Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

6. Innsats for næringsutvikling og verdiskaping

Regjeringa vil

  • føre ein offensiv innsats for verdiskaping og sysselsetjing i heile landet

  • sikre gode rammevilkår for dei ressursbaserte næringane

  • at verkemiddelaktørane i større grad skal arbeide proaktivt, særleg i dei områda der utfordringane er størst

  • at verkemiddelaktørane sitt distriktspolitiske oppdrag skal gå fram endå tydelegare overfor norske og utanlandske gründerar og investorar

  • vidareutvikle den landsomfattande infrastrukturen for innovasjon og nyskaping

  • etablere ein internettportal der all gründerrelevant informasjon er samla

Produksjonen av varer og tenester skjer i ei stadig meir konkurranseutsett og global arbeidsdeling. Stordrift og nisjeproduksjon lever side om side, og produksjonen kan skje på ulike stader.

Fleire år med høgare lønsvekst i Noreg enn hjå handelspartnarane våre har vore med på å gje eit høgt kostnadsnivå. I tillegg har krona gjennomgåande styrkt seg dei siste åra.

Noreg har likevel ein gunstig næringsstruktur i ei tid der råvareprisane har gått opp. Spesielt næringar som leverer til petroleumssektoren, har hatt ei god utvikling.

Låge renter og god inntektsvekst har medverka til større etterspurnad i hushalda. Dette bidreg igjen til veksten i tenestenæringane, som står sterkast der marknadene er størst – det vil seie i byane.

Ein ser no konturane av ei todeling av næringslivet fordi den tradisjonelle industrien, reiselivet i distrikta og primærnæringane har problem med kostnadsnivået.

Den globale arbeidsdelinga gjer at den internasjonale konkurransen blir større. Det legg i neste omgang press på norsk næringsliv for kontinuerleg forbetring. Høge løningar i Noreg samanlikna med andre land gjer at norsk næringsliv må konkurrere gjennom å vere raske til å omstille seg og ha eit stort innslag av kompetanse, nyskaping og kvalitet. Dette fører igjen til at det er stort press på og behov for å omstille seg til eit meir kunnskapsbasert og internasjonalt orientert næringsliv.

Trass i finanskrisa har det vore ei god utvikling i norsk økonomi dei seinaste fem åra. Det har vore vekst i den private sysselsetjinga i alle storbyregionane. Tenestenæringane er dominerande i dei store byane, og har hatt sterk vekst dei siste tiåra. Det er også god vekst i det private næringslivet i store delar av Distrikts-Noreg.

Mykje av veksten kjem av at det har vore ei positiv utvikling i det eksportretta, ressursbaserte næringslivet.

Dersom ein visualiserer utviklinga, kan vi sjå ein mosaikk med sterke og svake område side om side. Dette er eit bilete vi finn i alle delar av landet.

Næringsstrukturen forklarer likevel ikkje alle variasjonane mellom ulike regionar. Det er klare klyngjetendensar i eksportintensitet, og nokre område har verksemder som har lukkast betre enn andre stader med å kople seg på dei næringane der Noreg står sterkt globalt. Eksport avlar eksport, og jo meir spesialisert eit næringsliv er, desto større eksport har det. Eldsjeler og gründerar kan òg ha stor innverknad på utviklinga i mindre arbeidsmarknader.

Det er mange ulike faktorar som avgjer kva for entreprenørskaps- og innovasjonsaktivitet ein får. I meldinga blir det peikt på at gründerane og verksemdene er viktigast av alt. Offentlege tiltak bidreg på ulikt vis. Stabile og gode rammevilkår for eit mest mogleg konkurransedyktig næringsliv er truleg det viktigaste, som kronekurs, rentenivå, skatte- og avgiftsregime, lover og reglar, tilgang til marknader og tilrettelegging av regelverk og offentlege tenester. Det same gjeld infrastruktur for transport og mjuk infrastruktur for utdanning og forsking.

Den direkte næringsretta innsatsen består av ei rad ulike tiltak. Over statsbudsjettet blir det gjeve næringsstøtte på fleire ulike måtar, med eit totalt omfang på om lag 22,2 mrd. kroner i 2012.

I tillegg får næringslivet skattelette på ulike måtar. Den mest omfattande ordninga er den differensierte arbeidsgjevaravgifta, som utgjorde 7,1 mrd. kroner i redusert proveny i 2012.

Busetnad og verdiskaping i Distrikts-Noreg har i stor grad teke utgangspunkt i nytting av naturressursane. Distrikta har framleis mange av fortrinna sine knytte til nærleik til naturressursane og historisk kunnskap om korleis dei effektivt kan nyttast. Landbruks- og matpolitikken, fiskeri- og havbrukspolitikken, olje- og energipolitikken og politikk for marine næringar, reiselivet og mineralnæringa tek alle utgangpunkt i nytting av naturressursane og er sentrale for å nå måla om busetjing og verdiskaping i distrikts- og regionalpolitikken. Verdiskaping basert på natur- og kulturarven er omtalt i kapittel 8.1.3 i meldinga.

I Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken legg regjeringa til grunn fire overordna mål: mattryggleik, landbruk over heile landet, auka verdiskaping og berekraftig landbruk. For å nå målet om landbruk i heile landet ynskjer regjeringa å setje i verk ein meir regionalt tilpassa landbruks- og matpolitikk. Dette skal skje gjennom ein tydelegare distriktsprofil i dei nasjonale ordningane, oppretting av regionale bygdeutviklingsprogram som forsterkar regionaliseringa av utviklings- og investeringsverkemidla og ein meir områderetta innsats. Frå eit sysselsetjingsperspektiv er landbrukspolitikken særleg viktig for utviklinga i mindre arbeidsmarknader med ein stor del sysselsette i landbruket og mindre aktivitet i andre næringar.

Verdikjedene i landbruket er blant dei mest komplette i norsk næringsliv, og omfattar alt frå produksjon av innsatsvarer og næringsmiddelindustri til forsking og forbrukarar. For å få til innovasjon og verdiskaping regionalt er det viktig med god samhandling mellom forvaltninga, næringslivet og kunnskaps- og forskingsmiljøa. Landbruket er eit døme på ein sektor der ein desentralisert struktur med forskings- og kompetansemiljø bidreg til kunnskapsbasert utvikling og innovasjon i næringa (jf. kap. 6.3.4 i meldinga).

Landbruks- og matmeldinga peikar på at det er eit stort potensial for å vidareutvikle bygdenæringar med utgangspunkt i bredda av landbruksressursane. I landbruks- og matpolitikken er det både sentrale og regionale verkemiddel for å stimulere til løftet for bygdenæringane, mellom anna gjennom å prioritere investeringsmidlar innanfor dei fylkesvise Bygdeutviklingsmidlane. På nasjonalt nivå er Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv sentralt.

Den nasjonale strategien Inn på tunet er kvalitetssikra og tilrettelagde velferdstenester med garden som arena og skal følgjast opp med ein eigen handlingsplan i 2013.

Regjeringa har ein visjon om at Noreg skal vere den fremste sjømatnasjonen i verda. Regjeringa legg i vårsesjonen 2013 fram ei melding til Stortinget om dette.

Akvakultur er eit av dei matområda som veks raskast i verda og i det komande tiåret er det berekna at den totale produksjonen frå fiske og havbruk vil vere større enn produksjonen av storfe, svin og fjørfe. Veksten i havbruket medverkar til ny sysselsetjing og busetjing langs den lange kysten vår. Fiske og havbruk var i 2011 den næringa som sysselsette flest menneske i område med spreidd busetnad.

Arbeidet til regjeringa for dei maritime næringane er greidd ut om i strategien Stø kurs (2007). Målet er at Noreg skal vere ein verdsleiande maritim nasjon. Å styrkje maritim kompetanse gjennom utdanning, forsking og innovasjon er sentralt her. Regjeringa vil leggje fram ein oppdatert maritim strategi våren 2013.

Målretta satsing på sterke næringsklyngjer og kompetansemiljø gjev potensial for vekst, verdiskaping og sysselsetjing i maritime næringar i mange lokalsamfunn langs kysten. Totalt sysselset dei maritime næringane om lag 100 000 personar i Noreg. Mange av verksemdene er lokaliserte utanfor dei store byregionane.

Regjeringa la i 2011 fram petroleumsmeldinga Meld. St. 28 (2010–2011) En næring for framtida. Petroleumsverksemda på norsk sokkel har skapt arbeidsplassar over heile landet. Når nye, lønsame funn i framtida blir gjorde på norsk sokkel, vil Olje- og energidepartementet følgje opp utbyggingsplanane med sikte på å fremje lønsam produksjon av ressursane og samtidig sikre at det lokale og regionale næringslivet får høve til å delta som konkurransedyktige leverandørar til petroleumsverksemda.

Analysar viser at internasjonalisering har vore viktig for næringsutviklinga og sysselsetjinga i distrikta. Norwegian Oil and Gas Partners (INTSOK) er eitt av verkemidla til Olje- og energidepartementet for å auke internasjonaliseringa av næringa, og blir finansiert delvis av Olje- og energidepartementet og delvis av næringa sjølv.

Utbygging og drift av energianlegg som er baserte på fornybare energikjelder, er ei viktig verksemd i distrikta. Utbygging av vasskraft og vindkraft gjev eit viktig bidrag til grunneigarar og kommunar. Meir bruk av skogråstoff til bioenergi og leveranse av biovarme er eit grunnlag for næringsutvikling og verdiskaping. Med innføring av elsertifikatmarknaden blir aktiviteten i Distrikts-Noreg i stor grad stimulert fram mot 2020.

For å gjere norsk energinæring endå meir slagkraftig internasjonalt, har Olje- og energidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utanriksdepartementet gått saman med norskbaserte bedrifter som arbeider med fornybare energikjelder som vasskraft, vindkraft, og solenergi og etablert foreininga Norwegian Renewable Energy Partners (INTPOW), etter mønster av INTSOK.

Dei planlagde nettinvesteringane i åra framover skapar grunnlag for større aktivitet i leverandørindustrien.

I arbeidet med prosjektet Ørskog-Sogndal har Statnett hatt som strategi å dele opp delar av prosjektet i fleire pakker for å kunne leggje til rette for lokale leverandørar. Både norske og internasjonale aktørar har fått kontraktar i prosjektet. Olje- og energidepartementet ser positivt på denne utviklinga.

Reiselivsstrategien til regjeringa Destinasjon Norge (2012) har som mål å få ei meir produktiv næring, fleire heilårsarbeidsplassar og fleire unike reiselivsprodukt. Strategien varslar ei større omlegging av struktur og oppgåvefordeling i destinasjonsselskapa i Noreg. Saman med fylkeskommunane og kommunesektoren vil Nærings- og handelsdepartementet setje i gang eit prosjekt som skal profesjonalisere og effektivisere reisemålsselskapa i Noreg.

