Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen endringer
i naturmangfoldloven og friluftsloven.
Endringene i naturmangfoldloven innebærer en presisering
av reglene om verneforskrifter generelt, og om forskrifter for landskapsvernområder
spesielt. Det foreslås også en endring i naturmangfoldloven om adgang
til å delegere kompetansen til å foreta mindre endringer i verneforskrifter,
og en endring om fylkesmannens klagerett, samt endring om overgangsbestemmelser
for verneforskrifter.
Et forslag om endring i friluftsloven innebærer en
oppretting som ved en inkurie oppsto ved endringsloven 16. september
2011.
Naturmangfoldloven er myndigheten til å fatte vedtak
om områdevern lagt til Kongen i statsråd, og som er gitt myndighet
til – innenfor rammen som gjelder for den enkelte vernekategori
– å forby eller regulere virksomhet som i seg selv eller sammen
med annen bruk kan motvirke formålet med vernet. Formuleringen «Kongen
i statsråd» innebærer at adgangen til å delegere myndighet til å
foreta mindre endringer i verneforskrifter fastsatt med hjemmel
i naturmangfoldloven er avskåret.
Det foreslås å fastsette i § 34 at Kongen kan
foreta mindre endringer i forskrifter om verneområder fastsatt i
medhold av naturmangfoldloven. Dette omfatter myndighet til å endre
verneområdets navn, rette feil og unøyaktigheter i beskrivelsen
av det vernede området og foreta grenseendringer som omfatter mindre
arealer (utvidelse eller innskrenkninger) som ikke har nevneverdig
betydning for private interesser.
Naturmangfoldloven § 34 gir nærmere regler om hva
som kan og skal reguleres i verneforskrifter. Det er en fast praksis
for at det i verneforskrifter gis nærmere regler for hvilke tiltak
som er forbudt, hvilke tiltak som kan gjennomføres uhindret av vernet,
og hvilke tiltak som kan tillates etter søknad.
For å klargjøre at det i verneforskriftene kan pålegges
søknadsplikt for nærmere angitte tiltak, foreslås det å tydeliggjøre
at det i forskrift om verneområder kan fastsettes søknadsplikt for
tiltak, og at brudd på søknadsplikten i seg selv er straffbart.
Naturmangfoldloven § 36 fastsetter nærmere regler
om landskapsvernområder, at de vernes mot en vesentlig endring av
landskapets særpreg eller karakter.
Departementet mener at tiltak i landskapsvernområder
ikke skal vurderes isolert, men også opp mot andre tiltak. Det foreslås
derfor en klargjøring i § 36 av hva det kan fastsettes bestemmelser
om i forskrift om landskapsvernområder når det gjelder tiltak –
som sett i sammenheng med andre tiltak – kan være i strid med verneformålet.
Fylkesmannens klagerett i dag er hjemlet i delegasjonsvedtakene
som legger forvaltningsmyndigheten til nasjonalpark- og verneområdestyrer. Departementet
anser det som hensiktsmessig at dette også presiseres i naturmangfoldloven
§ 62, som er den generelle bestemmelsen i loven om myndighet og
klagerett.
For at presiseringene om søknadsplikt og om rammene
for hva som kan forskriftsreguleres i landskapsvernområder skal
gis virkning også for eldre verneforskrifter, foreslås det i proposisjonen
en tilføyelse om dette i naturmangfoldloven.
Det foreslås at rammene for hva som kan reguleres
i forskrift for det enkelte landskapsvernområde, samt lovfestingen
av søknadsplikt for samtlige vernekategorier, også gjøres gjeldende for
verneforskrifter fastsatt etter naturvernlovene av 1970, 1954 og
1910.
Ved lovendring 16. september 2011 ble friluftsloven
§ 22 som regulerer friluftsorganenes oppgaver, endret. For å rette
en feil som da oppsto foreslås det en oppretting i § 22, som medfører
at en ikke tilsiktet endring som følger av lov 16. september 2011
om friluftslivet reverseres.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm
og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn
Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til at det nå foreslås enkelte
endringer og presiseringer i naturmangfoldloven og friluftsloven. Komiteen merker
seg at forslagene har vært sendt på høring. Komiteen viser
til proposisjonen kapittel 10 der endringene i naturmangfoldloven
og friluftsloven i korte trekk er beskrevet å innebære følgende:
«Endringen i 34 fjerde ledd nytt annet punktum innebærer
en klargjøring av at det i verneforskrifter kan fastsettes søknadsplikt
for visse tiltak, og at overtredelse av denne søknadsplikten kan
påtales.
Bestemmelsen i § 34 sjette ledd innebærer
at Kongen kan foreta mindre endringer i verneforskrifter innen de
rammer bestemmelsen angir. Dette omfatter myndighet til å endre
verneområdets navn, rette feil og unøyaktigheter i beskrivelsen
av det vernede området og foreta grenseendringer som omfatter mindre
arealer (innskrenkinger og utvidelser) som ikke får nevneverdig
betydning for private interesser. Mindre grenseendringer vil primært
være aktuelt i forbindelse med oppfølging av grensemerking av verneområdene.
