Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

8. IKT – utsikter og utfordringar

Det blir i meldinga vist til at viktige teknologiske utviklingstrekk som har mykje å seie for samfunnet generelt, er auken i bruk av Internett, sosiale medium, nye lagringsmedium og utsetjing av tenester, for eksempel lagring i nettskya. Fordelane ved dei nye bruksområda er opplagde, medan det kan ta lengre tid å setje seg inn i ulempene og risikoane. Forslaget frå EU-kommisjonen til ei generell forordning om personvern blir grunngitt mellom anna i teknologiutviklinga.

Teknologiutviklinga er prega av innovasjon og rask utvikling med ein påfølgjande vilje i samfunnet til å bruke nye og effektive verktøy. Den raske utviklinga kan seiast å ha både positive og negative konsekvensar for personvernet.

Personopplysningar og annan informasjon om forbrukarar har vorte ei av dei største handelsvarene for heile spekteret av IT-verksemder verda rundt. Ikkje berre samlar dei aller fleste Internett-aktørane inn informasjon om sine eigne brukarar, men det har òg vakse fram ein økonomi i det å selje brukarprofilar til tredjepartar, noko stadig fleire aktørar spesialiserer seg på.

Ei utfordring ved det at informasjonshandelen skjer på mange ulike plattformer, er at desse har store tekniske forskjellar, og at tilgangen til gode personverninnstillingar varierer. Det er ikkje enkelt å regulere innhenting av personopplysningar på ein einskapleg måte som tek omsyn til forskjellane mellom plattformene.

Dei siste åra har ein sett ein tydeleg auke i utviklinga av ulike tenester baserte på nettskyteknologi, eller Cloud Computing. Både næringsliv og privatpersonar bruker nettskytenester. Somme offentlege verksemder har òg teke i bruk slike tenester til lagring og som programvare. Bruk av nettskytenester inneber at arbeidsoppgåver knytte til IT-funksjonar eller IT-tenester blir sette ut, medan ansvaret framleis ligg hos verksemda som set ut oppgåvene. Nettskyleverandørane er altså å rekne som databehandlarar etter personopplysningslova § 2 nr. 5.

Nettskytenester er ei samlenemning på alt frå databehandling og datalagring til programvare på tenarar som er tilgjengelege frå eksterne tenarparkar knytte til Internett.

Det blir i meldinga peikt på at det ligg eit stort potensial i auka bruk av nettskytenester. Den behandlingsansvarlege sjølv treng ikkje tilsvarande lagringskapasitet og kunnskap om IT-infrastruktur. Dette fører òg til mindre behov for IT-rådgiving og vedlikehald. Bruken av nettskytenester kan òg bidra til å effektivisere datasystem. Nettskya er dessutan fleksibel på den måten at når den behandlingsansvarlege treng meir lagringskapasitet, leiger han det. Dette reduserer dei store kostnadene som følgjer med store IKT-investeringar.

Bruk av nettskytenester reiser samstundes òg visse personvernutfordringar. Mange eksterne tenarparkar ligg utanfor Noregs grenser, og utfordringa for dei behandlingsansvarlege er å sørgje for at avtalene med nettskyleverandøren er i samsvar med norsk lovgiving. Det kan vere krevjande å sikre at ein fyller krav til sikring av informasjon og reglane om overføring av personopplysningar til statar utanfor EU/EØS-området. Databehandlaravtaler skal normalt innehalde punkt om graden av informasjonstryggleik og kva slags tiltak som skal setjast i verk ved eventuelle tryggleiksbrot. I samband med dette må den behandlingsansvarlege gjere grundige risikovurderingar baserte på informasjon frå nettskytilbydaren. Dersom risikovurderingane ikkje er godt nok gjennomførte og dokumenterte, risikerer brukarar av nettskytenester at nettskytilbydaren skriv frå seg ansvaret dersom informasjon kjem på avvegar.

Det blir i meldinga vist til at det kan tenkjast at mange behandlingsansvarlege, særleg små og mellomstore verksemder, vil få betre trygging av personopplysningar når dei bruker nettskytenester. Utfordringa er å finne løysingar på dei informasjonsbarrierane som hindrar tenesteleverandørane i å dokumentere tryggleiksnivået overfor kunden. I meldinga blir det peika på at ei løysing med jamleg revisjon av ein uavhengig tredjepart kan vere ei mogleg løysing på dette problemet.

Kontrollane Datatilsynet gjer av verksemder som bruker nettskytenester, har avdekt manglande oversikt hos verksemdene over kva problem dei må ta stilling til, og korleis dei skal gå fram for å sikre personvernet på best mogleg måte. I meldinga blir det peikt på at det må stillast klåre krav til kva risikovurderingar dei behandlingsansvarlege skal gjere, og kva tryggleiksnivå dei ulike aktørane bør liggje på. Gjennomsiktige prosedyrar er nødvendig for at den behandlingsansvarlege skal kunne forvisse seg om at all aktivitet skjer innanfor rammene av norsk personvernlovgiving. Det er her viktig å samarbeide med nettskyleverandørane for å kome fram til løysingar som begge partar kan seie seg fornøgde med, og som på best mogleg vis sikrar personvernet til dei registrerte. Det er òg viktig at norske behandlingsansvarlege både i offentlege og private verksemder blir sette i stand til å gjere gode og rette vurderingar av risiko og personvern når dei inngår slike avtaler.

EU-kommisjonen er òg oppteken av å møte utfordringane og nytte det potensialet som ligg i nettskya. Kommisjonen kom med ein kommunikasjon i september 2012 der dei skisserer tre hovudmål for nettsky i EU.

Det går fram av meldinga at Noreg vil følgje med på EU si politikkutvikling på dette området. Ein arbeider òg med dette på nordisk nivå, i regi av Nordisk ministerråd sitt sekretariat. Noreg deltek i dette arbeidet. Regjeringa ser at skytenester kan bidra til rimelege og fleksible løysingar, både for næringslivet og offentlege verksemder. Regjeringa ønskjer derfor å leggje til rette for sikker og forutsigbar bruk av slike tenester innanfor rammene av det norske regelverket, blant anna ved å utarbeide rettleiingar.

Biometrisk teknologi er ei nemning på teknologiar som identifiserer eller stadfestar identiteten til enkeltindivid ved å analysere dei fysiske eigenskapane og åtferda deira. Eksempel på dette kan vere analysar av fingeravtrykk, andletsgeometri, iris, stemme, gangart eller handskrift/tastetrykk.

Bruken av biometrisk teknologi har auka mykje dei siste ti åra, mykje på grunn av den betra tryggleiken som teknologien gir rundt identiteten og autentisiteten til personar.

