Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Håkon Haugli, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Wenche Olsen og Heidi Ørnlo, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, vil understreke at legevakten er en viktig del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den akuttmedisinske kjeden. Komiteen mener det er viktig å sikre kvalitet på legevaktstjenesten og et likeverdig legevaktstilbud i hele landet, og deler forslagsstillernes mål om kvalitet, kompetanse og tilgjengelighet for brukerne til legevakt. Forslagsstillerne mener det kan oppnås gjennom en nasjonal handlingsplan fra regjeringen som legges fram for Stortinget.

Ifølge Nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin (Nklm) vurderes nesten to millioner henvendelser hvert år. Legevaktsarbeid er et krevende felt fordi mange pasienter vurderes i høyt tempo, og det er uklart hva pasientene lider av. Ifølge forskningsleder og professor Steinar Hunskår er det antatt klar sammenheng mellom medisinsk kvalitet og legenes erfaring og kompetanse (BT 2. november 2012). Nklm konkluderer i rapport fra 2009 at legevaktstjenestene ikke har utviklet seg i takt med den medisinske og organisatoriske utviklingen som har skjedd i resten av helsetjenesten. Komiteen viser til at Nklm i sin rapport fra 2009 etablerte en visjon om framtidens legevakt kalt «Visjon legevakt 2015» og et forslag til en nasjonal handlingsplan for legevakt.

Komiteen viser til svarbrev fra statsråden datert 3. mai 2013, der det står at regjeringen i sitt arbeid med å utvikle allmennlegetjenesten, som legevaktstjenesten er en del av, har prioritert fastlegeordningen. Utvikling og styrking av fastlegeordningen er en direkte og indirekte styrking av legevaktstjenesten, siden mange fastleger også er legevaktsleger. Etter den nye fastlegeforskriften er det plikt for fastleger til å delta i legevakt. Komiteen mener det blir viktig å evaluere om endringene i fastlegeforskriften har de ønskede effektene, da særlig om økt tilgjengelighet til fastlegen bidrar til å avlaste legevakten, og om flere fastleger deltar i legevakt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til Meld. St. nr. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) og Innst. nr. 422 S (2010–2011) der komiteen hadde følgende merknad:

«Komiteen mener at videre utvikling av legevaktstjenesten bør skje gjennom utarbeiding av egen legevaktsforskrift, evt. at dette ivaretas gjennom revisjon av akuttmedisinforskriften.»

Flertallet mener at tydeligere nasjonale kvalitetskrav til legevaktstjenesten må være en viktig del av den reviderte akuttmedisinforskriften som er under utarbeidelse.

Komiteen viser til at statsråden i sitt brev til komiteen viser til pilotprosjekt med felles telefonnummer til kommunale legevaktsentraler i Østfold. Erfaringene er positive, og det planlegges innføring av et felles nasjonalt legevaktnummer i hele landet i løpet av våren 2014.

Videre har regjeringen besluttet å innføre kompetansekrav for leger som skal delta i legevakt. Et forslag om dette vil bli sendt på høring i forbindelse med Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å revidere forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.

Komiteen viser til behandlingen av Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal. Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren og Innst. 224 S (2012–2013) og imøteser oppfølging av målsettingene og tiltakene.

Komiteen viser til at Helsetilsynet i en rapport fra 2006 mener at det i større grad bør legges opp til standarder og rutiner for legevaktstjenesten, for eksempel når det gjelder kompetansekrav og opplæring, og at slike bør bygge på nasjonale krav og forventninger, tilpasset lokale forhold.

