Vedlegg
Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av 18. april 2013 vedrørende ovennevnte representantforslag.
Jeg vil begynne med å si meg enig med stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Siv Jensen om at legevakt er en svært sentral og viktig tjeneste for befolkningen i Norge. Og den blir viktigere fremover når kommunene får ansvar for øyeblikkelig-hjelp-døgntilbud. Å fortsatt ha en kommunal legevaktstjeneneste betjent av tilgjengelige og kompetente medarbeidere, som yter tjenester av høy faglig kvalitet til brukerne, er en målsetning Regjeringen deler med forslagsstillerne. I tråd med dette har denne Regjeringen over flere år bidratt til å styrket kommuneøkonomien betydelig. Siden 2005 har kommunenes frie inntekter økt med nærmere 5 mrd. kroner årlig. I tillegg er det overført 5 mrd. kroner til kommunene som følge av innføringen av ordningen med kommunal medfinansiering. I tillegg vil kommunene innen 2016 få overført 1,1 mrd. kroner til oppgaver knyttet til øyeblikkelig-hjelp-døgntilbud innen somatikk.
I tiden etter at Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) la frem sitt forslag til nasjonal handlingsplan, har det skjedd mye innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen har jobbet systematisk og målrettet med å videreutvikle rammene for det kommunale helse- og omsorgstilbudet generelt, og vi har tatt grep når det gjelder den kommunale allmennlegetjenesten spesielt.
Fra 1. januar 2011 fikk vi ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov. I loven pålegges kommunen et tydelig ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. En viktig tjeneste i denne sammenhengen er den kommunale allmennlegetjenesten, som legevakttjenesten er ett element av. I regjeringens arbeid med å utvikle den kommunale allmennlegetjenesten har vi prioritert fastlegeordningen. Vi vet at mange av dem som henvender seg på legevakten, både kunne og burde henvendt seg til fastlegen i stedet for legevakten. Vi vet også at de fleste legevaktene utføres av fastleger. En utvikling og styrking av fast¬egeordningen er således en direkte og en indirekte styrking av legevaktstjenesten. Høsten 2012 fastsatte Helse- og omsorgsdepartementet en revidert fastlegeforskrift, og vi innførte et eget tilskudd for å rekruttere flere fastleger. Tilskuddet var på 50 mill. kroner i 2012 og er ytterligere styrket med 25 mill. kroner i 2013. Tilskuddet skal bidra til flere fastleger og derigjennom flere fastleger i legevakt uten at arbeidsbyrden for den enkelte fastlege øker. Selv om forskriften viderefører den organisatoriske modellen fastlegeordningen hviler på, var det flere endringer og presiseringer av betydning for kvaliteten og tilgjengeligheten til fastlegetjenestene. I forskriften er kommunens ansvar for ordningen presisert, og det er stilt tydeligere funksjons- og kvalitetskrav til fastlegenes arbeid. Det er blant annet stilt krav til når pasientene senest skal få time hos fastlegen, og det er forskriftsfestet en plikt for fastleger til å delta i legevakt.
I tillegg til ovennevnte har Regjeringen også fulgt opp flere av de forslagene som fremkommer i handlingsplanen fra Nklm. Jeg kan opplyse om at det i februar 2012 startet et pilotprosjekt med felles telefonnummer til kommunale legevaktsentraler i Østfold. Erfaringene er positive, og det planlegges innføring av et felles nasjonalt legevaktnummer i hele landet i løpet av våren 2014. Videre har regjeringen besluttet å innføre kompetansekrav for leger som skal delta i legevakt. Et forslag om dette vil bli sendt på høring i forbindelse med Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å revidere forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.
Når det gjelder omtalen i representantforslaget av etablering av et fremtidsrettet og enhetlig journal-, kommunikasjon- og IKT-system, vil jeg også her uttrykke min støtte til et slikt forslag. Regjeringen la 30. november i fjor frem en egen stortingsmelding om Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren, Meld. St. 9 (2012–2013). Som tittelen på meldingen indikerer, Én innbygger – én journal, er trygg og enkel informasjonsflyt en målsetning for Regjeringen. Regjeringen jobber for at IKT-utviklingen i helse- og omsorgstjenesten skal gi:
helsepersonell enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger
innbyggerne tilgang på enkle og sikre digitale tjenester
tilgjengelige data for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning
Tilgang til relevant informasjon er nødvendig for at helsepersonell raskt kan danne seg et helhetlig bilde av pasient eller bruker og ha et godt grunnlag for å velge riktig utredning eller behandling. Dette bidrar også til at pasienter og brukere, så langt det er mulig, slipper å gjenta de samme opplysningene hver gang de oppsøker helse- og omsorgstjenesten.
Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede løsninger for å nå målet om en nasjonal journal, der journalopplysninger skal kunne følge pasienten/brukeren gjennom behandlingsforløpet. Utredningen skal omfatte hele helse- og omsorgssektoren, herunder kommunale helse- og omsorgstjenester, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten. Utredningen vil vurdere risiko, styringsmessige utfordringer og organisatoriske konsekvenser for hvert løsningsalternativ. I Helse- og omsorgsdepartementet er vi i tillegg godt i gang med revisjon av helseregisterloven, som også er beskrevet i den nevnte stortingsmeldingen, for å regulere tilgang til helseopplysninger uavhengig av organiseringen i sektoren.
Et viktig prosjekt for å oppnå målet om bedre informasjon til helsepersonell ved akutte og ikke-planlagte hendelser, er prosjekt kjernejournal. Kjernejournalen skal sammenstille og gjøre tilgjengelig vesentlige opplysninger om pasienten på tvers av virksomhetsgrenser og forvaltningsnivå. Helsepersonell vil få rask og enkel tilgang til oppdaterte opplysninger i kjernejournalen når det er relevant for pasientbehandlingen. Brukerne av kjernejournal vil i første fase være aktører i den akuttmedisinske kjeden, fastleger, legevakt og akuttmottak. Det er lagt opp til en trinnvis videreutvikling av kjernejournalen, med gradvis utvidelse av innhold og omfang. Prosjektet er godt i gang, og første versjon av kjernejournalen skal være klar for pilotering i Trondheim høsten 2013 og i Stavanger våren 2014. Videre vil jeg i denne sammenheng nevne Regjeringens arbeid med en nasjonal nødmeldetjeneste. Både leger i legevakt, legevaktsentralene, AMK’ene, akuttmottakene og ambulansene vil være inne i det nasjonale nødnettet når det er ferdig utbygd. Som tidligere kommunisert til Stortinget vil nødnett etter planen være ferdig utbygd i løpet av 4. kvartal 2015.
Tjenester til volds- og overgrepsutsatte, herunder overgrepsmottakene, omtales i «Meld. St. 15 (2012-2013)Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve», som ble lagt fram i mars. En evaluering utført av Nordlandsforskning i 2012 viste store variasjoner i innhold og kvalitet på de tjenestene overgrepsmottak leverer. Videre viste evalueringen at det er uklarheter i oppgave- og ansvarsfordelingen mellom kommuner og sykehus når det gjelder mottakene, og at dagens 22 mottak fungerer svært ulikt. Regjeringen ønsker å styrke arbeidet mot vold og gjøre situasjonen for overgrepsmottakene mer forutsigbar.
Den beste måten å sikre et faglig godt tilbud på, er at oppgavedelingen i helsetjenesten skjer på et faglig grunnlag som for andre pasientgrupper, og at alvorlighet, kompleksitet og hyppighet legges til grunn for behandlingssted. Mye av arbeidet for de forskjellige målgruppene ved overgrepsmottakene krever spesialisert kompetanse.
I stortingsmeldingen er det derfor foreslått at tjenestene til voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres i spesialisthelsetjenesten fra senest 2015. Også tilbudet til barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep og annen mishandling, skal forankres i spesialisthelsetjenesten. Det skal vurderes å opprette regionale overgrepsmottak for barn. Flere av mottakene tar i dag ikke imot barn. Evalueringen viser at mange som er utsatt for vold i nære relasjoner ikke oppsøker overgrepsmottak, men behandles av legevakt eller fastlege. Det foreslås at disse primært behandles der også i fremtiden. Dette er i tråd med samhandlingsreformen. Den voldsutsatte vil da bli fulgt opp av personer som kjenner ham/henne, og som kan gi en helhetlig medisinsk og psykososial oppfølging lokalt.
Som det fremgår av ovennevnte, har Regjeringen iverksatt en rekke tiltak som vil bidra til å videreutvikle den kommunale legevaktstjenesten. Jeg ønsker imidlertid ikke å legge frem en nasjonal handlingsplan for legevakt. Legevakt er et kommunalt ansvar. Det er både riktig og viktig. Norge er et langstrakt land, og utfordringene lokalt er forskjellige. Derfor må kommunene ha frihet til å innrette tjenesten i tråd med lokale behov. Det er viktig at fremtidige løsninger må ivareta kommunenes organisasjonsfrihet, samtidig som de også skal bidra til å sikre alle borgere gode og likeverdige tjenester. Løsningene må derfor balansere mellom nasjonale hensyn som kan begrunne statlig styring og hensyn som begrunner lokal handlefrihet. Statens styring av kommunesektoren skal begrenses til det nødvendige, og sektoren skal gis flere handlingsalternativer innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Løsningene må utformes slik at behovet for å sikre et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud i kommunene ikke glir over i en detaljstyring som stenger for innovasjon og tilpasning, og for etablering av hensiktsmessige lokale løsninger. Virkemidlene i samhandlingsreformen tar hensyn til dette.