Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg

Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av 16. april 2013 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:69 S (2012 – 2013) Representantforslag om tiltak som fremmer reell kjønnslikestilling i Norge, ber om vurderinger knyttet til sytten forslag.

De konkrete forslagene som fremsettes av stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden omhandler politikk på følgende departements ansvarsområder: Kunnskapsdepartementet (KD), Arbeidsdepartementet (AD), Justis- og beredskapsdepartementet (JD), Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). BLD koordinerer arbeidet med representantforslaget.

Representantforslagene er delt opp i sytten konkrete forslag og forslagene besvares etter en tilsvarende inndeling.

Kunnskapsministeren viser til at vi i dag har noen ordninger med ettergivelse av utdanningslån gjennom Statens lånekasse for utdanning. Det ettergis lån for:

  • Låntakere som er bosatt i og utøver et yrke i Finnmark og utvalgte kommuner i andre fylker,

  • yrkesaktive leger i utvalgte kommuner, og

  • låntakere som har fullført visse lærerutdanninger med realfag, fremmedspråk eller samisk.

Det er distriktspolitiske hensyn bak ordningen med ettergivelse for yrkesaktive i Finnmark og andre utvalgte kommuner i Nord-Troms og for leger i andre utvalgte kommuner. Ettergivelsesordningene for visse lærerutdanninger er begrunnet med rekrutteringsformål og kan derfor på noen områder være sammenliknbar med representantene fra Venstre sitt forslag om ettergivelse for menn med utdanning innen omsorg.

Ordningene for visse lærerutdanninger er imidlertid såpass nye at vi ennå vet for lite om den effekten de kan ha hatt på rekruttering. De ble innført i 2009, og har hittil vært brukt i noe mindre grad enn opprinnelig forventet. Kunnskapsdepartementet vil ikke avvise at ettergivelse av utdanningslån kan være et virkemiddel for å rekruttere og beholde ansatte innenfor spesielle yrker, men effekten av dette som virkemiddel er usikker.

Det er mange utdannings- og yrkesgrupper som vil kunne hevde å ha gode grunner for at nettopp de skal omfattes av en ettergivelsesordning. Det er et grunnleggende prinsipp at utdanningsstøtten i hovedsak er lik for alle, slik at det er mulig for studentene å velge fritt hvilken utdanning de skal ta. For mange særordninger for enkelte grupper innenfor støtteordningen vil kunne uthule dette prinsippet, og bidra til at det frie utdanningsvalget svekkes.

Videre er Lånekassen et masseforvaltningsorgan med et standardisert regelverk og få skjønnsmessige vurderinger. Et stort volum av saker behandles maskinelt. Forvaltning av kompliserte ordninger som skal sikre spesielle formål må veies opp mot ønsket om en effektiv forvaltning av rettighetene til alle studenter og tilbakebetalere.

Forslagsstillerne tar til orde for en ordning der ettergivelse kun skal gis til menn innen omsorgsyrker. Det er ingen ordninger innenfor dagens utdanningsstøtteregelverk som er forbeholdt kun ett av kjønnene. I tillegg reiser et slikt tiltak, som innebærer særbehandling av menn, problemstillinger knyttet til likestillingsloven (Lov om likestilling mellom kjønnene).

Kunnskapsministeren viser til at regjeringen har mål om en jevn fordeling mellom kvinner og menn i toppstillinger i forskning. Regjeringen har i forskningsmeldingen uttalt at et første skritt er et minimum på 40/60 prosent fordeling mellom kvinner og menn. Innenfor noen fagfelt er balansen allerede ganske god, mens den innenfor andre områder er svært skjev. Regjeringen har i forskningsmeldingen bedt Komité for kjønnsbalanse i forskning om å komme med konkrete forslag til hvordan vi raskere kan nærme oss målet om kjønnsbalanse i toppstillinger ved universiteter og høyskoler. Stortinget får anledning til å diskutere regjeringens likestillingspolitikk og forslag til tiltak når forskningsmeldingen behandles i Stortinget før sommeren.

Det er iverksatt en rekke tiltak for å fremme likestilling. Likestilling tas også opp i etatstyring av institusjonene. Regjeringen mener at de eksisterende tiltakene, sammen med det uttalte målet i forskningsmeldingen vil bidra til bedre kjønnsbalanse i akademia.

Vi har i dag følgende tiltak for å bedre kjønnsbalansen i forskningssystemet:

1. Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif)

Komiteen skal støtte opp om, og gi anbefalinger om tiltak som kan bidra til integrering av likestillingsarbeidet ved institusjonene i universitets- og høgskolesektoren og i forskningsinstituttsektoren.

2. Handlingsplaner og rapportering på likestilling

Kunnskapsdepartementet har pålagt alle statlige universiteter og høgskoler å ha handlingsplaner for likestilling.

