Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling fra finanskomiteen om Finansmarknadsmeldinga 2012

Dette dokument

Tilhører sak

Finansmarknadsmeldinga 2012
Gå til saker

Alt om

Banker
Finanser
Norges bank
Økonomisk samarbeid
Gå til alle temaer

Innhold

Til Stortinget

Kapittel 2 handlar om utsiktene for finansiell stabilitet i Noreg. I kapitlet er det mellom anna greidd ut om det makroøkonomiske biletet, tilhøva på finansmarknadene, risikoutviklinga for finansinstitusjonane og soliditeten og resultata i institusjonane. Det er òg teke med eit oversyn over arbeidet med å tryggja finansiell stabilitet i Noreg. Framstillinga gjeld for det meste året 2012, men somme punkt er oppdaterte med tal for dei fyrste månadene av 2013.

Kapittel 3 gjev eit oversyn over nokre sentrale initiativ til regelverksendringar som har kome mellom anna som følgje av røynslene frå finanskrisa. Blant dei omtala prosessane er arbeidet med å gjennomføra dei nye kapitalkrava for bankane (CRR/CRD IV-regelverket) i norsk rett, og oversikt over ulike initiativ om særskilte krav til systemviktige institusjonar. Kapitlet inneheld òg på ein del punkt merknader om korleis departementet stiller seg til og arbeider med desse regelverksinitiativa.

I kapittel 4 er det ei omtale av organiseringa og verksemda i Finansklagenemnda. Stortinget vedtok i juni 2012 å be regjeringa vurdera om organiseringa av og verksemda i Finansklagenemnda kan endrast med sikte på å styrkja rettstryggleiken til klagarane. Departementet gjer i kapitlet greie for korleis regjeringa følgjer opp oppmodingsvedtaket.

Kapittel 5 gjer eit oversyn over hovuddraga med den finansielle infrastrukturen i Noreg og skildrar sårbarheit knytt til svikt i systema, kriminalitet og trugsmål utanfrå. Kapitlet handlar òg om kva ein kan gjera for å minske sårbarheita.

Kapittel 6 handlar om hovuddraga i dei gjennomførte regelverksendringane i Noreg, og om dei viktigaste løyvesakene som Finansdepartementet og Finanstilsynet har handsama på finansmarknadsområdet i 2012.

Kapittel 7 inneheld ei omtale av verksemda til Noregs Bank i 2012 og ei vurdering av korleis pengepolitikken vert utøvd. Omtala av verksemda til Noregs Bank er lovpålagd, jf. sentralbanklova § 30. Kapittel 8 omtalar verksemda til Finanstilsynet i 2012. Kapittel 7 og 8 byggjer i stor mon på årsmeldingane frå institusjonane.

Kapittel 9 inneheld ei omtale av verksemda til Folketrygdfondet i 2012, med omtale av Statens pensjonsfond Noreg i kapittel 9.3 og Statens obligasjonsfond i kapittel 9.4. Verksemda i Statens finansfond er omtala i kapittel 10.

Ein artikkel kalla «Banking on Experiments?» utarbeida av professor Martin Dufwenberg på oppdrag frå departementet, jf. vedlegg 2, følgjer som vedlegg til denne meldinga. Årsmeldingane frå Noregs Bank, Finanstilsynet og Statens finansfond for 2012 følgjer som uprenta vedlegg. Det gjer òg artikkelen «Experimental Economics and Financial Market Regulation» av professor Torsten Henz og Amelie Brune (2012).

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Gerd Janne Kristoffersen, Marianne Marthinsen, lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim, Knut Storberget og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser til at sentralbanksjef Øystein Olsen og Finanstilsynets direktør Morten Baltzersen var invitert på høring i komiteen 21. mai 2013. Referatet fra høringen med sentralbanksjefen er lagt ved denne innstillingen.

Finansiell stabilitet inneber at det finansielle systemet er robust nok til å ta imot innskot og andre tilbakebetalingspliktige midlar frå ålmenta, formidla finansiering, utføra betalingar og omfordela risiko på ein tilfredsstillande måte. Ein viktig del av dette er at bankar og andre finansinstitusjonar er solide og verkar på ein føremålstenleg måte.

Tidlegare krisar har lært oss at det er vanskeleg på førehand å seia kva forstyrringar økonomien kjem til å verta utsett for. Økonomien er i endring, og endringane kan gjera det norske finanssystemet meir sårbart. Til dømes synte den internasjonale finanskrisa at svikt i dei internasjonale kapitalmarknadene kunne skada norske bankar. Låg rente, høg bustadgjeld og høgare levealder er faktorar som no påverkar sårbarheita i finanssystemet.

Utviklinga i internasjonale finansmarknader betra seg noko i 2012. Aksjekursane har stige, og risikopåslaga på gjeld har gått ned. I Noreg steig aksjekursane på Oslo Børs med 15 pst. Bufferane til livsforsikringsselskapa auka i 2012, men dei har framleis store utfordringar knytte til høgare levealder og låge renter. Tilhøva på dei internasjonale marknadene er framleis prega av uvisse. Bankane styrkte soliditeten sin i 2012, og dei har òg skaffa seg meir robust finansiering.

Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at tilstanden i de internasjonale finansmarkedene bedret seg i 2012. Samtidig er forskjellene i den økonomiske utviklingen mellom land og regioner store. Mens veksten holder seg godt oppe i framvoksende økonomier og ser ut til å være på vei opp i USA, er utviklingen i produksjon og sysselsetting fortsatt svak i euroområdet. Mange land i Europa har satt i verk krevende finanspolitiske innstramminger for å rette opp de ubalansene som bygde seg opp i årene før finanskrisen. Komiteen er urolig for at en utvikling hvor svekket etterspørsel, kombinert med rekordhøy arbeidsledighet, kan danne grunnlag for betydelig sosial uro og sviktende tillit til politikk og viktige samfunnsinstitusjoner i flere land. Komiteen understreker at usikkerheten om den videre utviklingen internasjonalt fortsatt er stor.

Komiteen mener situasjonen i norsk økonomi står i sterk kontrast til situasjonen hos mange av våre viktigste handelspartnere. Komiteen viser til at BNP for Fastlands-Norge økte med 3,5 pst. i 2012, samtidig som arbeidsledigheten er lav og sysselsettingen er høyere nå enn før finanskrisen.

Samtidig mener komiteen at tendensen til todeling av økonomien er alvorlig, hvor aktiviteten på norsk sokkel er høy samtidig som tradisjonelle eksportvirksomheter sliter med lav etterspørsel, sterk krone og et høyt kostnadsnivå. Det er også en klar geografisk todeling av norsk næringsliv, hvor det utvikler seg en sterk geografisk ubalanse med hensyn til vekstkraften i norsk næringsliv. Komiteen understreker at hvordan vi håndterer disse utfordringene vil få stor betydning for den økonomiske utviklingen framover.

