter
for foretaket, attester for ansatte eller lignende. Kravene til foretakenes
praksis bør videreføres, men det må fremkomme relativt klart i regelverket
hvilke krav som gjelder.
Departementet mener at det generelle kravet
til foretakets organisering skal fjernes. Departementet anser at
det vil bli vanskelig for Norge å argumentere for at et generelt
krav om kvalitetssikringssystem for foretak er nødvendig og forholdsmessig
i tjenestedirektivets forstand. Imidlertid må det kunne kreves at
foretaket gjennomfører konkrete byggetiltak i overensstemmelse med
regelverket, noe som ofte vil innebære bruk av kvalitetssikringsdokumentasjon.
Imidlertid vil departementet vurdere om det
i forskrift skal bestemmes at de generelle kravene til kvalitetssikringssystemene
fortsatt skal gjelde for sentral godkjenning.
Det vises i proposisjonen til at de nærmere kravene
til foretakenes kvalifikasjoner vil som i dag bli trukket opp i
forskrift.
Når det gjelder dokumentasjon av kvalifikasjoner
for midlertidige tjenesteytere foreslår departementet som i høringen
at det skal være en egen lovbestemmelse om dette. For at krav til
ansvarlige foretak ikke skal være i strid med Norges forpliktelser
etter EØS-avtalen, må bygningsmyndighetene ta hensyn til eventuelle
godkjenninger, tillatelser eller lignende som tjenesteyter har i
sitt hjemland. Dette er også slått fast i en rekke dommer avsagt
av EU-domstolen, se blant annet sak C-390/99, Canal Satélite, avsnitt
36. Forbudet mot duplisering for midlertidige tjenesteytere følger
av artikkel 5 nr. 3, som gjelder administrativ forenkling. Bestemmelsen
må ses i sammenheng med artikkel 28 nr. 1 som bestemmer at EØS-statene
skal gi hverandre gjensidig bistand, og skal iverksette tiltak for effektivt
samarbeid med hverandre for å sikre tilsyn med tjenesteyterne og
de tjenestene de yter. Det pekes i proposisjonen på at det bør være
en egen bestemmelse om hvilke krav bygningsmyndighetene kan stille
til dokumentasjon av kvalifikasjoner.
Bygningsmyndighetenes eneste mulighet til å undersøke
om kvalifikasjonskravene er oppfylt, vil være gjennom tilsyn. I
høringen peker Arkitektbedriftene på at det kan bli krevende for kommunene
å føre tilsyn med utenlandske foretak. Trondheim kommune anser at
sentrale myndigheter bør opprette et system for foretakenes dokumentasjon.
Departementet viser til at kommunene kan bruke IMI
(Indre Markeds Informasjonssystem) for å undersøke foretakenes kompetanse.
IMI gir kommuner og statlige myndigheter en enkel mulighet for å
innhente informasjon fra andre land, blant annet om foretak.
En problemstilling som derimot kan oppstå er hva
myndighetene kan gjøre dersom godkjenningen/tillatelsen fra hjemlandet
ikke samsvarer på noen måte med hva tjenesteyter ønsker å utføre
av tjenester i Norge.
Det sentrale slik departementet ser det må altså være
om tjenesteyter kan vise til at han lovlig leverer tilsvarende tjenester
i sitt hjemland. Dersom tjenesteyter lovlig kan oppføre boliger
i sitt hjemland, må hovedregelen normalt være at han dermed også
kan oppføre boliger i Norge.
I høringen påpeker Trondheim kommune og Heismontørenes
fagforening at det bør kunne stilles krav om kompetanse for særnorske
forhold. Det vil være tilfeller hvor spesialkompetanse er nødvendig,
også ved oppføring av eneboliger, som for eksempel kompetanse innen geologi
dersom området potensielt er utsatt for skredfare. Under den klare
forutsetning at det lovlig kan oppstilles kvalifikasjonskrav for
tiltak, vil bygningsmyndighetene, dersom de avdekker at godkjenningen/tillatelsen
eller lignende som tjenesteyter har fra sitt hjemland, ikke på noe
måte tilsvarer det han skal utføre av tjenester i Norge, kunne gi
pålegg om stans av arbeidet inntil den nødvendige kompetansen innen
eksempelvis geologi, brannsikkerhet, konstruksjonssikkerhet eller
lignende, tilføres tiltaket. Det kan også tenkes andre reaksjoner mot
foretaket, hvis tiltaket ikke er gjennomført i overensstemmelse
med ansvarsretten.
I høringen drøftet departementet om det vil
være hensiktsmessig å lovregulere enkelte aktører som omfattes av
plan- og bygningslovgivningen. Det ble imidlertid konkludert med
at det på kort sikt ikke vil være overkommelig å gjennomføre omfattende
utredninger av innføring av lovregulerte yrker i bygningssektoren.
Av aktørene som dekkes av plan- og bygningslovgivningen
er det uavhengig kontrollerende som fremstår som mest aktuelt å
lovregulere. Det utelukkes imidlertid ikke at også andre og helt nye
aktører innen bygg- og anleggssektoren på sikt kan være aktuelle
å lovregulere, som for eksempel byggeleder og prosjekteringsleder.
Det pekes i proposisjonen på at en klar fordel ved
å lovregulere yrker er at man kan kreve at bestemte kvalifikasjoner
er oppfylt og kan dokumenteres og kontrolleres.
En annen fordel med å lovregulere yrker er at myndighetene
kan kreve at tjenesteytere som ønsker å tilby sine tjenester på
midlertidig basis i et annet EØS-land, må sende inn en skriftlig forhåndsmelding
før arbeidet påbegynnes.
Det kan ikke forventes at godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
skal gjøres av den enkelte kommune. Denne oppgaven må utføres av
et kompetent statlig organ, for eksempel Direktoratet for byggkvalitet.
Det er enkelte utfordringer knyttet til innføring av
lovregulert yrke. En utfordring er at yrkeskvalifikasjonsdirektivet
kun retter seg mot godkjenning av kvalifikasjoner til enkeltpersoner.
Dette avviker fra systemet etter gjeldende plan- og bygningslov
hvor utgangspunktet er at ansvarsrett gis til foretak, ikke enkeltpersoner, på
bakgrunn av foretakets samlede kompetanse. Det vises i proposisjonen
til at det vil måtte fastlegges hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles
til enkeltpersoner for å kunne få godkjenning. Dette arbeidet vil
kreve nærmere utredning, og det må påregnes betydelige endringer
i det gjeldende systemet i loven.
Departementet ser ikke bort fra at lovregulerte yrker
på sikt kan innføres for enkelte funksjoner innenfor bygg- og anleggssektoren.
Dette er et spørsmål man eventuelt må komme tilbake til i samarbeid
med byggenæringen, ved en mer helhetlig gjennomgang av lovens ordninger
for sikring av kvalitet i byggevirksomheten.
Det vises i proposisjonen til at Byggenæringens landsforening,
Arkitektbedriftene og Norges byggmesterforbund ønsker et bredere
grep for å luke ut useriøse foretak. Det etterlyses ytterligere
utredninger, der man vurderer muligheten for mer gjennomgripende
ordninger, slik at myndighetene i større grad tar tak i de problemene useriøse
foretak representerer.
Departementet ser at svart arbeid og andre regelbrudd
som ikke stanses, gjør at useriøse foretak kan bruke mindre ressurser
på å følge reglene, og således kan operere med lavere priser enn
seriøse foretak.
Departementet peker imidlertid på at lovforslaget
om oppheving av krav om lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett
springer ut fra en konkret sak for ESA, og at kravet om lokal godkjenning
må oppheves raskt.
Problemstillingene byggenæringen peker på er generelle,
og omfatter også arbeider som ikke er søknadspliktige, særlig rehabilitering,
ombygging og tilbygg til eksisterende bebyggelse (såkalte ROT-arbeider).
Dette er en sentral og viktig samfunnsutfordring som går ut over rammene
i plan- og bygningslovgivningen og de endringer som foreslås.
Etter departementets mening må tiltak rettet
mot useriøse foretak gjennomføres i flere trinn ved bruk av et sett
av virkemidler. Det bør fokuseres på å opprettholde og styrke de
virkemidlene i plan- og bygningsloven som allerede eksisterer. Eventuelle
større grep som også kan ha til formål å ivareta andre hensyn enn
kvalitet i bygg, bør utredes i senere samarbeid med næringen, i
en annen og bredere sammenheng. Dette vil kreve en grundig gjennomgang
av tiltak for kvalitetssikring i byggetiltak, der det vurderes hvordan
bygningsmyndighetene skal involveres i å sikre seriøsitet og kvalitet
i byggevirksomheten.
Departementet foreslår i proposisjonen å videreføre
sentral godkjenning, som et tilbud til ansvarlige foretak. Dette
er en enkel måte å vise at foretaket er kvalifisert for ansvarsrett.
Sentral godkjenning er et viktig virkemiddel for å opprettholde
kompetansen i næringen. Når en del foretak er sentralt godkjent,
vil det også forenkle planlegging og gjennomføring av tilsyn i stor grad
for både foretaket og kommunen. I høringen støtter flere instanser
videreføring av sentral godkjenning, både som en støtte for kommunen ved
tilsyn, og som et virkemiddel for å opprettholde og dokumentere
kompetansen.
Noen høringsinstanser peker på at bortfall av krav
om lokal godkjenning vil redusere interessen for sentral godkjenning.
Departementet ser muligheten for at en del av den direkte nytten kan
falle bort når sentral godkjenning ikke lenger er et hjelpemiddel
for en mer summarisk behandling av en søknad om lokal godkjenning. Etter
departementets mening vil allikevel sentral godkjenning kunne spille
en viktig rolle i ansvarsrettssystemet, og fortsatt være attraktivt
for foretakene.
Sentral godkjenning skal være en sterk indikator for
at foretaket er seriøst, og at arbeidet som utføres er i overensstemmelse
med kravene i plan- og bygningslovgivningen. Kommunens tilsyn bør
derfor prioritere tiltak der foretakene ikke er sentralt godkjent.
Departementet peker også på at sentral godkjenning
bør fortsette å være en måte for foretak å vise sine kvalifikasjoner
overfor tiltakshavere. Som OBOS peker på, kan dette gi et konkurransefortrinn.
Oslo kommune mener at den sentrale godkjenningsordningen
må føre flere tilsyn, mens Enebakk kommune anser at det må bli enklere
å miste sentral godkjenning. Departementet er enig i at det er viktig
at det er stor tillit til foretak som er sentralt godkjent. Den
sentrale godkjenningsordningens oppfølging og tilsyn med foretak
må sikre at de faktisk har de kvalifikasjonene de er godkjent for,
og befeste inntrykket av at sentral godkjenning er et kvalitetsstempel.
Oslo kommune foreslår at det vurderes om den sentrale
godkjenningsordningen gjøres obligatorisk. Departementet peker på
at en obligatorisk statlig ordning høyst sannsynlig vil være i strid med
Norges EØS-rettslige forpliktelser på lik linje med obligatorisk
lokal godkjenning.
Til forslaget fra Boligprodusentenes forening om
at sentral godkjenning bør gå inn som et tilbud under Norsk akkreditering,
peker departementet på at sentral godkjenning i dag er knyttet direkte
til kravene i plan- og bygningslovgivningen. Sentral godkjenning
er en relativt enkel og rimelig måte for foretak til å vise at de
kan inneha ansvar i byggesaker, der godkjenningen baseres på en
konkret vurdering av kompetanse innenfor plan- og bygningslovens
virkeområde. Direktoratet for byggkvalitet har i dag en etablert avdeling
med god kompetanse og erfaring med å vurdere foretak for ansvarsområder.
Departementet kan ikke se noen gevinst i at denne ordningen med
offentlig godkjenning av foretak direkte knyttet til oppfyllelsen
av offentligrettslige krav skal erstattes av akkreditering.
Departementet foreslår i proposisjonen å innføre en
hjemmel for den sentrale godkjenningsordningen til å ilegge overtredelsesgebyr.
Maskinentreprenørenes forbund motsetter seg innføring av overtredelsesgebyr.
Det vises i proposisjonen til at overtredelsesgebyr skal kunne ilegges
der ordningen mottar feil eller villedende opplysninger fra foretak
som søker om eller har sentral godkjenning. Det er ikke meningen
å ramme misforståelser, skrivefeil og lignende. Forfalskning av
dokumentasjon og underskrifter er et særlig alvorlig brudd på regelverket.
I slike tilfeller kan handlingen også anmeldes til påtalemyndigheten.
I mange tilfeller vil det imidlertid være naturlig å håndtere en falsk
underskrift i forbindelse med oppfølgingen av foretak som har eller
har søkt om godkjenning. Det er videre ikke gitt at påtalemyndigheten
finner å kunne prioritere slike saker.
For det andre foreslås i proposisjonen en hjemmel
for å ilegge overtredelsesgebyr for å bruke merket for sentral godkjenning
urettmessig. Det bør kunne reageres mot urettmessig bruk av merket
for godkjente foretak, slik at tiltakshavere og kommunen kan være
trygge på at godkjenningen er reell og at foretaket således er kvalifisert.
Etter forslaget skal overtredelsesgebyr tilfalle statskassen,
og altså ikke Direktoratet for byggkvalitet.
Justis- og beredskapsdepartementet mener det bør
vurderes om nye særbestemmelser om overtredelsesgebyr heller innarbeides
i reglene som allerede finnes i lovens kapittel 32 om ulovlighetsoppfølgning,
jf. særlig §§ 32-5 og 32-8. Det pekes i proposisjonen på at forslaget
om overtredelsesgebyr for brudd på reglene om sentral godkjenning
skiller seg fra lovens øvrige regler om overtredelsesgebyr både
når det gjelder hvem som kan ilegge gebyrene, hvem som kan ilegges
denne reaksjonen og hvilke forhold som kan føre til overtredelsesgebyr.
Departementet viderefører derfor forslaget om å ha bestemmelsen
i samme kapittel som de øvrige reglene om sentral godkjenning.
I departementets høring støttet en rekke instanser
forslaget om hjemmel til et register over foretak som har hatt ansvar
i byggesaker. Imidlertid mener blant annet Norges byggmesterforbund og
Byggenæringens landsforbund at det bør undersøkes nærmere om andre
former for registre kan innføres.