3. Likestillingsprisen

Prisen, som er på 2 millioner kroner, og deles ut årlig til det UH-institusjon eller forskningsinstitutt som har de beste tiltakene for å bedre kjønnsbalansen ved institusjonen.

4. Insentivordningen for kvinner i vitenskapelige toppstillinger i MNT- fag

Dette er en prøveordning som varer ut 2013 der tilsetting av en kvinne i fast stilling som førsteamanuensis, førstelektor, dosent eller professor utløser inntil 300 000 kroner til institusjonen.

5. Forskningsrådets BALANSE- satsing

Dette er et program for å fremme kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og forskningsledelse i forskningsrådets store satsinger.

Kunnskapsministeren viser til at karriereveiledning av god kvalitet i ungdomsskolen og videregående opplæring er viktig for at elevene skal gjøre riktige utdannings- og yrkesvalg. Det er ønskelig at rådgivere/karriereveiledere har formell kompetanse (studiepoeng) i rådgiving. Utdanningsdirektoratet har derfor utarbeidet anbefalte kompetansekriterier for rådgivere. Fagområdet Rådgiving inngår i Kunnskapsdepartementets strategi for etter- og videreutdanning "Kompetanse for kvalitet".

Regjeringen vil fortsatt satse på kompetanseheving av lærere/rådgivere innenfor de rammene som nå er lagt. De tiltakene som er satt i gang knyttet til rådgivere i skolen har på ganske kort tid gitt positiv effekt. Disse bør videreføres og videreutvikles.

Regjeringen vil derfor ikke fremme forslag om bevilgning av midler/studieplasser til å igangsette en helt ny, treårig utdanning nå. Ytterligere begrunnelse er gitt av Kunnskapsministeren i Dok.11 S (2011-2012).

Regjeringen vil bidra til kompetanseutvikling for rådgivere med vekt på kjønnsutradisjonelle utdannings - og yrkesvalg. For å styrke rådgivingen om kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg har Utdanningsdirektoratet nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra fem høyskoler. Gruppa skal bidra til å:

  • videreutvikle innhold og konsepter i eksisterende videreutdanninger for å fremme likestillings- og flerkulturelle perspektiver,

  • (Videre-)utvikle ressurser, læremidler og materiell til bruk i eksisterende og evt. nye utdanninger (både etter- og videreutdanninger),

  • forankre og spre resultater fra arbeidet til relevante personer/utdanninger/miljøer i UH, og

  • vurdere eksisterende konsepter for etter- og videreutdanning i rådgiving for å kunne nå større deler av skolen enn kun rådgiverne.

Kunnskapsministeren viser i denne sammenheng til Likestilling 2014 - regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene, med følgende tiltak:

  • Tiltak 26 Kompetanseheving blant lærere og rådgivere: I løpet av handlingsplansperioden vil det bli vurdert å sette i gang et prosjekt for å sikre at rådgivere og lærere ved ungdomsskoler og videregående utdanning i større grad ivaretar et kjønns- og likestillingsperspektiv i sitt arbeid. Målet er å utjevne kjønnsforskjellene for gutter og jenter ved valg av utdanning og studieretning, og samtidig ivareta behovene til elever med innvandrerbakgrunn. (KD)

  • Tiltak 27 Kjønnsperspektivet i etterutdanning av rådgivere: Vurdere hvordan kjønnsperspektivet er integrert i etterutdanningen av rådgivere. Dialog med de relevante institusjonene. (KD)

Videre vil regjeringen utarbeide veileder for faget utdanningsvalg. Denne veilederen vil også omfatte kjønnsutradisjonelle utdannings- og yrkesvalg.

Arbeidsministeren viser til at selvstendig næringsdrivende har samme rett til alderspensjon som arbeidstakere. Når det gjelder de helserelaterte ytelsene, har selvstendig næringsdrivende samme rett til arbeidsavklaringspenger og uførepensjon fra folketrygden som arbeidstakere. Sykepenger, pleiepenger og opplæringspenger fra trygden til selvstendig næringsdrivende gis imidlertid med en lavere kompensasjonsgrad og sykepenger utbetales først fra 17. sykedag. Dette må ses i sammenheng med at summen av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift på lønnsinntekt er klart høyere enn trygdeavgiften på personlig næringsinntekt. Omsorgspenger ved barns sykdom er en ordning som i stor grad betales av arbeidsgivere og ikke av folketrygden. Selvstendig næringsdrivende har ikke rett til omsorgspenger ved barns sykdom, jf. at de er sin egen arbeidsgiver. Nedenfor redegjøres det nærmere for de helserelaterte ytelsene, med unntak av arbeidsavklaringspenger og uførepensjon, relatert til selvstendig næringsdrivende.

De samme generelle bestemmelsene om rett til sykepenger fra folketrygden gjelder for både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Kompensasjonsgraden er imidlertid ulik, og selvstendig næringsdrivende har ikke rett til sykepenger fra folketrygden før fra 17. fraværsdag. Selvstendig næringsdrivende som har organisert sin virksomhet som aksjeselskap og får utbetalt lønn som ansatt i eget selskap, har rett til samme ytelser som andre arbeidstakere. Det henger sammen med at utbetalt lønn i slike tilfeller vil bli ilagt arbeidsgiveravgift.

