Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at det utarbeides en
nasjonal plan for bedre helsebygg, som sikrer bedre vedlikehold
og raskere fornyelse av sykehusenes eiendommer. Planen må inneholde
følgende:
1. En vurdering av behovet
for vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer for spesialisthelsetjenestens
eiendommer.
2. En langsiktig, nasjonal plan for finansiering
av vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer.
3. En justering av dagens finansieringsregelverk som
innebærer at 70 pst. av kostnadene ved større nyinvesteringer kan
lånefinansieres.
4. En plan for etablering av noen offentlig-private
samarbeidsprosjekter (OPS) for sykehusbygg, som sikrer raskere realisering
av nybygg og bedre vedlikehold av eiendommene.
5. Etablering av en egen organisasjon for
helsebygg, som skal sikre bedre vedlikehold og raskere fornyelse
av sykehusbygg, slik at disse blir mer funksjonelle og moderne.»
Forslagsstillerne framholder at gode, funksjonelle
og moderne sykehusbygg er viktig for å gi pasientene et godt helsetilbud
og for å sikre at ansatte har gode arbeidsforhold.
Det vises til undersøkelser som konkluderer
med at det er et stort behov for vedlikehold, oppgradering og fornyelse
av dagens sykehusbygg i Norge.
Det vises videre til at Riksrevisjonen har påpekt at
bare 5 av 23 helseforetak har besluttet både mål og langsiktig plan
for bygningsmassen, og at 9 helseforetak verken har besluttet mål
eller utarbeidet langsiktige planer for bygningsmassen.
Forslagsstillerne mener at vedlikeholdsetterslepet,
de store investeringsbehovene framover og de store variasjonene
mellom helseforetakene når det gjelder forvaltningen av helsebygg,
tilsier at det må utarbeides en nasjonal plan for modernisering
av sykehusbygg. De mener at eiendomsforvaltningen må bidra til mer
effektiv bruk av ressursene i helsetjenesten, og at det må være
et mål å sikre at verdiene av eiendommene økes snarere enn at de
forfaller og forringes.
Dagens investeringsregler innebærer at helseforetakene
som hovedregel må finansiere 50 prosent av byggekostnadene ved større
investeringsprosjekter over egen drift, mens det resterende beløpet
kan lånefinansieres. Forslagsstillerne mener at lånerammen bør økes til
70 prosent.
Det vises til at i Sverige, Danmark og Storbritannia
brukes offentlig-privat samarbeid (OPS) i større grad enn i Norge
for å realisere store investeringer og fornyelse av utstyr i helsesektoren.
Slik forslagsstillerne ser det, bør det etableres prosjekter med
offentlig-privat samarbeid for sykehusbygg også i Norge. De mener
at dette vil føre til at planlagte sykehus kan bygges raskere, blant
annet fordi likviditetsbelastningen fordeles over en lengre periode.
Forslagsstillerne mener det vil være hensiktsmessig
å bygge opp færre, men sterkere fagmiljøer på nybygg og forvaltning
av sykehusbygg og eiendom. De mener også det vil være hensiktsmessig
å bygge opp en permanent organisasjon der det finnes høy kompetanse
på sykehusbygg, og som sikrer erfaringsoverføring mellom de ulike
utbyggingsprosjektene.
Det vises til at enkelte helseforetak har etablert egne
organisasjoner for forvaltning av bygg. Slik forslagsstillerne ser
det, kan etablering av et eget eiendomsselskap for helsebygg bidra
til en bedre drift og ivaretakelse av bygningsmassen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Håkon Haugli, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde,
Wenche Olsen og Heidi Ørnlo, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari
Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene
Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Line
Henriette Hjemdal, er enig med forslagsstillerne i at gode,
funksjonelle og moderne sykehusbygg er viktig for å gi pasientene
et godt helsetilbud og for å sikre at ansatte har gode arbeidsforhold. Komiteen viser
til at befolkningsvekst, flere eldre samt utvikling i medisinsk
teknologi medfører økt behov for god planlegging for å sikre gode,
funksjonelle og moderne sykehusbygg. Kapasitetsutfordringer og korridorpasienter
er uheldig for pasientsikkerheten. Bygninger og tekniske løsninger
må sikre trygg og effektiv pasientbehandling, slik at framtidens
helseutfordringer kan løses.