Departementet viderefører forslaget om en hjemmel
til et register. Grunnen er at det kan bli mer utfordrende for kommunene
å følge opp useriøse foretak når disse ikke skal godkjennes av kommunen
før arbeidet kan begynne. Et register over foretak som har påtatt
seg ansvarsrett, kan være et hensiktsmessig hjelpemiddel for kommunene.
Registeret kan inneholde navn, organisasjonsnummer
med videre for foretakene. Det kan også inneholde eventuelle anmerkninger
på eller reaksjoner mot foretaket. Videre vil registeret etter hvert
ha henvisning til flere tiltak der foretaket har hatt ansvar. Dette
vil gjøre det enklere for en kommune å føre tilsyn, siden de kan
kontakte kommuner der foretaket har hatt ansvarsrett.
Registeret er i utgangspunktet tenkt som et hjelpemiddel
for bygningsmyndighetene. Formålet er ikke å skape en database for
forbrukere eller andre foretak.
Det vises i proposisjonen til at utvikling og
opparbeiding av et register vil forutsette både en rent teknisk
utvikling så vel som praktiske vurderinger av hvilke opplysninger
som skal registreres, rutiner med videre. Departementet anser at
denne vurderingen egner seg bedre som et forskriftsarbeid. Det foreslås
derfor at opprettelsen av et register ikke lovfestes. I stedet foreslås
en lovhjemmel som gir departementet adgang til å gi forskrift om
innføring av registeret senere. Et register bør driftes sentralt,
og departementet antar at Direktoratet for byggkvalitet ved den sentrale
godkjenningsordningen vil være en naturlig instans for å utvikle
og drive det. Plassering og drift vil imidlertid vurderes i forbindelse
med utarbeiding av en forskrift. De økonomiske rammene for opprettelse
og drift må da avklares i de ordinære budsjettprosessene.
Det vises i proposisjonen til at bortfall av
kommunens forhåndsvurdering gjennom lokal godkjenning og dermed
muligheten for å hindre at arbeid settes i gang av foretak som ikke
er kvalifisert, medfører at muligheten for å avdekke useriøse foretak
svekkes. Dette kan påvirke muligheten for å oppdage feil, og viljen
til å følge regelverket kan svekkes for noen foretak. En åpning
for foretak som ikke er kvalifisert, kan svekke kvaliteten i byggetiltak.
Videre kan det medføre en konkurransemessig ulempe for foretak som
bruker ressurser på å oppfylle kravene. Mange høringsinstanser peker
på det samme, og etterlyser kompenserende tiltak.
Det vises i proposisjonen til at kravet om uavhengig
kontroll som ble iverksatt 1. januar 2013, vil bidra til å opprettholde
kvaliteten i tiltakene. Effekten av kontrollreglene vil for øvrig bli
vurdert i løpet av 2014 og 2015.
Imidlertid er departementet enig med høringsinstansene
som peker på at det bør føres mer tilsyn i byggetiltak, og at dette
kan være et godt virkemiddel for å opprettholde kvaliteten i det som
bygges. Det foreligger ikke noen grundig oversikt over omfanget
av tilsyn i kommunene i dag, men undersøkelser og rapporteringer
i KOSTRA viser klart at omfanget er sterkt varierende fra kommune
til kommune. Videre virker det klart at omfanget er lavere enn ønskelig,
i hvert fall i en del kommuner.
Det fremgår av proposisjonen at departementet ikke
kan se at det vil ha noen effekt i seg selv å skjerpe lovfestede
krav til tilsyn, slik Arkitektbedriftene mener. Det foreligger allerede
i gjeldende lov en plikt for kommunene til å føre tilsyn. For å
øke mengden av tilsyn må det vurderes andre virkemidler som kan
bidra til dette.
Flere kommuner innvender at forslagene i realiteten
vil medføre en økt arbeidsmengde, fordi innsparingen ved opphevelse
av kravet til lokal godkjenning blir mindre enn det tilsynet som
blir nødvendig for å oppdage feil. Det hevdes også at det kan være
problematisk å finansiere tilsyn gjennom en økning av overheadkostnadene
i gebyrene.
Det fremgår av proposisjonen at departementet fortsatt
mener at kommunalt tilsyn i byggesaker må være et viktig element
for å opprettholde kvaliteten i byggevirksomheten når lokal godkjenning
faller bort. Dette vil innebære en generell plikt for kommunen,
men arbeidet kan gebyrfinansieres. Departementet forutsetter at kommunene
legger opp til at gebyrene også skal dekke disse pliktene hvis arbeidet
ikke dekkes på andre måter.
Samtidig er departementet enig i at det kan
være utfordrende for kommunene å føre tilsyn, både på grunn av arbeidsmengden
og fordi det må bygges opp kompetanse. Departementet legger derfor
opp til flere virkemidler som kan hjelpe kommunene med å komme ordentlig
i gang med tilsyn, og opprettholde en tilfredsstillende frekvens.
Et viktig element er at statlige bygningsmyndigheter har en rolle
i å bistå kommunene med organisering og gjennomføring av tilsyn.
Direktoratet for byggkvalitet veileder i dag kommunen, og denne
virksomheten kan videreføres og utvikles. Direktoratet gjennomfører allerede
i dag tilsyn med sentralt godkjente foretak, også ved å vurdere
foretakets gjennomføring av konkrete tiltak, og har kompetanse som
kan utvides til å bistå kommunene.
I høringen påpeker flere instanser at det kan
være utfordrende for kommunene å vurdere kvalifikasjoner, særlig
til utenlandske foretak. Departementet mener at direktoratet i tillegg
til å gi veiledning også bør kunne bistå kommuner med tilsyn i slike
tilfeller, også der foretakene ikke er sentralt godkjent. Det forutsettes
at tilsyn utføres etter initiativ fra kommunen. Hvis kommunen av ressurshensyn
eller andre grunner ikke følger opp ansvarlige foretak, kan det
bedre kvaliteten i foretak og tiltak at direktoratet har hjemmel
til å utføre tilsyn med tiltak selv, også når tiltaket ikke forestås
av sentralt godkjent foretak. Direktoratet vil blant annet kunne
føre tilsyn med midlertidige tjenesteytere, noe som ble etterlyst av
flere instanser i høringen. Finner direktoratet forhold som bør
følges opp i tiltaket, for eksempel at et foretak som ikke er sentralt
godkjent ikke er kvalifisert, vil det være kommunens oppgave å følge
opp dette.
Kommunene bør føre tilsyn for å stanse foretak som
ikke er kvalifisert. Departementet er altså ikke enig med Boligprodusentenes
forening, som mener at kommunene må konsentrere seg om forhold som
hører under rammetillatelsen. Ved tilsyn bør kommunen vurdere om
foretakene i det enkelte tiltaket oppfyller kravene til kvalifikasjoner,
på samme måte som ved lokal godkjenning i dag. Departementet vil
vurdere om det skal vedtas en bestemmelse i byggesaksforskriften
med hjemmel i plan- og bygningsloven § 25-2. Det kan i forskriftsbestemmelsen fastsettes
at kommunen for en periode skal la angitte forhold inngå i sine
prioriterte tilsynsområder.
Departementet foreslår i proposisjonen å oppheve
plan- og bygningsloven § 23-7 første ledd andre punktum. Det har
ikke kommet noen innvendinger mot dette i høringen. En rekke av
de samme argumentene vil i hovedsak kunne gjøres gjeldende overfor
et krav om obligatorisk sentral godkjenning for kontrollforetak
som overfor krav om lokal godkjenning. Oppfølging av kvalifikasjonene
til kontrollforetak kan skje gjennom tilsyn, på samme måte som for
andre ansvarlige foretak. På sikt kan det være aktuelt for departementet
å vurdere innføring av et lovregulert yrke for kontrollerende.
Det vises i proposisjonen til at fjerning av
kravet om godkjenning av foretak vil gjøre prosessen med å søke
om byggetillatelse enklere for både tiltakshaver, foretak og kommunen.
Forenklingen vil virke sammen med de øvrige forenklingsforslagene
i proposisjonen.
Kommunenes oppgaver vil reduseres som en følge
av færre sakstyper til behandling, inkludert bortfall av krav om
godkjenning for ansvarlige foretak. Ressursbehovet til behandling
av mottatte søknader vil bli mindre. Kommunene kan benytte frigjorte
ressurser til tilsyn. Det vil imidlertid bli en reduksjon i antall
gebyrer kommunene krever for mottatte søknader, siden antall/typer
søknadssaker reduseres. Samtidig forventes det at kommunene fører
tilsyn med foretakenes seriøsitet og kvalifikasjoner. Kommunenes
oppfølging av plan- og byggesaker kan finansieres helt eller delvis
gjennom gebyrer etter lovens § 33-1, og en økning i kommunenes tilsynsvirksomhet
kan således dekkes gjennom en økning i overheadkostnadene i de gjenværende
byggesaksgebyrene.
For ansvarlige foretak vil søknadsprosessen
bli enklere når krav om godkjenning faller bort. Departementet legger
til grunn at endringene i praksis vil ha liten betydning for foretakene
ut over dette. Det vises i proposisjonen til at det imidlertid er
viktig med tilsyn som sikrer at useriøse foretak følges opp, slik
at det ikke blir mindre lønnsomt å følge regelverket.
Det pekes i proposisjonen på at den sentrale
godkjenningsordningen i Direktoratet for byggkvalitet vil bli viktig
for å følge opp ansvarlige foretak. Eventuelle kostnader knyttet
til økt tilsyn vil bli vurdert i de årlige budsjettprosessene.
Finansiering av et nytt register over ansvarlige foretak
må vurderes gjennom de ordinære budsjettprosesser. Det samme vil
gjelde andre tiltak som skal gi kommunene bistand ved tilsyn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at som en følge av saken ESA har reist mot Norge, må krav om lokal
godkjenning oppheves. Foretakene skal ikke lenger godkjennes. I
stedet skal de erklære overfor kommunen at de påtar seg ansvar og at
de er kvalifisert.
Flertallet registrerer at det
foreslås å styrke andre virkemidler i plan- og bygningslovgivningen.
Sentral godkjenning kan fortsatt spille en viktig rolle, og kommunalt
tilsyn må veie opp for fraværet av lokal godkjenning ved å fange
opp foretak som ikke er kvalifisert eller som på andre måter ikke
følger regelverket.
Komiteen er enig i
at det må legges til rette for at en statlig etat (i praksis Direktoratet
for byggkvalitet) kan føre tilsyn med foretak i byggesaker også
der foretaket ikke er sentralt godkjent.
Komiteen er videre enig i at
det foreslås en hjemmel for å opprette et register over foretak som
har hatt ansvarsrett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er viktig at Norge holder seg til EØS-avtalen, og mener det
vil være meget uheldig dersom det skulle reises sak mot Norge i
EFTA-domstolen. Flertallet støtter derfor regjeringens
forslag og konklusjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener overgangen fra godkjenning
til erklæring vil gi økt behov for styrket kommunalt tilsyn, og mener
det er positivt at Direktoratet for byggkvalitet gis en mulighet
til å føre tilsyn med byggesaker etter kommunalt ønske.
Disse medlemmer viser til at
situasjonen i Europa med stor arbeidsledighet har bidratt til endringer
i hvem som jobber i byggenæringa i Norge. Disse medlemmer mener
det er en stor utfordring at arbeidskraft uten formell kompetanse
står for en stadig større del av verdiskapningen i næringa, og mener
det er avgjørende at bedrifter som prioriterer formell og etterprøvbar kompetanse,
får bedre rammevilkår. Sentral godkjenning kan fortsatt spille en
viktig rolle, men disse medlemmer mener det må etableres
tilstrekkelige insentiver til at ordningen blir attraktiv.
Disse medlemmer mener det er
behov for tiltak som bidrar til bekjempelse av svart arbeid, og
viser til at BNL i høringsrunden foreslo en ny registreringsordning
over hvilke foretak som gjennomfører tiltaket. Etter disse
medlemmers mening vil et slikt register skape mer åpenhet
og øke muligheten for å avsløre useriøse foretak som jobber svart. Disse
medlemmer ser derfor frem til at ekspertgruppen nedsatt
av BNL legger frem sine forslag til tiltak.
Disse medlemmer viser til at
krav om lokal godkjenning av foretak oppheves, og mener det er hensiktsmessig
at eventuelle tiltak for å styrke kompetansen i næringa iverksettes
samtidig som de foreslåtte endringene i loven. Disse medlemmer mener
derfor at endringene i Prop. 99 L (2013–2014) først bør iverksettes
fra 1. januar 2016.
Disse medlemmer påpeker at til
tross for forbudet i tjenestedirektivet, har en rekke EØS-land opprettholdt
både tillatelses- og godkjenningsordninger og krav om registrering
av foretak som tilbyr tjenester på midlertidig basis innenfor bygg
og anlegg. Disse medlemmer mener regjeringen bør
se på hvordan de andre EØS-landene har innrettet seg og se på om
noen av ordningene derfra kan brukes i Norge, herunder innføring
av lovregulert yrke.
Disse medlemmer påpeker at også
flere høringsinstanser mener at forslaget ikke går langt nok i å
vurdere alternative ordninger for å sikre kvalitet, og anser at
tjenestedirektivet har et bredere spillerom for Norge enn det som
er lagt til grunn i høringsnotatet. Disse medlemmer understreker
at endringer medfører at muligheten for å avdekke useriøse foretak
svekkes og man mister muligheten til å hindre at arbeid settes i
gang av foretak som ikke er kvalifisert. Disse medlemmer understreker
at det må settes av mer ressurser og tiltak for kompetanseheving
til kommunenes tilsynsvirksomhet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en statlig godkjenningsordning
av foretak for ansvarsrett».
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
forslag om at regjeringen må avvente avviklingen av lokal godkjenningsordning
av foretak for ansvarsrett, og foreta en ny vurdering av om det
kan etableres en lokal godkjenningsordning på bakgrunn av blant
annet regelverket i andre EØS-land.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente avviklingen av
lokal godkjenningsordning av foretak for ansvarsrett, og foreta
en ny vurdering av om det kan etableres en lokal godkjenningsordning
på bakgrunn av blant annet regelverket i andre EØS-land.»