Regjeringa vil leggje fram ein strategi for mineralnæringa der hovudmålet er ei verdiskapande og lønsam næring med god vekstkraft. Bakgrunnen for strategien er ein større global etterspurnad etter mineral og metall.

Det blir i meldinga peikt på at kulturnæringane speler ei stadig viktigare rolle i økonomien, mellom anna på grunn av den generelle velstandsauken som har gjort etterspurnaden etter kultur større og gjeve grunnlag for eit mangfald av ulike kulturføretak. Regjeringa vil våren 2013 leggje fram ein ny handlingsplan om næringsverksemd i kulturnæringane.

Kultur speler også ei viktig rolle i distrikts- og regionalpolitikken. Kommunar, byar og regionar over heile landet nyttar kultur som ein del av arbeidet med å utvikle attraktive lokalsamfunn for innbyggjarar, besøkjande og næringslivet.

Norsk økonomi har både historisk og i vår tid i hovudsak vore tufta på nytting av verdifulle naturressursar. Eit overordna mål har vore å sikre dei store verdiane for fellesskapen gjennom eigarskap, konsesjonsreglar og skattereglar. Desse ordningane er blant dei eldste distriktspolitiske verkemidla som har vore nytta i Noreg, og dei har medverka til vekst og utvikling i lokalsamfunn og distrikt.

For dei landbaserte naturressursane er fellesskapen representert både ved stat, fylkeskommune og kommune. Vasskraftutbygging er eit døme på at ein har søkt å sikre delar av verdiskapinga i dei kommunane og lokalsamfunna der ressursane finst.

Næringsinnretninga i distrikts- og regionalpolitikken er eit grep for å tenkje langsiktig, og som skal verke langsiktig. Innsatsen er i all hovudsak næringsnøytral. Den bedriftsretta innsatsen skal vere retta inn mot landsdelar og område med særlege utfordringar. Desse områda er definerte som det distriktspolitiske verkeområdet. Den bedriftsretta innsatsen per sysselsett over budsjettet til Kommunal- og regionaldepartementet er langt større i mindre arbeidsmarknader enn i større. Innsatsen skal særleg vere innretta mot kapitalbehov, kompetanse, nettverk, entreprenørskap og innovasjon og prioriterer spesielle grupper som små og mellomstore bedrifter, kvinner, unge og innvandrarar. Innsatsen må tilpassast både dei nasjonale og dei langt meir omfattande sektoravgrensa tiltaka.

Utfordringane i arbeids- og næringslivet varierer mykje både i og mellom fylka. Det krev ein regionalt tilpassa næringspolitikk.

Det blir i meldinga peikt på at fylkeskommunen skal vere den leiande aktøren når det gjeld å gjennomføre ei slik differensiering av politikken. Det meste av midlane frå departementet til næringsutvikling blir kanalisert gjennom fylkeskommunane.

Regjeringa har lagt nokre føringar for arbeidsdelinga mellom aktørane regionalt i bruken av regionale utviklingsmidlar. Fylkeskommunane har ansvar for det strategiske arbeidet med næringspolitiske verkemiddel. Både det strategiske arbeidet og iverksetjing av tiltak i kvart einskilt fylke skal skje gjennom samhandling med Innovasjon Noreg, SIVA, Forskingsrådet, fylkesmannen, Sametinget, kommunar og andre private og offentlege aktørar. Ved forvaltningsreforma fekk fylkeskommunane 49 pst. eigarskap i Innovasjon Noreg, og dei regionale forskingsfonda blei oppretta.

Nærings- og handelsdepartementet la i Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst fram nye mål for Innovasjon Noreg og SIVA. Innovasjon Noreg skal utløyse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønsam næringsutvikling og utløyse regionane sine næringsmessige moglegheiter. Innovasjon Noreg skal bidra til fleire gode gründerar, fleire vekstkraftige føretak og fleire innovative næringsmiljø.

SIVA er, gjennom sin eigedoms- og innovasjonsverksemd, staten sitt verkemiddel for tilretteleggjande eigarskap og utvikling av bedrifter og nærings- og kunnskapsmiljø i heile landet. SIVA har eit særleg ansvar for å fremje vekstkrafta i distrikta.

Noregs forskingsråd skal arbeide for å fremje innovasjon i næringsliv og offentleg sektor i heile landet. Forskingsrådet har ei eiga avdeling for regional forsking og innovasjon med 13 regionale representantar som dekkjer heile landet. Forskingsrådet er nyleg evaluert med positive vurderingar.

Fylkeskommunane kan gje støtte til prosjekt, i hovudsak innanfor det distriktspolitiske verkeområdet, for at regionar og lokalsamfunn skal bli meir attraktive å bo i og flytte til. Dei kan òg finansiere tilrettelegging av gode rammer for næringslivet og for kompetanseheving. Fylkeskommunane skal ikkje gje støtte til investerings- og utviklingsprosjekt til einskilde verksemder eller etablerarar. Tilskot, lån, garantiar og eigenkapital til slike formål skal forvaltast av Innovasjon Noreg.

Departementet ventar at fylkeskommunane, kommunane og dei nasjonale verkemiddelaktørane har ei føremålstenleg arbeidsdeling og samordning i tilfelle der dei i prinsippet kan støtte same type tiltak. Desse premissane er lagde til grunn for arbeidsdelinga når fleire aktørar støttar same type tiltak, jf. St.prp. nr. 51 (2002–2003) Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv:

  • Tiltaket må vere brukarvennleg (éi dør inn).

  • Det må vere effektivitet i styringa (unngå duplisering av ressursar og kompetanse eller profesjonalisering/habilitetsspørsmål).

  • Ein må ha oversyn over tiltak og aktørar for å unngå overetablering i regionane (konkurransevriding).

Det blir i meldinga peikt på at for at fylkeskommunane skal kunne ta tak i lokale utfordringar og fortrinn, er det naudsynt med stor fleksibilitet i nyttinga av dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla. Fylkeskommunane har difor relativt stor fridom når det gjeld å prioritere bruken av dei midlane som blir overførte frå departementet.

Midlane frå departementet skal nyttast innanfor ramma av nasjonale føringar og i tråd med regionale planar og strategiar. Forvaltning på alle nivå skal skje i samsvar med det statlege økonomiregelverket og konkurransereglane i EØS-området.

Verkemiddelaktørane skal tilpasse arbeidsforma og samansetjinga av program og tenester til behova på staden og i samhøve med fastlagde mål. Samstundes skal dei stille strenge krav til dei einskilde prosjekta som får støtte. Sjå nærare omtale i meldinga. I Meld. St. 22 (2011–2012) presenterte regjeringa åtte kriterium for god verkemiddelbruk som skal vere rettleiande for verkemiddel som blir lagde til Innovasjon Noreg og SIVA.

Eigarane og oppdragsgjevarane til Innovasjon Noreg har nyleg utarbeidd eit felles forslag til eit nytt mål- og resultatstyringssystem for selskapet. Måleparametrane skal bidra til å betre styringsinformasjonen og avgjerdsgrunnlaget. Eit tilsvarande system vil bli utvikla for SIVA.

Det blir i meldinga vist til at fylkeskommunane kan leggje strategiske føringar for midlane som mellom andre Innovasjon Noreg forvaltar for dei. Fylkeskommunane kan òg fastleggje fleire mål- og resultatkrav til forvaltninga av midlane, innanfor ramma av disponible budsjettrammer og fastlagd målstruktur. Departementet legg til grunn at både føringar og mål- og resultatkrav blir drøfta og forankra i den regionale partnarskapen.

Også departementet løyver midlar til satsingar og program i Innovasjon Noreg, SIVA og Forskingsrådet. Strategiske føringar, proaktivt arbeid og mål- og resultatkrav til slike tiltak blir fastlagde i styringsdialogen mellom departementet og selskapa og i program, statsbudsjett og oppdragsbrev. Fylkeskommunane kan delta i slike nasjonale satsingar.

Innovasjon Noreg og SIVA skal kommunisere sitt distriktspolitiske oppdrag endå tydelegare til gründerar og verksemder.

Det blir i meldinga peikt på at dei bedriftsretta verkemidla over departementet sitt budsjett skal treffe verksemder i ulike utviklingsfasar. Ein del av innsatsen er retta inn mot oppstarten av føretaka, til dømes etablerartilskot og investeringstilskot (Innovasjon Noreg) og infrastruktur gjennom inkubatorar og næringshagar (SIVA).

Gjennom undersøkingar om kundeeffektar og evalueringar får departementet kunnskap om korleis dei ulike ordningane verkar. Høgare sysselsetjing står sentralt i distriktspolitikken, og kundeeffektundersøkingane til Innovasjon Noreg tyder på at det er vesentlege skilnader i kostnaden per sikra eller skapt arbeidsplass.

Det blir i meldinga vist til at den private kapitalmarknaden er den viktigaste finansieringskjelda for næringslivet og at den speler ei nøkkelrolle for verdiskaping. Kapital blir kanalisert inn i lønsame prosjekt, og risikoen knytt til prosjekta blir fordelt på dei aktørane som har best evne og vilje til å bere han. Finansieringsbehov, risiko med vidare varierer mellom bedrifter avhengig av utviklingsfase, storleik, type prosjekt og utvikling i lønsemd.

Bedrifter i mindre arbeidsmarknader har færre bankar og finansinstitusjonar å velje mellom, noko som gjev mindre konkurranse. Gjeldsfinansiering blir òg nytta i mindre grad her.

Utan offentleg innsats ville det vore vanskelegare å få lån i distriktsområde der panteverdiane er låge. Den offentlege støtta skal verke utløysande for det einskilde prosjektet, men samstundes vere lågast mogleg for slik å nytte midlane best mogleg.

Det blir i meldinga peikt på at offentlege låne- og tilskotsordningar skal medverke til å utløyse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønsame prosjekt. Den offentlege innsatsen stimulerer til meir privat finansiering. Låne- og tilskotsordningane blir brukte til å delfinansiere utbyggings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekt som det er vanskeleg å finne tilstrekkeleg risikovilje til i den private kreditt- og finansmarknaden.

I særleg næringssvake område kan Innovasjon Noreg finansiere verksemder med utelukkande ein lokal eller regional marknad, eller akseptere større risiko, særleg der andrehandsverdien av fast eigedom er låg.

