Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, vil vise til at regjeringen med denne proposisjonen legger frem et forslag om en helt ny lov som forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Komiteen er tilfreds med at homofile, lesbiske, bifile og transpersoner gjennom lovforslaget får fullt diskrimineringsvern som gjelder alle samfunnsområder og ikke som i dag gjelder kun arbeidsliv og bolig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er imot enhver form for diskriminering basert på religion, kjønn, seksuell legning eller lignende, og mener det er en selvfølge at alle mennesker skal behandles likt som individer. Disse medlemmer mener at det øvrige politiske miljø har feil fokus hva gjelder å fremme likestilling. I forlengelsen av dette er det derfor naturlig å se på all form for kvotering som diskriminering, siden dette er ordninger som baserer seg på å fremheve ulike ikke-kompetansebaserte egenskaper ved mennesker.

Disse medlemmer viser for øvrig til at Fremskrittspartiet har en lang tradisjon for å ivareta hensyn til reell likestilling, likebehandling og antidiskriminering – både «negativ» og «positiv» – og påpeker at dette er den mest rettferdige og nøytrale tilnærming til likestillings- og diskrimineringspolitikk.

Komiteen viser til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 10 «Det er forbudt å instruere noen om å diskriminere … i strid med denne loven» og § 13 der «Offentlige virksomheter skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten» … «og har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon …», samt § 14 annet og tredje ledd. Komiteen peker på at IKT-systemer i dag er en del av norske skolers alminnelige virksomhet, både når det gjelder den enkelte elevs læring og til deres foreldres mulighet til å følge opp sine barn. Komiteen peker på behovet for en utvikling av læringsplattformene som brukes i skolen, slik at de også blir tilgjengelige for blinde og sterkt svaksynte. Komiteen peker på at spesielt blinde og sterkt svaksynte elever med dysleksi er helt avhengige av disse plattformene for å kunne klare sin skolehverdag, ta del i undervisningen og få utbytte av sin læring.

Komiteen peker på at de fysiske forholdene ved utdanningsinstitusjonene allerede er omfattet av loven, og mener det derfor er logisk at det samme kravet skal gjelde for IKT-løsninger. Komiteen peker også på at den enkelte skole i liten grad kan forhandle om spesielle løsninger med den enkelte IKT-leverandør, men at leverandørene vil kunne tilpasse produktene også for denne gruppen dersom det stilles nasjonale krav til å utvikle slike løsninger.

Komiteen mener også at offentlige virksomheter må velge IKT-systemer innenfor sine områder som er universelt utformet. Komiteen viser til at dersom dette ikke gjøres kan det medføre så store kostnader ved å tilrettelegge, for blant annet blinde som blir ansatt, at det ikke er økonomisk mulig å gjøre det på et senere tidspunkt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at IKT i utdanning er relevant for elever i grunnskolen, videregående skole, studenter i høyere utdanning, personer som tar videreutdanning senere i livet og foreldre og andre foresatte til barn og unge under utdanning, som har plikt til å holde seg orientert om informasjon på læringsplattformer. Denne gruppen er så stor at den må forstås som «allmennheten», og dermed omfattes av § 14. Disse medlemmer mener det kan reises tvil om hvorvidt opplæringsloven i tilstrekkelig grad sikrer universell utforming av IKT i skolen, og ber derfor regjeringen vurdere dette.

Komiteen viser til at regjeringen i Prop. 115 L (2012–2013), som er til behandling i arbeids- og sosialkomiteen, har lagt frem forslag om en ny skipsarbeiderlov, som vil avløse sjømannsloven. Etter komiteens mening har det derfor liten hensikt å ta inn nye regler i sjømannsloven nå. Komiteen vil derfor ta ut endringene i sjømannsloven i departementets forslag til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov § 35 nr. 1. § 35 nr. 2 til 7 i lovforslaget blir dermed nr. 1 til 6.