Komiteen viser til at tidligere kriser har lært oss at det er vanskelig på forhånd å si hvilke forstyrrelser økonomien kan bli utsatt for i møte med nye kriser. Økonomien er i endring, og lav rente, høy boliggjeld og høyere levealder er faktorer som nå påvirker sårbarheten i det norske finansmarkedet. Komiteen understreker at robuste og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen mener det er avgjørende for finansiell stabilitet at norske banker har styrket sin soliditet betydelig etter 2008 – også i 2012 – ved å holde tilbake deler av resultatet og å hente inn ny kapital på markedet. Komiteen viser til at resultatutviklingen de siste åra har vært god, og vil bemerke at utsiktene framover tyder på at bankene også vil ha gode muligheter til å videre styrke soliditeten.

Komiteen er samtidig bekymret for at stadig flere husholdninger i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall i boligprisene. I Norge har verken boligprisene eller husholdningenes gjeld noen gang vært så høye som nå, og rentenivået er samtidig svært lavt. Komiteen mener at kombinasjonen av blant annet lave renter, høy lønnsvekst og en sterk befolkningsvekst i mange områder medvirker til å presse prisnivået opp på boliger. Komiteen viser til at endringer i boligprisene vil kunne ha stor virkning på norsk økonomi og bankenes kredittrisiko. Skulle boligprisene falle mye, mister bankene trygghet for utlånene sine. Det kan true den finansielle stabiliteten i Norge. Komiteen mener dette taler for krav til bankenes egenkapital som setter banken i stand til å bære tap under den løpende driften, uten at bankens kunder og kreditorer blir skadelidende. Har banken godt med egenkapital, vil banken kunne opprettholde normal utlånsvirksomhet selv om den må bære tap, slik at heller ikke økonomien som helhet blir skadelidende.

Komiteen merker seg at Finansmarknadsmeldinga i år inneholder et eget vedlegg om eksperimentell økonomi, og mener det er positivt at meldinga på dette vis gir et bidrag til faglig utvikling.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader i kap. 3 om videreutvikling av finansmarkedsreguleringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til økende boligmangel, særlig i sentrale strøk, som sammen med lave renter, høy reallønnsvekst, tomtemangel og treg saksbehandling blant annet innen statlige instanser bidrar til økte boligpriser. Disse medlemmer mener Finanstilsynets krav om 15 pst. egenkapital ved boligkjøp rammer tilfeldig. Videre har det flyttet ansvaret for finansiering av bolig til kommunene som rapporterer om en økning i antall søknader og innvilgede startlån gjennom Husbanken. Disse medlemmer mener derfor at det økte kravet til egenkapital bør gjennomgås på nytt og erstattes med andre virkemidler som nødvendige krav til sikkerhet for lån og bedre ordninger for å spare til egen bolig gjennom Boligsparing for ungdom.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil redusere Finanstilsynets krav om 15 pst. egenkapital ved boligkjøp.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil innføre et veiledende egenkapitalkrav på 10 pst. ved kjøp av bolig, men la bankene få utøve skjønn ved lånetilsagn bl.a. basert på utsikter til fremtidig inntekt.

Finansielle kriser kjem ofte etter at finansielle ubalansar har fått byggja seg opp. Det finansielle systemet er tett vove saman over landegrensene. Det aukar faren for at ubalansar og kriser raskt smittar frå eit land til eit anna.

Samanbrotet i internasjonale finansmarknader hausten 2008 har skapt brei semje om at styresmaktene må leggja meir vekt på regulering og tilsyn for å tryggja finansiell stabilitet, og at arbeidet må samordnast over landegrensene. Det er sett i verk omfattande prosessar for å greia ut nye tiltak i mellom anna G20, Det internasjonale valutafondet (IMF), Baselkomiteen for banktilsyn, Financial Stability Board (FSB), OECD og EU. Dei internasjonale prosessane vil ha innverknad på norsk rett ved at endringar i det gjeldande EU-regelverket på finansmarknadsområdet vert tekne inn i EØS-avtala. Noreg er med i det arbeidet som skjer på dette området, mellom anna ved å medverka i ulike komitear under EU-kommisjonen og ved å svara på høyringar.

Departementet har dei siste par åra jamleg gjort greie for dei viktigaste prosessane som er sette i verk for å betra internasjonal og norsk finansmarknadsregulering etter finanskrisa, mellom anna i finansmarknadsmeldingane og i meldingane om nasjonalbudsjettet. Prosessane og utviklinga av nye reglar kan gå føre seg over fleire år. Dette kapitlet byggjer på tidlegare orienteringar som departementet har gjeve Stortinget, og på det som har hendt den siste tida. I Rådet og EU-parlamentet er det no mellom anna framlegg om å gjennomføra Basel III-tilrådingane i EU (CRR/CRD IV). Vedtakinga av Solvens II-reglane for forsikringsselskap har på nytt vorte utsett i EU. Nasjonale reglar om Solvens II vil truleg ikkje ta til å gjelda før tidlegast frå 1. januar 2015.

Regelverksutviklinga i Noreg speglar i stor mon arbeidet med nye reglar i EU. I Noreg arbeider ein mellom anna med korleis ein best kan gjennomføra dei venta EU/EØS-reglane som svarar til Basel III-tilrådingane (CRR/CRD IV-reglane), jf. framlegg i Prop. 96 L (2012–2013). Norske styresmakter legg stor vekt på å fremja soliditet, likviditet og god framferd gjennom offentleg regulering og tilsyn med finanssektoren. Ansvaret for reglar som fremjar finansiell stabilitet, ligg fyrst og fremst hjå dei nasjonale styresmaktene, og kostnadene ved finansiell ubalanse råkar i særleg grad økonomien til det aktuelle landet. Det er difor viktig at kvart land rår over dei verkemidla som trengst for å sikra stabilitet i sine finansielle marknader. Departementet vil framleis leggja vekt på å nytta det nasjonale handlingsrommet i internasjonale regelverk, slik at det norske regelverket medverkar til solide finansinstitusjonar. Solide finansinstitusjonar vil òg stø opp under konkurranseevna til norsk økonomi og finansinstitusjonane. Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at årsaken til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge seg opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd over landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett land til et annet. Det økonomiske tilbakeslaget i verdensøkonomien etter den internasjonale finanskrisa i 2008 er et sterkt eksempel på hvor kraftige og skadelige kriser i banksystemet er for realøkonomien, og hvor langvarige de samfunnsøkonomiske virkningene av finansielle kriser kan være. Komiteen mener på denne bakgrunn at det er viktig og nødvendig at det nå er bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at myndighetene må legge mer vekt på regulering og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet.

