Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen, og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at formålet med Dublin-regelverket er å motvirke at asylsøkere som kommer til Europa, blir henvist mellom stater uten å få søknaden om beskyttelse behandlet. I tillegg ønsker man å forhindre at en person søker beskyttelse i flere stater. Norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er svært viktig for norsk asylpolitikk, og er en forutsetning for norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet.

Komiteen registrerer at den vedtatte Dublin III-forordningen viderefører og videreutvikler Dublin II-forordningen, og at formålet med den nye forordningen er å gjøre samarbeidet mellom medlemslandene mer effektivt og styrke rettighetene til søkerne.

Komiteen merker seg også at Dublin III-forordningen, i likhet med Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen, ikke regulerer vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl i Norge.

Komiteen viser til at norsk godtakelse av Dublin III-forordningen behandles i regjeringens Prop. 25 S (2013–2014), jf. komiteens behandling av denne i Innst. 68 S (2013–2014).

Komiteen viser til at Dublin III endrer begrepet «asylsøker» til «en som søker internasjonal beskyttelse», og at dette omfatter både de med flyktningstatus og subsidiær beskyttelse, og at definisjon av begge grupper er inntatt i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener at enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge. som hovedregel bør unntas fra å returneres til første asylland, slik at de får behandlet søknaden sin i Norge. Barn som søker asyl alene er en spesielt sårbar gruppe og har derfor særlig behov for beskyttelse og omsorg. Disse medlemmer viser til at EU-domstolen 6. juni 2013 fastslo at overføring av enslige mindreårige søkere som ikke har fått realitetsbehandlet sin søknad. kun kan skje om det finnes familiemedlemmer i en annen medlemsstat. Disse medlemmer viser videre til instruks GI-03/2013 (Instruks om tolkning av utlendingsloven § 32 – om når Norge skal anses som ansvarlig for å behandle asylsøknader fra enslige, mindreårige asylsøker som tidligere har søkt asyl i et annet land i Dublin-samarbeidet) hvor Justisdepartementet skriver at:

«Dersom en enslig, mindreårig asylsøker har levert asylsøknad i flere stater i Dublin-samarbeidet, og søkeren ikke har familiemedlem i en annen medlemsstat, skal Dublin II-forordningens artikkel 6 (2) forstås slik at det er den medlemsstaten hvor den mindreårige søker beskyttelse og befinner seg som er ansvarlig for å realitetsbehandle saken. Dette gjelder ikke dersom en søker som nevnt ovenfor har fått avslag på sin asylsøknad etter realitetsbehandling i en annen medlemsstat. I slike tilfeller kan UDI fatte vedtak om overføring, jf. utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b. Det kreves ikke at avslagsvedtaket i den andre medlemsstaten er endelig. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen. Instruksen her gjelder praktiseringen av gjeldende Dublin-forordning artikkel 6 (2) frem til det tidspunkt Dublin III-forordningen eventuelt trer i kraft i norsk rett. Instruksen vil da gjelde tilsvarende for praktiseringen av Dublin III-forordningens artikkel 8 (4) og familiebegrepet i artikkel 2 (g).»

Disse medlemmer understreker betydningen av å se instruksen i sammenheng med artikkel 3(2) om statenes plikt til ikke å sende personer tilbake til medlemsstater hvor det er vesentlig grunn til å tro at det er systematiske mangler i asylsystemet og dermed en risiko for at søkeren utsettes for inhuman eller nedverdigende behandling.