I den samme rapporten viser Helsetilsynet til at det er opprettet interkommunale legevakter mange steder i landet for å oppnå høyere faglig standard og mindre vaktbelastning på allmennleger. Dette har vært vellykket en rekke steder, og Helsetilsynet har støttet slike ordninger. Det må likevel gjøres en risikovurdering ved organisering i store vaktdistrikt fordi effektivitet må vurderes mot tilgjengelighet og tidsaspektet. Ambulansetjenesten har samtidig fått flere oppdrag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen har iverksatt en rekke tiltak for å videreutvikle den kommunale legevaktstjenesten, og støtter ikke forslaget om en nasjonal handlingsplan for legevakt. Legevakt er og bør fortsatt være et kommunalt ansvar. De lokale utfordringene er forskjellige, og kommunene må ha frihet til å innrette tjenestene i samsvar med lokale behov. Statens styring av kommunesektoren bør begrenses til det nødvendige, og løsninger må utformes slik at behovet for å sikre et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud i kommunene ikke glir over i en detaljstyring som stenger for innovasjon, tilpasning og hensiktsmessige, lokale løsninger.

Flertallet mener solid kommuneøkonomi er en viktig forutsetning for gode kommunale legevaktstjenester. Regjeringen har styrket kommuneøkonomien betydelig. Siden 2005 har kommunenes frie inntekter økt med nærmere 5 mrd. kroner årlig. I tillegg er det overført 5 mrd. kroner til kommunene som følge av innføringen av ordningen med kommunal medfinansiering, og innen 2016 vil kommunene få overført ytterligere 1,1 mrd. kroner til oppgaver knyttet til øyeblikkelig hjelp-døgntilbud innen somatikk.

Flertallet understreker at det i tiden etter at Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) la frem sitt forslag til nasjonal handlingsplan, har skjedd mye innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen har jobbet målrettet med å videreutvikle rammene for det kommunale helse- og omsorgstilbudet generelt, og tatt grep når det gjelder den kommunale allmennlegetjenesten spesielt. Flertallet understreker at fastlegene må være ryggraden i legevakttjenesten, viktigheten av at grepene evalueres grundig, og at nye tiltak iverksettes dersom det er behov for det.

Fra 1. januar 2011 fikk vi ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov som pålegger kommunene et tydelig ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Flertallet viser til at det fortsatt er behov for bedre samhandling mellom legevakten og andre kommunale tjenester, og understreker at legevakttjenestene må utvikle seg i takt med den medisinske og organisatoriske utviklingen i resten av helsetjenesten.

Flertallet foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, ser behov for å fortsette arbeidet med å styrke kommunal legevakt samt samhandlingen med spesialisthelsetjenesten.

Komiteen medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener dette fortrinnsvis bør skje gjennom en utvidelse av akuttmedisinforskriften, eventuelt gjennom en egen forskrift for kommunal legevakt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at legevakt mange steder i landet er organisert gjennom en daglegevakt mellom kl. 08.00 og 18.00 der lokale fastlegekontorer ivaretar legevaktfunksjonen. På kveld, natt, helg og høytid ivaretas legevakt av en felles interkommunal legevakt i egne lokaler, der fastleger inngår i vaktordning. Andre steder er det døgnåpen legevakt, som i Oslo. Disse har ofte flere fast ansatte legevaktsleger.

Disse medlemmer mener det er en rekke momenter som må med i en nasjonal plan for legevakt, som størrelse på legevaktsdistrikter, beredskapsarbeid, IKT-systemer, kompetanse, opplæring, legevaktplikt for fastleger og samarbeid med enheter for kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud, etc.