Det vises i proposisjonen til at Norge er forpliktet
til å drive markedstilsyn med byggevarer gjennom forordning 305/2011/EØS
(Byggevareforordningen).
Byggevareforordningen inneholder både bestemmelser
som gjelder generelt for handel innen EØS-området og mer spesifikke
bestemmelser knyttet til byggevarer.
Byggevareforordningens bestemmelser om markedstilsyn
er harmonisert med forordning 765/2008 om markedstilsyn. Forordningen
er en del av den såkalte «varepakken», som består av to forordninger
og en beslutning.
Byggevareforordningen er gjennomført i norsk rett
som en egen forskrift hjemlet i plan- og bygningsloven §§ 29-5 og
29-7.
Byggevareforordningen er gjennomført i norsk rett
gjennom forskrift om omsetning og dokumentasjon av produkter for
byggverk (DOK), som trådte i kraft 1. januar 2014.
Departementet foreslår enkelte mindre endringer av
plan- og bygningsloven §§ 29-5 og 29-7, dels for å bringe bestemmelsene
bedre i samsvar med byggevareforordningen og dels for å gi Direktoratet
for byggkvalitet nødvendige virkemidler for å drive et effektivt
tilsyn med byggevarer.
De største endringene som foreslås er i plan-
og bygningsloven § 29-7, som regulerer markedstilsyn med byggevarer.
For å forenkle har departementet foreslått å endre bestemmelsen
slik at markedstilsynsmyndighetens adgang til å ilegge tvangsmulkt
og overtredelsesgebyr i forbindelse med markedstilsyn blir direkte
hjemlet i denne bestemmelsen. Det er foreslått også at det i plan-
og bygningsloven § 29-7 tas inn en bestemmelse som vil gi markedstilsynsmyndigheten
mulighet til å innhente ellers taushetsbelagte opplysninger fra
blant annet Tollvesenet dersom dette er nødvendig i forbindelse
med markedstilsynet.
Det fremgår av proposisjonen at de foreslåtte
endringene bringer plan- og bygningslovens bestemmelser om krav
til og tilsyn med produkter til byggverk bedre i overensstemmelse
med de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom EØS-avtalen. Endringen
vil effektivisere og forenkle markedstilsynsmyndighetenes gjennomføring
av tilsyn med byggevarer.
De foreslåtte endringene antas ikke å medføre økonomiske
eller administrative konsekvenser av negativ betydning for det offentlige
eller private.
Komiteen viser til
at Norge er forpliktet til å drive markedstilsyn med byggevarer
gjennom byggevareforordningen. Komiteen noterer seg at
regjeringen foreslår enkelte mindre endringer i plan- og bygningsloven
slik at det blir bedre samsvar mellom bestemmelsene og byggevareforordningen
og for å gi Direktoratet for byggkvalitet de virkemidler de trenger
for å drive et godt tilsyn med byggevarer.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Det vises i proposisjonen til at kommunen etter plan-
og bygningsloven § 32-8 kan ilegge overtredelsesgebyr, forutsatt
at departementet har gitt forskrift om overtredelsesgebyr for den
aktuelle ulovlige handlingen. Regler om overtredelsesgebyr er gitt
i byggesaksforskriften kapittel 16.
Det kan ilegges overtredelsesgebyr for brudd
på både formkrav, som bygging eller bruk uten nødvendig tillatelse,
og materielle krav som feil plassering.
Departementet foreslår i proposisjonen justeringer
i plan- og bygningsloven § 32-8.
Når det gjelder overtredelsesgebyr for brudd
på materielle regler, viser departementet til at kommunene etter
gjeldende plan- og bygningslov med forskrifter har adgang til å
ilegge overtredelsesgebyr dersom et foretak prosjekterer eller utfører
et tiltak i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.
Hjemmelen for dette fremkommer av to regler i loven, jf. § 32-8
første ledd bokstav a og b.
Departementet har fått tilbakemelding på at
ordlyden i dagens hjemmel for overtredelsesgebyr oppfattes som noe
uklar både av næringen og kommunene. Departementet har derfor i
proposisjonen foreslått enkelte mindre endringer som vil gi en langt
enklere og mer presis ordlyd.
Endringen går blant annet ut på å slå sammen
to regler i loven, til én regel som angir at det kan ilegges overtredelsesgebyr
for arbeid i strid med bestemmelser i plan- og bygningslovgivningen eller
vilkårene i tillatelse etter plan- og bygningsloven. Bestemmelsen
endrer ikke rettstilstanden, men er klarere og enklere å forholde
seg til. Når det gjelder innvendingen fra Boligprodusentenes forening,
vises det til at forslaget ikke medfører realitetsendringer.
Det gjøres også endringer for å tilpasses at
ansvarlige foretak ikke lenger skal godkjennes. I stedet kan overtredelsesgebyr
ilegges den som lar arbeid utføre uten bruk av foretak med ansvarsrett.
Overtredelsesgebyr kan også ilegges foretak som utfører arbeid uten
ansvarsrett når de skulle hatt dette.
Det vises til begrunnelsen for forslaget og merknadene
til bestemmelsene i proposisjonen.
Det vises i proposisjonen til at endringene
i § 32-8 er justeringer som ikke medfører økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Komiteen viser til
plan- og bygningslovens regler om overtredelsesgebyr i § 32-8. Komiteen tar
til etterretning at den ene endringen er en ren forenkling og klargjøring
i paragrafens første ledd bokstav a og b. Innholdet endres ikke,
men det fremkommer klarere hvilke tilfeller bestemmelsene gjelder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, tar videre
til etterretning at den andre endringen gjøres i første ledd bokstav
c, for å tilpasse paragrafen til at ansvarlige foretak ikke lenger
skal godkjennes av kommunen. Overtredelsesgebyr skal ikke lenger
kunne ilegges for ikke å bruke godkjent foretak. I stedet skal handlingsnormen
rette seg mot de som ikke benytter kvalifiserte, ansvarlige foretak,
jf. Prop. 99 L (2013–2014) kapittel 10.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag og har
ingen ytterligere merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad under kapittel 10 om oppheving av krav om lokal
godkjenning av foretak hvor regjeringen bes om å foreta en ny vurdering
av innretningen på lokale eller statlige godkjenningsordninger.
Det vises i proposisjonen til at plan- og bygningsloven
stiller krav til en boenhet. Departementet har erfart at grensen
mellom én og to boenheter ofte kommer på spissen når det etableres
et utleieforhold i eksisterende bolig.
Etter gjeldende plan- og bygningslov § 20-1
er det krav om søknad og tillatelse når det opprettes en ny boenhet/bruksenhet
i en eksisterende bolig. Den nye enheten som oppstår må i utgangspunktet
følge bestemmelser i plan- og bygningsloven og krav i byggteknisk
forskrift som gjelder for nybygg, herunder de kvalitetskrav som
gjelder for en ny bolig.
I Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve
er det varslet at departementet vil vurdere forenklinger i byggereglene
for utleieenheter i eksisterende boliger for å stimulere til etablering
av utleieboliger.
Departementet foreslår i proposisjonen å presisere
når det oppstår en søknadspliktig boenhet etter plan- og bygningslovgivningen.
Grensen mellom én og to boenheter er problematisk når det etableres
et utleieforhold i en eksisterende bolig. Selv om enkelte av høringsinstansene
er negative til forslaget, mener departementet at hensynet til forutberegnelighet
og likebehandling taler for en presisering.
Utgangspunktet er at plan- og bygningsloven ikke
regulerer forholdet til utleie.
Etter departementets vurdering må søknadsplikten
for en ny boenhet basere seg på rent fysiske kriterier ved selve
bygget, og ikke forhold ved organisering av beboerne. En ny boenhet
må kunne fungere som en selvstendig enhet og må ha alle hovedfunksjoner
for en bolig. Etter departementets syn må en selvstendig boenhet
ha egen separat inngang. Boenheten må videre være fysisk adskilt
fra øvrig boligareal i den eksisterende boligen.
Dagens praksis synes å være forskjellig mellom kommuner
når det legges til rette for utleie. Spørsmålet om grensen oppstår
der en del av en bolig fremstår som en selvstendig boenhet, og for
eksempel også leies ut, uten at delen tilfredsstiller alle krav
som selvstendig boenhet.
Hensikten med presiseringen er å gjøre det tydelig
at utleie i del av en bolig ikke medfører at den delen av boligen
som leies ut må defineres som en selvstendig boenhet etter plan-
og bygningsloven, selv om den avgrensede delen har alle hovedfunksjoner.
Utleie av del av eksisterende bolig kan således skje uten krav til
søknad og nye krav til egen boenhet. Eier kan velge å leie ut de
deler av egen bolig som er av dårligst kvalitet. Men arealet skal
lovlig kunne brukes som boligareal (hoveddel), og bruken skal være i
samsvar med de krav som gjaldt på godkjenningstidspunktet.
Når eier ønsker å opprette en ny selvstendig boenhet,
krever dette fortsatt søknad og tillatelse, typisk der hjemmelshaver
samtidig søker om seksjonering etter eierseksjonsloven. Krav til søknad
og tillatelse kan også gjelde ved endring av bruken eller ved fysisk
ominnredning. I tillegg kan kommunen i kommuneplan ha egne bestemmelser
om at det må foreligge tillatelse fra kommunen ved fravikelse eller
oppdeling av en eksisterende boenhet, jf. plan- og bygningsloven
§ 31-6.
Departementet mener det ikke er behov for lovendring,
men vil vurdere om det bør gis bestemmelser i forskrift for nærmere
å avklare søknadsplikten for ny boenhet. Selv om endring fra tilleggsdel
til hoveddel i eksisterende bolig ikke var en del av høringen til
lovforslaget, vil departementet også vurdere om disse tiltakene bør
unntas krav om søknad og tillatelse etter plan- og bygningslovgivningen.
Det vises i proposisjonen til at den foreslåtte
presiseringen vil forenkle byggereglene ved utleie i del av bolig.
Forslaget vil medføre større forutberegnelighet og mer likebehandling
når det gjelder vurderingen av lovens krav til ny boenhet. Videre
vil forslaget bidra til at det enklere kan etableres et utleieforhold
i en eksisterende bolig.
For øvrig antas presiseringen ikke å føre til økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteen støtter regjeringens
forslag om at utleie av del av eksisterende bolig kan skje uten krav
til søknad og nye krav til egen boenhet. Komiteen noterer
seg at regjeringen presiserer at krav til blant annet sikkerhet
og rømningsveier må være overholdt.
Komiteen mener at det ligger
et stort potensial i tilgjengeliggjøring av eksisterende boligareal til
utleie. Mange sliter med å komme inn i utleiemarkedet ,og prisene
presses stadig oppover. Ved å forenkle kravet til hva som skal gjelde som
selvstendig boenhet, unngår man å pålegge huseiere store kostnader
for å legge til rette for bekvemmeligheter som strengt tatt ikke
er nødvendige for å kunne ha fullverdige og gode boforhold.
Det vises i proposisjonen til at det ikke er
uvanlig at privatrettslige forhold påberopes som avvisningsgrunn
av andre parter enn tiltakshaver eller søker i en byggesak som er
til behandling i kommunen. Med unntak av de tilfeller der loven selv
stiller krav om bestemte privatrettslige forhold som betingelse
for å få tillatelse, eller der hensynet til private er en del av
vurderingstemaet, er utgangspunktet og hovedregelen at privatrettslige
forhold er de kommunale bygningsmyndighetene uvedkommende og at
slike tvister må løses i rettsapparatet. Dette fremgår av plan-
og bygningsloven § 21-6 og av lovens forarbeider. Av bestemmelsen
følger det videre at kommunen kan avvise en søknad dersom det er
klart at tiltakshaver mangler de nødvendige privatrettslige rettigheter
som søknaden forutsetter.
Departementet har mottatt henvendelser som viser
at bestemmelsen praktiseres forskjellig i kommunene og av fylkesmannsembetene.
Dette synes å skyldes at forarbeidene til plan- og bygningsloven
av 2008 inneholder noe motstridende og uklar omtale av hvordan bestemmelsen
skal forstås, særlig hensett til det som er omtalt i særmerknaden
til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5 kontra
det som fremgår av bestemmelsens ordlyd.
Det er også stilt spørsmål om bygningsmyndighetene
har plikt til å avvise en søknad i de tilfeller der det er klart
at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden
forutsetter.
Det fremgår av proposisjonen at den klare hovedregelen
etter plan- og bygningsloven § 21-6 er at bygningsmyndighetene som
utgangspunkt ikke skal ta stilling til privatrettslige forhold ved behandling
av byggesøknader.
Denne hovedregelen gjelder dersom ikke «annet følger
av loven her». Dette fordi det er noen bestemmelser i plan- og bygningsloven
som uttrykkelig oppstiller vilkår om at bestemte privatrettslige
forhold må foreligge før kommunen kan gi tillatelse til et tiltak.
Etter plan- og bygningsloven § 21-6 er det først når
det fremstår som klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige
rettighetene søknaden forutsetter, at bygningsmyndighetene kan avvise søknaden.
Med «klart» menes at det må foreligge mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt.
Av kravet om at det må fremstå som klart, følger det at bygningsmyndighetene
er ment å ha en begrenset undersøkelsesplikt.
Dette innebærer at en avvisning skal være forbeholdt
de klare tilfellene.
Det vises i proposisjonen til at klarhetskravet
i plan- og bygningsloven § 21-6 antagelig har størst betydning ved
bygging på annen manns grunn, og avviker noe fra de retningslinjene
Sivilombudsmannen tidligere har gitt uttrykk for i henholdsvis årsmeldingen
2002 side 35 og årsmeldingen 2005 side 30. Av ombudsmannens retningslinjer
fra 2005 ble det uttalt følgende om bygging på annen manns grunn:
«Gjelder derimot søknaden et tiltak på annen manns
grunn, blir det privatrettslige utgangspunktet motsatt. Her er utgangspunktet
at man ikke har rett til å disponere over eiendommen og det er den
som hevder å ha en slik rett som må sannsynliggjøre denne. I slike
tilfeller bør således uklarheter med hensyn til det privatrettslige
grunnlaget medføre avvisning av søknaden».