Komiteen har merket seg at forslagsstillerne har
referert til en rekke kilder som avdekker at det er store behov
for vedlikehold, oppgradering og nybygg ved norske sykehus, og at
det i stor grad mangler lokale, regionale og nasjonale strategier
for bygg og eiendomsforvaltning i spesialisthelsetjenesten. Det
påpekes at bedre forvaltning av sykehusenes bygg og eiendommer kan
frigjøre midler til mer og bedre pasientbehandling gjennom mer rasjonell
bruk av lokaler og mulighet for å ta i bruk nye og mer effektive behandlingstilbud.
I dag har de regionale helseforetakene i henhold til helseforetaksloven
et helhetlig ansvar for drift og investeringer.
Komiteen viser til at det foreslås
at en nasjonal plan for helsebygg skal inneholde en vurdering av
behov for vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer for spesialisthelsetjenestens
eiendommer. Det foreslås også at nasjonal plan for nybygg skal inneholde
en langsiktig nasjonal plan for finansiering av vedlikehold, oppgradering
og nyinvesteringer. I innspill fra Legeforeningen vises det til
at det i Danmark i 2007 ble
«…besluttet en samlet investeringsramme for sykehus
på 42,7 mrd. kroner fra 2008 til 2011, hvorav 60 5 skulle finansieres
av et nasjonalt kvalitetsfond, mens Danmarks fem regioner skulle
bidra med resten. Formålet med investeringen var å øke kvaliteten
og produktiviteten i sykehusene. Investeringsmidlene ble fordelt
på 16 ulike sykehusprosjekter. De største prosjektene var bygging
av nye sykehus (bl.a. tre nye universitetssykehus), mens de øvrige
prosjektene omhandler modernisering, ombygging og utbygging av eksisterende
sykehus. Ferdigstillelsestidspunktene strekker seg fra 2013 til
2020. Legeforeningen mener det er behov for en tilsvarende investeringspakke
for sykehusbygg i Norge».
Legeforeningen mener investeringsplanen bør ha
en ramme på til sammen 70 mrd. kroner over en tiårsperiode, der
10 mrd. kroner av disse går til investering i medisinsk-teknisk
utstyr.
Komiteen merker seg at Legeforeningen
i notat til helse- og omsorgskomiteen datert 29. april 2013 støtter
at dagens finansieringsregelverk der 50 prosent av kostnadene ved
større nyinvesteringer kan lånefinansieres, endres til at 70 prosent kan
lånefinansieres, slik forslagsstillerne foreslår. Legeforeningen
påpeker at det er en vesentlig utfordring at økt låneramme vil kunne bidra
til større gjeldsbyrde, og at de regionale helseforetakene vil bli
mer utsatt for rentesvingninger.
Komiteen viser til forslag om
en plan for etablering av noen offentlig-private samarbeidsprosjekter
(OPS) for sykehusbygg, som skal sikre raskere realisering av nybygg
og bedre vedlikehold av eiendommene. OPS-prosjektene skal innpasses
i en ansvarlig økonomisk ramme, ut fra en helsepolitisk prioritering
av prosjektenes nødvendighet.
Komiteen viser til at det foreslås
etablering av en egen organisasjon for helsebygg, som skal sikre
bedre vedlikehold og raskere fornyelse av sykehusbygg, slik at disse
blir mer funksjonelle og moderne. Statsbygg og Forsvarsbygg er eiendomsselskap
innenfor offentlig sektor. Komiteen merker seg at
Legeforeningen støtter forslaget om en egen organisasjon for permanent kompetanse
og erfaringslæring ved forvaltningen av sykehusbygg, men at Legeforeningen mener
at nærmere organisasjonsform bør utredes grundig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er helt avgjørende for et godt helsevesen at vi har dyktig helsepersonell
på alle områder, men vi er også helt avhengig av godt utstyr og
en god funksjonell bygningsmasse. Flertallet vil
minne om at det årlig overføres betydelige summer til de ulike helseregionene,
og viser til at det fra 2008 har vært en betydelig vekst i helseforetakenes basisrammer
til oppgradering av sykehusbygg og nytt medisinsk utstyr, samt midler
til avdrag på tidligere lån. Helseforetakenes styrer er gitt stor
grad av frihet til investeringer i de tiltak styrene mener er mest
nødvendige.
Flertallet vil bemerke at dagens
regjering har fått orden på sykehusenes økonomi, og dette er en
viktig forutsetning for at sykehusene kan levere gode og forutsigbare
tjenester til hele landets befolkning. Alle regionale helseforetak utarbeider
nå økonomiske langtidsplaner hvor det ligger inne konkrete planer
for fremtidige investeringer. Som et eksempel vil flertallet peke
på Helse Nord som har lagt en svært ambisiøs investeringsplan som
for de fem neste årene viser planlagte investeringer for 7,35 mrd. kroner.