Arbeidstakere har rett til sykepenger fra arbeidsgiveren sin de 16 første kalenderdagene (arbeidsgiverperioden). Fra 17. dag er folketrygden som utbetaler sykepengene. Sykepenger til arbeidstakere beregnes med 100 prosent av inntektsgrunnlaget opp til 6 G (dvs. ca 493 000). Selvstendig næringsdrivende får sykepenger fra trygden fra 17. fraværsdag beregnet med 65 prosent av inntektsgrunnlaget opp til 6 G. Selvstendige næringsdrivende kan mot særskilt premie tegne tilleggsforsikring som gir samme rett til sykepenger som arbeidstakere. Det kan tegnes tilleggsforsikring som gir rett til 1) 65 prosent kompensasjon fra første dag, 2) 100 prosent kompensasjon fra 17. dag eller 3) 100 prosent kompensasjon fra første dag. Premiesatsene endres etter selvfinansieringsprinsippet, dvs. at de senkes eller forhøyes i forhold til de årlige utgiftene i forbindelse med ordningen.

Mulige forbedringer i sykepengedekningen til selvstendig næringsdrivende vil være å gi en høyere kompensasjonsgrad enn 65 prosent og/eller eventuelt gi sykepenger fra første sykedag. Merutgifter ved å øke kompensasjonsgraden til 100 prosent fra dag 17 kan anslås til en årlig merutgift på om lag 520 mill. kroner. Merutgifter ved å øke kompensasjonsgraden til 100 prosent fra første dag kan på usikker grunnlag anslås til en årlig merutgift på i størrelsesorden 3 - 3,2 mrd. kroner (anslag basert på tall fra 2010).

Selvstendig næringsdrivende er sin egen arbeidsgiver og har større fleksibilitet til å styre sin arbeidstid og større mulighet til å ta igjen tapt arbeidsinntekt på grunn av sykdom. Det er etter regjeringens vurdering rimelig at de selv dekker tapt arbeidsinntekt i arbeidsgiverperioden. Den lavere dekningsgraden er begrunnet i at deres innbetaling til folketrygden er lavere enn summen av arbeidstaker- og arbeidsgiveravgiften. Muligheten til å tegne forsikring som gir samme rett til sykepenger som arbeidstaker har, ivaretar etter arbeidsministerens vurdering de selvstendige næringsdrivendes inntektstap under sykdom i tilstrekkelig grad. Forsikringsordningen er også en fleksibel løsning som gir den selvstendig næringsdrivende mulighet til å velge selv i hvilken grad de ønsker å forsikre seg mot sykdom. Dersom dekningsgraden i sykepenger fra folketrygden til selvstendig næringsdrivende skal økes, må det vurderes å pålegge alle en høyere trygdeavgift. En høyning av kompensasjonsgraden vil imidlertid uansett om trygdeavgiften økes medføre store merutgifter for folketrygden.

På denne bakgrunn ønsker Regjeringen ikke å gjøre endringer i dagens ordning med sykepengerettigheter for selvstendig næringsdrivende.

Pleiepenger gis etter nærmere regler til yrkesaktive foreldre som har omsorg for alvorlig sykt barn og når barnet er innlagt i helseinstitusjon. Det kan også gis pleiepenger for pleie av nærstående i livets sluttfase. Opplæringspenger gis til foreldre med omsorg for funksjonshemmet/sykt barn dersom de deltar på kurs for å kunne ta seg av og behandle barnet. Ytelsene beregnes etter de samme bestemmelsene som sykepenger. Kompenasjonsgraden er dermed normalt 65 prosent, med mindre vedkommende har tegnet tilleggsforsikring for sykepenger. Denne tilleggsforsikringen inkluderer også pleiepenger og opplæringspenger. Folketrygden gir imidlertid pleiepenger og opplæringspenger allerede fra første fraværsdag også til selvstendig næringsdrivende.

Merutgiftene ved å gi pleiepenger og opplæringspenger til selvstendig næringsdrivende med 100 prosent kompensasjonsgrad fra 1. januar 2013 er anslått til 8,6 mill. kroner.

Trygden gir disse ytelsene fra første dag både til selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere. Etter regjeringens vurdering er det ikke grunn til å gi en høyere dekningsgrad ved tap av arbeidsinntekt på grunn av omsorg for sykt barn enn på grunn av egen sykdom. Pleiepenger og opplæringspenger kan også utbetales i et lengre tidsrom enn sykepenger som opphører etter ett år. Regjeringen ønsker derfor ikke nå å fremme forslag om å høyne kompensasjonsgraden for disse ytelsene for selvstendig næringsdrivende.

