Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
at omfanget av omgjøringsanmodninger er stort. Det er også i mange
tilfeller åpenbart at anmodningen ikke kan føre fram. Dette binder
store ressurser i forvaltningen. Komiteen slutter
seg til regjeringens forslag om at det som hovedregel ikke skal gis
individualisert begrunnelse i svaret fra UNE, dersom det er åpenbart
at anmodningen om omgjøring ikke vil føre fram.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det videre
foreslås at UNE likevel skal gi individualisert begrunnelse i disse
sakene dersom «særlige grunner taler for det», og disse medlemmer slutter
seg til dette forslaget. I proposisjonen nevnes blant annet at slike
særlige grunner vil kunne være saker som berører barn, og disse
medlemmer mener det i alle saker som berører barn alltid
skal fremkomme hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets
situasjon.
Komiteen understreker
at dette ikke innebærer innføring av strengere vilkår for å få opphold
på grunnlag av en omgjøringsanmodning, og slutter seg til regjeringens
vurdering om at det ikke er aktuelt å innføre en slik regel.
Komiteen viser til at utlendinger
som søker opphold og beskyttelse i riket, har plikt til å underrette
politiet om skifte av bopel fram til de forlater riket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
til vurderingen om at anledningen til å avvise omgjøringsanmodninger
fra utlendinger gis uttrykkelig forankring i forskrift. Flertallet støtter
videre vurderingen om at UNE gis adgang til å avvise omgjøringsanmodninger,
og at regelen ikke innebærer at anmodningene skal avvises.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
ikke forslaget om å forskriftsfeste en hjemmel til å avvise omgjøringsanmodninger
fra utlendinger som ikke har kjent oppholdssted.
Dette medlem viser til mindretallet
i Klagesaksutvalget (NOU 2010:12) som påpeker:
«Konsekvensene av å stille et slikt krav er, slik mindretallet
ser det, ikke tilstrekkelig klarlagt. Det er åpenbart ønskelig at
alle som har fått avslag på en klage, har kjent oppholdssted. Men mennesker
med erfaring fra andre former for offentlig forvaltning enn den
norske, kan tenkes å velge å ikke ta i bruk adgangen til gjenåpning dersom
kravet stilles.
Utlendingsmyndighetene har taushetsplikt
etter ordinære forvaltningsrettslige regler, men man kan ikke se
bort ifra at enkelte klagere av de grunner som nevnt, vil mangle
tillit til at opplysninger om oppholdsstedet ikke blir kjent for utenforstående.
Eksempler på dette kan være kvinner og barn som oppholder seg på
krisesenter på grunn av voldstrusler, ofre for organisert menneskehandel
og personer som har vitnet mot og er truet av organisert internasjonal
kriminell virksomhet eller internasjonale politiske grupperinger.
Adgangen
til gjenåpning er en grunnleggende sikkerhetsventil for de tilfeller
der det viser seg at faktum i saken tilsier nytt vedtak. Det er
dramatisk å frata noen denne muligheten som følge av at oppholdsstedet
ikke er kjent.»
Dette medlem viser videre til
at det var stor motstand mot å oppstille et absolutt krav til kjent oppholdssted
i høringsrunden. Amnesty, NOAS, Mellomkirkelig råd, Kontaktutvalget
mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene og Barneombudet var
blant høringsinstansene som var imot. Barneombudet uttaler blant
annet at «det er viktig at barns muligheter for gjenåpning av sin sak
ikke er avhengig av om foreldrenes oppholdssted er kjent.»
Riktignok påpekes det i det endelige forslaget
fra departementet at det er en adgang for UNE til å avvise omgjøringsanmodninger
dersom oppholdsstedet ikke er kjent, men ikke en regel om at anmodningene
skal avvises. Blant annet uttales det at omgjøringsanmodningen kan
tas til realitetsbehandling dersom anførslene er knyttet til barn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er enige i at det er
sterke samfunnsmessige hensyn som taler for at myndighetene skal
vite hvor utlendinger oppholder seg, og derfor har utlendinger også
en plikt til å gi melding til politiet om eventuelt skifte av bopel.
Samtidig har utlendingsmyndighetene plikt til å omgjøre vedtak som
er ugyldige for eksempel på grunn av saksbehandlingsfeil eller at klageren
anses vernet mot retur som følge av endret sikkerhetssituasjon i
hjemlandet uavhengig av om klagerens bostedsadresse er kjent. For
å sjekke ut dette må omgjøringsanmodningen nødvendigvis realitetsbehandles.
