Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. Attraktive lokalsamfunn

Regjeringa vil

  • - styrkje kapasitet og kompetanse i kommunane for å ta vare på eldsjeler og lokalt engasjement i det lokale samfunnsutviklingsarbeidet

  • - styrkje det langsiktige arbeidet med lokal samfunns- og næringsutvikling gjennom å stimulere til meir samarbeid mellom regionale og lokale aktørar

  • framleis prioritere kommuneøkonomien og føre vidare dei regionalpolitiske ordningane i det kommunale inntektssystemet

Det blir i meldinga vist til at dei distrikts- og regionalpolitiske utfordringane på fleire måtar er annleis no enn før.

Det er i område med små arbeidsmarknader og få sysselsette i vekstnæringane ein i hovudsak finn att distriktsproblema, det vil seie i delar av Nord-Noreg, i indre fjordstrok og i innlandet i Sør-Noreg. I mange av desse områda er det i tillegg ei aldrande befolkning og/eller mange i arbeidsfør alder som har hamna utanfor arbeidsmarknaden.

Distrikta har mange som flyttar ut, og mange som flyttar inn. Å inkludere fleire av dei som kjem for å arbeide, anten dei kjem frå utlandet eller ikkje, er ei kjelde til vekst i folketalet.

Kva som gjer at folk vel å flytte til og bli buande ein plass, er i stor grad subjektivt. Somme føresetnader er grunnleggjande: Tilgang på arbeid, gode tenester, kultur- og fritidstilbod, tilfredsstillande infrastruktur og eit inkluderande og ope samfunn er viktige trekk i attraktive lokalsamfunn. Innsatsen for næringsutvikling og attraktive lokalsamfunn er difor like viktig som før.

Det blir i meldinga vist til at det er folk som skaper attraktive stader. Engasjerte innbyggjarar og eldsjeler kan utgjere ein viktig forskjell i utviklinga av lokalsamfunnet. Ein nasjonal og lokal politikk for lokal samfunnsutvikling må stimulere og treffe desse menneska og sikre at dei har rammevilkår som utløyser engasjementet i handling og gjennomføringskraft.

At folk får tillit og rom til å utforme og setje i verk idear, har positive ringverknader.

Det blir i meldinga peikt på at frivillig sektor er viktig for demokratiet, for tilbodet til innbyggjarane og som samfunnsutviklar. For mange norske kommunar er frivillig innsats avgjerande for kommunale aktivitetar. Det blir skapt mange verdiar på grunnlag av frivillig innsats. Gode lokalsamfunn og nærmiljø er tufta på eit godt samspel mellom kommunane og frivillige organisasjonar. Frivillige organisasjonar skaper arenaer for samhald i nærmiljøet. Deltaking i frivillige lag og organisasjonar gjev erfaringar som byggjer demokrati og skaper likeverdige borgarar.

Kommunen må evne å vere ein arenabyggjar og samarbeidspartnar for frivillig sektor, næringslivet og innbyggjarane. Partnarskapen kan skape nye løysingar og gje resultat som det ikkje ville vore mogleg å oppnå utan samarbeid.

Det kan verke som om kommunesektoren har eit uutnytta potensial for å arbeide meir utoverretta og strategisk overfor frivillig sektor.

Kommunane kan gje økonomisk støtte i form av tilskot eller betaling for tenester. Det er viktig at kommunane held fram med å stille lokale eller anlegg til disposisjon for lokalt foreiningsliv, idretts- og kulturaktivitetar, og i den grad det er hensiktsmessig involverer frivillig sektor i arbeidet med kommunale planar eller ulike partnarskapsprosjekt.

Det blir i meldinga peikt på at eit levande og desentralisert demokrati der mange deltek er grunnleggjande for å kunne møte utfordringane i samfunnet på ein god måte. Eit godt grunnlag for eit levande folkestyre er nærleik, likeverd og korte avstandar mellom dei som gjer vedtak, og dei som vedtaka gjeld. Dette byggjer tillit og sosial kapital og er med på å skape trygge og levande lokalsamfunn.

Med kommunar og fylkeskommunar som ramme gjev lokaldemokratiet innbyggjarane høve til å delta og engasjere seg i det offentlege livet. Kommunen syter for gode retta mot fellesskap og individ og er med på å ta vare på den lokale fellesskapen sine interesser mot omverda. Lokalkunnskap bidreg til godt tilpassa løysingar og effektiv tenesteproduksjon.

Regjeringa meiner at velfungerande, trygge og identitetsskapande lokalsamfunn med eit reelt folkestyre er avgjerande for attraktive lokalsamfunn og eit godt velferdssamfunn.

Kommunane har ansvar for tenestetilbod, forvaltningsoppgåver og samfunns- og næringsutvikling. For å møte endringar og utfordringar må kommunane ta ei aktiv leiarrolle. Sjølv om lokal samfunnsutvikling ikkje er ei lovpålagd oppgåve, meiner departementet at kommuneleiinga må leggje vekt på arbeidet med lokal samfunnsutvikling. Både den politiske og den administrative leiinga må engasjere seg og setje av kapasitet til å drive utviklingsarbeid.

Ein kommune som tek ei leiarrolle i samfunnsutviklinga, legg til rette for at eldsjeler får høve til å skape og gjennomføre utviklingstiltak. Det kan handle om å skape møtearenaer og å opprette og halde ved like partnarskap og avtalar. Det kan òg handle om å gjennomføre politiske prosessar og setje i verk tiltak som støttar opp om innsatsen til eldsjelene. Ei langsiktig positiv utvikling føreset at kommunen er i stand til å evaluere, lære og endre arbeidsform når dette viser seg naudsynt eller føremålstenleg. Samstundes er små fagmiljø, som er avhengige av eldsjeler, sårbare. Rekruttering av kompetanse er ein kritisk faktor i kommunane.

Kommunar som er gode til å utvikle lokalsamfunnet har auge for kva potensial som finst både i og utanfor lokalsamfunnet. For dei er vegen kort frå idear, mål og intensjonar til avgjerder og handling. I det daglege er det viktig at kommunen har ei open og positiv haldning til ulike initiativ og tiltak. Gjennomføring krev god organisering.

Plan- og bygningslova er ein viktig reiskap for å leie utviklinga i den retninga ein ynskjer. Program og tiltak som skal styrkje den lokale samfunnsutviklinga, må vere heilskaplege og setjast i verk på tvers av sektorar og politikkområde. Alle kommunar skal utarbeide ein kommuneplan med ein eigen samfunnsdel. Denne planen skal konkretisere måla og visjonane for utviklinga i kommunen. Ein godt forankra samfunnsdel kan gje trygge og langsiktige linjer i kommuneplanlegginga.

Gjennom nærleiken til innbyggjarane og næringslivet har kommunane lokalkunnskap som gjev gode føresetnader for å vere ein viktig aktør i det lokale nærings- og samfunnsutviklingsarbeidet. For å kunne utføre oppgåva som førstelinje må kommunane ha god tilvisingskompetanse, og arbeide systematisk med gründerar. God dialog og godt samarbeid med Innovasjon Noreg, fylkeskommunane og fylkesmennene er naudsynt.

