2.1 Innledning

Presidentskapet viser til representantforslaget, fremmet av stortingsrepresentant og stortingspresident Olemic Thommessen, hvor det foreslås en nyetablering av nasjonal institusjon for menneskerettigheter som innebærer at den organisatorisk underlegges Stortinget og knyttes til Sivilombudsmannen.

Nasjonal institusjon for menneskerettigheter har siden etableringen i 2001 vært tilknyttet Senter for menneskerettigheter (SMR), et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. På bakgrunn av at de sentrale prinsippene om akademisk frihet og forskningsfrihet ikke anses å være forenlige med rollen som nasjonal institusjon, vedtok styret ved Universitetet i Oslo 12. mars 2013 at SMR ikke skal være nasjonal institusjon. Presidentskapet er kjent med at den opprinnelige fristen for avviklingen er utsatt fra 30. juni til 31. desember 2014.

Presidentskapet viser til at spørsmålet om organiseringen av nasjonal institusjon for menneskerettigheter har vært gjenstand for tidligere utredninger. Det vises til representantforslaget hvor det er redegjort nærmere for disse. Dette forarbeidet vil være et viktig grunnlag for den videre behandlingen i forbindelse med opprettelsen av en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

Presidentskapet arrangerte i forbindelse med behandlingen av representantforslaget en åpen høring i Stortinget 29. april 2014, og har i tillegg mottatt skriftlige innspill fra flere organisasjoner. Presidentskapet har også hatt en egen dialog med Sametinget.

2.2 Nasjonal institusjon for menneskerettigheter underlagt Stortinget

Presidentskapet viser til at representantforslaget slår fast at det er behov for en aktiv og velfungerende nasjonal institusjon for menneskerettigheter i Norge, som kan bidra til samordning, oversikt og systematisering på dette sammensatte området. Presidentskapet mener at en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter bør være et faglig tyngdepunkt som kan bistå myndigheter og sivilt samfunn i menneskerettighetsspørsmål, og samtidig ha en aktiv nasjonal overvåkings- og pådriverrolle.

Presidentskapet viser til at FNs generalsekretær på bakgrunn av anbefaling fra FNs høykommissær for menneskerettigheter, anbefaler at det opprettes sterke bånd mellom nasjonale institusjoner og nasjonalforsamlingene, slik dette er nedfelt i Beograd-prinsippene vedtatt av det internasjonale nettverket av nasjonale institusjoner.

Presidentskapet er enig i representantforslagets understrekning av Stortingets rolle og ansvar når det gjelder å bidra til å sikre oppfyllelse av menneskerettighetene i landet vårt, både ved å samtykke til ratifikasjon av Norges internasjonale forpliktelser og ved å påse at den utøvende makt følger opp samfunnets forpliktelser overfor enkeltmennesker, minoriteter og utsatte grupper. Derfor mener presidentskapet at det vil være en viktig og riktig forvaltning av dette ansvaret at Stortinget påtar seg ansvaret for etablering av en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter, og gir den en særlig status ved organisatorisk plassering som et organ direkte underordnet Stortinget.

Presidentskapet viser til at Stortinget i vår har vedtatt endringer i Grunnloven med siktemål å styrke menneskerettighetenes plass i samfunnet. Presidentskapet mener det er viktig å bidra til økt bevissthet om menneskerettighetene generelt i befolkningen og å sette menneskerettighetsspørsmål på agendaen i den offentlige debatten. I denne forbindelse kan en aktiv og utadrettet nasjonal institusjon for menneskerettigheter være et viktig redskap både for myndigheter, frivillige organisasjoner og enkeltmennesker.

Presidentskapet vil understreke at den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter skal utøve sin myndighet selvstendig og uavhengig. Institusjonen skal utøve sin virksomhet innenfor de rammer som trekkes opp i lov og forskrift, og skal arbeide uavhengig av Stortinget, så vel som regjeringen og det sivile samfunn.