Ombudsmannens praksis ble forstått slik at tiltakshaver
måtte bevise at han hadde de privatrettslige rettighetene søknaden
forutsatte. Hvis det var uklart om han hadde de nødvendige privatrettslige
rettighetene, kunne bygningsmyndighetene avvise søknaden. Etter
gjeldende plan- og bygningslov § 21-6 er rettstilstanden nå motsatt.
Det er bare der det er klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige
rettighetene at søknaden kan avvises.
Dersom det er tale om bygging på annen manns grunn
og bygningsmyndighetene har mottatt protest fra grunneier/hjemmelshaver
til den aktuelle eiendommen, vil dette utløse en begrenset undersøkelsesplikt
for bygningsmyndighetene. Etter plan- og bygningsloven § 21-6 fjerde
punktum kan bygningsmyndighetene, i stedet for direkte avvisning,
fastsette frist for tiltakshaver for supplering av søknaden med
nødvendig informasjon eller dokumentasjon som klargjør de privatrettslige
forholdene i byggesaken. Bygningsmyndighetene «skal kun vurdere
sannsynligheten av rettighetens eksistens så langt den har betydning
for om en tillatelse skal gis eller ikke», jf. særmerknaden til
bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5.
Dersom tiltakshaver fremlegger en avtale, et
tinglyst dokument eller lignende som tilsier at tiltakshaver på
en eller annen måte kan ha rett til å bygge på annen manns eiendom,
er utgangspunktet at søknaden skal tas under realitetsbehandling.
Det vil ikke være tilstrekkelig for å kunne avvise at det er uklart
om tiltakshaver har de nødvendige privatrettslige rettigheter.
Hvis det gis tillatelse, bør det fortrinnsvis
fremgå av vedtaket til bygningsmyndighetene at dette kun gjelder
forholdet til plan- og bygningslovgivningen, og ikke innebærer noen
avgjørelse av hvorvidt tiltaket vil være i strid med private rettigheter.
Det vises i proposisjonen til at bygging på sameie-,
borettslags- eller eierseksjonstomt er en tilbakevendende problemstilling
når det gjelder privatrettslige forhold. Der tiltakshaver søker om
tillatelse til å oppføre et tiltak på fellesareal hvor det er uklarheter
rundt det underliggende privatrettslige forholdet, skal bygningsmyndighetene
som et utgangspunkt ta søknaden under realitetsbehandling. Plan-
og bygningsloven legger ikke opp til at bygningsmyndighetene har noen
utvidet undersøkelsesplikt i disse tilfellene. Men dersom bygningsmyndighetene
i forbindelse med søknaden mottar uttrykkelige protester fra styret
i sameiet/borettslaget der det helt klart fremgår at tiltakshaver
ikke har privatrettslig adgang til å oppføre tiltaket, vil dette
utløse en begrenset undersøkelsesplikt. Tiltakshaver bør i slike
tilfeller gis adgang til å fremlegge dokumentasjon om at de nødvendige
privatrettslige rettighetene er oppfylt, jf. § 21-6 siste punktum. Dersom
slik dokumentasjon ikke kan frembringes, har departementets utgangspunkt
vært at søknaden i slike tilfeller skal avvises.
Av ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6 fremgår
det at en søknad «kan» avvises i tilfeller der det fremstår som
klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettighetene søknaden
forutsetter. Det er særlig ved bygging på sameietomt og ved bygging
på annen manns eiendom at det har oppstått tvil om hvordan bestemmelsen
skal tolkes, særlig hensett til hva som fremkommer av merknaden
til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 7.5.3.3 hvor
det ble påpekt at kommunen i de åpenbare tilfellene bør velge avvisning,
og vist til at i «de tilfellene det er tilstrekkelig klart at tiltakshaver
ikke har den privatrettslige rådighet over den aktuelle eiendom,
kan det virke rimeligere at han skaffer en rettslig avklaring før
søknaden behandles etter plan- og bygningsloven». Departementet
har derfor vært av den oppfatning at dersom det fremstår som klart
at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene
som søknaden forutsetter, skal bygningsmyndighetene avvise søknaden.
Departementet foreslo derfor at ordlyden i bestemmelsen ble endret
tilsvarende.
Det fremgår av proposisjonen at på tross av
at enkelte høringsinstanser har uttrykt skepsis til forslaget, har
departementet kommet til at det er grunnlag for å opprettholde forslaget.
Ordet «kan» i plan- og bygningsloven § 21-6
innebærer at bygningsmyndighetene etter lovens ordlyd har et visst
spillerom med hensyn til om de velger å behandle søknaden eller
avvise denne. Ved å endre ordlyden fra «kan» til «skal» kan ikke
bygningsmyndighetene lenger velge å realitetsbehandle en søknad
hvor tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene,
men vil være forpliktet å avvise søknaden. Selv om departementet
anser dette for å være en klargjøring av bestemmelsen i tråd med
departementets praktisering, ser vi at dette også kan oppfattes
som en innstramming av bestemmelsen, slik Maskinentreprenørenes forening
påpeker. Departementet er likevel av den oppfatning at ordet «kan»
åpner for skjønnsmessige vurderinger som kan medføre ulik praktisering
av bestemmelsen og dermed uforutsigbarhet for involverte parter.
Departementet har merket seg at selv om flere
av høringsinstansene har uttrykt skepsis til å endre fra «kan» til
«skal», synes argumentasjonen deres i hovedsak å bygge på at det
er forståelsen av begrepet «klart» som skaper utfordringer i byggesaken.
Departementet har i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt
27.5 og tidligere uttalelser om hva som ligger i begrepet «klart»,
gitt uttrykk for at begrepet betyr at det må foreligge mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt.
Som Advokatforeningen påpeker tilsier dette at det må være mer enn femti
prosent sannsynlighet for at tiltakshaver ikke har de nødvendige
privatrettslige rettigheter, for at bygningsmyndighetene skal kunne
avvise søknaden. Departementet ser at klarhetskriteriet kan skape
unødige tolkningsproblemer for bygningsmyndighetene og medføre at
det oppstår situasjoner hvor bygningsmyndighetene bruker betydelige
ressurser på å avklare kompliserte privatrettslige forhold, i strid
med det som var intensjonen med bestemmelsen.
Departementet mener av den grunn at det er grunn
til å ta hensyn til høringsinnspillet fra Oslo kommune og Advokatforeningen.
Departementet foreslår derfor å endre ordlyden i bestemmelsen fra
«klart» til «åpenbart» for å tydeliggjøre at terskelen for å kunne
avvise er høy. Denne konkrete løsningen har ikke vært på høring,
men etter departementets vurdering er dette en mindre endring som
vil bringe plan- og bygningsloven § 21-6 bedre i samsvar med det
som var den opprinnelige intensjonen med bestemmelsen.
For at bestemmelsen om privatrettslige forhold skal
ha en forenklende funksjon i byggesaker, mener departementet at
forslaget om å endre ordlyden fra «kan» til «skal» må opprettholdes.
Etter departementets vurdering vil disse endringene samlet sett
innebære at den tolkningstvilen som i dag foreligger reduseres betraktelig,
og at dette vil medføre større likebehandling og bedre forutsigbarhet
for tiltakshaver. Dersom plan- og bygningsloven § 21-6 skal fungere
etter sin hensikt, bør klageinstansen som et utgangspunkt utvise
noe tilbakeholdenhet med å overprøve kommunens vurdering om at det
ikke foreligger grunnlag for avvisning etter § 21-6.
Når det gjelder forslagene fra henholdsvis Norsk Vann
og Statens vegvesen, se proposisjonen, ser departementet ikke grunnlag
for å gå videre med disse.
Det vises i proposisjonen til at forslaget må
antas å medføre at terskelen for å avvise søknader heves, og at
dette kan føre til at flere saker hvor det foreligger tvil bringes
inn for domstolene. Departementet legger imidlertid til grunn at forslaget
gir avklaring av forhold som i noen grad har gitt grunnlag for tolkningstvil
og forskjellsbehandling. Forslaget antas således å innebære forenkling
og klargjøring, uten å medføre noen negative administrative eller økonomiske
konsekvenser av betydning.
Det følger av plan- og bygningsloven § 21-4 første
ledd at når søknaden er fullstendig, skal kommunen snarest mulig
gi tillatelse dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt
i eller i medhold av plan- og bygningslovgivningen. Dette er lovfesting
av prinsippet om at plan- og bygningsloven er en «ja-lov».
Kommunen skal i saksbehandlingen legge til grunn
tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at
tiltaket oppfyller tekniske krav, men det er i bestemmelsen lagt
til: «dersom ikke forholdene tilsier noe annet». Hovedregelen er
dermed at det er søker som har ansvaret for at tekniske krav i plan-
og bygningsloven og byggteknisk forskrift blir fulgt. Det kan imidlertid
hende at kommunen i søknadsbehandlingen ser at søker har tatt feil
når det gjelder etterlevelse av de tekniske kravene. Dersom det
gis tillatelse basert på det som er opplyst i søknaden, vil man
kunne risikere at tiltaket i noen tilfeller ikke fullt ut er i samsvar
med bestemmelser i byggteknisk forskrift eller loven selv. Kommunen
skal da ikke være nødt til å legge til grunn slike «ulovlige» tekniske
løsninger og plikter ikke å gi tillatelse.
Selv om enkelte av høringsinstansene uttrykker noe
skepsis til forslaget om å stryke formuleringen «dersom forholdene
ikke tilsier noe annet» i plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd
andre punktum, fremmer departementet forslaget. Dette fordi formuleringen
i for stor grad åpner for skjønn og dermed fører til ulikheter i
saksbehandlingen mellom kommunene og usikkerhet for tiltakshaver
om hva kommunen kan kreve dokumentert av tekniske krav. Endringen
er slik departementet ser det nødvendig av hensyn til klargjøring
og forenkling av kommunens oppgaver i forbindelse med saksbehandling.
Departementet er enig med høringsinstansene som
påpeker at det er behov for å utarbeide klare bestemmelser om når
kommunen kan gripe inn med tilsyn i byggesaker. Dette er et forhold
som ikke har vært på høring. Departementet vil imidlertid vurdere
om dette er et forhold som på sikt kan avklares nærmere i forskrift.
Med mindre det foreligger en materiell avslagsgrunn,
har kommunen plikt til å gi tillatelse, alternativt må det nedlegges
midlertidig forbud mot tiltak. Kommunen kan ikke etter en skjønnsmessig
vurdering velge å gi avslag dersom tiltaket er i samsvar med alle
bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Kommunen
kan heller ikke gi tillatelse i strid med loven, arealplan med videre,
se særmerknaden til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt
27.5.
§ 21-4 klargjør hva som er kommunens oppgaver
i forbindelse med søknadsbehandlingen. For å redusere usikkerheten
om hva bygningsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å avklare i
saksbehandlingen, og hvilke oppgaver som fullt og helt er overlatt
til de ansvarlige aktørene for tiltaket, er det inntatt i første
ledd andre punktum at kommunen skal bygge på tiltakshavers eller
det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller
tekniske krav. Med dette menes tekniske krav etter plan- og bygningsloven
og byggteknisk forskrift. Denne presiseringen er ment som en klargjøring
av at tiltakets tekniske sider som hovedregel faller utenfor hva
kommunen skal vurdere i søknadsbehandlingen.
Det vises i proposisjonen til at det er en grunnleggende
forutsetning for tillatelse at tiltaket oppfyller tekniske krav.
Dersom det for kommunen fremstår som åpenbart at det omsøkte tiltaket
er i strid med de tekniske kravene, kan kommunen avslå søknaden.
Se nærmere omtale i proposisjonen.
Plan- og bygningsloven § 25-1, som regulerer kommunens
tilsynsplikt i byggesaker, angir ingen klare kriterier eller mål
for omfanget av tilsynet, ettersom dette i stor grad vil avhenge
av ressurser, fagkompetanse og kapasitet i kommunen, jf. Ot.prp.
nr. 45 (2007–2008) punkt 12.7.2 og punkt 27.9. Tilsyn er altså ikke
begrenset til temaer eller bestemte faser i en byggesak. Det er ikke
noe skarpt skille mellom kommunens saksbehandling og tilsyn, se
i den forbindelse Ot.prp.nr. 45 (2007–2008) punkt 8.4.
Som et generelt utgangspunkt kan det likevel
til en viss grad trekkes opp en grense. Se proposisjonen for nærmere
omtale.
Forslaget er en klargjøring av hva som er kommunens
plikter i forbindelse med saksbehandlingen, og tydeliggjør at det
er det ansvarlige foretaket eller tiltakshaver selv som har ansvaret for
at tiltaket tilfredsstiller de tekniske kravene, ikke kommunen.
Forslaget antas å innebære forenkling og klargjøring,
og vil neppe få negative administrative eller økonomiske konsekvenser
av betydning for private eller offentlige.
På bakgrunn av høringsforslaget om å gjøre en del
tiltak registreringspliktige, ble det foreslått noen endringer i
plan- og bygningsloven § 29-4 om plassering av byggverk. Videre
foreslo departementet enkelte presiseringer og rettelser i bestemmelsen.
Etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første
punktum skal byggverkets plassering, herunder høydeplassering, og
byggverkets høyde godkjennes av kommunen. Andre punktum i første
ledd pålegger kommunen å påse at veglovens bestemmelser om byggegrenser
og frisikt blir fulgt. Tredje punktum fastslår at bygninger med
gesimshøyde over 8 meter og mønehøyde over 9 meter bare kan oppføres
med hjemmel i plan etter lovens kapittel 11 eller 12.
I plan- og bygningsloven § 29-4 andre ledd er hovedregelen
at med mindre en rettslig bindende plan fastsetter noe annet, skal
avstand fra nabogrense være minst halve høyden av byggverket, men
aldri mindre enn 4 meter.