Komiteen mener at uroen i finansmarkedene etter finanskrisa har vært en sterk påminnelse om at også norsk økonomi er sårbar for det som skjer internasjonalt. Markedet for finansiering er i stor grad internasjonalt, og også norske banker og kredittforetak henter mye av markedsfinansieringen sin i utlandet og i utenlandsk valuta. Dette gjelder i første rekke de største bankene. For mindre banker er de større bankene viktige finansieringskilder, og internasjonal uro kan således spre seg også til norske banker som ikke er direkte eksponert for de internasjonale finansieringsmarkedene.

Komiteen mener nye regler for norske banker må veie soliditet mot andre hensyn, som konkurransen med andre banker, både i og utenfor Norge. Komiteen vil likevel understreke at ansvaret for finansiell stabilitet primært påligger nasjonal myndighet, og kostnadene ved finansiell ustabilitet rammer i særlig grad eget lands økonomi.

Komiteen viser til at det i den internasjonale regelverksdebatten etter finanskrisa er tatt til orde for at systemviktige institusjoner bør ha særskilte tilleggskrav til kapital, ettersom økonomiske problem i disse bankene får større følger for samfunnet enn problemer i mindre viktige institusjoner. Komiteen viser til at Stortinget i Prop. 96 L (2012–2013) har gitt sin tilslutning til innføringen av en egen buffer i kapitalkravene for systemviktige banker som er spesielt viktige for økonomien i Norge. Komiteen tar til etterretning at arbeidet i EU med å klargjøre hvilke kriterier som skal ligge til grunn for vurderingen av om en bank er systemkritisk, ikke er avsluttet, og at utfallet vil påvirke utformingen av norske regler. Komiteen støtter imidlertid at regjeringen i arbeidet med kriteriene for å bli definert som systemkritisk legger til grunn rammeverket fra Baselkomiteen, og ser hen til løsninger valgt i andre land, da særlig de nordiske. Komiteen stiller seg positiv til det oppdraget Finansdepartementet 8. mai 2013 ga Finanstilsynet om valg av kriterier mv. for å fastlegge hvilke banker som er systemviktige. Komiteen forutsetter at et norsk system for systemviktige banker er særlig tilpasset den norske banksektoren.

Komiteen legger videre til grunn at CRR/CRD IV-reglene også vil skjerpe kravene til likviditetsdekning (LCR) og stabil finansiering (NSFR) i norske banker. Målet er å redusere likviditetsrisikoen på henholdsvis kort og lang sikt. Komiteen viser til at Stortinget har gitt sin tilslutning til at disse kravene kan gjennomføres i norsk rett slik det er foreslått i EU-reglene, men merker seg at kun halvparten av de 17 største norske bankene oppfyller NSFR-kravet, og bare to av alle norske banker oppfyller kravet til LCR ved utgangen av 2012. Komiteen forutsetter at regjeringen følger utviklingen nøye.

Komiteen tar samtidig til orientering at regjeringen tar sikte på å komme tilbake med forslag til gjennomføring av de resterende delene av CRR/CRD IV-pakka i forbindelse med forslag til ny finansforetakslov basert på Banklovkommisjonens utredning.

Komiteen mener at den norske innskuddsgarantiordningen må videreføres. Garantien har vært viktig for å sikre innskyternes rettigheter og stabilisere innskuddsdekningen i bankene gjennom finanskrisen, og er av hjørnesteinene i en norsk finansregulering. Komiteen gjentar derfor sin fulle tilslutning til regjeringens arbeid overfor EU for å sikre videreføring av den norske innskuddsgarantien.

Komiteen viser til at arbeidet i EU med å etablere en felles bankunion er omfattende, og reiser en rekke viktige spørsmål, blant annet om forholdet mellom nasjonal og overnasjonale myndigheter. Komiteen forutsetter at regjeringen følger arbeidet nøye, vurderer hvordan Norge vil påvirkes, og kommer tilbake til Stortinget med vurderinger i tilknytning til dette på egnet vis.

Komiteen er også oppmerksom på at de nye EU-reglene for forsikringsselskap (Solvens II) vil medføre utfordringer for norske livsforsikringsselskaper. Den endelige utformingen av regelverket er ikke endelig vedtatt i EU, men reglene vil innebære at livsforsikringsselskapene må øke bufferkapitalen for å imøtekomme de nye kravene. Blant annet skal verdien av forsikringsforpliktelsene vurderes ut ifra markedsrenter, i stedet for ved en fast beregningsrente. I tillegg øker levealderen til de forsikrede mer enn det selskapene har lagt til grunn ved beregning av premiene, noe som øker verdien av selskapenes forpliktelser, samtidig som lave renter kan gjøre det utfordrende å oppnå en stabil avkastning som er høyere enn rentegarantien. Komiteen er kjent med at utfordringene knyttet til dette er særlig store for de selskapene der fripoliser utgjør en vesentlig del av virksomheten. Komiteen mener det er viktig at rammeverket for livforsikringsselskapene kommer på plass, og imøteser at regjeringen høsten 2013 vil fremme lovforslag basert på forslagene fra Banklovkommisjonen, Finanstilsynets tilrådning om dødelighetstariffer, og høringene som er gjennomført på disse.

Komiteen viser til at adgangen til fritt investeringsvalg vil bidra til å redusere pensjonsinnretningenes kapitalkrav, ved at innehaverne av fripoliser som velger investeringsvalg istedenfor rentegarantiordning overtar hele risikoen ved de investeringsvalgene som tas. Komiteen understreker imidlertid at det påligger selskapene et betydelig ansvar for god rådgivning på dette feltet, slik at forbrukere gjør riktige valg basert på sin livssituasjon.

Komiteen konstaterer samtidig at den norske reguleringen av finansmarkedene er grunnleggende god, og har vist seg å være robust gjennom den internasjonale finanskrisen. Norge har dratt nytte av lærdommene fra egen bankkrise for 20 år siden. Etter bankkrisen ble det stilt større krav til bankene, finanslovgivningen ble forbedret, tilsynet styrket og innskuddsgarantiordningen modernisert. Sammen med orden i statsfinansene bidro blant annet lærdommene fra den gang til at norsk økonomi ble spart for de verste utslagene av den internasjonale finanskrisen denne gangen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener denne erfaringen tilsier at Norge også i fremtiden bør ligge langt fremme – både i tidsmessig innfasing av nye regler og i graden av regulering.