2.3 Krav til nasjonal institusjon

Presidentskapet viser til at nasjonale institusjoner er offentlig oppnevnte, uavhengige organer som har som hovedformål å fremme og beskytte menneskerettighetene, blant annet ved å bistå myndighetene, frivillige organisasjoner og enkeltmennesker med rådgivning, utredning og informasjon knyttet til saksfelt eller enkeltsaker som har menneskerettslige aspekter. Presidentskapet viser til at nasjonale institusjoner har fått større betydning i internasjonal sammenheng, men vil understreke at det er regjeringen som har det overordnede ansvaret for å sikre at forpliktelsene på menneskerettighetsområdet overholdes.

Presidentskapet har merket seg at prinsippene om nasjonale institusjoners status har tilslutning fra FN, og inneholder en rekke krav til institusjonenes myndighet og ansvarsområde, sammensetning og krav til uavhengighet, mangfold og arbeidsmetoder. Det internasjonale nettverket av nasjonale institusjoners koordinerende råd (ICC) håndhever etterlevelsen av disse prinsippene, som omtales som Paris-prinsippene, og tildeler status for den enkelte nasjonale institusjon i samsvar med dette. A-status er et internasjonalt anerkjent kvalitetsstempel som gis til de nasjonale institusjonene som vurderes å oppfylle Paris-prinsippene fullt ut, og som gir en rekke viktige rettigheter, herunder stemmerett i ICC.

Presidentskapet har videre merket seg at ved ICCs vurdering av Norges nasjonale institusjon i oktober/november 2011 ble det konkludert med at Senter for menneskerettigheter i sin nåværende form ikke oppfyller Paris-prinsippene, og ICC har derfor anbefalt en nedgradering av Norges nasjonale institusjon, til B-status.

I likhet med representantforslaget mener presidentskapet at ett av målene med reorganisering av nasjonal institusjon for menneskerettigheter må være at den igjen kan oppfylle Paris-prinsippene og dermed de krav som med tilslutning fra FN er satt for å oppnå A-status. Dette er viktig for Norges anseelse og rolle som en troverdig aktør i fremste rekke på det internasjonale menneskerettighetsfeltet. Men like viktig er det at institusjonen får det rom og den gjennomslagskraft i det norske samfunnet som Paris-prinsippene gir anvisning på. Presidentskapet er innforstått med at institusjonens rammebetingelser må tilpasses disse ambisjonene.

2.4 Mandat og oppgaver

Presidentskapet viser til at Paris-prinsippene må gjenspeiles i mandatet til den nye nasjonale institusjonen for menneskerettigheter. Dette innebærer at nasjonal institusjon må gis et bredt mandat til å fremme og styrke menneskerettighetene i samsvar med internasjonale traktater og folkeretten for øvrig, Grunnloven, menneskerettighetsloven og øvrig lovgivning. Institusjonen skal fritt kunne vurdere ethvert spørsmål innenfor sitt kompetanseområde. Hovedfokuset skal være på nasjonale forhold.

Presidentskapet ser det i denne omgang ikke som hensiktsmessig å gi en uttømmende oversikt over oppgavene som bør tilligge nasjonal institusjon. Oppgavene må lovfestes, og det vil være naturlig å komme nærmere tilbake til dette i en fremtidig lovsak, jf. omtale nedenunder. Den overordnete oppgaven med å bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge vil således suppleres av Paris-prinsippenes krav til oppgaveportefølje.

Presidentskapet viser til at en sentral oppgave vil være overvåking av menneskerettighetssituasjonen, herunder kartlegging og vurdering av norske forhold opp mot internasjonale standarder for å identifisere utfordringer og gi råd til myndighetene om forbedringer. Nasjonal institusjon skal selv kunne ta initiativ til, eller utføre på oppfordring fra myndigheter eller sivilsamfunn, særlige undersøkelser på samfunnsområder der det er indikasjoner på menneskerettighetsutfordringer. Om nødvendig skal nasjonal institusjon kunne være pådriver overfor myndighetene for å få iverksatt tiltak. I tillegg til rapportering nasjonalt bør institusjonen også bidra til internasjonale overvåknings- og rapporteringsprosesser.

Nasjonal institusjon forventes å bistå offentlige myndigheter med faglige råd i menneskerettighetsspørsmål. Også private aktører bør kunne få slik bistand, f.eks. norske selskaper med aktiviteter i utlandet.

