Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

4. Bustader for framtida

Folkevekst og flyttestraumar er blant dei forholda som verkar inn på kor mange bustader folk etterspør. For dei store byane og områda rundt har folkeveksten vore høg. Bustadbygginga har ikkje vore like høg. Den stadig aukande tilflyttinga set den kommunale planlegginga, infrastrukturutbygginga, bustadbygginga og tomtemarknaden under press. Interessemotsetnader og arealkonfliktar kan skape utfordringar. For låg bustadbygging kan medverke til at bustadprisane aukar og at det blir vanskelegare å etablere seg i bustadmarknaden. Det kan òg vere bustadmangel i distrikta. Mange distriktskommunar har hatt eit næringsliv i vekst og prosentvis høg vekst i etterspurnaden etter bustader. Trass i dette får dei ikkje bygd dei bustadene som trengst, eller nytta dei eksisterande bustadene godt nok.

Plan- og byggjesaksprosessar skal sikre at byggjeprosjekta har god kvalitet og er i tråd med viktige samfunnsomsyn. Regjeringa meiner prosessane kan bli meir effektive for å leggje betre til rette for auka bustadbygging. Kommunane har òg ei rekkje verkemiddel for å stimulere til at bustadprosjekt blir gjennomførte. Regjeringa vil auke kompetansen i kommunane om korleis dei kan nytte desse verkemidla.

Regjeringa vil nytte finansieringsordningane i Husbanken til å stimulere til bustadpolitisk måloppnåing. Regjeringa vil vidare sjå transportinvesteringar i samanheng med bustadutviklinga, og stimulere til utbetring av eksisterande bustader. Dette blir i meldinga peikt på som viktig for å nytte energi-, material- og arealressursane godt, og for å leggje til rette for gode, miljøvenlege og inkluderande bumiljø.

Det blir i meldinga peikt på at styresmaktene må spele på lag med private aktørar for å leggje til rette for bygging av dei bustadene folk treng.

Regjeringa meiner det er mogleg å gjere dei kommunale planprosessane meir føreseielege og effektive. Siktemålet må vere at regelverket gjer målretta planlegging mogleg. Ei utfordring er å effektivisere prosessen samstundes som ein skal sikre god kvalitet på byggjetiltaka.

Forenklingar i byggjesaksregelverket var eit hovudtema i Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn. Framlegga tek utgangspunkt i at tiltakshavaren må kunne få større ansvar for tiltak på eigedomen sin når det ikkje går ut over andre eller verkar inn på ansvarsområdet til andre styresmakter. Kommunal- og regionaldepartementet har lagt opp til fleire fritak frå søknadsplikta. Vidare er det eit mål å redusere omfanget av søknadene ved at kommunen berre skal vurdere dei samfunnsmessige rammene og ikkje dei tekniske krava.

I bygningsmeldinga varsla departementet at det skulle utviklast ein strategi for etablering av «ByggNett». Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) utviklar strategien. Ambisjonen for bruk av IKT i byggjeprosessen er å utvikle «ByggNett» som ei informasjonsplattform for all byggjeverksemd. Utgreiingane omkring «ByggNett» skal leggje grunnlag for sakshandsamingsmodular som gjer det mogleg for kommunane å drive full elektronisk byggjesakshandsaming innan 2015. «ByggNett» skal medverke til å effektivisere bustadbygginga og sikre at kvalitetskrava blir følgde. Utbyggjarane skal få betre hjelpemiddel til å gjennomføre byggjeprosjektet og betre oversikt, sakshandsaminga går raskare, og tenkinga blir meir heilskapleg. Det blir teke sikte på meir bruk av bygningsinformasjonsmodellar (BIM), og utvikling av eit bygningsregister. «ByggNett» ligg fleire år fram i tid, og vil krevje grundige utgreiingar for å konkretisere målsettingar, metodar og ulike utviklingsmodular.

Kommuneplanane er kommunane sine overordna planar for arealdisponeringa, og skal vere eit føreseieleg utgangspunkt for arbeidet med meir konkrete planar om gjennomføringa av bustadbygginga. Dersom reguleringsplanane samsvarer med arealdelen i kommuneplanen, kan handsaminga skje effektivt.

Dei følgjande elementa i meldinga blir det peikt på at kan medverke til effektive prosessar og føreseielege rammer:

  • tidleg medverknad frå dei sektorstyresmaktene som saka vedkjem

  • samarbeid og dialog med grunneigarar og aktørar i byggjenæringa om å utvikle bestemte areal

  • å unngå detaljering som ikkje er naudsynt i dei kommunale planane

  • å setje opp bustadbyggingsprogram for å styre utbygginga i samsvar med utviklinga i mellom anna tilbodet av kollektivtrafikk, tilrettelegginga for fotgjengarar og syklistar, skulekapasiteten, barnehagetilbodet osv.

  • offensiv planlegging gjennom kommunedelplanar og områdeplanar for å klargjere areal til utbygging

  • samarbeid over kommunegrensene for å leggje til rette for samordna areal- og transportplanlegging, jamfør plansamarbeidet for Oslo og Akershus

Regjeringa vil sjå på tidsbruk i plansaker, for å vurdere høva til å redusere tidsbruken. Det er vidare viktig å sjå på korleis krav som gjeld det einskilde byggjeområde er tilpassa dei faktiske byggjetiltaka. Rekkjefølgjekrav regulerer kva for infrastruktur som må på plass før utbyggarar kan setje i gong byggjetiltaka. Rekkjefølgjekrav kan gje føreseielege prosessar og god kvalitet på prosjekta dersom krava står i forhold til prosjektet. Regjeringa vil vurdere kor godt krava står i forhold til dei aktuelle prosjekta.

Regjeringa vil leggje til rette for at utbyggjarar lettare kan fremje plansaker og byggjesaker samstundes, ved å koordinere detaljplanen og rammeløyvet til byggjesaka. Dette er mogleg i dag, men berre dersom handsaminga følgjer reglane for reguleringshandsaming.

Regjeringa vil vurdere og klårgjere kor langt ein kan gå i å gjere mindre endringar i reguleringsplanar i samband med rammeløyvet i staden for ny reguleringshandsaming.

I dag er detaljplanlegginga i hovudsak basert på framlegg frå utbyggjarar, og kommunane kan ta gebyr. Områderegulering er eit kommunalt ansvar, og er ein del av oversiktsplanlegginga i kommunen. Områdeplanlegginga kan bli liggjande fordi kommunane ikkje har tilstrekkeleg kapasitet til den oppgåva. I nokre høve gjer kommunane avtale om at private utarbeider framlegg, for at prosessen vidare fram mot utbygging ikkje skal bli forseinka. Regjeringa vil sjå nærare på korleis kommunale kostnader ved handsaming av slike planar kan bli dekte.

I ein rapport bestilt av KS blir det konkludert med at motsegnsinstituttet har ein viktig funksjon i plansystemet. Hovudutfordringa ifølgje rapporten er at praktiseringa ikkje er god nok, og varierer frå å vere god og konstruktiv til at motsegnsstyresmaktene i realiteten misbruker systemet. Kommunane trekkjer òg i varierande grad inn nasjonale og regionale omsyn i planlegginga.

Kommunane har ansvaret for at planlegginga skjer innanfor nasjonale og regionale rammer. Miljøverndepartementet skal samordne den nasjonale politikken i planlegginga. Statlege organ, fylkeskommunar og nabokommunar som saka vedkjem, skal medverke i planlegginga. Regionale og statlege aktørar kan fremje motsegn til arealdelen i kommuneplanen eller reguleringsplanar i spørsmål som er av nasjonal eller stor regional betydning, eller som av andre grunnar er av stor betydning for saksområdet til det aktuelle organet.