Flere lover fremfor samlet lov

Komiteen vil vise til at diskrimineringslovutvalgets mandat var å utrede og komme med forslag til én samlet lov mot diskriminering. Bakgrunnen var at gjeldende regler gir ulikt vern avhengig av hvilket diskrimineringsgrunnlag og hvilke samfunnsområder det er tale om, og at regler som i praksis fortolkes likt, i flere tilfeller likevel er ulikt formulert. Komiteen vil peke på at formålet med utredningen var å sørge for et mer helhetlig og styrket diskrimineringsvern i norsk lovgivning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at selv om forslaget ikke kommer opp med en samlet diskrimineringslov, men beholder særlovene, er formålet oppnådd ved at det er blitt en styrking av diskrimineringsvernet og at lovene er blitt harmonisert og mer enhetlige. Flertallet er av den oppfatning at det avgjørende ikke er at diskrimineringsvernet samles i én lov, men at diskrimineringsvernet reelt styrkes.

Komiteen har merket seg at regjeringen har tatt hensyn til at noen instanser gjennom høringsrundene uttrykte bekymring for at en samlet diskrimineringslov kunne svekke diskrimineringsvernet for kvinner ved at likestillingsloven oppheves.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at likestillingsloven gjelder både for kvinner og menn, men da loven ble vedtatt, erkjente lovgiver at kvinner på mange områder i samfunnet utsettes for diskriminering i større grad enn menn. Dette synliggjøres blant annet i lovens formålsbestemmelse om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling».

Flertallet vil vise til at det fortsatt er slik at kvinner i mange tilfeller utsettes for diskriminering i større grad enn menn. Dette viser for eksempel Likestillings- og diskrimineringsombudets statistikk over saker.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig i at en egen lov om kjønnslikestilling gir de beste rammene for arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. På samme måte mener dette flertallet at egne lover vil gi de beste rammene for likestillingsarbeidet med hensyn til etnisitet og religion og nedsatt funksjonsevne. I en felles diskrimineringslov vil ikke de enkelte diskrimineringsgrunnlagene kunne fremheves på samme måte som i særlover.

Komiteen viser til den fremlagte Prop. 88 L (2012–2013) som omfatter likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og den nye diskrimineringsloven om seksuell orientering.

Komiteen finner det svært positivt at alle mennesker i Norge nå har fått et styrket diskrimineringsvern uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Komiteen vil videre påpeke det positive i at man i proposisjonen har gjennomført en harmonisering av diskrimineringslovene.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil her vise til Høyres tidligere forslag om generell og overordnet lovgivning hva angår diskriminering uavhengig av grunnlag, og den påfølgende utredningen fra Diskrimineringslovutvalget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Diskrimineringslovutvalget i NOU 2009:14 la frem forslag til én felles lov mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person. Disse medlemmer merker seg at et flertall av høringsinstansene til Diskrimineringslovutvalget støttet utvalgets forslag om å samle gjeldende diskrimineringslover i én lov. Utvalget foreslo altså én lov som i utgangspunktet omfatter alle diskrimineringsgrunnlag og alle samfunnsområder. Disse medlemmer merker seg videre at regjeringen i den fremlagte proposisjonen påpeker at én felles lov ville gitt rettstekniske forbedringer, bedre vern mot sammensatt diskriminering, og samtidig ville gitt en viktig signaleffekt.

Disse medlemmer ser den fremlagte proposisjonen fra regjeringen som et viktig steg på veien frem mot universell likestilling for alle. Disse medlemmer mener en universell likestillings- og diskrimineringslov best vil fremme universell likestilling, og samtidig vil gi det beste vernet mot diskriminering uavhengig av diskrimineringsgrunnlag.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå eksisterende likestillings- og diskrimineringslovgivning med tanke på å fremme forslag om en generell og overordnet lov for universell likestilling og mot diskriminering uavhengig av grunnlag, og komme tilbake til Stortinget med sak om dette.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det imidlertid også er flere som i høringen har uttrykt bekymring for at en samlet lov vil kunne svekke diskrimineringsvernet for kvinner ved at likestillingsloven oppheves. Dette medlem vil understreke at det fortsatt er behov for et sterkt kjønnslikestillingsvern. Det er fortsatt slik at kvinner i mange tilfeller utsettes for diskriminering i større grad enn menn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener en felles diskrimineringslov vil styrke vernet for alle grupper, også kvinner. En reell styrking av diskrimineringsvernet for alle grupper er hovedformålet i denne sammenheng, og disse medlemmer mener en samling av diskrimineringslovgivning samlet i én lov er viktig i så måte, det ville gitt en viktig signaleffekt, best mulig harmonisering og rettstekniske forbedringer.