Nasjonal institusjon bør ha som ambisjon å være en synlig aktør i samfunnsdebatten, og bør stimulere til relevant forskning og undervisning om menneskerettigheter.

Samarbeid med frivillige organisasjoner/det sivile samfunn vil være en viktig arbeidsmetode, og nasjonal institusjon antas å kunne ha en viktig samordningsrolle med hensyn til frivillige organisasjoners arbeid på menneskerettighetsfeltet. Også overfor de ulike ombudene bør institusjonen kunne legge til rette for styrket samordning av innsats og oppgaver.

Presidentskapet viser til at Paris-prinsippene forutsetter at de nasjonale institusjonene skal være åpne for henvendelse fra enkeltpersoner, men det settes ingen krav til individuell veiledning i klagesaker. Presidentskapet mener at nasjonal institusjon skal ha anledning til å gi veiledning til enkeltpersoner gjennom informasjon og rådgivning om menneskerettigheter, herunder om nasjonale og internasjonale klagemuligheter. Men i tråd med nåværende praksis mener presidentskapet at nasjonal institusjon ikke skal ha kompetanse til selv å behandle klager i enkeltsaker. I slike tilfelle kan institusjonen henvise til eksisterende ombudsordninger, rettsapparatet eller frivillige organisasjoner. Presidentskapet legger til grunn at ombudsmannsordningene til sammen må antas å være i stand til å fange opp brudd på menneskerettighetene. En klageordning vil også skape uklare ansvarsforhold mellom nasjonal institusjon og ombudene. En eventuell klageordning ved nasjonal institusjon, i tillegg til klageordningene hos de øvrige ombudene, vil dessuten være ressurs- og kostnadskrevende, og vil kunne gå på bekostning av kjerneoppgavene som Paris-prinsippene gir anvisning på.

2.5 Urfolks- og minoritetsrettigheter

Presidentskapet viser til at ivaretakelse av urfolks- og minoritetsrettigheter vil inngå som en naturlig del av ansvarsområdet til nasjonal institusjon for menneskerettigheter, og det er derfor viktig at institusjonen har tilstrekkelig legitimitet i det samiske samfunn og i minoritetsgrupper generelt. Presidentskapet forutsetter at det legges til rette for at nasjonal institusjon har tilstrekkelig faglig kompetanse på dette området.

Presidentskapets flertall, alle unntatt andre visepresident Kenneth Svendsen, viser til at under den åpne høringen 29. april 2014 uttalte Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter at styret ønsker at Gáldu organisatorisk knyttes til den nye nasjonale institusjonen, men at det ennå er for tidlig å komme med endelig forslag om hvordan en slik tilknytning kan skje. Flertallet viser til at Gáldu primært skal tilrettelegge og formidle informasjon om samiske rettigheter og urfolksrettigheter overfor aktuelle målgrupper i Norge. Flertallet mener under enhver omstendighet at det bør etableres samarbeid mellom Gáldu og nasjonal institusjon, og viser til forslaget om å utrede nærmere lovgrunnlaget for en ny nasjonal institusjon, hvor den konkrete ivaretakelsen av urfolksdimensjonen i nasjonal institusjons virksomhet vil være et tema. Flertallet vil i denne forbindelse legge opp til en god prosess med Sametinget.

2.6 Tilknytningen til Sivilombudsmannen

Presidentskapet merket seg at de fleste deltakerne i den åpne høringen 29. april 2014 var svært positive til at ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter underlegges Stortinget, men at det kom en rekke innvendinger mot den foreslåtte tilknytningen til Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen).

Som begrunnelse for tilknytningen til Sivilombudsmannen er det i representantforslaget vist til Ombudsmannens menneskerettighetsmandat, jf. sivilombudsmannsloven § 3. Det pekes på Ombudsmannens uavhengige rolle overfor regjeringen som den utøvende makt, og den brede fagkompetansen ved embetet. I representantforslaget erkjennes det at rollen til nasjonal institusjon for menneskerettigheter vil ha en annen karakter enn Ombudsmannen, hvis hovedfunksjon er å behandle klagesaker, og at det derfor er viktig at institusjonen blir en identifiserbar enhet med egen agenda i henhold til det mandat den er gitt. Presidentskapet er i utgangspunktet enig i dette.