I plan- og bygningsloven § 29-4 tredje ledd
bokstav a) åpnes det imidlertid for at kommunen kan gi tillatelse
til at et tiltak blir plassert nærmere enn avstandsreglene i andre
ledd dersom den aktuelle nabo samtykker. Men tiltakshaver har ikke noe
rettskrav på plassering i henhold til hva det kan gis samtykke til.
Etter plan- og bygningsloven § 29-4 tredje ledd bokstav b) kan kommunen også,
uten samtykke fra nabo, tillate at frittliggende garasjer, uthus
og lignende mindre tiltak blir plassert nærmere nabogrense enn avstandskravene
i andre ledd.
I plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd
gis det hjemmel for å gi forskrifter om plassering av byggverk.
I høringsforslaget foreslo departementet endringer
i plan- og bygningsloven § 29-4, for å lovfeste at registreringspliktige
tiltak som garasjer, uthus og lignende kunne ligge inntil 1 meter
fra nabogrense. Det ble også foreslått å slå sammen bestemmelsens
tredje ledd bokstav a) og b), også som følge av forslaget om en
registreringsordning.
Videre ble det varslet at departementet i etterfølgende
forskriftsarbeid vil vurdere å ha samme arealbegrensning i plan-
og bygningsloven § 29-4 og plan- og bygningsloven § 20-4 for garasjer, uthus
og lignende mindre tiltak, og også vurdere om nye arealkrav vil
medføre behov for strengere branntekniske krav.
Det ble også foreslått enkelte presiseringer
og rettelser i bestemmelsen.
Merknadene fra høringsinstansene var i hovedsak
knyttet til de foreslåtte endringer i plan- og bygningsloven § 29-4
som følge av forslag om å lovfeste registreringspliktige tiltak.
Konkret gjelder det forslaget om å lovfeste at registreringspliktige
tiltak som garasjer, uthus og lignende kunne ligge inntil 1 meter
fra nabogrense, og forslaget om å slå sammen bestemmelsens tredje
ledd bokstav a) og b). Det vises til punkt 3.4 i proposisjonen for
omtale av høringsinstansenes syn.
Det vises i proposisjonen til at ettersom forslaget om
en registreringsordning ikke videreføres, se kapittel 3, vil departementet
i denne omgang heller ikke videreføre forslag om endringer i plan- og
bygningsloven § 29-4, med unntak av forslag om presiseringer og
rettelser.
Etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd andre
setning skal kommunen påse at veglovens bestemmelser om byggegrenser
og frisikt blir fulgt. Det har vært stilt spørsmål om dette er en materiell
avslagshjemmel. Departementet har i tidligere uttalelser om forståelsen
av plan- og bygningsloven av 1985 § 70 påpekt at bygningsmyndighetene
ikke skal vurdere veglovens materielle krav. I stedet skal de påse
at nødvendig vurdering/tillatelse fra vegmyndighetene foreligger,
slik at den selvstendige avgjørelseskompetansen bygningsmyndighetene
har, i all hovedsak ligger i å avgjøre hvorvidt det er nødvendig
å forelegge saken for vegmyndighetene. Hovedregelen er at bygningsmyndighetene
ikke er forpliktet til å avslå når det ikke foreligger samtykke
eller uttalelse fra annen myndighet. Derimot har kommunen i en rekke
tilfeller en foreleggelsesplikt for de samme myndighetene. Dette
gjelder også vegmyndighetene. Frisiktbestemmelsene i vegloven står
imidlertid i en særstilling, siden de er eksplisitt nevnt i plan-
og bygningsloven § 29-4. Det vises i proposisjonen til at departementet
tidligere har fastslått at bestemmelsen gir direkte avslagshjemmel
etter plan- og bygningsloven, i all hovedsak der det foreligger
negativ uttalelse fra vegmyndighetene.
Etter nåværende § 29-4 andre ledd er minste
lovlige avstand til nabogrense fire meter med mindre annet følger
av unntak etter tredje ledd eller dispensasjon. For en del mindre
tiltak er det imidlertid fastsatt i forskrift at minste avstand
kan være mindre enn fire meter også uten et vedtak om dette. For
at ordlyden i § 29-4 ikke skal være misvisende, foreslås det i proposisjonen
å presisere at krav til minste avstand kan fremgå av forskrift.
Etter nåværende § 29-4 tredje ledd kan kommunen
tillate at garasjer mv. plasseres nærmere nabogrense enn fire meter,
jf. bestemmelsen bokstav b). Bestemmelsen er tolket slik at den bare
gjelder for frittliggende byggverk. Departementet foreslår i proposisjonen
å presisere dette. Departementet anser imidlertid at dette ikke
kan innebære at det må søkes om et tilbygg på en bygning som nevnt
i bestemmelsen, så lenge bygningen ikke blir større enn den rammen
som er angitt. Hvis det vedtas en øvre grense på 50 m², vil tiltakshaver
både kunne oppføre en frittstående bygning på inntil 50 m² som ikke skal
brukes til varig opphold eller et tilbygg på en slik bygning så
lenge det samlede arealet inkludert tiltaket ikke overstiger 50
m².
I plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd
er det en feil henvisning. Regelen skal henvise til tredje ledd
bokstav b), ikke andre ledd bokstav b). Rettingen innebærer ikke
realitetsendringer. Videre foreslås det å endre ordet «bygning»
til «byggverk» i dette leddet da mindre tiltak ikke nødvendigvis
må være bygning.
Det vises i proposisjonen til at den generelle
forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven av 1985 § 6 som ga
departementet kompetanse til å gi forskrifter, ikke ble videreført
i plan- og bygningsloven av 2008. Av hensyn til rettssikkerhet og
brukervennlighet ble forskriftshjemlene i loven av 2008 gitt i tilknytning
til den eller de konkrete bestemmelse(r) forskriften skulle utfylle,
enten i kapittelet eller i bestemmelsen selv.
Det vises i proposisjonen til at det ved en
inkurie i plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd ikke er omtalt
at departementet har forskriftskompetanse etter denne bestemmelse.
Departementet foreslår at bestemmelsen i plan- og bygningsloven
§ 29-4 fjerde ledd rettes slik at det uttrykkelig nå fremgår at
departementet kan gi forskrifter til bestemmelsen. Rettingen innebærer
ikke endringer i det som er antatt å være gjeldende rett.
Det fremgår av proposisjonen at de foreslåtte
endringene er klargjørende og antas ikke å ha økonomiske eller administrative
konsekvenser av negativ betydning for det offentlige eller private.
Det vises i proposisjonen til at når en søknad
er fullstendig, skal kommunen snarest mulig og senest innen den
frist som er fastsatt i plan- og bygningsloven § 21-7, gi tillatelse
dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
plan- og bygningsloven. Tiltakshaver har som utgangspunkt rettskrav
på å få innvilget søknad om tillatelse dersom det omsøkte tiltak
er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen, jf. plan- og bygningsloven
§ 21-4.
En problemstilling som har dukket opp, er om kommunen
likevel har adgang til å avslå et tiltak som er i samsvar med lov,
forskrift og reguleringsplan, i de tilfeller gjennomføringen av
tiltaket vil skape ulovlige forhold andre steder.
Departementet har i flere tolkningsuttalelser
lagt til grunn at bygningsmyndighetene ikke er avskåret fra å legge
vekt på at en tillatelse vil føre til et ulovlig forhold på annen
manns grunn som vil bli tilnærmet umulig å rette opp i etterkant.
Se proposisjonen for eksempler.
En praksis hvor kommunen er forpliktet til å godkjenne
tiltak som åpenbart medfører ulovlige forhold andre steder, vil
etter departementets vurdering undergrave viktige hensyn som plan- og
bygningslovgivningen er satt til å ivareta. En slik praksis vil
komme i direkte konflikt med de oppgaver kommunen er satt til å
utføre etter plan- og bygningsloven § 1-4 første ledd, herunder
påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen. Dersom
kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som etablerer ulovligheter
annet sted, vil det i seg selv vanskeliggjøre retting av de ulovlige
forhold i etterkant. Etter departementets vurdering innebærer dette en
sløsing med forvaltningens ressurser og er klart uheldig sett i
et samfunnsøkonomisk perspektiv.
For å klargjøre regelverket og skape forutsigbarhet,
og på bakgrunn av innkomne høringsuttalelser, foreslår departementet
i proposisjonen å gi kommunen hjemmel til å avslå et tiltak som
er i samsvar med plan- og bygningsloven dersom en slik tillatelse
vil føre til at tiltak på annen eiendom kommer i strid med tidligere
gitte byggetillatelser.
Bestemmelsen er en selvstendig avslagshjemmel.
Hensikten med bestemmelsen er å sikre at nye tiltak
ikke ødelegger for de krav som det offentlige har stilt i tidligere
gitte tillatelser, slik at ulovlige forhold etter plan- og bygningsloven oppstår.
Videre er hensikten å sikre at kommunen ikke blir forpliktet til
å godkjenne slike tiltak, og være henvist til kun å gripe fatt i
det ulovlige forholdet i ettertid.
Ved bygningsmyndighetenes behandling av søknader
om byggetillatelse, skal bygningsmyndighetene legge vekt på om en
tillatelse vil føre til et ulovlig forhold på annen manns grunn.
Departementet bemerker at det må være klart at byggetillatelse ikke
kan gis for tiltak som for eksempel vil ødelegge den lovlige atkomsten
til en annen eiendom. På den måten ville de private ellers fritt
kunne undergrave de offentligrettslige kravene som skal ivaretas
i en byggesak.
Det vises i proposisjonen til at avslagshjemmelen
ikke er ment å være så vidtrekkende at samtlige forhold ved et tiltak
omfattes. Hensikten med bestemmelsen er å gi kommunen den nødvendige
sikkerhetsventilen til å kunne påse at viktige hensyn etter plan-
og bygningslovgivningen, slik som krav om vann, avløp, atkomst og parkering,
overholdes. Det avgrenses således mot generelle ulemper og krav
som ikke omfattes av nevnte forhold.
Det pekes i proposisjonen på at forslaget er
en kodifisering av departementets praksis.
Komiteen viser til
at dagens bestemmelse om privatrettslige forhold medfører at det
for ofte oppstår situasjoner hvor bygningsmyndighetene bruker betydelige
ressurser på å avklare kompliserte privatrettslige forhold. De foreslåtte
endringer i bestemmelsen tydeliggjør at bygningsmyndighetene har
plikt til å avvise byggesøknader hvor tiltakshaver ikke har de nødvendige
privatrettslige rettighetene.
Komiteen er også enig i at man
på bakgrunn av høringsinnspill foretar endringer i vilkåret for
å kunne avvise, ved at dette er endret fra «klart» til «åpenbart».
Disse to endringene vil samlet sett innebære at den tolkningstvilen
som i dag foreligger, blir betraktelig redusert.
Komiteen mener at forslaget til
endringer vil gjøre bestemmelsen lettere å praktisere for kommunene,
samt føre til økt likebehandling og bedre forutsigbarhet for tiltakshaver.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Komiteen viser til
at etter dagens plan- og bygningslov § 21-4 første ledd skal kommunen
i saksbehandlingen legge til grunn tiltakshavers eller det ansvarlige
foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav dersom
ikke forholdene tilsier noe annet. Dette innebærer at kommunen,
dersom de ved å se på søknaden mener at søker har tatt feil når
det gjelder etterlevelse av de tekniske kravene, ikke behøver å legge
til grunn foretakets opplysninger om tekniske krav og dermed heller
ikke plikter å gi tillatelse.
Komiteen mener at dagens bestemmelse
gir rom for skjønn i kommunen fordi det ikke sies noe om hvilke
forhold som kan medføre at kommunen foretar en selvstendig vurdering
av de tekniske sidene i et tiltak. Byggenæringen har også gitt tilbakemelding
om at det kan være stor variasjon i hva som kreves i de forskjellige
kommunene for like tiltak og at dette skaper lite forutsigbarhet
i søknadsprosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, mener at forslaget om å fjerne kommunens mulighet
til å vurdere tekniske krav i forbindelse med byggesaksbehandlingen
er et viktig tiltak for å skape mer forutsigbarhet for utbyggerne
og kommunene. Forslaget vil ikke gå på bekostning av kvalitet da
kommunen uansett vil ha anledning til å vurdere de tekniske kravene
ved tilsyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag og har
ingen ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er kritiske til forslaget
om å fjerne kommunens mulighet til å vurdere tekniske krav i forbindelse
med byggesaksbehandlingen. Adgangen til å vurdere de tekniske kravene
er særlig viktig når kravet om lokal godkjenning av foretak nå fjernes. Disse
medlemmer frykter at kvaliteten svekkes om ikke kommunene
lenger har denne adgangen, og mener hensynet til effektivisering
av byggesaksbehandlingen ikke bør gå på bekostning av lokalt skjønn
som utøves for å sikre god kvalitet i alle deler av byggenæringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at flere høringsinstanser
påpeker at adgangen til å vurdere oppfyllelse av de tekniske kravene
ikke bør flyttes til etter at tillatelse er gitt. Disse medlemmer mener
verken tiltakshaver eller samfunnet for øvrig er tjent med at bygningsmyndighetene
ikke bidrar til at avvik fra regelverket blir rettet på et så tidlig
tidspunkt som mulig, og går derfor imot forslaget.
Komiteen viser til
at forslaget innebærer rettinger og presiseringer i plan- og bygningsloven § 29-4
om plassering av byggverk.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Komiteen mener at
plan- og bygningsloven skal være en ja-lov. Dette betyr at dersom
et tiltak er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold plan-
og bygningsloven, så har man etter loven i utgangspunktet et rettskrav
på å få innvilget søknaden.
Det kan likevel oppstå situasjoner hvor et ellers lovlig
tiltak vil føre til at det oppstår ulovlige forhold andre steder.
Dersom kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som etablerer ulovligheter
annet sted, vil det gjøre det svært vanskelig å rette de ulovlige
forhold i etterkant, og vil være en sløsing med forvaltningens ressurser
og klart uheldig sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv.