Juridiske personer

Komiteen støtter regjeringenes forslag om at bare fysiske personer skal være vernet etter de øvrige diskrimineringslovene, selv om diskrimineringsloven gir vern for juridiske personer. Verken likestillingsloven, diskrimineringsloven om nedsatt funksjonsevne eller kapittel 13 i arbeidsmiljøloven gir i dag et vern for juridiske personer. Selv om diskrimineringsloven gir et vern for juridiske personer, mener komiteen at hovedformålet med diskrimineringslovene er å gi mennesker et diskrimineringsvern. Komiteen vil understreke at dette også gjenspeiles i formålsbestemmelsene til diskrimineringslovene.

Komiteen vil understreke at juridiske personer etter dagens regler allerede har et visst vern i de ulovfestede saklighetsregler i offentlig sektor, reglene om offentlige anskaffelser og avtalerettslige regler.

Saklig virkeområde

Komiteen har merket seg at det foreslås at diskrimineringslovene i utgangspunktet skal gjelde på alle samfunnsområder, men med unntak for personlige forhold. Samtidig har komiteen merket seg at regjeringen opprettholder likestillingslovens virkeområde som også innbefatter familieliv og rent personlige forhold. Komiteen vil vise til at denne bestemmelsen i likestillingsloven ikke håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet og -nemnda og heller ikke domstolene. Komiteen vil peke på at ut fra ordlyden i loven kan domstolene håndheve loven også her, men ut fra forarbeidene fremgår det at meningen var en ren symbolbestemmelse som heller ikke skulle håndheves av domstolene jf. Ot.prp. nr. 33 (1974–1975) kapittel 3.1.1 side 22 og Ot.prp. nr. 1 (1977–1978) kapittel 3.2.2 side 6. Dette er også slik gjeldende likestillingslov har blitt forstått, jf. forarbeidene til diskrimineringsloven (Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) kapittel 9.2.8.1 side 75). Komiteen vil også vise til at det heller ikke har vært noen slike saker for domstolene.

Komiteen er enig med regjeringen i at lovenes virkeområde ikke bør gjelde personlige forhold. Komiteen vil peke på at håndheving og bevisføring er vanskelig på familielivets/privatlivets område. Ofte vil det være vanskelig å avdekke diskriminering innen familien eller andre rent personlige livsforhold. Det vil også være svært vanskelig å håndheve et diskrimineringsforbud i den private sfære. Komiteen er enig med regjeringen i at det ikke er hensiktsmessig å vedta nye forbud som ikke kan håndheves.

Komiteen flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil presisere at unntaket for familieliv og andre rent personlige forhold må tolkes snevert. Med familieliv menes aktiviteter innenfor en smalt avgrenset personkrets hvor alle er i et familieforhold. Unntaket omfatter kun forhold mellom nære familiemedlemmer. Grensen mot hva som er rent personlige forhold er vagere. Grensen må trekkes i praksis etter en helhetsvurdering. Forhold som knytter seg til personlige bekjentskaper, omgangskrets og privat samvær med andre vil normalt måtte anses som rent personlige forhold. Forhold innenfor hjemmet vil typisk være unntatt fra lovens virkeområde. I slike tilfeller vil også ervervsmessige forhold, som utleie av rom i egen bolig, være unntatt fra virkeområdet. Flertallet understreker at utleie av bolig generelt, for eksempel dersom utleier eier to selvstendige leiligheter og vil leie ut den han ikke selv bebor, enten dette skjer som ledd i ervervsvirksomhet eller privat, vil rammes av lovens generelle forbud mot diskriminering. Dessuten vil instruks (til for eksempel en eiendomsmegler) eller annonsering med diskriminerende innhold i forbindelse med utleie av rom i egen bolig bringe forholdet ut av den private sfære, og således være omfattet av diskrimineringsforbudet. Det snevre unntaket fra lovens ansvarsområde må dessuten tolkes i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser.