Biometri kan seiast å vere meir robust enn andre metodar, ettersom dei fysiske eigenskapane og åtferda til ein person til ein viss grad er konstante. Biometri er òg individualiserande, ettersom dei biometriske eigenskapane stort sett berre kan knytast til éin person. Ein kan hevde at biometri òg er meir tilgjengeleg enn andre metodar. Enkelte biometrimetodar er det lettare for folk å godta enn andre. På den andre sida kan enkelte biometrimetodar opplevast som eit særleg stort inngrep i integriteten, for eksempel bruken av åtferdsbasert biometri, til dømes ganglagsbiometri.

I dag blir biometri først og fremst brukt til ulike typar tilgangskontroll. System for passkontroll bruker i aukande grad biometri for å kunne slå fast at det er rett person som viser fram eit bestemt pass. Biometri kan òg brukast til andre typar tilgangskontroll, for eksempel til å gi fysisk tilgang til avgrensa område eller tilgang til å kjøpe varer med aldersgrense i butikk.

Mange biometrimetodar er enno ikkje i bruk i særleg stor grad, men er under utvikling og på god veg til å bli testa for kommersiell bruk. Ein av desse metodane er den såkalla «face in the crowd»-teknologien. Metoden går ut på at ein installerer videokamera på avgrensa område som skal filme dei som til kvar tid oppheld seg der.

Ei anna form for biometri som ein har prøvd å ta i bruk mellom anna i Storbritannia, er ganglagsbiometri. Ved å studere ein video av ein bestemt person, for eksempel frå overvakingskamera, og ta mål av silhuetten og rørslene til vedkomande kan personen bli attkjend frå eitt kamera til eit anna.

Sjølv om det er mange fordelar knytte til bruken av biometri, skaper metoden òg ei viss uro med tanke på personvern og tryggleik. Det er til ein viss grad mogleg å reprodusere eller imitere biometriske data, for eksempel fingeravtrykk. Dette kan føre til forfalsking av biometriske trekk.

Ytre faktorar kan medverke til å redusere kvaliteten på dei biometriske dataa eller samanhengen mellom data og person.

Bruk av biometri fører òg med seg andre personvernrisikoar enn faren for feil i systemet eller registreringsprosessen. Visse typar biometri, for eksempel «face in the crowd»-teknologien, fungerer under den føresetnaden at dei som blir skanna inn for å bli kryss-sjekka mot registeret, ikkje veit om det. Det kan òg tenkjast at visse typar biometriske data kan avsløre sensitiv informasjon, til dømes om helsetilstand.

Bruken av biometri er i dag regulert av personopplysningslova § 12. Bruk av «entydige identifikasjonsmidler» er berre tillate dersom det er sakleg behov for sikker identifisering, og dersom metoden er nødvendig for å oppnå slik identifisering. Det blir i praksis stilt strenge krav til kriteriet om at bruken er nødvendig, og dersom andre metodar kan brukast til å oppnå det same, er det ikkje tillate å bruke biometri.

I stadig fleire av dei biometriske systema som blir nytta i dag, er det lagra malar av biometriske eigenskapar framfor detaljerte avtrykk, for eksempel fingeravtrykksmalar eller andletsmalar baserte på punkt. Personvernnemnda har i fleire vedtak konkludert med at malar av fingeravtrykk ikkje kan definerast som personopplysningar med mindre dei blir knytte til annan identifiserande informasjon, som namn, fødselsnummer eller andre personopplysningar. Malane kan ifølgje nemnda ikkje i seg sjølve reknast som «entydige identifikasjonsmidler». Det ser ut til at skiljelinene mellom identifisering og autentisering, som bruken av biometriske malar ofte inneber, må avklårast nærmare.

Det har vore ein gradvis auke i bruken av biometri både hos offentlege og private aktørar og både til autentisering og identifisering. Regjeringa ser at det er klåre fordelar ved utvida bruk av biometri på nye område og er positiv til utviklinga av denne typen teknologi. Det er likevel nødvendig å ha ei bevisst haldning til kva føremål som skal kunne gi grunnlag for å ta i bruk biometri. Det er uheldig å bruke biometri til å identifisere eller autentisere enkeltpersonar i situasjonar der det ikkje er absolutt nødvendig. Bruken av biometriteknologi til reint kommersielle føremål er problematisk dersom det ikkje blir stilt strenge krav til frivillig medverknad og samtykke frå dei registrerte.

Den teknologiske innovasjonstakta står ofte i motsetning til dei tidkrevjande demokratiske reguleringsprosessane. Det er derfor viktig å vurdere andre og meir dynamiske verkemiddel som kan sikre samspelet mellom personvern og teknologisk innovasjon i tillegg til tradisjonell regulering. Bruk av IKT kan utfordre personvernet. Samstundes kan riktig bruk av IKT gi godt grunnlag for å ta vare på personvernet. Nedanfor blir det gjort greie for enkelte forslag til metodar og verkemiddel som kan nyttast for å sikre personvernet når IKT blir teke i bruk.

Det blir i meldinga peikt på at for å sikre at det kontinuerleg blir utvikla ny og innovativ teknologi, er det viktig at ein ikkje har for store lovhinder for arbeidet til forskarar og utviklarar. Lovgiving som stiller strengare krav til visse typar teknologiar enn til andre, kan vere eit slikt hinder.

Målet om ei teknologinøytral lovgiving følgjer ikkje direkte av lovgivinga, men kan utleiast av Grunnlova § 100 sjette leddet, som pålegg styremaktene å leggje forholda til rette for ei open og opplyst offentleg samtale. Denne føresegna blir gjerne omtala som infrastrukturkravet.

Tanken om innebygd personvern («privacy by design») inneber at omsynet til personvernet skal vere ein del av alle ledd i utviklinga og bruken av informasjonsteknologi.

Internasjonalt har innebygd personvern vore eit mål i ei årrekkje. Norske aktørar har fram til no i liten grad engasjert seg i dei prinsippa og det vinstpotensialet som ei slik proaktiv sikring av personvernet kan gi.

Situasjonar der innebygd personvern med fordel kan takast i bruk, er når ein skal utvikle nye register.

I meldinga blir ordninga med e-resept nytta som eit eksempel på innebygd personvern (sjå nærmare omtale).

Prinsippet om innebygd personvern er samansett. Oppdragsgivarar må innarbeide personvern som ein grunnleggjande verdi i verksemda, og utviklarar må vere bevisste på å gjere spørsmål om personvern til ein integrert del av utviklinga og utforminga av produkta og systema sine. I tanken om innebygd personvern ligg det òg at ein skal ta utgangspunkt i å bevare eit best mogleg personvern når ein skal halde ved like og oppdatere IKT-system og informasjonsteknologi. Dei automatiske førehandsinnstillingane i IKT-system og informasjonsteknologi bør ta utgangspunkt i den mest personvernvenlege løysinga, slik at brukaren sjølv kan avgjere om han eller ho ønskjer å ta i bruk ei mindre personvernvenleg løysing der det er mogleg.