Til arbeidstakere som har omsorg for barn gis omsorgspenger i inntil 10 dager for hvert kalenderår dersom han eller hun må være hjemme fra arbeidet på grunn av omsorg for sykt barn (såkalt sykt barn-dager). Retten til omsorgspenger gjelder til med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder rett til og med året barnet fyller 18 år. Har vedkommende omsorg for flere barn, ytes det omsorgspenger i opptil 15 stønadsdager. Dersom arbeidstaker har kronisk syke eller funksjonshemmede barn og dette fører til en markert høyere risiko for fravær fra arbeidet, gis det omsorgspenger med tillegg av ti stønadsdager for hvert kronisk sykt eller funksjonshemmet barn. Når arbeidstakeren er alene om omsorgen, dobles antall stønadsdager.

Omsorgspenger beregnes som sykepenger og utgjør 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Arbeidsgiver har ansvaret for omsorgspenger i inntil ti dager og kan kreve refusjon fra trygden ut over disse 10 dagene. Barnets sykdom må dokumenteres med egenmelding eller legeerklæring. Arbeidstaker kan gi skriftlig eller muntlig egenmelding for de første tre kalenderdagene. Fra fjerde dagen kan arbeidsiveren kreve at barnets sykdom blir dokumentert ved legeerklæring. For at arbeidstakeren skal få rett til omsorgspenger fra trygden, må barnet sykdom dokumenteres med legeerklæring.

Ordningen med omsorgspenger betales i stor grad av arbeidsgivere, og i begrenset grad av folketrygden. Selvstendig næringsdrivende har ikke rett til denne ytelsen.

Anslåtte merutgifter ved å etablere en ordning fra 1. januar 2013 med omsorgspenger fra folketrygden til selvstendig næringsdrivende i samme utstrekning som arbeidstakere får dekket omsorgspenger fra folketrygden, er anslått til 1,3 mill. kroner. Det foreligger ikke opplysninger om hvor mange egenmeldinger arbeidstakere tar ut i forbindelse med omsorg for barn, altså dager som dekkes av arbeidsgiver. Det er dermed ikke tilstrekkelig grunnlag for å beregne merutgiftene ved innføring av en ordning med 100 prosent dekning fra dag 1 for selvstendig næringsdrivende.

Dekning av omsorgspenger inngår i likhet med sykepenger i arbeidsgiverperioden som arbeidsgiver har ansvaret for. Selvstendig næringsdrivende har som sin egen arbeidsgiver ingen tilsvarende rett. Det er grunn til å fastholde dette prinsippet.

Dersom en innfører en slik rett fra dag 11, reiser dette særlige problemstillinger når det gjelder krav til dokumentasjon og kontroll for barnets sykdom. Retten til omsorgspenger ut over 10 dager forutsetter at det fortløpende kan dokumenteres 10 fraværsdager på grunn av barns sykdom før det er aktuelt at trygden gir stønad fra 11. dag. En løsning hvor man krever legeerklæring for alle tidligere sykedager, ville være svært administrativt komplisert for både foreldre og etaten. For en arbeidstaker er det arbeidsgiver som skal utbetale omsorgspenger, sørge for dokumentasjon, holde orden på dager osv.

Det er imidlertid ikke sterke prinsipielle grunner til at selvstendige næringsdrivende ikke skal ha rett til omsorgspenger fra trygden ut over de første 10 dagene med kompensasjonsgrad på 65 eller 100 prosent. En slik ordning vil da gjelde for foreldre med mer enn to barn, enslig forsørgere og foreldre med kronisk sykt barn.

Dette er derfor et spørsmål som regjeringen har til vurdering, og som må vurderes både i en budsjettmessig sammenheng og opp mot de administrative kostnadene ved en slik ordning både for den enkelte og for Arbeids- og velferdsetaten.

Arbeidsministeren viser til at reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere flere ulike hensyn. Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne en arbeidstid som ikke påfører dem eller deres familie unødvendige helsemessige eller sosiale belastninger, samt at arbeidstakerne skal kunne stå i arbeidslivet helt frem til pensjonsalderen. Videre skal arbeidstidsreglene sikre nødvendig fleksibilitet for arbeidsgivere og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale forhold og behov.

Gjeldende regler balanserer disse hensynene. Regelverket gir gode muligheter for unntak fra de generelle arbeidstidsreglene. Noen unntak kan gjøres etter avtale med den enkelte arbeidstaker, flere gjennom lokale avtaler, mens det gjennom avtaler med de sentrale fagorganisasjonene kan avtales meget omfattende avvik. I tillegg kan Arbeidstilsynet gi dispensasjoner på en rekke områder. Rammene for arbeidstid gjelder heller ikke for ledere og arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger.