Flertallet viser til at det er bred internasjonal enighet om å heve minstekravene til bankenes egenkapital. Mer egenkapital i bankene reduserer sannsynligheten for bankkriser. Flertallet viser til behandlingen av Prop. 96 L (2012–2013) om innfasing av nye kapitalkrav for norske banker. Gjennom proposisjonen stadfester Stortinget at kapitalkravene skal gjennomføres tidligere i Norge enn det vi er forpliktet til etter EØS-avtalen. Flertallet mener forholdene ligger godt til rette for en raskere innføring i Norge nå. For det første går norsk økonomi godt. Det gjør det lettere for bankene å styrke soliditeten, blant annet fordi inntjeningen er god. For det andre er norske banker solide fra før, og oppfyller allerede i dag mange av de nye kravene som skal innføres. Og for det tredje fungerer verdipapirmarkedene godt, og gir bankene god tilgang på ny kapital.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener det er viktig og riktig at regjeringen har lagt bort tankene om å innføre en aktivitetsskatt på finansnæringen. I en periode der kapitalkravene øker så kraftig som nå, vil ytterligere belastninger på finansinstitusjonene få store og utilsiktede konsekvenser på aktiviteten i norsk økonomi.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen innfører nye kapitalkrav et halvt år før kapitalkravregelverket skal iverksettes i EU, første gang 1. juli 2013 i stedet for 1. januar 2014. Dette betyr at finansinstitusjonene ikke kan benytte årsresultatet for 2013 i kapitalberegningene. Videre vil disse medlemmer peke på at reglene i Basel III skal gjelde fullt ut fra 1. januar 2019, mens regjeringens forslag innebærer at de norske reglene skal gjelde fullt ut fra 30. juni 2016.

Disse medlemmer har merket seg at innføringen av nye krav og frister for når de skal oppnås, snarere utsettes enn strammes til, og ser ikke behov for at Norge her skal gå foran resten av Norden, og er derfor kritiske til at nye kapitalkrav innføres et halvt år tidligere i Norge enn det som er fristen for våre nordiske naboland.

Disse medlemmer legger til grunn at finansinstitusjonene langt på vei har tilpasset seg de nye kravene som implementeres 1. juli 2013, og vil ikke gå inn for å endre disse. Disse medlemmer vil imidlertid be regjeringen foreta en ny vurdering i løpet av høsten 2013 for å se om de videre stegene i innfasingen skal flyttes ut i tid fra 1. juli til 1. januar påfølgende år.

Disse medlemmer ser på regulering av banker og annen finansieringsvirksomhet som svært sentral for å sikre en velfungerende økonomi. Det er en sentral myndighetsoppgave å sørge for at det finansielle systemet er solid nok til å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte, både i oppgangs- og nedgangstider.

Finanskrisen har satt dype spor, og mange land sliter fortsatt og kommer til å slite i mange år framover med virkningene av den. Norge hadde en fordel både av det vi lærte og de reguleringer vi innførte etter vår egen bankkrise for mer enn 20 år siden og også av at vår økonomi er meget solid. I tillegg til dette er finanssektoren liten i Norge målt som andel av BNP relativt til hva den er i mange andre land.

Disse medlemmer vil påpeke at det har vært klart lenge at finansinstitusjonene vil komme til å møte nye og strengere krav til kjernekapital i nær framtid. Disse medlemmer har merket seg at finansinstitusjonene har respondert på dette og hatt et eget fokus på å styrke sin soliditet før kravene materialiserer seg i form av krav. Økt egenkapital koster, noen må betale. Det kan enten skje i form av kapitalinnkalling, tilbakeholdt overskudd, lavere utbytte, høyere rentemarginer, kostnadskutt eller en kombinasjon av dette. Disse medlemmer har merket seg at alle virkemidlene er tatt i bruk i varierende grad siden finanskrisen slo til i 2008.

Disse medlemmer viser til at finansinstitusjonene er svært viktige når det gjelder finansiering av aktivitet i samfunnet. De sirkulerer kapital, og egenkapitalen er sikkerheten for at de kan stå ved sine forpliktelser. Soliditet blir viktig for å sikre kapitaltilgang og motstandsevne mot tap, men finansinstitusjonene skal også sikre finansieringen for næringsliv, arbeidsplasser og befolkningen for øvrig. Når egenkapitalkravene øker, vil kapitaltilgangen strammes til. Norske husholdninger har økt sin gjeld i prosent av disponibel inntekt kraftig de siste årene og boligprisene har økt sterkt, men mye tyder på at innstrammingene foreløpig treffer hardest i næringslivet selv om utlånsrentene nå er en god del høyere enn styringsrenten fra Norges Bank. Obligasjonsmarkedet har økt betydelig i omfang, men dette markedet er i praksis ikke tilgjengelig som kapitalkilde for små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer mener det er en klar svakhet ved Finansmarknadsmeldinga at man ikke har analysert målsettingene og de økte kravene til egenkapital i bankene i lys av hva det vil bety for arbeidsplasser og næringsliv. Disse medlemmer har merket seg at EU i siste runde har lettet på kapitalkravene for bankenes utlån til små og mellomstore bedrifter. De økonomiske konsekvensene er for svakt belyst, og disse medlemmer mener situasjonen krever at utviklingen må følges svært nøye.

Disse medlemmer vil påpeke at kravet til total ansvarlig kapital vil øke fra 8 pst. til 18 pst. dersom den motsykliske bufferen også virker fullt ut. Dette er et nivå godt i overkant av det som antydes som optimalt i de fleste utredninger og analyser regjeringen selv henviser til i Finansmarknadsmeldinga 2011. Disse medlemmer vil også påpeke at de til enhver tid gjeldende kapitalkrav vil være minimumskrav som alle banker og finansinstitusjoner må ligge over om de vil unngå en risiko for å falle under ved tap eller ekstraordinær vekst og dermed kunne oppleve at tvangstiltak iverksettes. Det er viktig å balansere kravene opp mot innstrammingseffekten av kravene.

Disse medlemmer viser til at kapitalkravene blir bygd opp gjennom flere forskjellige typer bufferkapital. Det introduseres også en mulighet til å innføre en motsyklisk buffer. Det er Finansdepartementet, etter råd fra Norges Bank i samråd med Finanstilsynet, som inntil videre skal ha denne myndigheten. Den motsykliske bufferen skal kunne innføres med 12 måneders varsel og være inntil 2,5 pst. av risikovektet balanse. Den skal kunne fjernes umiddelbart. Disse medlemmer mener en motsyklisk buffer i teorien er et fornuftig tiltak, men som også er noe som i praksis kan bli svært vanskelig å benytte. Å forutse konjunkturutviklingen er meget vanskelig, og risikoen er åpenbar for at denne bufferen lett kan bli en «sensyklisk» eller i verste fall «medsyklisk» buffer. Disse utfordringene er overhodet ikke belyst i Finansmarknadsmeldinga. Disse medlemmer merker seg at «fastsettelsen av bufferkrav skal være basert på forholdet mellom kreditt og BNP og dets avvik fra den langsiktige trend», men ser dette som en meget grovkornet indikator og forutsetter at det settes ressurser inn på å finne gode indikatorer som sikrer at ikke den motsykliske bufferen får uønsket virkning.

