Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein Flåtten og Torgeir Dahl, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 104 S (2012–2013) Reindriftsavtalen 2013/2014, og endringer i statsbudsjettet for 2013 m.m.

Komiteen viser til at forhandlingene om reindriftsavtalen gjennomføres med basis i gjeldende mål og retningslinjer for reindriftspolitikken som er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–1992) En bærekraftig reindrift og Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen til bords, og Stortingets behandling av disse, jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992) og Innst. 234 S (2011–2012). Videre viser komiteen til at forhandlingene også er basert på Stortingets behandling av siste års reindriftsavtaler og budsjettproposisjoner, samt den situasjonen næringen nå står overfor.

Komiteen har merket seg at forhandlingene ble sluttført med avtale den 20. februar 2013. Avtalen innebærer økonomiske tiltak i reindriftsnæringen på i alt 109,5 mill. kroner, noe som er en økning på 5,0 mill. kroner i forhold til gjeldende avtale.

Komiteen er enig i at de godkjente bruksreglene er selve fundamentet i ressursforvaltningen fremover, og at et tilpasset beitetrykk til beitegrunnlaget er den mest alvorlige og krevende utfordringen reindriften står overfor. Den er alvorlig fordi en forsvarlig ressursutnytting er avgjørende for den samiske reindriftens framtid i store deler av Finnmark, og utfordrende fordi disse problemstillingene har stått på dagsordenen siden midten av 1970-tallet uten at det så langt er oppnådd tilfredsstillende resultater.

Komiteen viser til at ut fra godkjente bruksregler skal reintallet i nesten samtlige distrikter i Vest-Finnmark og enkelte distrikt i Øst-Finnmark samlet reduseres med i underkant av 40 000 rein, noe komiteen mener regjeringen må vie den aller største oppmerksomhet. Komiteen påpeker at det er den enkelte siidaandels ansvar å følge opp de vedtak som er fattet, og gjennomføre selve reduksjonen innen gitte frister. Videre påpeker komiteen at det i dette arbeidet er viktig at Reindriftsstyret og øvrige myndigheter holder fast ved det opplegget som er valgt, slik at man får gjennomført reintallsprosessen. Først ved en gjennomføring av de prosesser som loven foreskriver, har man et fullgodt grunnlag for å vurdere effekten av de lovbaserte virkemidlene.

Komiteen har merket seg at det de to siste årene er slaktet betydelig mindre rein enn tidligere år, samtidig som markedet for reinkjøtt gjennom høsten 2012 og vinteren 2013 har vært bra. Komiteen er bekymret for at dette innebærer større utfordringer enn det som hadde vært nødvendig med å tilpasse reintallet, samtidig som reinkjøttbedriftene kan få større utfordringer med å ha stabile leveranser til sine markeder. Komiteen beklager at noen reineiere har latt flokken vokse ut over bærekraftig ramme i påvente av fastsettelse av bruksregler og øvre reintall.

Komiteen viser til at økning i tilskudd for en stor del er knyttet til behovet for å tilpasse reintallet for den enkelte siida til de fastsatte bruksreglene. Komiteen understreker at dette er spesielt viktig i de områdene der reintallet er for høyt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at reindriftslovens bestemmelser er klar på hvilken fremgangsmåte som skal benyttes når siidaens reintall er høyere enn det fastsatte. Flertallet konstaterer at loven primært legger opp til økt intern styring ved at sommersiidaen skal utarbeide en reduksjonsplan der de selv kan bestemme hvordan reduksjonen skal fordeles mellom siidaandelene. Flertallet har merket seg at enkelte sommersiidaer har utarbeidet og fått godkjent en slik reduksjonsplan.

Dersom reduksjonsplanen ikke blir fulgt opp, er loven klar på sekundærløsningen for hvordan dette skal følges opp videre. Da skal det skje en forholdsmessig reduksjon også for disse siidaene. En forholdsmessig reduksjon innebærer en lik prosentvis reduksjon. Størrelsen hver siidaandel må ta av reduksjonen, bestemmes derfor av hvor mange rein de i utgangspunktet har. Ved en slik prosentvis reduksjon må siidaandelene som har de største flokkene, redusere med flere rein enn de med minst flokker. For å sikre at oppfølgingen også blir rettferdig når man går over fra en reduksjonsplan til en situasjon med forholdsmessig reduksjon, er det viktig å ta hensyn til det som siidaandelene har redusert i henhold til godkjent reduksjonsplan. Flertallet har forstått det slik at når forholdsmessig reduksjon skal gjennomføres, vil de siidaandeler som har fulgt opp reduksjonsplanen, få godskrevet det slakteuttaket som allerede er foretatt.

