Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at omfanget av omgjøringsanmodninger er stort. Det er også i mange tilfeller åpenbart at anmodningen ikke kan føre fram. Dette binder store ressurser i forvaltningen. Komiteen slutter seg til regjeringens forslag om at det som hovedregel ikke skal gis individualisert begrunnelse i svaret fra UNE, dersom det er åpenbart at anmodningen om omgjøring ikke vil føre fram.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det videre foreslås at UNE likevel skal gi individualisert begrunnelse i disse sakene dersom «særlige grunner taler for det», og disse medlemmer slutter seg til dette forslaget. I proposisjonen nevnes blant annet at slike særlige grunner vil kunne være saker som berører barn, og disse medlemmer mener det i alle saker som berører barn alltid skal fremkomme hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon.

Komiteen understreker at dette ikke innebærer innføring av strengere vilkår for å få opphold på grunnlag av en omgjøringsanmodning, og slutter seg til regjeringens vurdering om at det ikke er aktuelt å innføre en slik regel.

Komiteen viser til at utlendinger som søker opphold og beskyttelse i riket, har plikt til å underrette politiet om skifte av bopel fram til de forlater riket.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til vurderingen om at anledningen til å avvise omgjøringsanmodninger fra utlendinger gis uttrykkelig forankring i forskrift. Flertallet støtter videre vurderingen om at UNE gis adgang til å avvise omgjøringsanmodninger, og at regelen ikke innebærer at anmodningene skal avvises.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslaget om å forskriftsfeste en hjemmel til å avvise omgjøringsanmodninger fra utlendinger som ikke har kjent oppholdssted.

Dette medlem viser til mindretallet i Klagesaksutvalget (NOU 2010:12) som påpeker:

«Konsekvensene av å stille et slikt krav er, slik mindretallet ser det, ikke tilstrekkelig klarlagt. Det er åpenbart ønskelig at alle som har fått avslag på en klage, har kjent oppholdssted. Men mennesker med erfaring fra andre former for offentlig forvaltning enn den norske, kan tenkes å velge å ikke ta i bruk adgangen til gjenåpning dersom kravet stilles.

Utlendingsmyndighetene har taushetsplikt etter ordinære forvaltningsrettslige regler, men man kan ikke se bort ifra at enkelte klagere av de grunner som nevnt, vil mangle tillit til at opplysninger om oppholdsstedet ikke blir kjent for utenforstående. Eksempler på dette kan være kvinner og barn som oppholder seg på krisesenter på grunn av voldstrusler, ofre for organisert menneskehandel og personer som har vitnet mot og er truet av organisert internasjonal kriminell virksomhet eller internasjonale politiske grupperinger.

Adgangen til gjenåpning er en grunnleggende sikkerhetsventil for de tilfeller der det viser seg at faktum i saken tilsier nytt vedtak. Det er dramatisk å frata noen denne muligheten som følge av at oppholdsstedet ikke er kjent.»

Dette medlem viser videre til at det var stor motstand mot å oppstille et absolutt krav til kjent oppholdssted i høringsrunden. Amnesty, NOAS, Mellomkirkelig råd, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene og Barneombudet var blant høringsinstansene som var imot. Barneombudet uttaler blant annet at «det er viktig at barns muligheter for gjenåpning av sin sak ikke er avhengig av om foreldrenes oppholdssted er kjent.»

