Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Fredric Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Johnny Ingebrigtsen, viser til Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemning, som gir en beskrivelse og oversikt når det gjelder levekårssituasjonen for utviklingshemmede og deres pårørende.

Komiteen viser til at ansvarsreformen bygde på et tydelig ideologisk grunnlag. Sentrale begrep var integrering, normalisering, selvbestemmelse og levekår som andre. Til grunn for dette lå en forståelse av at de som bodde i institusjon eller boliger som var institusjonslignende, som gikk i ulike særordninger i arbeid, skole og fritid, systematisk hadde dårligere tilgang til vanlige levekår enn andre.

Derfor var integrering og normalisering ikke bare mål i seg selv, men de viktigste virkemidlene for å gi mennesker med utviklingshemning tilgang til levekår som andre.

Ikke bare skulle levekårene forbedres, men personer med utviklingshemning skulle leve, delta og være en del av samfunnet og samfunnslivet på lik linje med alle andre. Det var en grunnleggende forståelse av at samlinger av underprivilegerte i grupper både kan føre til og i seg selv være stigmatiserende, utstøtende og hindre integrering.

Komiteen viser til at Stortinget i 2013 vedtok å ratifisere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen slår fast at de alminnelige menneskerettigheter skal gjelde også for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Når Stortinget har vedtatt å ratifisere konvensjonen, betyr det at Stortinget har påtatt seg, sitat:

«å treffe alle lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter som er nedfelt i denne konvensjonen».

Ratifisering innebærer en folkerettslig forpliktelse til å etterleve konvensjonens bestemmelser.

Komiteen synes derfor at de spørsmål som stilles i meldingen er relevante:

• Har personer med utviklingshemning likeverdige vilkår?

• Behandles personer med utviklingshemning som likestilte samfunnsborgere?

• Er det lagt til rette for deltakelse i samfunnet?

• Hvordan ivaretas retten til selvbestemmelse?

• Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse?

• Får personer med utviklingshemning den bistand de trenger?

Komiteen har gjennom åpen høring og møter med enkeltpersoner og organisasjoner fått mange innspill som forteller at personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt møter barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse. I Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd kommer det frem at mye har skjedd i positiv retning de siste årene, men det er likevel mye som kan bli bedre.

Komiteen viser til at det dreier seg både om politisk vilje og gjennomføringskraft når det gjelder det som er vedtatt. Det dreier seg også om holdninger og det hver enkelt av oss må gjøre noe med, som det å inkludere mennesker med utviklingshemning både i arbeidsliv og samfunnsliv, tåle at folk er forskjellige og være litt mer rause.

Komiteen viser til at det er tverrpolitisk enighet om å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for tjenestene til innbyggerne. Komiteen forventer at disse utarbeider lokale handlingsplaner og følger opp de merknader og føringer som er gitt av regjering og storting.

Komiteen understreker at ansvarsreformens mål ligger fast. Komiteen viser til at det var en enstemmig sosialkomité som i 1991 gikk inn for intensjonene i ansvarsreformen. Et av formålene med reformen var en avvikling av institusjonsomsorgen, og at mennesker med utviklingshemning skulle få samme levekår og valgfrihet som alle andre mennesker i samfunnet. Reformen var en milepæl av stor historisk og menneskerettslig betydning, og var et helt sentralt skritt på veien mot et likeverdig samfunn. Reformens målsettinger er i stor grad blitt en del av målsettingene og kravene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som Norge har forpliktet seg til å etterleve.

Komiteen mener at mennesker med utviklingshemning så langt som mulig skal kunne leve og bo selvstendig, og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Idealene fra reformen for personer med utviklingshemning fra 1991, den såkalte ansvarsreformen, skal fremdeles være førende for både nasjonal og kommunal politikkutvikling.

Komiteen understreker at mennesker med utviklingshemning skal ta del i et inkluderende fellesskap på lik linje med alle andre. Fellesskap i barnehage, skole, arbeidsliv og i nærmiljø er en viktig del av dette. Tiltak og tjenester må forhindre segregering.