I delar av landet og i fleire bransjar er det mangel på privat kapital og industriell eigarskap. Investeringar i eigedom kan binde opp kapital for eigarane. Dette gjer at risikoen kan auke og at det blir vanskelegare å utvikle bedrifta. Statlege SIVA Eiendom Holding AS driv kommersiell eigedomsverksemd over heile landet og investerer i industri- og innovasjonsparkar. Føretaka kan då bruke kapitalen sin og kapasiteten i leiinga til eiga strategisk utvikling, anten det gjeld produkt, produksjon, marknad eller kompetanse.

Investinor er eit statleg eigd investeringsselskap som skal oppnå avkastning i marknaden for investeringane sine. Investinor fekk som oppfølging av Meld. St. 13 (2010–2011) Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i en global økonomi over statsbudsjettet for 2012 tilført 1,5 mrd. kroner i ny eigenkapital, slik at selskapet framleis kan bidra til at det veks fram nye internasjonalt konkurransedyktige bedrifter.

I Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF varsla regjeringa at det skal opprettast inntil seks nye landsdekkjande såkornfond. Såkornfonda skal investere kapital og kompetanse i nye innovative og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter.

Kompetansen til forvaltarane og potensialet for å utvikle nye, kompetente forvaltningsmiljø vil vere avgjerande for satsingsområda og korleis fonda blir forvalta. Det er eit mål å etablere fond i alle landsdelar. Fonda må godkjennast av EFTAs overvakingsorgan, ESA, det må veljast ut forvaltarar og privat kapital må hentast inn før fonda er operative. Det første fondet skal etter planen vere operativt første halvår 2014.

Uavhengig av storleik, næring og sentralitet har innovative verksemder ei meir positiv utvikling enn ikkje-innovative verksemder.

I ein kunnskapsbasert økonomi har større byar og folketunge arbeidsmarknadsregionar ifølgje teorien betre føresetnader for innovasjon. Sjå nærare omtale i meldinga.

I gjennomsnitt er det meir innovasjon i store regionar enn i små, men meir påfallande er det at variasjonen innanfor gruppene er så stor. Mange av dei mest innovative regionale næringsmiljøa finn vi i småbyområda.

Dei regionale skilnadene når det gjeld innovative bedrifter, er mindre enn føresetnadene for innovasjon skulle indikere. Skilnader i innovasjon er større mellom næringar enn mellom fylke.

Med ulike føresetnader for innovasjon kan eitt og same verkemiddel ha ulik effekt i ulike bransjar og ulike geografiske område. For å stimulere til auka innovasjon i ulike arbeidsmarknader må dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla utformast og dimensjonerast ulikt.

Evalueringa av Innovasjon Noreg tilrådde ei ytterlegare prioritering av prosjekt med innovasjon på nasjonalt og internasjonalt nivå. Med eit krav om større innovasjonshøgde er det mange bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønsame prosjekt som ikkje vil kunne få finansiering frå Innovasjon Noreg. Bedrifter i mindre arbeidsmarknader er dei som blir hardast ramma. Fordelinga av midlar frå departementet er lagt opp til å treffe område og landsdelar med særlege utfordringar.

Ein rapport frå Oxford viser at det er mogleg å auke innovasjonshøgda i prosjekta ved at verkemiddelapparatet arbeider meir proaktivt med føretaka. Men potensialet er avgrensa på kort sikt, og det er stor fylkesvis variasjon som følgje av ulik næringsstruktur. Utfordringa for verkemiddelapparatet er at det må til meir ressursar, kapasitet og kompetanse for at ein slik strategi skal gje gode resultat.

Distriktskontora til Innovasjon Noreg har allereie starta ein prosess med utvikling av arbeidsformene sine i retning av meir proaktivitet og mobilisering. Innovasjon Noreg vil i større grad enn tidlegare dra inn ulik kompetanse i kundedialogen. I praksis fører dette òg til ei dreiing frå ei prosjektretta til ei meir bedriftsretta arbeidsform.

Departementet vil byggje opp under dette arbeidet, og meiner at dette skal vere ein naturleg og integrert del av tenestene og programma til verkemiddelaktørane finansierte over budsjettet til departementet. Dette må òg bli sett i samanheng med samarbeidet med kommunane og deira førstelinjeteneste mot næringslivet (jf. kap. 3.1.6). Departementet og fylkeskommunane vil i 2013–2014 bidra til å gjennomføre eit prosjekt som skal utvikle arbeidsformene og innhaldet i dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla.

Det finst vekstkraftige verksemder over heile landet. Regionar, bransjar og bedrifter som er eksportretta har det største potensialet for vekst i framtida.

Departementet ser positivt på at ein større del av dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla går til arbeidet for å gjere norske gründerar og bedrifter meir internasjonale. Målet er at fleire verksemder skal byggje opp ein internasjonal marknadskompetanse og bli internasjonalt konkurransedyktige. Mål om internasjonalisering må balanserast mot andre omsyn i det distrikts- og regionalpolitiske oppdraget.

Svært få bedrifter og entreprenørar utviklar seg berre med eigne ressursar. Mykje av utviklingsarbeidet skjer i samarbeid og dialog med krevjande leverandørar og kundar. I aukande grad vil det vere behov for å kombinere forskings- og erfaringsbasert kunnskap i bedriftsutviklinga.

Dei seinare åra har det vore ei aukande merksemd nasjonalt og internasjonalt på kva flyt av kunnskap og utviklinga av strategiske samarbeid har å seie.

I boka Et kunnskapsbasert Norge blir olje og gass, sjømat og skipsfart (inklusiv leverandørar av varer og tenester) løfta fram som dei sterkaste internasjonale klyngjene i Noreg. Her er det eit tett samspel mellom utdanning, forsking og innovasjon, det såkalla kunnskapstrianglet. Næringsklyngjene har ofte eit regionalt tyngdepunkt, med forgreiningar nasjonalt og internasjonalt.

Mange av dei større og mindre norske næringsklyngjene har vakse mykje dei siste åra og hevdar seg godt i ein global marknad. Større regionar med eit meir variert næringsliv har større potensial for koplingar og samarbeid mellom ulike verksemder, gjerne frå ulike bransjar. I regionar med store avstandar og lite variert næringsliv er det ei større utfordring å skape nettverk og samarbeid.

For å leggje til rette for samarbeid og flyt av kompetanse og kunnskap er det dei siste åra etablert landsdekkjande innovasjonsnettverk – ein infrastruktur for kompetanseutvikling, nettverksbygging, entreprenørskap og innovasjon – i regi av Innovasjon Noreg, SIVA og Forskingsrådet. Fleire departement og fylkeskommunar er med på å finansiere denne infrastrukturen, som er tilpassa utfordringane i kvar region.

Sentrale delar av nettverket for innovasjon er lokaliserte i nærleiken av universitet og høgskular.

Til saman er det i dag god regional balanse i innovasjonsnettverka. Departementet har dei siste åra styrkt satsinga på innovasjonsinfrastrukturen. Eit nytt tiårig næringshageprogram blei sett i gang i 2011. Frå 2012 er inkubatorprogramma slått saman til ei ny felles satsing. VRI-programmet er halvvegs i programperioden. Alle programma blir evaluert fortløpande, og resultata er så langt positive. Regjeringa vil difor kome attende med forslag om ei vidare utvikling av innovasjonsnettverka.

Kunnskap basert på forsking blir i meldinga peikt på som ei sentral kjelde til økonomisk vekst. Meir kunnskap i privat sektor er naudsynt for å konkurrere med aktørar frå andre land og for å absorbere FoU-resultat frå internasjonale og nasjonale aktørar. Noreg har ein godt utbygd infrastruktur for forsking og kunnskapsoppbygging.

Den relativt omfattande instituttsektoren i Noreg har mykje å seie for utvikling og bruk av kunnskap i alle delar av landet. Institutta er ulike når det gjeld storleik, fagleg profil og internasjonalisering. Samhandlinga med andre FoU-institusjonar er viktig for kunnskapsflyt og god arbeidsdeling. Dette gjeld spesielt for dei mindre institutta utanfor dei største byregionane. Samstundes blir fagleg spesialisering stadig viktigare. Basisfinansieringssystemet for forskingsinstitutta er evaluert i 2012. Vurderinga til regjeringa kjem i den komande forskingsmeldinga.

Næringslivet i Noreg investerer relativt lite i FoU samanlikna med mange andre vesteuropeiske land. Næringsstrukturen er ei viktig forklaring på det.

Departementet meiner det er naudsynt at fleire bedrifter investerer i FoU. Differensiert innsats er viktig for å gjere FoU relevant for dei regionale innovasjonsprosessane.

Dei regionale forskingsfonda blei oppretta januar 2009, og skal styrkje regional forsking og innovasjon. Følgjeevalueringa av fonda viser at ordninga er godt forankra regionalt og sentralt og har utløyst omfattande aktivitet.

Bedriftene vil hente den forskinga som er mest relevant og som har høg kvalitet. Det vil i mange samanhengar innebere internasjonalt samarbeid. Bedrifter som har vore med i EUs 7. rammeprogram (2008–2014) er i stor grad lokaliserte rundt storbyane. I mange fylke er det svært få bedrifter som deltek. Spørsmålet om norsk deltaking i EUs 8. rammeprogram, Horisont 2020, vil bli lagt fram for Stortinget i ein eigen proposisjon.

Dei regionale forskingsfonda og den regionale innsatsen frå Forskingsrådet gjennom VRI og regionale representantar er viktig for å stimulere bedrifter til å jobbe meir systematisk med å utvikle ny kunnskap. Departementet vil sjå nærare på korleis den regionale organisasjonen til verkemiddelapparatet kan styrkje innsatsen for å mobilisere bedrifter til internasjonalt FoU-arbeid.

Eldsjeler, entreprenørar og innovatørar blir i meldinga peikt på som viktige for nasjonal verdiskaping i framtida gjennom at dei skapar nye bedrifter og arbeidsplassar. Ein underskog av bedrifter må heile tida dyrkast fram til erstatning for dei som blir lagde ned. Det er potensial for entreprenørskap i heile landet, men potensialet varierer mellom regionane.

Det blir etablert om lag 50 000 nye verksemder i Noreg kvart år. Dei aller fleste er verksemder med få eller ingen tilsette, og det er få vekstetablerarar.

Det er regionale variasjonar i etableringsfrekvens. Om lag 25 pst. av entreprenørane er kvinner. Også her er det store regionale skilnader.

Etableringsfrekvensen varierer mykje mellom næringar. Med store skilnader i næringsstruktur er dette ei viktig årsak til dei regionale skilnadene i etableringsfrekvens. Samstundes er det variasjonar mellom område med same folketal.

Om lag halvparten av dei nyetablerte føretaka blir borte i løpet av tre år. Det inneber at område med høg etableringsfrekvens også har høg frekvens når det gjeld avgang.