Dette eksempelet viser at lokal beslutningsmyndighet gir gode lokale
løsninger.
Flertallet tør minne om at i
perioden 2002–2005 opparbeidet sykehusene et samlet korrigert underskudd
på mer enn 6 mrd. kroner. Noe av forklaringen på dette underskuddet
begrunnes med at det ikke var budsjettert med aktivitetsvekst. I
denne perioden fikk heller ikke sykehusene bevilget tilstrekkelige
midler til å gjenskaffe bygg og medisinsk utstyr. Med et årlig underskudd
på om lag 2 mrd. kroner førte dette til at det ble et underskudd
for perioden 2002–2005 på om lag 12 mrd. kroner.
Flertallet mener med disse eksemplene
å vise at ansvaret for investerings- og driftsmidler fortsatt skal
ligge til det enkelte helseforetak og dets styre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at perioden 2002
til 2005 ble ansett å være en implementeringsperiode for en stor
og omfattende ansvarsreform, der staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten
fra fylkeskommunene. Disse medlemmer vil understreke
at reformen ble vedtatt av Stoltenberg I-regjeringen, men at det
var Bondevik II-regjeringen som fikk ansvar for innføringen. Disse
medlemmer vil peke på at det på gjennomføringstidspunktet
var mye som fortsatt var uavklart. Blant annet gjaldt dette investeringsregimet,
herunder avskrivningssatser og åpningsbalanse. Disse medlemmer vil
minne om at det var bred politisk enighet om at dette skulle gradvis
implementeres i løpet av disse årene. Finansieringen av driften
baserte seg på historiske tall fra den gang fylkeskommunene hadde
ansvaret og det ikke var etablert objektive kriterier for fordeling
av driftsmidlene mellom helseforetakene. Disse medlemmer viser
til at Bondevik II-regjeringen derfor fikk nedsatt Hagen-utvalget
og siden fremmet den første stortingsmeldingen om et enhetlig finansieringssystem for
spesialisthelsetjenesten. Ordningen ble implementert i 2004. Disse
medlemmer minner om at det, av disse nevnte årsaker, var
tverrpolitisk enighet i Stortinget om at helseforetakene i denne
perioden kunne gå med underskudd. Disse medlemmer mener
rigide resultatkrav i disse årene ville fått dramatiske konsekvenser for
enkeltpasienter og for spesialisthelsetjenesten i enkelte områder. Disse
medlemmer vil minne om at det blant annet var et krav fra
Arbeiderpartiet, i forbindelse med forhandlingene om budsjettet
for 2003, at helseforetakene skulle kunne gå med underskudd. Disse
medlemmer mener derfor at regjeringspartienes merknad om
helseforetakenes økonomi i perioden 2002 til 2005 må basere seg
på manglende kunnskap om denne perioden og må kunne karakteriseres
som historieløs.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
forstår forslagsstillernes forslag om å etablere en egen organisasjon som
skal sikre raskere fornyelse av sykehus og forbedre vedlikeholdet
av eksisterende helsebygg dithen at de ønsker å bygge opp en ny
enhet tilsvarende Statsbygg. Dette er i så tilfelle flertallet uenig
i, og flertallet er redd en slik modell vil medføre
fare for ytterligere byråkratisering.
Flertallet vil minne om at det
for tiden er en utredning på gang for etablering av et nasjonalt foretak
for sykehusplanlegging, men flertallet mener fortsatt
at selve ansvaret for utbygging og vedlikehold skal ligge i helseforetakene.
Flertallet vil bemerke at bygging
av store, komplekse sykehus medfører store utfordringer både under
planlegging, ved oppføring av bygg og ikke minst i økonomistyring
gjennom byggeprosessen. Flertallet tror det ved oppføring
av store sykehusbygg vil være mye å tjene på en målrettet erfaringsutveksling
på tvers av de regionale helseforetak, slik at neste byggetrinn
i en region kan bygge på de gode erfaringene fra siste byggetrinn
i en annen region.
Flertallet er også uenig i forslaget
om å utarbeide en plan for etablering av offentlig-privat samarbeid
(OPS) for sykehusbygg da erfaringene fra både England og Sverige
tilsier at bruk av OPS-kontrakter innenfor denne sektoren blir langt
mer kostbart enn ved en tradisjonell utbyggingsmodell. Flertallet tør
vise til utbyggingen av Nye Karolinska som nå omtales som en skandale.
