2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til forslagene i Prop. 105 L (2012–2013) om endring av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).

Komiteen mener at hovedhensynet i loven må være barnets beste og barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav.

2.2 Fastsettelse av farskap

Komiteen viser til at det siden 1. januar 2006 har vært slik at farskap kunne fastsettes ved ensidig erklæring fra en mann som er registrert på samme adresse som moren i folkeregisteret. Dette gjelder selv om moren ikke er enig i farskapsfastsettelsen. Komiteen støtter regjeringens forslag om å oppheve regelen, slik at det er nødvendig at både mor og far er enige for at farskap skal kunne fastsettes ved erkjennelse. Komiteen mener at etablering av farskap innebærer vesentlige og omfattende konsekvenser og bør derfor ikke fastsettes med bakgrunn i en adresse eller en ensidig erklæring fra denne ene forelderen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter regjeringen i dennes beslutning om å beholde pater est-regelen. Flertallet peker på at også farskapsutvalget foreslo å beholde regelen, og begrunner det med at den har dype røtter i det norske samfunnet og har hatt alminnelig tilslutning her i landet over generasjoner. Flertallet er også enig i at den sikrer en stor gruppe barn trygge sosiale og juridiske rammer fra starten av livet, og at regelverket fungerer godt. Flertallet mener videre at regelen også fungerer godt økonomisk og administrativt, og en opphevelse av loven vil føre til mye unødvendig byråkrati.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at farskap til nesten halvparten av barna som årlig fødes i Norge fastsettes etter pater est-regelen, som legger til grunn at morens ektemann er faren til barna hun føder. Disse medlemmer mener at far bør defineres ut fra sitt forhold til barnet, ikke ut fra forholdet til barnets mor, og at pater est-regelen derfor bør fjernes.

Disse medlemmer viser til at Barnelovutvalget i NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barnelova) foreslo å oppheve pater est-regelen. Forslaget innebar at alle farskap skulle fastsettes ved erkjennelse eller dom. Hensikten var å redusere skillet mellom barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap. Barnelovutvalget mente også det ville være

«verdifullt at begge foreldre i alle fall én gang skriver under et dokument som viser at de påtar seg foreldreansvaret».

Disse medlemmer viser til at barn i dag fødes inn i ulike familieforhold. Ved å oppheve pater est-prinsippet vil man derfor få en ryddigere lovgivning som synliggjør fedres ansvar og som er bedre tilpasset dagens virkelighet.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Dokument 8:41 S (2011–2012), Innst. 259 S (2011–2012) om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap hvor disse partier fremmet forslag om å oppheve pater est-prinsippet i barneloven.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å avskaffe 'pater est'-bestemmelsen i barneloven.»

2.3 Endring av farskap

Komiteen mener at det i dag er for enkelt å endre farskap, idet farskap kan endres administrativt dersom en annen mann erkjenner farskap og erkjennelsen blir godtatt skriftlig av moren og den som har vært regnet som far. Komiteen støtter derfor et lovfestet krav om DNA-analyse som bekrefter farskapet, for at arbeids- og velferdsetaten skal kunne fatte vedtak om endring av farskap. Komiteen støtter styrkingen av barnets rettigheter gjennom forslaget om at saken sendes til domstolen for avgjørelse, dersom et barn over 18 år ikke samtykker til endring av farskapet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter regjeringen i å gjeninnføre tidsfrister for å reise endringssak om farskap etablert ved pater est-regelen eller erkjennelse som var lovfestet fram til 2003. Flertallet påpeker at det er hensynet til stabilitet over tid for barnet som taler for at tidsbegrensning igjen innføres når det gjelder adgangen til å få endret farskap. Flertallet mener at det i tilfeller hvor en mann har hatt kunnskap om at den biologiske tilknytningen ikke har vært til stede, så er det ikke rimelig at han etter flere år, eksempelvis ved et samlivsbrudd, kan reise sak om endring av farskap. Flertallet mener derfor at en tidsfrist i slike tilfeller vil være til barnets beste. Flertallet understreker at det ikke foreslås noen tidsfrist for barnet, slik at barnet selv alltid kan reise sak om endring av farskap.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å gjeninnføre tidligere frister for foreldrenes og tredjemanns adgang til å anlegge sak om endring av farskap fastsatt ved pater est-regelen eller erkjennelse. Fristene ble opphevet i 2002.