Ifølgje KOSTRA-tal blei det vedteke om lag 2 200 arealplanar i Noreg i 2011. Av dei blei om lag 760, eller 34 pst., møtte med motsegn. Det var 24 planar (1 pst.) som blei sende til Miljøverndepartementet for handsaming i 2011, og tilsvarande 31 planar i 2012. I dei andre planane der det var motsegner, blei usemje handtert gjennom planprosessen eller ved mekling, og dei er endeleg vedtekne av kommunestyra. Det er grunn til å tru at kommunane i einskilde tilfelle ikkje ser det tenleg med vidare prosess i saker med motsegn grunna styrkeforhold mellom dei ulike partane. Slike situasjonar kan bidra til svekt politisk legitimitet knytta til motsegnsinstituttet.

Det er tre krav i samband med høvet til å fremje motsegn i plan- og bygningslova:

  • Motsegnsstyresmakta må ta del i planprosessen for at dei skal kunne fremje motsegn.

  • Det er ikkje mogleg å fremje motsegn til forhold i planar som det tidlegare er eller kunne vore fremja motsegn til, og der det har vore teke ei avgjerd i dei siste ti åra.

  • Motsegn skal fremjast så tidleg som mogleg, og seinast innan den fristen som er sett for høyringa av planframlegget.

Regjeringa vil gå igjennom fordelinga av ansvar og rutinar i dei involverte departementa og motsegnsorgana for å gjere ei heilskapleg vurdering av om praksisen er i tråd med intensjonen i lova. Gjennomgangen vil vere grunnlag for målretta tiltak for betre og raskare planprosessar. KS skal trekkjast inn i denne prosessen.

Regjeringa vil sjå på verkemiddel for å sikre at motsegn og varsel om motsegn blir nytta i tråd med intensjonen i lova, vurdere tiltak for forpliktande tidleg deltaking, samordning av motsegnsstyresmakter og tidsbruk. Det er eit mål å få ein likare motsegnspraksis i dei ulike sektorane. Det kan vere behov for fleire rettleiande tidsfristar i prosessen, og behov for å skjerpe inn at retten til motsegn fell bort dersom partane ikkje overheld ein tidsfrist.

Regjeringa tek sikte på å gjere ferdig eit nytt og oppdatert rundskriv om ordninga med motsegn før sommaren 2013. Det kan i tillegg bli aktuelt å sjå på ulike verkemiddel for å endre praksis, til dømes gjennom utviklingsprosjekt i nokre fylke.

Det blir i meldinga peikt på at krav til kvalitet skal sikre at bustader blir bygde slik at dei støtter opp om viktige samfunnsmessige omsyn. Bustadene bør byggjast og utbetrast på bakgrunn av mellom anna miljø- og klimautfordringar, den veksande prosentdelen eldre, energieffektivitet og tilgjengelegheit og omsynet til helse og tryggleik.

Kommunal- og regionaldepartementet har dei seinare åra innført krav til mellom anna energieffektivisering og universell utforming. Departementet har også varsla ei skjerping av energikrava i byggteknisk forskrift til passivhusnivå i 2015 og nesten nullenerginivå i 2020.

Kvalitetskrav er nokre av mange faktorar som verkar inn på kostnadene for å byggje bustader.

Regjeringa er oppteken av at kvalitetskrava er rette i lys av ei langsiktig utvikling, og at det blir gjort avvegingar mellom nytte og kostnader av kvalitetskrava.

Erfaringar med nye krav til mellom anna energiløysingar og universell utforming viser at det er behov for å vurdere krav som skal gjelde for rehabilitering i eksisterande bygg. I utgangspunktet skal alle arbeid i eksisterande bygg som er søknadspliktige etter § 20-1 i plan- og bygningslova, følgje dei tekniske krava som gjeld for nybygg. Dette blir vanskelegare dess strengare krava er. Regjeringa vil stimulere til oppgradering av eksisterande byggverk, mellom anna ved at regelverket blir betre tilpassa dette føremålet. Byggtekniske krav bør berre gjelde når dei har reell effekt og ikkje er for kostnadskrevjande. Kommunal- og regionaldepartementet tek sikte på å leggje fram kvalitetskrav for eksisterande bygg i 2013.

  • effektivisere plan- og byggjesaksprosessen, mellom anna gjennom å vurdere tidsbruken i plansaker, bruken av rekkjefølgjekrav, enklare handsaming av mindre reguleringsplanendringar og rolla til private aktørar i områdeplanlegging

  • gå gjennom motsegnsinstituttet og vurdere verkemiddel for å sikre at motsegner og varsel om motsegner blir nytta i tråd med intensjonen i lova. Det inneber mellom anna å vurdere tiltak for forpliktande tidleg deltaking, samordning av motsegnsstyresmakter og tidsbruk i motsegnssaker

  • skaffe meir kunnskap om kostnader for bygging av bustader, og meir kunnskap om samanhengane mellom byggjekostnader og prisfastsetjing

Dei statlege finansieringsordningane for bustadbygging og utbetring har endra seg i takt med samfunnsutviklinga. Rolla til Husbanken som generell kredittgjevar til bustadbygging blei redusert etter kvart som tilgangen på privat kreditt blei betre. For å auke dei bustadpolitiske effektane av subsidiane har det òg vore ei endring frå subsidierte lån utan behovsprøving til målretta tilskotsordningar. Over tid har Husbanken fått ansvar for å forvalte ei rekkje statlege bustadøkonomiske låne- og tilskotsordningar.

Enova forvaltar òg økonomiske støtteordningar til bustader. Ein kan søkje støtte til passivhus eller lågenergistandard. I tillegg har Enova tilskotsordningar retta mot hushald for å fremje bruk av ny teknologi.

Det går fram av meldinga at grunnlånet skal medverke til å nå bustadpolitiske målsettingar som elles ikkje ville bli nådd og har derfor strengare krav til universell utforming og miljø enn krava i byggteknisk forskrift. Trass strengare krav aukar etterspurnaden etter grunnlån. Det inneber at universelt utforma og miljøvenlege bustader utgjer ein stadig større del av dei nybygde bustadene.

Sidan 2006 er det gjeve tilsegn om grunnlån til oppføring av vel 38 300 bustader. Dette er 20,4 pst. av dei 188 300 igangsette bustadene i same periode.

Startlånet er eit tilbod for dei som slit med å skaffe seg lån i den private marknaden.

I meldinga blir det vist til at grunnlånet skal medverke til fleire ulike bustadpolitiske mål. Sjølv om ordninga har gode effektar i bustadmarknaden i dag, er det behov for å vurdere korleis måloppnåinga kan betrast, og korleis ordninga kan bli eit tydelegare supplement til den private kredittmarknaden.

Ei hovudoppgåve for grunnlånet er å medverke til at det blir fleire universelt utforma og miljøvenlege bustader.

Erfaringar har vist at i periodar med problem i den private kredittmarknaden, slik som i 2008, blir grunnlånet viktigare for å få bygd dei bustadene vi treng. Det kan kome kriser som er større enn i 2008. Det blir i meldinga peikt på at det derfor er viktig at grunnlånet framleis skal vere eit supplement til den private kredittmarknaden.

Grunnlånet skal medverke til god tilgang på bustader i distrikta, i tilfelle der det er vanskeleg å få lån i private bankar. I mange distriktskommunar ser det ikkje ut til at behovet for grunnlån er så stort. Det kan likevel vere store variasjonar mellom kommunar. Behovet for grunnlån kan òg endre seg over tid. Regjeringa meiner derfor at det er viktig at grunnlånet framleis kan nyttast til å stimulere til god tilgang på bustader i distrikta.