Disse medlemmer vil understreke det faktum at legevakttjenesten er et svært viktig ledd i helsetjenesten for hele befolkningen og bidrar vesentlig til å styrke tryggheten for å kunne få hjelp i en akutt helsesituasjon, kanskje særlig der man ikke har tid til å vente på adgang hos fastlegen. Disse medlemmer anser derfor at tjenesten må sikres kompetanse, utstyr og redskap til å kunne forvalte det store ansvaret som ofte legges på den.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer det er bekymringsfullt når Norsk legevaktforum kan opplyse at hver femte lege på vakt er turnuslege, at 1 av 10 på vakt ikke har norsk som morsmål, at utenlandske leger på vakt gjør flest feil og at dobbelt så mange klager på legevakt som på andre legebesøk. I rapporten fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, bestilt av Helsedirektoratet og levert i 2009, konkluderes det med at «Legevakt er det svakeste leddet i den akuttmedisinske beredskapen i Norge».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at legevakttjenesten er et kommunalt ansvar, og kvalitet og kompetanse påvirkes av kommunens økonomiske situasjon. Flertallet påpeker at kommunenes frie inntekter har økt med nærmere 5 mrd. kroner årlig siden 2005, og at det i tillegg er overført 5 mrd. kroner til kommunene som følge av ordningen med kommunal medfinansiering. Disse medlemmer viser til at Norsk legevaktforum peker på at legevakttjenesten har vært nedprioritert både lokalt og sentralt over flere tiår. Økningen i kommunenes inntekter har, slik disse medlemmer ser det, ikke bidratt til en styrking og utvikling av legevakttjenesten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er av den klare oppfatning at en nasjonal handlingsplan ville kunne bidra til å se legevakttjenesten i sammenheng med det totale helsetilbudet og til at denne viktige tjenesten for befolkningen finner sin riktige plassering i kjeden og prioriteringene. Handlingsplanen bør inneholde klare krav til bemanning slik at ikke en legevaktlege blir alene på vakt. Disse medlemmer mener at legevakttjeneste er krevende for leger og annet helsepersonell, og at kompetansen må styrkes. Når hver femte lege på vakt er en turnuslege og erfarne leger setter bort vaktene sine til yngre, uerfarne leger, må det etter disse medlemmers mening svekke tjenesten. Når 10–30 prosent av fastlegene, ifølge Norsk legevaktforum, fritas for legevakt, slik det er anledning til etter fastlegeforskriften, mener disse medlemmer at tjenesten fratas viktige ressurser.

Et moderne kommunikasjonssystem som gir legevaktlegen adgang til journaler og helt nødvendige opplysninger om pasienten, må etter disse medlemmers mening komme på plass for å eliminere ellers uunngåelige feil i akutte og krevende situasjoner.

Flertallet ber regjeringen om å fortsette arbeidet med å styrke kommunal legevakt i forbindelse med akuttmedisinforskriften, eventuelt gjennom en egen forskrift for kommunal legevakt. Disse medlemmer mener at forskrift ikke vil være tilstrekkelig alene til å sikre kompetanse, kvalitet og tilgjengelighet på et forsvarlig nivå, og fremmer forslag om å be regjeringen legge frem en nasjonal handlingsplan for legevakt som kan sikre befolkningen trygg og kompetent legevakttjeneste over hele landet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om en nasjonal handlingsplan for legevakt for å sikre kvalitet, kompetanse og tilgjengelighet for brukerne.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er gjort kjent med at legevaktsleger ikke har tilgang til registeret over pasienters fastlegetilknytning. Disse medlemmer ber regjeringen sørge for at legevaktsleger får tilgang til dette registeret, slik at det lettere kan utveksles informasjon fra legevaktslege til fastlege. Disse medlemmer mener dette er et viktig tiltak for å bedre kvaliteten på tjenesten og høyne pasientsikkerheten. Disse medlemmer mener videre at dette må kunne gjøres på en enkel og ubyråkratisk måte i påvente av implementering av kjernejournal.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det i 2003 ble lagt til rette for at deler av helsetjenesten skulle få tilgang til opplysninger om pasientens fastlege. Tilgangen ble begrenset til legevakt, AMK-sentraler og sykehus. Dette gir legevakten med flere enkelt tilgang til å finne ut hvem som er pasientens fastlege. Den opprinnelige løsningen har senere blitt videreutviklet og kan nå gjøres tilgjengelig gjennom de elektroniske pasientjournalsystemene. Flertallet er kjent med at journalleverandørene ikke har implementert den forbedrede løsningen i sine systemer, og ber regjeringen legge til rette for at dette skjer så raskt som mulig.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Meld. St. 15 (2012–2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve, som blant annet omhandler overgrepsmottak. Statsråden viser i sitt brev til komiteen til at en evaluering utført av Nordlandsforskning i 2012 viste store variasjoner i innhold og kvalitet på de tjenestene overgrepsmottak leverer. Videre viste evalueringen at det er uklarheter i oppgave- og ansvarsfordelingen mellom kommuner og sykehus når det gjelder mottakene, og at dagens 22 mottak fungerer svært ulikt. Statsråden viser til at regjeringen ønsker å styrke arbeidet mot vold og gjøre situasjonen for overgrepsmottakene mer forutsigbar. Den beste måten å sikre et faglig godt tilbud på er at oppgavedelingen i helsetjenesten skjer på et faglig grunnlag som for andre pasientgrupper, og at alvorlighet, kompleksitet og hyppighet legges til grunn for behandlingssted. Mye av arbeidet for de forskjellige målgruppene ved overgrepsmottakene krever spesialisert kompetanse. I stortingsmeldingen er det foreslått at tjenestene til voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres i spesialisthelsetjenesten fra senest 2015. Også tilbudet til barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep og annen mishandling, skal forankres i spesialisthelsetjenesten. Det skal vurderes å opprette regionale overgrepsmottak for barn. Flere av mottakene tar i dag ikke imot barn. Evalueringen viser at mange som er utsatt for vold i nære relasjoner, ikke oppsøker overgrepsmottak, men behandles av legevakt eller fastlege. Det foreslås at disse primært behandles der også i fremtiden.