Når det gjelder fastsettelse av hvilket land som skal behandle søknaden, viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, til at rettighetene til enslige, mindreårige asylsøkere styrkes gjennom at statene oppfordres til å legge «barnets beste» til grunn i Dublin-saker. En del av denne vurderingen vil være muligheten for familiegjenforening, og i Dublin III utvides kretsen av personer som den enslige, mindreårige asylsøkeren skal gjenforenes med for å få søknaden behandlet fra å omfatte blant andre foreldre og verge, til også å omfatte søsken, onkler, tanter og besteforeldre.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at sammenlignet med Dublin II-forordningen er enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter styrket i Dublin III-forordningen. Det uttales blant annet i fortalen at hensynet til retten til familieliv og hensynet til barnets beste bør være et grunnleggende hensyn i Dublin-saker. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn følger også av artikkel 6. I barnets beste-vurderingen oppfordres statene til å ta hensyn til «muligheten for familiegjenforening, den mindreåriges velferd og sosiale utvikling, sikkerhet og trygghet og den mindreåriges egne synspunkter.» Disse medlemmer viser videre til at personkretsen som en enslig mindreårig asylsøker skal gjenforenes med i en annen medlemsstat for å få søknaden behandlet, er utvidet til også å omfatte søsken, onkler, tanter og besteforeldre.

Disse medlemmer understreker betydningen av at søkere i en Dublin-prosess gis god informasjon om sin situasjon. Disse medlemmer viser til at Redd Barna i sin høringsuttalelse påpeker at mange enslige mindreårige asylsøkere de har vært i kontakt med ikke er klar over at de har en Dublin-sak eller ikke vet hva det innebærer. Barn må få informasjon som gjør dem i stand til å forstå den situasjonen de er i, hvilke rettigheter de har og hva som potensielt kan skje framover. EU-kommisjonen skal lage en spesialbrosjyre for enslige mindreårige asylsøkere om Dublin-regelverket, og disse medlemmer mener at det også bør utvikles materiell og metoder som kan gi god og tilrettelagt informasjon også til barn som kommer til Norge som asylsøkere sammen med familien sin.

Komiteen viser videre til at det inntas en ny bestemmelse i Dublin III som innebærer at personer ikke kan sendes tilbake til medlemsland hvor det er vesentlig grunn til å tro at det er systematiske mangler i asylsystemet og ved mottaksforholdene, og dermed en risiko for at søkeren utsettes for inhuman eller nedverdigende behandling.

Komiteen viser til at regjeringens forslag til endringer i utlendingsloven tar sikte på å sikre at norsk regelverk er i samsvar med den nye forordningen. I motsetning til Dublin II, foreslås det en direkte henvisning til Dublin III-forordningen i loven, slik at det klargjøres at denne gjelder som norsk lov.

Komiteen viser til at en gjennomføring av Dublin III-forordningen i norsk rett krever enkelte lovendringer av teknisk karakter. Proposisjonen inneholder ikke noe forslag om endring av utlendingsloven § 98 annet ledd om oversending og utveksling av opplysninger. Bestemmelsen har imidlertid en henvisning til Norges forpliktelser etter Dublin-samarbeidet og henviser til gjeldende § 32 først ledd bokstav b (om at en søknad om beskyttelse kan nektes realitetsbehandling når søkere kan kreves mottatt av et land som deltar i Dublin-samarbeidet). Komiteen mener at nå som det foreslås en ny gjennomføringsbestemmelse i § 32 fjerde ledd, vil det være mest korrekt om § 98 henviser til gjennomføringsbestemmelsen, og ikke til § 32 første ledd bokstav b. I høringsbrevet om lovendringene var det foreslått en slik endring, og komiteen antar at det beror på en feil at dette lovforslaget ikke er videreført i lovproposisjonen. En slik henvisning vil for øvrig være i samsvar med systematikken ellers i departementets forslag i Prop. L 26 (2013–2014) og innebærer ingen materiell endring.

På den bakgrunn foreslår komiteen å endre utlendingsloven § 98 annet ledd første punktum, slik at det i henvisningen til § 32 ikke lenger vises til annet ledd bokstav b, men til nytt fjerde ledd.

Komiteen viser til at Dublin III innebærer at spørsmål om utsatt iverksettelse av vedtak om overføring til en annen medlemsstat skal behandles av en domstol eller et domstollignende organ, og at det oppsettes tre ulike alternativer for medlemslandenes behandling av slike saker. Komiteen registrerer at dette er et av de forholdene som er bredest behandlet i høringsrunden, og at departementet etter en samlet vurdering lander på det alternativet som innebærer at søkeren selv må begjære utsatt iverksetting, og at overføring til annet land ikke kan gjennomføres før Utlendingsnemnda, som domstollignende organ, har tatt stilling til begjæringen eller behandlet klagen på vedtaket, og at beskrivelse av dette er inntatt i loven.