Departementet sette i 2011 ned eit råd av gründerar som blei bedt om å føreslå tiltak for å gjere situasjonen lettare for nyetablerarar. Rapporten var ferdig i 2012 og inneheld ei rekkje forslag, sjå boks 6.4 i meldinga.

Departementet gjev i dag økonomisk støtte til entreprenørskap både direkte og via fylkeskommunane til Innovasjon Noreg, SIVA og Ungt Entreprenørskap.

Gründerrådet føreslo mellom anna å etablere ein internettportal der all gründerrelevant informasjon er samla. Departementet har i statsbudsjettet for 2013 løyvd midlar til dette. Innovasjon Noreg har fått i oppdrag å utvikle ei ny nettbasert teneste, i nært samarbeid med Altinn.

Nærings- og handelsdepartementet har òg styrkt og laga ei ny innretning av den landsdekkjande ordninga med etablerartilskot som Innovasjon Noreg forvaltar.

På oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet etablerte Innovasjon Noreg i 2011 ei eiga mentorordning for unge etablerarar (under 35 år). Sidan oppstarten har om lag 300 etablerarar fått dette tilbodet.

I Handlingsplanen for meir entreprenørskap blant kvinner (2008) har regjeringa som mål at kvinnedelen skal vere på 40 pst. Den kvinneretta innsatsen har gjeve gode resultat – talet på kvinneretta prosjekt har auka sterkt.

Innvandrarar har stadig meir å seie for utviklinga i folketalet. Departementet oppmodar fylka til å ta omsyn til desse sterke utviklingstrendane i planlegginga av det regionale utviklingsarbeidet. Det er òg sett i verk prøveprosjekt for fleirkulturelle verdiskaparar i Innovasjon Noreg. I tillegg vil departementet medverke til å utvikle eit nettbasert norskkurs for innvandrarar.

I 2009 lanserte Kunnskapsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet ein handlingsplan for entreprenørskap i utdanninga (2009–2014). Midtvegsevalueringa av planen viser at planen er godt følgd opp, og at dei aktuelle tiltaka er gjennomførte, mellom anna gjennom nye studieplassar i entreprenørskap og innovasjon og etterutdanning av lærarar i entreprenørskap. Ein nettstad for digitale verkemiddel vil bli etablert i løpet av 2013.

Ungt Entreprenørskap er ein viktig aktør for arbeidet med entreprenørskap i utdanninga og tilbyr ulike program frå grunnskule til høgare utdanning. Ungt Entreprenørskap arbeider også med program som styrkjer samhandlinga mellom nærings- og arbeidslivet og skulane og dermed gjev kunnskap om og engasjement for lokalsamfunnet tidleg i utdanningsløpet. Regjeringa har nær firedobla løyvingane til Ungt Entreprenørskap – frå 7 mill. kroner i 2005 til 26 mill. kroner i 2012.

Komiteen støtter opp om meldingens mål for den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen for næringsutvikling og verdiskaping.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen for næringsutvikling og verdiskaping kommer i tillegg til den nasjonale næringspolitikken. Utfordringene og potensialene for næringsutvikling varierer fra sted til sted. Flertallet understreker derfor at en regionalt differensiert innsats er nødvendig for å få størst mulig verdiskaping ut av de offentlige midlene til næringsutvikling.

Flertallet vil peke på at ressursbaserte næringer er viktige i Distrikts-Norge. Bosetting og verdiskaping har i stor grad tatt utgangspunkt i utnyttelse av naturressurser. Landbruks- og matpolitikken, fiskeri- og havbrukspolitikken, olje- og energipolitikken og politikken for marine næringer, reiselivet og mineralnæringen tar alle utgangspunkt i utnyttelse av naturressursene. Flertallet mener politikken på disse områdene er sentral for å nå målene om bosetting og verdiskaping i distrikts- og regionalpolitikken. Flertallet vil i den sammenheng vise til blant annet Meld St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon, regjeringens strategi for mineralnæringen (framlagt 13. mars 2013), regjeringens reiselivsstrategi (framlagt 11. april 2012) og regjeringens tiltakspakke for skog- og treindustrien som ble presentert 29. april 2013.

Flertallet mener landbruks- og skogpolitikken har en særlig viktig betydning i mange distriktskommuner. Flertallet viser til Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords, der regjeringen tar til orde for en mer regionalt tilpasset landbruks- og matpolitikk og for at den landbaserte matproduksjonen skal øke i takt med befolkningsutviklingen. Flertallet mener en differensiert landbrukspolitikk er avgjørende for å nå dette målet og for å opprettholde bosetting i hele landet.

Flertallet viser videre til at skognæringene er blant våre viktigste distriktsnæringer. Sektoren står overfor store utfordringer som krever en aktiv politikk. Flertallet viser i den forbindelse til at regjeringen har lansert en tiltakspakke for skog- og treindustrien på til sammen 250 mill. kroner. I tillegg foreslås kapitalen i Investinor utvidet med 500 mill. kroner som øremerkes skog- og trenæringene.

Flertallet viser til at utfordringene i mindre arbeidsmarkeder er annerledes enn i større. Det har blant annet med næringsstruktur, små miljøer og store avstander å gjøre. Flertallet mener derfor at det er nødvendig med en ekstrainnsats i områder med særskilte utfordringer, utover de generelle landsdekkende virkemidlene. Flertallet mener videre at den offentlige innsatsen må tilpasses de regionale forutsetningene, og at fylkeskommunene skal være den ledende aktøren i gjennomføringen av en slik differensiert distrikts- og regionalpolitikk. Flertallet understreker at både det strategiske arbeidet og iverksetting av tiltak i hvert enkelt fylke skal skje gjennom samhandling med Innovasjon Norge, SIVA, Forskningsrådet, Fylkesmannen, Sametinget, kommuner og andre private og offentlige aktører. Flertallet understreker betydningen av god samhandling og en godt fungerende arbeidsdeling mellom aktørene. Fleksibilitet og frihet i prioriteringen av de midlene som blir overført fra Kommunal- og regionaldepartementet til fylkeskommunene, er en forutsetning for å kunne ta tak i lokale utfordringer og fortrinn.

Flertallet viser til det private kapitalmarkedet som den viktigste finansieringskilden for næringslivet. Bedrifter i mindre arbeidsmarkeder har færre banker og finansieringsinstitusjoner å velge mellom, noe som gir mindre konkurranse. Flertallet peker på at uten offentlig innsats ville det være vanskelig å få lån i distriktsområder der panteverdiene er lave. Flertallet understreker videre at offentlige låne- og tilskuddsordninger skal medvirke til å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter og viser til at selv små midler kan virke utløsende for annen finansiering. Flertallet understreker at i særlig næringssvake områder kan Innovasjon Norge finansiere virksomheter med utelukkende et lokalt eller regionalt marked, eller akseptere større risiko, særlig der andrehåndsverdien av fast eiendom er lav.

Flertallet vil peke på betydningen av god flyt av kunnskap og ideer mellom virksomheter og mellom FoU-institusjoner og næringslivet. Nettverk, klynger og strategiske samarbeidsallianser gir grunnlag for næringsutvikling, verdiskaping, entreprenørskap og innovasjon over hele landet. Flertallet viser til at det de siste årene er etablert landsdekkende innovasjonsnettverk i regi av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet, der flere departementer og fylkeskommuner er med på finansieringen. Flertallet viser til at satsingen på innovasjonsinfrastrukturen er styrket de siste årene, blant annet med et nytt tiårig næringshageprogram fra 2011.

Flertallet vil peke på at Norge gjennom universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har en godt utbygd infrastruktur for forskning og kunnskapsoppbygging. Flertallet viser til at de regionale forskningsfondene ble opprettet i 2009. I meldingen blir det vist til at følgeevalueringen av fondene viser at ordningen er godt forankret regionalt og sentralt og at de har utløst omfattende aktivitet. Flertallet vil peke på at de regionale forskningsfondene og den regionale innsatsen fra Forskningsrådet er viktig for å stimulere bedrifter til å jobbe mer systematisk med å utvikle ny kunnskap.

Flertallet viser videre til at regjeringen 5. mai 2013 la fram forslag til en vekstpakke med skattetiltak for næringslivet. Flertallet viser til at regjeringen med virkning fra 2014 vil gjennomføre tiltak som bedrer konkurransekraften, øker lønnsomheten og styrker investeringene i fastlandsbedriftene. Tiltakene er fullt finansiert, slik at skattenivået holdes uendret. Flertallet viser videre til at regjeringen samtidig foreslo forbedringer i petroleumsskattesystemet. Flertallet viser til at skattetiltak for fastlandsbedriftene omtales i revidert nasjonalbudsjett for 2013, mens regjeringen har varslet at forslag til lovendringer mv. vil bli fremmet i statsbudsjettet til høsten med virkning fra 2014. Flertallet viser til at skatteendringene for fastlandsøkonomien understøttes av endringer i petroleumsskattesystemet. Regjeringen foreslår at satsen i friinntekten reduseres fra 7,5 til 5,5 pst. for sokkelinvesteringer som påløper fra og med 5. mai 2013. Den samlede friinntekten reduseres dermed fra 30 til 22 pst. regnet nominelt over friinntektsperioden. Endringen fører til at oljeselskapene bærer en større del av kostnadene ved investeringene selv, noe som vil bidra til økt kostnadsbevissthet i oljesektoren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i all hovedsak ha en dreining av virkemiddelapparatet bort fra rene tilskuddsordninger og over til ordninger basert på insentiver gjennom lettelser i skatter og avgifter. Det er ikke tvil om at det er bedriftene selv som har de aller beste forutsetninger for å kunne vurdere hvilke behov en har, knyttet til nytenkning og innovasjon. Det er også fullt ut mulig, dersom en har økonomi til det, å kunne hente inn råd og praktisk hjelp i det private markedet knyttet til omstillingsprosesser, ekspansjon, markedsundersøkelser osv. I disse tilfellene vil det være mer nyttig med gode skattefradragsordninger fremfor å måtte gå gjennom en rekke søknadsprosesser og møter for å få bistand fra det offentlige virkemiddelapparatet.

Så lenge skatte- og avgiftsregimet opprettholdes i dagens form, er disse medlemmer opptatt av at virkemiddelapparatet innrettes på en best mulig måte for å ivareta næringspolitiske hensyn fremfor distriktspolitiske hensyn. Det som må være retningsgivende for virkemiddelapparatet må alltid være ideens mulighet til å kunne lykkes frem mot en mulighet for å kunne kommersialiseres, og ikke andre utenforliggende hensyn som bostedsadresse, kjønn, alder etc. I tillegg er disse medlemmer opptatt av at en må få mindre detaljstyring av virkemidlene og mer generell målstyring og resultatoppfølging. Dissemedlemmer vil også påpeke viktigheten av at det offentlige virkemiddelapparatet ikke skal operere innenfor områder der en allerede har et velfungerende marked. Dette gjelder særlig i tilfeller der staten opptrer som långiver og særlig innenfor lavrisikomarkedet.