Det blir i meldinga peikt på at bruk av teknologi bør skje på ein måte som fremjar personvernet. Kunnskap og medvit er ein spesielt viktig del av prosessen med å byggje personvernet inn i alle dei systema innbyggjarane møter i kvardagen. Ein del av prosessen med å oppnå innebygd personvern handlar om informasjon og om at informasjonen må vere klår. Informasjonskampanjar er berre éin måte å opplyse brukarane om problemstillingar knytte til personvern på. Ein annan og kanskje viktigare måte er å nytte informasjonen brukarane får når dei nyttar IKT-system, nemleg den som finst i personvernpolicyar, såkalla «Terms of Service»- og «Terms of Use»-avtaler, og elles på nettsidene til ulike aktørar. Det blir i meldinga peikt på at brukarvenlege opplegg må vere eit mål for alle aktørar, og at samarbeid om brukarvenlege standardar kan vere ein måte å sikre at folket får meir kunnskap om personvern på.

Ei innvending mot innebygd personvern kan vere at for sterkt personvernfokus blant teknologar og utviklarar kan verke hemmande på innovasjon og teknologisk nyskaping. Det kan dermed òg gå ut over konkurransedugleiken til teknologien. Det blir i meldinga peikt på at eit langsiktig mål må vere å utvikle standardar og bransjenormer som skal gjelde for teknologiutviklarar uavhengig av kor store aktørane er, og på tvers av landegrensene. Dette krev internasjonalt samarbeid. Det er god grunn til å tru at det er lettare for aktørane å etterleve personvernkrav som blir stilte gjennom bransjenormer og standardar. Sertifiseringsordningar, der styremaktene ope går god for at ein aktør praktiserer ein tilfredsstillande grad av personvern i aktivitetane sine, kan òg gi desse aktørane insentiv til i større grad å byggje personvern inn i heile praksisen.

Personvernfremjande teknologiar («privacy-enhancing technologies» eller PETs) er tekniske løysingar og teknologiar som er utvikla med det konkrete føremålet å verne om personopplysningane til brukarane. Anonymiseringsverktøy og verktøy for å slette historikk i nettlesarar er eksempel på personvernfremjande teknologiar. PETs skil seg frå innebygd personvern på den måten at dei blir implementerte i teknologiar, system og praksisar som allereie eksisterer.

Tradisjonelt har ein sett på PETs som tekniske og organisatoriske tiltak for å kontrollere moglege måtar å identifisere brukaren på. Eit eksempel på bruk av personvernfremjande teknologi i offentlege verksemder er implementeringa av ein immuniseringsfunksjon for søkjemotoren i Offentleg elektronisk postjournal (OEP).

Ein annan og særleg aktuell type personvernfremjande teknologi er «do not track»-teknologien. «Do not track» er ein nettstandard som gjer at brukaren kan gi uttrykk for at han eller ho ikkje ønskjer at nettsidene han eller ho besøkjer, skal sporast på tvers av nettstader. Standarden blir brukt i nettlesarar og inneber at det blir lagt til ein beskjed i adressefeltet i nettlesaren – «do not track» – som fortel nettsida at brukaren ikkje ønskjer å bli spora av tredjepartar. World Wide Web Consortium (W3C) har oppretta ei «do not track»-arbeidsgruppe for å få standardisert denne teknologien. Fleire av dei største Internett-aktørane i verda er representerte i gruppa. Ho arbeider med ein felles standard for «do not track» som alle aktørar som sporar brukarar på nett, bør nytte. Arbeidet til gruppa har fått positiv respons frå EU-hald. Dersom den endelege tilrådinga frå gruppa er tilfredsstillande, vil regjeringa leggje til rette for at «do not track»-standarden blir implementert og etterlevd på nettstadene til norske offentlege og private verksemder.

Det kan vere lite føremålstenleg at styremaktene detaljstyrer praktiseringa av personverntiltak på område der det finst bransjeorganisasjonar som er betre rusta til å vurdere kva behov og problemstillingar som særmerkjer bransjen. Utarbeiding av personvernvenlege standardar og bransjenormer kan vere ein raskare og meir effektiv måte å implementere personvern på enn at styremaktene regulerer det. I meldinga blir bransjenorm for personvern og informasjonstryggleik i elektronisk billettering og norm for informasjonstryggleik i helse- og omsorgssektoren gjort nærmare greie for.

Det blir i meldinga peikt på at informasjonstryggleik er eit viktig verkemiddel for å sikre godt personvern.

Eit overordna bilete av dagens situasjon når det gjeld informasjonstryggleik i Noreg, er gitt i stortingsmeldinga om samfunnstryggleik.

For å møte tryggleiksutfordringane på IKT-området har regjeringa laga ein nasjonal strategi for informasjonstryggleik.

Regjeringa har i budsjettproposisjonen for 2013 føreslått å løyve ekstra midlar til Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) slik at direktoratet kan etablere eit kompetansemiljø som skal arbeide med å betre informasjonstryggleiken i statsforvaltninga.

Sjølv om styremaktene har eit overordna ansvar for å sikre informasjonstryggleik i sektorane sine, har lovgivaren føresett at den behandlingsansvarlege set i verk tilstrekkelege tiltak for å hindre at data kjem på avvegar. Verksemdene må gjere ei risikovurdering ut frå sin eigen situasjon.

Informasjonstryggleik etter personopplysningslova § 13 handlar om å verne personopplysningar tilstrekkeleg med omsyn til fortrulegskap, integritet og tilgang. Dette inneber i praksis å sikre desse tre likeverdige føremåla:

  • vern mot uautorisert innsyn i personopplysningane (konfidensialitet)

  • vern mot uautorisert endring av personopplysningane (integritet)

  • tilgang til relevant informasjon til rett tid

Det må setjast i verk tiltak for å oppnå dette.

Mangel på god informasjonstryggleik i ei verksemd kan føre til at tilliten hos den registrerte og samarbeidande verksemder blir redusert.

Kontrolltiltak som kan takast i bruk for å styrkje informasjonstryggleiken, er for eksempel å vedta lover og forskrifter eller utarbeide bransjeavtaler og -normer. I dag har ein fleire eksempel på slike reglar, mellom anna i personopplysningslova, ekomlova, esignaturlova, eforvaltnings- og IKT-forskriftene og tryggingslova.

Ei anna form for kontrolltiltak er dei av økonomisk art. Insentivordningar, skattelettar eller at verksemdene ikkje blir bøtelagde, er alle eksempel på slike økonomiske verkemiddel.