Komiteen viser til at gjennomgangen av situasjonen fra Bufdir og forskningen på området tydeliggjør at det er en vei igjen å gå før en kan si at en har lyktes med sentrale mål om integrering og normalisering, det være seg med hensyn til boliger, skole, arbeid og fritid, som andre og sammen med andre personer uten utviklingshemning. De siste ti årene har faktisk utviklingen gått gal vei:

• Større institusjonslignende bofellesskap, ofte i omsorgsgettoer,

• Færre i arbeid, både i vernede bedrifter og i det ordinære arbeidslivet, og flere uten dagtilbud i det hele.

• Segregering i skolen gjennom økt bruk av adskilte undervisningsformer, det være seg enetimer, grupper, klasser og egne skoler.

• Manglende deltaking i ordinære fritidsorganisasjoner.

Dette kan skape stengsler for samhandling med andre. Resultatet kan bli stigmatisering, segregering og utstøting. Deltaking og samhandling er en forutsetning for integrering, normalisering, verdsetting og gode levekår. Gjennom dette blir en kjent med hverandre, normer endres og en får felles opplevelser. Dette er det ideologiske grunnlaget som må ligge til grunn for å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige.

Komiteen viser til at både ansvarsreformen og senere behandling av temaet viser at det er stor grad av politisk enighet om målsettingene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd, fremmet av regjeringen Stoltenberg II og opprettholdt av regjeringen Solberg, er et eksempel på dette. Komiteen ser på nevnte stortingsmelding først og fremst som en god beskrivelse av dagens situasjon for mennesker med utviklingshemning. I stortingsmeldingen ligger det også viktige overordnede føringer og politiske målsettinger som må følges opp.

Komiteen viser til et stort kunnskapsbehov knyttet til dagens styringssystemer, hvordan styringssystemene sikrer rettighetene for mennesker med utviklingshemning og hvordan de nasjonale politiske målsettingene sikres. Komiteen mener derfor at regjeringen må utarbeide forslag til bærekraftige styringssystemer på feltet, for å sikre at vedtatte målsettinger blir fulgt opp innen ulike sektorer og forvaltningsnivå. Dette vil være vesentlig for å sikre rettighetene til mennesker med utviklingshemning. I dette arbeidet vil det være viktig med god dialog med berørte organisasjoner, brukere og pårørende.

Komiteen mener videre at regjeringen må konkretisere og operasjonalisere hva de overordnede føringene fremlagt i Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd, og i Stortingets behandling av denne, faktisk innebærer på de ulike livsområdene. En viktig del av dette arbeidet må være å foreslå tiltak som kan bidra til at viktige føringer som inkludering og deltakelse får praktiske følger for politikkutforming innen alle ulike politikkområder, og på alle nivå. Komiteen ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de nødvendige forslag og tiltak.

Komiteen mener det er helt nødvendig å konkretisere en rekke virkemidler både når det gjeler bosted, muligheter i arbeidslivet og retten til en meningsfull fritid. Dette bør følges opp gjennom politisk vedtatte kommunale handlingsplaner.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker personer med utviklingshemning sine grunnleggende rettigheter til autonomi, privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris.»

Bolig

Komiteen viser til at enkeltmenneskets rett til å bo og leve som man vil er helt grunnleggende for å være fri. Ansvarsreformens formål var tredelt. I spørsmålet om boligforhold er loven som avviklet HVPU tydelig, sitat:

«Å legge forholdene til rette for at personer med psykisk utviklingshemning så langt som mulig kan leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.»

Komiteen viser derfor til at det var en enstemmig komité som i Innst. 54 S (2011–2012) slo fast at institusjonsomsorgen skulle avvikles i ansvarsreformen, sitat:

«Komiteen viser til at det ved implementeringen av ansvarsreformen ble gjort presiseringer fra Kommunaldepartementet til Husbanken i dokumentet: Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens vurdering av boliger for mennesker med psykisk utviklingshemning. I retningslinjene fastslo departementet at antallet boenheter ved samlokalisering burde begrenses til to til fem enheter. Komiteen slutter seg til denne vurderingen og understreker forpliktelsene som følger av den. Komiteen viser videre til at Stortingets intensjon ved ansvarsreformen var å avslutte et kapittel med institusjoner for å sikre retten til selvstendige liv. Oppbygging av institusjoner bryter med denne intensjonen.»