Disse medlemmer har merket seg at fastsetting av vekter på aktiva, og da særlig på bolig, er et sentralt tema, og at Finansdepartementet har foreslått endringer i beregningsgrunnlaget som vil bety vesentlig høyere risikovekting i Norge enn i Sverige.

Disse medlemmer mener det er sentralt å unngå at norske banker gjennom særnorske reguleringer og bestemmelser får svekket konkurransekraft. For disse medlemmer er det viktig å sikre trygge banker, men samtidig sikre en konkurransedyktig norsk finansnæring. I Norden har vi et felles bankmarked. Disse medlemmer er derfor opptatt av at kapitalkrav, boliglånsvekter og implementering i størst mulig grad må harmoniseres mellom de nordiske land.

Disse medlemmer viser til at små og mellomstore bedrifter utgjør ryggraden i norsk næringsliv. Over 99 pst. av bedriftene i Norge har 100 ansatte eller færre. Når nye bedrifter etableres og eksisterende bedrifter utvikler seg, skapes og opprettholdes arbeidsplasser. Små og mellomstore bedrifter er således viktige bidragsytere til verdiskapingen i Norge og til å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Det er derfor av avgjørende betydning å sørge for gode rammebetingelser for de små og mellomstore bedriftene.

Disse medlemmer mener at en av de største utfordringene for næringslivet er tilgang til kapital, bl.a. gjennom lån fra bankene. Som følge av nye og strengere kapitalkrav faller nå bankenes utlån til næringslivet. Det kan få store konsekvenser på sikt dersom dette er en vedvarende utvikling.

Som del av EUs forordning om nye kapitalkrav – som Norge plikter å rette seg etter – er det tatt inn en bestemmelse som skal stimulere bankene til å yte kreditt til små og mellomstore bedrifter. Dette er låntagere som i særlig grad vil kunne rammes når bankene som følge av strengere krav til kapital strammer inn sin utlånspraksis.

Disse medlemmer mener derfor at det er svært viktig at Norge har samme forståelse av EU-forordningen om nye kapitalkrav slik at små og mellomstore bedrifter i Norge blir likebehandlet med landene rundt oss når det gjelder mulighet til å få lån og tilgang på kapital innenfor rammene av et felles regelverk.

Små og mellomstore banker har ikke på samme måte som større bedrifter et alternativ i obligasjons- og sertifikatmarkedet. Forordningens regel er at risikovekten for små og mellomstore bedrifter med lån mindre enn 1,5 mill. euro, skal multipliseres med en faktor på 0,7619.

Finansklagenemnda er eit utanrettsleg tvisteløysingsorgan som handsamar tvistar mellom finansføretak og kundane deira. På bakgrunn av Dokument 8:88 S (2011–2012) om kompliserte spareprodukt, klageorgan og rolla til Finanstilsynet, og Innst. 312 S (2011–2012) frå finanskomiteen på Stortinget, gjorde Stortinget 13. juni 2012 vedtak nr. 601 om Finansklagenemnda:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om det er grunnlag for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda som kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet.»

I Meld. St. 4 (2012–2013) Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2011–2012, vart det kort greidd ut om pågåande og relevante regelverksprosessar i Justis- og beredskapsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Finansdepartementet. Det vart òg varsla at Finansdepartementet i samråd med partar som saka vedkjem, ville vurdera om det trengst fleire tiltak, mellom anna om det er grunnlag for endringar i organiseringa og verksemda i Finansklagenemnda, for å styrkja rettstryggleiken til klagarane i tvistar med finansføretak.

I dette kapitlet gjer Finansdepartementet greie for korleis regjeringa følgjer opp Stortingets oppmodingsvedtak om Finansklagenemnda. Kapitlet inneheld ei framstilling av korleis Finansklagenemnda er oppbygd i dag, korleis liknande klagenemnder er organiserte i dei andre skandinaviske landa, kva for relevant regelverksarbeid som frå før er sett i gang uavhengig av oppmodingsvedtaket til Stortinget, og kva for andre tiltak som har vore drøfta for å følgja opp vedtaket. Kapitlet gjev òg eit oversyn over forbrukarvernet i finansmarknaden.

Hovudbodskapen i kapitlet er at regelverksarbeidet som er i gang, kan gjera det tryggare og lettare for forbrukarane å få løyst tvistar med finansføretak, samstundes som det kan gjerast fleire tiltak for å styrkja stillinga til forbrukarane i klagesakshandsaminga i Finansklagenemnda. Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen mener det er avgjørende at forbrukernes interesser og rettigheter ivaretas på en god måte. Dette er særlig viktig i et marked som er så komplekst og viktig for forbrukerne som finansmarkedet. Komiteen viser til at forbrukervernet på finansmarkedsområdet er styrket de senere årene. Komiteen er samtidig opptatt av at forbrukervernet kontinuerlig videreutvikles og forbedres.

Komiteen understreker viktigheten av en velfungerende ordning for tvisteløsning innen bank og forsikring, som både forbrukerne og næringen har tillit til.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, mener Finansklagenemnda generelt er et velfungerende og effektivt tvisteløsningsorgan, men at det har vært behov for visse forbedringer. Dette var også bakgrunnen for anmodningsvedtaket i Dokument 8:88 (2011–2012) om kompliserte spareprodukter, klageorgan og Finanstilsynets rolle, hvor flertallet ba regjeringen «vurdere om det er grunnlag for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemda som kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet».

Flertallet støtter de endringer som nå er foreslått. Flertallet mener det er fornuftig at det fastsettes i styringsdokumentene til Finansklagenemnda at lederen og nestlederen i hver fagnemnd skal være en høyt kvalifisert jurist som er nøytral overfor avtalepartene og de næringene og interessegruppene som avtalepartene representerer. Flertallet mener også at utvidelse av nemndene fra fem til sju medlemmer, inkludert de nye kravene til faglighet, vil styrke nemndbehandlingen.