Gjennom å gi adgang til unntak fra de generelle arbeidstidsrammene, og i tillegg stille krav til hvordan slike unntak kan gjennomføres, gir dagens system mulighet for tilpasning til forholdene på arbeidsplassene. Det blir derfor feil å antyde at dagens regelverk ikke er fleksibelt eller sikrer arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon. Regelverket tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig innflytelse. Etter regjeringens syn er det imidlertid viktig for maktbalansen at større unntak må gjøres med større organisasjoner. Lokalt tillitsvalgte skal ikke kunne presses til avtaler som er meget omfattende. Reglene bidrar i dag til balanse i styrkeforholdet mellom partene, de gir arbeidstakerinnflytelse på et viktig område og de sikrer legitimitet for de ordningene som etableres.

På bakgrunn av dette mener regjeringen at nåværende regler er godt tilpasset et moderne arbeidsliv.

Arbeidsministeren viser til at det i dag er etablert en ordning med fritak fra arbeidsgivers ansvar for sykepenger i arbeidsperioden ved svangerskapsrelatert sykefravær. Dersom en arbeidstaker er sykemeldt på grunn av svangerskapsrelatert sykdom, kan arbeidstakeren selv eller arbeidsgiveren søke om at trygden dekker utgiften til sykepenger i arbeidsgiverperioden. Dette er regulert i folketrygdloven § 8-20 andre ledd. Det er et vilkår at tilrettelegging eller omplassering til annet arbeid i bedriften ikke er mulig. Arbeidsgiveren utbetaler sykepengene i arbeidsgiverperioden og får refusjon fra trygden.

Forslaget kan forstås dit hen at dette fritaket skal omfattes all sykdom for kvinner ved svangerskap, uavhengig av om sykmeldingen er svangerskapsrelatert eller ikke.

Regjeringen kan ikke se at det er noen gode grunner til å utvide fritaket for arbeidsgiver til også å omfatte fravær på grunn av sykdom som ikke er svangerskapsrelatert.

Stortinget har vedtatt en tydeligere tredeling av foreldrepengeperioden som trer i kraft 1.7.2013. Stønadsperioden vil bestå av en like lang kvote til hver av foreldrene og en noe lengre fellesdel som foreldrene aktivt må ta stilling til hvordan de vil fordele seg i mellom. Regjeringen mener at en tredeling av foreldrepengeperioden i betydningen tre like store deler, vil gi familiene for lite fleksibilitet.

Foreldrepenger kan tas ut fram til barnet fyller tre år. Foreldrepengeperioden løper etter dagens regelverk sammenhengende; uttak kan utsettes bare på grunn av heltidsarbeid, ferie eller sykdom. Foreldrepenger kan også tas ut gradert i kombinasjon med deltidsarbeid. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har foreslått i et høringsnotat å fjerne bestemmelsen om at foreldrepengeperioden må tas ut sammenhengende. Forslaget innebærer at foreldrepengeuttak kan utsettes uavhengig av årsaken til at foreldrene ønsker å utsette og vil gi foreldrene større fleksibilitet. Departementet arbeider for tiden med å følge opp høringen.

Regelen om at foreldrepengeuttaket må være avsluttet innen barnet fyller tre år er ikke foreslått endret. Formålet med foreldrepengeordningen er å sikre en god omsorg for helt små barn. Samtidig skal ordningen legge til rette for en jevnere fordeling av omsorg og yrkesaktivitet mellom foreldrene. Siktemålet med fedrekvoten er å få flere fedre til å ta aktivt del i omsorgen tidlig i barnets liv. Tre år er en tidsramme som gir de aller fleste foreldre muligheten til å nyttiggjøre seg foreldrepengeperioden til det beste for barnet. Å åpne for foreldrepengeuttak ut over dette vil undergrave formålet med fedrekvoten siden det erfaringsmessig er fedre som i størst grad utsetter sitt uttak.

Å gi mor og far lik rett til å ta ut foreldrepenger vil i praksis si å oppheve kravet til mors aktivitet for at far skal kunne ta ut foreldrepenger som ikke er fedrekvote. I de tilfellene far er forhindret fra å ta ut foreldrepenger i dag er mor allerede hjemme og kan ta seg av barnet. Når det foreligger et omsorgsbehov, dvs. når mor etter fødselen går ut i arbeid eller utdanning eller er for syk til å ta seg av barnet, har far rett til å ta ut foreldrepenger på eget opptjeningsgrunnlag. Å oppheve aktivitetskravet, kan ha konsekvenser for mødres yrkesdeltakelse.

Kostnadene ved en eventuell fjerning av aktivitetskravet ville avhenge av i hvor stor grad fedrene ville ta ut foreldrepenger. I NOU 2012:15 er kostnadene beregnet til 800- 1050 mill. kroner hvis fedrene i snitt tar ut fedrekvoten (12 uker), og 3 400-3 800 mill. kroner hvis fedrene benytter rettighetene de får fullt ut (disse kostnadene vil øke til opp til hhv. 1250 mill. kroner og 4 000 mill. kroner når fjorten ukers fedrekvote innføres). En fjerning av aktivitetskravet ville altså medføre betydelige utgifter.

