Vedlegg
Jeg viser til Dokument 8:46 (2012-2013) oversendt fra Stortingets helse- og omsorgskomité i brev av 3. april 2013. Helse- og omsorgskomitéen ber om min uttalelse til representantforslaget.
Denne regjeringen satser på psykisk helse og rusarbeid. Det viktigste arbeidet vi gjør på dette feltet, er å fortsette utviklingen av gode, lokalbaserte tjenester som er tilpasset de lokale forholdene. Det vil nødvendigvis være behov for å organisere tjenestetilbudet forskjellig i Gamle Oslo og i Kjøllefjord. Nettopp derfor mener jeg det viktigste løftet regjeringen har gjort på dette feltet er styrkingen av kommuneøkonomien. Ingen annen regjering har sørget for så store overføringer til kommunene. Fra 2005-2012 var real-veksten over 61 mrd. kroner, hvorav om lag halvparten var som frie midler. Dette er med på å sette kommunene i stand til å bygge de tjenestene samfunnet trenger.
Så er det også slik at vi ønsker å spre gode prosjekter og løsninger. Det gjør vi blant annet gjennom tilskuddsordninger og gjennom støtte til kompetansesenter og fagnettverk. For 2013 har regjeringen bevilget over 220 mill. kroner til støtte til ulike prosjekter bare innenfor psykisk helsefeltet.
Jeg er utover dette enig i mye av forslagsstillernes tilstandsbeskrivelse. Et viktig utgangspunkt for regjeringens politikkutforming er at omfanget og konsekvensene av psykisk uhelse og psykisk sykdom kan reduseres gjennom systematisk helsefremmende og forebyggende arbeid. Forebygging må blant annet skje gjennom utforming av gode skoler og arbeidsplasser, utvikling av inkluderende fritidstilbud, altså utenfor helsetjenestene. Samtidig må tilgjengelige lavterskeltjenester og godt samarbeid mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialist-helsetjenesten sikre et raskt tilbud til de som allerede har blitt syke, eller står i fare for å bli det, slik at vi unngår forverring.
Flere av representantenes forslag innebærer økte bevilgninger over statsbudsjettet. Det vil alltid være en avveining hvor mye som skal benyttes innenfor de ulike samfunnssektorene, og hvorvidt det er hensiktsmessig at bevilgninger øremerkes.
Jeg ønsker også å oppklare en misforståelse i bakgrunnen for representantenes forslag. Samhandlingsreformen har inkludert psykisk helse og rusarbeid fra dag én. Psykisk helsefeltet skal være inkludert i de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner, og regjeringen stimulerer til forpliktende samhandlingsprosjekter bl.a. gjennom et tilskudd på 51,6 mill kroner til slike prosjekter. Det er riktignok slik at de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen ikke er innført for psykisk helse og rus, men i Rusmeldingen er det signalisert at disse vil bli innført så snart det lar seg gjennomføre.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke tilskuddsordningen slik at flere psykologer ansettes i kommunene.
Regjeringen har siden 2009 brukt 190 mill. kroner på en målrettet rekrutteringsordning for psykologer. Evalueringsrapportene fra modellforsøket som løp fra 2009 til 2012 blir lagt frem mot slutten av denne måneden, og viser at kommunene i stor grad har lykkes i å rekruttere psykologer, og at disse arbeider på mange forskjellige måter. Det har da også vært målet med modellforsøket; å prøve ut forskjellige organisatoriske modeller for å integrere psykologene i tjenestene.
Jeg mener det er sentralt at kommunene selv finner riktig tjenestemodell, og at kommunenes frihet til å organisere tjenestene består. Dette er grunnlaget for å lykkes med å bygge en robust kommunal psykisk helsetjeneste. Derfor har regjeringen bevilget 60 mill. kroner til et målrettet rekrutteringstilskudd, og vi er i dialog med partene om hvordan tilskuddet best kan innrettes for å sikre at flere kommuner ansetter psykolog.