Diskrimineringsgrunnlag

Komiteen støtter regjeringens forslag om at dagens diskrimineringsgrunnlag kjønn, etnisitet (herunder nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk), religion og livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, alder, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, deltidsansettelse og midlertidig ansettelse bør videreføres.

Komiteen mener forslaget om å lovfeste kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som nye diskrimineringsgrunnlag er et svært viktig initiativ for å sikre både et helhetlig diskrimineringsvern og beskytte en gruppe som er svært sårbar.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig med regjeringen i at diskrimineringsgrunnlagene i diskrimineringslovgivningen forblir uttømmende og ikke suppleres av en samlekategori.

Flertallet mener en samlekategori i for stor grad vil overlate hva som er beskyttelsesverdig grunnlag til håndhevingsorganene og domstolene og ville ha gitt en uforutsigbar situasjon for både den som påstås å ha brutt regelen og den som eventuelt skulle vernes. Samtidig ville man fått vanskelige avgrensninger med hensyn til hva som er «lignende vesentlige forhold». Flertallet vil også understreke at uforutsigbarheten og svekket fokus på de grunnlagene der det er særlig behov for vern, kan svekke diskrimineringslovgivningens effektivitet som virkemiddel for å fremme likestilling. Flertallet er av den formening at det er en politisk oppgave for lovgiver og ikke for domstolene å bestemme hvem som skal ha et diskrimineringsvern. Det er et bedre alternativ å ta de grunnlagene som man ønsker å gi et vern inn i loven og på denne måten gi dem et tydelig og fullstendig vern, samt å fortolke de opplistede grunnlagene vidt som i dag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Diskrimineringslovutvalgets flertall foreslo at lovens liste over diskrimineringsgrunnlag ikke skal være uttømmende, men at den skal suppleres med samlekategorien «liknende vesentlige forhold ved en person». Disse medlemmer viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudets (LDO) begrunnelse for å støtte utvalgets forslag om en samlekategori først og fremst er at internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har ikke-uttømmende lister over diskrimineringsgrunnlag. LDO anfører videre at en sekkekategori vil sikre et fleksibelt regelverk som tar høyde for samfunnsutviklingen. Disse medlemmer viser videre til at Menneskerettsalliansen påpeker at å ta med «liknende vesentlige forhold ved en person» betyr at alle mennesker beskyttes mot all reell diskriminering når og hvis dette skulle inntreffe. Disse medlemmer viser også til at LLH mener det er et problem at man i norsk rett først må anerkjennes som eget diskrimineringsgrunnlag før man kan få noe vern mot diskriminering. Disse medlemmer mener en samlekategori bør innføres fordi det vil gi vern for personer som er spesielt utsatte, fordi det er vanskelig å identifisere og dokumentere i dag hvilke personer som er spesielt utsatt, og fordi det vil gi et mer fleksibelt regelverk som også er i tråd med menneskerettighetskonvensjoner som har en slik samlekategori.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven om seksuell orientering) gjøres følgende endringer:

§ 5 første ledd skal lyde:

Diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt. Det samme gjelder diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk til en person som den som diskrimineres har tilknytning til.»

«I lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) gjøres følgende endringer:

§ 5 første ledd skal lyde:

Diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes som diskriminering på grunn av kjønn. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av en persons faktiske, antatte, tidligere eller fremtidige graviditet eller permisjon. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av kjønn til en person som den som diskrimineres har tilknytning til.»

