3. Færre søknadspliktige tiltak
Det vises i proposisjonen til at i arbeidet med forenkling av plan- og byggesaksprosesser er spørsmålet om søknadsplikt sentralt. Søknadsplikten angir hvilke tiltak bygningsmyndighetene skal vurdere og ha innflytelse på. Søknadsplikten må ses atskilt fra spørsmålet om et tiltak er i overensstemmelse med regelverket, det vil si om tillatelse skal gis eller ikke. Søknadsplikten må også ses atskilt fra plan- og bygningslovens virkeområde. I den forbindelse må søknadsplikten også ses atskilt fra kommunens rolle i forbindelse med tilsyn og ulovlighetsoppfølging.
Forskjellen på søknadspliktige tiltak og tiltak som er unntatt fra søknadsplikt er at i sistnevnte tilfelle skal ikke lovligheten av tiltaket forhåndsvurderes av kommunen. Det er da tiltakshaver alene som er ansvarlig for at tiltaket utføres i samsvar med krav som følger av plan- og bygningslovgivningen, herunder også forhold som berører andre myndigheter.
Terskelen for søknadsplikt har vært diskutert i mange sammenhenger. På 1980-tallet ble det innført en meldingsordning. Den ble opphevet ved plan- og bygningsloven av 2008, og erstattet med søknadspliktige tiltak som kunne forestås av tiltakshaver selv, uten bruk av ansvarlige foretak.
Diskusjonen om terskelen for søknadsplikt gjelder først og fremst tiltak av mindre størrelse og mindre samfunnsmessig betydning. Det er omdiskutert hvorvidt kommunen skal bruke ressurser på tiltak som gjerne først og fremst har betydning for naboforhold.
Det vises i proposisjonen til at det kan være mye å spare av samfunnets ressursbruk ved å redusere søknadsplikten. Ulempen kan være at risikoen for ulovligheter økes, og at tiltakshaver og naboer mister den konfliktløsningsmekanismen som ligger i en byggetillatelse, og i stedet må bruke privatrettslige virkemidler, som for eksempel naboloven. Viktige spørsmål blir derfor hvor store disse ulempene blir og om det finnes andre virkemidler for å avverge dem. Videre må det ses på forholdet mellom ulempene og den ressursbesparelse kommunen og tiltakshaver oppnår.
Tiltak etter plan- og bygningsloven § 1-6 kan omfatte inngrep i, eller bruk av arealer. Dette er ikke nødvendigvis søknadspliktige tiltak. Eksempler her kan være parkering, snøscooterkjøring, hugst med videre.
Opphevingen av ordningen med «meldepliktige» tiltak og erstatningen «søknad» har imidlertid skapt et inntrykk av økt byråkrati og fokus på kommunens avslagsmuligheter, også i enkle saker av mindre samfunnsmessig betydning. Med forhold av samfunnsmessig betydning menes i byggesaker forhold knyttet til tiltakets art og formål, plassering, høyde, lengde, bredde, form, visuelle kvaliteter, uteareal, parkering og forholdet til plan, naboer og andre myndigheter.
Loven legger i dag opp til 4 ulike typebestemte sakskategorier:
1. Tiltak som faller innenfor byggesaksdelens virkeområde, men som er bagatellmessige og har så liten offentlig interesse at det ikke er nødvendig med kommunal saksbehandling, § 20-3 og byggesaksforskriften kapittel 4.
2. Søknadspliktige tiltak uten krav om ansvarlige foretak. Disse tiltakene er angitt i lovens § 20-2 og byggesaksforskriften kapittel 3.
3. Søknadspliktige tiltak med krav om ansvarlige foretak, jf. lovens § 20-1. Denne gruppen omfatter både tiltak som skal avgjøres innen 12 uker, og tiltak som skal behandles innen 3 uker.
