Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, vil peke på at de foreslåtte lovendringene gjelder implementering av EUs såkalte miljøansvarsdirektiv som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2009. Noen EU-land har tradisjonelt hatt lite regulering på dette området, mens andre land, som Norge, allerede har lovfestet det grunnleggende prinsippet om at forurenseren skal betale. Det betyr at for Norge innebærer implementeringen av direktivet bare mindre endringer i nasjonal rett.

Komiteen har merket seg at Miljøansvarsdirektivet innfører en hovedregel om et objektivt ansvar som et viktig ledd i forurenser betaler-prinsippet. Dette er i tråd med gjeldende nasjonale bestemmelser, og komiteen er enig i at dette ikke krever endringer i forurensningsloven § 7 om tiltaksplikt. Komiteen gir også sin tilslutning til presiseringene med hensyn til foreldelse, som regjeringen har foreslått i tråd med regjeringsadvokatens forslag.

Komiteen har merket seg at regjeringen foreslår en utvidelse av anmodningsrett og utvidet prøvingsadgang i saker der forvaltningen har unnlatt å pålegge eller gjennomføre tiltak. Komiteen er enig i dette. Komiteen har merket seg at det innføres den samme betegnelsen på hvem som har anmodningsrett i henhold til forurensningsloven, genteknologiloven og vannressursloven, og at dette omfatter den samme kretsen som i dag har anmodningsrett etter forvaltningsloven.

Komiteen har merket seg at regjeringen mener at endringene i lovverket som her foreslås i realiteten vil innebære liten eller ingen endring av dagens praksis, og ikke vil medføre særlig økte økonomiske eller administrative konsekvenser.

Komiteen viser til svar fra miljøvernministeren på spørsmål fra komiteen, datert 16. april 2013. Statsråden skriver her at:

«Formålet med Prop 64 L (2012-2013) om endringer i vassdragsreguleringsloven, forurensningsloven, genteknologiloven og vannressursloven er å sørge for at norsk lov blir i samsvar med miljøansvarsdirektivet. Generelt går forurensningsloven lenger i å ilegge ansvar enn det som følger av direktivet. For eksempel er ikke ansvaret i forurensningsloven begrenset til betydelig skade eller bestemte aktiviteter.»

Videre skriver han at:

«I direktivets unntaksbestemmelse i artikkel 4 er det ikke gjort unntak for betydelig skade som skyldes lovlig forurensning. Det innebærer at den ansvarlige for forurensningen i utgangspunktet også har plikt til å gjennomføre tiltak selv om forurensningen var tillatt. Direktivet åpner imidlertid bl.a. i artikkel 8 nr. 4 bokstav a) for at medlemsstatene kan tillate at den ansvarlige ikke bærer kostnadene ved tiltak når skaden skyldes utslipp som har tillatelse.»

Komiteen viser videre til at statsråden skriver at:

«Forurensningsloven åpner for at den ansvarlige for forurensning som er tillatt også kan ha plikt til å gjennomføre tiltak. Dersom forurensningen har vært lovlig kan dette ha betydning for tiltakspliktens omfang. Det er dermed vår vurdering at reglene i miljøansvarsdirektivet er i tråd med forurensningsloven og det er dermed ikke vurdert som nødvendig å endre forurensningsloven § 7 for å gjennomføre direktivet på disse punktene. I lys av dette er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvordan forurensningsmyndighetene praktiserer adgangen direktivet gir myndighetene til å tillate at den ansvarlige ikke bærer kostnader ved tiltak når forurensningen er tillatt. Dette vil på vanlig måte vurderes fra sak til sak.»

Komiteen har merket seg svarene fra statsråden, og legger til grunn at proposisjonen dermed ikke endrer praksis hva gjelder forurensers plikt til å gjennomføre tiltak selv om forurensningen er tillatt.