Flertallet har merket seg at det i forhandlingene ble pekt på viktigheten av at man særlig prioriterer tiltak som bidrar til økt slakting og omsetning av reinkjøtt og at det i dette arbeidet er av sentral betydning at virkemidlene over reindriftsavtalen samordnes slik at man på best mulig effektiv måte når de fastsatte mål. Flertallet er enig i dette.

Flertallet understreker betydningen av at avtalen skal stimulere reindriften til markedsrettet produksjon og verdiskaping og at virkemidlene særlig er innrettet mot reindriftsutøvere som har reindrift som hovedvirksomhet.

Flertallet har videre merket seg at Reindriftsstyret har vedtatt tidsfrister for reintallsreduksjonen for en rekke siidaer/distrikter i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder og at denne utgjør 2 650 dyr, eller ca. 1,4 pst. av det totale reintallet i vårflokk i Finnmark. Flertallet er innforstått med at reintallsreduksjonen forutsettes gjennomført i løpet av 1–3 år, og at det begrensede nedtaket første år har sammenheng med den korte tiden som er igjen av slaktesesongen 2012/2013. Flertallet støtter dette.

Flertallet har merket seg at NRL, i forbindelse med framlegging av tilbudet, ble orientert om at finansiering av tiltak for distrikt som er forhindret fra å bruke vinterbeiter i Sverige fordi norsk-svensk reinbeitekonvensjon ikke er operativ, vil bli løst utenom Reinbeiteavtalen 2013/2014. Flertallet er tilfreds med dette.

Flertallet viser videre til at et mindreforbruk pr. 1. januar 2013 på om lag 13,7 mill. kroner over kap. 1151 post 75 vil bli brukt til tiltak som støtter opp om økt slakting og omsetning av reinkjøtt, noe flertallet er enig i.

Flertallet viser for øvrig til at som tiltak med å tilpasse reintallet, reduseres aldersgrensen for tidligpensjon fra 62 år til 57 år og at det videre åpnes for at det kan gis tidligpensjon for det tidsrommet hvor det ytes avtalefestet pensjon.

I tillegg til selve avtalen, viser flertallet til at det er bevilget 2,5 mill. kroner over kap. 1147 til finansiering av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2013.

Rammevilkår for reindriftsnæringen

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener rammevilkårene for reindriftsnæringen ikke skal skille seg vesentlig fra det som er vanlig i andre næringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er et uheldig signal at forvaltningen belønner de i næringen som bryter lovverket istedenfor å prøve å forebygge konflikter til et stort lokalsamfunn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at dette har vært resultatet i realiteten i tilfeller der siidaene ikke har blitt enige om pålagte reduksjonsplaner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at Reindriftsstyret, etter pålegg fra Landbruks- og matdepartementet, i februar 2013 sendte ut varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av reintallet.

Disse medlemmer ser med bekymring på interne konflikter i næringen der noen aktører etterlyser en strukturering slik at det blir mulig å drive lønnsomt, mens andre mener at eierskap kun basert på en blanding av historisk hevd og kulturell bærekraft må være tilstrekkelig.

Disse medlemmer viser til dagens debatt og hendelser i Finnmark og ser at man dessverre ikke er kommet særlig lenger. Den store variasjonen på gjennomsnittlig slaktevekt som man registrerer mellom reinbeitedistrikter med forholdsvis likt utgangspunkt, gir grunn til bekymring. Dette kan tyde på at problemene med for høyt reintall eskalerer heller enn bedrer seg. Også i inneværende sesjon har man en rekke ganger debattert slike problemstillinger i Stortinget.