4. Hemmelige militære anlegg og tiltak som behandles etter andre lover, jf. lovens § 20-4 og byggesaksforskriften § 4-3. Disse tiltakene er ikke søknadspliktige.
Det fremgår av proposisjonen at forslaget gikk ut på å innføre en ny ordning der enkelte tiltak kunne unntas fra søknadsplikt, og dermed fra kommunal saksbehandling. Tiltakene skulle i stedet bare sendes kommunen for registrering, slik at kommunen skulle kunne føre dem inn i kart og andre nødvendige registre. Tiltakshaver skulle etter forslaget vente 3 uker med å sette i gang, slik at kommunen skulle få en viss tid til å sjekke tiltakets lovlighet og foreta nødvendige registreringer. Poenget med forslaget om registrering som erstatning for søknad var å slippe kommunal behandling og kommunalt vedtak i mindre byggesaker. Tiltakshaveren ble gitt større ansvar for at tiltaket er i overensstemmelse med plan og regelverk for øvrig,
Forslagene om forenkling var først og fremst innrettet mot tiltak som i dag er søknadspliktige, men uten krav om ansvarlige foretak. Departementet foreslo at de fleste av disse tiltakene skulle kunne unntas fra søknadsplikt dersom de ikke var strid med plan og lovens materielle bestemmelser. De måtte imidlertid registreres hos kommunen gjennom en melding fra tiltakshaver.
Denne nye kategorien av registreringspliktige tiltak ville ha likhetstrekk med ordningen med meldepliktige tiltak som var i funksjon inntil 2010, og som nå i hovedsak dekkes av plan- og bygningsloven § 20-2, det vil si tiltak som er søknadspliktige, men hvor det ikke er krav om ansvarlige foretak. Forskjellen var at tiltakene etter forslaget ikke ville kreve kommunal saksbehandling, og kommunene skulle heller ikke fatte vedtak eller gi tilbakemelding. En del av de problemstillinger som var oppe under den tidligere meldingsordningen, måtte imidlertid vurderes på nytt. Dette gjaldt spørsmålet om hvordan kommunen skulle få underretning om tiltaket, om det skulle være en form for melding, hva som var nødvendig av dokumentasjon, og hvordan en tiltakshaver skulle kunne vite at tiltaket er i overensstemmelse med regelverket og planer. Det var spørsmål om slike tiltak skulle nabovarsles, og hvilke forhold kommunen eventuelt skulle ta stilling til. Det var videre spørsmål om et eventuelt «ikke-vedtak» likevel skulle ha virkning som vedtak, om det skulle kunne påklages, når eventuell klagefrist begynner å løpe m.m.
Departementet la i utgangspunktet opp til at de tiltakene som i dag omfattes av nåværende plan- og bygningslov § 20-2 og byggesaksforskriften § 3-1, det vil si søknadspliktige tiltak der tiltakshaver selv kan stå for tiltaket uten at det er krav om å bruke ansvarlige foretak, skulle unntas fra søknadsplikt og bli registreringspliktige tiltak. Se omtale i proposisjonen.
Det går frem av proposisjonen at etter departementets vurdering viser de kritiske merknadene at forslaget ikke vil gi tilstrekkelig forenklingsgevinst i forhold til de omstillingskostnader, varig merarbeid og usikkerhet som skapes. Departementet vil derfor ikke fremme forslaget om en registreringsordning som en ny sakskategori i denne omgang. Selv om tiltakshaver etter plan- og bygningsloven allerede har ansvaret for at et tiltak er i overensstemmelse med regelverket, gir den kommunale saksbehandlingen trygghet for tiltakets lovlighet, først og fremst når det gjelder samfunnets rammer slik de er nedfelt i reguleringsplaner, lov og forskrift. Innspill fra høringen tyder på at det er vurderingen av om tiltaket er i overensstemmelse med regelverket som er arbeidskrevende, både for tiltakshaver og kommune, mens det å gi en tillatelse er mindre ressurskrevende og dessuten underlagt tidsfrister som gir tilstrekkelig forutsigbarhet.