Ifølge en rapport utarbeidet og publisert av den konservative tankesmien,
Timbro, konkluderes det med at Nye Karolinska har endt opp med en
langt høyere kostnad enn alternativene. Flertallet har
merket seg at dette ifølge rapporten skyldes kortsiktighet, kjepphestridning
og politisk ønsketenkning. I rapporten uttrykkes det helt klart
at OPS egner seg dårlig for komplekse, dynamiske virksomheter som
sykehus. Dette er også helt i tråd med flertallets oppfatning
som mener det er fullt mulig å bygge sykehus i offentlig regi i
samarbeid med private entreprenører minst like raskt og kostnadseffektivt
som med OPS.
Flertallet er også betenkt over
et system der det offentlige skal forplikte seg til å stå som leietaker
og innkjøper av vedlikeholdstjenester uten muligheter til nye anbudsrunder
i kontraktsperioder som kan strekke seg over tidsperioder på 30
til 50 år.
Flertallet foreslår at representantforslaget
vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti tar avstand fra de påstander
som fremsettes når det gjelder byggingen av nytt universitetssykehus
i Stockholm, Nye Karolinska Solna. Disse medlemmer viser
til at prosjektet er den historisk største investering som er foretatt
i Stockholms läns landstings historie. Stockholmsregionen får gjennom
dette OPS-prosjektet et helt nytt, høyspesialisert sykehus bygget
til avtalt pris og avtalt tid. Disse medlemmer viser
til at for Stockholm var behovet for et nytt universitetssykehus
tydelig, med enorm vekst i innbyggertall og stort behov for oppgradering
av bygningsmasse for å kunne tilby god medisinsk behandling. Disse
medlemmer viser til at for Stockholms läns landsting var de
fremste begrunnelsene for valg av OPS-løsning trygghet for leveranse,
tid og kostnad, og disse medlemmer vil minne om at
også sosialdemokratene i landstinget støttet denne utbyggingsmetoden. Disse
medlemmer er kjent med at det flere ganger i byggeperioden
har oppstått forsinkelser, men dette er utbyggers risiko, og dette
har utbyggerne tatt inn igjen. Disse medlemmer peker
også på at de private skal drifte det byggetekniske og innestå for
vedlikeholdet ved det toppmoderne sykehuset i flere år. Dermed blir
en eventuell sammenlikning mellom verdien av OPS-kontrakten og en
ren byggekostnad uriktig. Disse medlemmer vil understreke
at byggingen av Nye Karolinska Solna har vist at det kan være et
poeng å sikre at de som er flinke til bygging og drift av bygg, driver
med det, mens de som er best på å drive spesialisert og høykompetent
pasientbehandling og ledelse av sykehuspersonale, driver med det.
Disse medlemmer mener gode, funksjonelle og
moderne sykehusbygg er viktig for å gi pasientene et godt helsetilbud
og for å sikre at ansatte har gode arbeidsforhold. Disse
medlemmer viser til at Multiconsult i 2007 kartla bygningsmassen
i helseforetakene og estimerte et totalt utbedringsbehov på 55 mrd.
kroner. Disse medlemmer mener at nye løsninger som
bidrar til bedre helsebygg, vil gi et bedre helsetilbud og bedre
arbeidsforhold. Disse medlemmer mener videre at bedre
forvaltning av sykehusenes bygg og eiendommer vil frigjøre midler
til mer og bedre pasientbehandling gjennom mer rasjonell bruk av
lokaler og mulighet for å ta i bruk nye og mer effektive behandlingstilbud. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at det i forbindelse
med en mer operativ nasjonal helse- og sykehusplan utarbeides en
del som omhandler bedre helsebygg. Denne må sikre bedre vedlikehold
og raskere fornyelse av sykehusenes eiendommer. Planen må inneholde
følgende:
1. En vurdering av behovet
for vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer for spesialisthelsetjenestens
eiendommer.
2. En langsiktig, nasjonal plan for finansiering
av vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer.
3. En justering av dagens finansieringsregelverk som
innebærer at 70 prosent av kostnadene ved større nyinvesteringer
kan lånefinansieres.
4. Etablering av en egen organisasjon for
helsebygg, som skal sikre bedre vedlikehold og raskere fornyelse
av sykehusbygg, slik at disse blir mer funksjonelle og moderne.»