Komiteen viser videre til Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som i artikkel 19 uttrykkelig fastslår retten til å velge egen bolig, gjennom at staten skal sikre, sitat:

«at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at retningslinjene til tilskuddsordningene og Husbankens forvaltning av disse skal sikre prosjekter av god kvalitet. Samtidig må tilskuddsordningene være tilstrekkelig fleksible til å møte ulike ønsker og behov hos brukere og kommuner.

Komiteen slutter seg til at størrelsen på prosjektene, utforming av bygningene, plasseringen i lokalsamfunnet og beboersammensetningen er viktige faktorer for å sikre integrering og normalisering av beboerne. Tjenesteutøvelse og kvalitet på tjenestene, sammensetning av beboere i boligtilbudene, den enkelte brukers mulighet til å velge hvor vedkommende skal bo og vedkommendes tilgang på arbeid og aktivitet på dagtid er også med på å avgjøre om bofellesskap eller samlokaliserte boliger vil fungere som gode boligløsninger for beboerne.

Komiteen viser til at det fremgår av stortingsmeldingen at Husbankens veileder «Rom for trygghet og omsorg» fra 2009 anbefaler at det bygges små bofellesskap fra fire til maksimum åtte boliger. Kommuner som ønsker å etablere bofellesskap med flere enheter, eller bygge flere boliger enn Husbanken anbefaler i samme lokalområde, må gi en særskilt begrunnelse for dette når de søker om tilskudd. Husbanken er i dialog med kommunene i søknadsprosessen med sikte på å få frem best mulig løsninger. Videre fremgår det av meldingen at Kommunal- og regionaldepartementet i 2012 tydeliggjorde føringene om kvalitet og utforming for samlokaliserte boliger og bofellesskap i retningslinjene for Husbankens tilskuddsordninger rettet mot utleieboliger og omsorgsboliger. I regelverket er det nå presisert at samlokaliserte boliger ikke skal ha et institusjonsliknende preg. Antall boenheter som blir samlokalisert skal derfor ikke være for stort. Boligene bør også plasseres i ordinære bomiljø slik at prinsippene om integrering og normalisering blir fulgt opp. Ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte.

Komiteen forutsetter at regjeringen følger opp Husbanken og norske kommuner for å sikre at disse målene ivaretas.

Komiteen viser til drøftingene i meldingen som omhandler bolig for utviklingshemmede. I høringsinnspillene har det vært flere som har vært bekymret for utviklingen av store boligkomplekser for utviklingshemmede i mange kommuner.

Komiteen viser til at dette hevdes å være i strid med reformens overordnede intensjoner om integrering, avinstitusjonalisering og normalisering.

I St.meld. nr. 47 (1989–1990) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning, jf. Innst. S. nr. 240 (1989–1990), ble det understreket at det ikke måtte bygges opp en ny kommunal særomsorg. Det skulle satses på fleksible ordninger tilpasset den enkelte innenfor det vanlige hjelpeapparatet i kommunen. Boligen skulle ikke ha institusjonskarakter og bofellesskap skulle organiseres slik at de fungerte som et hjem.

Komiteen viser til at det ikke ble fastsatt noe tall på hvor mange beboere som kunne inngå i et bofellesskap, men det ble understreket at det måtte vurderes nøye ut fra beboernes ønsker og behov.

Komiteen viser til at individet er utgangspunktet for politikken på området, og mener det er viktig å se det enkelte menneskes situasjon og behov. Komiteen mener at enhver borger skal behandles som et selvstendig individ, og at retten til tjenester utløses av et konkret behov. Utviklingshemmede er ikke en ensartet gruppe. Det er like store forskjeller i denne gruppen som det er i befolkningen for øvrig. Føringene fra ansvarsreformen står fast, og komiteen mener det er viktig at kommunene følger opp dette. For store boligkomplekser kan medføre institusjonslignende bomiljø. Det er derfor viktig at kommunene i samarbeid med pårørende og brukere finner frem til boligstørrelser og arkitektonisk boligutforming som passer inn i et ordinært bomiljø, tilpasset dem som skal bo i boligene og dem som skal bo sammen.

Komiteen påpeker at det er viktig at kommunene er påpasselige på hvem som kan bo sammen og i nærheten av hverandre, slik at ikke utviklingshemmede blir utsatt for overlast i sitt eget hjem og nærmiljø.