Det blir i meldinga vist til at målet med dei kommunale og regionale næringsfonda er at dei skal medverke til å utvikle og leggje til rette for lokalt næringsliv og lokalsamfunn. Kommunane kan med fonda gje støtte til bedrifter innanfor reglane for bagatellmessig støtte og gruppeunntaka. Næringsfonda er eit verkemiddel med rom for å forme innsatsen i tråd med lokale utfordringar og behov.

Rambøll konkluderer med at næringsfondsmidlane særleg har medverka til å styrkje, sikre eller etablere arbeidsplassar og til å styrkje eller ta vare på overlevingsevna til lokale verksemder og entreprenørar ofte i form av å utvikle vidare etablerte verksemder. Midlane har hatt særleg verdi for små og mindre sentrale kommunar der sysselsetjinga er konsentrert i industri-, forretnings- eller besøksnæringa. Fonda har òg særleg verdi for å styrkje kommunane og regionråda i rolla som pådrivar for lokal nærings- og samfunnsutvikling. Evalueringa stadfestar at kommunane har ei viktig rolle i å utvikle arbeidsplassar og attraktive lokalsamfunn.

Evalueringa konkluderer med at det ikkje er grunnlag for å hevde at éi organisering av arbeidet med lokal nærings- og samfunnsutvikling gjev meir effekt enn ei anna. Dette er i tråd med funn frå fleire andre studiar, til dømes evalueringa av langtidseffektar av omstillingsarbeid. Vidare viser evalueringa at kommunane kan bli betre til å vise næringsaktørane til dei rette statlege tilskotsforvaltarane. Kommunane kan òg bli betre på å rettleie i utvikling av forretningsplanar og på andre fagfelt som er relevante for entreprenørskap.

Det blir i meldinga vist til at det trengst ei tydeleg ansvarsdeling mellom aktørane i verkemiddelapparatet for å oppnå gode resultat av bruken av kommunale og regionale næringsfond.

Resultata av fondsbruken er best der det er inngått samarbeidsavtalar mellom til dømes kommunen og Innovasjon Noreg. Avtalar mellom Innovasjon Noreg, fylkeskommunane, regionråd og kommunar medverkar til å klargjere rollene til dei ulike aktørane og ansvarsdelinga mellom dei. Departementet meiner slike avtalar kan klargjere korleis dei ulike aktørane best kan påverke og utløyse utviklingspotensialet.

Departementet har ei fireårig bulystsatsing (2010–2013) som skal støtte opp om lokale, regionale og nasjonale utviklingsprosjekt som fremjar bulyst. Prosjekta varierer både i innhald og i korleis dei er innretta. Fylkeskommunane har i tillegg prosjektmidlar til å støtte utviklingsprosjekt i eige fylke.

Konkrete prosjekt utløyser lokalt engasjement, noko det er mykje av, og som er naudsynt for å utvikle attraktive lokalsamfunn. Det blir vist til i meldinga at både kommunar, fylkeskommunar, fylkesmannen og departement støttar gode prosjekt. Utfordringa er at prosjekta kan bli for kortsiktige, at gjennomføringa blir personavhengig, og at lærdom frå prosjektet ikkje blir vidareforedla i kommunane. Slike lokale utviklingsprosjekt er avhengige av god forankring, særleg i kommuneleiinga, men òg i kommunen sitt langsiktige planverk.

Det blir i meldinga peikt på at fylkeskommunane si rolle som rettleiar og samordnar for kommuneplanlegging styrkt med ei ny plan- og bygningslov. Særleg dei mindre kommunane er avhengige av at fylkeskommunane har kompetanse og er pådrivarar for utviklingsarbeidet i kommunane.

Gjennom LUK-satsinga (Lokal samfunnsutvikling i kommunane (LUK)) blir utviklingskompetansen til kommunane styrkt gjennom kurs og vidareutdanning. Kompetansen blir utvikla i samarbeid med høgskular, universitet og andre aktørar knytte til gjennomføring av konkrete tiltak i kommunane. Som ein del av dette utviklar mange fylkeskommunar og kommunar arbeidet med planstrategi og samfunnsdelen i kommuneplanen. Dette er viktige verktøy for å utvikle attraktive regionar og kommunar.

Dei fylkeskommunane som får til ei god samhandling, og organiserer verksemda etter det, er dei som i størst grad lukkast i arbeidet. Så langt syner evalueringa at LUK i mange tilfelle har medverka til å styrkje samhandlinga mellom fylkeskommunane og kommunane.

Kompetansesenter for distriktsutvikling (Distriktssenteret) blei etablert i 2008. Distriktssenteret skal medverke til å koordinere og målrette utviklingsinnsats gjennom samarbeid, nettverksbygging og arenaer for å dele kunnskap og spreie erfaringar på tvers av kommunar og fylke. Den mest sentrale rolla består i å samle inn og formidle kunnskap. Senteret skal også rettleie kommunar, lag, foreiningar og eldsjeler. Gjennom å samle inn kunnskap gjer Distriktssenteret det lettare for aktørane å dele erfaringar og lære av kvarandre.

Distriktssenteret blir stadig betre kjent og meir nytta av brukarane. Brukarundersøkinga frå hausten 2011 synte at brukarane er godt nøgde med den rådgjevinga dei har fått, kompetansen til dei tilsette og servicen Distriktssenteret yter.

For å nytte potensialet som ligg i godt utviklingsarbeid i distriktskommunar, som på grunn av manglande kapasitet ikkje set lokalt utviklingsarbeid på dagsordenen, opprettar departementet eit målretta utviklingstiltak frå og med 2013. Kommunane i målgruppa (kommunar med færre enn 2 000 innbyggjarar som ligg i sone III og IV i det distriktspolitiske verkeområde) er oppmoda om å arbeide saman med større eller omkringliggjande kommunar. Skreddarsaum, med utgangspunkt i potensialet i den einskilde kommunen, blir ein viktig del av programmet. Tiltaket skal vere femårig, og kommunane får tett oppfølging av fylkeskommunane og Distriktssenteret.

Det blir i meldinga vist til at for kommunar med avgrensa kapasitet og kompetanse kan samarbeid med nabokommunane vere ein nøkkel til å styrkje den lokale samfunnsutviklinga. Interkommunalt samarbeid kan vere nyttig både innanfor arealforvaltninga, den generelle naturressursforvaltninga, det næringsretta arbeidet og for å utvikle infrastrukturen og betre tenestetilbodet i eit større område.

Kapasitet og kompetanse til kommunal planlegging er ei stor utfordring for mange små kommunar.

Ei undersøking viser at interkommunalt plansamarbeid ikkje er veldig utbreidd, men at dei kommunane som har innført det, er godt tilfredse med denne måten å arbeide på.

Kommunal- og regionaldepartementet har, saman med Miljøverndepartementet og KS, teke initiativ til å sjå på korleis interkommunalt plansamarbeid kan auke kapasiteten og kompetansen i mindre distriktskommunar.