En ytterligere styrking av tilskuddsordningen vil være en budsjettsak, og regjeringen vil komme tilbake til sine prioriteringer i budsjettframlegg.
Stortinget ber regjeringen gjenoppta og styrke opptrappingsplanen for psykisk helse
Jeg ser det slik at samhandlingsreformen tok over der opptrappingsplanen stoppet.
Forslagsstillerne tar til orde for en ny, statlig opptrappingsplan. Jeg ser intensjonen, men er ikke overbevist om at det er den beste løsningen. Jeg mener det nå er viktigere å fortsette utviklingen av tjenestene ute i kommunene. Bare ved å finne løsninger som passer med lokale forhold, kan vi lykkes med å nå vårt overordnede mål.
Nå handler det om å forankre psykisk helse i det brede helsevesenet, og styrke kvalitet, kapasitet og kompetanse. Også under samhandlingsreformen vil vi styrke psykisk helse. Jeg inviterer til et partnerskap mellom KS, de regionale helseforetakene, bruker-, pårørende, fag- og profesjonsorganisasjoner for å løfte psykisk helsefeltet. Jeg står fast på at en sentralstyrt utvikling av kommunale tjenester ikke vil lykkes. Vi skal legge forholdene til rette, men kommunene må selv sammen med sine samarbeidspartnere finne den riktige måten å organisere tjenestene på.
Stortinget ber regjeringen opprettholde tilbudet i spesialisthelsetjenesten i en overgangsperiode, samtidig som kommunene sikres tid og ressurser til å få bygget opp egen kompetanse.
Mennesker med psykiske lidelser har i likhet med andre mennesker behov for et verdig og meningsfylt liv. Derfor legger regjeringen til rette for bolig, et inkluderende arbeidsliv, meningsfylt sysselsetting, et inkluderende kulturliv og bygging av nettverk rundt de som trenger det. God behandling må være lett tilgjengelig når det trengs, både i akutte situasjoner og for de som har behov for regelmessig støtte og behandling over tid.
Omstillingen i psykisk helsevern er en nødvendig forutsetning for å lykkes i overgangen fra institusjonspsykiatri til en mer åpen, oppsøkende og aktiv tjeneste. Dette har støtte i klare anbefalinger fra WHO. Nedbyggingen av langtidspsykiatriske sengeplasser har blitt besvart med opprettelsen av 75 DPS-er og om lag 150 ambulante team. Aktiviteten i spesialisthelsetjenesten for voksne har økt markant siden 2005. I 2011 var det 1 240 000 konsultasjoner i psykisk helsevern, en økning på 43 pst. fra 2005.
Vi må se på dette i et langsiktig perspektiv. I 1970 hadde vi om lag 18000 døgnplasser. I dag har vi ca 4000 og fortsatt flere per innbygger enn de fleste land i Europa. Vi skal også i fremtiden ha en relevant og forsvarlig dekning av døgnplasser, men antagelig noe færre enn i dag. Når vi lykkes med å etablere gode tjenester, så er erfaringen at det er behov for stadig færre døgnplasser.
Resultatet av omstillingsprosessen så langt er at vi tilbyr behandling for psykiske lidelser til flere enn vi noen gang har gjort. Samtidig er også jeg opptatt av signalene fra kommunene om at de opplever utfordringer både i samhandlingen med spesialist-helsetjenesten og med å sikre kompetanse til å løse oppgaver de får i forbindelse med oppfølgingen av brukere med mer alvorlige lidelser. Jeg har derfor bedt om en status-rapport for å forsikre meg om at omstillingen skjer i et forsvarlig tempo.