Forslaget er for lite spesifisert med tanke på hvilke lavstatusyrker representantene har i tankene, eller hva innholdet i en kompetansepott skal være. Det er vanskelig for regjeringen å gi et godt svar på forslaget uten å kjenne innholdet nærmere.

Regjeringen har ikke noen spesiell kompetansepott for lavstatusyrker i offentlig sektor.

Alle yrker er like verdifulle i offentlig sektor og regjeringen vil ikke trekke ut noen yrkesgrupper som lavstatusyrker.

All profesjonell virksomhet i offentlig sektor har som mål ha kompetente medarbeidere og en høy faglig standard på de tjenestene som virksomheten leverer. Dette innebærer i de fleste tilfeller at midler til kompetanseutvikling inngår som en del av de ordinære driftsbudsjettene.

Det finnes noen eksempler på at det er satt av ekstra midler til en kompetansepott for yrker i offentlig sektor.

Et slikt eksempel er regjeringens strategien Kompetanse for kvalitet, hvor det for 2013 er satt av 327 millioner kroner i kompetansemidler for lærere og skoleledere.

Strategien gjelder for perioden 2012-2015 og skal bidra til bedre muligheter for etter- og videreutdanning for det pedagogiske personalet som et viktig ledd i å bedre kvaliteten i opplæringen. I tillegg kan høyere faglig kompetanse gi lærere og skoleledere bedre omdømme og høyere status i samfunnet, noe som både kan øke rekrutteringen til yrket og få flere til å stå lenger i yrket.

Gjennom strategien Kompetanse for kvalitet har skoleeiere, lærere og nasjonale utdanningsmyndigheter siden 2009 brukt betydelige ressurser pa videreutdanning i prioriterte fag og områder.

Kompetanse for kvalitet har vært et nasjonalt samarbeid mellom KS, arbeidstakerorganisasjonene, lærerutdanningene og statlige utdanningsmyndigheter om videreutdanning. Partene har blitt enige om a utvide strategien til a gjelde all satsing på etter- og videreutdanning, inkludert rektorutdanningen, der staten bidrar med midler. Partene har videre blitt enige om prioriteringer av fag og områder for videreutdanningen i en ny periode 2012–2015 og om ny modell for finansiering.

Justis- og beredskapsministeren viser til at forslaget om å etablere en sentral enhet mot seksualisert vold (SEPOL) ble fremmet i voldtektsutvalgets utredning i 2008 (NOU 2008:4 «Fra ord til handling»). Regjeringen har fulgt opp forslaget og etablerte i 2010 en egen etterforskningsgruppe for voldtekt ved Kripos. Gruppen er blitt et viktig nasjonalt fagmiljø for informasjons- og kompetansedeling når det gjelder voldtekt. Den bidrar til økt kvalitet på etterforskningen og raskere oppklaring av voldtektssaker ute i politidistriktene.

Bakgrunnen for å opprette en egen gruppe ved Kripos fremfor å etablere et særorgan, slik utvalget foreslo, var behovet for å kunne trekke veksler på den omfattende analyse- og etterforskningskompetansen som Kripos besitter, samt få enheten raskt opp og stå.

Justis- og beredskapsministeren viser til at politidistriktene i 2008 (gjennom instruks) ble pålagt å ha familievoldskoordinatorer i heltidsstilling. Samtidig ble koordinatorenes ansvarsområde utvidet til også å omfatte seksuelle overgrep. I dag er det egne koordinatorer for seksuelle overgrep i enkelte politidistrikt, men de fleste familievoldskoordinatorene har også seksuelle overgrep innenfor sitt ansvarsområde.

Instruksen fra 2008 inneholder også et pålegg om at de største politidistriktene skal opprette egne team mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. I de øvrige distriktene skulle behovet for slike team vurderes. Det er i dag flere politidistrikter som har etablert eller er i ferd med å etablere egne avdelinger, avsnitt, seksjoner eller team for etterforsking av vold og seksuelle overgrep. Mange politidistrikt har i tillegg egne familievoldskontakter. Kontaktene representerer en viss spesialisering av politirollen og utgjør, i tillegg til familievoldskoordinatorene, en vesentlig ressurs. Kontaktene har flere lignende oppgaver som koordinatorene - som for eksempel å være en ressurs- og kompetanseperson i dette fagfeltet som andre kan søke råd og veiledning hos.

Helse- og omsorgtjenesten spiller en viktig rolle når det gjelder både forebygging, avdekking, behandling og oppfølging av skader forårsaket av vold og seksuelle overgrep. Mange helsearbeidere er i kontakt med personer som er utsatt for vold uten at dette avdekkes. Regjeringen ønsker at helse- og omsorgstjenesten skal innta en mer aktiv rolle i avdekking av vold og overgrep, og har fremmet forslag om en rekke tiltak som skal styrke arbeidet på voldsfeltet gjennom Meld. St. 15 (2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner, som nylig er lagt frem for Stortinget.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten står sentralt i arbeidet med å fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skade. Regjeringen vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Innenfor veksten i kommunerammen for 2014 legges det til grunn at 180 mill. kroner går til styrking av tjenesten.