Dei organisatoriske tiltaka er òg ein viktig type kontrolltiltak. Verksemder bør med jamne mellomrom risikovurdere eigne informasjonssystem og ordningar for å avdekkje sårbare punkt og eventuelt setje i gang sikringstiltak. Ein annan måte å sikre informasjon gjennom organisatoriske tiltak på, er å styre tilgangen til informasjon eller gradere informasjon og kommunikasjonsnivå.

Informasjonstiltak er òg eit viktig verkemiddel for å oppnå god informasjonstryggleik. Datatilsynet, Nasjonalt tryggingsorgan, NorSIS og Difi gjer alle eit viktig arbeid med å utarbeide rettleiingar og informasjonsskriv til verksemder som treng hjelp til å praktisere god informasjonstryggleik. Regjeringa er svært positiv til informasjonsarbeidet desse aktørane utfører, og meiner dette arbeidet bør halde fram.

I tillegg til at verksemder som behandlar personopplysningar har tilgang til generell informasjon om informasjonstryggleik, er det viktig at både verksemder og enkeltpersonar faktisk set pris på god informasjonstryggleik. Det er derfor viktig at det blir drive godt haldningsskapande arbeid, og at ein skaper ein god kultur for informasjonstryggleik hos norske aktørar.

Det blir i meldinga peikt på at det er dei teknologiske sikringstiltaka som er absolutt viktigast i arbeidet med å oppnå informasjonstryggleik.

Det er lettare å oppretthalde god informasjonstryggleik i dei enkle informasjonssystema enn i dei kompliserte. Ein måte å løyse dette problemet på er å dele systemet inn i nokre få pålitelege komponentar og fleire potensielt upålitelege komponentar. Mesteparten av informasjonen blir lagra i dei mindre pålitelege komponentane, medan den viktigaste og mest sensitive informasjonen blir lagra i dei pålitelege komponentane. Denne organiseringa går under namnet Trusted Computing Base (TCB).

Vidare er det viktig for å halde ved lag god informasjonstryggleik at det blir brukt programvare som sikrar at uvedkomande ikkje får tilgang til systemet.

Løysingar for avbrotsfri straumforsyning kan bidra til å sikre tilgangen til eit system. Ei anna løysing som kan sikre tilgangen til eit system, er bruk av alternative nettverk.

Kryptering av viktig informasjon og kommunikasjon er ein tryggleiksføresetnad for større, meir kompliserte og dermed òg meir sårbare informasjonssystem. Dei to alternative metodane for kryptering er kanalkryptering og innhaldskryptering, sjå nærmare omtale i meldinga.

System for identitetsforvalting, tilgangskontroll og logging er blant dei viktigaste teknologiske verkemidla for informasjonstryggleik. Problemstillingar som gjeld identitetsforvalting, tilgangskontroll og logging blir nærmare omtala i meldingas kapittel 9.5.

Det blir i meldinga peikt på at den største personvernutfordringa når det gjeld tryggleik, knyter seg til det å verkeleg få sett informasjonstryggleik på agendaen i norske verksemder. Først når verksemdene har teke regelverket inn over seg, bestemt seg for å etterleve det, gjennomført nødvendige prosessar og arbeidd med å gjere tryggleik til ein del av kulturen i verksemda, har dei oppnådd intensjonen med regelverket. Det er viktig å ha ei balansert tilnærming til kombinasjonen av verkemiddel.

Det blir i meldinga peikt på at det òg er viktig at ein med jamne mellomrom drøftar behovet for nye sikringsmetodar for IKT-systema i både offentlege og private verksemder.

Arbeidet styremaktene gjer, bør òg i framtida vere ein kombinasjonen av tilsyn, rettleiing og informasjon. Ein bør intensivere arbeidet med å få til ei betre koordinering av regelverket. I dette arbeidet bør departementa ha ei sentral rolle.

Nordmenn lever i aukande grad i ein teknologisk og interaktiv kvardag. Heile dagen igjennom lèt innbyggjarane etter seg ein stig av elektroniske spor.

Desse spora kan følgjast av ulike aktørar, for eksempel politiet, finansinstitusjonar og sosiale nettverk.

Samfunnet blir meir og meir avhengig av å ha velfungerande elektroniske kommunikasjonsnett og -tenester. Bruk av elektronisk kommunikasjon lèt etter seg detaljerte spor mellom anna om kvar ein oppheld seg, korleis ein bevegar seg, kva omgangskrins ein har, og kva interesser og meiningar ein har. Jamvel når utstyr som mobiltelefonar og nettbrett ikkje er i bruk, men berre aktiverte, kan dei late etter seg elektroniske spor i nettverket dei er kopla opp mot.

Elektroniske spor blir i stadig større grad knytte saman med kvarandre av teknologar, forretningsfolk, offentlege styremakter og analytikarar. Somme hevdar at vi lever i tidsalderen for «Big Data». Eit viktig spørsmål alle bør stille seg, er kva opplysningar som blir innsamla, av kven og til kva føremål.

Lokaliseringsteknologi er eit tema som har vore mykje diskutert dei siste åra. Datatilsynet har i stadig større grad vorte kontakta om ulike former for lokaliseringsteknologi, særleg GPS-sporing. Denne typen sporing har etter kvart vorte vanleg i store delar av transportsektoren.

Det er i hovudsaka tre typar aktørar som registrerer lokaliseringsdata: ekomtilbydarar, internettleverandørar og enkelte andre Internett-aktørar.

Det blir i meldinga peikt på at ei personvernutfordring når det gjeld bruk av geolokalisering, er at smarttelefonar, og i mange tilfelle datamaskiner, ofte er direkte knytte til enkeltpersonar, og at informasjon om kvar det tekniske utstyret er plassert, derfor ofte er synonymt med informasjon om kvar ein enkeltperson oppheld seg. Sporingsinformasjon om rørslemønsteret til enkeltpersonar er noko ein bør vere svært forsiktig med å bruke. Retten til fri ferdsel og privatliv er grunnleggjande og ukrenkjeleg. Dersom ein skal gjere inngrep i denne retten, må ein ha ein klår lovheimel eller samtykke frå den som blir lokalisert. Når det gjeld mobiltelefonar, er det samtykke som er det aktuelle grunnlaget for bruk av GPS-lokalisering. Det er derfor ei utfordring at mange smarttelefonar i dag har GPS-lokalisering aktivert som førehandsdefinert innstilling.

Eit anna viktig tema er geolokalisering av barn. Teknologien gjer det mogleg for foreldre å GPS-spore sine eigne barn gjennom smarttelefonane deira. Det kan diskuterast om ein slik kontroll inneber ei krenking av barna sitt privatliv og rett til fri ferdsel. Regjeringa helser denne debatten velkomen.