Grunnlånet har òg ei bustadsosial rolle. Grunnlånet skal fungere saman med tilskota til mellom anna bygging av kommunale bustader. Grunnlånet har òg ei bustadsosial rolle når det blir gjeve til tilpassing av bustad. I tillegg kan grunnlånet verke inn på den private marknaden på kva type bustader som blir bygde eller utbetra. Regjeringa meiner det er ynskjeleg å gjere grunnlånet betre eigna til å stimulere til utleigebustader, og vil sjå nærare på korleis dette kan gjerast.

Husbanken forvaltar fleire tilskot til bygging og utbetring av bustader. Det gjeld tilskot til kommunale utleigebustader, studentbustader, omsorgsbustader og sjukeheimar, og til tilpassing av bustader.

Ordningane medverkar til å auke talet på bustader til personar som slit med å kome seg inn på bustadmarknaden og til å lette presset på leigemarknaden.

Burettslag, sameiger og liknande kan søkje om tilskot til tilstandsvurdering. Tiltaka skal fremje miljø og tilgjengelegheit i bustadmassen.

Det blir i meldinga vist til at transportsystemet skal handtere utviklinga i område med folkevekst. Samstundes skal det byggje opp under det eksisterande busetjingsmønsteret. Pressområda treng utvikling i transportsystemet både for å få ei miljøvenleg og effektiv transportavvikling internt i regionane og for å leggje til rette for regionforstørring. Det blir i meldinga peikt på at fortetting og god transportavvikling i byane gjev attraktive bustadområde. Langsiktige vurderingar i samband med etablering av bustadområde og transportsystemet er viktig, mellom anna ved å dreie utbyggingsmønsteret mot område med færrast mogleg arealkonfliktar.

Areal- og transportutvikling krev samarbeid på tvers av forvaltningsnivåa. Nasjonal transportplan (NTP) presenterer hovudtrekka i den nasjonale transportpolitikken, og er basert på ein omfattande og involverande prosess. Denne prosessen, og seinare oppfølging av NTP, skal sikre best mogleg koordinering med dei regionale areal- og transportplanane. Fylkeskommunane er sentrale i dette arbeidet.

Ordninga med ekstern kvalitetssikring (KS1) av store prosjekt gjev regjeringa grunnlag for val av konsept og føringar for vidare planlegging etter plan- og bygningslova. For at eit prosjekt skal gå inn i siste seksårsperiode av NTP, må det som hovudregel vere gjennomført ei konseptvalsutgreiing (KVU) og tilhøyrande KS1. Før staten prioriterer tiltaka i den første fireårsperioden av NTP, skal kommunane og fylkeskommunane ha utarbeidd og vedteke planar etter plan- og bygningslova. Tiltaka som det er aktuelt å gjennomføre i den første fireårsperioden av NTP, må inngå i ein godkjend kommune(del)plan eller eventuelt ein statleg reguleringsplan.

Regjeringa vil vidareutvikle systemet med avtalar mellom forvaltningsnivåa om transportsystemet.

  • vurdere korleis grunnlånet kan bli eit betre verkemiddel for å stimulere til kvalitetar i eksisterande bustader, bustadbygging og tilgang på bustader, og bustadsosiale føremål

  • vidareutvikle systemet med avtalar mellom forvaltningsnivåa om transportsystemet

Det blir i meldinga peikt på at mange kommunar og fylkeskommunar arbeider godt med planlegging av bustadbygging og bustadområde. Det er likevel behov for auka merksemd om bustadplanlegging i dei store byområda, på grunn av utfordringane dei står overfor med omsyn til å handtere venta folkevekst og press på bustadmarknaden, arealressursar, transportsystem og miljø. Regjeringa vil derfor rette merksemda mot desse utfordringane.

Regjeringa vil medverke til å styrkje kompetanse og kapasitet på planlegging i dei store byområda, og stimulere til meir samarbeid på tvers av sektor- og kommunegrensene.

Regjeringa vil også utarbeide nye statlige planretningslinjer om bustad-, areal- og transportplanlegging, for å få ei klarare og meir samordna framstilling av viktige nasjonale omsyn som bør liggje til grunn for planlegginga.

Dei gjeldande rikspolitiske retningslinjene for samordna areal- og transportpolitikk blei gjeve ved kongeleg resolusjon i 1993. Dei fangar ikkje opp utviklinga i regelverket og samfunnet etter 1993, med omsyn til mellom anna klima, sentrumsutvikling, jordvern, transportplanlegging, arealforvaltning og bustadmarknaden. Retningslinjene tek heller ikkje i tilstrekkeleg grad omsyn til behovet for samordning og avklaring av målkonfliktar. Ein revisjon av retningslinjene er derfor ynskjeleg.

Retningslinjene skal klarleggje korleis ulike nasjonale og regionale interesser skal samordnast og medverke til å avvege målkonfliktar.

For å synleggjere at planlegging for bustadbygging er eit viktig nasjonalt omsyn vil regjeringa òg gje tydelegare føringar for bustadbygging generelt, og i pressområde spesielt, ved neste revisjon av dokumentet Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging (T-1497, 2011).

Det blir i meldinga vist til at kommunane bør planleggje saman med nabokommunane og den regionale planstyresmakta for å ta høgde for forventa folketalsutvikling.

Det blir i meldinga vist til at kommunane vidare bør planleggje ut frå kunnskap om dei lokale bustadmarknadene.

Fylkeskommunane bør leggje særleg vekt på bustadbygging og god fordeling av bustadbygginga mellom kommunane i dei regionale planane. Regjeringa vil stimulere til at dei regionale planane blir lagde til grunn for frivillige avtalar mellom fylkeskommunen og kommunane. Slike avtalar skal gjere det enklare å samarbeide om bustadbygging i regionane, og kan gje grunnlag for å avgrense høvet til å fremje motsegn.

Det blir i meldinga vist til at den kommunale styringa av bustadbygginga er redusert dei siste tiåra. Likevel har kommunane framleis ei rekkje verkemiddel for å stimulere til gjennomføring av bustadprosjekt. Kommunane kan mellom anna:

  • bruke områderegulering til å sikre større, meir heilskaplege og betre lokaliserte bustadområde

  • krevje felles reguleringsplanlegging for fleire eigedomar innanfor eit område.

  • stille særlege krav om omforming og fornying av eksisterande areal og bygningar i planen. Det er ei vidareføring av verkemidla frå byfornyinga

  • kjøpe tomter for å påverke utviklinga av byggjeprosjekta

  • leggje til rette for kommunikasjon og koordinering mellom grunneigarane, utbyggjarane og andre interessentar.

  • nytte utbyggingsavtalar som verkemiddel for å klargjere finansiering og framdrift i byggjeprosjekta

  • frita eit område for eigedomsskatt for ein periode etter bustadbygging for å stimulere til utbygging av området

Det blir i meldinga peikt på at det er viktig å samle kunnskap om korleis kommunane bruker og kan bruke desse verkemidla.

Samanliknar vi med andre land, er til dømes urbant jordskifte og kommunale initiativ til grunneigarsamarbeid moderate former for kommunal tomtepolitikk. I mange land eig kommunane store mengder areal og spelar ei rolle som liknar mykje på den rolla norske kommunar spela i etterkrigstida. Finanskrisa i 2008 har vist at denne praksisen medfører stor økonomisk risiko for kommunane og krev stor innsikt i verdsetjing av eigedom og i marknadene for høvesvis bustader og næring. Derfor er det no ei viss interesse internasjonalt for den norske modellen.

