Vedlegg
Jeg viser til brev fra Arbeids- og sosialkomiteen av 7. mai 2013 der komiteen ber om min vurdering av følgende representantforslag fra Robert Eriksson, Anders Anundsen og Harald T. Nesvik (Dokument 8: 117 S (2012 – 2013):
1. Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at fratredelsesplikten for ansatte som har passert særaldersgrensen, i statlige selskaper og virksomheter staten er eneeier eller majoritetseier i, opphører.
2. Stortinget ber regjeringen fremlegge en særskilt gjennomgang av særaldersgrensene i offentlig og privat sektor, slik pensjonsreformen forutsetter, innen utgangen av 2013.
I henhold til lov 21. desember nr. 21 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn er den alminnelige aldersgrensen 70 år. Nådd aldersgrense innebærer både en plikt til å fratre stillingen og en rett til pensjon.
Aldersgrensen kan likevel settes lavere enn 70 år dersom stillingen medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning slik at den enkelte normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig til 70 år. Alternativt er det et krav at stillingen stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, som normalt blir sterkere svekket før fylte 70 år enn det en forsvarlig utførelse av tjenesten tilsier. Hovedbegrunnelsen for særaldersgrenser er således å skjerme arbeidsgiver og samfunnet fra konsekvensene av at noen står i stilling uforsvarlig lenge.
De fleste særaldersgrensene i offentlig sektor ble fastsatt for en god del år tilbake. I mange tilfeller er innholdet i de aktuelle stillingene noe annerledes i dag enn den gang aldersgrensene ble fastsatt. Manuelle oppgaver kan ha blitt automatisert. Videre har levealderen i befolkningen økt over tid, og mye tyder på at helsetilstanden i eldre aldersgrupper jevnlig har blitt bedre. Etter mitt syn kan det derfor argumenteres for at det i de fleste tilfeller er både mulig og forsvarlig å stå lenger i arbeid enn det som ble lagt til grunn da flere av dagens særaldersgrenser ble fastsatt.
Et sentralt mål med pensjonsreformen er nettopp å få folk til å stå lenger i arbeid. Å videreføre et system med lave særaldersgrenser for store yrkesgrupper støtter ikke opp om dette målet.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det i forlengelsen av pensjonsreformen bør foretas en gjennomgang av særaldersgrensene i offentlig og privat sektor, og tar sikte på å starte opp et slikt arbeid. Gjennomgangen bør også omfatte den såkalte 85-årsregelen, som innebærer at man kan ta ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen dersom summen av alder og tjenestetid er minst 85 år.
Jeg er imidlertid skeptisk til å fjerne fratredelsesplikten for de med særaldersgrenser, uten å se dette i sammenheng med øvrige deler av regelverket, som blant annet retten til pensjon. Jeg mener videre at det ikke er hensiktsmessig å begrense eventuelle justeringer i særaldersgrensene til statlige selskaper og virksomheter staten er eneeier eller medeier i.
Det må også tas hensyn til at særaldersgrensene innebærer både rettigheter og plikter for de som er omfattet. Endringer i særaldersgrensene bør derfor etter mitt syn håndteres i samråd med partene i arbeidslivet. Ved en slik gjennomgang må det også tas nærmere stilling til behov for eventuelle overgangsordninger.