Mange lokaliseringstenester som er i bruk i dag, er aktiverte i dei førehandsdefinerte innstillingane på smarttelefonar og anna utstyr. Lokaliseringsinformasjon er personopplysningar når dei kan knytast til ein kunde eller eit abonnement. Aktivering av lokaliseringstenester krev derfor frivillig, informert og uttrykkeleg samtykke frå brukaren etter norsk lov. Artikkel 29-arbeidsgruppa framhevar i den tidlegare nemnde fråsegna om geolokalisering av smarttelefonar at lokaliseringstenester må vere avslått i dei førehandsdefinerte innstillingane på telefonen for at samtykkekravet skal vere oppfylt. Dei gir òg uttrykk for at samtykke til geolokalisering ikkje kan innhentast gjennom standardvilkår.

Ei anna og meir generell form for sporing som òg er omdiskutert, er sporing av trafikantar. Retten til anonym ferdsel har spesielt vore diskutert i samband med kollektivtransport og bompengestasjonar.

Det er innført ei bransjenorm for personvern og informasjonstryggleik innan elektronisk billettering ved årsskiftet 2011/2012. På same måten som ein kan reise anonymt med kollektivtransport ved hjelp av papirbasert enkeltbillett, fleirreise- og/eller periodekort, vil ein ha det same høvet til å reise anonymt med båt, buss, bane og tog ved hjelp av elektronisk billett så lenge bransjenorma for personvern ligg til grunn.

Dei siste åra har òg norske bompengeanlegg i stadig større grad vorte heilautomatiserte via AutoPASS. Desse heilautomatiserte anlegga er effektive og kostnadssparande, men ein kan ikkje passere anonymt ved å betale med mynt.

I samsvar med vedtak i Personvernnemnda blir passeringsdata lagra i ti år. Det finst per i dag eit såkalla «sporfritt alternativ», der passeringsdata maksimalt blir lagra i 72 timar. Når ein vel dette alternativet, seier ein derimot frå seg klageretten, ettersom det ikkje vil gå fram av fakturaen kva bompengeanlegg ein har passert. Datatilsynet er ikkje fornøgd med denne løysinga.

På bakgrunn av dette har regjeringa i stortingsproposisjonen om Oslopakke 3 varsla eit interdepartementalt samarbeid om anonymitet ved passering av bomstasjonar, jf. St.prp. nr. 40 (2007–2008) og oppfølgjande omtale i St.meld. nr. 16 (2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019.

RFID (Radio Frequency Identification) er ein metode for å verifisere identiteten til ein ting basert på informasjon som serienummer eller liknande som er lagra i såkalla RFID-brikker.

Ein metode for sporing som baserer seg på RFID, er NFC (Near Field Communication). Ved hjelp av NFC byggjer ein sporingsbrikker inn i ting for å kunne kommunisere med andre ting, med ein maksimal avstand på rundt 10 cm. Kommunikasjonen blir aktivert av ein avlesar som startar kommunikasjonen med brikka. Mobiltelefonprodusentar, ekomtilbydarar og bankar bruker i dag NFC til å gjennomføre ulike typar transaksjonar ved hjelp av brikker som er bygde inn i smarttelefonar og andre berbare apparat. Eit eksempel på system der ein har hatt suksess med bruk av NFC-teknologi, er trikke- og metrosystem.

Denne teknologien er i rask utvikling og kjem til å bli teken i bruk i stadig større grad dei neste åra. Det er god grunn til å tru at teknologien kan erstatte kort- og kontantbetaling for visse typar betaling ved mindre beløp. Nokon nasjonal standard for bruk av NFC-teknologi innan kollektivtransporten i Noreg er førebels ikkje utarbeidd, men det er planlagt å knyte ein slik standard til nasjonal standard for elektronisk billettering.

Eit område som er spesielt aktuelt til bruk av NFC-teknologi i framtida, er marknadsføring. Det er mogleg å overføre informasjon frå avlesarar til brikkene, som så kan visast på smarttelefonen. Dette kan utgjere ein heilt ny marknad for åtferdsretta reklame. Ein kjem òg til å kunne lagre biometrisk informasjon i brikkene, noko som for eksempel kan tenkjast å bli brukt i tryggleikskontrollen på flyplassar.

Ei tryggleiksutfordring ved bruken av NFC-teknologi er at det ikkje er noko krav om kryptering av kommunikasjonen mellom smarttelefonane (eller andre ting med sporingsbrikker) og avlesaren. Dette gjer at kommunikasjonen blir sårbar for angrep, for eksempel avlytting, modifisering av data og svindel.

Det blir i meldinga vist til at informasjonskapslar, eller http-cookies, er den aller vanlegaste sporingsteknologien i bruk på Internett. Det finst svært mange ulike typar informasjonskapslar, og dei blir brukte til mange ulike føremål. Teknisk sett er informasjonskapslar korte tekststrenger som blir sende frå ei nettside til harddisken til brukaren. Desse tekststrengene blir så lagra på harddisken og sende tilbake til nettsida kvar gong brukaren besøkjer denne nettsida att.

Eit spørsmål som ofte kjem opp når ein drøftar informasjonskapslar i eit personvernperspektiv, er om kapslane inneheld personopplysningar. Når utstyret er knytt opp mot Internett, kan kapslane òg knytast opp mot IP-adressa som blir brukt i påloggingsøkta. Sjølv om desse unike identifikatorane og IP-adressene ikkje alltid kan knytast til enkeltpersonar, er det vanskeleg på førehand å seie om tilknytinga er der eller ikkje. I norsk rett ser ein derfor i praksis på lagring av IP-adresser som behandling av personopplysningar. Det blir i meldinga vist til at dette talar for at ein òg bør sjå lagring av informasjonskapslar som behandling av personopplysningar.

Bruken av informasjonskapslar er svært omfattande. Ein stor del av informasjonskapslane som blir lagra av nettsider i dag, er det gode grunnar til å lagre. Mellom anna er informasjonskapslar nødvendige for at ein skal kunne aktivere automatisk innlogging på nettsider og for å hugse informasjon om handelstransaksjonar frå ei nettsidevising til ei anna. Likevel er det viktig å skilje mellom lagring av informasjonskapslar for å gjere nettsider meir brukarvenlege og lagring til reint kommersielle føremål. Desse siste krev at brukaren blir informert om lagringa på førehand. Dette er regulert i ekomforskrifta § 7-3.

Ein stor del av informasjonskapslane som blir lagra på utstyret til brukarane, blir lagra til kommersielle føremål, for eksempel brukarprofilering til annonsesal og reklame.

Ettersom ein har vorte meir bevisste på lagring av kapslane, er det utvikla nye og spesielt hardføre typar informasjonskapslar, mellom anna såkalla «flash cookies», «supercookies» og «evercookies». Det blir i meldinga peikt på at desse typane informasjonskapslar utgjer eit stort trugsmål mot personvernet til brukarane, ettersom brukaren korkje blir informert om eller merkar noko til at dei blir lagra. Det er dermed umogleg for brukaren å late vere å samtykkje eller å slette kapslane når dei først er lagra.