Det blir i meldinga peikt på at dersom kommunen vel å vere grunneigar, er høvet til å påverke utforminga, kvaliteten og framdrifta i bustadprosjekta stor. Strategiske kommunale tomtekjøp kan vere eit verkemiddel for å motverke forseinkingar og at prosjekt stoppar opp som følgje av usemje mellom private partar. Nokre kommunar har ein aktiv tomtepolitikk og kjøper og sel tomter til utbygging. Mange andre kommunar har opplevd store tap på tomtemarknaden og er skeptiske til å ta ei slik aktiv rolle. Det er behov for å samle og analysere dei erfaringane kommunane har gjort med kommunale tomtestrategiar, og finne ut kva som er risikomomenta i slike strategiar. Gjennom å spreie kunnskap om kommunale tomtestrategiar kan det bli enklare for kommunane å ta ei meir aktiv rolle på tomtemarknaden.

Kommunen kan ikkje vere trygg på at utbygginga faktisk skjer. Privat detaljregulering fell bort etter fem år dersom tiltaket ikkje vert gjennomført, og i så fall må området detaljregulerast på nytt. Kommunen kan òg ekspropriere, og rolla som planstyresmakt og ekspropriant (den som eksproprierer) er òg eit sterkt grunnlag for forhandling med grunneigarar og utbyggjarar om utforming og gjennomføring av reguleringsplanar. Kommunen kan ekspropriere på vegner av andre, til dømes eit kommunalt tomteselskap, og sikre seg gjennom avtalar at utbygging skjer. Utbyggingsavtalar kan òg nyttast til dette føremålet. Dersom det er utbyggjaren som eig grunnen, har derimot kommunen ingen garanti for at utbygging skjer. Regjeringa presiserer derfor at ekspropriasjonsreglane kan nyttast også der tomtene er ferdigregulerte, men ikkje vert utbygde til dømes innan ein fastsett frist.

Det er eit vilkår for ekspropriasjon at ekspropriasjonen utan tvil er meir til gagn enn til skade. Plan- og bygningslova opnar òg for privat ekspropriasjon til fellesareal, tilkomstvegar osv. Slik ekspropriasjon blir brukt noko meir enn kommunal ekspropriasjon av tomter. Også privat ekspropriasjon krev samtykke frå kommunen.

Dei siste tiåra har ikkje ekspropriasjon vore så mykje brukt, bortsett frå til gjennomføring av infrastrukturtiltak. Kommunane er blitt meir skeptiske og ekspropriasjonsreglane er òg til dels innvikla. Regjeringa vil sjå på om ekspropriasjonsreglane kan forenklast.

Det blir i meldinga vist til at jordskifte ved uklare eller lite tenlege eigedomsforhold kan medverke til å redusere arealkonfliktar og få gjennomført prosjekt. Ved endringar i 2006 og 2008 vart det gjeve nye føresegner i jordskiftelova om dei rettsendrande verkemidla i lova. Føremålet var å gjere desse verkemidla meir tenlege for grunneigarar og rettshavarar for å få gjennomført byggjeprosjekt i byar og tettstader. Dette blir kalla urbant jordskifte.

Høvet til urbant jordskifte er blitt nytta i mindre grad enn ein hadde rekna med.

Det pågår eit arbeid med å revidere jordskiftelova. I samband med dette blir det vurdert å endre reglane om urbant jordskifte. Det kan mellom anna vere aktuelt å ta ut kravet om semje eller fleirtal mellom grunneigarane.

Kommunen er forvaltningsstyresmakt og kan gjere avtalar med utbyggjarar og grunneigarar for å få kvalitet i utbygginga og ein føreseieleg tidsplan for prosjekta. Dette er avtalar om gjennomføring av kommunale arealplanar.

I nokre tilfelle kan utbygginga vere hindra av manglande kommunal finansiering av teknisk infrastruktur som vegar, vatn og avløp. Då kan utbyggingsavtalar om finansieringsbidrag frå utbyggjarane setje fart i utbygginga. Avtalar mellom kommunane og utbyggjarane kan generelt gjere utbyggingsprosjekta meir føreseielege.

Lovreglane set krav til prosessen. Utbyggingsavtalar er mykje brukte, og dei er brukte på mange område.

Reglane om utbyggingsavtalar har no verka ei stund, og praktiseringa av ordninga bør evaluerast.

I dag gjeld det ein regel om at byggjetiltak må vere sette i gang innan fem år etter at ein privat reguleringsplan for området er vedteken. Utbyggjarane kan søkje om å forlenge fristen med to år om gongen, to gonger i alt. Regelen med femårsfristen tok til å gjelde i 2009. Det er derfor enno ikkje vedteke planar der fristen er gått ut, og det ligg ikkje føre dokumentasjon på korleis regelen verkar. Det blir i meldinga vist til at det likevel kan vere grunn til å sjå nærare på om regelen fungerer godt, og om det er behov for endringar.

  • utarbeide nye statlege planretningslinjer som handlar om både bustad-, areal- og transportplanlegging med utgangspunkt i eksisterande rikspolitiske retningslinjer for samordna areal- og transportplanlegging

  • gje tydelegare føringar for bustadbygging ved neste revisjon av dokumentet Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging

  • samle og spreie erfaringar som viser korleis kommunane kan stimulere til bustadbygging

  • undersøkje om ekspropriasjonsreglane kan forenklast

  • evaluere reglane for utbyggingsavtalar

Kommunal- og regionaldepartementet etablerer eit program for breitt samarbeid med byggjenæringa og andre sentrale aktørar for å utvikle ei kunnskapsbasert byggjenæring, jamfør Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn. Programmet har fått tittelen «Bygg21».

Etter år med nedgang i folketalet har mange distriktskommunar opplevd betre økonomiske tider, ledige jobbar og tilflytting. Auka tilflytting skal i teorien gje auka aktivitet på bustadmarknaden. For mange kommunar er det likevel ei utfordring å finne gode og attraktive bustader til innflyttarar. Dersom folk ikkje får seg ein plass å bu, kan det lokale næringslivet og kommunane som treng arbeidskraft få problem. Det kan hindre vekst og utvikling i distriktskommunane. Det er viktig at folk har reell fridom til å busetje seg der dei vil. Ved at ein legg til rette for at folk kan bu i distrikta, blir presset mindre i dei store byane. Det blir i meldinga peikt på at god distriktspolitikk derfor òg er god bypolitikk.

Om lag halvparten av kommunane i landet har små, usikre eller stagnerande bustadmarknader. Dette er i stor grad distriktskommunar. Det blir i meldinga peikt på nokre hinder for utviklinga i slike bustadmarknader.

Kommunen har ei sentral rolle når det gjeld å ta tak i bustadutfordringane. Mange kommunar og andre lokale aktørar er initiativrike og prøver ut ulike tiltak. Samstundes ligg det mange stader eit stort potensial i å jobbe meir heilskapleg med utfordringane og å samarbeide betre med private aktørar.

Erfaringane dei siste åra har vist fleire døme på korleis kommunane kan vere meir aktive på bustadmarknaden i distrikta. Sjå døme i meldinga.

Det blir i meldinga vist til at kommunane for å lukkast med bustadetablering i distrikta treng mange samarbeidsaktørar. Særleg viktige her er innbyggjarane sjølve, det lokale næringslivet og fylkeskommunane. Staten er òg ein samarbeidsaktør, gjennom Husbanken, fylkesmennene og Distriktssenteret, mellom anna ved å spreie kunnskap om bustadetablering.