Det går frem av proposisjonen at departementet mener det er mulig å gjennomføre forenklinger etter dagens system og innenfor rammen av høringstemaene, uten å innføre noen ny sakskategori. Dette kan skje ved å se nærmere på hvilke tiltak som kan unntas fra søknadsbehandling. Konkret avgrensning av unntakene, blant annet når det gjelder størrelse og avstand fra nabogrense, må angis i byggesaksforskriften, som vil få en selvstendig høring. I dag er tiltak unntatt søknadsplikt begrenset til mindre uthus (inntil 15 m2) som ikke skal brukes til beboelse, levegger, forstøtningsmurer og så videre.
Dersom et tiltak ikke strider mot gjeldende plangrunnlag og lovens materielle krav, mener departementet at for eksempel også mindre garasjer og uthus bør kunne unntas. Som utgangspunkt mener departementet at en garasje uten kjeller på inntil 50 m2 (med plass til to biler), med begrenset høyde og som ligger lengre fra nabogrense enn 1 meter, bør kunne unntas fra søknadsplikt. En slik avgrensning vil ta mer hensyn til naboforhold enn det opprinnelige registreringsforslaget ved at volumet og verdien av byggetiltaket blir mindre. Den vil heller ikke gi store utfordringer med hensyn til utforming/estetikk. Nærmere vurdering av tiltak og størrelse på disse må i følge departementet utredes i forskriftsarbeidet, og det vises i proposisjonen til at det derfor ikke bør fastsettes endelig i en lovbestemmelse. Garasjesaker legger som nevnt ofte beslag på uforholdsmessig stor kapasitet hos kommuner, særlig i saker med motstridende nabointeresser, og det pekes i proposisjonen på at det også av den grunn vil kunne være hensiktsmessig med et unntak nettopp for garasjer. En størrelsesbegrensning på inntil 50 m2 vil harmonere med innarbeidede arealgrenser for brannsikkerhet.
Departementet foreslår i proposisjonen at disse tiltakene kun kan oppføres på allerede bebygd eiendom.
Det vises i proposisjonen til at ett av dagens unntak gjelder uthus inntil 15 m2 som kan brukes for eksempel til redskapsbod, eget hobbyverksted og lignende, forutsatt at det ligger minst 4 meter fra nabogrense. Departementet mener at det bør vurderes om disse skal kunne plasseres 1 meter fra nabogrense. Dette vil i så fall gjøres i forskrift. Tilsvarende vil det bli vurdert om de nye, større tiltakene skal kunne ligge så nær som 1 meter fra nabogrense. I så fall bør det legges ytterligere begrensninger på bruken, det vil si at det ikke er naturlig å bruke dem til verksted, øvingslokale og lignende. Departementet foreslår derfor at de primært avgrenses til garasje-/uthusfunksjon, det vil si at de verken skal kunne brukes til «varig opphold» eller «beboelse».
Ettersom forslaget om registreringsordning ikke videreføre foreslås i proposisjonen kun presiseringer i plan- og bygningsloven § 29-4.
Etter nåværende § 20-3 kan oppføring av mindre frittliggende bygning unntas fra søknadsplikt, jf. også byggesaksforskriften § 4-1. Det at unntaket gjelder frittliggende bygning innebærer at tiltaket ikke kan være knyttet til en eksisterende bygning. Departementet anser imidlertid at dette ikke innebærer at det må søkes om et tilbygg på en bygning som nevnt i bestemmelsen, så lenge bygningen ikke blir større enn den rammen som er angitt.
Utgangspunktet er at tiltakshaver selv må ta ansvaret for avklaring med andre myndigheter for disse tiltakene, fordi de kommunale bygningsmyndighetene ikke får vite om dem i forkant. Dette vil gjelde alle særlovsmyndigheter som kommunen ellers har en koordineringsplikt overfor i henhold til plan- og bygningsloven § 21-5.