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at en plan for etablering
av noen offentlig-private samarbeidsprosjekter (OPS) for sykehusbygg,
som sikrer raskere realisering av nybygg og bedre vedlikehold av
eiendommene, inngår som en del av en operativ, nasjonal helse- og
sykehusplan.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over det store vedlikeholdsetterslepet i norske helsebygg. Disse medlemmer mener
det er behov for en langsiktig investerings- og vedlikeholdsplan
for norske helsebygg. Disse medlemmer viser i den sammenheng
til Innst. 11 S (2012–2013), der disse medlemmer foreslår
en flerårig investeringsplan for bygg og medisinsk-teknisk utstyr.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å lage et tydeligere skille mellom drift og investeringer
i offentlige budsjetter. Dette gjelder også innenfor helsetjenesten. Disse
medlemmer mener dagens situasjon i praksis medfører at pasientbehandlingen
blir skadelidende for at sykehusene skal ha midler til å finansiere
nye bygg eller vedlikehold. Alternativt blir forfallet på bygningsmassen
enda større fordi sykehusene prioriterer pasientbehandling. Disse
medlemmer mener dette i mange tilfeller medfører at man
tar beslutninger som ikke er optimale. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til Helse Vest og Stavanger universitetssjukehus som
i disse dager er i planleggingsfasen for bygging av et nytt sykehus. Disse
medlemmer peker på at det er liten faglig uenighet om at
et helt nytt sykehus ville vært det beste både for pasientene og
også for å legge opp til en effektiv drift og pasientflyt på sykehuset. Disse
medlemmer peker på at en slik løsning nærmest er umulig
å finansiere innenfor dagens modell. Disse medlemmer ønsker
derfor et tydeligere skille mellom midler til drift og investering
samt en egen investeringsplan for sykehussektoren. Dette kan inngå
som en del av nasjonal sykehusplan.
Disse medlemmer har ingen motforestillinger
mot at helseforetakene velger å organisere sine utbygginger som
OPS dersom man finner det hensiktsmessig. Disse medlemmer mener likevel
ikke at OPS er et mål i seg selv. Disse medlemmer ønsker
å legge til rette for at det er satt av tilstrekkelig handlingsrom
til sykehusene til å gjennomføre nødvendige investeringer. Dette
kan i mange tilfeller gjøres rimeligere gjennom direkte statlige
bidrag til utbyggingen enn det en nedbetaling over mange år gjennom OPS
kan bidra til.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å åpne for at helseforetakene kan lånefinansiere en større
andel av sine utbygginger enn i dag. Disse medlemmer understreker
imidlertid at dette vil kreve større driftsbudsjetter til å dekke lånekostnadene
dersom dette ikke skal gå ut over pasientbehandlingen. Disse
medlemmer viser i den sammenheng til Innst. 11 S (2012–2013) der disse
medlemmer foreslår betydelig større ramme til helseforetakene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er ikke prinsipiell motstander av OPS-prosjekter,
men er av den oppfatning at sykehusutbygginger stiller i en særstilling,
og at OPS-prosjekter dermed ikke er å foretrekke. Det er stor grad
av kompleksitet i sykehusutbygginger. Det utvikles stadig nye og
innovative løsninger for å sikre trygg og effektiv pasientbehandling
og gode arbeidsforhold for ansatte. Det er viktig å sikre kompetanseoverføring
fra en utbygging til en annen, og dette medlem mener
OPS-prosjekter for sykehusutbygginger vil svekke dette hensynet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen om at det i forbindelse med
en mer operativ nasjonal helse- og sykehusplan utarbeides en del
som omhandler bedre helsebygg. Denne må sikre bedre vedlikehold
og raskere fornyelse av sykehusenes eiendommer. Planen må inneholde
følgende:
1. En vurdering av behovet
for vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer for spesialisthelsetjenestens
eiendommer.
2. En langsiktig, nasjonal plan for finansiering
av vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer.
3. En justering av dagens finansieringsregelverk som
innebærer at 70 prosent av kostnadene ved større nyinvesteringer
kan lånefinansieres.
4. Etablering av en egen organisasjon for
helsebygg, som skal sikre bedre vedlikehold og raskere fornyelse
av sykehusbygg, slik at disse blir mer funksjonelle og moderne.
Forslag fra Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen om at en plan for etablering
av noen offentlig-private samarbeidsprosjekter (OPS) for sykehusbygg,
som sikrer raskere realisering av nybygg og bedre vedlikehold av
eiendommene, inngår som en del av en operativ, nasjonal helse- og
sykehusplan.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument 8:54 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Bent Høie og Jan Tore Sanner om bedre
helsebygg – vedlegges protokollen.