Komiteen viser til de kommunene som deltok i casestudien «Samlokaliserte boliger og bofellesskap». Tilbakemeldingen var at kontakt med nærmiljø og naboer har lite med størrelsen på bofellesskapene å gjøre. Det kan være urealistiske forventninger til en slik kontakt, og det ble vist til at brukerne er forskjellige og har ulike behov. For mange er tryggheten i bofellesskapene det viktige.

Komiteen viser til at det har vært bred politisk enighet om at alle skal kunne bo trygt og godt og at alle skal kunne ha mulighet til å etablere seg i egne hjem. Dette gjelder også mennesker med utviklingshemning. Mange personer med utviklingshemning har ikke anledning til å etablere seg i eget hjem.

Komiteen har merket seg at i enkelte kommuner har pårørende gått sammen og tatt initiativ til å bygge eller kjøpe bolig til sine voksne barn med utviklingshemning. Komiteen er opptatt av mangfold med hensyn til ulike typer boform for mennesker med utviklingshemning. Disse menneskene må, som alle andre, kunne investere i boligmarkedet og eie egen bolig. Erfaringer fra kommuner hvor pårørende har gjort dette, er at de ønsker et enklere system å forholde seg til når det gjelder regelverk, Husbanken og de ulike etater og forvaltningsnivåer i det kommunale systemet. Komiteen mener det er viktig å ta disse innspillene på alvor og legge til rette for enklere prosesser når det gjelder kjøp eller bygging av boliger til mennesker med utviklingshemning.

Komiteen viser til at flere kommuner benytter tidsbegrensede husleiekontrakter. Komiteen mener at det er viktig å fastslå at det tilligger den enkelte, og ikke myndighetene, å bestemme hvor og med hvem en vil bo. Politikken overfor mennesker med utviklingshemning må bygge på de samme målsettingene som for alle andre grupper av innbyggere. Det er myndighetenes ansvar å sikre virkemidlene som gjør at flest mulig kan realisere de politiske målsettingene om livsforholdene til landets innbyggere.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at retningslinjene til tilskuddsordningene og Husbankens forvaltning av disse skal sikre individenes frihet og prosjekter av god kvalitet. Tilskuddsordningene må være tilstrekkelig fleksible til å møte ulike ønsker og behov hos dem som skal ha et hjem.

Dette medlemviser til at offentlige myndigheter ikke har noen rett til å velge boform for enkeltindivider, det gjelder like mye for mennesker med utviklingshemning som for andre.

Skole

Komiteen viser til de senere års utvikling i den norske skolen og skoledebatten hvor målstyring og elevenes fagkunnskaper har fått en større plass. Elever med utviklingshemning har i praksis fritak fra læreplanene, noe som medfører fritak fra de ordinære opplæringsmålene. Elever med utviklingshemning får i praksis ikke satt gode mål for opplæringen, mange mangler læremidler og er ikke del av hverdagen i opplæringen på samme grunnlag som andre. Komiteen understreker at inkludering i skolen må bety reell og god opplæring.

Komiteen viser til innspill fra Norsk nettverk for Downs syndrom når det gjelder videregående opplæring for utviklingshemmede og personer med læringsvansker. De etterlyser en mer målrettet praktisk opplæring som kan være med på å kvalifisere til arbeidslivet, gjerne i samarbeid med bedrifter og kommuner.

Komiteen mener at det gjennom lov eller forskrift må sikres at skolen har et klart ansvar for at personer med utviklingshemning blir integrert og får fellesskap med de andre elevene. Individuell plan (IP) og Individuell Opplæringsplan (IOP) skal inneholde mål og tiltak knyttet til dette.

Komiteen mener at det bør legges til rette for at elever med utviklingshemning har sin tilknytning til ordinære klasser. I vurdering om spesialundervisning utenfor klassen skal det gjøres en vurdering av hva dette innebærer for eleven i forhold til tilhørighet, mulighet for sosiale relasjoner, sosial læring, integrering, stigmatisering og utstøting. I den grad eleven tas ut av ordinær klasse bør det tilrettelegges for tid sammen med elever uten spesialundervisning.