For å støtte kommunane i arbeidet har Kommunal- og regionaldepartementet lansert ei treårig satsing. Gjennom satsinga skal kommunane og andre involverte utvikle ny kunnskap og stimulere til fleire og ulike typar bustader. Som del av satsinga er det etablert ei ny ordning med tilskot til prosjekt som er med på å auke bustadmassen. Tolv kommunar er valde ut til å ta del i satsinga.

Husbanken skal dokumentere erfaringane og sikre at andre kommunar kan dra nytte av dei.

Det var 82 distriktskommunar som søkte om å få ta del i satsinga på bustadetablering. Dette viser at det er stor interesse blant distriktskommunane for å arbeide for auka bustadetablering.

Staten har fleire finansielle verkemiddel som kan stimulere til bustadutvikling i distrikta: Tilskot til utleigebustader og til omsorgsbustader, startlån og grunnlån. medverkar til å gjere bustadinvesteringar moglege. Både for startlånet og for grunnlånet er det store skilnader i kor mykje dei er i bruk.

Grunnlånet skal medverke til å sikre naudsynt bustadforsyning i distrikta. Grunnlånet kan gå til oppføring eller utbetring av bustader, men det er berre mogleg å få grunnlån til kjøp av bustader når det skal vere utleigebustader for prioriterte grupper. Ein utilsikta konsekvens av denne avgrensinga er at private aktørar som vil kjøpe og utbetre bustader for å leige dei ut til arbeidstakarar og andre innflyttarar, ikkje kan få grunnlån til dette føremålet. Regjeringa vil tilpasse regelverket slik at det ikkje hindrar at ein kan få grunnlån til eit føremål som er så viktig i samband med bustadforsyning i distrikta.

Av dei om lag 185 000 landbrukseigedomane i landet er 33 000 utan fast busetnad. Mange av desse eigedomane ligg i distriktskommunar. Som ei oppfølging av Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken har regjeringa teke fleire viktige grep for å stimulere til auka omsetning av landbrukseigedomar utan busetnad, og meir aktiv bruk av mindre eigedomar til busetjing. Som eit ledd i dette er nedre grense for priskontroll på konsesjonspliktige landbrukseigedomar med bustadhus lyfta frå 1,5 til 2,5 mill. kroner.

Regjeringa vil tilpasse eigedomspolitikken i landbruket til ei ny tid. Gjennom endring av regelen om eigedomsdeling i jordlova vil det bli enklare å dele frå romslege tomter, tun og bustadhus, samstundes som produktivt jord- og skogbruksareal kan bli selt til landbrukseigedomar med aktiv drift. Vidare vil regjeringa innskrenke odelskrinsen og oppheve reglane om odelsfrigjering av landbrukseigedom.

Samla sett gjev dette auka høve for at landbrukseigedomar kan nyttast som ressurs, både for busetjing og verdiskaping. Det gjer òg at kommunane får fleire verkemiddel for å sikre busetjinga i distrikta. Endringa i regelen om deling i jordlova vil vidare kunne gje meir robuste produksjonseiningar, og betre grunnlag for å nå målet om auka matproduksjon, jamfør Meld. St. 9 (2011–2012).

  • vidareutvikle satsinga på bustadetablering i distrikta

  • tilpasse regelverket for grunnlånet slik at det ikkje hindrar lån til utleigebustader, som er ein naudsynt del av bustadforsyninga

Det blir i meldinga peikt på at for regjeringa er det viktig å sikre at alle kan ta del i samfunnet, uavhengig av funksjonsevne. Derfor må bustader, bygningar og uteområde vere utforma slik at dei kan brukast av alle. Regjeringa har mål om å auke talet på tilgjengelege og universelt utforma bustader og andre bygningar.

Det er behov for fleire brukelege bustader med god tilgjengelegheit slik at så mange som råd av dei som ynskjer det, kan bu heime så lenge som mogleg.

Plan- og bygningslova er eit verkemiddel for å gjere bustadene og omgjevnadene meir tilgjengelege. Universell utforming er eit førande prinsipp i lova, og frå 2010 har Kommunal- og regionaldepartementet skjerpa dei byggtekniske krava til tilgjengelegheit for nye bustader og andre bygningar. Den årlege tilveksten av nye bustader utgjer likevel berre vel éin pst. av den samla bustadmassen. Betre tilgjengelegheit i bustader kan med andre ord ikkje kome gjennom nybygging aleine.

Det er av nasjonal interesse å auke tilgjengelegheita i dei eksisterande bustadene. Målet kan berre bli nådd gjennom ei brei tilnærming som involverer bustadeigarar, burettslag og bustadsameige, kommunane og statlege instansar, byggjebransjen og interesseorganisasjonar. Staten skal leggje til rette for arbeidet og har fleire verkemiddel til dette, slik som lovgjeving, økonomiske ordningar og system for utvikling og formidling av kunnskap.

Sjå tabell 4.4 i meldinga.

Potensialet for auka tilgjengelegheit ved rehabilitering, oppgradering og tilpassing er stort. I Noreg eig om lag 80 pst. av befolkninga bustaden sin.

I 2011 brukte hushalda om lag 60 mrd. kroner på oppussing av bustaden. Det er usikkert kor mykje midlar folk nyttar på å auke tilgjengelegheita. I bygningsmeldinga varslar regjeringa at ho vil styrkje informasjonen til bustadeigarane om korleis ein kan betre tilgjengelegheita i eksisterande bustader.

I følgje NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg vil om lag halvparten av dei 90 000 bueiningane til pleie- og omsorgsføremål trenge fornying og ombygging dei næraste åra. Behovet for vekst i kapasiteten og nye plassar vil auke fram mot 2030. Erfaringa frå «Handlingsplan for eldreomsorgen» og «Omsorgsplan 2015» tilseier at dette allereie no bør setjast på dagsordenen i kommunane. Nær 80 pst. av alle som bur på sjukeheim i dag, har ei demensliding. Prognosane syner at talet på personar med demens kjem til å bli fordobla dei neste 30 åra. Det blir i meldinga vist til at små, tilrettelagde einingar med færre bebuarar har gunstig effekt på denne pasientgruppa. Viss ein skal få til bygningar med små einingar, blir det behov for nybygging i tillegg til ombygging og modernisering av eksisterande sjukeheimar.

Det blir i meldinga peikt på at ein viktig del av samfunnsplanlegginga er å gjere bustader og bumiljø gode å leve i og bli gamle i. Det er ikkje mogleg å dekkje behovet for eigna bustader gjennom bygging av institusjonar og omsorgsbustader aleine. Velferdsteknologi og tilrettelegging av bustader må i stadig større grad utviklast saman.

Auken i talet på eldre og den venta nedgangen i prosentdelen av yrkesaktive set kommuneøkonomien og tenesteytinga under press. Auka tilgjengelegheit i eksisterande bustader vil ha positiv verknad på det økonomiske rommet til kommunane: Fleire kan bu lenger heime og det er enklare å yte kommunale tenester i bustadene.

Bustader kan gjerast meir tilgjengelege med enkle tiltak som å fjerne tersklar og med større tilpassingar som installering av trappeheis. I bustadblokker kan etterinstallering av ein permanent heis vere føremålstenleg.

Dei statlege verkemidla kan delast i to hovudkategoriar: verkemiddel for tilrettelegging av eigen bustad og verkemiddel for tilrettelegging av fellesareal i fleirbustadhus. I tillegg stimulerer Husbanken til tilgjengelege og brukelege uteareal og bumiljø gjennom lån og tilskot.

Hjelpemiddelordninga til Nav gjev økonomisk støtte til hjelpemiddel for å auke den fysiske tilgjengelegheita til og i bustaden, som trappeheis, løfteplattform, ramper og omgjevnadskontroll/døropnarar.