Etter år med nedgang i folketalet har mange distriktskommunar opplevd betre økonomiske tider, ledige jobbar og tilflytting. Auka tilflytting skal i teorien gje auka aktivitet på bustadmarknaden. For mange kommunar er det likevel ei utfordring å finne gode og attraktive bustader til innflyttarar. Det kan vere mange grunnar til at bustadmarknaden ikkje fungerer som ynskjeleg, slik at folk har problem med å skaffe seg ein eigna bustad. Dersom folk ikkje får seg ein plass å bu, kan det lokale næringslivet og kommunane som treng arbeidskraft, få problem. Det kan hindre vekst og utvikling i distriktskommunane.

Om lag halvparten av kommunane i landet har små, usikre eller stagnerande bustadmarknader. Dette er i stor grad distriktskommunar, som er kjenneteikna av mellom anna få tilgjengelege bustader, manglande variasjon i bustadtype og liten aktivitet i bustadbygginga. Det kan vere mangel på eigna bustader både i eige- og leigemarknaden. Det vert i meldinga peikt på nokre hinder for utviklinga i slike bustadmarknader.

Utfordringane i bustadmarknaden gjer at det kan vere eit problem å skaffe seg ein eigna bustad i ulike situasjonar. Det gjeld mellom anna unge og arbeidsinnvandrarar, som kan ha behov for å leige bustad, og barnefamiliar, som ikkje får kjøpt dei tomme bustadene som finst. I tillegg gjeld det eldre som har behov for enkle og praktiske bustader.

Det blir i meldinga peikt på at kommunen har ei sentral rolle når det gjeld å ta tak i bustadutfordringane. Mange kommunar og andre lokale aktørar er initiativrike og prøver ut ulike tiltak. Samstundes ligg det mange stader eit stort potensial i å jobbe meir heilskapleg med utfordringane og å samarbeide betre med private aktørar.

Erfaringane dei siste åra har vist ei rekkje døme på korleis kommunane kan jobbe meir aktivt på bustadmarknaden i distrikta, slik som

  • å stimulere til bruk av tomme bustader

  • å byggje omsorgsbustader og sentrumsnære seniorbustader, som frigjer eldre bustader til barnefamiliar

  • å leggje til rette økonomisk og praktisk for utbyggjarar, mellom anna gjennom attraktive eller rimelege tomter og prioritert handsaming av søknader om bustadbygging

  • å utvikle gode rutinar for forvaltning og gjennomstrøyming i kommunale bustader

  • å styrkje samhandlinga om bustadplanlegginga og bustadarbeidet i kommunen

  • å utvikle prøvebustader for dei som vil prøve ut livet i kommunen

  • å involvere det lokale næringslivet og aktive innbyggjarar

  • å nytte startlånordninga for bustadetablerarar

  • å nytte grunnlånet til bygging av kommunale utleigebustader

I somme kommunar blir diskusjonen om attraktive areal for bustadetablering sterkt kopla til avgrensingar og premissar for arealbruken i området (topografiske og geologiske utfordringar, nasjonale føringar når det gjeld jordvern, strandsoneforvaltning og naturmangfald). Kapasitet, kompetanse og samhandlinga mellom ulike sektorstyresmakter er ein avgjerande faktor for å lette planprosessane.

Av dei om lag 185 000 landbrukseigedomane i landet er 33 000 utan fast busetnad. Mange av desse eigedomane ligg i distriktskommunar. Som ei oppfølging av Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken har regjeringa teke fleire viktige grep for å stimulere til auka omsetnad av landbrukseigedomar utan busetnad, og meir aktiv bruk av mindre eigedomar til busetjing. Som eit ledd i dette er nedre grense for priskontroll på konsesjonspliktige landbrukseigedomar med bustadhus lyfta frå 1,5 til 2,5 mill. kroner.

Gjennom endring av regelen om deling i jordlova vil det bli enklare å dele frå romslege tomter, tun og bustadhus, samstundes som produktivt jord- og skogbruksareal kan bli selt til landbrukseigedomar med aktiv drift. Vidare vil regjeringa innskrenke odelskrinsen og oppheve reglane om odelsfrigjering av landbrukseigedom.

Samla sett inneber desse grepa auka potensial for å nytte landbrukseigedomar som ressurs både for busetjing og verdiskaping.

Det blir i meldinga peikt på at for å lukkast med å etablere bustader i distrikta treng kommunane mange samarbeidsaktørar. Særleg viktig her er innbyggjarane sjølve, det lokale næringslivet og fylkeskommunane. Staten er òg ein samarbeidsaktør gjennom Husbanken, fylkesmennene og Distriktssenteret, mellom anna gjennom å spreie kunnskap om korleis kommunane kan arbeide.

For å støtte kommunane i arbeidet har departementet lansert ei treårig satsing. Gjennom satsinga skal kommunane og andre involverte få utvikle ny kunnskap og stimulere til fleire og ulike typar bustader. Som ein viktig del av satsinga er det etablert ei ny ordning med tilskot til prosjekt som er med på å auke bustadmassen.

Husbanken skal dokumentere erfaringane og sikre at andre kommunar kan dra nytte av dei.

Det var 82 distriktskommunar som søkte om å få ta del i satsinga på bustadetablering. Det inneber at mange fleire enn dei tolv kommunane som er med i prosjektet, kjenner seg att i desse utfordringane og ynskjer å utvikle nye arbeidsformer.

Staten har fleire finansielle verkemiddel som kan stimulere til bustadutvikling i distrikta. Både tilskot til utleigebustader og tilskot til omsorgsbustader gjev kommunane handlingsrom i utviklinga av bustadtilbodet. Startlån og grunnlån medverkar til å gjere bustadinvesteringar moglege. Distriktskommunar nyttar startlån relativt sett meir enn andre kommunar. I område med låg verdi på omsette bustader er det meir vanleg både med startlån og at startlånet utgjer ein høgare del av bustadverdien.

Grunnlånet skal medverke til å sikre naudsynt bustadforsyning i distrikta. Mange av kommunane manglar utleigebustader. Det vil vere med på å auke bustadforsyninga dersom ein kan ta ledige bustader i bruk til utleige. Grunnlånet kan i dag gå til oppføring eller utbetring av bustader, men det er berre mogleg å få grunnlån til kjøp av bustader når det skal vere utleigebustader for prioriterte grupper. Ein utilsikta konsekvens av denne avgrensinga er at private aktørar som vil kjøpe og utbetre bustader for å leige dei ut til arbeidstakarar og andre innflyttarar, ikkje kan få grunnlån til dette føremålet. Regjeringa vil tilpasse regelverket slik at det ikkje hindrar at ein kan få grunnlån til eit føremål som er viktig i samband med bustadforsyning i distrikta.

Det blir i meldinga peikt på at distriktskommunar treng folk til å skape liv og kraft i lokalsamfunna, og verksemder treng stabile og kompetente arbeidstakarar. I tillegg til norske tilflyttarar gjeld det flyktningar, familiesameinte og arbeidsinnvandrarar.

Det blir i meldinga peikt på at innvandrarar representerer potensial for kommunar som ynskjer å halde på eller auke folketalet og for verksemder som treng arbeidskraft. Regjeringa la i 2012 fram Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk – mangfold og fellesskap. Ein hovudbodskap i meldinga var at alle innbyggjarar i Noreg har plikter og rettar.