Det er viktig å få til gode prosesser i samspill mellom brukere, kommuner og helseforetak. Et eksempel på dette er Sykehuset Østfold, som nedlegger sitt gamle psykiatriske sykehus fra 2015. Her styrkes akuttberedskapen gjennom døgnet og ressurser overføres til DPS samtidig som antall døgnplasser kan justeres ned. Jeg vil stille tydelige krav til helseregionene om at brukere og kommuner tidlig skal inviteres inn i prosessene knyttet til omstillingsplanene og omstillingstakten, og om at partene sammen må forsikre seg om at alle brukergrupper får et like godt – eller helst bedre – tilbud enn før.
Realveksten i kommunenes økonomi var mellom 2005 og 2012 over 61 mrd. kroner, om lag halvparten av dette kom som frie midler. Likevel ser vi en liten nedgang i årsverksinnsatsen innen psykisk helsearbeid. Jeg vil løfte denne problemstillingen inn i de samarbeidsorganene vi har med kommunene.
Jeg mener at retningen på omstillingen er riktig, og viktigst: at den er til det beste for brukerne og for kommunene. Sterkere DPS-er understøtter det kommunale arbeidet, både gjennom veiledning og samarbeid. Derfor har departementet i oppdragsbrevet til de regionale helseforetakene vært tydelig på kravet om ressursoverføring fra sykehus til DPS, og på målet om at DPS-ene skal ha akuttberedskap på døgnbasis – om nødvendig i samarbeid med andre enheter der lokale forhold tilsier det.
Stortinget ber regjeringen gjennomføre ulike pilotprosjekter innen psykisk helsevern før kommunene får tilført nye oppgaver i en fremtidig utvidelse av samhandlingsreformen.
De økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen skal understøtte målene om bedre arbeidsfordeling, gode pasientforløp og kvalitativt gode og kostnadseffektive løsninger, og sikre finansiering av nye oppgaver for kommunene. Samhandlingsreformen er et samspill mellom flere ulike virkemidler, som sammen skal bidra til at den samlede helsetjenesten utvikler seg i ønsket retning; mer forebygging, tidlig intervensjon og mer helhet og samarbeid mellom kommuner og sykehus.
Utprøving av de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen gjennom ulike pilotprosjekter vil måtte være relativt omfattende for å gi innsikt i hvordan dette vil påvirke samhandlingen. Det vil i tillegg ta flere år før evalueringen foreligger. En slik strategi vil derfor innebære at vi skyver de økonomiske virkemidlene flere år ut i tid. Jeg er bekymret for at en slik strategi vil skape usikkerhet og føre til utilsiktede vridninger i utvikling og prioritering av tjenestetilbudet mellom somatikk og psykisk helsearbeid og rus i kommunene.
På et faglig nivå støtter regjeringen allerede mange prosjekter både på spesialist-, kommune- og samhandlingsnivå. Utfordringen, slik jeg ser det, er ikke lenger å få opp gode prosjekter, men å spre erfaringene fra prosjektene og komme over fra prosjekt- til driftsfase. Å sikre en bredere implementering av gode prosjektmodeller blir derfor en viktig oppgave fremover.
Dette er blant annet grunnen til at vi har fulgt de store statlig støttede prosjektene med forskningsmidler for å sikre at de evalueres godt. Dette er sentralt for å sikre at vi retter innsatsen inn på tiltak som har effekt. Et eksempel er evalueringen av modell-forsøket med psykologer i kommunene, hvor resultatene viser at et slikt tilskudd gjør at kommunene lykkes med å rekruttere psykologer. Det er bakgrunnen for at vi, som nevnt, opprettet et rekrutteringstilskudd fra i år.
Opprettelsen av det Nasjonale kompetansesentret for psykisk helsearbeid i kommunene (NAPHA) var blant annet et skritt på veien mot å sikre bedre erfarings-overføring også for de mindre prosjektene. Gjennom nettverksarbeid og nettstedet www.psykiskhelsearbeid.no sprer NAPHA erfaringer fra mange forskjellige prosjekter i kommunal regi, også prosjekter som mottar støtte gjennom regjeringens tilskudd til forpliktende samarbeidsprosjekter.