Husbanken har låne- og tilskotsordningar for tilpassing av bustader. Ordningane skal gje bygningsmessige endringar for varig betring av tilgjengelegheita i bustaden. Tilskot til tilpassing skal bidra til å sikre vanskelegstilte på bustadmarknaden ein eigna bustad. I tillegg gjev Husbanken grunnlån til utbetring av bustader. Husbanken kan også gje tilskot til etablering ved særskilte tilfelle.

Husbanken og Nav (Arbeids- og velferdsetaten) etablerte i 2004 eit prøveprosjekt «Prosjekt bustadtilpassing». Eit mål var å etablere bustadrådgjevingstenester i kommunane for å sikre betre organisering av rådgjevinga og gje betre bustadløysingar for brukarar. Eit anna mål har vore å samordne bruken av økonomiske verkemiddel og å prøve ut ein meir fleksibel bruk av verkemidla. «Prosjekt bustadtilpassing» er avslutta som prøveprosjekt. Hjelpemiddelsentralane og Husbanken arbeider for tverretatleg samarbeid om bustadtilpassing av eigen bustad i alle fylke.

Som del av samarbeidet er det etablert to nye statlege verkemiddel: tilskot til prosjektering og tilskot til tilrettelegging som alternativ til trappeheis, løfteplattform og rampe.

Folketrygda si hjelpemiddelordning for tilrettelegging av bustad er individretta. Ordninga gjev mellombels tilrettelegging av bustaden etter behova til den einskilde. I einebustader og rekkjehus, der det ligg til rette for å få nødvendige bustadfunksjonar på eitt plan, kan hjelpemiddelsentralane gje tilskot til tilrettelegging av bustaden som alternativ til trappeheis, løfteplattform og rampe. Dette gjev ei varig utbetring av tilgjengelegheita i bustaden. Tilskotet går inn i ein felles finansieringsplan saman med midlar frå Husbanken og kommunen og eventuelt privat finansiering. Erfaringane med ordninga er gode, og brukarar og kommunane er positive til ordninga.

Individuelle løysingar som inneber tilrettelegging av fellesareal i fleirbustadhus, er ofte lite tenlege for andre som bur i oppgangen. Trappeheisar er døme på slike løysingar.

Berre ti pst. av bustadene i fleirbustadhus med tre og fire etasjar har heis. I 2011 blei det installert trappeheisar for 20 mill. kroner i fellesareal i fleirbustadhus.

Regjeringa vil vurdere å leggje om finansieringa for tilrettelegging av fellesareal i bustadblokker frå folketrygda si hjelpemiddelordning til Husbanken sine tilskotsordningar for å stimulere til fleire permanente personheisar i bustadblokker i staden for trappeheisar.

Det er opp til kvar kommune å finne sin måte å organisere bustadrådgjevinga på, men staten legg til rette for å styrkje den tverretatlege bustadrådgjevinga for tilpassing av bustader.

Velferdsteknologien gjev store moglegheiter og gevinstar for den einskilde og tenesteapparatet, som samstundes må balanserast slik at ikkje teknologien erstattar menneskelege ressursar på ein uynskt måte.

Auka bruk av velferdsteknologi kan, saman med tilrettelegging av bustader, gjere det lettare for fleire å bu heime. Velferdsteknologien skal nyttast for å auke tryggleiken, sikkerheita, den sosiale medverknaden, mobiliteten og den fysiske aktiviteten til folk.

Bygningsmeldinga varsla at det er behov for å avklare ansvarsdelinga mellom sektorane, og at regjeringa vil greie ut korleis velferdsteknologiske tiltak eventuelt kan integrerast i framtidige byggtekniske forskriftskrav.

Velferdsteknologien kjem også til å bli drøfta i ei stortingsmelding frå Helse- og omsorgsdepartementet om omsorgspolitikken.

  • utvikle og spreie kunnskap og kompetanse til bustadeigarar og byggjebransjen om tiltak for betre tilgjengelegheit

  • gjere ordninga med tilskot som alternativ til trappeheis/løfteplattform eller rampe permanent

  • vurdere å leggje om finansieringa av hjelpemiddel for tilrettelegging av fellesareal i fleirbustadhus frå folketrygda til Husbanken sine tilskotsordningar

  • utarbeide ei samling med døme på korleis rådgjeving om tilpassing av bustader kan organiserast i kommunane

Framlegga om effektive plan- og byggjesaksprosessar kan gje både innsparingar og kostnader i kommunane. Meir effektive prosessar kan gje lågare administrative kostnader i kommunane. Samstundes kan til dømes auka bruk av tidsfristar gjere at kommunane må ha fleire sakshandsamarar. Endra prosessar kan òg gje auka administrative kostnader i ein overgangsperiode, for å heve kompetansen og lære nye rutinar. Meir effektive prosessar vil gje raskare bustadbygging og redusere kostnadene ved tidsbruken.

Det blir i meldinga vist til at vidareutvikling av grunnlånet ikkje vil føre til særlege administrative eller økonomiske kostnader. Framlegget kan føre til at dei bustadpolitiske effektane av låneordninga aukar.

Framlegga om nye statlege planretningslinjer for bustad-, areal- og transportplanlegging kan auke dei administrative kostnadene noko, særleg på kort sikt. I hovudsak handlar dette likevel om å planleggje annleis, ikkje meir. Framlegget skal medverke til raskare og betre bustadbygging gjennom tilgang til tomter og heilskapeleg planlegging.

Framlegga om heving av kompetanse om korleis kommunane kan stimulere til bustadbygging gjev administrative kostnader for staten og eventuelt andre involverte partar. Kompetanseheving kan gje innsparingar i form av meir effektive kommunar og betre bustadtilbod.

Framlegga om auka tilgjengelegheit i eksisterande bustader fører truleg ikkje til vesentlege administrative eller økonomiske kostnader. Eventuelle meirkostnader skal handsamast i samband med dei årlege statsbudsjetta. Framlegga kan gje meir effektiv utnytting av ressursane gjennom koordinering av statlege verkemiddel.

Komiteen viser til at boliger som bygges i dag, skal stå i mange tiår framover. Det er derfor avgjørende at bygg som oppføres i dag støtter opp om viktige samfunnsmessige hensyn. Komiteen understreker at det er et politisk ansvar å sikre at kvaliteter som aktørene i markedet ikke tar nok hensyn til, blir ivaretatt. Det sentrale virkemiddelet for å sikre disse hensynene er planleggingen etter plan- og bygningsloven.

Komiteen viser til høring om boligmeldingen 30. april 2013 og innspillene fra Norske Arkitekters Landsforbund og Arkitektbedriftene. Organisasjonene understreker i sine uttalelser det politiske ansvaret for å sikre utvikling av kvalitetsmessige gode boligløsninger. Komiteen understreker at kvalitet på boligen strekker seg utover den byggetekniske løsningen. Kvalitetsbegrepet omfatter også forhold som planløsninger, romslighet, materialbruk, energibruk, uteområder og tilgjengelighet. Den opplevde kvaliteten på boligen påvirkes også av omgivelsene. Derfor må boligbyggingen sees i sammenheng med stedsutvikling og transportløsninger. Det er etter komiteens oppfatning et politisk ansvar å legge til rette for bærekraftige løsninger som ivaretar disse hensynene.

Komiteen viser til at diskusjonen om innsigelser og planlegging har vært et viktig tema for mange av de kommunene komiteen har møtt i perioden. Komiteen viser til rapporten «Innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt selvstyre», utarbeidet av Asplan Viak på oppdrag av KS.