Komiteen er enig i at det vil finnes tilfeller hvor det oppstår vanskelige dilemmaer om hvorvidt det bør reises sak for å avklare farskap. Komiteen er enig i at dette kan være krevende for barnet og for andre parter i saken. Komiteen vil likevel minne om at det uansett alltid vil være opp til de voksne som er involvert i saken å opptre klokt og sette hensynet til barnets beste først. Innføring av de foreslåtte tidsfristene regulerer kun adgangen til å reise sak for retten. Partene har uansett full mulighet til å gjøre sine antakelser og spørsmål gjeldende for barnet eller øvrige parter i saken. Hensynet til barnets totale situasjon vil uansett først og fremst måtte ivaretas av de involverte voksne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen hvor det heter:

«Det finnes begrenset kunnskap om hvordan lovendringen har virket, ut over Rettsmedisinsk Institutts opptelling av antall rettssaker det første året etter lovendringen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at regjeringen på et svært tynt grunnlag fremmer en lovendring som er svært dyptgripende i fundamentale mellommenneskelige forhold ved at den begrenser adgangen til å ta opp saker om foreldreskap. Det synes som om det eneste argument for lovendring ligger i at to tredjedeler av sakene som har vært reist, har bekreftet det eksisterende juridiske farskap. Disse medlemmer mener det er en svært forenklet slutning hvis man på generelt grunnlag konkluderer med at alle disse sakene var unødvendige, ikke burde vært reist, eller ikke har vært til barnets beste. Disse medlemmer viser til at det fortsatt vil være anledning til å reise saker innenfor fristen. Det er heller ikke drøftet om en tidsfrist vil skape et press som fører til at saker reises som kanskje ellers ville vært unngått. Disse medlemmer vil peke på at denne type saker kan være svært ulike og komplekse. Selv om sannheten for svært mange, både voksne og barn, ofte vil være frigjørende og positiv over tid, er det ikke mulig på generelt grunnlag å si hva som er til barnets beste i det enkelte tilfellet, slik regjeringen synes å forutsette. Det gjelder enten utfallet skulle være en avkreftelse eller bekreftelse av et eksisterende juridisk farskap.

Disse medlemmer viser også til statsrådens svar til komiteen datert 8. mai 2013 (vedlegg), hvor det fremkommer at departementet ikke kjenner til konkrete eksempler på negative erfaringer med fravær av en tidsfrist som har vært problematiske for barn. Disse medlemmer er forundret over at regjeringen i omtalen og begrunnelsen av forslaget viser en så lettvint omgang med et så sterkt statlig inngrep i private forhold som en slik tidsfrist vil være.

Disse medlemmer viser til høringsuttalelsen fra Rettsmedisinsk Institutt (RMI) hvor det heter:

«… ved å gjeninnføre frister og vilkår for å reise sak om endring av farskap risikerer større grad av uklarhet for publikum og helsepersonell om regelverk og rettigheter, samt større grad av uheldige konflikter om hvorvidt vilkår er til stede eller tidsfrister er oversittet. RMI tror at dersom det oppstår tvil om farskapet, vil klarhet om forholdet være til gunst for så vel barnet som for registrerte og eventuelle biologiske foreldre. En bestående tvil om dette vil kunne innvirke på foreldrenes relasjon til barnet, og dermed også kunne påvirke barnets livssituasjon på en uheldig måte. RMI støtter ikke utvalgets forslag om å gjeninnføre vilkår og frister for å reise sak om endring av farskap.»

Disse medlemmer er også forundret over de resonnementer som anføres om farskap i denne forbindelse. Det vises i proposisjonen til at par som møtes etter at kvinnen har blitt gravid, kan «bli enige om» at de skal behandle barnet som sitt felles barn. Disse medlemmer finner grunn til å spørre om det er opplagt hva som er til barnets beste i slike tilfeller. Disse medlemmer viser til at det kan se ut som om det legges til grunn at en mann som i en kortere eller lengre periode av et barns liv inntar en sosial farsrolle alltid vil være en god omsorgsperson, mens man forutsetter at den biologiske far først og fremst er å anse som en trussel mot barnets beste. Disse medlemmer viser til at en slik generalisering er urimelig, og kan det i det praktiske liv være riktig i noen tilfeller og gal i andre.

Disse medlemmer finner også grunn til å minne om at det også i disse tilfellene er en mann som har medansvar for at barnet er blitt til. Disse medlemmer finner grunn til å spørre hvilke signaler dette sender til unge menn om deres ansvar for barn. Det synes som regjeringen legger til grunn at det er omstendighetene som avgjør hvorvidt menn bør føle ansvar og involvere seg når de har satt barn til verden.