Disse medlemmer forutsetter at Innovasjon Norge blir mindre byråkratisk og mer næringsrettet, samt at Innovasjon Norge konsentrerer seg om virksomheter som ikke er i direkte konkurranse med ordninger som tilbys av andre finans- og næringsaktører. Disse medlemmer er opptatt av at Innovasjon Norge skal ha mer fokus på rådgivning og tilrettelegging for bedriftsetablering av norske virksomheter i utlandet i fremtiden. I denne sammenheng ser disse medlemmer for seg en evaluering av Innovasjon Norges utenlandske virksomhet, herunder utekontorene, med hensyn til målstyring og resultatoppfølging. Disse medlemmer forutsetter at de støtte- og tilskuddsordninger Innovasjon Norge forvalter, gjøres generelle og landsdekkende.

I forbindelse med Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, ble det lagt opp til at Bygdeutviklingsmidlene (BU-ordningen) i fremtiden skal forvaltes av Innovasjon Norge.

Disse medlemmer vil at BU-ordningen trappes ned fordi den ivaretar distriktspolitiske hensyn, og ikke næringspolitiske. Disse medlemmer mener at det er viktig å satse på bedriftsutvikling og innovasjon over hele landet, men da ut fra det prinsipp at ordningene gjøres generelle og uavhengige av kommune- og fylkesgrenser. Dagens BU-midler er i stor grad å anse som tilskudd til landbrukssektoren eller virksomheter knyttet opp imot denne. Gjenværende midler fra ordningen ønsker disse medlemmer å innlemme i Innovasjon Norges generelle ordninger.

SIVA SF eier og driver 44 næringsparker, er medeier i 25 kunnskaps- og forskningsparker, 54 næringshager, 31 inkubatorer (6 mat og natur og 25 FoU) og 19 industri-inkubatorer og har i tillegg oppfølgingsansvar for 12 NCE (Norwegian Centres of Expertise).

Disse medlemmer er opptatt av at SIVA har klare og tydelige mål samt en tydeligere rolle som industritilrettelegger og -utvikler.

Disse medlemmer er opptatt av at Norge fremstår som et attraktivt sted å lokalisere virksomhet, herunder at utenlandskeide selskaper på lik linje med norskeide selskaper skal kunne benytte seg av de ordninger som de ulike virkemiddelaktørene i Norge har, såfremt de etablerer, registrerer seg og har økonomisk aktivitet i Norge.

Disse medlemmer er av den formening at for Norge kan utenlandske direkteinvesteringer bety både arbeidsplasser, økt kompetanse og bedre tilgang til utenlandske markeder.

I Innovasjonsmeldingen, Meld. St. 22 (2011–2012), ble det lagt opp til å opprette inntil seks nye såkornfond over tid. Disse medlemmer forutsetter at disse fondene skal organiseres på bedriftsrettet måte, at de blir landsdekkende og skal ivareta nærings- og innovasjonshensyn. Disse medlemmer forutsetter videre at fondsstyrene blir sammensatt av eksterne medlemmer med relevant kompetanse, uten direkte tilknytning til den offentlige forvaltning.

I forbindelse med regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2012, Prop. 111 S (2011–2012), ble det lagt opp til opprettelse og oppkapitalisering av to nye såkornfond i løpet av 2012. Disse medlemmer stiller seg positive til dette, men forutsatte at ett av disse såkornfondene ble øremerket for virksomheter som befinner seg i det som omtales som «pollenfasen». Dette vil si en veldig tidlig fase av utviklingen der det er svært vanskelig å fremskaffe privat kapital og behovet for rådgivning vil være stort. Det er også grunn til å tro at et slikt fond vil måtte ha et større tapsfond enn det som er utgangspunktet for de andre fondene. Disse seks såkornfondene som en legger opp til å etablere, skal lokaliseres til alle landsdeler.

Disse medlemmer er av den oppfatning at man må være mer opptatt av å etablere disse fondene i områder med nødvendig kompetanse og med et næringsliv og private som er villig til å gå inn med tilstrekkelig kapital for å «matche» den statlige kapitalen i fondene. Det er videre viktig å legge opp til at man rundt de forskjellige klyngene man har klart å bygge opp i Norge og som er av internasjonal betydning, sikres muligheter til nettopp å fremskaffe fondskapital slik at en vil kunne få den «spin off-effekten» man ønsker rundt nyetableringer og knoppskyting ut fra disse miljøene. Disse medlemmer mener at disse forutsetningene er viktigere enn at man sprer fondene mest mulig ut ifra geografiske hensyn.

Disse medlemmer viser til at det allerede ett år før Innovasjonsmeldingen, Meld. St. 22 (2011–2012), ble fremlagt, var klart at de landsdekkende såkornfondene var i ferd med å gå tomme og at regjeringen var klar over situasjonen uten å ville gjøre noe med den.

Disse medlemmer viser til at det i april 2011 ble sendt ut en pressemelding fra regjeringen om at man ville etablere nye fond, et budskap som ble gjentatt i eierskapsmeldingen, Meld. St. 13 (2010–2011) i juni 2011.

Disse medlemmer viser til at det er helt nødvendig at den nye såkornordningen også er i stand til å tiltrekke seg privat kapital. Med den høye risikoen for investorer som finnes i nye innovative og internasjonalt rettede bedrifter, er det av avgjørende betydning at såkornordningen utformes slik at den kan tiltrekke seg privat kapital og kompetanse.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) handlet det offentlige varer og tjenester for nesten 398 mrd. kroner i 2011, eller rundt 14,5 pst av BNP. Stats- og kommuneforvaltningens innkjøp utgjorde nesten 80 pst av de samlede innkjøpene i offentlig sektor i 2011. Innkjøpene i statsforvaltningen er beregnet til drøyt 168 mrd. kroner i 2011, og de statlige helseforetakene, universiteter samt høgskoler, Forsvaret, Statens vegvesen og Jernbaneverket er blant virksomhetene med de største innkjøpene. Kommuneforvaltningens innkjøp anslås til drøyt 145 mrd. kroner i 2011.

Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å stimulere til økt innovasjon i offentlige innkjøp. Utstrakt bruk av offentlige anskaffelser av varer og tjenester kan være med å skape og utvikle ny næringsvirksomhet både lokalt og regionalt.

I denne sammenheng vil disse medlemmer bemerke at det vil kunne være et insitament for lokalt næringsliv å samarbeide da de sammen kan sikre seg kontrakter med det offentlige de ikke ville vurdere å legge inn anbud på og enda mindre sikre seg kontrakter om de sto alene. Dette i sin tur kan gi synergieffekter for bedriftene gjennom innovasjon og produktutvikling.

Disse medlemmer viser til at regjeringen vinteren 2013 har lagt frem en strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Disse medlemmer hadde helst sett at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon eller stortingsmelding slik at disse strategiene hadde blitt forankret i Stortinget. Disse medlemmer vil bemerke at ved et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne bli tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og forutsigbarhet for bedrifter som har avtaler med eller planlegger å inngå langtidsavtaler med det offentlige.

Disse medlemmer er opptatt av at offentlige næringsrettede støtte- og tilskuddsordninger ikke skal komme i strid med EØS-avtalens regler om forbud mot statsstøtte. Disse medlemmer mener at det offentlige virkemiddelapparatet ikke skal bidra til konkurransevridning, hvor mottakere av offentlige støtte-, tilskudds- eller låneordninger får konkurransefordeler i forhold til de næringsaktører eller virksomheter som ikke mottar slike midler, uavhengig av i hvilken fase næringsvirksomheten befinner seg.

Norges geologiske undersøkelser (NGU) estimerer at Norge har mineralforekomster i størrelsesorden anslagsvis 1 500 mrd. kroner, noe avhengig av verdensmarkedsprisene for ressursen. Næringen sysselsetter ca. 5 500 personer og omsetter for ca. 11 mrd. kroner og eksporterer for ca. 6,6 mrd. kroner i året. Dette er tall som med de rette rammebetingelser og forutsigbarhet kan økes betraktelig.

Disse medlemmer er klar over at bergindustrien er en næring som både krever fagkunnskap og store investeringer.

Disse medlemmer merker seg at det fireårige programmet (2011–2015) med geofysiske målinger fra fly og helikopter i Nord-Norge ble foreslått videreført i statsbudsjettet for 2013 innenfor en årlig budsjettramme på 25 mill. kroner. Programmet inngår i satsingen «Nye byggesteiner i nord». Videre ble det foreslått bevilget ytterligere 10 mill. kroner slik at NGU i 2013 også kan starte kartlegging av mineralressurser i Sør-Norge.

Disse medlemmer konstaterer at dette er kartlegging som er viktig for framtidig verdiskaping innen mineralnæringen her i landet. Disse medlemmer ser positivt på at det bevilges midler til kartleggingsprogrammet Mineralressurser i Nord-Norge (MINN), men ser at dette med fordel også kan gjelde resten av Norge hvor det er et potensial.

Disse medlemmer er lite imponerte over kartleggingsgraden av geologien i Fastlands-Norge. Mens våre naboland Sverige og Finland har en kartleggingsgrad på henholdsvis 90 og 100 pst., har Norge en kartleggingsgrad i overkant av 20 pst. Disse medlemmer skulle gjerne sett at denne fremdriften hadde blitt intensivert.

Disse medlemmer mener at også Svalbard bør inkluderes i kartleggingsprosjektet i Nord-Norge. Disse medlemmer er av den formening at det i utvidelsen av det pågående kartleggingsprosjektet bør utarbeides plan for kartlegging for mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel.

Disse medlemmer viser til at regjeringen vinteren/våren 2013 la frem en egen strategi for mineralnæringen.

Disse medlemmer hadde helst sett at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon eller stortingsmelding slik at denne strategien hadde blitt forankret i Stortinget.

Disse medlemmer vil bemerke at ved et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne bli tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og forutsigbarhet for bedrifter som har planer om å etablere seg eller utvikle sin virksomhet innen norsk bergindustri.

Disse medlemmer er av den formening at ansvar for kartlegging av mineralforekomster samt konsekvensutredning av om undersøkelser eller utvinning kan tillates, bør skje på nasjonalt nivå. Den konkrete tillatelse for undersøkelser eller utvinning bør skje så lokalt som mulig.