Vold må avdekkes tidlig, og regjeringen vil derfor ha særskilt fokus på dette allerede hos den gravide kvinnen. Det pågår et arbeid med å endre forskrift for det forebyggende arbeidet ved helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I denne vil forebygging generelt og tema om vold bli aktualisert. I tillegg har Helsedirektoratet initiert et arbeid med nasjonal, faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Helse- og omsorgsministeren viser til at kompetanse på voldsfeltet er viktig for helsesøstre og annet personell i denne tjenesten. En ny veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner som skal utarbeides, er et viktig bidrag for å øke denne kompetansen. I stortingsmeldingen er det også varslet en styrking av de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) for økt kompetanse og veiledning overfor helse- og omsorgstjenestene. Dette vil bidra til å styrke bl.a. helsestasjons- og skolehelsetjenestens arbeid med dette feltet.

Regjeringen holder også på å utarbeide et strategidokument for arbeidet mot vold og overgrep mot barn og ungdom.

Helse- og omsorgsministeren viser for øvrig til regjeringens arbeid med forebygging av vold, jf, kap.5. Kunnskap og forebygging – med sikte på å nå alle i Meld. St. 15 (2012-2013), Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner.

I en evaluering av politiets arbeid med vold i nære relasjoner fra desember 2012, oppgir 21 av politidistriktene å ha familievoldskoordinator i full stilling. Definisjonen av hva en full stilling på dette området innebærer varierer mellom distriktene. Flere av koordinatorene oppgir å ha andre oppgaver som klart ligger utenfor feltet vold i nære relasjoner. For å imøtekomme de føringene som ligger i Politidirektoratets instruks skal det legges opp til en tettere oppfølging av det enkelte distrikts arbeid med vold i nære relasjoner. Målsettingen er at alle distrikt skal ha en familievoldskoordinator i full stilling.

Justis- og beredskapsministeren viser til evalueringen av politiets arbeid med vold i nære relasjoner, som er gitt en bred omtale i Meld. St. 15(2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Evalueringen vil bli fulgt opp i regjeringens kommende handlingsplan om vold i nære relasjoner som legges frem i løpet av sommeren 2013.

Justis- og beredskapsministeren viser til at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), på oppdrag fra departementet, skal gjennomføre en landsomfattende omfangsundersøkelse av vold i nære relasjoner der seksuelle overgrep inngår. Datainnsamlingen skal igangsettes i løpet av kort tid og vil gi verdifullkunnskap om utbredelsen av slike overgrep.

I tillegg er det, på oppdrag fra Helsedirektoratet, igangsatt forskningsprosjekter for å kartlegge kjennetegn ved overgripere, samt gjennomført en evaluering av tilbudet til utsatte (evaluering av overgrepsmottakene).

Kunnskap om voldtekt og kompetanse i å avdekke og bistå mennesker som har vært utsatt for voldtekt, er sentralt for å kunne yte hjelp. Flere profesjonsutdanninger innenfor fagområdene helse og sosial gir studentene grunnleggende innføring i temaer som berører dette. Denne grunnkompetansen bygges det videre på gjennom læring på de aktuelle arbeidsplassene. I Meld. St. 13 (2011-2012)«Utdanning for velferd. Samspill i praksis» legger regjeringen vekt på at vold og overgrep utgjør et betydelig samfunnsproblem, og at helse- og velferdstjenestene har behov for økt kunnskap om temaet. Ikke minst er det behov for at ulike utdanningsgrupper og tjenesteområder samspill er for å kunne gi et godt og helhetlig hjelpetilbud til den som blir rammet. Ulike utdanningsgrupper vil ha ulike roller, og kunne bidra med ulik kompetanse avhengig av hvilken utdanning de har. I oppfølgingen av stortingsmeldingen skal det blant annet utvikles felles innhold for alle de helse- og sosialfaglige utdanningene.

Forslagsstillerne peker i sin redegjørelse på at en av de største utfordringene for å fremme kjønnslikestilling er bekjempelse av vold mot kvinner, og at det er viktig å innføre tiltak på dette området. De viser også til at de er bekymret over at flere krisesentre har lagt ned driften eller fått en dårligere økonomi etter at det statlige tilskuddet til krisesentrene ble innlemmet i kommunenes rammetilskudd i 2011. I denne sammenheng blir det understreket at staten nå kun bidrar med ca. 20 prosent av kostnadene for hvert enkelt krisesenter, mot 80 prosent av kostnadene før finansieringsreformen. Forslagsstillerne er bekymret for at dette vil medføre et tilbakeslag for krisesentrene som kan få alvorlige følger for tilbudet i kommuner med presset økonomi. Derfor ønsker forslagsstillerne å gjeninnføre ordningen med at staten bidrar med 80 prosent til dekning av kostnadene mens kommunene dekker resten.