Dette betyr likevel ikke at jeg lukker døren for nye pilotprosjekter. For eksempel startet vi opp pilotprosjektet Rask psykisk helsehjelp i januar i år, og regjeringen er alltid lydhør for innspill til videreutvikling av tjenestene.
Stortinget ber regjeringen opprette flere brukerstyrte plasser knyttet til distriktspsykiatrisk senter (DPS) slik at innleggelser kan skje tidlig, før det blir behov for tvangsbruk.
De regionale helseforetakene fikk i 2010 oppdrag om å sørge for at gode erfaringer fra brukerbaserte tiltak kommer til anvendelse ved alle DPS, jf. relevante erfaringer fra prosjektene «Brukerorienterte alternativer til tvang» (SINTEF 2008) og «Brukerstyrte plasser» (Jæren DPS) mv.
På bakgrunn av lokale oppsummeringer synes erfaringene å være meget gode, både mht. økt tilgjengelighet og mht. bruk av tvang.
Ved utløpet av 2011 var brukerstyrte plasser opprettet ved 50 av våre 75 DPS. Jeg vil komme tilbake med en oppdatert oversikt over status. Jeg vil også vurdere om det er behov for ytterligere tiltak for å få tilbudet på plass ved alle DPS.
Stortinget ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen innen psykisk helse og utvikle flere gode forebyggingsmetoder.
Forslagsstillerne peker på at det er en sammenheng mellom forskningsinnsats og politisk oppmerksomhet og i hvilken grad samfunnet vil lykkes med å forebygge psykiske lidelser i befolkningen. Regjeringen har en langsiktig satsning på forskning, også innen psykisk helse. Psykisk helse er et forskningsområde som er prioritert høyt gjennom et eget program i Norges forskningsråd, i de regionale helseforetakene og også som et felles nasjonalt strategisk satsningsområde mellom de fire regionale helse-foretakene i regi av Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning. Videre er forskning på psykisk helse og overvåking av den psykiske helsetilstanden til befolkningen et prioritert område for Nasjonalt folkehelseinstitutt.
I 2013 tildeles over 35 mill. kroner til Program for psykisk helse i Norges forskningsråd. I perioden fra 2005 til 2013 er det tildelt i underkant av 300 mill. kroner til programmet fra Helse- og omsorgsdepartementet. Det er det nest største anvendte programmet innen rådets helseportefølje. Et av programmets målsetninger er forebyggende arbeid, herunder bidra til kunnskap om tiltak som fremmer god psykisk helse, reduserer risikofaktorer og forekomst av psykisk sykdom. Programmet finansierer sammen med de regionale samarbeidsorganene det nasjonale strategiske satsningsområdet: Alvorlige psykiske lidelser. Dette er tverregionale forskningsprosjekter der universitet, forskningsinstituttene og helseregionene samarbeider. Psykisk helse utgjør drøye 12 pst. av Forskningsrådets totale ressursinnsats innen forsknings- og utviklingsprosjekter på helsefeltet, totalt 677 mill. kroner og 626 prosjekter i 2011.
Forskning innenfor nevrofag og psykisk helse er blant de høyest prioriterte fagområdene i de regionale helseforetakene, sammen med kreftsykdommer og hjerte- og karlidelser, i tildeling av midler gjennom de regionale helseforetakene. Nasjonal måling av ressursbruk til forskning i helseforetakene i 2011 viser at om lag 12 prosent av total ressursbruk til forskning var innen psykisk helse. Fra 2013 har et av forskningsmiljøene innen feltet fått status som Senter for fremragende forskning: Norwegian Centre for Mental Disorder Research, ved Oslo universitetssykehus/Universitetet i Oslo. Senteret driver translasjonsforskning, forskning som omsetter kunnskap fra basalfagene til praktisk anvendelse i pasientbehandlingen.