Problemstillingen vil i særlig grad gjelde vegloven, som til en viss grad er innarbeidet som krav i plan- og bygningsloven. Problemstillingen vil også være aktuell når det gjelder jernbaner. Departementet foreslår en presisering av tiltakshavers ansvar om at tiltak som er unntatt fra søknadsplikt etter plan- og bygningsloven, ikke kan igangsettes før nødvendige tillatelser eller samtykker er innhentet fra berørte myndigheter.
En annen problemstilling gjelder kommunens oversikt over bebyggelsen med hensyn til kart- og registerføring. Registrering i matrikkel og kommunale kart vil vanskeliggjøres når kommunen ikke får tiltakene til registrering. Departementet mener derfor det kan være aktuelt å foreslå en forskriftsbestemmelse som pålegger tiltakshaver en plikt til å rapportere ferdigstilt tiltak til kommunen. Det er derfor nødvendig å foreslå en utvidelse av forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven § 20-5 første ledd for å gjøre en slik rapporteringsplikt mulig.
Det er i første omgang kommunene som har behov for å kunne registrere denne type bygninger, blant annet for framtidig planlegging og utbygging. Registreringen skjer i matrikkelen og det offentlige kartverket. Registreringen er mindre viktig for statistiske formål, ettersom disse tiltakene ikke skal brukes til beboelse eller varig opphold. En slik rapporteringsplikt vil imidlertid også være en fordel for tiltakshaver selv, idet dette vil skape en viss notoritet med hensyn til oppføringstidspunkt.
Et unntak fra søknadsplikten for slike mindre tiltak vil kunne innebære at tiltakshaver ikke vil ha de samme krav til fremdrift med videre som ellers følger av plan- og bygningsloven § 21-9. Det må antas at kommunen kan anvende plan- og bygningsloven §§ 28-2 og 28-5, eventuelt også plan- og bygningsloven § 31-3, for å forhindre ulemper for omgivelsene.
Departementet foreslår i proposisjonen ikke at tilbygg inntil 50 m2 unntas fra vanlig søknadsplikt. Slike tilbygg er, i motsetning til garasjer og uthus, tenkt til beboelse og/eller varig opphold. Etter departementets vurdering vil den samlede risiko ved et eventuelt unntak fra søknadsplikt for tilbygg bli for stor.
Det går frem av proposisjonen at for kommunene vil forslaget innebære færre saker til behandling. Forslaget innebærer også færre gebyrer, men ettersom slike saker ofte legger beslag på uforholdsmessig store ressurser, vil forslaget innebære at kommunen kan legge større innsats inn i større og vanskeligere tiltak, med større samfunnsmessig betydning. Det må likevel påregnes en viss pågang til kommunen, både fra tiltakshavere som vil ønske en forhåndsvurdering av lovligheten av tiltaket, og fra naboer som vil ønske en lovlighetsvurdering etterskuddsvis. Kommunene må derfor ha god informasjonsberedskap. De fleste kommuner har i dag god standardisert veiledning, som er under stadig utvikling. I tillegg vil både kommuner, tiltakshavere og andre kunne bruke andre elektroniske virkemidler for å vurdere et tiltaks lovlighet.
For tiltakshavere vil et unntak som foreslått medføre større rådighet over egen eiendom med hensyn til plassering, utforming og så videre, og tiltakshaver slipper byggesaksgebyrer. Det er foreslått presisert i plan- og bygningsloven § 20-5 fjerde ledd at tiltakshaver er ansvarlig for at tiltakene som er unntatt fra søknadsbehandling utføres i samsvar med de krav som ellers følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Dette ansvaret må presiseres i veiledning. I forskrift angis rutiner for at kommunen skal få tilstrekkelig melding om tiltaket til å kunne føre det inn i kart og registre, og samtidig vurdere om det kan være grunnlag for tilsyn med tiltakets lovlighet.