Komiteen har merket seg rapporten som viser at innsigelser ikke alltid fungerer i tråd med lovens bestemmelser, blant annet når det gjelder bestemmelsene om tidlig deltakelse i planprosessene fra alle berørte innsigelsesinstanser, herunder både statlige, fylkeskommunale og kommunale. Komiteen mener at bestemmelsene om bortfall av retten til å fremme innsigelse bør utnyttes mer aktivt fra kommunenes side.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, imøteser regjeringens varslede gjennomgang av innsigelsesinstituttet, med sikte på forpliktende deltakelse i planprosesser for statlige myndigheter, bedre samordning, mellom statlige myndigheter og redusert tidsbruk i saker med innsigelser. Flertallet vil understreke betydningen av kommunenes oppmerksomhet om og forutsetninger for planlegging. Dette bør inngå som en del av vurderingen av hvordan kommunene kan ta en mer offensiv rolle gjennom kommunedelplaner og områdeplanlegging. Dette arbeidet må også ivareta arkitektfaglige hensyn.

Flertallet vil peke på at det er avgjørende at kommunen har et bevisst forhold til at det er tilstrekkelig tilgang på tomter. En del av kommuneplanen bør omhandle langsiktig og helhetlig arealanvendelse, boligbygging og utvikling av infrastruktur og samferdsel basert på forventet befolkningsutvikling og kommunens tomtetilgang. Planene bør også omhandle mulighetene for fortetting og fornyelse av eksisterende boligmasse. Det må klargjøres tilstrekkelig med tomteareal, også gjennom tomter i kommunens eie.

Flertallet mener det bør vurderes å innføre en statlig låneordning eller andre verktøy for å legge til rette for at kommunenes mulighet til å foreta strategiske tomtekjøp styrkes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener kommunenes rolle som arealplanlegger må styrkes. Disse medlemmer mener bruken av innsigelsesinstituttet, som dokumenteres i KOSTRA, også må ses i sammenheng med når statlige sektororganer og andre organer med innsigelseskompetanse gir varsel om innsigelser. Et slikt varsel oppfattes også som en føring til kommunene. Rapporten «Innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt selvstyre» fra Asplan Viak på oppdrag fra KS, viser til at det i den web-baserte spørreundersøkelsen klart fremkommer at kommunene justerer sitt planarbeid basert på varsler vel så ofte som faktiske innsigelser. Dette oppfatter disse medlemmer som særs problematisk og gir ikke kommunene den offensive rolle som er tiltenkt gjennom kommunedelplaner og områdeplanlegging, slik regjeringen i meldingen gir uttrykk for at de skal ha.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til sine merknader i Innst. 129 S (2012–2013), jf. Meld. St. 28 (2011–2012), og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen prioritere inneklima som et satsingsområde for Bygg21.»

«Stortinget ber regjeringen foreta en utredning av sammenhengen mellom Kreftregisterets registrering av lungekreftsdødsfall og eksponering for radon, og betydningen av nye byggs tetthet for eksponering av radonholdige gasser.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at alle som er risikoutsatt for radonproblem, får tilbud om radonmåling.»

«Stortinget ber regjeringen starte arbeidet med forenkling og reduksjon av virkemidler i byggenæringen med sikte på å legge grunnlaget for et velfungerende marked uten unødvendige statlige tilsyn og inngrep.»

«Stortinget ber regjeringen snarest iverksette tiltak som medfører at bruken av innsigelser går ned.»

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til lovendringer som medfører at private kan komme med forslag om områderegulering.»

«Stortinget ber regjeringen avvikle ordningen med uavhengig kontroll, som ble innført 1. januar 2013.»

«Stortinget ber regjeringen fjerne kravet om universell utforming på boliger under 55 m2.»

«Stortinget ber regjeringen stanse planene om å innføre krav om passivhus fra 2015.»

«Stortinget ber regjeringen fjerne de kravene til energieffektivitet som er knyttet til TEK7 og TEK10, slik at minimumskravene for energieffektivitet tilsvarer TEK97.»

«Stortinget ber regjeringen foreta en omfattende gjennomgang av det regelverket som i dag styrer regulering av tomteareal og boligbygging med sikte på å gjøre regelverket mindre omfattende, enklere og mindre byråkratisk.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere å fremme forslag om å oppheve plan- og bygningsloven § 12-4 (5) som blant annet sier: ‘Er bygge- og anleggstiltak som hjemles i plan fremmet med bakgrunn i privat reguleringsforslag etter § 12-11, ikke satt i gang fem år etter vedtak av planen, kan tillatelsen til gjennomføring av planen ikke gis uten nytt planvedtak.’»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre stiller seg avventende til forventningene om at det offentlige i realitetenes verden virkelig fungerer som pådriver for boligbygging. Disse medlemmer har i andre merknader påvist hvordan statlig regelverk og byråkrati hemmer eller stanser boligproduksjonen.

Disse medlemmer vil særlig fremheve praktiseringen av innsigelser, som i praksis har gitt oss 22 statlige bremseklosser for boligbygging.

Disse medlemmer minner om at ordningen med innsigelse ble innført med plan- og bygningsloven i 1985. Formålet var å sikre at kommunene ikke vedtar arealplaner som staten mener strider mot overordnede interesser. I praksis er det blitt de ukoordinerte særinteressers veto mot utvikling. Satt på spissen kan man hevde at det er de underordnede hensyn som har forkjørsrett.

Disse medlemmer understreker at innsigelse er et negativt virkemiddel i betydningen at det er et virkemiddel som sinker eller stopper planer, uten at det tas alternativt bedre beslutninger. Når innsigelse fremmes, kan ikke kommunen disponere arealet til for eksempel boligbygging før innsigelsen er trukket eller Miljøverndepartementet avgjør saken. Ettersom tomtedisponering er en viktig del av det lokale selvstyret, er innsigelsene tilsvarende et stort inngrep i lokaldemokratiet.

Disse medlemmer viser til rapporten «Innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt selvstyre» fra Asplan Viak på oppdrag fra fra KS, hvor det fremgår at det i perioden 2007–2010 ble fremmet innsigelse til mellom 42 pst. og 54 pst. av kommuneplanens arealdel/kommunedelplaner. Medregnet varsel om innsigelse i planprosessen, som også fører til stans av saksbehandlingen, og innsigelse som fremmes ved høring og offentlig ettersyn, ble det brukt innsigelse i nær alle kommuneplanprosessene for perioden 2007–2010. Av 140 kommuner som har revidert kommuneplanen eller utarbeidet kommunedelplaner i perioden, oppgir 137 at det ble varslet eller fremmet innsigelse i planprosessen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en endring i plan- og bygningsloven § 5-4 om at innsigelser begrenses til der 'berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning' og hvor formuleringen 'eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde', utgår.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide klare retningslinjer for hvordan innsigelser kan fremmes, slik at antallet innsigelser kan bli redusert.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en endring av fristbestemmelsen, jf. plan- og bygningsloven § 12-4 (planers rettsvirkninger), slik at den bortfaller.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå plan- og bygningsloven med sikte på forenklinger for å sikre bedre fremdrift i planprosessene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til regjeringens beskrivelse av de særlige utfordringer som er knyttet til etablering av boliger i distriktene. Flertallet er glade for at mange kommuner, ofte sammen med Husbanken, har tatt en aktiv rolle i å prøve nye løsninger for å stimulere til boligbygging. Det har gitt flere verktøy for å møte de utfordringene som kommunene står overfor. Flertallet mener at det fortsatt er behov for å videreutvikle ordninger som støtter opp om boligbygging i distriktene.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på mulighetene ved å ta i bruk boligreservene som befinner seg i distriktene. Odelslov, fradelingsbestemmelser. konsesjonslover, bopliktsbestemmelser og prisregulering har undergravd realkreditten i distriktene og vanskeliggjort rehabilitering og nybygging. Ved å la folk kjøpe og bosette seg hvor de har lyst, får vi tatt hele landet i bruk og også avlastet byene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til regjeringens beskrivelse av utfordringene knyttet til økt behov for boliger med god tilgjengelighet. En stor del av den bestående boligmassen er ikke tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. For få boliger med god tilgjengelighet gir personer med nedsatt funksjonsevne dårligere vilkår på boligmarkedet. Befolkningsgruppen over 80 år blir tredoblet fram mot 2060. Det er et sentralt politisk mål at flest mulig skal greie seg lengst og best i egen bolig. Det er derfor behov for flere boliger med god tilgjengelighet. Flertallet vurderer plan- og bygningsloven som et godt virkemiddel for å gjøre boliger og omgivelser mer tilgjengelige. Universell utforming er et førende prinsipp i loven, og de byggtekniske kravene til tilgjengelighet i boliger sikrer kvalitet i nybyggingen og gir flere tilgjengelige boliger. Den årlige tilveksten av nye boliger utgjør bare vel én pst. av den samlede boligmassen. Flertallet mener at det er av særlig betydning å sikre gode virkemidler for å øke tilgjengeligheten i eksisterende boliger og bomiljø.