Jeg viser til henvendelse av 19. april 2013
fra helse- og omsorgkomiteen vedrørende Dokument nr. 8:54 S (2012-2013)
hvor representantene Bent Høie og Jan Tore Sanner fremmer følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen
om at det utarbeides en nasjonal plan for bedre helsebygg, som sikrer bedre
vedlikehold og raskere fornyelse av sykehusenes eiendommer. Planen
må inneholde følgende:
1. En
vurdering av behovet for vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer
for spesialisthelsetjenestens eiendommer.
2. En langsiktig,
nasjonal plan for finansiering av vedlikehold, oppgradering og nyinvesteringer.
3. En justering av
dagens finansieringsregelverk som innebærer at 70 pst. av kostnadene
ved større nyinvesteringer kan lånefinansieres.
4. En plan for etablering
av noen offentlig-private samarbeidsprosjekter (OPS) for sykehusbygg,
som sikrer raskere realisering av nybygg og bedre vedlikehold av
eiendommene.
5. Etablering av en
egen organisasjon for helsebygg, som skal sikre bedre vedlikehold
og raskere fornyelse av sykehusbygg, slik at disse blir mer funksjonelle
og moderne.
Ett av flere viktige mål med sykehusreformen var
å legge til rette for en bedre ivaretakelse av de verdier som ligger
i investert kapital, dvs. bygg og utstyr, samt å sikre en bedre
ressursbruk ved at foretakene får ansvar for å se både drifts- og
kapitalressursene i sammenheng. Ansvaret er understøttet gjennom
finansieringssystemet, hvor midler overføres som rammer og ikke
som øremerkede tilskudd. Dette gjelder også investeringer.
Sykehusene overtok en varierende bygningsmasse
i 2002. Ved inngangen til reformen lå det føringer om flere store
sykehusutbygginger, bl.a. Ahus og St. Olavs Hospital, samt sluttføring
av investeringer knyttet til opptrappingsplanen for psykisk helse.
Samtidig innebar de økonomiske rammene for de
regionale helseforetakene at bare to tredeler av bygningsmassen
kunne gjenanskaffes, eller to av tre sykehus. I dette lå det et
betydelig effektiviseringskrav.
Det var den rød-grønne regjeringen som fra og med
2008 fikk økt bevilgningsnivået til investeringer permanent med
1,67 mrd. kroner. Samlet bevilges det årlig om lag 5,5 mrd. kroner
gjennom helseforetakenes basisrammer til oppgradering av sykehusbygg
og nytt medisinsk-teknisk utstyr, samt avdrag på tidligere lån.
Vi har fått orden på sykehusenes økonomi. Det er
en tydelig ansvarsdeling og økt oppmerksomhet på investeringer og
nye utviklingsmuligheter. Alle de regionale helseforetakene utarbeider
økonomiske langtidsplaner hvor det ligger inne konkrete planer for
framtidige investeringer. Planene er styrebehandlet, omforent og prioritert
innad i regionen. Og investeringsplanene er ambisiøse. Helse Nord
alene har f.eks. planlagt investeringer for 7,35 mrd. kroner de
neste fem årene. Dette betyr i snitt 1,5 mrd. kroner årlig. Sammenlignet
mot dagens avskrivningsnivå i Helse Nord på 600 mill. kroner, innebærer
dette en formidabel oppbygging og fornying av bygg og utstyr i regionen.
Tilsvarende ambisiøse planer er behandlet og styrevedtatt i Helse
Midt-Norge, Helse Vest og Helse Sør-Øst. Lokalt ansvar og lokal
beslutningsmyndighet gir løsninger som passer lokale forhold, og
gir incitament til og mulighet for å avveie bruk av de tildelte
rammene på en best mulig måte. I alle regioner prioriteres et økt
investeringsnivå. Dette er prioriteringer som vanskelig kunne vært
gjort av departementet eller Stortinget, og jeg mener at mye taler
for et mest mulig helhetlig lokalt og regionalt ansvar. En egen
plan for investeringer gir heller ikke mer penger til investeringer.
Økte rammer til sykehus er en prioriteringssak for Stortinget.
Forslagsstillerne mener at OPS og annen privat finansiering
vil kunne være med på å finansiere prosjekter i sykehussektoren
som gjør at prosessen går langt fortere enn hva man kan forvente med
dagens investeringshastighet over statsbudsjetter. Den statlige
låneordningen gir helseforetakene tilgang til lån til en lavere
kostnad enn private utbyggere. For det første kan man ikke låne
mer enn hva en har råd til – dette gjelder også OPS-prosjekter.
Bruk av OPS-prosjekter har tidligere vært hyppig benyttet i andre
europeiske land, bl.a. Storbritannia. En av hovedgrunnene var å
redusere offentlig gjeld.