Komiteen viser til at tiltakenes konsekvens ofte vil gå på tvers av sektorer og forvaltningsnivå. For eksempel vil konsekvensen av at elever med utviklingshemning ikke får yrkesopplæring, ikke ramme fylkeskommunen, men først og fremst eleven, staten gjennom Nav, og kommunen gjennom behov for tjenester. Slike tilfeller av konsekvenser og ansvar på forskjellige nivåer gir utfordringer som trenger å løses på en god måte.

Arbeid og dagtilbud

Komiteen er opptatt av viktigheten av å ha et arbeid å gå til og mener at det er en menneskerett for alle som har arbeidslyst og evner. Komiteen viser til det udekkete behovet for VTA-plasser for utviklingshemmede både i ordinært arbeidsliv og i VTA-bedrifter. Dette er noe komiteen har merket seg, og dette er et område som komiteen vil ha økt fokus på i stortingsperioden.

Komiteen er opptatt av at alle utviklingshemmede skal ha tilbud om ordinært eller vernet arbeid og/eller et dagaktivitetstilbud/dagsentertilbud. Komiteen er bekymret over meldingene om at andelen som tilbys dette har gått ned.

Komiteen viser til at deltakelse i arbeidslivet er viktig for alle mennesker som kan jobbe. Mennesker med utviklingshemning har spesielt store utfordringer med å komme inn i arbeidsmarkedet, samtidig som de ofte vil ha behov for bistand for å aktivisere seg på dagtid. Norske myndigheter må arbeide for høyest mulig sysselsetting.

Komiteen påpeker at for mennesker med utviklingshemning vil dette bety andre eller sterkere virkemidler enn for andre deler av befolkningen.

Komiteen viser til St.meld. nr. 47 (1989–1990) hvor det ble fastslått at 2 800 personer med utviklingshemning hadde arbeidstilbud. Behovet for tiltaksplasser ble anslått til 7 000 og arbeidstilbudet skulle bygges ut etter hvert. Ifølge «Frihet og likeverd» er ca. 3 200 personer med utviklingshemning i ordningen Varig tilrettelagt arbeid. Det er langt frem til å nå en målsetting om arbeid for alle. Samtidig registreres en nedgang både i antall personer som får tilbud om kommunal dagaktivitet og varigheten av den kommunale dagaktiviteten.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at det bør etableres 500 nye varig tilrettelagte arbeidsplasser i skjermet eller ordinær virksomhet (VTA-plasser) årlig de neste årene. Inntjeningskravene til vekstbedriftene reduseres for disse plassene. Det gis mulighet for tettere oppfølging av arbeidsledere.

Bedriftene som gir tilbud om VTA-plasser blir tillagt et ansvar for å tilrettelegge driften sin for integrering.

De får, sammen med Nav, også et klart ansvar for å motivere til og bistå personer for å komme over i ordinært arbeid, arbeid med bistand eller VTA i ordinær virksomhet.

Nav får i tillegg ansvar for i større grad å utarbeide tiltak for at flere utviklingshemmede får et arbeidstilbud i ordinært arbeidsliv. For å få dette til må en revitalisere bruk av arbeid med bistand, ta aktivt i bruk metoder som Individuell Plassering og Støtte (IPS), vurdere VTA i ordinær virksomhet før en vurderer VTA i skjermet bedrift.

Alle personer med utviklingshemning skal gis et tilpasset tilbud om arbeid og/eller dagaktivitetstilbud utenfor hjemmet. Disse tilbudene skal ha en klar målsetting om integrering i det vanlige arbeids-/samfunnslivet.

Retten til et individuelt tjenestetilbud

Komiteen mener at mennesker med utviklingshemning skal ha rett til individuelle tjenester, samtidig må de også sikres mulighet for individuell deltaking i ordinært samfunns- og fritidsliv.

Komiteen understreker at den kommunale forvaltningen må sikre individets valgfrihet og ikke være et hinder for valgfriheten.

Komiteen understreker at ingen har myndighet til å sette individuelle rettigheter til side med den begrunnelse at et menneske har en utviklingshemning. Diskriminering skal ikke finne sted.