I tillegg er disse medlemmer enig i Barneombudets
påpekning av barnas situasjon, og disse medlemmer mener
at alle omgjøringsanmodninger som berører barn skal realitetsbehandles.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at flere av høringsinstansene også påpeker at et krav om kjent
bosted vil kunne hindre flere lengeværende eller papirløse innvandrere
å få saken vurdert på nytt. Dette medlem viser også
til at Juss-Buss understreket i komitehøringen at det er ingenting som
tilsier at disse sakene ikke skal omgjøres, og viste til en sak
der UNE i utgangspunktet ikke ville behandle saken som følge av
at klageren hadde ukjent bosted. Juss-Buss fikk stå som adressat,
saken ble realitetsbehandlet og klageren fikk opphold av beskyttelsesgrunner.
Komiteen understreker
at Norges internasjonale forpliktelser som følger av EMK artikkel 3
og FNs flyktningkonvensjon artikkel 33, gir et absolutt vern mot
utsending til områder der en kan bli utsatt for forfølgelse, umenneskelig
eller nedverdigende behandling. Dette vernet må ha konsekvenser
for hvordan utlendingsmyndighetene innretter sin praksis. Dette
vil gjelde både i saker hvor utlendingen ikke har kjent tilholdssted
og i saker hvor eventuelle forskriftsfestede formkrav ikke er oppfylt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er av den oppfatning at en rask og
forsvarlig saksbehandling på utlendingsfeltet er av stor betydning.
Lang saksbehandlingstid vil medføre både en forverret integrasjonssituasjon
for personer som får innvilget opphold, og unødig usikkerhet for
personer som får avslag. I denne sammenheng er utlendingsforvaltningens
totale saksbehandlingskapasitet relevant.
Disse medlemmer mener det er
et problem at det fremsettes uforholdsmessig mange omgjøringsanmodninger.
De færreste fører til omgjøring. Disse medlemmer merker
seg at det ble fremmet om lag 6 000 omgjøringsanmodninger i 2012,
og at bare rundt 10 pst. av disse fikk medhold. Omgjøringsanmodninger
utgjør en stor andel av utlendingsforvaltningens totale saksomfang.
Disse medlemmer registrerer at
lovforslaget innebærer at de omgjøringsanmodningene som åpenbart
ikke kan føre frem, gis en forenklet behandling. I slike tilfeller
skal UNE i utgangspunktet avslå uten en særskilt begrunnelse eller annen
individualisert tekst. Forslaget åpner imidlertid for at UNE kan
gi en begrunnelse dersom særlige grunner taler for det, selv om
utfallet er åpenbart. Dette vil blant annet være aktuelt i en del
saker som berører barn.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
ikke forslaget om en lovhjemmel for å lage formelle krav i forskriftsform.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er
et grunnleggende prinsipp om at personer skal kunne sende inn klage
eller en omgjøringsbegjæring uten hjelp fra profesjonelle. Disse
medlemmer ser heller ikke hvordan slike formelle krav skal
kunne virke begrensende på kun åpenbart grunnløse omgjøringsanmodninger. Disse medlemmer er
i likhet med NOAS opptatt av at det ikke forskriftsfestes formelle
krav som avskjærer en ny vurdering av omgjøringsanmodninger med
reelt innhold på kun formalistisk grunnlag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det i proposisjonen vises til at Klagesaksutvalget mente
det ville være behov for en mer generell og prinsipiell diskusjon
om etablering av forvaltningsdomstoler i Norge, før man vurderer
spørsmålet om egen domstol på utlendingsfeltet. Departementet uttaler
i proposisjonen at de i det videre arbeidet med oppfølgingen av
Klagesaksutvalget vil bygge på at UNE fortsatt skal være klageinstansen for
utlendingssaker. Advokatforeningen tar til orde for å innføre egen
domstolsbehandling med topartsprosess og kontradiksjon, og mange
av høringsinstansene mener at topartsprosess og domstolsbehandling
må utredes og vurderes. Dette medlem mener rettssikkerhet
og legitimitet tilsier at det bør etableres en egen domstol for
utlendingssaker. Dette medlem viser til at representanter
fra Sosialistisk Venstreparti vil fremme et eget representantforslag
om dette.