Ein studie NIBR har laga på oppdrag frå IMDi og Distriktssenteret, viser at mange innvandrarar opplever at dei ikkje får brukt kompetansen dei har med seg frå opphavslandet.

Dersom ein lokalt ynskjer at innvandrarar skal bli buande, må det skapast tilhøyrsle til staden. Både lokalt næringsliv, einskildindivid, frivillige organisasjonar og kommunane speler ei viktig rolle for å lukkast med dette. Språk er ei nøkkelutfordring. Arbeidsinnvandrarar og familiane deira har ikkje rett på gratis norskopplæring slik flyktningar har. Språkopplæring på arbeidsplassen kan difor vere eit viktig tiltak for å betre føresetnadene for å få kontakt med lokalbefolkninga og for å slå røter i lokalsamfunnet.

Lokale, regionale og nasjonale styresmakter kan gje tilskot til gode løysingar til språkopplæring for arbeidsinnvandrarar. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet vil samarbeide med relevante aktørar for å finne ut korleis eit nettbasert tilbod for å møte behovet for norskopplæring på ein betre måte kan utviklast. Kommunal- og regionaldepartementet vil òg ta initiativ til ein dialog med fylkeskommunane om korleis dei kan bidra til betre integrering og språkopplæring.

Bustadspørsmålet er ei anna hovudutfordring i integrerings- og inkluderingsarbeidet. Innvandrarar er som dei fleste nordmenn. Dei vil gjerne eige bustaden framfor å leige han.

Mange innvandrarar har problem med å få banklån på grunn av krav om sikkerheit og eigenkapital. Innvandrarar har liten kjennskap til startlån, bustøtte og anna tilrettelegging for bustadkjøp frå Husbanken. Kommunane kan redusere barrierane ved å gje betre og meir målretta informasjon om desse ordningane og gjennom å leggje til rette for bustadkjøp på anna måte.

NIBR presenterer i rapporten fleire lærestykke til inspirasjon for ei meir heilskapleg satsing på inkludering. Rapporten peikar på at kommunar som lukkast med inkludering, evnar å arbeide på tvers av sektorar mot felles mål. Ei felles rådgjevingsteneste for alle tilflyttarar, anten det er nordmenn, flyktningar, arbeidsinnvandrarar eller familiesameinte, er eit døme på ein slik måte å jobbe på. Departementet meiner at ei felles og godt koordinert rådgjevingsteneste kan vere eit viktig tilskot til ein meir effektiv politikk for å påverke lokal samfunnsutvikling og folketalsutvikling i distriktskommunar på ein positiv måte.

Det blir i meldinga vist til at den demografiske utviklinga, og større forventningar frå innbyggjarane og statlege styresmakter til dei kommunale tenestene, gjer at kravet til kompetanse i kommunane blir større. Dei store barnekulla fødde etter den andre verdskrigen blir snart pensjonistar. Kommunane må difor greie å trekkje til seg relevant og nok kompetanse. Dette krev eit aktivt og systematisk kompetanseutviklingsarbeid i kommunane, gjerne i samarbeid med andre kommunar, offentlege og private aktørar.

I programmet Saman om ein betre kommune, starta i 2011, er kompetanse og rekruttering eitt av fire tema. Målet er å styrkje kommunane si evne til strategisk kompetanseplanlegging og å realisere kompetanse- og rekrutteringstiltak som er tilpassa dei forventningane innbyggjarane og dei utfordringane kommunen har.

Deltakarkommunane får tilgang til eit ressursmiljø og ein fagleg fellesskap med andre kommunar, og kommunane får økonomisk støtte til å gjennomføre prosjektarbeidet. For å delta må kommunane sikre ei god lokal forankring av arbeidet blant folkevalde, administrative leiarar og medarbeidarar og tillitsvalde.

I første pulje, frå 2011, er det elleve kommunar og eitt regionråd (seks kommunar) som jobbar med kompetanse og rekruttering.

Hausten 2012 blei nye kommunar tekne opp i programmet. Søknadane viser ei dreiing over mot tema som omdøme, kompetanse og rekruttering.

Med dei store utfordringane kommunane har med tanke på den demografiske utviklinga og behovet for arbeidskraft, er det naudsynt også å nytte ressursane betre og gjere kommunane betre førebudd på dei endringane som kjem. Regjeringa skal våren 2013 leggje fram ein strategi for innovasjon i kommunesektoren. Fornying og innovasjon vil framleis vere kommunen sitt ansvar, men staten kan medverke til å leggje til rette for innovasjon, nytenking og effektivisering i sektoren.

I mange fylke er det dei siste åra utvikla og sett i gang regionale traineeprogram for å rekruttere og halde på unge vaksne med høg utdanning. Det er gode indikasjonar på at traineeprogram er målretta og effektive som rekrutteringsverkemiddel.

Gjennom MERKUR-programmet legg departementet til rette for å styrkje stillinga til distriktsbutikken. Programmet skal styrkje daglegvaretenesta, men òg leggje til rette for ulike tilleggstenester, som kan styrkje butikkdrifta og gje innbyggjarane eit betre tenestetilbod.

Dei siste åra er det etablert eigne ordningar for investeringsstøtte til daglegvarebutikkar i distrikta. Departementet ser at det no er behov for justeringar. Ein rapport frå Institutt for bransjeanalyse syner at mange daglegvarebutikkar i distrikta har svært svak økonomi og står i fare for å måtte leggje ned. For å oppretthalde eit viktig tenestetilbod i mindre bygder styrkjer departementet ordninga, slik at om lag 200 fleire butikkar kan få støtte til naudsynt opprusting og modernisering.

Det er òg etablert ei eiga ordning for drivstoffanlegg som eit ledd i å utvikle eit heilskapleg tenestetilbod.

I takt med større velstand og meir fritid aukar talet på og bruken av fritidsbustader i norske kommunar. Meir bruk av hyttene og andre fritidsbustader, nye måtar å bruke fritida på og nye typar fritidsinteresser kan utfordre vertskapsrolla og samstundes skape potensial for utvikling av lokalsamfunna.

Hytta har tradisjonelt vore ein del av fritidssfæren der rekreasjon har vore viktig. Dagens moderne fritidsbustader har ei utforming og eit bruksmønster som stiller større krav til standard og dermed ei økonomisk investering som gjer fenomenet interessant også i samanheng med næringsøkonomi og sysselsetjing. Ein medviten hyttepolitikk i kommunane har potensial til å påverke samfunnsutviklinga lokalt på fleire måtar.

Hyttebygging og bruk av hyttene kan stimulere lokal omsetjing og sysselsetjing i næringar som bygg og anlegg, tenester, handel, reiseliv og opplevingar.

Det blir i meldinga vist til at det for kommunane er viktig å liggje framfor utviklinga med planarbeid og tilrettelegging for hytteutbygging og lokal verdiskaping. Tydelege regionale og kommunale planar og strategiar gjer det meir føreseieleg for utbyggjarinteresser. Eit ope og inkluderande førearbeid er viktig for å redusere potensielle konfliktar mellom anna knytt til arealbruk mellom utbygging og naturmangfald og mellom lokalbefolkninga og hytteeigarane. Planlegging kan òg vere med på å styrkje potensialet for det lokale næringslivet, mellom anna til å vere konkurransedyktig når det gjeld leveransar av varer og tenester.

