Innledning

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen endringer i bioteknologiloven som åpner for assistert befruktning av smittevernhensyn til fertile par med seksuelt overførbare sykdommer. Det foreslås også endringer i lovens straffebestemmelse.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte i november 2012 ut et høringsnotat med forslag til endringer i bioteknologilovens straffebestemmelse for å tydeliggjøre hvem som ikke omfattes av straffansvaret. Høringsfristen var i januar 2013. Departementet har mottatt høringsuttalelser fra 19 instanser som uttaler seg om det materielle innholdet i forslaget.

Det vises til at det i NOU 2012:17 «Om kjærlighet og kjøletårn – Strafferettslige spørsmål ved alvorlige smittsomme sykdommer» foreslås en endring i bioteknologiloven for å åpne for assistert befruktning når kvinnen eller mannen er smitteførende med en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar sykdom.

Assistert befruktning til personer med seksuelt overførbare sykdommer

Det er rundt 3 500–4 000 mennesker i Norge som lever med hiv i dag, og de fleste er i befruktningsdyktig alder. Behandlingen som tilbys i dag, har ført til at mennesker med hiv kan leve lange og fullverdige liv. Behandlingen har også påvirket hivpositives ønske om å få barn, og hvert år fødes flere barn av hivpositive kvinner, hivpositive par eller i forhold der mannen er hivpositiv. Norske fagmiljøer har flere ganger pekt på at assistert befruktning kan hjelpe hivpositive til å få barn uten at de samtidig risikerer å smitte partneren sin.

Vilkår for assistert befruktning følger av bioteknologiloven §§ 2-2 til 2-4. I dag kan det gis tilbud om assistert befruktning til par som ikke kan få barn av medisinske årsaker, eller når to kvinner er samboere, gift eller partnere. Det kan også gis tilbud om inseminasjonsbehandling hvis mannen er bærer av en alvorlig arvelig sykdom og i særskilte tilfeller dersom kvinnen er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom. Hvis paret ikke kan få barn uten assistert befruktning, og en av partene i tillegg er hivpositiv eller hepatitt B/C-positiv, er ikke bioteknologiloven til hinder for at paret kan få behandling.

Bioteknologiloven åpner ikke for assistert befruktning hvis formålet er å hindre smitteoverføring.

Det redegjøres for forslag framsatt i NOU 2012:17.

Nasjonalt folkehelseinstitutt har i perioden 1984–2011 fått melding om 68 barn som er smittet med hiv i forbindelse med svangerskap og fødsel. 11 av barna er født i Norge. De øvrige er kommet til Norge sammen med asylsøkende foreldre eller som adoptivbarn. Det er ikke påvist hiv hos barn født i Norge etter 2000.

Det vises til at par hvor en av partene er hivpositiv eller hepatittsmittet, kan få tilbud om assistert befruktning i Sverige, Danmark og flere andre europeiske land.

Departementet framholder at assistert befruktning ved inseminasjon vil utelukke smittefare for partneren, uavhengig av om det er kvinnen eller mannen – forutsatt sædvask – som er hivpositiv. Departementet mener at en slik utelukkelse av smittefare er ønskelig ut fra smittevernhensyn. Etter departementets oppfatning bør ikke vårt regelverk være til hinder for at disse parene skal få et tilbud om assistert befruktning, så lenge det er faglig forsvarlig i det konkrete tilfellet, herunder at risiko for å overføre virus mellom mor og barn kan utelukkes eller vurderes som minimal. Tilbud om assistert befruktning til smittebærende, enten de er fertile eller infertile, vil etter departementets syn kunne redusere antall par som tar sjansen på naturlig unnfangelse til tross for smittefaren.

Departementet understreker at det må foretas en konkret vurdering av om det er faglig forsvarlig å gi assistert befruktning i det enkelte tilfellet, og at infeksjonsmedisinere må være med på denne vurderingen.

Departementet foreslår et nytt andre ledd i bioteknologiloven § 2-3 som åpner for at inseminasjon kan finne sted når mannen eller kvinnen er smitteførende med en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar sykdom.

Straffebestemmelsen

Det følger av bioteknologiloven § 7-5 at den som forsettlig overtrer loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte.