Nasjonalt folkehelseinstitutt har i 2012 blant annet prioritert forskning på samfunnsmessige konsekvenser av psykiske lidelser og på å undersøke virkningene av forebyggende tiltak.
De regionale kompetansesentrene for barn og unges psykiske helse (RBUP/RKBU) arbeider med praksisnær forskning som støtter opp om kvalitetsforbedring og gir nyttig kunnskap og kompetanse til praksisfeltet. Eksempler her er Barn i Bergen- og Tidlig trygg i Trondheim-studiene, som begge er longitudinelle studier knyttet til psykisk helse.
Jeg mener den pasientnære forskningen om psykisk helse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er viktig. Kommunene ble derfor i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester gitt et medvirkningsansvar for forskning. Lovendringen innebærer å legge til rette for forskning ved eksempelvis å synliggjøre forskningsbehov og fremskaffe data som grunnlag for forskning.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan for familievernet
Barne- og likestillingsdepartementet har, som fagdepartement, gitt følgende uttalelse til dette forslaget.
Det er en samlivspolitisk målsetting å legge til rette for at flere skal kunne opprettholde et stabilt familieliv. Det er viktig at det finnes et godt utviklet og lett tilgjengelig apparat for styrking av kvaliteten i samliv og for forebygging av samlivskonflikter og samlivs-brudd.
Familien er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap, og skal være den trygge rammen rundt barns oppvekst. Det er derfor viktig å løfte fram samlivs-politiske virkemidler som familieverntjenesten, koordinert og styrt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Familieverntjenestene er i en unik posisjon som den eneste delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og parbehandling som spesialfelt. Tjenesten er et gratis allment lavterskeltilbud på spesialistnivå, og det er ikke nødvendig med henvisning fra lege eller andre. Familievernet har kompetanse om samlivskonflikter, lovpålagt mekling og konfliktforebyggende arbeid i familier.
Departementet har de siste årene prioritert familieverntjenestenes arbeid rettet mot familier med høyt konfliktnivå. Det arbeides særlig mot at foreldre med høyt konflikt-nivå får hjelp til å samarbeide om barna, både før og etter samlivsbrudd, og at flere foreldre med høyt konfliktnivå kommer fram til gode og holdbare avtaler om barna gjennom mekling, der sakene er egnet for dette. Departementet vil videreføre og styrke det igangsatte arbeidet. Videre er det også en prioritering av tiltak rettet mot volds-utsatte barn. I statsbudsjettet for 2013 er det gjort tilleggsbevilgninger rettet mot tilbud om samtalegrupper for barn og familieverntjenestenes arbeid med voldsutsatte barn. Departementet har instruert direktoratet til å styrke familieverntjenestenes arbeid med voldsutsatte barn og deres familier.
Familieverntjenestene arbeider med forebyggende tiltak, gjennom utadrettet informasjons- og veiledningsvirksomhet rettet mot publikum og mot hjelpeapparat. Dette arbeidet kommer i tillegg til det andre lovpålagte arbeidet som familieverntjenestene gjør. Departementet er opptatt av at familievernet skal ha kapasitet både til å forebygge og avhjelpe. En eventuell ytterligere styrking av familieverntjenestene, må vurderes som ledd i arbeidet med i de årlige budsjetter.
Det vises for øvrig til Innst. 179 S (2012-2013) Innstilling til Stortinget fra familie- og kulturkomiteen, Dokument 8:137 S (2011-2012).
Stortinget ber regjeringen øke satsingen på informasjon om psykisk helse til befolkningen.
Det er ikke tvil om at kunnskap om psykisk helse gjør oss bedre rustet til å håndtere utfordringer i livet, og til å hjelpe andre som strever med psykiske problemer. Informasjonssatsingen Psykisk helse i skolen som har pågått siden 2004, har som mål at alle elever i grunnskolen og videregående skole skal få mer kunnskap om psykisk helse, styrke skolens systematiske arbeid for å skape et læringsmiljø som fremmer alle elevers psykiske helse og styrke samhandling og samarbeid mellom viktige instanser for elevenes læringsmiljø og psykiske helse. Skoleledelsen, foreldre og lærere har også vært målgruppe for satsingen.