Etter praksis i dag blir informasjonskapslar lagra med heimel i personopplysningslova § 8 a eller f. Lagringa blir då rekna som nødvendig for å kunne oppfylle ei avtale med den registrerte, eller den behandlingsansvarlege blir rekna for å ha ei rettkomen interesse av å lagre informasjonskapslar som ikkje overstig interessa den registrerte har av å sikre sitt eige personvern. På mange av dei vanlegaste nettlesarane er praksisen slik at informasjonskapslar blir lagra på utstyret til brukarane basert på at førehandsinnstillingane i nettlesaren er sette til å godta slik lagring. Brukarar som ikkje ønskjer at informasjonskapslar skal bli lagra, må aktivt reservere seg mot dette ved å endre innstillingane i nettlesaren. Ein praktiserer altså lagring med heimel i nødvendiggjerande grunn, men med ein reservasjonsrett for brukarane.

Krava til lagring av informasjonskapslar er innskjerpa på EU-nivå gjennom kommunikasjonsverndirektivet og tillegget frå 2009, populært kalla «cookie-direktivet». Dette direktivet er EØS-relevant, og regjeringa vil kome tilbake til Stortinget med forslag til gjennomføring av det i norsk rett. Etter artikkel 5 (3) i direktivet blir det no stilt strengare krav til at brukarane sjølve skal samtykkje til lagring av informasjonskapslar som ikkje er heimla i lov, eller blir lagra av tekniske årsaker.

Blant føremåla som etter Artikkel 29-arbeidsgruppa si meining ikkje krev samtykke, er autentisering ved innloggingstenester, memorisering av inntasting i elektroniske skjema eller handlekorger i løpet av ei økt, eller det å gjere det teknisk mogleg å spele av video eller lyd når brukaren ber om det. Føremål som etter arbeidsgruppa si meining derimot krev samtykke, er mellom anna åtferdsretta eller interaktiv marknadsføring og sporing av brukarar gjennom sosiale «plugin-modular», for eksempel Likar-knappen på Facebook.

Spørsmålet om samtykke til lagring av informasjonskapslar har vore mykje omdiskutert. Særleg gjeld dette spørsmålet om ein skal innføre krav om aktivt samtykke, eller om ein skal nøye seg med at brukaren har høve til å reservere seg mot lagring av informasjonskapslar gjennom innstillingar i nettlesaren sin.

I IKT-system der store mengder personopplysningar blir behandla, er det eit spesielt stort behov for å ha gode tryggings- og personverntiltak.

Identitetsforvalting vil seie å administrere identitetar, og handlar i vid forstand om å identifisere individ og kontrollere tilgangen til ulike ressursar. Identitetsforvalting femner om registrering, identifisering, autentisering og autorisering.

Medan identifisering dreiar seg om å skilje personar frå kvarandre, handlar autentisering om å slå fast om ein person er den han eller ho gir seg ut for å vere. Ein skil ofte mellom tre måtar å identifisere seg på: gjennom noko ein veit (passord, pin-kodar), noko ein har (smartkort, identitetskort) eller noko ein er (biometri).

Autoriseringa av ein person regulerer kva denne personen kan gjere etter at autentiseringa er gjennomført, for eksempel kva informasjon vedkomande får tilgang til, eller kva oppgåver vedkomande kan utføre.

Det finst ulike metodar for å identifisere eller autentisere seg for å få tilgang til eit IKT-system som er identitetsforvalta.

Ein enkel metode er ein-faktor-autentisering, det vil seie at ein autentiserer seg ved bruk av eitt passord. Dette er ein metode som har liten grad av tryggleik. Metoden kan òg kombinerast med å be om eingongspassord, som for eksempel blir sendt til mobiltelefonen til brukaren. Då får ein det som kallast to-faktor-autentisering, noko som har større grad av tryggleik.

Ein annan metode er å bruke innlogging basert på PKI (Public Key Infrastructure). PKI er eit system for å ferde ut digitale sertifikat som stadfestar identiteten til brukaren og at identiteten er gitt av ei offentleg styremakt. PKI er basert på to «nøkkelsett», ein offentleg nøkkel som er tilgjengeleg for alle og blir brukt til å kryptere innhald, og ein privat nøkkel som blir brukt av ein person til å dekryptere innhaldet som vart kryptert med den tilhøyrande offentlege nøkkelen. Ein aktør som leverer løysingar. PKI-teknologien og bruk av nøkkelsett blir rekna for å vere den sikraste teknologien for autentisering av brukarar.

Ein aktuell metode både for identifikasjon og autentisering er å bruke biometri, for eksempel fingeravtrykk- eller irisavlesing. Biometri gir høg grad av tryggleik i den forstand at biometriske trekk i utgangspunktet er uløyseleg knytte til ein person, og at desse trekka normalt ikkje kan overdragast til andre.

Personvernnemda har i løpet av 2012 kome med to avgjerder som opnar for utvida bruk av biometri der ein berre autentiserer og ikkje identifiserer.

Ein har alle ulike roller i ulike situasjonar og til ulike tidspunkt. Desse rollene utviklar og endrar seg med tida, og ein får nye roller samtidig som andre fell bort. Det er òg mange roller som er svært samansette i dei ulike IKT-systema.

Det blir i meldinga vist til at det er krevjande å lage dekkjande roller for tilgangsstyring i IKT-system.

Det er for eksempel viktig å oppdatere tilgangsforvaltinga når nokon sluttar i jobben, eller når nokon begynner å arbeide med nye oppgåver. Det ligg òg ei utfordring i det å utvikle nye roller og nye handlingar i eit system. Kompleksiteten i eit system for identitetsforvalting viser nettopp kor komplekse alle dei ulike rollene våre og tilhøvet mellom dei er.

Det blir i meldinga peikt på at det er viktig at aktørar som bruker system for identitetsforvalting, nyttar metodar for tilgangsstyring som er sikre og effektive. Dersom ein skal oppnå tilfredsstillande og tilpassa tryggleik, bør det leggjast til rette for å bruke løysingar for sikker e-ID framfor passordløysingar og liknande for å få tilgang til register som behandlar sensitive personopplysningar.

Det som ligg til grunn for autentisering og identifikasjon av innbyggjarar og verksemder mot offentlege digitale løysingar, er Rammeverk for autentisering og uavviselighet i elektronisk kommunikasjon med og i offentlig sektor. Rammeverket består av tilrådingar om korleis ein gjennomfører risikoanalysar og vel tryggleiksnivå når ein skal autentisere brukarar av digitale tenester frå forvaltninga og brukarar i offentleg sektor som kommuniserer internt. Vidare inneheld rammeverket overordna tilrådingar om korleis ein vel tryggleiksnivå når ein har behov for å knyte ein brukar til ein elektronisk transaksjon.