Det går frem av proposisjonen at forslaget medfører at kommunen ikke lenger vil ha noen rolle med hensyn til å vurdere ulempevirkninger av disse mindre tiltakene og foreta avveiningen av ulemper for naboer sett opp mot tiltakshavers ønsker om, og behov for, en gitt plassering av tiltaket. Det vises i proposisjonen til at dette nok i enkelte tilfeller kan innebære at tvister/uenigheter mellom naboer som i dag får sin avslutning ved at partene innfinner seg med den avveining som gjøres av bygningsmyndighetene, i stedet bringes inn for domstolene. Videre pekes det i proposisjonen på at den mulighet myndighetene har til å påvirke estetikken eller utformingen av slike mindre tiltak nok vil svekkes noe. Terskelen for å kreve en annen utforming av bygg vil nok ut fra et forholdsmessighetsprinsipp måtte settes høyere der byggverket allerede er oppført, enn ved en forutgående søknadsbehandling.
Både for kommuner og andre myndigheter kan forslaget medføre en viss risiko for at tiltakshaver unnlater å underrette om tiltaket og foreta nødvendig avklaring i forhold til særlovsregelverket. Departementet antar likevel at tiltakshavere vil ha tilstrekkelig enkel mulighet til å innhente nødvendig informasjon og avklare forholdet til kommunen og andre myndigheter blant annet ved bruk av elektroniske hjelpemidler. Ulovligheter vil kunne oppdages ved tilsyn eller for eksempel ved henvendelser fra naboer. Endelig antas det at omfanget av bevisste ulovligheter ikke vil bli videre påvirket av om et tiltak er søknadspliktig eller ikke.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er enige i at tiltak, som for eksempel mindre garasjer og uthus inntil 50 m2, skal kunne unntas fra kommunal saksbehandling og nabovarsel så fremt de ikke er i strid med plan og ellers er i tråd med plan- og bygningsloven.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Stoltenberg II også hadde en intensjon om å redusere antall søknadspliktige tiltak.
Disse medlemmer noterer seg at regjeringen basert på høringer og tilbakemeldinger presenterer et forslag som løser denne utfordringen – men uten å innføre enda en sakskategori.
Disse medlemmer viser til at i dag bruker kommunene mye ressurser på slike små saker. Disse sakene utgjør ca. 20 pst. av kommunenes byggesaker, og folk betaler også store summer i saksbehandlingsgebyr.
Disse medlemmer mener at forslaget om å unnta slike mindre bygninger fra kommunal saksbehandling og nabovarsling vil bety mindre arbeid for kommunen og mindre byråkrati for innbyggerne. Dette vil frigjøre tid slik at kommunene kan fokusere på de større sakene og få ned saksbehandlingstiden.
Disse medlemmer er opptatt av at ulemper for naboene reduseres. Disse medlemmer imøteser derfor at regjeringen kommer, i forskrift til plan- og bygningsloven, til å oppstille begrensninger for bl.a. størrelse, høyde og avstand fra nabogrense slik at eventuelle ulemper for naboen reduseres til et minimum.
Disse medlemmer støtter at regjeringen nå sørger for at det blir færre søknadspliktige tiltak.
Disse medlemmer mener at den private eiendomsretten er et grunnleggende prinsipp i demokratiet. Den enkelte skal kunne utvikle og endre sin eiendom uten for mye byråkrati og offentlig overstyring. Denne type saker omfatter ca. 20 pst. av kommunenes saksbehandlingskapasitet. Denne tiden kan frigjøres til å behandle større saker. Samtidig blir det færre gebyrer for den enkelte innbygger som for eksempel ønsker å bygge en garasje innenfor gjeldende rammer.
Disse medlemmer minner samtidig om at dagens forskrifter og lover legger opp til strenge krav om kvalitet, sikkerhet og gode bomiljøer og er derfor trygge på at dette ikke vil føre til «fritt frem» for hvem som helst til å bygge hva som helst.