Det vises i proposisjonen videre til utlendingssaker hvor norske menn påtar seg farskap til barn som beviselig ikke kan være deres biologiske barn. Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at det også trekkes paralleller til adopsjon og sæddonasjon for å begrunne en ett års tidsfrist for å reise sak om farskap. Som departementet viser til, er beslutningene til de juridiske fedrene i disse tilfellene irreversible og har følgelig ingen tidsfrist for omgjøringsbegjæringer. Regjeringen mener dette «et stykke på vei kan sammenliknes».

Disse medlemmer viser til at adopsjonsinstituttet er etablert ved nasjonalt lovverk og ved internasjonale konvensjoner for å ivareta barn som lider fordi deres foreldre ikke kan gi dem omsorg. Norsk barnelovgivning bygger på prinsippet om at foreldreansvar følger biologien og adopsjon skal sikre barn i enkelttilfeller hvor det trenger nye foreldre. Sæddonasjon ved assistert befruktning er et unntak fra denne regelen som er etablert for å hjelpe barnløse par. Disse medlemmer mener det er grunn til å spørre om proposisjonen er i takt med barnelovgivningen for øvrig når unntakene nå synes å danne grunnlag for prinsipielle betraktninger om hvem som i helt andre tilfeller bør være å anse som et barns foreldre.

Disse medlemmer mener regjeringens begrunnelser på dette området reiser flere sentrale spørsmål. Hva skal være grunnlaget for foreldreskap og farskap i barnelovgivningen? Bør menn ta ansvar for barn de setter til verden, eller er dette situasjonsbetinget og avhengig av mors beslutninger og andre omstendigheter? Disse medlemmer finner det underlig at menn som har satt barn til verden i de ulike situasjoner proposisjonen beskriver, både skal fritas for ansvar og fratas muligheten til å ta sitt rettmessige ansvar. Videre er det grunn til å spørre om det er en beslutning/samtykke som er grunnlaget for farskap eller hvorvidt det er et ansvar som følger ved faktisk å ha satt barnet til verden. Disse medlemmer finner grunn til å minne om at mange menn blir fedre uten at det var planlagt eller var resultat av noen beslutning, noen ber mor om å avbryte svangerskapet, andre får ikke kunnskap om farskapet før barnet er født. Dette illustrerer det uheldige ved at det i barnelovgivningen introduseres en tenkning der beslutninger og samtykke betones, og der det skapes uklarhet om det prinsipielle grunnlaget for farskap og grunnlaget for menns ansvar overfor sine barn.

Disse medlemmer ser på denne bakgrunn ikke behov for slike tidsfrister og vil på denne bakgrunn ikke støtte regjeringens forslag til endring av § 6.

Disse medlemmer viser til at forslaget om innføring av ny § 6 a har sitt utgangspunkt i farskapsutvalgets opprinnelige forslag om å innføre tidsfrist også for barns rett til å reise endringssak. Disse medlemmer ser derfor ikke behov for å innføre ny § 6 a.

2.4 Biologisk opphav

Komiteen mener at et barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Som en følge av dette er det viktig at det er strenge krav til registrering av morskap og farskap. Komiteen støtter regjeringens forslag som omhandler det offentliges plikt til å fastsette farskap og morskap hvor dette ikke er etablert ved fødsel, og at dette er noe som også gjelder når barnet er født i utlandet, men er bosatt i Norge sammen med én av foreldrene. Komiteen er òg glad for at det nå foreslås nye regler som strammer opp regelverket med tanke på foreldre som har benyttet seg av surrogati, og fastsettelse av morskap i disse sakene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at til tross for at det bør være en rett for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav, så kan ikke alt lovreguleres. Flertallet peker på at foreldre har et stort selvstendig ansvar i å fortelle sine barn hvordan de er blitt til, og hvilke biologiske tilknytninger de har. Flertallet peker på at de aller fleste barn vil ha godt av at deres foreldre opplyser om slike eventuelle biologiske tilknytninger på et så tidlig tidspunkt som mulig, men mener likevel at ikke alt kan lovreguleres og at noe må overlates til foreldrene selv.

Komiteen vil understreke hvor viktig det er at barn har rett til å få vite hvem som er deres biologiske opphav. Komiteen viser til at ifølge norsk lov, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon har alle barn rett til å få vite hvem som er far og mor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter et fortsatt forbud mot surrogati i Norge, men merker seg at det er vesentlige utfordringer knyttet til etablering av morskap i en del slike saker. Disse medlemmer viser til proposisjonens side 36, hvor følgende fremkommer fra Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH):

«I USA er det vanlig å legge inn en klausul i avtalen mellom surrogatmor og de blivende juridiske foreldrene at disse kan bli erstatningspliktige dersom de oppgir surrogatmorens identitet. Dette er for å sikre surrogatmoren mot å kunne bli gjort juridisk ansvarlig for barnet.»