Flertallet mener det er viktig at det også blir lettere for forbrukere å melde inn godt utformede klager til Finansklagenemnda. Flertallet er følgelig tilfreds med at Finansklagenemndas styre skal utrede og gjennomføre forbedringstiltak på dette området, hvor det tas bl.a. sikte på å gi god veiledning på Internett om hvordan en klage skal leveres, og ellers legge til rette for bruk av hensiktsmessige elektroniske løsninger ved innlevering av klager. Flertallet legger til grunn at klagere fortsatt vil kunne få veiledning fra Finansklagenemndas sekretariat om hvordan en klage skal settes opp.

Flertallet slutter seg også til oppfordringen til finansforetakenes organisasjoner om å skille tydelig mellom interne klageordninger og en nøytral klageinstans som Finansklagenemnda når finansforetakene kommuniserer med kundene sine. Finansforetakene bør informere tydelig om Finansklagenemnda, og oversende klager dit om de er av en slik karakter at de bør behandles av et uavhengig organ. Flertallet merker seg at dette er også i tråd med nye retningslinjer fra Finanstilsynet.

Flertallet gir videre sin fulle tilslutning til arbeidet med nye regler om tvisteløsning på finansmarkedsområdet, som blant annet vil gi forbrukerne rett til nemndbehandling av tvister, uavhengig av om finansforetaket er nemndtilknyttet eller ikke. Flertallet mener også at det er riktig at finansforetak som ikke aksepterer nemnduttalelser i forbrukerens favør, må dekke sakskostnadene ved en eventuell rettssak. Flertallet mener dette styrker forbrukers rettssikkerhet fordi det bidrar til å ta bort den økonomiske risikoen for forbrukeren ved å reise søksmål hvis finansforetaket ikke følger opp en nemndsavgjørelse i kundens favør, og at dette samtidig kan virke disiplinerende på finansforetakene. Samlet vil de to tiltakene, i kombinasjon med endringene i Finansklagenemda, bety betydelig forbedret forbrukervern i finansmarkedsområdet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Dokument 8:88 S (2011–2012) om kompliserte spareprodukter, klageorgan og Finanstilsynets rolle, fremmet av representanter fra Kristelig Folkeparti. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti fremmet en rekke forslag for å bedre forbrukervernet i finanssaker i forbindelse med Stortingets behandling av representantforslaget, jf. Innst. 312 S (2011–2012). Dette medlem viser blant annet til begrunnelsen gitt i representantforslaget og i stortingsinnstillingen for å opprette et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester. Dette medlem mener at Finansklagenemnda ikke fungerer etter hensikten, og at de endringene i nemndas organisering som har blitt vedtatt er ikke er tilstrekkelige. Dette medlem mener at Finansklagenemnda bør erstattes av et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det opprettes et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.»

Den finansielle infrastrukturen er dei systema som tek hand om dei finansielle transaksjonane som følgjer av økonomisk samhandel. Det er viktig for alle økonomiar at slike transaksjonar kan gjennomførast raskt, sikkert og til låge kostnader. Betalingar kan gjennomførast ved at betalaren overleverer kontantar til mottakaren. Alternativet er at betalinga vert organisert av ein mellommann, til dømes ein bank. Mellommannen kan tilby papirbaserte eller elektroniske betalingsløysingar, men i dag vert mykje betalt elektronisk gjennom eit komplekst nettverk av system hjå bankane, avreknings- og oppgjerssentralar, IT-leverandørar og teleselskap. Bruken av elektroniske løysingar aukar frå år til år, og det er ikkje mange land der ein i større mon enn i Noreg nyttar nettbank, betalingskort o.a. til å innleia finansielle transaksjonar. Berre sidan tusenårsskiftet har varekjøpa med betalingskort auka frå om lag 30 pst. til meir enn 50 pst. i høve til konsumet i norske hushald. Om lag 70 pst. av rekningsbetalingane og andre transaksjonar skjer no gjennom nettbankane, mot rundt 30 pst. for tolv år sidan.

Utviklinga er marknadsdriven og medverkar til høgare effektivitet og lågare kostnader. Jamvel om det er enkle oppgåver betalingssystemet utfører, er systema komplekse. Ein kan difor ikkje venta at dei som nyttar systema – det vil seia betalarane og dei som tek imot betalingane – skal setja tilstrekkelege krav til tryggleik og reserveløysingar.

Systema er sårbare for teknisk svikt og trugsmål utanfrå. Svikt i systema, òg i korte periodar, kan få store følgjer for økonomien si evne til å halda oppe produksjon og handel. Dei samfunnsøkonomiske kostnadene ved alvorleg svikt i betalingssystema er truleg mykje større enn det inntektstapet systemeigarane vil få. Det er difor viktig at systemeigarane har nok tilskuv til å utvikla gode og robuste tiltak som kan setjast inn mot ulike trugsmål, og at styresmaktene legg til rette for utviklinga av trygge og effektive system. Styresmaktene og finansnæringa samarbeider om mange spørsmål på dette området, mellom anna gjennom arbeidet i Beredskapsutvalet for finansiell infrastruktur (BFI), som er samansett av representantar frå styresmaktene, bankane og andre sentrale brukarar av infrastrukturen. Utvalet er skipa for å tryggja ei best mogleg samordning av vernebuingsarbeidet i den finansielle infrastrukturen, jf. òg kapittel 8 om verksemda til Finanstilsynet.

Dette kapitlet gjev eit oversyn over hovuddraga ved den finansielle infrastrukturen i Noreg og skildrar sårbarheit knytt til svikt i systema, kriminalitet og trugsmål utanfrå. Kapitlet handlar òg om utfordringane på dette området, og kva styresmaktene og systemeigarane kan gjera for å minska sårbarheita. Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at det er avgjørende for finansiell stabilitet at den finansielle infrastrukturen, dvs. de systemene som tar hånd om de finansielle transaksjonene som følger av økonomisk samhandel, er solid og god. Det er viktig for alle økonomier at slike transaksjoner kan gjennomføres raskt, sikkert og til lave kostnader. Komiteen mener på denne bakgrunn at problemstillinger tilknyttet den finansielle infrastrukturen naturlig hører hjemme i vurderingen av situasjonen i finansmarkedet, og er fornøyd med at det er gitt en omfattende behandling av dette i årets finansmarkedsmelding.

Komiteen konstaterer at stabiliteten i den finansielle infrastrukturen i Norge er relativt god, og tapene som følge av misbruk og svindel er små. Komiteen viser til at bruken av elektroniske løsninger øker fra år til år, og Norge ligger langt fremme i bruken av nettbank, betalingskort osv. Dette, sammen med felles infrastrukturløsninger bankene imellom, bidrar til at det norske betalingssystemet er enkelt og kostnadseffektivt å bruke for folk og bedrifter.