Komiteen viser til at mange mennesker med utviklingshemning har behov for bistand og tilrettelegging på alle livsområder gjennom hele livet. Mennesker med utviklingshemning og store bistandsbehov utgjør en svært liten gruppe. I 2010 var det ca. 21 000 personer som mottok omsorgstjenester som følge av utviklingshemning. Mennesker med utviklingshemning er svært dårlig representert i demokratiske organ, og politiske myndigheter vil ofte ha begrenset innsikt i utfordringene på feltet. Komiteen viser til at ansvaret for politikken er fordelt på forvaltningsnivåer og forvaltningssektorer. Innen hvert av nivåene og hver av sektorene har interessene og hensynet til mennesker med utviklingshemning lett for å komme i skyggen av utfordringer som gjelder langt flere. Det er derfor påkrevd med en gjennomgang av det samlede virkemiddelapparatet for å sikre effektive virkemidler som tjener de nasjonale politiske målsettingene og bygger opp under FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen understreker at Husbanken må følge Stortingets klare intensjon. Mange med utviklingshemning opplever inngrep i sin selvbestemmelse som begrunnes i administrative og organisatoriske forhold i den enkelte kommune. Den kommunale forvaltningen må sikre individets valgfrihet og ikke være et hinder for valgfriheten.

Kultur og idrett

Komiteen er kjent med at deltakelse i kulturaktiviteter og idrett er viktige fritidsaktiviteter for utviklingshemmede i alle aldre.

Komiteen mener at nødvendige utgifter til ledsagere i forbindelse med deltaking i samfunnsliv, fritidsaktiviteter og ferie må være en del av det tilbudet som gis. Det utarbeides regler for dette.

Komiteen merker seg at Norsk Forbund for Utviklingshemmede viser til at Special Olympics er en stor internasjonal idrettsbevegelse som engasjerer seg og setter et positivt fokus på utviklingshemmede og idrett. Komiteen mener regjeringen må se på hvordan Special Olympics Norge kan sikres stabile driftsrammer på en måte som støtter opp under den inkluderende idrettsbevegelsen gjennom Norges Idrettsforbund, særforbundene og landets idrettslag.

Kompetanse

Komiteen viser til at tall fra Statistisk sentralbyrå viser til en betydelig økning i antall fagutdannede de siste årene, blant annet for vernepleiere og andre relevante faggrupper. Men til tross for en positiv økning av fagutdannede er det fortsatt behov for økt fagkompetanse for å sikre god kvalitet på tjenestene. Dette bekymrer komiteen.

Realkompetansen i tjenestene må styrkes systematisk for å sikre inkludering, gode levekår og forebygge situasjoner som medfører bruk av tvang og makt.

Komiteen er opptatt av at dette vektlegges i de kommunale handlingsplanene.

Komiteen ser med bekymring på at det i hele 90 pst. av gjennomførte tiltak med tvang og makt blir gitt dispensasjon fra kompetansekravene. Dette på tross av at Stortinget nettopp vedtok disse kompetansekravene for å sikre at det var høy faglig standard på disse inngripende tiltakene overfor utviklingshemmede.

Komiteen viser til at riktig fag, og erfaringskompetanse, samt tilstrekkelig bemanning er avgjørende for tryggheten både for tjenestemottakere og for ansatte. Feil eller for lav bemanning kan utfordre sikkerheten både for ansatte og for mennesker med utviklingshemning som trenger tjenester. Komiteen understreker viktigheten av riktig kompetanse og nivå på tjenestene.

Komiteen viser til at Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd slår fast at kompetansesituasjonen i tjenestene for personer med utviklingshemning er en utfordring. Dette gjelder på flere ulike områder, som i skole- og utdanningssektoren, i arbeidsrettede tiltak, og i helse- og omsorgstjenestene. Vi vet for lite om hvilken kompetanse som trengs for å yte gode tjenester og hvordan den faktiske kompetansesituasjonen er.

Vold, overgrep og tvang

Komiteen viser til kunnskap som forteller at personer med utviklingshemning er mer utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig, og da spesielt seksuelle overgrep. Komiteen støtter det initiativet BLD vil ta for å få bedre oversikt og kunnskap når det gjelder vold og overgrep mot personer med utviklingshemning og hvordan dette fanges opp og håndteres av det nærstående hjelpeapparatet og politiet. Komiteen er opptatt av det forebyggende arbeidet på dette området og de tiltak som har vist seg å fungere bra i forhold til å avdekke overgrepssaker. Komiteen viser til ordningen med barnehus hvor det er kompetanse i forhold til utviklingshemmede og deres reaksjonsmønster med hensyn til vold og overgrep, samt tilbudet om råd og veiledning til pårørende og lokale tjenester. Komiteen legger til grunn at mennesker med utviklingshemning skal være like godt beskyttet mot vold og overgrep som andre og mener at kommunene må ta dette med i risikovurderinger som gjøres med hensyn til bemanning og oppfølging i boliger og i aktivitets- og arbeidstiltak.