Dette er en utfordring som en ikke uten videre kan avfeie ved å vise til norsk lovgivning på området, og disse medlemmer kan heller ikke se hvordan regjeringens forslag løser denne utfordringen. I tillegg er det en kjent sak at mange surrogater mottar egg fra en biologisk mor, slik at heller ikke DNA-analyser vil vise noe annet enn at de facto mor er biologisk mor. Når retten til å kjenne sin mor samtidig knyttes opp mot retten til å kjenne sitt biologiske farskap, blir holdningen til regjeringen inkonsekvent, da det med surrogati ofte vil være snakk om å få kjenne sin ikke-biologiske mor. Dette er problemstillinger som disse medlemmer savner grundigere vurderinger omkring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Dokument 8:62 S (2009–2010) jf. Innst. 230 S (2009–2010), hvor disse partier tok barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav på alvor. Disse medlemmer viser til at altfor mange barn har ukjent far, og at dagens rutiner er for dårlige når det gjelder å få avklart farskap.

Disse medlemmer mener det er viktig å pålegge mødre plikt til å oppgi navnet på barnefar, og mener også det må få konsekvenser for mødre som bevisst lyver om hvem som er barnefaren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at komiteens flertall vegrer seg for å innføre konsekvenser ved bevisst unnlatelse av å bidra med informasjon om barnefar. Disse medlemmer mener at slike holdninger ikke viser noen respekt for EMKs bestemmelse om barnets rett til å vite hvem som er ens biologiske opphav. Disse medlemmer vil påpeke at de rutiner og den dialog som man har i dag, åpenbart ikke fungerer godt nok, og at en derfor må vurdere om det skal innføres strafferettslige konsekvenser i tillegg.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre barneloven slik at kvinner gis plikt til å oppgi riktig informasjon om hvem som er eller kan være barnefar.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om det vil være hensiktsmessig med en strafferettslig konsekvens ved bevisst unnlatelse av å overholde plikten til å bidra med informasjon om barnefar.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen ikke foreslår lovendringer for å sikre barnet kjennskap til sin genetiske mor:

«Det følger av § 2 at kvinnen som føder regnes som barnets mor. Dette innebærer at det i tilfeller hvor kvinnen har gjennomgått assistert befruktning med eggdonasjon i utlandet, vil være to ulike kvinner som er juridisk og genetisk mor til det samme barnet. Det offentliges ansvar for klarlegging av morskap etter § 5, vil begrense seg til å gjelde den juridiske moren, altså kvinnen som har født barnet.»

Disse medlemmer viser til at kjennskap til genetisk mor kan ha betydning for identitet og for opplevelsen av å kjenne sin opprinnelse. Kjennskap til genetisk mor kan også ha medisinsk betydning. Det må for øvrig antas å være relevant i forhold til FNs barnekonvensjon § 7.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er grunn til å gå nærmere inn i denne problemstillingen og ber regjeringen vurdere nærmere det offentliges ansvar for å klarlegge hvem som er genetisk mor ved usikkerhet, og/eller at barnets gis en rett til opplysninger om genetisk mor.

2.5 Forenkling av regelverket

Komiteen støtter en forenkling av lovverket som gjør det mer oversiktlig og formålstjenlig. Komiteen gir derfor sin støtte til å oppheve ordningen med farskapsforelegg, forenkling av saksbehandlingsreglene og prosessreglene i farskapssaker bl.a. ved at lege og jordmors opplysningsplikt til Arbeids- og velferdsdirektoratet i farskapssaker oppheves, at bestemmelsen som forbyr bevisføring om partenes seksuelle forhold oppheves og at reglene om tvangsbot for gjennomføring av blodprøvetaking oppheves.

2.6 Verneting ved sperret adresse

Komiteen viser til at Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjort departementet oppmerksom på at de har plikt til å reise sak om farskap, og at de ved å reise sak kan avsløre oppholdssted for mor og barn og dermed sette deres sikkerhet i fare. Komiteen støtter derfor forslaget om at lovens utgangspunkt om verneting der barnet er bosatt, kan fravikes i tilfeller hvor barnet eller kvinnen bor på sperret adresse. Komiteen mener at hensynet til barnet og kvinnens sikkerhet er av større betydning enn hvilken domstol saken skal behandles ved.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil også vise til merknader og forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre i St. meld. 15 (2012–2013) Innst. 339 S (2012–2013) Vold i nære relasjoner, der en ser med uro på tilfeller der kommunale og offentlige etater har avslørt identiteten til mennesker som lever på hemmelig adresse. Disse medlemmer viser til at dette er tillitsbrudd som kan få alvorlige konsekvenser for enkeltmennesker.