Disse medlemmer er av den formening at kommunene bør gis insitament for regulering og tilrettelegging for etablering og utvikling av bergindustri, gjennom at hele eller deler av den årlige avgiften for undersøkelsesrett og utvinningsrett tilfaller den kommunen som har de areal- og miljømessige utfordringene knyttet til undersøkelser og utvinning.

Norsk næringsliv består i all hovedsak av små og mellomstore bedrifter (SMB) som har kommet til som en følge av at en gründer har stor tro og pågangsmot for å kunne realisere sin idé og skape nye arbeidsplasser, og derigjennom økt verdiskaping og sysselsetting. Dette er ofte bedrifter som har et aktivt eierskap der også eier er nødt til å bidra i produksjonen for at bedriften skal kunne gå med overskudd. Det er nettopp denne typen bedrifter som virkelig rammes av et skjemavelde og krav til innrapporteringer som er så stort at det truer bedriftenes eksistens.

Disse medlemmer mener at de små og mellomstore bedriftene i dette landet er så viktige at man ønsker utarbeidet en egen stortingsmelding om dette feltet for nettopp å kunne diskutere hvordan Stortinget kan bidra til å gjøre hverdagen enklere for denne typen bedrifter. I tillegg til dette har en samlet opposisjon fremmet en rekke forskjellige forslag gjennom hele 2012 for nettopp å bidra til at SMB-bedriftene skal få en betydelig bedre og enklere hverdag. Det er her arbeidsplassene i hovedsak skapes og derigjennom de verdier som skal kunne brukes til å sikre velferden.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Fremskrittspartiets representantforslag om at det skal utarbeides en stortingsmelding om rammevilkår for små og mellomstore bedrifter, jf. Dokument 8:50 S (2009–2010). Disse medlemmer viser til at regjeringen vinteren 2012 la frem en egen strategi for små og mellomstore bedrifter.

Disse medlemmer hadde helst sett at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon eller stortingsmelding slik at denne strategien hadde blitt forankret i Stortinget. Disse medlemmer vil bemerke at ved et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne bli tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og forutsigbarhet for små og mellomstore bedrifter som har planer om å etablere seg eller utvikle sin virksomhet innen norsk næringsliv.

Disse medlemmer er av den formening at kommunene bør gis insitament for regulering og tilrettelegging for etablering og utvikling av næringsvirksomhet, gjennom at en større del av selskapsskatten tilfaller kommunen hvor næringsvirksomheten er lokalisert.

Selv om Norge har kommet seg relativt godt gjennom den pågående finanskrisen som nå rammer våre viktigste handelspartnere med stor styrke, er det et faktum at denne krisen også påvirker norsk næringsliv negativt selv om dette skjer i langt mindre omfang enn det som er tilfellet i EU og USA. Tilbakemeldinger fra næringslivet viser pessimisme hva gjelder troen på vekst i bedriftenes omsetning og økonomisk vekst. Dette gjelder særlig for den eksportrettede delen av norsk næringsliv, og til tross for at Norge er i en helt annen situasjon enn andre europeiske land grunnet våre naturgitte forhold med stor olje- og gassaktivitet og store fond bygget opp over tid, noe som gjør det lettere å iverksette tiltak dersom det skulle være nødvendig.

Det er imidlertid et faktum at nasjonens viktigste verktøy for å møte de fremtidige økonomiske utfordringene er bedriftene selv. Dette innebærer at deres konkurranseevne vil være helt avgjørende for hvordan de vil kunne møte morgendagens utfordringer.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Fremskrittspartiets representantforslag om at det utarbeides en stortingsmelding om industriens rammebetingelser, jf. Dokument 8:101 S (2011–2012) samt representantforslag om rammevilkår for norsk skogbruk og treforedlingsindustri, jf. Dokument 8:93 S (2012–2013).

Siden 1949 er antallet gårdsbruk redusert fra 213 000 til 44 700 i 2012, noe som innebærer at i perioden 1949–2002 er gjennomsnittlig 8 bruk lagt ned hver dag. I perioden 1999–2008 er antall gårdsbruk blitt redusert med nesten 7 bruk hver eneste dag. Det totale jordbruksarealet i drift er likevel stort sett uendret, fordi jorda på de nedlagte brukene blir tilleggsjord på de gjenværende. Gjennomsnittsarealet per bruk er blitt firedoblet i perioden 1949–2012 fra 50 dekar til 220 dekar.

Disse medlemmer vil også vise til at sysselsettingen i jordbruket er kraftig redusert: I 1950 var over 20 pst. sysselsatt i jordbruk – i 2009 var andelen ca. 2,0 pst, jordbrukets andel av BNP er i dag ca. 0,5 pst.

Disse medlemmer mener landbruksnæringens rammebetingelser preges av mange andre hensyn enn det rent næringsmessige ved at nærings- og distriktspolitikk blandes sammen. Den politiske styringen medfører sterkt begrenset næringsfrihet for den enkelte bonde gjennom et omfattende regelverk og stort byråkrati som er satt til å forvalte dette. Eksempler er jordloven, konsesjonsloven og odelsloven.

Videre vil disse medlemmer vise til at landbruket er skjermet mot internasjonal konkurranse gjennom høye tollmurer og et kvotesystem for import. Dette er et system som er utviklet over år, men som nå kan stå for fall grunnet forhandlinger om større grad av handel også med landbruksvarer gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse for norske landbruksvarer.

Disse medlemmer mener utviklingen av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Det må straks gjøres noe med det jordbrukspolitiske styringssystemet og det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre forhold. Resultatet av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Videre har jordbrukspolitikken medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene.

Alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom konsesjonsbegrensninger, administrative priser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for primærprodusentene. Skal en utvikle en konkurransedyktig og robust norsk landbruksproduksjon, må det skje en omlegging der deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet.

Disse medlemmer mener et ledd i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger innlemmes i distriktspolitikken. Politikken der landbruket har ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket. Landbrukspolitikken har bidratt til å utarme distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Konkurranseutsatt virksomhet i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen. I den kampen må den i tillegg til egne kostnader bære en andel av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for få alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud.

Disse medlemmer mener bestemt at det eksisterende jordbruksavtalesystemet, hvor produsentene legger opp sin virksomhet basert på støtte- og reguleringsordninger, må erstattes av et oversiktlig konkurransesystem. Konkurranse er den viktigste drivkraften for utvikling. Lover som begrenser eiendomsomsetning, inkludert bo- og drivepliktsbestemmelser i odels- og konsesjonslovgivningen, må fjernes. Alle former for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser eller hindrer konkurransen må avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger i husdyrproduksjonen bør avskaffes og det bør åpnes for fri etablering i alle produksjoner.

Når det gjelder eiendomsrett, viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets grunnlovsforslag om opphevelse av Grunnloven § 107 (Odels- og Aasædesretten), jf. Dokument 12:17 (2011–2012), samt representantforslag om oppheving av bestemmelser om prisfastsetting av konsesjonspliktige landbrukseiendommer, jf. Dokument 8:18 S (2010–2011).

Når det gjelder næringsfrihet viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets representantforslag om oppsigelse av hovedavtalen for jordbruket, jf. Dokument 8:118 S (2009–2010).

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det i 2010 var 118 629 skogeiendommer i Norge. Av disse var om lag 26 887 skogeiendommer omfattet av kravet om boplikt. Ifølge NORSKOG er det færre enn 300 av skogeiendommene som er av en slik størrelse at de forsvarer ett årsverk.

Disse medlemmer er av den formening at dagens boplikt som er pålagt skogbruket, er til hinder for å skape lønnsom næringsvirksomhet.

St. meld. nr. 17 (1998–1999) Verdiskaping og miljø – muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) ble fremlagt vinteren 1998 og behandlet i Stortinget våren 1999. I forbindelse med Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken Velkommen til bords, ble skog- og trenæringen etter disse medlemmers mening nedvurdert og nedprioritert i forhold til de distriktspolitiske hensyn og hensyn til landbasert matproduksjon. Media har den siste tiden rettet oppmerksomheten mot rammevilkårene for skogbruk og treforedlingsindustrien i Norge.

Disse medlemmer er opptatt av at skal rammevilkårene for treforedlingsindustrien bedres, må det legges til rette for lønnsomhet i hele verdikjeden– alt fra uttak av råproduktet til foredlingsleddet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng også vise til Fremskrittspartiets representantforslag om å beskatte inntekt fra skogforvaltning som kapitalinntekt, jf. Dokument 8:20 S (2010–2011).

Disse medlemmer er opptatt av å sikre at grunneier skal ha faktisk og juridisk rådighet over egen eiendom. Disse medlemmer vil videre i størst mulig grad legge til rette for at grunneier på best mulig måte skal kunne styrke sitt næringsgrunnlag med basis i egne ressurser.

Disse medlemmer er av den formening at å oppheve boplikten vil være med på å utvikle en sunn eiendomsstruktur samt være med og legge til rette for eierskap av større areal og en mer aktiv forvaltning.

Når det gjelder eiendomsrett, viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets representantforslag om å oppheve konsesjonskravet for skogeiendommer, jf. Dokument 8:106 S (2011–2012) samt representantforslag om å oppheve boplikt for skogeiendommer, jf. Dokument 8:107 S (2011–2012). Disse medlemmer mener det er på høy tid at en får på plass en ny og oppdatert stortingsmelding som tar for seg rammevilkårene for hele verdikjeden innen skogbruks- og trefordelingsindustrien.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener næringspolitikk er viktig. Et lønnsomt næringsliv skaper arbeidsplasser, inntekter og muligheter for bosetting. De viktigste utfordringene for den generelle næringspolitikken er

  • stagnerende konkurranseevne i deler av norsk næringsliv

  • et lite norsk eiermiljø og en merkbar kapitaltørke

  • manglende satsing på innovasjon, spesielt næringsrettet forskning

Disse medlemmer viser til at utfordringene som den stagnerende konkurranseevnen forårsaker, ofte kommer til syne særlig i distriktene. For eksempel er norsk skogsindustri nå på vei under kritisk størrelse. Med den rød-grønne regjeringen er antallet arbeidsplasser i skogsindustrien redusert med ca. 40 pst. I samme periode har sysselsettingen vært stabil i Sverige. Om Sødra Cell stenger vil arbeidsplassene være mer enn halvert under rød-grønt styre, fra 8 000 til 3 000. For skogsindustrien, som for annen industri, er generelle næringspolitiske virkemidler helt sentrale. Disse medlemmer viser til at fundamentet for vårt velferdssamfunn er den daglige verdiskapingen i alle landets små og større bedrifter. Det norske velferdssamfunnet er tuftet på prinsippet om at man må skape før man kan dele. Derfor er det viktig å arbeide for at norsk næringsliv kan skape gode verdier og trygge arbeidsplasser. Disse medlemmer viser til at Høyres hovedprioriteringer på denne bakgrunn er