Når det gjelder grunnlag for fengsling av søkere som kan komme til å unndra seg overføring til et annet medlemsland, registrerer komiteen at det i høringsrunden gis uttrykk for til dels ulike vurderinger av hvordan gjeldende norsk rett, som åpner for fengsling dersom det er «konkrete holdepunkter for å anta» at søkeren vil unndra seg iverksetting av overføring, er å forstå i forhold til Dublin III-forordningens ordlyd om at det må foreligge «vesentlig unndragelsesfare». Komiteen viser til at departementet legger til grunn at «konkrete holdepunkter» kan være egnet til å presisere når unndragelsesfaren kan karakteriseres som «vesentlig», men at departementet etter en vurdering av hensynet til praksisutvikling i andre medlemsland og EU-domstolen likevel velger å foreslå et tillegg i loven som presiserer at fengsling med sikte på Dublin-overføring bare kan skje ved vesentlig unndragelsesfare.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Dublin III-forordningen artikkel 28 (1) slår fast at en utlending ikke kan holdes fengslet utelukkende med den begrunnelse at vedkommende er gjenstand for Dublin-prosedyre, og at fengsling bare skal skje dersom mindre inngripende tvangsmidler ikke vil være tilstrekkelig. Dette medlem viser videre til at både Politiets utlendingsenhet (PU) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) i sine høringsuttalelser mener forordningen stiller strengere vilkår for fengsling (vesentlig unndragelsesfare) enn det som følger av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b (konkrete holdepunkter for å anta). Dette medlem er enig i PU og NOAS sin vurdering om at beviskravet i forordningen er høyere enn etter utlendingsloven, og dette medlem mener at terskelen for å fengsle med sikte på Dublin-overføring derfor skal være høyere.

Komiteen viser til at Dublin III innebærer at det oppstilles frister for hhv. overtakelse og tilbaketakelse av søkere mellom stater, og at søkere ikke selv skal dekke reiseutgifter til en Dublin-overføring mellom stater. Komiteen viser til at sistnevnte moment også foreslås inntatt direkte i loven.

Videre viser komiteen til at Dublin III oppsetter regler for varighet av fengsling i forbindelse med anmodning om overtakelse/tilbaketakelse, og frister for anmodning om overtakelse/tilbaketakelse i denne sammenheng. Komiteen registrerer at regjeringen har vurdert det som lite hensiktsmessig å innta hele de aktuelle bestemmelsene i loven, men heller innta en tydelig henvisning til disse reglene som i loven.

Komiteen registrerer at Dublin III endrer den personkrets som man forplikter å forene enslige, mindreårige asylsøkere med, det innføres nye oppgaver, kortere frister og grundigere utredninger, og at departementet legger til grunn at dette får konsekvenser for ressursbruken i hele utlendingsfeltet. Komiteen registrerer videre at departementet anser det som «en sannsynlig konsekvens av gjennomføring av Dublin III-forordningen» at noen flere utlendinger vil kunne anføre tilknytning til Norge heller enn andre land i Europa. Komiteen viser til vedlagte brev fra justis- og beredskapsministeren av 9. desember 2013 om korrigering av feil. Komiteen forutsetter at regjeringen sikrer at utlendingsforvaltningen er i stand til å håndtere endringene som følger av Dublin III.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at både NOAS og Advokatforeningen i sine høringsuttalelser påpeker at salærsatsen i Dublin-saker er for lav fordi det er behov for mer enn to timers arbeid for å gi forsvarlig rettshjelp. Dette understøttes av evalueringen av advokatordningen utført av Oxford Research. Dette medlem ber derfor regjeringen om å øke salærsatsen i disse sakene.

Komiteen mener regjeringens forslag til endring av utlendingsloven innebærer en fornuftig implementering av Dublin III i lovverket, og støtter endringsforslagene.