Ved å leggje til rette for fjernarbeid kan kommunane stimulere til meir bruk av hytta, og dermed påverke den lokale verdiskapinga. Utbygging av breiband og mobildekning i område med hytter blir viktig for å sikre fleksible hyttekontorløysingar.

Det blir i meldinga peikt på at det i kommunar der fritidsbustader er viktige, kan vere lurt å leggje til rette for møteplassar og samarbeid mellom dei fastbuande og brukarane av fritidsbustadane. Det finst fleire døme på at det er vilje blant deltidsinnbyggjarar til å delta i lokalsamfunnet. Gjennom ei meir systematisk tilnærming til å avdekkje kva typar tenestetilbod hytteeigarane ynskjer, og som lokalt næringsliv kan levere, ligg også eit potensial for verdiskaping.

For hyttekommunane handlar utfordringa når det gjeld deltidsinnbyggjarar, også om samanhengen mellom forventningar om eit godt tenestetilbod og kva handlingsrom kommunen har for å møte forventningar og forpliktingar. Per i dag er det kanskje på plansida og særleg når det gjeld byggjesakshandsaming trykket er størst på tenestesida. Det er likevel grunn til å tru at trykket også vil kome på andre kommunale basistenester i framtida om utviklinga held fram i same takt.

Per i dag seier eit fleirtal av hyttekommunane at dei opplever tenesteytinga til fritidsbefolkninga som lite utfordrande. Fylkesmannen kan i fordelinga av skjønsmidlar til kommunane ta omsyn til kommunar som har relativt høge kostnader med mange fritidsbustader.

I meldinga framgår at kommunesektoren betyr meir i mindre arbeidsmarknader enn i større. Sektoren yter tenester som er viktige for næringsliv og folk, etterspør varer og tenester og er ein stor arbeidsgjevar. Kommunane etterspør arbeidskraft med ulik kompetanse og medverkar til å gjere arbeidsmarknaden breiare.

Det blir i meldinga peikt på at kombinasjonen av generalistkommunesystemet, ein stor kommunal sektor, ein finmaska kommunestruktur og eit utjamnande inntektssystem har gjort at kommunesektoren i avgjerande grad er med på å oppretthalde busetnadsmønsteret i landet.

Generalistkommunesystemet inneber at alle kommunar, uavhengig av storleik, busetnadsstruktur og demografi, er pålagde dei same oppgåvene gjennom lov. Det same finansieringssystemet gjeld for alle. Systemet har lagt til rette for at innbyggjarane i alle delar av landet har god tilgang til eit offentleg tenestetilbod og har likeverdige høve til å delta i og påverke avgjerder som vedkjem kvardagen deira, jf. Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune styring og samspel.

Det er eit etablert prinsipp at offentlege oppgåver bør liggje på det lågast moglege effektive forvaltningsnivået. Kommunane har difor i dag ein brei og tung oppgåveportefølje, med ansvar for sentrale velferds- og forvaltningsoppgåver.

Distriktskommunar er gjerne kjenneteikna av at dei har eit spreidd busetnadsmønster, store areal og store avstandar. For at innbyggjarane skal få tilgang til dei kommunale tenestene, er det difor naudsynt med fleire mindre tenesteeiningar. Kommunar med spreidd busetnadsmønster treng difor fleire tilsette, noko som fører til større utgifter for kommunen. Slike og andre kostnadsskilnader mellom kommunane blir i prinsippet utjamna fullt ut i inntektssystemet.

Det er til dels store skilnader i inntekter mellom kommunane. Dette kjem av stor variasjon i skatteinngangen, som berre delvis blir utjamna. Kommunar med høge utgiftskorrigerte inntekter har betre føresetnader for å gje eit godt tenestetilbod.

Størstedelen av dei kommunale arbeidsplassane følgjer av busetnadsmønsteret og tenesteytinga. Talet på kommunar betyr såleis mindre. Ein kan likevel tenkje seg at mange og små kommunar kan gje fleire arbeidsplassar knytte til administrasjon, og at slike arbeidsplassar kan gje ein breiare arbeidsmarknad i mange lokalsamfunn. Dei regionalpolitisk grunngjevne tilskota i inntektssystemet gjev òg grunnlag for betre tenestetilbod og fleire arbeidsplassar i distriktskommunar.

Det overordna føremålet med inntektssystemet er å utjamne føresetnadene for at kommunane skal kunne gje eit likeverdig tenestetilbod til innbyggjarane sine. Ved fordelinga av rammetilskotet blir det teke omsyn til strukturelle ulikskapar i kostnadene kommunane har (utgiftsutjamning) og ulikskapar i skatteinntektene (inntektsutjamning). Utjamninga av dei økonomiske føresetnadane kan seiast å utgjere den breie regionalpolitikken i inntektssystemet. Inntektssystemet inneheld også tilskot som er grunngjevne ut frå distrikts- og regionalpolitiske mål. Det er Nord-Noreg-tilskotet, småkommunetilskotet, distriktstilskot Sør-Noreg, veksttilskotet og storbytilskotet. Tilskota har ein samla verdi på 3,2 mrd. kroner, som svarer til 2,8 pst. av det samla rammetilskotet til kommunane for 2013. I tillegg ligg det inne om lag 450 mill. kroner i skjønstilskotet, som kompensasjon for auka arbeidsgjevaravgift. Det blir i meldinga gitt ei utgreiing om dei ulike tilskota.

Det blir i meldinga peikt på at ein sterk kommunesektor ikkje berre gjev gode tenester til folk i heile landet. Han er òg ein stabiliserande faktor i mange kommunar og lokalsamfunn. Kommunesektoren utgjer ein større del av sysselsetjinga jo mindre arbeidsmarknaden er. Den totale offentlege tenesteytinga er derimot jamnare fordelt sidan statleg sysselsetjing er klart høgare i dei største arbeidsmarknadene.

Det er ulike årsaker til at kommunal sektor er størst i dei minste kommunane. For det første krev kommunesektoren i desse områda fleire arbeidstakarar grunna mange og små einingar. For det andre vil graden av kommunal sysselsetjing vere høg dersom aktiviteten i den private og statlige sektoren er låg. For mange kommunar har inntektssystemet generelt, og regionaltilskota spesielt, gjort det mogleg å oppretthalde kommunal sysselsetjing og ha eit godt tenestetilbod trass i svikt i privat sektor og nedgang i folketalet. Skilnader i kommunal sysselsetjing i ulike kommunetypar kan òg vere påverka av ulik grad av utsetjing av tenester til private. Særleg i Oslo blir ein del kommunale oppgåver utførte av private, noko som gjev færre kommunalt tilsette.

I Distrikts-Noreg er kommunesektoren viktig for å skape ein breiare og meir variert arbeidsmarknad, særleg for personar med høgare utdanning. Ein større del av befolkninga i dei største arbeidsmarknadene har universitets- og høgskuleutdanning. Det er òg tilfellet for dei tilsette i kommunal sektor, men her er skilnadene mindre.

