Vedlegg
Jeg viser til brev fra kommunal- og forvaltningskomiteen av 9. april 2014, hvor det bes om min vurdering av Dokument 8:47 S (2013-2014) - Representantforslag om en plan for fordeling av statlige arbeidsplasser og statlige kompetansemiljøer i hele landet.
Staten er blant landets største arbeidsgivere, spiller en viktig rolle i utviklingen av landets arbeidsmarkeder, og tilbyr et bredt utvalg av arbeidsplasser for arbeidstakere med ulik bakgrunn og kompetanse. Jeg er enig i at det vil være nyttig å se strukturelle, forvaltnings- og kompetansemessige utfordringer mer overordnet og i sammenheng. Statlig sysselsetting kan bl.a. ha dynamiske effekter i både å stabilisere fordelingen av arbeidsplasser i landet, og som et virkemiddel for å bidra til å styrke lokale og regionale arbeidsmarkeder.
Utredninger som har sett på rekrutteringserfaringer fra nyetablerte eller omlokaliserte statlige virksomheter og enheter viser at virksomhetene over tid får rekruttert den kompetanse man har behov for, og at rekrutteringen i stor grad er regional. I tillegg pekes det på at et utvidet tilbud av arbeidsplasser i et arbeidsmarked også kan gjøre det lettere å rekruttere til andre virksomheter i området.
I løpet av perioden 2006-2011 økte statlig ansatte med 14 500. Det er ikke nyetableringer eller større omorganiseringer som har størst innvirkning på den geografiske fordelingen av arbeidsplasser. Veksten har særlig foregått gjennom små, trinnvise utvidelser av eksisterende virksomheter. Det har særlig vært vekst i statlig tjenesteyting, som høyere utdanning og politi, men også i stedsuavhengige oppgaver på tvers av sektorer. Dette innebærer at veksten har vært ulikt fordelt mellom ulike typer arbeidsmarkedsregioner, med andre ord at det meste av veksten er kommet der det har vært mest fra før. I Osloregionen er det for eksempel langt flere statsansatte per innbyggere enn andre steder i landet.
Jeg er enig i at arbeidsplasser «ut av Oslo» ikke bør være et mål i seg selv. Oslo har som hovedstad mange arbeidsplasser knyttet til sentralforvaltning, høyere utdanning og nasjonale kulturinstitusjoner. Dette tilsier likevel ikke at det er mest hensiktsmessig eller ønskelig at alle oppgaver som i dag utføres i Oslo nødvendigvis må være lokalisert der. Men, det viktigste, sett opp mot tidligere års utvikling, er å unngå at omorganisering eller vekst i større etater fører til vekst i Osloregionen, dersom det finnes gode alternativer. Jeg ser det ikke som formålstjenelig å ha et eget måltall for hvor mange arbeidsplasser som skal flyttes ut av Oslo. Lokalisering må bygge på konkrete vurderinger.
I Sundvolden-erklæringen står det at Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle offentlig sektor og gjøre den til en attraktiv arbeidsplass for kompetent arbeidskraft. Offentlig sektor skal virke stabiliserende på arbeidsmarkedet, og det offentlige skal være en moderne arbeidsgiver. I denne forbindelse har Regjeringen sagt at man vil foreta en gjennomgang av strukturen i departementene og direktoratene, med sikte på å forenkle og avbyråkratisere.
Moderniseringsarbeid i store virksomheter kan føre til endring i lokalisering av hele eller deler av virksomhetene. Prosesser for å minske kostnader eller bedre kvaliteten på tjenester kan for eksempel innebære en konsentrasjon av oppgaver til nye eller eksisterende enheter. Dette betyr samtidig at funksjonene potensielt blir mer uavhengige med henhold til stedlig lokalisering. Utviklingen av digitaliserte tjenester har også gjort at stadig flere virksomheter er blitt lettere tilgjengelige for publikum, noe som i praksis gjør de mer uavhengige av geografisk nærhet til tjenestemottakerne.
Fordelingen av statlig sysselsetting er et av mange temaer Regjeringen arbeider med i forbindelse med videreutviklingen av offentlig sektor. Jeg vil vurdere egnede fremgangsmåter for å inkludere dette aspektet i moderniseringsarbeidet.