Komiteen har merket seg innspillene fra Samordningsrådet for arbeid med mennesker med utviklingshemning (SOR), som foreslår at det bør etableres et varslings-, etterforsknings- og oppfølgingssystem for alle risikoutsatte voksne. Dette for å styrke rettssikkerheten til risikoutsatte grupper. Det vises til erfaringer og eksempler fra England og Wales, hvor det er innført et system kalt SOVA (Safeguarding of Vulnerable Adults). Komiteen ber BLD å se på mulighetene for å få etablert et slikt system i Norge, ved for eksempel å la fylkesmannsembetene være koordinerende instanser som sikrer at bekymringsmeldinger om risikoutsatte voksne følges opp av politiet eller hjelpeapparatet.

Komiteen viser til rapportering fra Helsetilsynet som viser at antallet personer med vedtak om bruk av tvang og makt har økt fra 178 i år 2000 til 906 personer i 2012. I den samme perioden er tilsynsaktiviteten gått ned.

Komiteen viser til at regelverket for bruk av tvang og makt i sin tid ble innført for å forbedre levekårene til mennesker med utviklingshemning og så langt som mulig å unngå tvangstiltak. Komiteen mener det er nødvendig å utrede om lovverket etterleves, om Norge følge våre internasjonale forpliktelser, om praktiseringen er i samsvar med lovverkets intensjon og om kontrollsystemet fungerer. Spesielt bør en vurdere om uheldige levekår kan være en medvirkende årsak til den oppsiktsvekkende store økningen i bruken av tvang og makt. Det sentrale bør være at lovverket og kontrollsystemet bidrar til å minimalisere tiltak som er inngripende i privatlivet.

Rettssikkerhet i forvaltningen

Komiteen viser til temaet rettssikkerhet som er omtalt i meldingen. Komiteen merker seg at det ikke alltid er samsvar mellom de rettighetene man har og hvordan rettighetene innfris. Komiteen er opptatt av at det på dette området må jobbes for å få på plass bedre rutiner og oppfølging i forvaltningen. Mennesker med utviklingshemning har begrensede muligheter til å vurdere sin egen rettsstilling og til å kreve sine rettigheter oppfylt gjennom en rettsprosess. Komiteen støtter at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har satt dette på dagsordenen og at de med sin koordinerende rolle i forhold til sektordepartementer ønsker å få til en kartlegging av hvordan rettssikkerheten er ivaretatt for disse personene og om det er store forskjeller mellom ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen viser til at det påhviler et særlig ansvar for å sørge for at rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemning ivaretas. Komiteen mener det er nødvendig med en bred tilnærming til spørsmål om rettssikkerhet, både klageordninger, tilsyn, vergeordninger og spørsmål knyttet til bruk av tvang og makt er sentrale spørsmål.

Komiteen understreker at hvem som blir verge for den enkelte, har avgjørende betydning for den enkeltes rettssikkerhet. Vergen må være en person som kjenner den vergetrengende, er engasjert og har tid og innsikt i tjenesteapparatet. Den viktigste oppgaven for en verge er å sikre at personen får et aktivt og meningsfullt liv.

Komiteen viser til at gode tilsyns- og klageordninger er helt avgjørende. En rekke av tjenestene mennesker med utviklingshemning har behov for, er underlagt svakere standarder som følge av at enkeltvedtak om tjenester ikke underlegges like sterke klagerettigheter som enkeltvedtak på andre forvaltningsfelt. Når tilsyn og klage begrenses til ren lovlighetskontroll, er det risiko for at tjenester som gis ikke har den kvalitet og det omfang som er nødvendig for frie og trygge liv.

Komiteen viser til en utbredt bekymring for overmedisinering, og at medisiner brukes i stedet for å gi riktige tjenester. Komiteen vil advare mot en situasjon der lav eller feil bemanning avbøtes med medisiner.