Samhandlingsreforma tredde i kraft 1. januar 2012. Samhandlingsreforma skal medverke til at innbyggjarane får fleire og betre helsetenester lokalt.

Det blir i meldinga vist til at samhandlingsreforma vil medverke til å spreie kompetansearbeidsplassar. Kommunane får gjennom tiltaka i reforma insentiv til å rekruttere helsepersonell og annan nøkkelkompetanse. Det er innført økonomiske insentivordningar for å stimulere kommunane til å satse meir på førebygging og å styrkje helse- og omsorgstilbodet. Det er innført kommunal betaling for utskrivingsklare pasientar og kommunal medfinansiering for somatiske innleggingar. Det er overført 5,6 mrd. kroner til kommunane til desse oppgåvene. Det tas sikte på å innføre ein plikt for kommunane til å ha eit omgåande-hjelp-døgntilbod frå 2016, og det er etablert ei finansieringsordning for å fase dette inn over fire år. Dette vil krevje ein styrkt medisinsk og helsefagleg kompetanse i kommunane. Eit anna døme er at det blir etablert lokalmedisinske senter med fleirfaglege tilbod, som rehabilitering, legetenester og psykisk helsetilbod, ofte som interkommunalt samarbeid. Desentraliserte spesialisthelsetenester, som til dømes dialyse, røntgen og behandling av KOLS, kan òg, i samarbeid med helseføretak, inngå i desse sentra. Som ei overgangsordning blir det gjeve statlege tilskot for å stimulere til ei slik etablering.

Skal kommunane lukkast med desse oppgåvene, må dei leggje til rette for gode fagmiljø for å rekruttere og halde på kompetanse.

Både fleire oppgåver innan helse- og omsorgstenester og den nye folkehelselova inneber at kommunane må leggje større vekt på helseperspektivet i kommuneplanlegginga. For å betre kompetansen i langsiktig og strategisk samfunnsplanlegging på folkehelsefeltet på lokalt og regionalt nivå er det etablert eit opplærings- og utdanningsprogram i regi av KS på oppdrag frå Helsedirektoratet. Programperioden går over fire år, og skal vare ut 2015. Regjeringa vil leggje fram ein stortingsmelding om folkehelse våren 2013.

Samhandlingsreforma får følgjer langt utover helsesektoren. Ho vil gjere sitt til å endre kommunane si rolle og styrkje lokale og regionale samarbeidsstrukturar.

Regjeringa la i 2012 fram Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal. Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren. Meir bruk av elektronisk kommunikasjon mellom kommunale tenester og spesialisthelsetenesta vil også gjere det enklare for helsepersonell i distrikta å få til god samhandling og få tilgang på informasjon.

Komiteen mener attraktive lokalsamfunn og lokal utviklingskraft er viktige forutsetninger for å nå distrikts- og regionalpolitiske mål om bosetting og verdiskaping. Komiteen støtter opp om meldingens understreking av samspillet mellom lokalt engasjement, frivillig sektor, næringslivet og kommunen i det lokale samfunnsutviklingsarbeidet.

Komiteen vil understreke at det har vært bred politisk enighet om at kommunene skal tilby likeverdige tjenester i hele landet. En god og forutsigbar kommuneøkonomi gir mulighet for et bedre tjenestetilbud til innbyggerne. Komiteen ønsker en fortsatt prioritering av kommuneøkonomien og en videreføring av de regionale ordningene i det kommunale inntektssystemet.

Komiteen viser til at det i meldingen påpekes at det er i områder med små arbeidsmarkeder og få sysselsatte i vekstnæringene at vi i hovedsak finner distriktsproblemene. Det pekes videre i meldingen på noen grunnleggende forutsetninger for at folk velger å flytte til og bli boende en plass: Tilgang på arbeid, bolig, gode tjenester, kultur- og fritidstilbud, tilfredsstillende infrastruktur og et inkluderende og åpent samfunn er viktige trekk i attraktive lokalsamfunn.

Komiteen mener at nærhet og likeverd mellom de som fatter vedtak og de som vedtakene gjelder, er et godt grunnlag for levende folkestyre og trygge og levende lokalsamfunn.

Komiteen peker på at lokale ildsjeler, frivillig sektor og et levende lokaldemokrati alle er viktige bestanddeler og aktører i attraktive lokalsamfunn.

Komiteen vil understreke frivillig sektors viktige rolle for demokratiet, for tilbudet til innbyggerne og som samfunnsutvikler.

Komiteen viser til at Frivillighet Norge under Stortingets høring av meldingen 15. april 2013 framhevet de frivillige organisasjonene som viktige nærmiljøskapere: Organisasjonene tilbyr kulturopplæring og -tilbud, bygger folkehelse, forebygger sykdom, driver omsorgs- og behandlingstilbud og bidrar med beredskap og trygghet. Organisasjonene tilbyr barn, unge, voksne og gamle meningsfulle aktiviteter og møteplasser, og er viktige som kanaler til deltakelse i samfunnet og demokratiet. Komiteen deler denne beskrivelsen.

Komiteen viser videre til at Frivillighet Norge etterlyste konkrete tiltak for å styrke kapasitet og kompetanse i kommunene for å ta vare på ildsjeler og lokalt engasjement. Komiteen deler ambisjonen og mener at det kanskje viktigste, konkrete tiltaket staten kan tilby i denne sammenheng, er en god og forutsigbar kommuneøkonomi. Komiteen mener den nasjonale politikken for lokal samfunnsutvikling først og fremst skal sikre at kommunene har kapasitet og kompetanse til å ta vare på ildsjeler og lokalt engasjement i samfunnsutviklingsarbeidet. Meldingen slår fast at kapasiteten og kompetansen skal styrkes. Komiteen viser også til at meldingen påpeker at kommunen må være en arenabygger og samarbeidspartner for frivillig sektor, næringslivet og innbyggerne. Komiteen mener samarbeidsplattformen utarbeidet av Frivillighet Norge og KS kan være et godt eksempel på en samarbeidsplattform, men mener det må være opp til de lokale myndigheter og organisasjoner selv å velge de løsninger og samarbeidsformer som utnytter lokale forutsetninger best.

Komiteen vil spesielt påpeke det meldingen tar opp omkring boligmangel som kan bremse utviklingen i mange distriktskommuner. Mange distriktskommuner med folketallsvekst har en utfordring i å finne gode og attraktive boliger til innflyttere. Det kan hindre ytterligere vekst og utvikling i distriktskommuner og næringsliv som trenger arbeidskraft.

Komiteen viser til at det i meldingen trekkes fram flere eksempler på hvordan kommuner kan jobbe mer aktivt på boligmarkedet for å få fram flere og mer varierte boliger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, henviser videre til Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve, der regjeringen legger opp til økt boligbygging gjennom blant annet raskere saksbehandlingstid, samordning av planlegging i pressområdene, gjennomgang av innsigelsesinstituttet med mer.