Disse medlemmer er fornøyde med at regjeringen i forskrift til plan- og bygningsloven kommer til å oppstille begrensninger for bl.a. størrelse, høyde og avstand fra nabogrense slik at eventuelle ulemper for naboen reduseres til et minimum.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringens forslag om å unnta bygg under 50 m2 ble møtt med kritikk under komiteens høring. Kritikken som ble reist dreide seg om økt risiko for ulovligheter, at det blir vanskeligere for kommunen å oppdage ulovligheter og føre tilsyn, og det ble fra flere uttrykt bekymring for at tiltakshaver ikke har tilstrekkelig kunnskap om kritisk infrastruktur. Disse medlemmer vil derfor opprettholde regjeringen Stoltenberg II sitt forslag om en registreringsordning.
Disse medlemmer viser til at høringsforslaget fra regjeringen Stoltenberg II la opp til en ordning der søknadsplikt ble erstattet av en registreringsordning for enklere bygg som i dag omfattes av nåværende § 20-2 i plan- og bygningsloven og § 3-1 i byggesaksforskriften. Forslaget innebar at tilbygg inntil 50 m2, frittliggende bygg i en etasje inntil 70 m2 og driftsbygninger inntil 500 m2, skal omfattes av en ny registreringsordning. Forslaget innebærer at tiltakshaver må vente i 3 uker før tiltaket kan iverksettes. Vanlig nabovarsling skal gjelde.
Disse medlemmer mener det er viktig at disse tiltakene registreres hos kommunen i forkant gjennom en melding for at kommunene skal kunne ivareta sin lovmessige plikt til ajourføring av kart og registre, og fordi kommunen må ha en mulighet til å vurdere tiltakets lovlighet. Kommunen skal også ha et ansvar for å bistå tiltakshaver med å avklare de rettsvirkninger som følger av arealformål, hensynssoner og bestemmelser i planen.
Disse medlemmer mener det er viktig å ta hensyn til naboers mulighet til å bli orientert om tiltak og ha mulighet til å fremsette klage. Denne muligheten faller helt bort med regjeringens forslag om å unnta tiltak under 50 m2 for søknadsplikt. Disse medlemmer viser til at nabovarsling i registreringspliktige tiltak skal håndteres som i søknadspliktige tiltak, og disse medlemmer mener derfor at forslaget om registreringspliktige tiltak bedre ivaretar balansen mellom hensynet til forenkling og hensynet til naboene.
Disse medlemmer mener det er viktig å gjennomføre forenklinger i byggesaksbehandlingen og støtter forslagene fremmet fra regjeringen Stoltenberg II om færre søknadspliktige tiltak, slik dette er foreslått i høringsnotat av 28. juni 2013 om plan- og bygningsloven § 20-4 og med henvisning til byggesaksforskriften § 3-1, som angir hva som er mindre tiltak på bebygd eiendom.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I plan- og bygningsloven gjøres følgende endringer:
Ny § 20-4 skal lyde:
§ 20-4 Tiltak som skal registreres i kommunen, og som ikke krever søknad og tillatelse
Følgende tiltak skal registreres i kommunen:
a) mindre tiltak på bebygd eiendom
b) mindre driftsbygninger i landbruket
c) andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn kan registreres
Tiltak etter denne bestemmelsen må ikke være i strid med krav som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Paragraf 29-4 første ledd gjelder ikke.
Tiltak som registreres etter denne bestemmelse kan ikke påklages. Bygningsmyndighetens beslutning om at søknad kreves, kan heller ikke påklages.
Departementet gir forskrift om hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen.»