Presidentskapet viser til representantforslaget og mener at selv om den nasjonale institusjonen får et selvstendig mandat og blir en identifiserbar enhet hos Ombudsmannen, vil likevel Ombudsmannen måtte ha det øverste ansvaret etter den foreslåtte modellen, og vil dermed fremstå som den formelle nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Presidentskapet viser til at Ombudsmannen som en forlengelse av sitt menneskerettighetsmandat i 2013 ble utpekt til nasjonal forebyggende mekanisme (NFM) i henhold til valgfri protokoll til FNs torturkonvensjon, som ble ratifisert og trådte i kraft for Norge samme år. Sivilombudsmannsloven § 3 a fikk i denne forbindelse følgende ordlyd: «Ombudsmannen er nasjonal forebyggende mekanisme som beskrevet i artikkel 3 i valgfri protokoll …». Presidentskapet mener at en tilsvarende løsning – at Ombudsmannen skal være nasjonal institusjon for menneskerettigheter – ikke er ønskelig.

Presidentskapet har særlig merket seg at det under den åpne høringen fra flere hold ble vist til uheldige erfaringer med dobbeltrollen som Senter for menneskerettigheter har hatt i kraft av også å være nasjonal institusjon. Det ble på dette grunnlag frarådet en ny konstellasjon hvor konkurrerende mandater potensielt kan hemme effektiv utøvelse av begge.

Presidentskapet viser til Paris-prinsippene, og er opptatt av at det ikke skal kunne reises tvil om nasjonal institusjons uavhengighet. Dette gjelder på bred basis i samfunnet, ikke bare overfor den utøvende makt. Presidentskapet mener at dette også innebærer at ansvaret for nasjonal institusjons faglige virke og organisasjon bør ligge hos institusjonens leder. Utad må nasjonal institusjon kunne oppfattes som en selvstendig, uavhengig institusjon. Presidentskapet mener at dette er viktig for institusjonens legitimitet.

Presidentskapet vil på denne bakgrunn foreslå at ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter opprettes som en selvstendig institusjon, underlagt Stortinget.

Presidentskapet mener at gode grunner taler for at ny nasjonal institusjon bør samlokaliseres med og ha en administrativ tilknytning til Ombudsmannen. Først og fremst fordi nasjonal institusjon vil kunne trekke veksler på Ombudsmannens solide kompetanse på menneskerettighetsområdet og det sterke fagmiljøet der. Presidentskapet mener at det vil være rasjonelt med en administrativ tilknytning mellom nasjonal institusjon og Ombudsmannen, som innebærer felles administrative tjenester som regnskap, IKT, arkiv, resepsjon etc. Presidentskapet er opptatt av å utnytte synergieffekten som en samlokalisering og administrativ tilknytning vil innebære. Presidentskapet har merket seg synspunkter på at samlokalisering vil kunne medføre at nasjonal institusjon ikke blir tilstrekkelig synlig i det offentlige rom, særlig i den viktige oppstartingsfasen. Presidentskapet antar at med den selvstendige organiseringen som foreslås, vil dette ikke være noe problem.

Presidentskapets medlem, Kenneth Svendsen, hadde aller helst sett at den nye nasjonale institusjonen for menneskerettigheter hadde blitt lagt direkte under Sivilombudsmannen, som en forlengelse av Sivilombudsmannens menneskerettighetsmandat som nasjonal forebyggende mekanisme (NFM). Dette medlem støtter likevel alternativt forslaget som nå foreligger, hvor den nye nasjonale institusjonen samlokaliseres og administrativt tilknyttes Sivilombudsmannen.