Flertallet vil dessuten også peke på eiendomspolitikken i landbruket. I dag er svært mange landbrukseiendommer uten fast bosetting. I Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken har regjeringen tatt flere grep for å stimulere til økt omsetning av landbrukseiendommer uten bosetting. Flertallet viser til at forslag om å innskrenke odelskretsen og oppheve reglene om odelsfrigjøring ved kjøp av odelseiendom som tilleggsjord er fulgt opp gjennom lovforslag i Prop. 128 L (2012–2013).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptiske til kravene om universell utforming og energieffektivitet (Tek 10 – Tek 15) når det gjelder nye boliger. Disse kravene vil virke sterkt fordyrende, noe som er spesielt uheldig i en tid hvor det er bygget altfor få nye boliger i forhold til behovet. Særlig vil dette ramme unge mennesker i distriktene.

Komiteen vil understreke at den demografiske utviklingen og større forventninger fra innbyggerne og statlige myndigheter til de kommunale tjenestene, gjør at krav til kompetanse i kommunene blir større. Rekruttering av relevant og nok kompetanse er derfor en kritisk faktor i kommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, støtter understrekingen i meldingen av den betydning landets kommuner har i å opprettholde bosettingsmønsteret. Flertallet viser til at distriktskommuner ofte er kjennetegnet av at de har spredt bosetting og store arealer og avstander. For at innbyggerne skal få tilgang til de kommunale tjenestene er det derfor nødvendig med flere mindre tjenesteenheter. Kommuner med spredt bosettingsmønster trenger derfor flere ansatte, noe som fører til større utgifter for kommunen. Flertallet viser til at slike og andre kostnadsforskjeller i prinsippet blir utjevnet fullt ut i inntektssystemet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at inntektssystemet for kommunene ble endret i 2009 og 2011, på bakgrunn av utredninger fra Sørheimutvalget og Inntektssystemutvalget, jf. NOU 2005:18. Dette flertallet peker på at det er til dels store variasjoner mellom kommunene i skatt per innbygger, og at forskjeller i inntektsnivå påvirker mulighetene kommunene har til å gi tjenester til sine innbyggere. For å sikre en jevnere fordeling av inntekter og større forutsigbarhet for kommunene har regjeringen redusert andelen av kommunesektorens inntekter som kommer fra skatt fra 50 til 40 pst. Den kommunale selskapsskatten er avviklet, og for kommunene er graden av skatteutjevning økt fra 55 til 60 pst. Dette gjør at også næringssvake kommuner blir i stand til å legge til rette for ny næringsvirksomhet og økt verdiskapning. Dette flertallet mener en reversering av disse tiltakene ville være meget uheldig, da det ville øke forskjellene mellom skattesterke og skattesvake kommuner og derigjennom endre forutsetningene deres for å kunne yte gode tjenester til sine innbyggere. Det ville også gjøre det vanskeligere for skattesvake kommuner i hele landet å være pådrivere og tilretteleggere for næringsutvikling og verdiskaping.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker viktigheten av at inntektssystemet bidrar til å utjevne forutsetningene for at kommunene skal kunne gi et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne sine. Ved siden av inntekts- og utgiftsutjamning inneholder inntektssystemet også tilskudd som er begrunnet ut fra distrikts- og regionalpolitiske mål: Nord-Norge-tilskuddet, småkommunetilskuddet, distriktstilskudd Sør-Norge, veksttilskuddet og storbytilskuddet. Flertallet vil fremheve inntektssystemet som en sentral del av distrikts- og regionalpolitikken.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at Bolystordningen, som forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med fylkeskommunene, skal legge til rette for at kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet skal bli mer attraktive å bo i og flytte til. I 2013 er det bevilget 35 mill. kroner på kap. 552 post 72 til Bolyst. Etter søknad kan det tildeles støtte til lokale, regionale og nasjonale pilotprosjekter, som skal fremme attraktive lokalsamfunn både for næringslivet og befolkningen. Bl.a. tildeles det midler til prosjekter som skal legge til rette for integrering av innvandrere og tilflyttere, stedsutvikling og ungdomsprosjekter. Dette flertallet viser til at antall søknader om tilskudd fra Bolystordningen har økt betydelig fra 2012 til 2013. Mens det i 2012 ble søkt om støtte på til sammen 114 mill. kroner, ble det før søknadsfristens utløp i 2013 søkt om støtte på til sammen 173 mill. kroner. Dette flertallet viser til at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett, Prop. 149 S (2012–2013), foreslo å øke bevilgningen over kap. 552, post 72 med 20 mill. kroner, slik at total ramme til Bolyst blir 55 mill. kroner i 2013.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også vise til kommunens rolle som næringsutvikler. Kommunenes lokalkunnskap og nærhet til innbyggerne og næringslivet gir dem gode forutsetninger i denne rollen. Ofte er kommunen de som først møter virksomheter og gründere. Flertallet vil understreke betydningen av god dialog og godt samarbeid med Innovasjon Norge, fylkeskommunene og fylkesmennene.

Flertallet vil vise til kommunale og regionale næringsfond som viktige virkemidler i næringsutvikling, som gir rom for å forme innsatsen i tråd med lokale utfordringer og behov. En evaluering av ordningen viser at resultatene av fondsbruken er best der det er inngått samarbeidsavtaler mellom for eksempel kommunen og Innovasjon Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter siktemålet om mer robuste regioner og kommuner, men vil presisere at regioner er noe annet enn fylkeskommuner. Disse medlemmer anser fylkeskommunen for å være en administrativ konstruksjon som kan være lite hensiktsmessig for regional utvikling. Disse medlemmer mener imidlertid tiltakene som er foreslått i Meld. St. 13 (2012–2013) er for snevre og neppe vil være tilstrekkelige til å oppfylle de fastsatte mål. Disse medlemmer mener at det riktige virkemidlet for å oppnå mer robuste kommuner er sammenslåing av kommuner.

Disse medlemmer vil også vise til at kommuner med fordel kunne overta mange av fylkeskommunens oppgaver og at fylkeskommunen må anses som et unødvendig forvaltningsledd. Beregninger har vist at det arbeider 2 630 mennesker i administrative stillinger i landets fylkeskommuner. Mange av disse arbeidstakerne må anses for å være godt kvalifisert for stillinger i kommuner, som med nedleggelse av fylkeskommunene vil bli tilført nye oppgaver, mens andre vil kunne dekke behovet for arbeidskraft i privat sektor.

Disse medlemmer mener utviklingen i kommuneøkonomien tilsier at det er behov for reformer. For tiden står 47 kommuner på den såkalte ROBEK-listen, noe som innskrenker disse kommunenes økonomiske spillerom og evne til å oppfylle sine oppgaver når det gjelder tjenester til befolkningen. Disse medlemmer mener at statlige tilskudd til kommunene bør baseres på et objektivt differensiert innbyggertilskudd og et opplegg med behovsstyrt statlig finansiering ved en del tjenester. Videre mener disse medlemmer at det må gis åpning for fritt skattøre og at selskapsskatten tilbakeføres til kommunene.

For øvrig vil disse medlemmer ta avstand fra hyllesten av fylkeskommunen som næringsutvikler, som fremgår av meldingen. Disse medlemmer mener at det ikke foreligger noe empirisk grunnlag som kan berettige en slik hyllest.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til utfordringene i boligmarkedet. En bolig er mer enn stedet vi bor, det er hjemmet vårt. Derfor er det viktig å legge til rette for at alle har et sted å bo, at det er mulig å bo der i landet man ønsker, at det bygges nok boliger og at folk flest får råd til å bo i boligene.