Flertallet vil understreke at alle overgrepsutsatte må få et tilbud av høy faglig kvalitet som er lett tilgjengelig, og møtes med respekt og forståelse. Organiseringen av tilbudet bør være gjenstand for kontinuerlig evaluering for å sikre at disse målene kan nås. Flertallet understreker at en forankring av overgrepsmottakene i spesialisthelsetjenesten skal sikre alle overgrepsutsatte tilgang på kompetanse på det nivået vedkommende har medisinsk behov for. Flertallet viser til at overgrepsmottakene egner seg for samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Flertallet viser til at evalueringen av overgrepsmottakene, som ble gjennomført i 2012 av Nordlands-forskning på oppdrag av Helsedirektoratet, finner ingen klare sammenhenger mellom kvaliteten på tilbudet og mottakets forankring i sykehus eller legevakt. Flertallet understreker at de kommunale overgrepsmottakene ved legevaktene som i dag fungerer godt, videreføres gjennom avtaler mellom kommuner og sykehus.

Flertallet er glad for at regjeringen med dette plasserer både det faglige og det finansielle ansvaret for overgrepsmottakene. Flertallet ser dette i sammenheng med satsingen som nå skjer innen helsetjenesten på dette området, og peker spesielt på at kompetansen hos fastlegene skal bedres. Flertallet er opptatt av at gode fagmiljø som i dag er forankret i kommuner, ivaretas i ny struktur. Flertallet ber regjeringen sikre at helseforetakene inngår avtaler med kommunene der dette er naturlig. Flertallet mener driften av overgrepsmottak egner seg godt til samhandling mellom 1. og 2.linjetjenesten. Overgrepsmottaket i Oslo er et eksempel på et stort mottak som har gode resultater og som etter flertallets syn bør kunne videreføres som samarbeidsprosjekt mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Flertallet viser til at det av og til er glidende overganger mellom fysisk og seksualisert vold, og ber regjeringen sikre at den fremtidige organiseringen ivaretar at brukerne ikke faller mellom to stoler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Meld. St. nr. 15 (2012–2013) Vold i nære relasjoner, som behandles i Stortinget nå. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen foreslår å splitte ansvaret for hvem som skal behandle voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og personer som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Behandling av voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres i spesialisthelsetjenesten fra 2015, mens personer utsatt for vold i nære relasjoner skal få behandling på kommunalt nivå. Disse medlemmer mener at dette er en uheldig splitting av eksisterende fagmiljø, og verdifull eksisterende kompetanse og fagmiljø vil gå tapt. Dette vil føre til et svekket akuttilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep og personer utsatt for vold i nære relasjoner. Disse medlemmer ønsker en fortsatt forankring av tilbudet til barn og voksne som har vært utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep, til legevakt og overgrepsmottak i primærhelsetjenesten.