Komiteen mener at for å kunne
klargjøre regelverket og skape forutsigbarhet er det riktig å innføre
en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven som gir kommunen hjemmel
til å avslå et tiltak som er i samsvar med plan- og bygningsloven
dersom en slik tillatelse vil føre til at tiltak på annen eiendom
kommer i strid med tidligere gitte byggetillatelser. Avslagshjemmelen
er begrenset til kun å gjelde at viktige hensyn etter plan- og bygningslovgivningen,
slik som krav om vann, avløp, atkomst og parkering, overholdes.
Forslaget er en kodifisering av etablert forvaltningspraksis,
og et viktig bidrag til forenkling og økt forutsigbarhet.
Komiteen støtter regjeringens
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 1
I plan- og bygningsloven gjøres følgende endringer:
Ny § 20-4 skal lyde:
§ 20-4 Tiltak som skal registreres i kommunen, og
som ikke krever søknad og tillatelse
Følgende tiltak skal registreres i kommunen:
a) mindre
tiltak på bebygd eiendom
b) mindre driftsbygninger i landbruket
c) andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn
kan registreres
Tiltak etter denne bestemmelsen må ikke være
i strid med krav som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold
av lov. Paragraf 29-4 første ledd gjelder ikke.
Tiltak som registreres etter denne bestemmelse, kan
ikke påklages. Bygningsmyndighetens beslutning om at søknad kreves,
kan heller ikke påklages.
Departementet gir forskrift om hvilke tiltak
som omfattes av bestemmelsen.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen etablere en statlig godkjenningsordning
av foretak for ansvarsrett.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen avvente avviklingen av
lokal godkjenningsordning av foretak for ansvarsrett, og foreta
en ny vurdering av om det kan etableres en lokal godkjenningsordning
på bakgrunn av blant annet regelverket i andre EØS-land.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i plan- og bygningsloven (forenklinger
i byggesaksdelen og oppheving av krav om lokal godkjenning av foretak) m.m.
I
I lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling
gjøres følgende endringer:
§ 1-6 andre og nytt tredje ledd skal
lyde:
Iverksetting av tiltak som omfattes av denne lov, kan bare
skje dersom de ikke er i strid med lovens bestemmelser med tilhørende
forskrifter, kommuneplanens arealdel og reguleringsplan, jf. kapittel
20 om søknadsplikt og tillatelse. Dette gjelder også hvis
tiltaket er unntatt fra søknadsplikt etter §§ 20-5 og 20-6.
Andre ledd kommer ikke til anvendelse for tiltak som
omfattes av §§ 20-7 og 20-8 om skjermingsverdige objekter i medhold
av sikkerhetsloven.
§ 1-9 andre ledd skal lyde:
Det kan i byggesaken ikke klages på forhold som er avgjort
i bindende reguleringsplan, ved dispensasjon eller
i tidligere vedtak i byggesaken, og hvor klagefristen
for disse vedtakene er utløpt. Dersom det finnes hensiktsmessig,
kan klagen realitetsbehandles i stedet for å avvises.
§ 11-6 tredje ledd skal lyde:
Der det ikke gjelder eller er stilt krav om reguleringsplan,
jf. § 12-1 andre ledd, skal kommuneplanens arealdel følges ved avgjørelse
av søknad om tillatelse eller ved foreståelsen av tiltak etter reglene
i §§ 20-2 til 20-5.
§ 11-10 nr. 5 skal lyde:
5. i hvilke områder Forsvaret i medhold av § 20-7 selv
kan fatte vedtak om virksomhet, bygg og anlegg.
§ 12-1 tredje ledd andre punktum skal lyde:
Tillatelse etter § 20-2, jf. 21-4 for
slike tiltak, kan ikke gis før det foreligger reguleringsplan.
§ 12-4 tredje ledd skal lyde:
Reguleringsplan skal følges ved avgjørelse av søknad om
tillatelse eller ved foreståelsen av tiltak som nevnt i §
20-1 første ledd bokstav a til m, jf. §§ 20-2 til 20-5.
§ 12-10 nytt tredje ledd skal lyde:
Forslagsstiller skal varsle berørte som nevnt
i andre ledd om at det ikke blir ny nabovarsling i byggesak, dersom
det kan bli aktuelt at den vedtatte planen blir detaljert nok til
å benytte adgangen i § 21-3 femte ledd. Dette gjelder både ved underretning
som nevnt i andre ledd og i §§ 12-8 andre ledd og 12-12 fjerde ledd.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og nytt femte
ledd.
§ 16-6 andre ledd første punktum skal lyde:
Kommunen kan sette som vilkår for å gi byggetillatelse
etter § 20-2 at søkeren erverver mindre stykker ubebygd
grunn for at tomten skal få en mer hensiktsmessig grense eller form.
§ 18-1 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Kommunen kan gi tillatelse til tiltak som nevnt
i § 20-1 første ledd bokstaver a, d og m på vilkår av
at arbeidene etter første ledd blir utført før tiltaket ferdigstilles.
Utsettelse for tiltak som nevnt i § 20-1 første
ledd bokstav a og d kan gjøres betinget av tinglyst erklæring. Utsettelse
for tiltak som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav
m eller midlertidig dispensasjon for opparbeidelsen ved slike tiltak
skal være betinget av tinglyst erklæring. Ved bygging kan kommunen
kreve at det stilles sikkerhet for kostnadene ved ferdigstillelse.
I område som i kommuneplan er avsatt til utbygging eller
til råstoffutvinning, kan kommunen sette som vilkår i tillatelse
etter § 20-2 at tiltak etter første ledd er gjennomført.
§ 18-2 skal lyde:
§ 18-2. Krav til opparbeidelse
av fellesareal og av parkbelte i industriområde
Hvor det er regulert felles avkjørsel, felles gårdsrom
eller annet fellesareal for flere eiendommer, kan kommunen sette
som vilkår for tillatelse for tiltak etter § 20-2 at
fellesarealet erverves, sikres og opparbeides i samsvar med planen.
I industriområde hvor det er regulert parkbelte, kan kommunen
sette som vilkår for tillatelse for tiltak etter § 20-2 på
de tilgrensende tomter, at parkbeltet erverves og opparbeides langs
tomta i samsvar med planen.
§ 19-2 siste ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi regler for omfanget av
dispensasjoner og fastsette tidsfrist for behandling av dispensasjonssaker,
herunder fastsette tidsfrist for andre myndigheters uttalelse i
dispensasjonssaker og gi regler om beregning av frister, adgang
til fristforlengelse og konsekvenser av fristoverskridelse.
Overskriften til lovens fjerde del skal lyde:
Fjerde del: Byggesaksdel
§ 20-1 skal lyde:
§ 20-1. Tiltak som omfattes
av byggesaksbestemmelsene
Følgende tiltak omfattes av byggesaksbestemmelsene
i denne lov:
a) oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging eller
plassering av bygning, konstruksjon eller anlegg
b) vesentlig endring eller vesentlig reparasjon av tiltak
som nevnt under bokstav a
c) fasadeendring
d) bruksendring eller vesentlig utvidelse eller vesentlig
endring av tidligere drift av tiltak som nevnt i bokstav a
e) riving av tiltak som nevnt i bokstav a
f) oppføring, endring eller reparasjon av bygningstekniske
installasjoner
g) oppdeling eller sammenføyning av bruksenheter i boliger
samt annen ombygging som medfører fravikelse av bolig
h) oppføring av innhegning mot veg
i) plassering av skilt- og reklameinnretninger
j) plassering av midlertidige bygninger, konstruksjoner
eller anlegg
k) vesentlig terrenginngrep
l) anlegg av veg, parkeringsplass og landingsplass
m) opprettelse av ny grunneiendom, ny anleggseiendom eller
nytt jordsameie, eller opprettelse av ny festegrunn for bortfeste
som kan gjelde i mer enn 10 år, eller arealoverføring, jf. matrikkellova.
Departementet kan gi forskrifter om hvilke tiltak som omfattes
av bestemmelsen.
§ 20-2 skal lyde:
§ 20-2. Søknadsplikt
Tiltak som nevnt i § 20-1, kan ikke utføres uten
at søknad på forhånd er sendt kommunen og den deretter har gitt
tillatelse, med mindre unntak følger av §§ 20-5, 20-6, 20-7 eller
20-8. Der det kreves dispensasjon, kan ikke tiltaket utføres før
dette er søkt om og gitt.
Tiltak etter § 20-1 inndeles i følgende kategorier:
a) søknadspliktige tiltak med krav om
ansvarlige foretak, jf. § 20-3
b) søknadspliktige tiltak som kan forestås av
tiltakshaver, jf. § 20-4
c) tiltak som er unntatt fra søknadsplikt, jf.
§§ 20-5 til 20-8
Reglene i kapittel 24 om kontroll gjelder uavhengig
av søknadsplikt, med unntak av §§ 20-7 og 20-8.
Departementet kan gi forskrifter om søknadsplikt og
tillatelse etter denne bestemmelsen.
§ 20-3 skal lyde:
§ 20-3. Søknadspliktige tiltak
med krav om
ansvarlige foretak
Søknad, prosjektering og utførelse av tiltak som nevnt
i § 20-1, skal forestås av foretak med ansvarsrett etter kapittel
23, med mindre unntak følger av §§ 20-4 til 20-8.
Departementet kan gi forskrifter om hvilke tiltak som
omfattes av bestemmelsen.
§ 20-4 skal lyde:
§ 20-4. Søknadspliktige tiltak
som kan forestås av
tiltakshaver
Følgende tiltak er unntatt fra reglene i § 20-3:
a) mindre tiltak på bebygd eiendom
b) alminnelige driftsbygninger i landbruket
c) midlertidige bygninger, konstruksjoner eller
anlegg som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav j og som ikke skal
plasseres for lengre tidsrom enn 2 år
d) opprettelse av grunneiendom mv. som nevnt i § 20-1
første ledd bokstav m
e) andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn kan
forestås av tiltakshaver
Departementet skal gi forskrift om hvilke tiltak som
omfattes av bestemmelsen.
Ny § 20-5 skal lyde:
§ 20-5. Tiltak som er unntatt
fra søknadsplikt
For følgende tiltak som nevnt i § 20-1, er søknad og
tillatelse ikke nødvendig dersom disse er i samsvar med plan:
a) mindre frittliggende bygning som
oppføres på bebygd eiendom, og som ikke kan brukes til beboelse
b) frittliggende bygning som er større enn bygninger
som nevnt i bokstav a, som oppføres på bebygd eiendom, og som verken
skal brukes til beboelse eller annet varig opphold, og som ikke
underbygges med kjeller
c) mindre frittliggende byggverk knyttet til drift
av jordbruks-, skogbruks- og reindriftsområder
d) mindre tiltak i eksisterende byggverk
e) mindre tiltak utendørs
f) fasadeendring som ikke fører til at bygningens karakter
endres, samt tilbakeføring av fasade til tidligere dokumentert utførelse
g) andre mindre tiltak som kommunen finner grunn til
å frita fra søknadsplikten
Departementet skal gi forskrift om hvilke tiltak som
omfattes av bokstav a-e. Departementet kan gi forskrift om tiltakshavers
rapportering til kommunen når tiltak etter denne bestemmelse er
ferdigstilt.
Tillatelse er heller ikke nødvendig for tiltak
som nevnt i § 20-1 bokstav m når tiltaket skjer som ledd i jordskifte
i samsvar med rettslig bindende plan. Det samme gjelder tiltak som
nevnt i § 20-1 første ledd bokstav j når tiltaket ikke skal stå
lengre enn 2 måneder.
Departementet kan i forskrift unnta andre tiltak fra
bestemmelsene i §§ 20-2 første ledd og 20-3, herunder plassering
av anleggsbrakker i mer enn 2 måneder i direkte tilknytning til
bygge- eller anleggstomt hvor arbeid pågår.
Tiltakshaver er ansvarlig for at tiltak som nevnt
i første til tredje ledd, utføres i samsvar med de krav som ellers
følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Tiltak kan
ikke settes i gang før det er gitt nødvendig tillatelse eller samtykke
fra andre berørte myndigheter, jf. § 21-5.
Ny § 20-6 skal lyde:
§ 20-6. Unntak fra søknadsplikt
for visse tiltak som behandles etter andre lover
Tiltak som nevnt i § 20-1, er ikke søknadspliktig dersom
tiltaket blir tilfredsstillende behandlet etter andre lover. Departementet
skal gi forskrift om hvilke tiltak etter første punktum som er unntatt
fra søknadsplikt og hvor langt bestemmelser i loven her gjelder.
Ny § 20-7 skal lyde:
§ 20-7. Unntak for krav i loven
for Forsvaret
Dersom et tiltak krever bruk av skjermingsverdig informasjon
etter sikkerhetsloven § 11, eller tiltaket berører objekt som av
Forsvaret er utpekt som skjermingsverdig i medhold av § 17, er tiltaket
unntatt fra plan- og bygningsloven kapittel 20 til 25. Det påhviler
Forsvaret å se til at øvrige bestemmelser som er gitt i eller i
medhold av denne lov, blir overholdt.
Departementet fastsetter i forskrift nærmere bestemmelser
om adgangen til å gi ytterligere unntak fra krav i denne lov.
Ny § 20-8 skal lyde:
§ 20-8. Unntak fra krav i loven
for visse skjermingsverdige objekter
Dersom tvingende sikkerhetshensyn gjør det nødvendig,
kan hvert departement innen sitt myndighetsområde beslutte at et
tiltak som skal utføres i tilknytning til et byggverk eller objekt
som er utpekt som skjermingsverdig i henhold til sikkerhetsloven
§ 17, helt eller delvis skal være unntatt fra bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne lov.
Dersom det ansvarlige departement vurderer det som
nødvendig å fatte beslutning som nevnt i første ledd, og kommunen
ikke er involvert i arbeidet med tiltaket, skal departementet informere
kommunen om at unntakshjemmelen i første ledd vil bli benyttet.
Departementet plikter å gi kommunen utfyllende informasjon om selve
tiltaket så langt det vil være sikkerhetsmessig forsvarlig. Kommunen
plikter å gi departementet nødvendig bistand for å gjennomføre tiltaket.
Dersom det ansvarlige departement anvender unntaket
i første ledd, skal det informere naboer og gjenboere om beslutningen
og de rettslige konsekvensene av den. Departementet plikter å gi
naboer og gjenboere informasjon om tiltaket så langt det vil være
sikkerhetsmessig forsvarlig.