Komiteen er kjent med at det også finnes eksempler på reindriftsutøvere som driver meget godt. Det er mange utøvere og distrikter som produserer store kvanta reinkjøtt av førsteklasses kvalitet. Deres driftsform er bærekraftig både når det gjelder økonomi, økologi og når det gjelder å ivareta den samiske kultur. Det er viktig å peke på at også disse utøvernes næringsvirksomhet lider når hverdagen preges av konflikt og negativ omtale.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har også gjennom media merket seg landbruks- og matministerens engasjement for næringen, men mener problemenes høye antall og at disse involverer så mange forskjellige aktører, krever at man må gjøre en grundigere politisk jobb i denne sak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg økte konflikter mellom reindriftsnæringen og øvrige interesser i Finnmark fylke. Disse medlemmer mener arealbehovet for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at allerede under behandlingen av lov om reindrift (reindriftsloven) 24. mai 2007, uttalte opposisjonspartiene følgende:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er 15 år siden Stortinget behandlet en egen stortingsmelding om reindrift, St.meld. nr. 28 (1991–1992), jf. Innst. S. nr. 167 (1991–1992). Disse medlemmer mener at det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av de store endringer som har skjedd i reindriften i denne perioden. Dette gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon, og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger. Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap og lav produktivitet.»

Da situasjonen på ingen måte er bedret på disse årene, er komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet av den formening at det burde ha vært utarbeidet en egen stortingsmelding om reindrift. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om egen stortingsmelding om reindrift ved flere anledninger, senest i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2013, jf. Innst. 8 S (2012–2013).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at samisk reindrift bidrar til et levende landbruk i hele landet gjennom beitebruk i fjellområder og utmark, og har et stort potensial for økt verdiskaping. Reinsdyrkjøtt er en arktisk delikatesse og noe av det mest eksklusive kjøttet Norge har å by på. Flertallet merker seg at reindrift foregår i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge.

Flertallet er kjent med at målprisen for reinkjøtt ble opphevet som et resultat av reindriftsforhandlingene for avtaleåret 2002/2003, noe som innebærer at det er fri prisdannelse for reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet gir. Flertallet merker seg at denne ordningen videreføres for reindriftsavtalen 2013/2014.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at produksjon av reinkjøtt utgjør 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Reineierne og siidaene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Imidlertid merker disse medlemmer seg at reineierne fremstår som en fragmentert gruppe i markedet.

Disse medlemmer er negative til importvern som grunnlag for prisdannelse, som har vært situasjonen for reinkjøtt siden 2003.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener importvern er et viktig virkemiddel for å sikre produksjon av norsk mat. Disse medlemmer viser til at det ved flere anledninger har vært mangel på råvaretilgangen av reinsdyrkjøtt i det norske markedet og at dette har skapt store problemer for mindre bedrifter i hele Norge. Disse medlemmer mener det er viktig at importregelverket praktiseres slik at det ikke underminerer reinsdyrkjøtt som produkt.

Praktisering av reindriftsloven

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved internkontrollen i reindriftsforvaltningen, noe Riksrevisjonen har gjort ved flere anledninger, sist ved Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig reindrift i Finnmark, jf. Dokument 3:14 (2011–2012), hvor det under punkt 6.2 fremkommer følgende:

«Reindriftsloven og de årlige reindriftsavtalene er de sentrale virkemidlene for å nå målene om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Undersøkelsen viser at virkemiddelbruken ikke har sikret en bærekraftig reindrift.

Videre viser undersøkelsen at virkemidlene i liten grad er samordnet for å sikre en effektiv virkemiddelbruk, og at dette får konsekvenser for måloppnåelsen.

I henhold til reindriftsloven skal det utarbeides bruksregler med øvre reintall. Bruksregler er en forutsetning for at bestemmelser om øvre reintall og beitebruk kan følges opp. Landbruks- og matdepartementet har i for liten grad lagt til rette for at bruksreglene er blitt utarbeidet i tråd med reindriftsloven. Undersøkelsen viser at det har tatt fire og et halvt år å utarbeide bruksregler med øvre reintall. Videre viser undersøkelsen at Reindriftsstyret og Statens reindriftsforvaltning ved oppstart av saksbehandlingen i forbindelse med fastsettelse av øvre reintall manglet avklaringer fra Landbruks- og matdepartementet knyttet til saksbehandlingen.

Undersøkelsen viser at det øvre reintallet i liten grad er fastsatt med bakgrunn i alle årstidsbeitene, slik reindriftsloven forutsetter. Et reintall som ikke er tilpasset årstidsbeitene, vil ikke være økologisk bærekraftig. Det er derfor behov for at distriktene utarbeider bruksregler også for vintersiidaene slik reindriftslovens § 60 gir adgang til, og at neste generasjons bruksregler for sommerbeitene tar hensyn til beitekapasiteten for alle årstidsbeitene.