Riktignok påpekes det i det endelige forslaget fra departementet at det er en adgang for UNE til å avvise omgjøringsanmodninger dersom oppholdsstedet ikke er kjent, men ikke en regel om at anmodningene skal avvises. Blant annet uttales det at omgjøringsanmodningen kan tas til realitetsbehandling dersom anførslene er knyttet til barn.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti er enige i at det er sterke samfunnsmessige hensyn som taler for at myndighetene skal vite hvor utlendinger oppholder seg, og derfor har utlendinger også en plikt til å gi melding til politiet om eventuelt skifte av bopel. Samtidig har utlendingsmyndighetene plikt til å omgjøre vedtak som er ugyldige for eksempel på grunn av saksbehandlingsfeil eller at klageren anses vernet mot retur som følge av endret sikkerhetssituasjon i hjemlandet uavhengig av om klagerens bostedsadresse er kjent. For å sjekke ut dette må omgjøringsanmodningen nødvendigvis realitetsbehandles. I tillegg er disse medlemmer enig i Barneombudets påpekning av barnas situasjon, og disse medlemmer mener at alle omgjøringsanmodninger som berører barn skal realitetsbehandles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at flere av høringsinstansene også påpeker at et krav om kjent bosted vil kunne hindre flere lengeværende eller papirløse innvandrere å få saken vurdert på nytt. Dette medlem viser også til at Juss-Buss understreket i komitehøringen at det er ingenting som tilsier at disse sakene ikke skal omgjøres, og viste til en sak der UNE i utgangspunktet ikke ville behandle saken som følge av at klageren hadde ukjent bosted. Juss-Buss fikk stå som adressat, saken ble realitetsbehandlet og klageren fikk opphold av beskyttelsesgrunner.

Komiteen understreker at Norges internasjonale forpliktelser som følger av EMK artikkel 3 og FNs flyktningkonvensjon artikkel 33, gir et absolutt vern mot utsending til områder der en kan bli utsatt for forfølgelse, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Dette vernet må ha konsekvenser for hvordan utlendingsmyndighetene innretter sin praksis. Dette vil gjelde både i saker hvor utlendingen ikke har kjent tilholdssted og i saker hvor eventuelle forskriftsfestede formkrav ikke er oppfylt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er av den oppfatning at en rask og forsvarlig saksbehandling på utlendingsfeltet er av stor betydning. Lang saksbehandlingstid vil medføre både en forverret integrasjonssituasjon for personer som får innvilget opphold, og unødig usikkerhet for personer som får avslag. I denne sammenheng er utlendingsforvaltningens totale saksbehandlingskapasitet relevant.

Disse medlemmer mener det er et problem at det fremsettes uforholdsmessig mange omgjøringsanmodninger. De færreste fører til omgjøring. Disse medlemmer merker seg at det ble fremmet om lag 6 000 omgjøringsanmodninger i 2012, og at bare rundt 10 pst. av disse fikk medhold. Omgjøringsanmodninger utgjør en stor andel av utlendingsforvaltningens totale saksomfang.

Disse medlemmer registrerer at lovforslaget innebærer at de omgjøringsanmodningene som åpenbart ikke kan føre frem, gis en forenklet behandling. I slike tilfeller skal UNE i utgangspunktet avslå uten en særskilt begrunnelse eller annen individualisert tekst. Forslaget åpner imidlertid for at UNE kan gi en begrunnelse dersom særlige grunner taler for det, selv om utfallet er åpenbart. Dette vil blant annet være aktuelt i en del saker som berører barn.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslaget om en lovhjemmel for å lage formelle krav i forskriftsform.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er et grunnleggende prinsipp om at personer skal kunne sende inn klage eller en omgjøringsbegjæring uten hjelp fra profesjonelle. Disse medlemmer ser heller ikke hvordan slike formelle krav skal kunne virke begrensende på kun åpenbart grunnløse omgjøringsanmodninger. Disse medlemmer er i likhet med NOAS opptatt av at det ikke forskriftsfestes formelle krav som avskjærer en ny vurdering av omgjøringsanmodninger med reelt innhold på kun formalistisk grunnlag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i proposisjonen vises til at Klagesaksutvalget mente det ville være behov for en mer generell og prinsipiell diskusjon om etablering av forvaltningsdomstoler i Norge, før man vurderer spørsmålet om egen domstol på utlendingsfeltet. Departementet uttaler i proposisjonen at de i det videre arbeidet med oppfølgingen av Klagesaksutvalget vil bygge på at UNE fortsatt skal være klageinstansen for utlendingssaker. Advokatforeningen tar til orde for å innføre egen domstolsbehandling med topartsprosess og kontradiksjon, og mange av høringsinstansene mener at topartsprosess og domstolsbehandling må utredes og vurderes. Dette medlem mener rettssikkerhet og legitimitet tilsier at det bør etableres en egen domstol for utlendingssaker. Dette medlem viser til at representanter fra Sosialistisk Venstreparti vil fremme et eget representantforslag om dette.