Det ansvarlige departements beslutning etter første
ledd kan ikke påklages. Det samme gjelder vedtak om avvisning av
klage. Det kan ikke gis midlertidig forføyning mot tiltak som iverksettes
i medhold av første ledd.
§ 21-2 andre ledd skal lyde:
Søknaden skal vise inndeling i ansvarsområder, jf.
kapittel 23, med mindre tiltaket forestås av tiltakshaver.
§ 21-3 skal lyde:
§ 21-3. Nabovarsel
Før søknad sendes inn, skal naboer og gjenboere varsles
av søker hvis ikke disse skriftlig har meddelt at de ikke har merknader
til søknaden. I varselet skal det gis melding om at mulige merknader
må være kommet til søker innen en frist på minst 2 uker etter at
varselet er sendt og grunnlagsmaterialet for søknaden er gjort tilgjengelig.
Dersom grunneiers adresse ikke er kjent eller ikke finnes i matrikkelen,
kan varsling unnlates.
Varsel etter første ledd kan unnlates når arbeidet ikke,
eller i liten grad, berører interessene til naboer og gjenboere.
Kommunen kan likevel kreve varsling av naboer og gjenboere som ikke
er varslet, dersom den finner at vilkårene for unnlatt varsling
ikke er oppfylt. Kommunen kan også kreve at
andre eiere eller festere enn de som er nevnt i første ledd,
skal varsles.
Ved riving skal søkeren også varsle
dem som har pengeheftelser i eiendommen.
Ved delt søknad skal det bare sendes nabovarsel for søknad
om rammetillatelse og søknad om tiltak som nevnt i § 20-1 første
ledd bokstav m som ikke er avklart i rammetillatelsen, eller endringssøknad
om det samme.
Det kreves ikke nabovarsel som nevnt i første ledd
når tiltaket er i samsvar med reguleringsplan som er så detaljert
at naboer og gjenboere kunne vurdere konsekvensene av tiltaket opp
mot sine interesser ved planbehandlingen, og naboer og gjenboere ble
varslet i samsvar med § 12-10 tredje ledd. Er det mer enn 5 år siden
naboer og gjenboere fikk slikt varsel, gjelder ikke unntaket fra
nabovarsling.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om nabovarsling.
§ 21-4 skal lyde:
§ 21-4. Behandling av søknaden
i kommunen
Når søknaden er fullstendig, skal kommunen snarest mulig
og senest innen den frist som framgår av § 21-7, gi tillatelse dersom
tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne loven. Kommunen skal i saksbehandlingen legge til grunn tiltakshavers
eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller
tekniske krav.
Kommunen skal påse at de angitte ansvarsområdene
dekker tiltaket og er plassert i riktige tiltaksklasser,
og avgjøre omfanget av uavhengig kontroll, jf.
kapittel 24.
Etter søkers ønske kan tillatelsen deles opp i rammetillatelse
og igangsettingstillatelse. Igangsettingstillatelse kan ikke gis
før vilkår i rammetillatelsen er oppfylt, ansvarsrett er tildelt
og kontrollomfang er avgjort samt eventuelle tillatelser fra andre
myndigheter foreligger, jf. § 21-5 første ledd. Igangsettingstillatelse
kan deles opp.
Kommunen skal straks gi skriftlig underretning om vedtaket
til søker og til de som har merknader. Ved behandling av delt søknad
er det tilstrekkelig at igangsettingstillatelsen kun meddeles søker.
Kommunen kan sette som vilkår for å gi tillatelse at gebyr
etter § 33-1 er innbetalt. Videre kan kommunen sette som vilkår
at:
a) det blir holdt oppmålingsforretning når det
er behov for å klarlegge grensene for den eller de matrikkelenhetene
som tiltaket gjelder for
b) eiendommer som skal nyttes under ett, blir sammenføyd
etter matrikkellova
c) tiltakshaver varsler kommunen når midlertidige tiltak
som nevnt i § 20-4 bokstav c, fjernes.
Ved søknad om opprettelse av ny festegrunn for bortfeste
som kan gjelde i mer enn 10 år, kan kommunen sette som vilkår for
tillatelsen at festeretten skal gjelde for et særskilt avgrenset
areal, eller at enheten blir opprettet som grunneiendom.
Departementet gir i forskrift nærmere bestemmelser om kommunens
behandling av søknaden.
§ 21-6 skal lyde:
§ 21-6. Privatrettslige forhold
Med mindre annet følger av loven her, skal bygningsmyndighetene
ikke ta stilling til privatrettslige forhold ved behandling av byggesøknader.
Dersom det fremstår som åpenbart for bygningsmyndighetene
at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden
forutsetter, skal søknaden avvises.
Tillatelse etter denne lov innebærer ingen avgjørelse
av privatrettslige forhold. Kommunen kan fastsette frist for supplering
av søknaden.
§ 21-7 skal lyde:
§ 21-7. Tidsfrister med særskilte
virkninger
Søknad om tillatelse etter § 20-2 skal avgjøres
av kommunene innen 12 uker etter at fullstendig søknad foreligger,
med mindre annet følger av andre eller tredje ledd. Ved overskridelse
av fristen skal kommunen tilbakebetale byggesaksgebyret etter nærmere bestemmelser
i forskrift, jf. § 21-8 tredje ledd.
Søknad om tillatelse til tiltak som omfattes av § 20-3 der
tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av
denne lov, der det ikke foreligger merknader fra naboer eller gjenboere,
og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet
ikke er nødvendig, skal avgjøres av kommunen innen 3 uker. Dersom
kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp, regnes
tillatelse som gitt.
Søknad om tillatelse til tiltak som omfattes av § 20-4
der tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne lov, og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse
fra annen myndighet ikke er nødvendig, skal avgjøres av
kommunen innen 3 uker. Dersom kommunen ikke har avgjort
søknaden innen fristens utløp, regnes tillatelse som gitt.
Søknad om tillatelse til tiltak etter § 20-2 som krever
dispensasjon fra plan eller planbestemmelser, skal avgjøres av kommunen
innen 12 uker. Fristen løper ikke i den tiden søknaden ligger til
uttalelse hos regionale og statlige myndigheter, jf. § 19-1.
Søknad om igangsettingstillatelse skal behandles av
kommunen innen 3 uker. Dersom kommunen ikke har avgjort søknaden
innen fristens utløp, kan tiltaket igangsettes.
Ferdigattest skal utstedes av kommunen innen 3 uker etter
at kravet er mottatt sammen med nødvendig dokumentasjon. Der ferdigattest
ikke er utstedt innen fristen, kan byggverket tas i bruk.
Det kan i den enkelte sak avtales lengre frist enn angitt
i de enkelte ledd i denne paragrafen.
§ 21-8 første ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter om frister for avholdelse
av forhåndskonferanse, behandling av søknad om midlertidig
brukstillatelse, kommunens vedtak i refusjonssaker, kommunens forberedende klagesaksbehandling
og klageinstansens behandling av klager i plan- og byggesaker.
§ 21-9 siste ledd skal lyde:
Tillatelse til tiltak som nevnt i §
20-1 første ledd bokstav m, faller bort dersom det ikke er rekvirert oppmålingsforretning
etter matrikkellova innen 3 år etter at tillatelsen
ble gitt, eller dersom matrikkelføring vil være i strid med matrikkellova.
§ 21-10 nytt femte ledd skal lyde:
Ferdigattest utstedes ikke for tiltak det er søkt
om før 1. januar 1998.
Nåværende § 21-10 femte ledd blir nytt sjette ledd.
Overskriften i kapittel 22 skal lyde:
Kapittel 22. Sentral godkjenning for ansvarsrett
§ 22-1 skal lyde:
§ 22-1. Sentral godkjenning
for ansvarsrett
Sentral godkjenning for ansvarsrett gis til foretak som
er kvalifisert til å påta seg oppgaven som ansvarlig søker etter
§ 23-4, ansvarlig prosjekterende etter § 23-5, ansvarlig utførende
etter § 23-6 eller ansvarlig kontrollerende etter § 23-7. Godkjenning
gis i forskjellige tiltaksklasser.
Sentral godkjenning for ansvarsrett gis av det godkjenningsorgan
som departementet bestemmer. Vedtak om godkjenning registreres
i et sentralt, åpent register.
§ 22-3 skal lyde:
§ 22-3. Forskrifter om sentral
godkjenning for
ansvarsrett
Departementet kan gi forskrift om saksbehandling
og krav for sentral godkjenning, tilbaketrekking, ordningens omfang
og organisering, tidsfrister for sentral godkjenning og konsekvenser
av fristoverskridelse. Departementet kan gi forskrifter om gebyr for
sentral godkjenning. Gebyret skal ikke overskride selvkost.
§ 22-4 skal lyde:
§ 22-4. Overtredelsesgebyr for
brudd på reglene om sentral godkjenning for ansvarsrett
Departementet kan ilegge overtredelsesgebyr til foretak
som forsettlig eller uaktsomt
a) gir uriktige eller villedende opplysninger,
eller unnlater å gi nødvendige opplysninger, i forbindelse med søknad
om sentral godkjenning eller tilsyn med sentralt godkjent foretak,
eller
b) benytter merke for sentralt godkjente foretak uten
å ha rett til det.
Når overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr,
er begått av noen som har handlet på vegne av et foretak, ilegges
overtredelsesgebyret foretaket. Dette gjelder selv om det ikke kan
anvendes overtredelsesgebyr mot noen enkeltperson.
Foretaket skal gis et skriftlig forhåndsvarsel
før overtredelsesgebyr ilegges, og gis anledning til å uttale seg
innen en frist på minst 3 uker.
Overtredelsesgebyret tilfaller staten. Oppfyllelsesfristen
er 4 uker fra vedtaket ble truffet, med mindre annet er fastsatt
i vedtaket. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Departementet skal gi forskrifter med nærmere regler
om gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder utmåling, renter
og registrering av ilagt overtredelsesgebyr. Det skal fastsettes
et maksimumsbeløp for overtredelsesgebyret.
§ 23-1 skal lyde:
§ 23-1. Ansvar i byggesaker
Tiltakshaver er ansvarlig for at tiltak utføres
i samsvar med de krav som følger av bestemmelser gitt i eller i
medhold av denne lov.
Tiltak som omfattes av § 20-3, skal forestås av ansvarlige
foretak for søknad, prosjektering, utførelse og kontroll.
Ansvarlige i byggesaker innestår for at tiltaket blir utført i
samsvar med krav gitt i eller i medhold av denne lov.
Ved tiltak etter § 20-3 plikter tiltakshaver
å videreføre sitt ansvar til ansvarlige foretak. Der det
ikke er krav om ansvarlig foretak, eller på de områder
av tiltaket som ikke er tilstrekkelig belagt med ansvarlige foretak,
har tiltakshaver ansvaret alene, jf. første ledd.
Der kommunen finner at tiltaket ikke er tilstrekkelig
dekket med ansvar, jf. § 21-4 andre ledd, kan den kreve ytterligere
ansvarlige foretak.
Kommunen kan unnta fra krav om ansvarsrett der
dette er klart unødvendig.
§ 23-3 skal lyde:
§ 23-3. Krav til ansvarlig foretak.
Omfang og
varighet av ansvaret
Ansvarlig foretak skal oppfylle de kravene til kvalifikasjoner,
pålitelighet og dugelighet som følger av forskrift gitt med hjemmel
i § 23-8.
Ansvarsrett inntrer ved at signert erklæring sendes
kommunen. Erklæringen skal enten sendes sammen med søknad om tiltaket
eller senest før foretaket starter arbeidet. Foretaket
har ansvar overfor bygningsmyndighetene for at plan- og bygningslovgivningens
krav er oppfylt og dokumentert for det ansvarsområdet foretaket
har påtatt seg gjennom erklæring til kommunen.
Det ansvarlige foretakets ansvar omfatter også
underleverandørers utførelse og prosjektering, med mindre disse
selv har ansvarsrett for arbeidet.
Kommunen skal treffe vedtak om å frata foretak ansvarsrett
ved alvorlige overtredelser av bestemmelser eller tillatelser gitt
i eller i medhold av denne lov, eller dersom den finner at ansvarlig
foretak ikke fyller de krav som stilles til kvalifikasjoner, pålitelighet
og dugelighet. Før det treffes slikt vedtak, skal foretaket gis
varsel med frist til å uttale seg. Dersom kommunen finner det nødvendig,
kan den straks sette ansvarsretten ut av kraft inntil saken er endelig
avgjort.
Når særlig formildende hensyn gjør seg gjeldende,
kan kommunen likevel unnlate å frata foretaket ansvarsretten. Ved
mindre alvorlige overtredelser kan det gis advarsel.
Kommunen skal melde fra til den sentrale godkjenningsordningen
når den har fattet vedtak om å frata ansvarsrett. Det samme gjelder
advarsel kommunen gir foretaket.
Ansvarsrett opphører ved utstedelse av ferdigattest.
Kommunen kan gi pålegg om retting eller
utbedring innen fem år etter at ferdigattest er gitt dersom den
oppdager vesentlige forhold i strid med lovgivning eller den gitte
tillatelsen, og som den ansvarlige har ansvaret for.
Ny § 23-3b skal lyde:
§ 23-3b. Midlertidige tjenesteytere
Bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov som
knytter seg til krav til ansvarlige foretak, gjelder tilsvarende
for midlertidige tjenesteytere fra andre EØS-land. Det samme gjelder
for land omfattet av WTO-avtalen.
Ved tilsyn med midlertidige tjenesteytere skal kommunen
ta hensyn til krav eller kontroller som den midlertidige tjenesteyteren
har oppfylt i annet EØS-land. Det kan ikke pålegges krav eller kontroll
som svarer til krav tjenesteyteren allerede har oppfylt i annet
EØS-land, jf. tjenesteloven § 10 andre ledd. Ved tilsyn med midlertidige
tjenesteytere etter § 25-1 skal kommunen anvende Det indre markeds
informasjonssystem IMI.
§ 23-7 første ledd skal lyde:
Ansvarlig kontrollerende skal være uavhengig av det foretaket
som utfører arbeidet som kontrolleres.