«I lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet) gjøres følgende endringer:

§ 6 første ledd skal lyde:

Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn er forbudt. Det samme gjelder diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig etnisitet, religion eller livssyn. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn til en person som den som diskrimineres har tilknytning til.»

«I lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) gjøres følgende endringer:

§ 5 første ledd skal lyde:

Diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Det samme gjelder diskriminering på grunn av andre liknende vesentlige forhold ved en person. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne hos en person som den som diskrimineres har tilknytning til.»

Komiteen vil vise til at regjeringen foreslår at det tas inn en presisering i lovens diskrimineringsforbud som sier at diskriminering på grunnlag av graviditet eller permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes som kjønnsdiskriminering. Komiteen har merket seg at de lovtekniske endringene dette medfører i nåværende likestillingslov § 3 (ny likestillingslov § 5) viderefører gjeldende rett med hensyn til diskrimineringsvernet når det gjelder graviditet, fødsels- og foreldrepermisjon. Lovteksten bringes mer i samsvar med dagens praksis, som innebærer at både mor og far under hele foreldrepermisjonen har et særlig sterkt vern, og i mange tilfeller et absolutt vern.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Norsk Kvinnesaksforening (NKF) mener regjeringens forslag faktisk svekker kvinners vern mot diskriminering i stedet for å styrke vernet. NKF etterlyser en grundig vurdering av forholdet mellom FNs konvensjon mot kvinnediskriminering og den nasjonale lovgivningen, og påpeker at lovforslaget ikke er sendt på høring til berørte instanser.

Disse medlemmer viser til at NKF påpeker blant annet at regjeringen fjerner det absolutte vern mot forskjellsbehandling i forbindelse med graviditet, fødsel og foreldrepermisjon. Også Likestillings- og diskrimineringsombudet er svært bekymret for at diskrimineringsvernet for gravide og foreldre som tar ut foreldrepermisjon i praksis vil bli svekket dersom lovforslaget blir vedtatt. Disse medlemmer legger til grunn at diskrimineringsvernet for gravide og foreldre som tar ut foreldrepermisjon ikke skal svekkes, og ber regjeringen sikre at dette ikke skjer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en evaluering av lovendringens virkninger og konsekvenser for diskrimineringsvernet for gravide og foreldre som tar ut foreldrepermisjon, innen to år etter lovens ikrafttredelse.»

Formål

Komiteen vil vise til at formålsbestemmelsene i de fire diskrimineringslovene skal inneholde følgende hovedelementer:

• fremme likestilling

• en definisjon av hva likestilling innebærer

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i forslaget om at formålsbestemmelsene i likestillingsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fortsatt skal angi henholdsvis at loven særlig tar sikte på å bedre kvinners stilling og bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmede barrierer og hindre at nye skapes. Dette korresponderer med FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, som i dette aspektet skiller seg fra de andre FN-konvensjonene om diskriminering. Flertallet er enig i at det er behov for å presisere dette i lovteksten og ikke bare i forarbeidene. Å løfte frem noen særlige hensyn knyttet til bestemte grunnlag i lovteksten er i tillegg lovteknisk enklere når disse grunnlagene reguleres i egne lover.

Diskrimineringsforbudet og lovlig forskjellsbehandling

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen foreslår at gjeldende særbestemmelser om tros- og livssynssamfunnenes adgang til saklig forskjellsbehandling fjernes, og at adgangen til saklig forskjellsbehandling skal følge av den generelle bestemmelsen om lovlig forskjellsbehandling. Den generelle bestemmelsen vil ifølge proposisjonen altså erstatte særreglene i likestillingsloven og diskrimineringsloven, og forslaget innebærer ingen endring av gjeldende rett:

«Departementet understreker at forslaget om en likelydende, generell bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling ikke innebærer innsnevring av tros- og livssynssamfunnenes adgang til lovlig forskjellsbehandling og er således ingen endring i gjeldende rett.»