Det er vanlig at jordskifteretten på oppdrag fra vernemyndigheten,
og i samråd med berørte grunneiere, foretar grensemerking i terrenget.
Det er da ikke uvanlig at det oppdages feil og unøyaktigheter i
opprinnelig vernekart, som medfører at vernekart og jordskiftekart
ikke stemmer overens. Det kan også forekomme at den vedtatte grense
ikke lar seg fysisk merke på grunn av terrengforhold. For å bringe
den vedtatte vernegrense i tråd med jordskiftekart og fysisk merking,
kan det vedtas en mindre grenseendring i henhold til bestemmelsen.
Forslaget
i § 36 annet ledd femte punktum innebærer en klargjøring av hva
det kan fastsettes bestemmelser om i forskrift om landskapsvernområder
når det gjelder tiltak som sett i sammenheng med andre tiltak kan
være i strid med verneformålet, og annet ledd første punktum klargjør
at også tiltak som kan gi sumvirkninger i landskapsvernområder kan
påtales.
Forslaget i § 62 tredje ledd, annet punktum
innebærer en kodifisering av den klagerett fylkesmannen har i dag
som følge av delegasjonsvedtakene fattet i medhold av annet ledd.
Bestemmelsen
i § 77 nytt tredje punktum innebærer at endringene i § 34 om søknadsplikt
og § 36 annet ledd også gis virkning for verneforskrifter fastsatt
i medhold av naturvernlovene av 1970 og 1954, og lov om naturfredning
av 1910.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter forslaget i § 62 tredje ledd som innebærer
en kodifisering av den klagerett fylkesmannen har i dag som følge
av delegasjonsvedtakene fattet i medhold av annet ledd. Disse
medlemmer mener imidlertid at det er uheldig at vernestyrenes
sekretariat har et ansettelsesforhold hos et organ som har klagerett over
styrenes vedtak, og ber om at denne ordningen revurderes. Disse
medlemmer deler her de innvendingene som har kommet i høringsrunden
fra Utmarkskommunenes Sammenslutning og Norges Fjellstyresamband.
Komiteen viser til
at forslaget til endringer i friluftsloven innebærer en oppretting
i § 22, som medfører at en ikke tilsiktet endring som følger av
lov 16. september 2011 nr. 41 om friluftslivet reverseres. Endringen
som reverseres er opphevingen av de tidligere annet og tredje punktum
i annet ledd, som regulerte fylkeskommunens, fylkesmannens og kommunens
kompetanse. Departementet foreslår at tidligere annet og tredje punktum
tas inn i lovteksten igjen, som nytt tredje ledd.
Komiteen merker seg at forslagene
innebærer en forenkling og en lovfesting av eksisterende praksis
på disse områdene, og at forslagene i seg selv ikke har noen økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak
om endringer i naturmangfoldloven og friluftsloven
I
I lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet gjøres følgende
endringer:Lovens tittel skal lyde:Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet
(friluftsloven)§ 22 nytt tredje ledd skal lyde:
Kommunen og fylkeskommunen har rett til å opptre,
klage og i tilfelle reise søksmål for å ivareta almenhetens interesser
i alle saker av interesse for friluftslivet. Fylkesmannen kan opptre,
klage og i tilfelle på vegne av staten reise søksmål for å ivareta
almenhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet.
II
I lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens
mangfold gjøres følgende endringer:
§ 34 fjerde ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Det kan også gis bestemmelser om at visse tiltak ikke
må utføres uten at søknad på forhånd er sendt forvaltningsmyndigheten
og denne deretter har gitt tillatelse.
Nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.
§ 34 nytt sjette ledd skal lyde:
For etablerte verneområder kan Kongen delegere
adgangen til å foreta følgende mindre endringer i verneforskriftene:
1. endre verneområdets navn
2. rette opp feil og unøyaktigheter i beskrivelsen
av verneområdet
3. foreta grenseendringer som omfatter mindre
arealer og som ikke får nevneverdig betydning for private interesser.
§ 36 annet ledd skal lyde:
I et landskapsvernområde må det ikke settes i verk tiltak
som alene eller sammen med andre tiltak kan endre
det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Pågående
virksomhet kan fortsette og utvikles innenfor rammen av første punktum.
Nye tiltak skal tilpasses landskapet. Det skal legges vekt på den
samlede virkning av tiltakene i området. I forskriften kan det gis
bestemmelser om hva som alene eller sammen med andre tiltak kan
endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig, om krav til
landskapsmessig tilpassing, og om ferdsel som ikke skjer til fots.
§ 62 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Fylkesmannen har klagerett over vedtak truffet av kommunen
etter delegasjon, og over vedtak som et organ som er særskilt
oppnevnt etter annet ledd tredje punktum har fattet på grunnlag
av delegert myndighet.
§ 77 nytt tredje punktum skal lyde:
§ 34 fjerde ledd og § 36 annet ledd gjelder også for
eldre vedtak om oppretting av verneområder.
Nåværende tredje og fjerde punktum blir nye fjerde og
femte punktum.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 30. mai 2013
Erling Sande |
Irene Johansen |
leder |
ordfører |