Jeg mener at bekjempelse av vold mot kvinner er helt nødvendig for å fremme likestilling. Regjeringen har i årevis jobbet målrettet og effektivt både med å forhindre vold i nære relasjoner og med å tilby tilpasset hjelp og oppfølgning til ofre for slik vold. At regjeringen i 2009 med krisesenterloven gjorde det til en kommunal plikt å sørge for et krisesentertilbud, viser med all tydelighet hvor alvorlig regjeringen tar dette problemet.

Som en naturlig konsekvens av at kommunene ved lov ble pålagt å sørge for krisesentertilbudet, ble statstilskuddet til drift av krisesentertilbud fra 2011 innlemmet i kommunerammen. Man har med rammefinansieringen ønsket å oppnå en mer effektiv ressursbruk, gi rom for lokalt tilpassede løsninger og fremme det kommunale selvstyret.

Men i tillegg har man ønsket å bidra til at kvaliteten på og tilgangen til krisesentertilbud blir tilgjengelig på landsbasis. Som kjent har krisesentrene gjennom tidene vokst frem som private tilbud drevet av frivillige. Det har gjennom tidene vært til dels store variasjoner når det gjelder befolkningens tilgang til krisesentre i de ulike delene av landet, og dette har i stor grad skyldtes tilfeldigheter som hvor det frivillige initiativet gjennom historien hadde fått sterkest fotfeste. Rammefinansieringen har derfor lagt til rette for en utjevning som kan slå positivt ut for de kommunene som fra tidligere av ikke har hatt et tilfredsstillende krisesentertilbud.

Departementet har gitt forskningsinstituttet NOVA i oppdrag å gjennomføre en evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven. Målet med evalueringen er å kartlegge i hvilken grad målene med loven er innfridd, i tillegg til at det skal gjennomføres en kartlegging av hvilke endringer loven har medført for kommunene, krisesentertilbudene og brukerne, og om disse endringene er i samsvar med lovens intensjoner. Fristen for gjennomføringen av evalueringsrapporten er satt til høsten 2014, for å sikre en bred tilnærming og for at utviklingstrekkene skal bli synlige.

Jeg vil understreke at jeg holder meg løpende oppdatert fra tilsynsmyndigheten og følger utviklingen av situasjonen for landets krisesentertilbud nøye.

Det er en samlivspolitisk målsetting å legge til rette for at flere skal kunne opprettholde et stabilt familieliv. Det er viktig at det finnes et godt utviklet og lett tilgjengelig apparat for styrking av kvaliteten i samliv og for forebygging av samlivskonflikter og samlivsbrudd.

Familien er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap, og skal være den trygge rammen rundt barns oppvekst. Det er derfor viktig å løfte fram samlivspolitiske virkemidler som familieverntjenesten, koordinert og styrt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Familieverntjenestene er i en unik posisjon som den eneste delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og parbehandling som spesialfelt. Tjenesten er et gratis allment lavterskeltilbud på spesialistnivå, og det er ikke nødvendig med henvisning fra lege eller andre. Familievernet har kompetanse om samlivskonflikter, lovpålagt mekling og konfliktforebyggende arbeid i familier.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har de siste årene prioritert familieverntjenestenes arbeid rettet mot familier med høyt konfliktnivå. Det arbeides særlig mot at foreldre med høyt konfliktnivå får hjelp til å samarbeide om barna, både før og etter samlivsbrudd, og at flere foreldre med høyt konfliktnivå kommer fram til gode og holdbare avtaler om barna gjennom mekling, der sakene er egnet for dette. Departementet vil videreføre og styrke det igangsatte arbeidet. Videre er det også en prioritering av tiltak rettet mot voldsutsatte barn. I statsbudsjettet for 2013 er det gjort tilleggsbevilgninger rettet mot tilbud om samtalegrupper for barn og familieverntjenestenes arbeid med voldsutsatte barn. Departementet har instruert direktoratet til å styrke familieverntjenestenes arbeid med voldsutsatte barn og deres familier.

Familieverntjenestene arbeider med forebyggende tiltak, gjennom utadrettet informasjons- og veiledningsvirksomhet rettet mot publikum og mot hjelpeapparat. Dette arbeidet kommer i tillegg til det andre lovpålagte arbeidet som familieverntjenestene gjør. Departementet er opptatt av at familievernet skal ha kapasitet både til å forebygge og avhjelpe. En eventuell ytterligere styrking av familieverntjenestene, må vurderes som ledd i arbeidet med i de årlige budsjetter.

Jeg viser for øvrig til Innst. 179 S (2012-2013) Innstilling til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen, Dokument 8:137 S (2011-2012).

Forrige kapittel