Disse medlemmer viser til at regjeringens forslag er i tråd med Diskrimineringslovutvalgets forslag, og at også utvalget viser til at dette ikke vil innebære noen endringer i den materielle unntaksadgangen.

Disse medlemmer viser til at trosfriheten er en grunnleggende menneskerettighet forankret i internasjonale konvensjoner. Trosfriheten bør derfor være eksplisitt nevnt i lovteksten. Det er unaturlig å utforme lovteksten slik at man må gå til lovens forarbeider for å finne grunnlag for trosfriheten i loven. Disse medlemmer viser til at en rekke høringsinstanser uttrykker bekymring for at lovforslaget vil innebære en innsnevring i trossamfunnenes og religiøse institusjoners mulighet for å ta hensyn til søkeres livssyn og livsførsel ved ansettelse. Disse medlemmer er tilfreds med at regjeringen ser betydningen av at trossamfunn fortsatt har adgang til lovlig forskjellsbehandling og foreslår å videreføre gjeldende rett. Disse medlemmer mener imidlertid gjeldende særbestemmelser om tros- og livssynssamfunnenes adgang til saklig forskjellsbehandling bør videreføres og ikke tas bort. Disse medlemmer ønsker å verne om religionsfriheten og trossamfunnenes autonomi og mener unntaksparagrafen har en viktig signaleffekt i denne sammenhengen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) gjøres følgende endringer:

§ 6 andre ledd skal lyde:

Forskjellsbehandling i trossamfunn på grunn av kjønn som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke.»

«I lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (diskrimineringsloven om seksuell orientering) gjøres følgende endringer:

§ 6 andre ledd skal lyde:

Forskjellsbehandling i trossamfunn på grunn av samlivsform som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, er tillatt. Ved ansettelser i trossamfunn må kravet til samlivsform i tillegg ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke.»

Sammensatt diskriminering

Komiteen vil vise til at sammensatt diskriminering er allerede forbudt etter gjeldende diskrimineringslovgivning. Det er derfor ikke et spørsmål om dette skal være forbudt, men om det skal reguleres i egen lovbestemmelse. Komiteen er enig i at det ikke er behov for å lovfeste egne bestemmelser om sammensatt diskriminering. Komiteen vil peke på at praksis viser at diskriminering på mer enn ett grunnlag både blir påberopt og håndheves. Av 244 saker som ombudet behandlet i perioden 2008–2009 var det registrert 53 saker (eller 22 pst.) med spørsmål om diskriminering på flere grunnlag (jf. NOU 2011:18 kapittel 3.4.2 side 45). Ombudet er også pålagt i forskrift å ha en flerdimensjonal tilnærming. Mulighetene for å håndtere sammensatt diskriminering var også et argument for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat for saker om diskriminering, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004–2005). Komiteen er dessuten av den oppfatning at det fortsatt bør være slik at det må kunne bevises at det foreligger diskriminering på minst ett grunnlag. Det bør ikke utformes en lovbestemmelse som skaper uklarhet om dette.

Håndheving

Komiteen støtter forslaget om å endre organiseringen av Likestillings- og diskrimineringsnemnda slik at leder og nestleder møter i hver sin avdeling og at antallet medlemmer av nemda økes. Dette forslaget vil kunne effektivisere nemndas saksbehandlingskapasitet, og legge til rette for flere møter. Komiteen er kjent med at saksbehandlingstiden over år har økt, og var ved utgangen av 2011 nesten åtte måneder. Lang saksbehandlingstid svekker rettsvernet til den som mener seg diskriminert.