For å få til reintallsreduksjon skal det utarbeides reduksjonsplaner. Undersøkelsen viser at verken Landbruks- og matdepartementet, Reindriftsstyret eller Statens reindriftsforvaltning har utarbeidet planer eller strategier for hvordan reduksjonsplanene skal utarbeides og følges opp. Landbruks- og matdepartementet må sørge for at Statens reindriftsforvaltning sikrer at siidaene utarbeider reduksjonsplaner, og at disse følges opp. Departementet har heller ikke sørget for at de virkemidler som finnes i reindriftsloven og i reindriftsavtalen, er blitt brukt i tilstrekkelig grad, herunder bruk av sanksjoner for å sikre at målet om bærekraftig reindrift realiseres.

Videre viser undersøkelsen at beitebruk i liten grad er avklart i distriktenes bruksregler. Manglende avklarte beiterettigheter gjør dette arbeidet vanskelig. Arbeidet med å avklare beiterettighetene, blant annet i domstolene, må ikke være til hinder for arbeidet med å redusere reintallet i henhold til bruksreglene.»

Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at Norge og Sverige har vært uten en konvensjon om grenseoverskridende reindrift siden 2005, og anser dette som svært uheldig. Det at den nye norsk-svenske reinbeitekonvensjonen ennå ikke er operativ, innebærer bl.a. at norske reinbeitedistrikter forhindres fra å bruke vinterbeiter i Sverige. Flertallet merker seg at det i Reindriftsavtalen er enighet om å omdisponere 1,6 mill. kroner til fôring og andre tiltak for å sikre driftsgrunnlaget for de berørte distriktene, og støtter dette. Flertallet er svært bekymret over den situasjonen som utvikler seg bl.a. i Indre Troms der svenske reindriftsutøvere tar seg til rette på norsk side.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre registrerer at det er strid om lovfortolkninger, slik at mange opplever at rein beiter på arealer som skal være fredet fra reinbeite.

Problemene forplanter seg og konfliktnivået øker, og det synes ikke å finnes en fremtidig løsning som kan gi ro for alle parter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at konsekvensene av manglende ny avtale mellom landene forplanter seg i hele fylket ved at rein blir flyttet til områder som ikke er definert som beiteområder.

Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at regjeringen intensiverer arbeidet med en ny avtale, og snarest mulig kommer til en enighet med den svenske regjeringen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen prioritere arbeidet med å fremforhandle en ny avtale med bakgrunn i lov 2. oktober 1751 Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen) for å unngå grenseoverskridende konflikter for fremtiden.»

Erstatningsordninger for tap av tamrein

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at reindriften i hele landet har hatt økende tap det siste tiåret, og at det i samme periode har vært en økning i rovviltbestandene. Flertallet viser til at utviklingen spesielt har vært bekymringsfull i det sørsamiske området, med til dels svært høye tap.

Flertallet er kjent med at det i 2010 ble etablert en arbeidsgruppe som har utredet om erstatningsordningene for tap av tamrein til rovvilt burde legges om, og eventuelt hvordan det skulle gjøres. Flertallet registrerer at gruppen avleverte en rapport i 2011, der de anbefaler en trinnvis omlegging til en risikobasert erstatningsordning. Gruppen har også konkludert med at det er behov for mer kunnskap om rovvilt i de ulike områdene og andre tapsårsaker i reindriften. Flertallet merker seg at Miljøverndepartementet følger opp arbeidsgruppens rapport, og ser dette som viktig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at reindriften er utsatt for tap av ulike årsaker. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at beitingen skjer i utmark året gjennom. Dette innebærer at driftsformen i seg selv medfører en større tapsrisiko, og gjør næringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene.

Disse medlemmer finner grunn til å stille spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt. Den nåværende erstatningsordningen baseres i for liten grad på krav om dokumentasjon på tap. På landsbasis blir det innvilget erstatning for ca. 25 pst. av det som søkes erstattet som drept av fredet rovvilt. Av antallet som blir erstattet, er kun 6 pst. dokumentert.

Disse medlemmer viser til at det for 2011 var budsjettert med erstatning for tap av rein grunnet fredet rovvilt på 63,415 mill. kroner, mens regnskapet viser 76,098 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av erstatningsordningen for tap av rein, herunder vurdere skjerping av krav til dokumentasjon av innrapporterte tap. Gjennomgangen skal foretas av en uavhengig instans.»

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til representantforslag fremmet av Fremskrittspartiet hvor en ønsket å få satt ned et uavhengig granskingsutvalg for å gjennomgå støtte- og tilskuddsordninger samt erstatningsordninger til reindriftsnæringen, Dokument 8:74 S (2010–2011).

Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på erstatningsordningens konfliktdempende betydning.

Dyrevelferd

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener regjeringen snarest må iverksette tiltak for områdene i Finnmark som fremdeles sliter med et for intensivt beitetrykk i forhold til ressursgrunnlaget. Disse medlemmer mener dette er viktig for å sikre en mer forsvarlig ressursforvaltning av reindriften i forhold til beitearealer.

I denne forbindelse viser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet til Fremskrittspartiets representantforslag om nedslakting av tamrein på Finnmarksvidda, jf. Dokument 8:2 S (2012–2013).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i perioden fra reindriftsloven ble behandlet og frem til i dag har vært mange medieoppslag om alvorlige problemer med et altfor høyt antall reinsdyr i store deler av Finnmark. I henhold til medieoppslag er Finnmarksvidda nedbeitet og mange dyr så avmagret at de ikke tåler å bli transportert til slakting. Disse medlemmer mener at en slik situasjon er svært alvorlig for både miljøet og dyrevelferden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til landbruks- og matministerens uttalelse til NRK 22. februar 2012 der han uttaler:

«Når det i enkelte områder i Indre Finnmark finnes reinkalver med vekt på nivå med pusekatter, da sier det seg selv at noe er alvorlig galt.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til interpellasjon stilt av representanten Torgeir Trældal til landbruks- og matministeren 11. mars 2010 om reindriftsnæringens utfordringer for å få på plass en bærekraftig reindrift.

I debatten ble det referert til at Rolf Anker Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:

«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.

Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene. Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv. I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år.

Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.

De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg. Enkelte forskere har eksempelvis ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.

Denne teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene.

Konklusjonene baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn 15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter i Finnmark ble brukt som studieenheter. Distriktene ble valgt slik at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt med lavt reintall. På denne måten fikk storskalamålingene nesten et eks-perimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.

Studiet har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg brukte vi satellittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste seg å være veldig fruktbar.

Den samfunnsfaglige delen av prosjektet har også avlivet noen myter, blant annet teorien om at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte 'gulrot-virkemidler', er mer effektive enn den gode, gamle pisken.

Reindriftsnæringen deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.

Det viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet, og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.

Han mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter såkalte katastrofevintre.

Etter slike vintre vil personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.

I realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen.

Reindriften oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.

Reindriftsnæringa ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor mange utfordringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer.

Et varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for reinen.

Mildvær med påfølgende frost eller mer snø på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter.»

Disse medlemmer viser til at økolog Rolf Anker Ims ikke legger skjul på at prosjektet Økosystem Finnmark har vært utfordrende.

Individmerking

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kritiske til dagens manglende individmerking av tamrein, noe som gir alvorlige, negative konsekvenser for både dyrevelferd, mattrygghet og naturressurser. Disse medlemmer mener at slik merking vil gi grunnlag for en vesentlig forbedret sporing i matkjeden. Individmerking vil også åpne for effektiv telling av dyr på vidda og antall dyr per siida. Disse medlemmer er av den formening at elektronisk øremerking av rein bør prioriteres, fordi et slikt registreringssystem kan revolusjonere reindriftsnæringen hva angår telling, flokkoversikt og valg av livdyr og slakteuttak.

Reindriftsavtalen

Komiteen viser til at reindriftsavtalen, med årlige vedtak om reindriftsnæringens rammebetingelser, ikke er et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av rammer som skaper mulighet for inntekter i næringa.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker seg at hovedmålet for reindriftsavtalen 2013/2014 er å legge til rette for økt slakting og omsetning av reinkjøtt. Flertallet viser til at det i avtalen er enighet om å etablere et nytt rapporteringssystem som sikrer løpende rapportering fra slakteri- og videreforedlingsbedriftene, og ser dette som viktig. Flertallet er kjent med at riktig rapportering er avgjørende for Markedsutvalgets arbeid.

Flertallet ser det også som positivt at partene er enig om å videreføre Reinprogrammet, som særlig skal legge til rette for en videreutvikling av etablerte reinkjøttbedrifter. Samtidig inngår reiselivsbasert næringsutvikling i reindriften, samt samarbeidstiltak mellom reindriften og foredlingsbedrifter i programmet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen av reindriftsoppgjøret til å følge kalenderåret og om at forhandlingene kommer inn som en del av den ordinære budsjettprosessen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Forslag til reindriftsoppgjøret 2013/2014 bifalles ikke.»