Flertallet støtter regjeringens vurderinger av mulighetene for skjønn knyttet til rehabilitering av bygg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på mulighetene for å utvikle heisordninger i den etablerte boligmassen. De fleste eldre bor i eldre boliger (slik de fleste av oss gjør), og finansiering av heis i en bygård vil kunne være en samfunnsmessig lønnsom løsning, ev. i kombinasjon med å akseptere utbygging av en ny etasje som finansieringskilde.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at de løsningene som blir valgt for energiforsyning til bygg vil ha betydning for forsyningssikkerhet og klima. Flertallet viser til regjeringens plan for en miljøvennlig byggsektor, der det blant annet heter at regjeringen vil skjerpe kravene til energi i byggteknisk forskrift til passivhusnivå i 2015 og nesten nullenerginivå i 2020. Flertallet ser fram til de varslede utredningene av kompetanse i byggenæringa, og av samfunnsøkonomiske og helsemessige konsekvenser. Flertallet ber regjeringen om også å inkludere en avveining mellom energiløsninger og krav til bygningskropp i de samfunnsøkonomiske utredningene, slik som i plusshus. Flertallet viser for øvrig til Innst. 129 S (2012–2013) om gode bygg for eit betre samfunn – Ein framtidsretta bygningspolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst. 129 S (2012–2013) om gode bygg for eit betre samfunn – Ein framtidsretta bygningspolitikk. Flertallet er bekymret for den svake produktivitetsutviklingen i sektoren og mener «Bygg 21» vil være et viktig bidrag for å styrke utviklingen. Flertallet erkjenner at det er flere svakheter ved tallgrunnlaget, og ser behovet for å styrke det. Flertallet er kjent med arbeidet med utviklingen av «indeksbygg» og ber om at regjeringen vurderer om dette kan bidra til å skape større sikkerhet om kostnadsutviklingen i bransjen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det i pressområdene må legges til rette for utbygging av kollektivtrafikk til nye utbyggingsområder. Disse medlemmer viser til at erfaringer fra Bergen og Oslo viser at boligbygging følger etter dersom utbyggingen av kollektivtransport er troverdig og reell. Disse medlemmer viser til at jernbanen er mye av løsningen på transportutfordringen på Østlandet. Disse medlemmer mener det derfor er riktig å prioritere utbygging av Inter-City-forbindelsene på Østlandet.

Disse medlemmer mener Nasjonal transportplan i større grad må bli et verktøy for helhetlig transportplanlegging der transportformene ses i sammenheng. Disse medlemmer mener samferdselsprosjekter må planlegges slik at det stimuleres til at utbyggingsmønsteret rettes mot sentrale kollektivknutepunkt i byer og tettsteder og mot sentrumsnære områder med muligheter for utbygging med mindre arealkonflikter.

Disse medlemmer viser til at befolkningsveksten stiller helt nye krav til et moderne transportsystem. Generell økonomisk vekst, økt bilhold og økt arbeidspendling øker presset på transportsystemet. Disse medlemmer mener det må satses på kollektive løsninger i og rundt de store byene, og at staten må ta et tydeligere ansvar for utvikling av gode kollektivtilbud i byene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener videre at det trengs en ambisiøs og helhetlig kollektivstrategi. Det er behov for flere bypakker, der stat og kommune inngår i forpliktende partnerskap – hvor statlige investeringer, restriktive tiltak (bompenger og liknende), trafikkstyringsmodeller og byutvikling er blant elementene. Avtalene må gå over flere år slik at det er mulig å planlegge langsiktig.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det dessuten er behov for nye finansieringsmuligheter slik at større prosjekter, både på vei og bane, kan gjennomføres i sammenheng. Det må etableres en ordning der staten stiller lånemidler til disposisjon for samferdselsprosjekter. Betjeningen av lånene må skje i form av bevilgninger over statsbudsjettet og gjennom andre finansieringsformer. Dette medlem mener det også må åpnes for flere prosjekter med prosjektfinansiering og offentlig-privat samarbeid (OPS).

Dette medlem mener det trengs en styrket satsing på gang- og sykkelveier. Mange av de daglige reisene i en by kan foretas til fots eller på sykkel dersom forholdene ligger til rette for det. Her må staten bidra med større bevilgninger. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti blant annet har tatt til orde for en egen statlig belønningsordning.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker behovet for en bærekraftig boligpolitikk, og peker på at bærekraftighet ikke bare handler om å bygge hus med bærekraftige materialer, men også om byers og tettsteders design. Dette medlem mener det må tilstrebes en by- og tettstedsutvikling som i større grad legger til rette for at vi kan bo, arbeide og handle på samme sted.

Dette medlem mener det er behov for nye grep for å få flere boliger, samtidig som man må unngå byspredning av hensyn til klima, jordvern og sosial kapital. Dette medlem peker på at fortetting og høyere hus er viktigst i de store byene, men også mindre tettsteder må utnytte sentraene bedre til boliger, næringsbygg, butikker og restauranter. Dette medlem viser til at det i dag dessverre er altfor mange eksempler på mindre byer og tettsteder som planlegger på en måte som ikke er forenlig med hensynet til klima, jordvern og velfungerende lokalsamfunn. Dette medlem mener det derfor er behov for skjerpede, statlige retningslinjer om fortetting som også gjelder for mindre tettsteder.

Dette medlem viser til at andelen mennesker som bor i byer, tettsteder og sentrale kommuner har økt i perioden 1985 til 2009. Likevel har antall registrerte biler i den samme perioden økt med nesten 50 pst. og den daglige reiselengden har økt fra 34 km til 42 km, ifølge en nylig utgitt rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI-rapport 1190/2012). Det gjelder både arbeidsreiser og innkjøpsreiser. Det har vært en halvering av andelen personer som er passasjerer i bil. Samtidig har andelen som går og sykler gått ned fra 31 til 26 pst., mens andelen reiser med kollektive transportmidler har ligget på ca. 10 pst. i hele perioden. Dette medlem mener dette må sees på som en indikasjon på at utviklingen går i feil retning, og at hensynet til kompakt byutvikling og fortetting må tillegges større vekt i areal- og transportplanleggingen.

Forrige kapittelNeste kapittel