§ 23-8 skal lyde:
§ 23-8. Forskrifter om ansvarsrett
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om innholdet i
erklæring om ansvarsrett, om inntreden, gjennomføring og bortfall
av ansvar og ansvarsrett, og om å frata foretak ansvarsrett.
Departementet kan gi forskrift om at tiltakshaver kan bygge
egen bolig og fritidsbolig, og om ansvarsregler og dokumentasjon
i slike tilfeller.
Departementet skal gi forskrifter om ansvarlige foretaks
evne til å tilfredsstille kravene til tiltak gitt i eller i medhold
av denne lov. Forskriftene kan gjelde kvalifikasjoner i foretakene
basert på utdanning og praksis, pålitelighet og dugelighet og rutiner
for oppfyllelse av krav til tiltak. Det kan fastsettes forskjellige
krav ut fra tiltakets vanskelighetsgrad og konsekvenser av feil,
inndelt etter tiltaksklasser.
Ny § 23-9 skal lyde:
§ 23-9. Register over foretak
som har påtatt seg
ansvarsrett
Departementet kan gi forskrift om et register over
foretak som har påtatt seg ansvarsrett, til bruk for bygningsmyndighetene.
Forskriften kan gi regler om innholdet i registeret, herunder opplysninger
om tilsyn, og foretak som er fratatt ansvarsrett. Forskriften kan
pålegge foretak, tiltakshaver eller kommunen å gi opplysninger om
ansvarlige foretak til registeret.
§ 25-1 første ledd skal lyde:
Kommunen har plikt til å føre tilsyn i byggesaker med at
tiltaket gjennomføres i samsvar med gitte tillatelser og bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne lov, og at ansvarlig foretak
er kvalifisert.
§ 25-2 skal lyde:
§ 25-2. Gjennomføring av tilsynet
Utover tilsynsplikten i § 25-1 avgjør kommunen i hvilke
saker og på hvilke områder det skal føres tilsyn. Tilsynet gjennomføres
på den måte, i det omfang og med den intensitet som kommunen finner hensiktsmessig.
Kommunen kan føre tilsyn når som helst i løpet av byggesaken
og inntil 5 år etter at ferdigattest er gitt, jf. § 23-3 syvende
ledd. Hvis tilsynet viser vesentlig svikt som ikke er
ivaretatt ved uavhengig kontroll, kan kommunen kreve sakkyndig bistand
eller utføre tekniske prøver for tiltakshavers regning. Tilsynet
skal avsluttes med en sluttrapport.
Departementet kan gi forskrift om innhold, gjennomføring
og rapportering av tilsyn.
Ny § 25-3 skal lyde:
§ 25-3. Tilsyn fra overordnet
myndighet
Departementet kan etter ønske fra kommunen føre
tilsyn med ansvarlige foretak. Forhold i strid med loven eller forskrifter
gitt i medhold av loven som avdekkes under tilsynet, rapporteres
til kommunen. Kommunen vurderer hvordan de avdekkede forholdene
skal følges opp.
§ 29-4 skal lyde:
§ 29-4. Byggverkets plassering,
høyde og avstand fra nabogrense
Byggverkets plassering, herunder høydeplassering, og byggverkets
høyde skal godkjennes av kommunen. Kommunen skal påse at veglovas
bestemmelser om byggegrense og frisikt blir fulgt. Bygning med gesimshøyde
over 8 meter og mønehøyde over 9 meter kan bare føres opp hvor det
har hjemmel i plan etter kapittel 11 eller 12.
Hvis ikke annet er bestemt i plan etter kapittel 11 eller
12, skal byggverk ha en avstand fra nabogrense som angitt
i forskrift eller som minst svarer til byggverkets halve
høyde og ikke under 4 meter.
Kommunen kan godkjenne at byggverk plasseres nærmere nabogrense
enn nevnt i andre ledd eller i nabogrense:
a) når eier (fester) av naboeiendommen har gitt skriftlig
samtykke eller
b) ved oppføring av frittliggende garasje,
uthus og lignende mindre tiltak
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser,
herunder regler om avstand mellom byggverk, avstand til
nabogrense, og beregningsmåten for høyde og avstand, samt for areal
på byggverk som nevnt i tredje ledd bokstav b.
§ 29-5 første ledd skal lyde:
Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det
ferdige tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø,
energi og bærekraftighet, og slik at vern av liv og materielle
verdier ivaretas.
§ 29-7 skal lyde:
§ 29-7. Krav til produkter til
byggverk
Ethvert produkt som skal inngå i et byggverk, skal ha forsvarlige
egenskaper. Produsent, dennes representant, importør
eller distributør skal sørge for at egenskapene til produktet
dokumenteres, og er forpliktet til å gi de opplysninger til tilsynsmyndigheten som
er nødvendige for utøvelse av tilsyn med produktets egenskaper.
Departementet utpeker tilsynsmyndighet.
Departementet kan gi forskrifter om
tekniske spesifikasjoner og om godkjennings- og kontrollsystemer
som skal legges til grunn for dokumentasjon og tilsyn, herunder
kan departementet fastsette krav til og om merking av produkter
til byggverk (CE-merket produkt).
Ny § 29-7a skal lyde:
§ 29-7a. Tilsyn med produkter
til byggverk
Dersom tilsynsmyndigheten har begrunnet mistanke
om at det omsettes et produkt som ikke oppfyller kravene til dokumentasjon,
og produktet er tiltenkt brukt i et byggverk, skal den føre tilsyn
med produktet og kan gi pålegg om midlertidig stans i omsetning
og bruk av produktet. Tilsynsmyndigheten avgjør hvilke saker og
hvilke områder det skal føres tilsyn med.
Finner tilsynsmyndigheten at et produkt ikke tilfredsstiller
forutsetningene for godkjenning, tilsyn eller merking, kan den gi
pålegg om retting av avvik, samt pålegg om å stanse omsetningen
av produktet. Det samme gjelder et produkt som, selv om det er erklært
å være i samsvar med kravene, kan medføre fare for liv, helse eller
miljø.
Tilsynsmyndigheten kan også forby bruk av og gi pålegg
om å kalle tilbake slike produkter fra markedet, eller treffe andre
tiltak for å sikre at produktet bringes i overensstemmelse med kravene,
dersom produktet allerede er omsatt.
Tilsynsmyndigheten skal gis tilgang til produkt, rom,
areal eller annet område som er nødvendig for å kunne føre tilsynet.
Enhver plikter etter krav fra tilsynsmyndigheten å gi de opplysninger
som er nødvendig for tilsynsmyndighetens gjennomføring av oppgaver
etter denne bestemmelse. Offentlige myndigheter plikter å gi den
bistand og de opplysninger uten hinder av taushetsplikt, som er
nødvendig for å kontrollere at bestemmelsene gitt i eller i medhold
av denne loven blir fulgt.
Departementet kan gi forskrifter om gebyr for
arbeidet med tilsyn for å sikre at bestemmelser og vedtak gitt i
eller i medhold av denne paragrafen, blir fulgt. Gebyret er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Ny § 29-7b skal lyde:
§ 29-7b. Tvangsmulkt
Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller
i medhold av denne loven, kan tilsynsmyndigheten fastsette tvangsmulkt
for å få gjennomført gitte pålegg innen en særskilt angitt frist.
Tvangsmulkten fastsettes samtidig med pålegg om
retting og løper fra fristoverskridelsen for retting. Der tvangsmulkt
ikke fastsettes samtidig med pålegg, skal det gis eget forhåndsvarsel
om tvangsmulkt.
Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge
det ulovlige forhold varer, som et engangsbeløp eller som en kombinasjon
av løpende mulkt og engangsbeløp. Tvangsmulkten ilegges den ansvarlige for
overtredelsen, og tilfaller staten.
Ny § 29-7c skal lyde:
§ 29-7c. Overtredelsesgebyr
Tilsynsmyndigheten kan ilegge overtredelsesgebyr
til den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til
overtredelse av denne bestemmelse. Det samme gjelder ved overtredelse
av bestemmelser gitt i medhold av loven når det i forskriften er
fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelse kan medføre
overtredelsesgebyr.
Når overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr
er begått av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan overtredelsesgebyret
ilegges foretaket. Dette gjelder selv om det ikke kan anvendes overtredelsesgebyr
mot noen enkeltperson.
Ved ileggelse av overtredelsesgebyr skal den ansvarlige
gis et skriftlig forhåndsvarsel før overtredelsesgebyr vedtas, og
gis anledning til å uttale seg innen en frist på minst 3 uker. Overtredelsesgebyret tilfaller
staten. Oppfyllelsesfristen er 4 uker fra vedtaket ble truffet,
med mindre annet er fastsatt i vedtaket. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr
er tvangsgrunnlag for utlegg.
Departementet skal gi forskrifter med nærmere regler
om overtredelsesgebyr, herunder om utmåling, renter og registrering
av ilagt overtredelsesgebyr. Det skal fastsettes et maksimumsbeløp
for overtredelsesgebyret.
Ny § 29-11 skal lyde:
§ 29-11 Forhold i strid med
gitt byggetillatelse på
annen eiendom
Det kan ikke gis tillatelse til tiltak som medfører at
krav til vannforsyning, avløp, atkomst og parkering fastsatt i byggetillatelse
på annen eiendom ikke lenger oppfylles.
§ 31-2 andre ledd første punktum skal lyde:
Kommunen kan sette som vilkår for å tillate tiltak etter §
20-2 at også andre deler av byggverket enn det tiltaket
gjelder settes i forsvarlig stand i samsvar med relevante tekniske
krav.
§ 31-5 tredje ledd skal lyde:
Kommunen kan også avslå søknad om riving, jf. §
20-1 første ledd bokstav e, inntil det foreligger:
a) igangsettingstillatelse for nytt tiltak på
tomta, eller
b) reguleringsplan som ikke kan gjennomføres uten at byggverket
blir revet.
§ 32-8 første ledd skal lyde:
Overtredelsesgebyr kan ilegges den som forsettlig eller
uaktsomt:
a) prosjekterer, utfører eller lar prosjektere
eller utføre et tiltak i strid med bestemmelser gitt i
eller i medhold av denne lov, eller i strid med vilkårene
i tillatelse
b) utfører, lar utføre, bruker eller lar bruke tiltak uten
at det foreligger nødvendig tillatelse etter denne lov
c) ikke utfører kontroll av tiltak i samsvar med bestemmelser
om dette gitt i eller i medhold av denne lov, og gitte tillatelser
d) bruker eller lar bruke byggverk eller del av byggverk
eller areal uten at det foreligger nødvendig tillatelse etter denne
lov, eller bruken er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne lov, vedtak eller plan
e) prosjekterer eller lar prosjektere,
utfører eller lar utføre eller kontrollerer eller lar kontrollere et tiltak som
omfattes av § 20-3 uten at arbeidet blir forestått av
kvalifiserte ansvarlige foretak som har påtatt seg ansvarsrett
etter § 23-3 andre ledd
f) gir uriktige eller villedende opplysninger til plan- og
bygningsmyndighetene
g) tross skriftlig pålegg ikke oppfyller vilkår for midlertidig
dispensasjon etter § 19-3
h) tross skriftlig pålegg ikke oppfyller plikten etter §
31-3 første ledd første punktum til å holde byggverk og installasjoner
i stand
i) ikke etterkommer skriftlig pålegg etter § 31-5 om å
fjerne bygning eller rester av bygning eller innretning, eller om
å rydde tomta
j) tross skriftlig pålegg ikke oppfyller plikten etter §
28-2 til å treffe sikringstiltak
k) ikke etterkommer skriftlig pålegg etter § 29-6 tredje
ledd om å treffe tiltak for å avhjelpe ulempe fra bygningstekniske
installasjoner
l) ikke etterkommer særskilt pålegg eller forbud, gitt
i medhold av plan- og bygningsloven, når kommunen først skriftlig
har gjort ham kjent med at overtredelsesgebyr kan inntre hvis forholdet ikke
blir brakt i orden innen en fastsatt frist, og denne frist er oversittet.
II
Endring i andre lover
1. Fra den tid loven trer i kraft, endres følgende lover:
I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann
(vannressursloven) gjøres følgende endringer:
§ 24 andre ledd første punktum skal
lyde:
Søknaden skal kunngjøres for søkerens regning etter reglene
i plan- og bygningsloven § 12-10 første ledd første og annet punktum,
annet og fjerde ledd, jf. § 5-2.
§ 29 annet ledd første punktum skal lyde:
Endringer i et manøvreringsreglement som gir adgang til
å variere vannstanden eller vannføringen, skal sendes på høring
etter forvaltningslovens regler om forskrifter og kunngjøres etter
reglene i plan- og bygningsloven § 12-10 første ledd første og annet punktum,
annet og fjerde ledd, jf. § 5-2.
2. I lov 17. juni 2005 nr. 101 om eigedomsregistrering
(matrikkellova) gjøres følgende endringer:
§ 10 første ledd skal lyde:
Før ny grunneigedom, ny anleggseigedom, ny festegrunn eller
nytt jordsameige kan opprettast i matrikkelen, må det liggje føre
løyve etter plan- og bygningslova § 20-2. For
innføring av ny eigarseksjon må det liggje føre kommunalt seksjoneringsvedtak etter
eigarseksjonslova § 9.
III
1. Endringene i plan-
og bygningsloven §§ 20-7, 20-8, 29-7, 29-7a til 29-7c og 32-8 første
ledd bokstav a og b trer i kraft straks. De øvrige endringene i
plan- og bygningsloven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.
Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser kan tre i kraft til
ulik tid.
2. Søknad om tillatelse i medhold av plan-
og bygningsloven nåværende §§ 20-1 eller 20-2 sendt kommunen før
endringer i disse bestemmelsene er trådt i kraft, skal for hele
tiltaket behandles etter de tidligere reglene for behandling av
slike saker.
3. Endringene i lov 24. november 2000 nr.
82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) og lov 17. juni 2005
nr. 101 om eigedomsregistrering (matrikkellova) trer i kraft fra
den tid Kongen fastsetter.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 10. juni 2014
Helge André Njåstad
|
Mudassar Kapur
|
leder
|
ordfører
|