  • bedre skatte- og avgiftspolitikk, forenklinger i skjemaveldet og investeringer i infrastruktur

  • å styrke norske eiermiljø ved å gjøre det mer attraktivt å investere i norske bedrifter

  • å styre offentlige midler mot tiltakene som har sterkest innovasjonseffekt

Disse medlemmer viser til at formuesskatten innebærer at den effektive skatten på kapitalavkastning i Norge er svært høy for enkelte typer kapital, den fører til skattemotiverte kapitalplasseringer ved at ulike typer kapital forskjellsbehandles, og den svekker norsk eierskap. Disse medlemmer vil også lette belastningen ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter ved å fjerne arveavgiften.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at landbruket har en sterk tilknytning til tradisjonelle Høyre-verdier, som respekt for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet samt vern om kultur og natur. Høyre vil arbeide for å styrke eiendomsretten og for å gi bønder og skogbrukere større frihet til å forvalte egen eiendom. Høyres mål er et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk og skogbruk i hele landet og å stimulere til økt matproduksjon. Norsk landbruk kjennetegnes av en miljømessig bærekraftig produksjon og trygg mat. Sammen med en rask befolkningsvekst – vi er trolig flere enn 6 millioner nordmenn i 2030, er det behov for økt matproduksjon i årene som kommer. Samtidig synker antallet bønder. Det har blitt 6 000 færre bruk under den rød-grønne regjeringen. Disse medlemmer mener staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag. Bonden er en selvstendig næringsdrivende, og trenger best mulige vilkår for å skape egne inntektsmuligheter. I Høyres alternative budsjett reduserer vi skattene for bønder. Samlet vil disse skatteforslagene føre til en kraftig økning i landbrukets investeringsevne og økt lønnsomhet i landbruket. Summen av skatteforslagene er ca. 800 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at en forskningsrapport fra NILF viser positive effekter av Høyres landbrukspolitikk på lang sikt.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringen nylig la frem den såkalte sjømatmeldingen. Sjømatmeldingen reverserer deler av den rød-grønne politikken, og bringer på mange måter norske fiskere tilbake til 2005, da Høyre gikk ut av regjering. Etter 8 år er feilen fra den såkalte strukturfrysen rettet opp, og regjeringen har nå landet på en meglingsordning for prisfastsettelse tilsvarende den Høyres fiskeriminister Svein Ludvigsen foreslo. Regjeringens førjulsforsøk på å stramme inn leveringsplikten er ikke fulgt opp i sjømatmeldingen. Isteden skal det nå nedsettes et offentlig utvalg. Disse medlemmer viser til at Høyre ønsker å bringe norsk fiskerinæring videre. Vi vil

  • endre kvoteåret slik at det starter 1. september, for å oppnå større fleksibilitet og tilpasning til markedets ønske om fersk fisk året rundt

  • ha en strukturordning for flåten i lukket gruppe under 11 meter

  • ha en prøveordning for samfiske i åpen gruppe

  • endre regelverket slik at generasjonsskifter kan skje på en mer ubyråkratisk måte

  • Ved gjennomgang av leveringsforpliktelsene må det tas sikte på å gi industri og flåte større fleksibilitet i utnyttelsen av fiskeråstoffet, for slik lettere å oppfylle formålet med forskrift om fartøy med torsketråltillatelse. Da kan det være aktuelt å la industrien leie ut deler av kvotene med leveringsforpliktelser til kystfartøy, samtidig som slumpfiskordningen utvides.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at arbeidsplassene i den maritime næringen er spredt over hele landet og sysselsetter over 100 000 mennesker, hvorav 25 000 er sjøfolk. Halvparten av disse er offiserer. Høyres mål er en levedyktig skipsfartsnæring som både bidrar til verdiskaping langs kysten og gir livsgrunnlag for bedrifter i leverandør- og utstyrsindustrien. Det viktigste er å gi skipsfarten rammebetingelser som gjør det attraktivt å være lokalisert i Norge. Den maritime næringen er i stadig større grad kunnskapsbasert. Det er en enorm teknologiutvikling i skipsfarten. For eksempel bygges det stadig flere spesialskip der teknologi som dynamisk posisjonering gir nye muligheter. Utviklingen gjør at det også stilles stadig strengere krav til helse, miljø og sikkerhet. Kravet om kompetanse blir merkbart både for sjøfolk, rederier og utdanningsinstitusjoner. Kompetanseheving blir nøkkelen for å sikre en fremtid for skipsfarten, og Høyre vil legge til rette for at maritim utdanning skal lønne seg og at kvaliteten på maritim utdanning heves.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at reiselivsnæringen er en stor og viktig næring som bidrar med mange fremtidsrettede arbeidsplasser over hele landet. For mange familieeide hoteller i distriktene er det viktig å få bort særnorske skatter på norsk kapital. Disse medlemmer viser til at Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker å redusere formuesskatten.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen nylig la frem en mineralstrategi. Store mineralressurser i norske fjell, samt et verdensmarked for mineraler som bare øker, legger grunnlaget for at mineralnæringen kan bli Norges neste store kunnskapsklynge etter energi, maritim og sjømat. Disse medlemmer mener næringens utfordring under den sittende regjering er at det i praksis ikke gis grønt lys for nye mineralprosjekter. Det står bergindustriprosjekter «på vent» rundt om i landet, slik som Nussir og Sydvaranger Gruve. Disse medlemmer vil derfor hevde at statsråd Trond Giske tar munnen for full når han lover tidenes skattejakt. Det skapes også betydelige usikkerheter når det kommer motstridende signaler fra de ulike regjeringspartiene. Som en konsekvens av at Trond Giske sa et prinsipielt ja til sjødeponi, før Bård Vegard Solhjell sa et de facto nei neste dag, ble gruveaksjen Nordic Mining filleristet. Disse medlemmer er skuffet over at mineralstrategien ikke tar tak i de uavklarte forholdene knyttet til myndighetsutøvelsen på forskjellige forvaltningsnivåer og urfolks rettigheter, noe Høyre foreslo i Stortinget allerede i 2010.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at den norske petroluemsnæringen er en kunnskapsintensiv virksomhet som er av det ypperste i verden, uansett næring. Selv om ressursgrunnlaget i form av olje og gass er en forutsetning for petroleumsvirksomheten, er næringen i stor grad basert på kunnskap og kompetanse: kunnskap og kompetanse til å påvise ressursene og kunnskap og kompetanse til å utvinne den og levere den til markedet.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av denne næringen for bosetting og aktivitet både på Vestlandet og kanskje spesielt i nord.

Samtidig vil disse medlemmer understreke at olje- og gassaktiviteten utenfor kysten må følges opp med strenge krav til beredskap, helse, miljø og sikkerhet. Det er viktig å holde et daglig høyt fokus på disse områdene i alle operasjoner. Norge ligger langt fremme både forvaltningsmessig og når det gjelder industriens fokus og evne til å møte risikobildet, men dette arbeidet må være en kontinuerlig forbedringsprosess fra alle parter.

Disse medlemmer mener Nord-Norge er mulighetenes landsdel. Landsdelen er svært rikt utrustet med naturressurser og andre forhold som kan gi landsdelen en langt større verdiskaping og befolkningsvekst enn i dag. Fylkene Nordland, Troms og Finnmark danner en region med mange spennende særtrekk og ikke minst store muligheter for å videreutvikle blant annet kompetansebasert næringsliv.

Disse medlemmer vet at det i årene som kommer vil skje mye i nord. Petroleumsaktiviteten i Barentshavet er så vidt kommet i gang. Det har de siste årene blitt gjort flere lovende funn i åpnet område i Barentshavet, blant annet Skrugard og Havis. Ressurskartleggingen blant annet i det sørøstlige Barentshavet viser at det potensielt kan være store olje- og gassressurser der. Om 8–10 år kan det være 4–5 000 mennesker i sving for å drifte aktiviteten i Barentshavet.

Disse medlemmer viser til at det i Norskehavet er planer for investering på rundt 90–100 mrd. kroner i forbindelse med den planlagte utbyggingen av Aasta Hansteen-feltet. Så langt har Helgeland få ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten. Det kan endre seg med utbyggingen av Aasta Hansteen og andre felt i det nordlige Norskehavet.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at en fremtidig åpning av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen for petroleumsvirksomhet kan legge grunnlaget for ny næringsvirksomhet og flere arbeidsplasser i denne delen av Nord-Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre på lang sikt mener fylkeskommunene bør legges ned, og at fylkeskommunene ikke skal ha en rolle i næringsutviklingen. Disse medlemmer viser til at Høyres næringspolitikk fokuserer på tiltak som kommer næringslivet i hele landet direkte til gode. Målrettede og lokalt styrte offentlige støtteordninger kan ha en funksjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre er enige i at det private kapitalmarkedet er den viktigste finansieringskilden for næringslivet, og at den spiller en nøkkelrolle for verdiskapingen. Disse medlemmer viser til at hvem som eier bedriftene ikke er uten betydning for hvilken politikk som må føres for ikke å tappe disse bedriftene for verdier. Eiers rolle i norsk verdiskaping er en underkjent faktor i den norske velferdsstaten. Høyre mener formuesskatten diskriminerer norsk eierskap. Disse medlemmer viser til at privat eierskap er størst i nord og vest. I vestlandsfylkene Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal samt i hele Nord-Norge representerer det private eierskapet mer enn 70 pst. av næringslivets verdiskaping i fylket. Det private eierskapet er svært viktig i Distrikts-Norge.

Disse medlemmer viser til at Høyre i sitt alternative budsjett for 2013 bevilger 500 mill. kroner til såkornfond ut over regjeringens opplegg.

Disse medlemmer viser til at flere av endringene som ble foreslått i Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA, har Høyre tatt til orde for tidligere. Disse medlemmer viser til at Høyre mener at det også er uheldige sider ved innretningen av såkornfondene. Dagens såkornfondmodell har hatt som utilsiktet konsekvens at fondene til dels unngår tidligfaseselskaper og risiko. Det er en begrenset tidsramme på såkornfondene, og det kan gi en altfor kort investeringshorisont.

