Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til at forslaget innebærer en lovfestet rett for lønn fra arbeidsgiver til yrkesaktive kvinner som ammer barn under ett år. Retten skal gjelde inntil én time på dager der den avtalte arbeidstiden er 7 timer eller mer.

Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven i dag gir rett til fri for å amme, men regulerer ikke spørsmålet om rett til lønn. De aller fleste arbeidstakere som er dekket av tariffavtaler, har imidlertid rett til lønn under ammefri som en del av denne.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til behandlingen av Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn, i april 2011, der stortingsflertallet støttet forslaget i meldingen om å pålegge alle arbeidsgivere å betale én time ammefri hver dag til barnet er ett år. Forslaget i gjeldende sak er i tråd med dette.

Flertallet mener det er viktig å sikre alle mødre i lønnet arbeid rett til lønn under ammefri. Dette vil gjøre det enklere å oppfylle helsemyndighetenes tilråding om fullamming de første seks måneder, og amming til barnet er minst ett år i kombinasjon med arbeid. Det vil også være et viktig tiltak for å nå mål om økt likestilling i familiene og om lik lønn mellom kvinner og menn. Ordninger som gjør det lettere for mødre å kombinere arbeid og amming, vil gjøre det lettere for familien å ha en likere fordeling av foreldrepengeperioden mellom mor og far.

Flertallet viser til proposisjonen når det gjelder utformingen av rett til lønn under ammefri, hvor det blant annet blir presisert at forslaget baserer seg på en minimumsløsning som ikke vesentlig utvider de rettighetene som er framforhandlet i privat sektor. Forslaget innebærer rett til lønn under ammefri med fulle eller tilnærmet fulle arbeidsdager, satt til avtalt arbeidstid 7 timer eller mer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn, jf. Innst. 299 S (2010–2011), hvor disse partier stemte imot forslaget om å vurdere å lovfeste en plikt for arbeidsgivere til å dekke lønn under ammefri én time daglig i barnets første leveår. Disse medlemmer registrerer at et slikt lovforslag nå fremmes fra regjeringen. Disse medlemmer vil påpeke at de aller fleste arbeidstakere som er dekket av tariffavtaler i dag har rett til lønn under ammefri i sin avtale. Disse medlemmer viser i så måte til at per 2009 hadde alle ansatte i offentlig sektor, samt 95 prosent av alle ansatte i privat sektor som var dekket av en tariffavtale, rett til lønn under ammefri. Disse medlemmer støtter derfor ikke at en lovmessig vedtar et påbud overfor arbeidsgiver om å betale for arbeidstakers ammepauser, og viser til at dette kan påføre privat sektor en ekstra kostnad på mellom 53 og 100 mill. kroner årlig. Disse medlemmer vil også vise til flere høringsuttalelser som mener at regjeringens forslag i realiteten kan føre til en barriere for økt yrkesdeltagelse for kvinner. Disse medlemmer er fornøyd med den ordningen som en har i dag, og mener en bør opprettholde den frivillige ordningen, hvor man forhandler med arbeidsgiver om muligheten til ammefri.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at bestemmelsen er en minimumsløsning som ikke skal gripe inn i avtaler med bedre rettigheter enn dette. Flertallet mener rett til ammefri og rett til lønn under ammefri er rettigheter som er viktige for barn, mødre og familier.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil videre understreke betydningen av at arbeidslivet tilpasser seg familielivet, ikke motsatt.