Komiteen merker seg samtidig at den finansielle infrastrukturen er sårbar for teknisk svikt, kriminalitet og andre trusler. Komiteen er urolig for at svikt i systemene, selv i korte perioder, kan få store følger for økonomiens evne til å opprettholde produksjon og handel. Komiteen mener utviklingen i bruken av betalingstjenester og endringene som skjer i den finansielle infrastrukturen stiller stadig større krav til bankene og myndighetene. Komiteen understreker at sikkerheten og stabiliteten i systemene må ligge til grunn for teknologisk utvikling og nye tjenestetilbud.

Komiteen mener det er viktig at finansnæringen og myndighetene samarbeider om spørsmål knyttet til sikring av systemene og de funksjonene de skal ivareta, og at samarbeid om vern mot trusler videreutvikles. Komiteen merker seg at det i inneværende år blant annet skal etableres en felles enhet for håndtering av angrep mot infrastrukturen, kalt FinansCert. Det kan bidra til å verne kundene bedre mot stadig mer alvorlige trusler fra kriminelle.

Komiteen mener det er positivt at Finansdepartementet har bedt Finanstilsynet vurdere om det er behov for regelverksendringer på dette feltet for å ytterligere fremme en stabil og solid finansiell infrastruktur.

I meldingas kapittel 6 er eit oversyn over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet i 2012. Avsnitt 6.1.8 gjev eit lite oversyn over forskrifter fastsette i 2012, medan avsnitt 6.2 inneheld omtale av sentrale løyve som vart gjevne same året.

Det overordna målet med endringane i regelverket på finansmarknadsområdet i 2012 var å fremja finansiell stabilitet og effektive og velfungerande marknader. Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbanklova) § 1 fyrste ledd skal Noregs Bank vera utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken skal gje ut setlar og mynt, fremja eit effektivt betalingssystem og overvaka penge-, kreditt- og valutamarknadene. Banken skal òg forvalta Statens pensjonsfond utland (SPU) og sine eigne valutareservar. Etter sentralbanklova § 30 andre ledd skal årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal leggja desse dokumenta fram for Kongen og kunngjera dei for Stortinget. Årsmeldinga frå Noregs Bank for 2012 følgjer i tillegg til bankens eigen rapport om forvaltninga av SPU i 2012 som uprenta vedlegg til denne meldinga.

Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd at «Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks fastsatt av Stortinget». Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden snarast råd etter å ha fått papira senda årsrekneskapen for banken, årsmeldinga frå hovudstyret, fråsegn frå representantskapet om protokollar frå hovudstyret og eventuelle fråsegner om andre tilhøve som gjeld banken, til Riksrevisjonen. Det følgjer òg at statsråden skal greia ut for Riksrevisjonen om korleis styringsretten som ligg hjå departementet og regjeringa i saker som gjeld Noregs Bank, har vore nytta. Departementet sender årsrekneskapen til Riksrevisjonen når departementet har fått han frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får òg kopi av korrespondansen mellom departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og i saker der ein lèt vera å instruera. Finansministeren gjev ei særskild utgreiing om verksemda i Noregs Bank til Riksrevisjonen.

Regjeringa har fastsett eit inflasjonsmål for pengepolitikken gjennom ei forskrift til sentralbanklova. Oppgåva Noregs Bank har med å forvalta SPU, er regulert gjennom lov om Statens pensjonsfond og eit særskilt mandat fastsett av Finansdepartementet. Forvaltninga av Statens pensjonsfond vert omtala i ei særskild melding til Stortinget, jf. Meld. St. 27 (2012–2013) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2012.

Under punkt 7.5 i meldinga vert utøvinga av pengepolitikken i 2012 vurdert. Pengepolitikken i tidlegare år er drøfta i finansmarknadsmeldingane for dei respektive åra. Som eit grunnlag for vurderinga følgjer det fyrst ei omtale av retningslinene for pengepolitikken. Deretter følgjer ei omtale av utøvinga av pengepolitikken i 2012 og dessutan vurderingar frå nokre andre institusjonar. Departementet sine vurderingar kjem til slutt.

Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at Norges Banks hovedstyre leder den utøvende og rådgivende virksomheten til banken, mens representantskapet skal føre tilsyn med bankens drift og med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. Representantskapet har sitt eget sekretariat, og det fastsetter Norges Banks regnskap og vedtar budsjettet. Komiteen viser til at det de siste årene har skjedd flere endringer som gjelder representantskapet. I 2009 ble tilsyns- og kontrollansvaret til representantskapet presisert i sentralbankloven, og fra 2010 skal representantskapet ikke sende meldingen om sin virksomhet til Finansdepartementet, men direkte til Stortinget.

Komiteen mener det er viktig at det løpende vurderes hvordan tilsynet med bankens virksomhet kan utvikles videre, herunder representantskapets rolle.

Komiteen viser for øvrig sine merknader i Meld. St. 27 (2012–2013) Forvaltningen av Statens pensjonsfond 2012 og Dokument 9 (2012–2013) Rapport til Stortinget fra Norges Banks representantskap for 2012.

Finanstilsynet er det sentrale offentlege organet som fører tilsyn med at finansinstitusjonane steller seg slik at lover og forskrifter vert følgde. Etter lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynslova) § 8 andre ledd skal Finanstilsynet kvart år gje ei melding om verksemda si til Finansdepartementet. I meldinga omtalar Finanstilsynet organisatoriske tilhøve, rekneskap, tilsynsarbeidet ålment og arbeidet på kvart tilsynsområde. Årsmeldinga til Finanstilsynet er uprenta vedlegg til denne meldinga.

Etter finanstilsynslova § 1 har Finanstilsynet tilsyn med finansinstitusjonar, det vil seia forretnings- og sparebankar, kredittføretak, livs- og skadeforsikringsselskap, private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, finansieringsselskap, forsikringsformidlarar, børsar og andre regulerte marknadsplassar. Etter finanstilsynslova § 1 nr. 14, jf. verdipapirhandellova § 15-1, har Finanstilsynet ansvar for å føra tilsyn med verksemda til verdipapirføretak og oppgjerssentralar og sjå til at reglane i verdipapirhandellova vert følgde. Finanstilsynet har òg ansvar for kontrollen med eigedomsmeklarar etter eigedomsmeklarlova § 8-1, kontrollen med inkassoverksemd etter lov om inkassoverksemd § 30, kontrollen med forvaltning av verdipapirfond etter lov om verdipapirfond § 8-2, tilsynet med revisorar og revisjonsføretak etter finanstilsynslova § 1 nr. 9, tilsynet med sjøtrygdelag, jf. finanstilsynslova § 1 nr. 12, og tilsynet med føretak som driv låneformidling, jf. finanstilsynslova § 1 nr. 7. Finanstilsynet fører tilsyn med rekneskapsførarar etter finanstilsynslova § 1 nr. 18. Finanstilsynet fører òg tilsyn med verksemda til filialar av kreditt- og andre finansinstitusjonar frå andre statar i dei tilfella styresmaktene i heimlandet ikkje gjer det. Finanstilsynet fører dessutan tilsyn med filialar av norske finansinstitusjonar i utlandet.