Komiteens medlem fra Venstre støtter intensjonen om effektivisering og forenkling i byggesaker, men er kritisk til at en vil effektivisere saksbehandlingen ved å svekke det kommunale selvstyret. Dette medlem mener derfor at kommunene bør få adgang til å gi unntak fra kommunal saksbehandling og nabovarsel, ved enkle tiltak som for eksempel mindre garasjer og uthus inntil 50 m2, så fremt de ikke er i strid med plan og ellers er i tråd med plan- og bygningsloven. Dette medlem viser til at kommunene er ulike og at det derfor er naturlig at de lokale myndighetene i den enkelte kommune tar stilling til hvorvidt man vil benytte adgangen til å unnta slike tiltak fra søknadsplikt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det under høringsrunden før regjeringen la fram lovforslaget og under komiteens høring ble reist godt begrunnet kritikk når det gjelder forslaget om å unnta flere tiltak fra søknadsplikt. Noen av ulempene som forslaget kan medføre er at risikoen for ulovligheter økes, og at tiltakshaver og naboer mister den konfliktsløsningsmekanismen som ligger i byggetillatelse, og i stedet må bruke privatrettslige virkemidler, som for eksempel naboloven. Når det ikke er søknadsplikt for disse tiltakene vil det også kunne være vanskelig for kommunene å fange opp at det bygges, og dermed føre tilsyn. Selv om det vurderes en registreringsordning i etterkant, påpeker regjeringen at terskelen for å eksempelvis kreve en annen utforming, ut fra et forholdsmessighetsprinsipp, vil måtte settes høyere der byggverket allerede er oppført enn ved en forutgående saksbehandling.
Dette medlem påpeker at søknadsfritak vil kunne øke adgangen for useriøse og ukvalifiserte aktører til byggenæringen, med en stor risiko for at bygg ikke blir tilstrekkelig prosjektert med økning i byggefeil og byggeskader som konsekvens. Arkitektbedriftene i Norge poengterte under høringen at det vil kunne bli etablert et nytt svart marked for bygg under 50 m2. Dette medlem viser til at flere av høringsinstansene var bekymret for at den som oppfører bygget ikke har tilstrekkelig kjennskap til allerede vedtatte reguleringsplaner, og at det vil være utfordrende for de fleste å gjøre de nødvendige areal- og høydeberegningene for å fastsette om tiltaket er innenfor reguleringsbestemmelsene. Norsk Vann påpekte faren for at offentlige og private vann- og avløpsledninger ble overbygget. Boligprodusentenes landsforening nevnte for eksempel at det er stor usikkerhet hos profesjonelle om beregning av bebygget areal og bruksareal. Statens vegvesen og Jernbaneverket har uttrykt bekymring for at tiltakshaver ikke vil ha nødvendig oversikt over hvor tiltakene kan plasseres, og frykter antall ulovligheter. Dette medlem mener de mange innvendingene mot forslaget må tas på alvor, og dette medlem vil ikke støtte forslaget om færre søknadspliktige tiltak.
Når det gjelder forslaget om registreringsplikt som ble sendt på høring, men som departementet ikke følger opp, viser dette medlem til synspunktene som kommer fra ulike høringsinstanser om at forslaget vil kunne føre til mer usikkerhet, både for tiltakshaver og kommunen med å fastslå om søknaden kom inn under den nye søknadskategorien eller ikke. Mange fremhevet at kommunenes arbeid med vurderingene kunne bli mer arbeidskrevende enn å behandle en søknad med fastlagte dokumentasjonskrav. Flere var også opptatt av at forslaget kunne føre til flere privatrettslige konflikter. Miljøverndepartementet fremhevet at de miljømessige konsekvensene ikke var tilstrekkelig utredet, og flere andre myndigheter var bekymret for om deres regelverk og interesser ville bli tilstrekkelig ivaretatt når ansvaret skulle overlates til tiltakshaver, som bl.a. Arbeidstilsynet, Norsk Vann, Riksantikvaren og Jernbaneverket. Dette medlem støtter disse innvendingene og vil heller ikke støtte en registreringsordning.