Offentlege verksemder må gjennomføre risiko- og sårbarheitsanalysar når dei etablerer nye elektroniske tenester, og når dei reviderer eksisterande tenester.

ID-porten er ei felles påloggingsløysing for offentlege tenester på nettet. Per desember 2012 kan ein bruke fire ulike elektroniske ID-ar når ein skal logge seg på offentlege tenester. MinID er utvikla og blir drifta av Direktoratet for forvaltning og IKT og plasserer seg på tryggleiksnivå 3, medan elektronisk ID frå høvesvis Bank ID, Buypass og Commfides er plassert på tryggleiksnivå 4.

ID-porten stør berre bruk av identitetsbevis for fysiske personar. Påloggingsløysinga kan nyttast både til å utføre oppgåver i eigenskap av privatperson og til oppgåver på vegner av andre. Det er òg mogleg å opprette identitetsbevis for juridiske personar (for eksempel verksemdssertifikat).

I utdanningssektoren er det etablert ei særleg løysing for tilgangsstyring, Feide (Felles Elektronisk IDEntitet). I Feide-systemet kan skulen sjølv styre kven som skal få tildelt brukarnamn og passord, og kva type brukarkonto dei skal få tildelt. Foreldre vil ikkje sjølve vere Feide-brukarar med eigne brukarnamn og passord. Skulen kan gi dei tilgang ved at deira eiga eID-løysing, for eksempel MinID, blir kopla til Feide-identiteten til barnet deira.

Det finst mange ulike autentiseringsløysingar i privat sektor. Bankane har utvikla BankID for pålogging til nettbank, og Norsk Tipping nyttar løysingane frå Buypass for tipping på nett. Saman med tenestene frå den tredje norske aktøren, Commfides, er dette løysingar på tryggingsnivå 4. Alle desse aktørane er sjølvdeklarerte hos Post- og teletilsynet.

I tillegg ser ein tendensar til at også store private aktørar som Facebook og Google innfører eigne system for identitetsforvalting gjennom å tilby påloggingsløysingar for ulike system gjennom Facebook. Origo, som er eit av dei største sosiale nettverka i Noreg, tilbyr for eksempel innlogging gjennom både Facebook, Twitter og Google.

Grunnidentifisering og registrering av norske borgarars identitet i offentlege register er eit ansvar for styremaktene. Dette skjer i dag ved utferding av fødselsattest og seinare første gongen ein får utferda pass. Utanom pass finst det i dag ingen andre identitetskort utferda av offentlege styremakter.

Dette er noko av bakgrunnen for at regjeringa no arbeider med ei løysing for nasjonalt ID-kort med e-ID i Noreg. Den elektroniske ID-en på kortet vil tilfredsstille krava til nivå 4, og ein vil kunne bruke det til alle offentlege tenester på nett. Ei satsing på nasjonalt ID-kort vil innebere auka tryggleik med tanke på identifisering i det daglege og vil òg heve kvaliteten på utferdinga av andre legitimasjonsbevis i samfunnet. Sikker identifisering er òg viktig for å kunne realisere det målet regjeringa har om eit digitalt førsteval. Tilrettelegging for sikker identifikasjon av norske innbyggjarar er ei viktig oppgåve for styremaktene og står sentralt i innsatsen mot kriminalitet reint allment, mot ID-tjuveri og mot internettkriminalitet.

Dersom ein fører kontroll med kva dokument og område kvar enkelt rolleinnehavar bruker eller prøver å bruke, kor lenge og når, kan ein avdekkje og førebyggje ureglementert innsyn. Innsynslogging kan vere føremålstenleg å gjennomføre i store register.

Regjeringa meiner at plikta til å logge og retten til å få innsyn i eigne loggar skal vere eit berande prinsipp for alle større offentlege og private register.

Innsynslogging kan sjåast som ei form for internkontroll og blir i større eller mindre grad brukt i nokre av dei store registera, som helseregistera, politiregistera og Nav-registera. For desse registera må ein opprette klåre loggingskategoriar. Nokre av kategoriane bør derimot vere meir elastiske enn andre.

Verksemdene som er ansvarlege for tilgangsstyringa, må tenkje nøye gjennom kva rammer det skal setjast for tilgangen, og korleis dei vil balansere tilgangen til opplysningar mot omsynet til personvernet basert på ei konkret risikovurdering.

Systema for identitetsforvalting og tilgangsstyring og systema for logging heng slik sett nært saman, og det er ikkje føremålstenleg å praktisere det eine utan det andre.

Ein fare ved å praktisere detaljert innsynslogging er at ho kan føre til at det blir trekt feilaktig negative slutningar som kan få konsekvensar for dei som figurerer i loggane. I personopplysningslova § 13 blir det stilt krav om at den behandlingsansvarlege skal sørgje for god nok informasjonstryggleik med omsyn til integriteten til opplysningane. Dette må òg reknast for å gjelde loggdata, og den behandlingsansvarlege pliktar slik sett å sikre integriteten til loggen. Dersom ein trekkjer konklusjonar frå loggen åleine, kan det oppstå situasjonar der personar blir skulda for å ha «snoka» i dokument i situasjonar der dei for eksempel har fått munnleg fullmakt til å gjere det. Sjølv om innsynslogging er eit kontrolltiltak som klårt kan tillatast etter arbeidsmiljølova kapittel 9, er den mistenkjeleggjeringa som omfattande bruk av logging kan føre med seg, uheldig. Regjeringa meiner derfor at det er viktig å innføre gode rutinar for å verifisere loggdata og følgje opp mistenkjelege loggdata.

Plikta til innsynslogging kan ikkje gjelde utan unntak. Det er ikkje all informasjon ein treng loggføre av omsyn til personvernet, og overflødig informasjon bør ikkje loggast. Det er derimot viktig å få eit fullstendig bilete av kva handlingar som blir utførte i eit system. Det blir og utvikla stadig fleire program for såkalla «flagging» av bruksmønster som kan indikere mogleg snoking.

I helse- og omsorgssektoren har ein eigne reglar for innsynslogging og innsyn i loggar. Sjå nærmare omtale i meldinga.

Det blir i meldinga peikt på at det at den registrerte skal få innsyn i eigne personopplysningar, er eit viktig personvernprinsipp. Etter personopplysningslova § 18 har kvar den som ber om det, rett til å få innsyn i behandlinga av personopplysningar om seg sjølv og omstenda rundt denne behandlinga. Dette bør òg gjelde for innsynsloggane i ulike register.