Det framholdes at det har vært reist spørsmål knyttet til forståelsen av denne bestemmelsen, særlig med hensyn til det strafferettslige medvirkningsansvar og hvor langt dette ansvaret rekker. Departementet har ved to anledninger forelagt problemstillinger knyttet til forståelsen av straffebestemmelsen for Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Det redegjøres for Lovavdelingens svar.

Etter departementets mening er det uheldig at det har vært uklarhet knytte til hvem som kan straffes for overtredelse av bioteknologiloven. Departementet mener det er viktig at det blir tydeliggjort direkte i lovteksten hvem som kan straffes, og hvem som ikke kan straffes.

Departementet presiserer at det å reise til utlandet for å benytte seg av tilbud som ikke er tillatt i Norge, men som er tillatt i det aktuelle landet, i seg selv ikke vil være straffbar medvirkningshandling til at hovedhandlingen skjer. Uklarheten i disse sakene har vært knyttet til om privatpersonene som benytter seg av de aktuelle tilbudene i utlandet, kan straffes som medvirker dersom enkelte handlinger finner sted i Norge, for eksempel at det knyttes kontakt og skrives kontrakt med en konkret klinikk i utlandet.

Departementet kjenner ikke til at det har vært vurdert et eventuelt strafferettslig medvirkningsansvar for slike handlinger som finner sted i Norge. Etter departementets oppfatning er det primært helsepersonell og andre som i sin yrkesutøvelse overtrer eller i strafferettslig forstand medvirker til å overtre bioteknologiloven, det har vært meningen å straffe.

Departementet viser til lovens forarbeider, og etter departementets oppfatning har det ikke vært meningen å straffe medvirkning i Norge fra privatpersoner som benytter behandlingstilbud eller tjenester som ikke er tillatt i Norge. Slik departementet ser det, er det heller ikke ønskelig eller rimelig å straffe medvirkning fra disse personene. Etter departementets syn vil det også være vanskelig å håndheve et strafferettslig medvirkningsansvar i disse tilfellene.

Departementet mener at bioteknologilovens straffebestemmelse bør presiseres slik at det er klart at den ikke omfatter privatpersoner som søker eller benytter tilbud som ikke er tillatt etter bioteknologiloven. Privatpersoner som i Norge formidler eller tilbyr tjenester til andre som ikke er tillatt etter loven, vil derimot etter omstendighetene omfattes av straffebestemmelsen, herunder medvirkningsansvaret. Tilsvarende gjelder virksomheter, foreninger og organisasjoner som medvirker til overtredelse av loven, typisk ved formidlingsvirksomhet.

Departementet foreslår videre at det presiseres i lovteksten at heller ikke egg- eller sæddonorer eller forskningsdeltakere er omfattet av straffebestemmelsen.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det uttales at når det gjelder assistert befruktning til personer med seksuelt overførbare sykdommer, vil tilbudet ut ifra erfaringer i Danmark være aktuelt for maksimalt 40 par hvert år. Dette tilsvarer inntil 120 behandlingssykluser per år, hvis alle trenger tre forsøk. Avhengig av behandlingsform gir dette en kostnad på opp mot 4 mill. kroner hvert år; hvor pasientenes egenandeler dekker cirka 1,1 mill. kroner, og merkostnader for staten anslås til cirka 3 mill. kroner.

Ved etablering av tilbud i Norge må det i tillegg investeres i laboratorieutstyr. Investeringskostnaden er cirka 1,5 mill. kroner. Forslaget vil dermed innebære merkostnader for staten på opp mot 4,5 mill. kroner første år og vel 3 mill. kroner de neste årene.

Et alternativ er å avtale kjøp i Danmark og Sverige som har etablert behandlingstilbud til denne gruppen. Det dreier seg om få par hvert år, og kjøp av behandlingstilbud i naboland kan koste opp mot 4 mill. kroner hvert år, avhengig av behandlingsform. Reiseutgifter kommer i tillegg, men investeringskostnader faller bort. Egenandel fra pasientene dekker cirka 1,1 mill. kroner per år.

Forslaget om presisering i straffebestemmelsen har ingen administrative eller økonomiske konsekvenser.