I 2011 la det britiske underhuset v/Committee
of Public Accounts fram to kritiske rapporter om erfaringer med
bruk av Private Finance Initiativ (PFI). (Lessions for PFI in Housing
and Hospital fra januar 2011 og Lessons from PFI and other projects
fra juli 2011.) I den førstnevnte, som særskilt så på sykehussektoren,
var konkusjonen at en ikke klart og entydig kunne rettferdiggjøre bruk
av PFI sett i et «value for money» perspektiv. Committee of Public
Accounts er tilnærmet lik den norske kontroll- og konstitusjonskomiteen.
I Sverige omtales nå utbygging av Nye Karolinska
som en skandale.Den svenske konservative tankesmien
Timbro ved lege og forsker Anders Lundberg har publisert en rapport
som konkluderer med at Nye Karolinska har endt opp med en langt
høyere kostnad enn alternativene, som en følge av kortsiktighet,
kjepphester og politisk ønsketenkning. Rapporten er likevel ikke
negativ til OPS generelt sett, men det uttrykkes helt klart at OPS
egner seg bedre for infrastrukturprosjekter, enn for komplekse,
dynamiske virksomheter som sykehus.
Sykehus er komplekse og dynamiske virksomheter.
Å inngå langsiktige avtaler på opptil 25 år knyttet til bruk og
drift av lokaler hindrer fleksibilitet knyttet til utvikling av
helsetjenesten.
Det hevdes at OPS skal gi mer kostnadseffektive tjenester
sammenligne med den mer tradisjonelle måten å anskaffe og å drifte
tjenester på. I teorien rundt OPS synes de viktigste faktorene å være:
Bygging, drift og
vedlikehold av fasilitetene sees i sammenheng. For eksempel kan
økte investeringer i byggeperioden gi større besparelser i drift og
vedlikehold.
En betydelig frihet i forhold til at det
spesifiseres hva som skal leveres og ikke hvordan.
Riktig fordeling av risiko.
For OPS-prosjekter som også omfatter arbeidsintensiv
tjenesteyting, som omsorgsarbeid, er mye av besparelsene knyttet
til i hvilken grad en effektivt bruker personalet. En viktig faktor
er å være mer selektiv til hvilke arbeidsoppgaver som må løses av
fagpersonell og hvilke som kan løses av medarbeider med mindre erfaring.
Jeg mener at alle disse faktorene kan håndteres og
håndteres godt – innenfor dagens ordning. I tillegg må det legges
til at når representantene foreslår en nasjonal
plan for bedre sykehusbygg, så står det for en helt annen
filosofi enn hva som ligger ved bruk av OPS.
Siden staten overtok eierskapet til sykehusene har
det vært gitt statlige lån gjennom egen låneordning administrert
av Helse- og omsorgsdepartementet. Låneordningen har gode rentevilkår
som gir lavere rentekostnader enn tilsvarende private lån ville
gitt. Fra 2002 til 2012 har det vært bevilget 20 mrd. kroner i lån over
statsbudsjettet. Låneordningen og midler i basisrammen har ført
til en høy investeringsaktivitet i sektoren. Etablert praksis tilsier
at helseforetakene kan få inntil 50 prosent låneandel til prosjektene.
Helseforetakene har dermed store frihetsgrader når det gjelder investeringer.
En økning av helseforetakenes låneandel er et budsjettspørsmål og
må tas i de ordinære budsjettrundene.
I foretaksmøter i januar fikk de regionale helseforetakene
i oppdrag å utrede etablering av et nasjonalt helseforetak for planlegging,
utvikling og drift av sykehusbygg. Et nytt nasjonalt foretak skal
bistå i kunnskapsoverføring mellom helseforetak, i utvikling og
forvaltning av eiendomsmassen og planlegging av byggeprosjekter. Utredningen
skal være ferdigstilt innen 1. oktober i år. Med den investeringstakten
vi har i regionene, brukes det store beløp på å planlegge og utvikle
sykehusbygg. Det bør i større grad bli slik at neste byggetrinn
i én region, kan bygge på erfaringene fra siste byggetrinn i en
annen region. Det finnes i dag et kompetansenettverk for sykehusplanlegging.
I tillegg er det et utstrakt samarbeid mellom regionene. Men jeg
mener at vi trenger et fastere og mer forpliktende samarbeid på
området. Dette selskapet skal bygge opp et sterkere fagmiljø på
forvaltning av sykehusbygg og eiendom og kan bidra til effektive
planprosesser ved utprøving av ulike prosjektmodeller, innovasjon
og utvikling for å sikre effektive sykehus og økt kvalitet.