Vi blir stadig flere nordmenn. Det bygges for tiden ca. 10 000 boliger for lite hvert år. I tillegg er det en intern flytting i Norge i retning av tettstedene. Det er derfor flere som vil ha bolig enn det er boliger i markedet, og da presses prisene opp. Prisen på eneboliger er firedoblet de siste 20 årene, og prisen på leiligheter er syvdoblet. Dette gjør det utfordrende, spesielt for unge førstegangsetablerende, å komme inn på boligmarkedet.

Disse medlemmer viser til at boligmarkedet styres av tilbud og etterspørsel. Etterspørselen er i dag svært stor i enkelte områder, og disse medlemmer har derfor fremmet flere konkrete tiltak for å hjelpe på tilbudssiden. Disse medlemmer mener det viktigste politiske tiltaket er å sørge for at det bygges nok boliger. Her er rammevilkårene for byggenæringen viktig, fordi den bokstavelig talt produserer dine og mine hjem. Mangel på godkjente arealplaner, lite helhetlig planlegging, statlige innsigelser, samt størrelsen på kommunenes tomtereserver og flaskehalser i byggesaksbehandlingen har lenge begrenset boligbyggingen i store deler av Norge. Disse medlemmer mener det er behov for nye ideer og bedre løsninger i boligpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at fire av fem eier sin egen bolig i Norge, noe som er den høyeste eierandelen i Norden, og blant de høyeste i verden. Høyre ønsker å bygge opp under eierlinjen og «selveierdemokratiet», fordi det at folk flest eier bolig bidrar til høy velstand for et bredt lag av befolkningen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Representantforslag 8:130 S (2011–2012) om en ny bolig- og byutviklingspolitikk for bærekraft og livskvalitet, der Kristelig Folkeparti fremmet en rekke forslag for å styrke boligbyggingen i Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunesektoren. Endringer skal sikre og stimulere til en positiv utvikling i kommunenes inntekter. Målet er å bygge opp under det lokale selvstyret ved at kommunene får beholde en andel av selskapsskatten og en større del av egne skatteinntekter. Vekstkommunenes utfordringer må ivaretas bedre.

Disse medlemmer viser til at da inntektssystemet ble behandlet i 2009, tok Høyre flere initiativ for at det skulle sikres bred politisk enighet om inntektssystemet for kommunesektoren for å sikre et mer forutsigbart, enkelt og rettferdig inntektssystem. Dessverre valgte regjeringen å vedta et system som kun fikk helhetlig støtte fra de rød-grønne regjeringspartiene. Det har ført til at dagens modell for fordeling opprettholder et avhengighetsforhold mellom stat og kommune, noe disse medlemmer ønsker å endre.

Disse medlemmer mener at det i dag legges for lite vekt på hva kommunen og dens innbyggere skaper. For disse medlemmer er det viktig å vri inntektssystemet over fra å være et system for statlige politiske føringer over til et system som legger til rette for, og belønner innovasjon, vekst og kreativitet. Samtidig er det viktig å fremheve verdien av at kommunenes inntekter har lokal forankring. Målet om at en andel av lokale skatteinntekter skal tilfalle lokalsamfunnet er basert på ønsket om å styrke koblingen mellom de som betaler skatten, de lokale beslutningstagerne, og brukerne av tjenestene.

Disse medlemmer ønsker bære- og livskraftige kommuner som skaper varme lokalsamfunn – ikke tomme skall som styres av staten. For disse medlemmer er de gode lokalsamfunnene og tjenestetilbud med kvalitet viktigst. Skal det lokale selvstyret fungere, må regjeringen være en tilrettelegger, og ikke en grensesetter. Det betyr at når kommuner klarer å skape verdier, bør de ha noe igjen for dette, derfor ønsker disse medlemmer at kommunene skal finansieres av en større del av egne skatteinntekter, og få beholde en andel av selskapsskatten. Mindre statlig overføringsavhengighet og høy lokal finansiering av kommunale tjenester vil bidra til å styrke det lokale selvstyret og bidra til økt effektivitet i tjenesteproduksjonen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at staten, gjennom overføringene til kommunene, må sikre kommunalt handlingsrom, og ta høyde for de ulike utfordringene som finnes både mellom og innenfor landsdeler. Inntektssystemet må i større grad også ta høyde for distriktskommuner med stor vekst i folketallet og tilsvarende utfordringer. Dette medlem mener det er helt sentralt at alle skal få tilbud om grunnleggende tjenester med god kvalitet, uavhengig av om man bor i distriktet eller i byen.

Dette medlem mener videre at sterke og slagkraftige regioner er en viktig forutsetning for utvikling alle steder i landet, basert på lokale og regionale fortrinn. Dette medlem vil ha en reell regionreform som sikrer dette.

Dette medlem mener en del oppgaver er mest hensiktsmessig å legge til regionalt nivå. Dette medlem ønsker større og mer slagkraftige regioner enn dagens fylkeskommuner. Det regionale nivået må styres av et direkte folkevalgt organ for å sikre reelt demokrati.

Dette medlem mener større regioner enn dagens fylkeskommuner vil åpne for at flere oppgaver kan løses regionalt. Det forutsetter at Stortinget og departementene gir fra seg makt til regionforsamlingene.

Dette medlem peker på at de geografiske forholdene i Norge er slik at regionene vil måtte bli av ulik størrelse. Regionnivået må være direkte folkevalgt styrt for å sikre reelt demokrati. Den regionale statsforvaltningen må ha ansvar for kontroll- og tilsynsoppgaver og rettledning. Utøvende styring og politiske skjønnsmessige vurderinger må overføres til det folkevalgte regionale nivået. Dette medlem mener det fremtidige regionnivået må få hovedansvaret for helhetlig regional utvikling. En vellykket distrikts- og regionalpolitikk forutsetter at det tas utgangspunkt i egne regionale forutsetninger og behov. Dette medlem mener videre at statlig politikk må samordnes på regionalt nivå. Regionalisering av statlig virksomhet bør i størst mulig grad samsvare med de folkevalgt styrte regionene.

Dette medlem trekker frem at sentrale oppgaver for det regionale nivå vil være videregående opplæring, regional høyere utdanning og forskning, innovasjon og næringsutvikling, samferdsel, kultur, oppgaver innen helse, miljø og landbruk, samt sektoroverskridende og kommuneoverskridende planlegging.

Dette medlem mener flere av virkemidlene som i dag forvaltes av staten, må overføres til regionene. Transport- og infrastrukturtiltak, personrettede og næringsrettede virkemidler må sees mer i sammenheng. Dette er alle oppgaver som krever politiske prioriteringer, som bør sees i sammenheng og som er for omfattende til at den enkelte kommune kan ivareta ansvaret. Dette medlem mener et politisk styrt regionnivå dermed vil være et nødvendig redskap for å legge makt og beslutninger nærmest mulig dem det gjelder.

Forrige kapittelNeste kapittel