Derfor er det også gledelig at Kunnskapsdepartementet i stortingsmeldingen «På rett vei» trekker frem skolen som en viktig helsefremmende og forebyggende arena, også på psykisk helsefeltet. Jeg tror et godt samarbeid mellom kunnskaps- og helsetjenestene er viktig både for å sikre god, aldersadekvat og riktig informasjon til elevene, og for å lykkes med det forebyggende arbeidet.
Svært mange av oss berøres av psykiske plager og psykiske lidelser. Dette gjelder enten vi rammes selv, er pårørende, venner, arbeidskollegaer og så videre. Dette betyr at et stort antall mennesker trenger konkret informasjon om psykisk sykdom, tjeneste-tilbudet og hvilke rettigheter man har.
Informasjon om psykisk helse var en omfattende og viktig del av Opptrappingsplanen for psykisk helse. Jeg mener vi må bygge videre på det gode samarbeidet vi allerede har med Kunnskapsdepartementet og Arbeidsdepartementet, og fortsette arbeidet for at psykisk helse blir tematisert både i skolen, i arbeidslivet og i relevante utdanninger.
Stortinget ber regjeringen gjennomføre en nasjonal opptrapping for helsestasjonene.
Den norske helsestasjonsmodellen er unik i internasjonal sammenheng. Den har praktisk talt 100 pst. oppslutning av barnefamilier og er en viktig tjeneste for å styrke det forebyggende arbeidet. Skolehelsetjenesten er også en av hjørnesteinene i tidligintervensjonsarbeidet. Tjenesten er viktig både for den enkelte elev, men også som en arena for et tverrfaglig samarbeid om oppvekst- og læringsmiljø. I den varslede folkehelsemeldingen vil jeg foreslå å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke skolehelsetjenesten gjennom en opptrapping av minimum 1 000 nye helsesøstre i skolen.
Skolehelsetjenesten er en viktig forebyggende tjeneste for barn og unge. Det å ha en skolehelsetjeneste som er tilgjengelig når barn trenger dem er bra. Mange kommuner får til dette på en utmerket måte, men vårt land er slik skrudd sammen at jeg ikke kan pålegge alle kommuner å organisere denne tjenesten likt. Her er det ulike lokale behov som må gjelde. Og behovene er svært forskjellige i de ulike kommunene. Derfor tror jeg ikke at løsninger er å styrke helsesøstertjenesten alene. Jeg tror vi må satse på større tverrfaglighet i skolehelsetjenesten og involvere flere helsefaggrupper.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke tilskuddsordningene til ambulerende psykisk helseteam.
Det er i dag opprettet om lag 150 ambulante team rundt om i landet, og jeg tror veien videre må gå mot å utvikle innholdet i disse tjenestene. ACT-ordningen evalueres frem til 2014, og gir oss verdifull informasjon om hvordan implementeringen av ACT kan tilpasses de skandinaviske forholdene. Men, denne ordningen er bare ment for de mest alvorlig syke, og et godt ambulerende tilbud er også oppsøkende og tilgjengelig for pasienter som ikke har de alvorligste diagnosene.
Ambulant virksomhet kan gi bedre og tidligere behandling og bidrar til å øke kompetansen hos de lokale tjenestene. Symptomer på sykdom og funksjonssvikt kan oppdages tidligere, og mer alvorlige sykdomsforløp kan forebygges. Derfor har departementet i oppdragsbrevet til de regionale helseforetakene for 2013 tatt inn et mål om at alle DPS-er skal ha etablert ambulante funksjoner der leger og psykologer deltar. Helsedirektoratet vil også i 2013 utgi en rapport med anbefalinger for organisering og praksis i ambulante akutteam.