Komiteen har merket seg at departementet mener håndhevingen av diskrimineringsvernet vil kunne bli mer effektivt dersom Likestillings- og diskrimineringsnemnda får myndighet til å fastsette oppreisning ved brudd på diskrimineringsforbudene, men at departementet på grunn av forhold knyttet til nemndas saksbehandlingsform likevel ikke foreslår dette. Komiteen har videre merket seg at det er få diskrimineringssaker som kommer opp for domstolene. Komiteen ber regjeringen om å utrede hvordan nemnda fungerer som håndhevingsorgan og lavterskeltilbud, og hvilke endringer i nemndas saksbehandlingsform, sammensetning og ressurser som eventuelt bør gjøres for å ivareta hensynet til rettssikkerheten dersom nemnda skal få utvidet sin myndighet til å fastsette oppreisning i diskrimineringssaker.

Komiteen ber også regjeringen om å utrede alternative muligheter for å etablere et lavterskeltilbud for oppreisning i diskrimineringslovene.

Komiteen har merket seg at det er svært få saker om seksuell trakassering som kommer for domstolene og at departementet mener det kan være behov for å styrke etterlevelsen av forbudet mot seksuell trakassering. Komiteen har videre merket seg at departementet på grunn av forhold knyttet til rettssikkerhet og ombudets og nemndas saksbehandlingsform, ikke foreslår at ombud og nemnd skal få myndighet til å håndheve saker om seksuell trakassering. Komiteen ber regjeringen om å utrede etablering av en veiledningstjeneste for personer som utsettes for seksuell trakassering, hvor man kan få informasjon om rettigheter, om muligheter for hjelp og om hvordan man går fram dersom man ønsker å bringe saken til domstolen.

Aktivitets- og redegjørelsesplikt

Komiteen vil vise til NOU 2011:18 hvor det foreslås endringer i forvaltningsstrukturen på likestillingsfeltet. Komiteen mener det er nødvendig å få avklart eventuelle endringer i virkemiddelapparatet før det kan vurderes ytterligere endringer i aktivitets- og redegjørelsesplikten. Komiteen er kjent med at regjeringen planlegger å fremme en stortingsmelding om likestilling i 2013 hvor dette blir videre fulgt opp.

Komiteen ser det som et stort fremskritt både at diskrimineringsvernet utvides til også å gjelde seksuell orientering og at aktivitets- og redegjørelsesplikten også vil gjelde på dette diskrimineringsgrunnlaget. Dette vil bety at offentlige myndigheter får en plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Tilsvarende får arbeidslivets organisasjoner og arbeidsgivere en plikt til å følge opp dette arbeidet.

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

Komiteen er svært tilfreds med at det endelig kommer på plass et diskrimineringsvern på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Frem til nå har homofile, lesbiske og bifile kun hatt et begrenset vern knyttet til arbeid og bolig. Lovforslaget innebærer et vern mot diskriminering på alle samfunnsområder. Komiteen vil bemerke at seksuell orientering inkluderer både seksuell legning og seksuell praksis. Dette innebærer at loven forbyr diskriminering også på grunnlag av seksuell praksis.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg at begrepet seksuell orientering ikke omfatter seksuelle preferanser eller aktiviteter som for eksempel fetisjisme eller sadomasochisme. Loven gir ikke noen beskyttelse basert på aktiviteter, men på grunnlag av seksuell orientering. Flertallet vil likevel understreke at forskjellsbehandling på grunnlag av fetisjisme, sadomasochisme og liknende forhold som er omfattet av privatlivet ikke kan anses som saklig grunn i arbeidsmiljøloven, husleieloven og andre spesiallover, selv om det ikke er omfattet av det spesielle vernet i loven her.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at diskrimineringsgrunnlagene i diskrimineringsloven om seksuell orientering er seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Begrepet seksuell orientering omfatter homofile, lesbiske, bifile og heterofile. Begrepet peker på hvilket kjønn en persons kjærlighet og/eller seksualitet er rettet mot, om det er personer av motsatt kjønn og/eller av samme kjønn. Diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering omfatter ikke seksuelle preferanser, atferd eller aktiviteter som for eksempel sadomasochisme eller fetisjisme. Dette flertallet mener at det er nødvendig å avgrense hva som beskyttes av loven og å forbeholde diskrimineringsvernet personer og situasjoner der vi vet at det er et særlig behov for et diskrimineringsvern. Dette flertallet bemerker at denne avgrensningen er i tråd med internasjonal praksis knyttet til diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering. Dette flertallet viser imidlertid til at annet lovverk kan beskytte mot diskriminering, for eksempel arbeidsmiljølovens vern mot usaklig oppsigelse og forbud mot trakassering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at en rekke høringsinstanser påpeker at begrepet seksuell orientering kan være egnet til å misforstås. Flere av høringsinstansene uttrykker at de ikke ønsker å bidra til at enkeltmenneskers seksuelle legning skal danne grunnlag for forskjellsbehandling eller diskriminering, det er noe de ønsker å arbeide aktivt imot. Det er retten til å stille krav til livsstil og samlivsform som er det sentrale for trossamfunnene. Begrepet seksuell orientering inkluderer også livsstil og samlivsform. Flere uttrykker tvil om hvorvidt trossamfunnene vil ha rett til å praktisere ansettelser og forvalte verv i tråd med egen lære og etiske normer, også når heterofile agerer i strid med disse eller dersom homofile tar etiske valg i strid med dem. Disse medlemmer vil også i denne sammenheng understreke retten til autonomi i indre anliggender for trossamfunnene. Det må være tillatt å forskjellsbehandle på grunn av samlivsform i trossamfunn der det er nødvendig for å oppnå et saklig formål.