Representantene fra Høyre mener det bør etableres
egne eiendomsselskaper, og viser i denne sammenhengen til at St.
Olavs eiendom er etablert som en egen resultatenhet for å ivareta eierskap
og forvaltning av bygg og eiendom. Jeg mener at eierskapet til bygg
og eiendom bør og skal ligge hos helseforetakene. Drift og investeringer
henger nøye sammen, og helseforetakene må ha nødvendig fleksibilitet
og handlingsrom i forhold til å utvikle sine egne bygg. Innenfor
dagens modell gis det åpning for at helseforetakene kan organisere
sin virksomhet på ulike måter, slik det for eksempel er gjort ved
St.Olavs Hospital.
Mens kostnader knyttet til kapital er en relativ konstant
størrelse, vil de årlige investeringene variere i takt med utbyggingsprosjektene
som gjennomføres. Som representanten skriver lå investeringsnivået
i 2011 på om lag 5,3 mrd. kroner. Dette innebar at verdien av helseforetakenes bygg
og utstyr ble noe redusert dette året. Til sammenligning har helseforetakene
for 2013 budsjettert med et investeringsnivå på 9,5 mrd. kroner.
Siden 2002 har det vært en gjennomsnittlig årlig investeringsaktivitet
på om lag
7 mrd. kroner. Dette er mer enn dobbelt så mye som
gjennomsnittlig investeringsaktivitet på 1990-tallet. I perioden
2005-2012 har investeringsaktiviteten vært høyere enn gjennomsnittet dette
tiåret. Det høye investeringsnivået innebærer at verdien av bygg
og medisinsk teknisk utstyr i norske sykehus har økt. Helseforetakene overtok
bygg og utstyr i 2002 til en verdi av 66 mrd. kroner. Ved utgangen
av 2011 hadde dette steget til 79 mrd. kroner. Tallenes tale er
helt klar. Verdiene av helseforetakenes eiendommer har økt. Helseforetakene
har i perioden etter sykehusreformen økt verdien på sine sykehusbygg
og medisinsk-tekniske utstyr. Vi har fått til flere moderne, oppgraderte
og funksjonelle sykehus. Likevel er det fremdeles sykehus som trenger
oppgradering og modernisering, noe helseforetakene har planer for.
Representantene er opptatt av rask gjennomføring
av nye investeringsprosjekter. Den etablerte låneordningen innebærer
at helseforetakene selv velger den utbyggingstakten som de ser mest
hensiktsmessig og effektiv for sine prosjekter. De statlige lånemidlene
utbetales i tråd med ønsket framdrift og likviditetsbehov i prosjektene.
Samtidig er det ikke lagt til rette for at alle ønsker og planer
kan gjennomføres samtidig. Her er det ikke tilgang på lån som er avgjørende.
Utvikling av helsetjenesten både når det gjelder investeringer og
drift, sikres gjennom gode rammevilkår og robust økonomi. Helseforetakene
kan – på samme måte som private husholdninger – ikke ta opp større
lån enn det de har mulighet for å betjene gjennom den økonomien
de har. Det samme gjelder OPS-prosjekter. For høy gjeld medfører
at det blir for lite penger igjen til blant annet helsepersonell,
medisiner og vedlikehold. Derfor har jeg fokus på fortsatt gode
rammevilkår til helseforetakene og god styring på bruk av midlene
som sikrer fortsatt god utvikling i spesialisthelsetjenesten. Videre er
det slik at når de regionale helseforetakene skal bygge sykehus,
er det ikke tilstrekkelig å være i økonomisk balanse når byggingen
starter. De regionale helseforetakene må også utarbeide langtidsbudsjetter
som viser at de har økonomisk ryggrad til å bære investeringen over
tid, dvs. at framtidige renter, avdrag og avskrivninger må dekkes
inn innenfor tilgjengelige rammer. Dette ansvaret har de regionale
helseforetakene fram til nå håndtert på en helt utmerket måte i
alle deler av landet. Helseforetaksmodellen har for første gang
gitt oss kontroll over både drift og investeringer – noe som er
helt avgjørende for at vi i framtida kan yte kvalitativt gode og
likeverdige helsetjenester over hele landet. Hvor mye vi skal bruke
på sykehus og investeringer er et bevilgningsspørsmål uansett hvilken
modell eller finansieringsform som velges.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 23. mai 2013
Bent Høie |
Line Henriette Hjemdal |
leder |
ordfører |