Finanstilsynet skal etter finanstilsynslova sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, fungerer tenleg og trygt i samsvar med lover og føresegner og etter det føremålet og dei vedtektene som kvar institusjon har. Tilsynet skal sjå til at institusjonane under tilsyn i verksemda si tek hand om interessene og rettane til forbrukarane. For å utføra tilsynsoppgåvene skal Finanstilsynet granska rekneskapar og andre oppgåver frå institusjonane, og elles granska stillinga og verksemda til institusjonane i den mon tilsynet meiner det trengst, jf. finanstilsynslova § 3.

Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Folketrygdfondet er eit statleg særlovselskap som har til oppgåve å forvalta Statens pensjonsfond Noreg (SPN) og Statens obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet. Verksemda i dei to fonda er regulert gjennom overordna mandat som er fastsette av departementet, medan styret i Folketrygdfondet er ansvarleg for den operative forvaltninga. Målet med forvaltninga av SPN er høgast mogleg avkastning målt i norske kroner. Det finansielle målet for Statens obligasjonsfond er høgast mogleg avkastning over tid innanfor det regelverket som gjeld for forvaltninga. Samstundes skal det takast omsyn til målet om å medverka til auka likviditet og betre kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden i Noreg. Finansdepartementet følgjer opp Folketrygdfondets forvaltning av dei to fonda, mellom anna gjennom kvartalsvise møte.

Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er omtala i Meld. St. 27 (2012–2013) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2012, der departementet òg gjer greie for sine vurderingar av dei oppnådde resultata i forvaltninga. Folketrygdfondet si forvaltning av Statens obligasjonsfond er omtala i avsnitt 9.4 nedanfor.

Folketrygdfondet har for 2012 utarbeidd ein årsrapport og ein halvårsrapport om forvaltninga av SPN, i tillegg til ein årsrapport om forvaltninga av Statens obligasjonsfond. Årsrapporten frå Folketrygdfondet følgde som uprenta vedlegg til Meld. St. 27 (2012–2013).

I samsvar med § 13 i lov om Folketrygdfondet har departementet peika ut ein ekstern revisor til å revidera rekneskapen for Folketrygdfondet, inkludert forvaltninga av SPN og Statens obligasjonsfond. Det skjedde etter ein offentleg konkurranse der tilbydaren med det samla sett økonomisk beste tilbodet fekk tilslaget. Det er òg gjort avtale med revisor om eit attestasjonsoppdrag for å stadfesta at forvaltninga av SPN er i samsvar med lov, mandat, forskrift o.a. som er fastsett av departementet. Riksrevisjonen skal følgja opp og føra tilsyn med Finansdepartementet som forvaltar av Statens pensjonsfond og eigar av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonslova § 9.

Departementet har i ei særskild forskrift fastsett nærare reglar for korleis rekneskapen for Folketrygdfondet skal førast, jf. forskrift 8. desember 2011 nr. 1217 om årsregnskap m.m. for Folketrygdfondet. Etter lov om Folketrygdfondet § 12 skal årsrekneskapen og årsmeldinga til Folketrygdfondet godkjennast av departementet og leggjast fram for Stortinget. Finansdepartementet godkjende årsrekneskapen og årsmeldinga 20. mars 2013.

Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Statens finansfond (Finansfondet) vart skipa 6. mars 2009, same dagen som lov om Statens finansfond vart sanksjonert. Lova vart vedteken av Stortinget på grunnlag av Ot.prp. nr. 35 (2008–2009), som vart lagd fram 9. februar 2009. Finansfondet vart skipa med ein kapital på 50 mrd. kroner, jf. St.prp. nr. 40 (2008–2009), Innst. S nr. 158 (2008–2009) og vedtak nr. 230 26. februar 2009. Overvakingsorganet i EFTA (ESA) godkjende tiltaket 8. mai 2009. Fondet var ope for søknader om kapitaltilførsel frå medio mai 2009 til ultimo september 2009. Finansdepartementet legg opp til at Statens finansfond vert avvikla i 2014, sjå nærare omtale i avsnitt 3.2.4.

Målet med Finansfondet er å «bidra midlertidig med kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette bankene bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet», jf. lov om Statens finansfond § 1. Finansfondet høyrer inn under Finansdepartementet. Fondet skal leggja særleg viktige saker fram for departementet før fondet tek avgjerd, og departementet kan instruera fondet.

Finansfondet betalte ut det fyrste innskotet 30. september 2009 og det siste 17. desember 2009. I alt teikna fondet fondsobligasjonar i 28 bankar på til saman vel 4,1 mrd. kroner. Fondet tilførte ein bank preferansekapital på snautt 27 mill. kroner.

Bankane som fekk tildelt kapital frå Finansfondet, representerte om lag 14 pst. av forvaltningskapitalen i norske bankar, og dei representerte 21 pst. av alle bankane i landet. Nitten bankar hadde ei kjernekapitaldekning på over 12 pst. etter kapitalinnskot, og fire bankar fekk ein auke i kjernekapitaldekninga på meir enn 2 prosentpoeng. Alle bankane valde seks månaders statskassevekselrente som referanserente for fondsobligasjonane.

Ein viser til meldinga for nærare omtale.

Komiteen tar omtalen til orientering.

Komiteen viser til at Statens finansfond ble etablert som et midlertidig tiltak for å bidra med kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette dem i bedre stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet gjennom finanskrisa. Komiteen merker seg at Statens finansfond per 14. januar 2013 hadde kapitalinnskudd på 484 mill. kroner fordelt på 14 banker, og at fondet legger til grunn at flere av bankene trolig vil løse inn kapitalinnskuddene før årsskiftet 2013/2014. Komiteen slutter seg på denne bakgrunn til regjeringens plan om at Statens finansfond avvikles første kvartal 2014, og at forvaltningen av gjenstående engasjementer overføres Folketrygdfondet.

Forslag fra Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

Stortinget ber regjeringen sikre at det opprettes et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Meld. St. 30 (2012–2013) – om Finansmarknadsmeldinga 2012 – vedlegges protokollen.

Oslo, i finanskomiteen, den 6. juni 2013

Torgeir Micaelsen

leder og ordfører

Første kapittel