2.7 Nærmere om organiseringen m.m.

2.7.1 Lov og forskrift

Presidentskapet legger i samsvar med Paris-prinsippene til grunn at nasjonal institusjon skal etableres ved lov, hvor mandat og myndighet kommer klart til uttrykk. Bestemmelser som regulerer institusjonens virksomhet fastsettes nærmere i forskrift (instruks). I representantforslaget er det foreslått at lovhjemmelen skal tas inn i sivilombudsmannsloven. På grunn av presidentskapets forslag om at nasjonal institusjon skal være en selvstendig enhet uten formell tilknytning til Sivilombudsmannen, foreslås det å utarbeide forslag om en egen lov og instruks for nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

Presidentskapet ser det som hensiktsmessig at det i forbindelse med lovarbeidet nedsettes et hurtigarbeidende utvalg som skal legge frem for presidentskapet utkast til lov og instruks om nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Presidentskapet tar sikte på å fremme sak til Stortinget om lov og instruks i høstsesjonen, slik at arbeidet med å etablere nasjonal institusjon kan starte umiddelbart etter 1. januar 2015.

2.7.2 Leder og sekretariat m.m.

Presidentskapet legger til grunn at lederen for nasjonal institusjon skal velges av Stortinget. Presidentskapet forutsetter at bestemmelser om leder og sekretariat utredes nærmere i forbindelse med lovarbeidet og fastsettes ved forskrift. Spørsmål som det må tas stilling til er blant annet om lederen skal tilsettes på åremål, kvalifikasjonskrav, ansettelsesmyndighet og arbeidsoppgaver for leder og sekretariat. Med hensyn til arbeidsmetoder må disse tilpasses institusjonens oppgaver.

2.7.3 Rådgivende utvalg

I representantforslaget gis det uttrykk for at det bør oppnevnes et rådgivende utvalg for å legge til rette for at den nasjonale institusjonen kan avspeile et mangfold og ha en samordningsfunksjon overfor ulike menneskerettighetsaktørers innsats, slik Paris-prinsippene gir anvisning på. Presidentskapet er enig i dette. Utvalgets fremste oppgave vil være å gi råd om institusjonens virksomhet, ikke å gi bindende føringer. Utvalget bør ha representanter fra frivillige organisasjoner, ombudene og andre særlig berørte offentlige institusjoner, Sametinget, det akademiske miljø og særlig berørte profesjonsgrupper. Presidentskapet går inn for at det lovfestes at det rådgivende utvalget oppnevnes av Stortinget. De nærmere retningslinjene for utvalgets sammensetning og kompetanse m.m. forutsettes utredet nærmere i forbindelse med lovarbeidet.

2.7.4 Rapport til Stortinget

Presidentskapet er enig med representantforslaget i at det bør fremlegges en egen årlig melding for Stortinget om arbeidet i nasjonal institusjon. Presidentskapet vil legge til rette for at meldingen kan følges opp med en debatt om menneskerettsspørsmål i Stortingets plenum. Nasjonal institusjon fremlegger selv meldingen.

2.7.5 Finansiering

Presidentskapet deler representantforslagets påpekning av at nasjonal institusjon må tilføres nødvendige ressurser og kapasitet for å kunne gjennomføre sine lovpålagte oppgaver tilfredsstillende, noe som også reflekteres i Paris-prinsippene. Presidentskapet viser til at de økonomiske konsekvensene vedrørende etablering og drift av nasjonal institusjon skal utredes i forbindelse med det forestående lovarbeidet. Her må det også ses på muligheten for at institusjonen kan ha inntektsbringende aktiviteter og hvordan dette skal håndteres i budsjettsammenheng.

Presidentskapet mener at det vil være hensiktsmessig at nasjonal institusjon for menneskerettigheter gis et eget kapittel i statsbudsjettet.

2.7.6 Andre forhold

Presidentskapet ser at det kan oppstå spørsmål vedrørende nasjonal institusjons tilgang til opplysninger og dokumenter, og antar at det kan være en fordel å presisere i lovteksten at offentlige myndigheter og andre som utfører oppgaver på vegne av det offentlige skal legge til rette for at for at nasjonal institusjon skal kunne utføre sine oppgaver.

Presidentskapet er opptatt av at den eksisterende nasjonale institusjonen under Senter for menneskerettigheter avvikles på en korrekt måte, og ser det som hensiktsmessig at de personalmessige og arbeidsrettslige forhold vedrørende de nåværende ansatte avklares i forbindelse med utredningen av lovgrunnlaget for den nye nasjonale institusjonen.