Komiteen mener det er behov for å føre tilsyn med medikamentbruk for mennesker med utviklingshemning.

Komiteen viser til at mange mennesker med utviklingshemning vil ha vanskeligheter med å fremme egne interesser, både individuelt og i samfunnet. Komiteen understreker viktigheten av at organisasjoner av, med og for mennesker med utviklingshemmede og deres pårørende har en finansiering som sørger for at det blir mulig å ivareta ombudsrollen for mennesker med utviklingshemning.

Utviklingsarbeid og samhandling

Komiteen er fornøyd med det fokuset som meldingen vektlegger når det gjelder å arbeide for økt oppmerksomhet og samhandling på alle samfunnsområder basert på god brukermedvirkning. BLD iverksatte i 2010 «Informasjons- og utviklingsprogrammet for mennesker med utviklingshemning». Målet er å skape bevissthet om gjeldende politikk for utviklingshemmede, formidle kunnskap om praktiske løsninger, bygge opp kompetanse, bidra til innsamling av data, bidra til utviklingsarbeid og formidle og synliggjøre pågående arbeid i direktorater, departementer og kommuner. Pårørendes rolle og situasjonen og kunnskap om hvordan personer med utviklingshemning opplever sin egen livssituasjon er også tema i informasjons- og utviklingsprogrammet. Komiteen er tilfreds med at disse temaene blir med i det videre arbeidet i «Informasjons- og utviklingsprogrammet for mennesker med utviklingshemning». Kompetanse og kunnskap om dette feltet er viktig for å sikre at intensjonen og målsettingen som lå til grunn for ansvarsreformen blir gjennomført etter intensjonen. Dette er områder flere brukerorganisasjoner har vektlagt i høringsdokumentene. Komiteen anbefaler at kommunene bruker de kommunale og fylkeskommunale rådene for funksjonshemmede mer i saker og forhold som gjelder utviklingshemmede. De etablerte systemene vi har, kan brukes mer aktivt til å følge med på og sikre at det som er besluttet følges opp.

Oppfølging

Komiteen viser til at Meld. St. 45 (2012–2013) er en oppfølging av Stortingets behandling av Representantforslag 139 S (2010–2011) om å nedsette et offentlig utvalg som skal følge opp ansvarsreformen for å bedre livssituasjonen til psykisk utviklingshemmede, jf. Innst. 54 S (2011–2012), og at det i lys av denne vurderes tiltak for hvordan livsvilkårene for denne gruppen kan bedres.

Komiteen understreker at målsettingen fra ansvarsreformen står fast og skal være styrende for alt arbeid rettet mot utviklingshemmede med vektlegging på samhandling, inkludering og deltakelse. Komiteen ønsker å følge med på utviklingen på de ulike områdene hvor det er en vei igjen å gå og hvor det trengs en styrket innsats. BLD har delegert deler av arbeidet med oppfølging av Informasjons- og utviklingsprogrammet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Som et ledd i dette utviklingsprogrammet er det ønskelig at det innhentes dokumentasjon og analyse som viser utviklingen i levekårene for utviklingshemmede, og at regjeringen kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte i løpet av stortingsperioden med status.

Komiteen mener det er nødvendig å gjennomføre et utviklingsarbeid som gjennomgår hvilken kompetanse som er nødvendig for å sikre gode tjenester på de ulike områdene. For at riktig kompetanse skal komme til på riktig sted vil en kartlegging av den faktiske kompetansesituasjonen i skoletilbudet, i Nav, i helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester som eksempelvis barnevernet, være av stor betydning. Komiteen mener regjeringen bør iverksette en slik kartlegging, og at regjeringen initierer tiltak som sikrer god kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning.

Komiteen mener stortingsmeldingen i liten grad har diskutert og løftet frem hvilke tiltak som må til for å sikre levekår og inkludering av personer med utviklingshemning. Derfor er det nødvendig at det blir satt ned et bredt sammensatt utvalg som konkretiserer en rekke virkemidler både når det gjelder bosted, muligheter i arbeidslivet, rettssikkerhet og retten til en meningsfylt fritid. Dette bør følges opp gjennom politisk vedtatte kommunale handlingsplaner.