Det blir i meldinga peikt på at det er viktig at kvar einskild blir informert om retten til å få innsyn i innsynsloggane til dei registera der han eller ho er oppført.

Det framgår vidare at ein viktig føresetnad for at innsynsretten skal kunne praktiserast, er at loggføringa er presis, og at den informasjonen som ligg i loggane, har god integritet.

Vidare blir det peikt på at ein må vurdere om den registrerte skal få innsyn i heile loggen eller berre dei delane av loggen som er viktige for at han eller ho skal kunne nytte rettane sine. Det viktigaste i denne samanhengen er at omfanget av innsyn i loggane skal vere tilstrekkeleg til at den registrerte kan få brukt rettane sine på ein god måte. Det er likevel mykje som talar for at innsynsretten i dei ulike registera bør vere så lik som mogleg, slik at dei registrerte opplever at dei har den same innsynsretten uavhengig av kva register det dreiar seg om.

Det blir i meldinga vist til at logging er spesielt viktig i dei store registera der ein behandlar sensitive personopplysningar. I meldinga er omtale av nokre av sektorane der det er spesielt viktig å praktisere innsynslogging på ein god måte.

Eit område der ein har vedteke å utvide graden av innsynslogging, er registera til politiet. I den nye politiregisterlova er det vedteke eit krav om at opplysningane skal kunne sporast. Kravet inneber at opplysningar om bruk av systemet skal lagrast i eitt til tre år.

I samband med avgjerda om å modernisere arbeids- og velferdsetaten er det sett i gang ei omfattande modernisering av datasystema til etaten, mellom anna system for tilgangskontroll. Etaten har allereie etablert system for logging. Datatilsynet har derimot påpeikt at sikringa av fortrulegskap gjennom tilgangsstyring og logging ikkje er god nok. Nav arbeider for tida med å møte desse utfordringane, og dette er under evaluering av både Riksrevisjonen og Datatilsynet.

I finanssektoren er det òg viktig med logging. Både finansverksemder og forsikringsverksemder treng konsesjon frå Datatilsynet for å kunne behandle personopplysningar. Etter at konsesjonsvilkåra for bankar og finansinstitusjonar vart omgjorde våren 2010, vart det mellom anna innført strengare krav til korleis finansverksemdene skal praktisere tilgangskontroll og logging. Det vart òg avgjort at ein skulle gi kundane rett til innsyn i logg over elektroniske oppslag. Dei nye vilkåra inneber at dei elektroniske oppslaga tilsette gjer i personopplysningar skal loggast og lagrast i minst tre månader, og at kundane skal få innsyn i kor mange elektroniske oppslag tilsette har gjort, og når dei gjorde det. På grunn av implikasjonane dei «nye» vilkåra for mellom anna logging og innsyn i loggar fekk for IKT-systema til bankane, vart implementeringsfristen for desse vilkåra utsett, først til 1. juli 2012 og seinare til 31. mai 2013.

Forsikringsverksemder har eigen konsesjon frå Datatilsynet. Forsikringsselskap behandlar mange og sensitive opplysningar om kundane sine, og dei har svært omfattande register. Ein bør vurdere om det bør stillast liknande vilkår om logging og utvida innsyn til forsikringsverksemder som til finansverksemder.

I samband med stortingsbehandlinga av forslaget om å implementere datalagringsdirektivet i norsk rett bad Stortinget i Innst. 275 L (2010–2011) punkt 12, jf. vedtak nr. 473 11. april 2011, regjeringa om å drøfte desse spørsmåla i meldinga til Stortinget om personvern:

  • 1. Kva avgrensingar som bør gjerast i loggplikta.

  • 2. Retten til innsyn i loggar og omfanget av innsynet i kvart enkelt forhold.

  • 3. Framdrifta i arbeidet med å verkeleggjere prinsippet om loggplikt og innsynsrett.

Å kartleggje praktiseringa av logging og innsyn i loggar i dei store registera, og særleg dei som inneheld sensitive personopplysningar i helse- og omsorgssektoren, finanssektoren, hos politiet og i Arbeids- og velferdssektoren, er eit omfattande arbeid.

På grunn av uvissa om kva praksis som gjeld i ulike sektorar og verksemder, er det svært vanskeleg å kome med konkrete tilrådingar om korleis loggplikta og innsynsretten i loggar bør avgrensast. Derfor har regjeringa bestemt at det skal setjast ned ei arbeidsgruppe som skal kartleggje praktiseringa av logging og innsyn i loggar i dei store offentlege og private registera, særleg dei som inneheld sensitive personopplysningar. På grunnlag av funna dei gjer, skal gruppa utarbeide retningsliner for praktisering av logging og innsyn i dei sektorane det gjeld. Arbeidsgruppa skal leiast av Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet og ha medlemer frå dei departementa arbeidet gjeld.

  • Det bør fastsetjast eit prinsipielt mål om innebygd personvern i alle sektorar.

  • Dei førehandsdefinerte standardinnstillingane på utstyr, i system og i program bør setjast til den mest personvernvenlege løysinga.

  • Det bør leggjast til rette for sikker og forutsigbar bruk av nettskytenester innanfor rammene av det norske regelverket, blant anna ved å utarbeide rettleiingar.

  • Der samtykke blir brukt som heimelsgrunnlag for behandling av personopplysningar, bør ein unngå tekniske løysingar for innhenting av samtykke som grensar mot implisitt samtykke eller ei form for reservasjonsrett.

  • Det skal setjast ned ei interdepartemental arbeidsgruppe som skal greie ut klientbasert logging og retten til innsyn i desse loggane i dei større offentlege og private registera.

Komiteen viser til at personopplysninger i stadig større grad er blitt en handelsvare. Det er vesentlig at norsk rett løpende tilpasses rettsutviklingen i våre naboland og i EU. Komiteen mener det vil bli nødvendig å vurdere begrensninger av videresalg av opplysninger. Bare hvis landene står sammen, kan man ha håp om å påvirke multinasjonale aktører som Facebook og Google. Både kontroll med tilgang og innsynslogging er vesentlige virkemidler i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at mens det tidligere var lagret personlige opplysninger på den enkelte pc, skjer det nå i større grad opplasting og lagring på nett. Et ledd i denne utviklingen er Cloud Computing (Nettsky). Det er et stort informasjonsbehov som må dekkes hos konsumentene som gjør at de kan ta stilling til sikkerhetspolicy, hvilken lokalisering serverne har, og hvilken kontroll de da vil ha med opplysningene som lagres.

Disse medlemmer ville anse det som et fremskritt for personvernet hvis prinsippet om informert samtykke også var en betingelse for bruk av «cookies», tekststrenger som husker hvilke sider som er besøkt på nettet, og som senere kan aktiveres for individualiserte henvendelser, for eksempel reklame.

Forrige kapittelNeste kapittel