Komiteen ser det som svært viktig at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk også sikres et tilsvarende vern. Selv om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er blitt innfortolket i forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn eller på grunn av seksuell orientering, mener komiteen at et uttrykkelig lovfestet vern vil gjøre lovteksten klarere og mer informativ enn dagens lovgivning. Komiteen vil spesielt fremheve at transpersoner og andre personer med kjønnsuttrykk- eller kjønnsidentitetstematikk har behov for diskrimineringsvern fordi de er særlig utsatt for diskriminering. Disse er særlig sårbare og utsatt for vold, trakassering og forskjellsbehandling som reduserer deres livskvalitet og mulighet til deltakelse i samfunnet. Komiteen mener det er nødvendig å etablere et tydelig vern for transpersoner og andre personer med kjønnsuttrykk- eller kjønnsidentitetstematikk.

Komiteen har merket seg de sterke reaksjoner Harry Benjamin ressurssenter har på bruken av begrepet transpersoner. Deres pasientgruppe har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling og de ønsker ikke å gå inn under samlebetegnelsen transpersoner. Bakgrunnen for dette er at mange i deres gruppe ikke definerer seg som transpersoner. Komiteen har stor respekt for disse synspunktene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samtidig vil man understreke at noe av intensjonen med å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i loven er nettopp å bidra til å endre samfunnets holdninger og motvirke negative og fordomsfulle holdninger.

Komiteen viser til skriftlige innspill til komiteen som viser at kjønnskorreksjonspasienter reagerer på at proposisjonen bruker samlebetegnelsen transpersoner i stedet for personer med kjønnsuttrykk- eller kjønnsidentitetstematikk, når også kjønnskorreksjonspasienter er omtalt. Komiteen registrerer at departementet i proposisjonen viser til at det ikke er noen fast definisjon eller enighet om hvem som skal regnes som transpersoner eller hvordan de skal beskrives. Transpersoner er seg imellom så ulike at det kan gi et feil bilde å omtale transpersoner som én gruppe. Komiteen er kjent med at kjønnskorreksjonspasienter og kjønnsopererte kvinner og menn opplever at begrepet transperson fratar dem deres identitet som mann eller kvinne. Komiteen går derfor inn for å bruke nøytrale paraplybegreper som personer med kjønnsuttrykk- eller personer med kjønnsidentitetstematikk. Det er opp til enkeltindividet å definere seg selv.

Komiteen vil påpeke at kjønnskorreksjonspasienter på OUS-Rikshospitalet skifter navn senest når behandlingen starter, og ikke først ved avsluttet behandling, slik det fremgår av proposisjonen.