Det er i stortingsmeldingen fortsatt noe uklart hvordan staten kan bidra til å styrke kommersialisering av forskning og ideer. En slik satsing er viktig for å kunne etablere flere internasjonalt konkurransedyktige vekstselskaper fremover. For eksempel er virkemidlene for inkubasjon og tidligfasekapital ikke styrket. I dag er det slik at enkelte gründerselskaper betaler eksterne rådgivere for å skrive søknader om støtte, og regjeringen har lovet forenkling. Det er tvilsomt at foreslåtte forenklinger vil løse dette, og Høyre vil følge med og sørge for at det blir en faktisk forbedring. Disse medlemmer viser til at Høyre og Fremskrittspartiet i løpet av behandlingen foreslo å styrke Skattefunn-ordningen, men at dette ble nedstemt av regjeringspartiene.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at satsing på næringsklynger er i tråd med den politikk Høyre gikk i spissen for fra tidlig 2000-tall.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at forenkling, forbedrede investeringsmuligheter og styrket egenkapital er viktige virkemidler i en gründerpolitikk. Disse medlemmer viser til at Høyre ønsker å redusere næringslivets kostnader ved administrative byrder med 25 pst. Vi har foreslått et investeringsfond for enkeltpersonforetak og vi mener skattelettelser i kombinasjon med fjerning av formuesskatten er viktig for å forbedre bedriftenes egenkapital. Særlig gjelder dette for yngre bedrifter som kan ha en høy papirverdi, men står uten muligheter til å betjene en høy formuesskatt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker på at verdiskaping er grunnlaget for velferden, og at politikernes hovedoppgave er å legge til rette for gode og forutsigbare rammevilkår for å opprettholde og styrke verdiskapingen i samfunnet. Høy verdiskaping gir trygge arbeidsplasser og overskudd til fordeling til viktige fellesskapsgoder.

Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti ønsker et skattesystem som ikke ødelegger for entreprenørskap, innovasjon og vekst i næringslivet. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har foreslått å fjerne arveavgiften og formuesskatten på arbeidende kapital.

Dette medlem ønsker et velfungerende arbeidsmarked som balanserer hensynet til fleksibilitet i næringslivet og rettigheter for arbeidstakerne. Det er nødvendig med virksom konkurranse i næringslivet for å få en god utnyttelse av ressursene i samfunnet og for å sikre mangfold og variasjon i næringslivet.

Dette medlem viser til at en aktiv næringspolitikk er avgjørende for å skape verdier, arbeidsplasser og god bosetting i landet. Dette medlem peker på at Norge drar stor fordel av å ha en sterk og innbringende oljenæring som gir muligheter til å styrke statsbudsjettet hvert år.

Samtidig er dette medlem urolig for situasjonen i innlandsnæringer som ikke er innenfor nedslagsfeltet til ringvirkningene fra oljenæringen. Konkurranseevnen til fastlandsindustrien har lenge vært stagnerende, og en sterk krone, økte lønnskostnader og stadig mindre konkurransedyktige skattebetingelser svekker eksportrettede bedrifters evne til å konkurrere.

Dette medlem viser til at blant annet skognæringen og skogindustrien har slitt de siste årene, og at antallet ansatte i skogindustrien er redusert med omtrent 40 pst. under denne regjeringen.

Dette medlem mener det er avgjørende at norsk næringsliv opprettholder konkurransekraften, og viser til Representantforslag 71 S (2012–2013) om tiltak for å styrke norsk industri, der Kristelig Folkeparti ber regjeringen foreta en gjennomgang av norsk industris rammevilkår, herunder avskrivningsreglene, og fremme forslag om tiltak som skal sikre at norske bedrifter opprettholder konkurransekraften.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ønsker et aktivt landbruk i alle deler av landet. Dette er avgjørende for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og et levende kulturlandskap. En forutsetning for rekruttering er at jordbruket gir en inntekt å leve av. Derfor er det viktig for dette medlem at forskjellene i inntekt mellom bønder og sammenliknbare yrkesgrupper reduseres.

Dette medlem viser til at det i Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen til bords (landbruks- og matmeldingen), ble lagt stor vekt på at inntekt er det viktigste virkemiddelet for å nå de landbrukspolitiske målene. Dette medlem er enig i dette. Videre registrerer dette medlem at yrkesutøvere i jordbruket i gjennomsnitt har hatt om lag samme kronemessige inntektsutvikling som andre grupper i samfunnet de siste årene, men likevel ligger inntektsnivået langt lavere enn hos andre yrkesgrupper. For å nå de landbrukspolitiske målene og sikre rekruttering til yrket vil dette medlem presisere at det må legges rammevilkår for næringen som gir bønder, som selvstendig næringsdrivende, muligheter til vesentlig å redusere inntektsforskjellene til andre grupper.

For øvrig viser dette medlem til Kristelig Folkepartis merknader til landbruksmeldingen i Innst. S. 234 (2011–2012).

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen før jul 2012 foreslo å skjerpe leveringsplikten betydelig. Dette medlem merker seg at regjeringen i Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon har gått tilbake på dette, og nå nedsetter et utvalg for å utrede dette. Dette medlem viser til at regjeringen med det har kommet med flere ulike signaler til næringen. Dette medlem understreker at dette utløser en uheldig usikkerhet for en næring som danner grunnlag for bosetting i en rekke kystkommuner.

For øvrig viser dette medlem til Kristelig Folkepartis merknader i innstillingen til sjømatmeldingen, Meld. St. 22 (2012–2013).

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke den svært viktige posisjonen den maritime næringen har både hva gjelder sysselsetting og verdiskapning langs kysten i Norge. Dette medlem viser til at næringen sysselsetter over 100 000 personer og skaper verdier for omtrent 150 mrd. kroner i året. Verdiskapingen i næringen har vokst med over 130 pst. fra 2000 til 2010. Dette medlem mener rederiene og deres eiere er motoren i den norske maritime klyngen. Samtidig har sjøfolkene en avgjørende funksjon som bærere av praktisk kunnskap, ikke bare om bord i skipene, men også på land.

Dette medlem viser til at norsk maritim næring er en svært konkurranseutsatt næring, som er avhengig av konkurransedyktige rammevilkår for fremdeles å være lokalisert i Norge. Dette medlem mener det er behov for å styrke konkurransekraften til den maritime næringen.

Dette medlem peker på at Norge fremdeles holder fast på den særnorske formuesskatten. Dette medlem mener formuesskatten er en næringsfiendtlig skatt, som hemmer verdiskapning, konkurransekraft og sysselsetting. Dette medlem mener formuesskatten på arbeidende kapital bør fjernes, og viser til Innst. 3 S (2012–2013) der Kristelig Folkeparti fremmet dette for Stortinget.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag, Dokument 8:74 S (2012–2013) om avvikling av arveavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter, der Kristelig Folkeparti foreslår å innføre en rett til arveavgiftsavskrivelse over 10 år ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Hvis bedriften avvikles innenfor en tiårsperiode, skal det svares en arveavgift som er redusert med en tidel for hvert år bedriften har vært drevet videre.

Dette medlem viser til at den norske maritime næringen er unik ved at den kan tilby et komplett maritimt miljø med aktører innen alle sektorer av næringen. Dette gir enorme fortrinn i konkurransen med et stadig sterkere maritimt miljø utenfor Norge, som for eksempel i Kina. Dette medlem viser til at det i hovedsak er omstillingsevne og innovasjon som har kjennetegnet den norske maritime klyngen.

Dette medlem vil videre peke på behovet for å styrke den maritime utdanningen. Dette medlem viser til at det, på grunn av den enorme veksten i maritim sektor, nå er mangel på arbeidskraft med maritim utdannelse, og sektoren har derfor utfordringer med å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning og spesialisert kompetanse. I tillegg er det gang på gang påvist at utdannelsen er lite helhetlig, lite standardisert og til dels utdatert.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag, Dokument 8:57 S (2012–2013), der det foreslås en rekke tiltak for å styrke den maritime utdanningen.

Dette medlem mener nærskipsfarten må styrkes. For å styrke norsk nærskipsfart er det nødvendig å forbedre nærskipsfartsflåtens rammebetingelser, gjøre norsk eierskap attraktivt, og sikre konkurransekraft innen Europa.

Dette medlem mener sjøtransporten kan løse viktige utfordringer innen samferdselssektoren. Analyser fra Transportøkonomisk institutt viser at en reduksjon i avgiftsnivået for sjøtransport er et viktig tiltak for å stimulere til økt overføring av transport fra land til sjø.

Dette medlem mener det trengs en helhetlig gjennomgang av avgiftspolitikken i sjøtransporten for å bedre og forenkle rammebetingelsene for nærskipstransporten.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag, Dokument 8:73 S (2012–2013), der det foreslås en rekke tiltak for å styrke nærskipsfarten i Norge.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at om lag 80 pst. av norske bedrifter har under fem ansatte. Disse bidrar med avgjørende verdiskaping for landet, og det er viktig med gode rammebetingelser som gir denne typen virksomheter muligheter til å overleve og vokse. Dette medlem peker på at småbedriftene er en viktig kilde til omstilling og nyskaping i norsk næringsliv. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett foreslo å stimulere til innovasjon og utvikling ved å styrke Forskningsrådets ordninger, BIA (Brukerstyrt innovasjonsarena) og Skattefunn.

Dette medlem viser til at familieeide bedrifter har en særlig utfordring ved generasjonsskifter. Dette medlem vil fjerne arveavgiften dersom neste generasjon driver bedriften videre.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å gi gründere gode vilkår for å starte egen virksomhet. Dette medlem mener det skal være enkelt å starte og drive egen virksomhet. Økt satsing på utdanning, forskning og utvikling er nødvendig for et næringsliv som skal bære kostnader for kommende generasjoner. Dette medlem mener også det er viktig å innføre bedre sosiale rettigheter for dem som starter egen bedrift, og for selvstendig næringsdrivende. Syketrygd og gode løsninger for omsorg for egne barn er for dårlig ivaretatt for selvstendig næringsdrivende sammenlignet med arbeidstakere.

Dette medlem mener det er behov for et enklere Norge med mindre skjemavelde og mindre byråkrati. Dette medlem understreker viktigheten av å avskaffe unødige lover og regler, og forenkle rapportering. Dette medlem mener det må være et mål å minske de administrative kostnadene som har oppstått på grunn av regler og skjemavelde, varig og med minst 25 pst.

Dette medlem viser til at norsk næringsliv bruker 54 mrd. kroner på rapportering som følge av norske regler og skjemabelastning. Det innebærer at for hver prosent rapporteringsbyrden reduseres, frigjøres 540 mill. kroner til gründervirksomhet og videreutvikling av norske bedrifter, noe som er bra både for bedriftene og for muligheten til å skape flere arbeidsplasser og dermed få flere i arbeid. Dette medlem mener ingen skal være nødt til å oppgi den samme opplysningen til det offentlige flere ganger.

Forrige kapittelNeste kapittel