5. Inntektsfordeling og livskvalitet
I Norge er inntektene jevnere fordelt enn i mange andre land. Forskjellene er også små når vi ser på utdanning, helse, bolig og andre velferdsgoder. Veksten i velstand og utviklingen av et felles sosialt sikkerhetsnett har betydd mye for å jevne ut levekår og redusere fattigdom og økonomisk utrygghet i Norge. Små økonomiske forskjeller må ses i sammenheng med høy sysselsetting, lav ledighet og en sammenpresset lønnsstruktur. Like muligheter mellom mennesker fremmes ved betydelig offentlig satsing på bl.a. barnehage, skole og høyere utdanning. Skattesystemet og overføringsordningene bidrar til at nettoinntektene er jevnere fordelt enn markedsinntektene. Gratis eller offentlig subsidierte tjenester bidrar til ytterligere å jevne ut konsummuligheter sammenliknet med en situasjon der slike tjenester må kjøpes i private markeder. Universelle inntektssikringsordninger og det brede tilbudet av offentlige tjenester reduserer risiko ved sykdom, uførhet og tap av arbeid. I Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen beskrives regjeringens politikk for å skape og opprettholde jevn fordeling. I meldingen understreker regjeringen at den vil videreføre den norske velferdsmodellen med de elementene som er beskrevet over.
Norge har ikke fattigdom i verdensmålestokk. Likevel kan det være vanskelig å ha klart mindre enn de fleste andre av landets innbyggere. Inntektsnivå og helse, levealder, utdanning og familiesituasjon ser ut til å påvirke hverandre gjensidig. Det understreker hvor viktig det er å ta vare på det lille mindretallet som faller utenfor.
Det er ingen entydig sammenheng mellom økonomisk utvikling og fordeling. Både inntektsnivå og inntektsfordeling er resultatet av et samspill mellom økonomiske, sosiale og institusjonelle forhold. Flere land, herunder USA, har de siste 20 årene opplevd betydelig oppgang i gjennomsnittsinntekten for landet som helhet, samtidig som store grupper ikke har fått del i den økte velstanden. Norge er blant de landene som har klart å kombinere god økonomisk vekst og jevn inntektsfordeling. Mens gjelds- og finanskrisen trolig har bidratt til å øke forskjellene i mange land, har inntektsfordelingen i Norge vært relativt stabil i denne perioden. En viktig forklaring er at ledigheten i Norge har holdt seg lav, mens den har økt kraftig i mange andre land. Det illustrerer hvor viktig bred deltakelse i arbeidslivet er for å holde inntektsforskjellene nede.
Forskjellene går også i mindre grad i arv i Norge enn i mange andre land. Dette må ses i sammenheng med mange av de samme faktorene som bidrar til jevn fordeling. Blant annet bidrar gratis skole og rimelig tilgang til høyere utdanning til likere muligheter.
Både mellom land og innenfor det enkelte land er det stor samvariasjon mellom inntektsnivå og ulike mål for livskvalitet. Den enkeltes livskvalitet avhenger likevel ikke bare av materiell levestandard. Familie og sosiale relasjoner, helse, tilknytning til arbeidslivet, utdanning, miljø, kultur, trygghet og demokratiske rettigheter er også viktige faktorer. Både i Norge og i andre land samles det inn omfattende statistikk for å belyse ulike sider ved livskvalitet. Norge kommer jevnt over godt ut når slik statistikk sammenliknes mellom land.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Norge er kjennetegnet ved høy verdiskaping kombinert med stor grad av omfordeling. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er et politisk mål å sikre jevn fordeling, både fordi det er viktig for enkeltmennesker og fordi små økonomiske forskjeller og tilgang på grunnleggende velferdsgoder skaper et bedre samfunn for oss alle.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser i denne sammenheng til Stortingets behandling av Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen hvor regjeringspartiene uttrykte følgende:
«(…) et samfunn uten store forskjeller mellom grupper og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et mer rettferdig og solidarisk samfunn. Godene må deles mer rettferdig. De som har mest og tjener mest må bidra mer til fellesskapet enn de med lav inntekt og liten eller ingen formue. Sosial likhet styrker tilliten og solidariteten et godt samfunn er bygget på.»
I Norge var inntektsforskjellene økende i perioden fra midten av 1980-tallet frem til midten av 2000-tallet. Fra 2006 har tendensen med økende ulikhet stoppet opp eller snudd. Flertallet peker på at dette henger sammen med skattereformen av 2006 som styrket omfordelingen gjennom skattesystemet. Innføring av skatt på aksjeutbytte har gjort det vanskeligere å slippe unna en progressiv inntektsbeskatning gjennom å omdefinere lønn til kapitalinntekt. Omleggingen av formuesskatten har medført at denne skatten i langt større grad beregnes ut fra reell rikdom, mens økte bunnfradrag har betydd at de med små formuer ikke lenger betaler formuesskatt. Til sammen betaler de rikeste i Norge nå langt mer skatt enn de gjorde i 2005.
Norge har nå de laveste forskjellene i Europa, og færre fattige barn enn de aller fleste land det er naturlig å sammenligne seg med. Andelen personer i befolkningen som tilhører en lavinntektshusholdning, har gått noe ned de siste årene. Men det er fortsatt for mange i denne gruppen i Norge. Mange sliter fortsatt med å få endene til å møtes. Ifølge SSB hadde 351 000 personer vedvarende lavinntekt i perioden 2009–2011. 74 000 av dem er barn som lever i lavinntektsfamilier. Unge voksne utgjør en økende andel av de med vedvarende lavinntekt. Mange i denne gruppen er innvandrere eller barn av innvandrere.
Regjeringens mål er å bekjempe fattigdom og redusere forskjeller, fordi et samfunn med små forskjeller er et godt samfunn for alle. Visjonen er et samfunn uten fattigdom. På samme måte som vi har en nullvisjon for dødsulykker i trafikken, kan vi ikke ha noen mindre ambisiøs visjon for fattigdom, selv om det er et vanskelig mål å nå.
Velferdsstaten bidrar til en jevnere fordeling av samfunnets ressurser gjennom lik tilgang til viktige velferdsgoder. I diskusjonen om ulikhet og fordeling er det derfor viktig å ta med seg virkningene av fellesfinansierte tjenester.
Flertallet mener vi må bekjempe fattigdom og redusere forskjeller med tre metoder samtidig:
Videreføring av arbeidslinjen, slik at flere kan leve av å jobbe.
Utvikle velferdsstaten. Flertallet vil bevare og utvikle universelle ordninger som bidrar til at alle får like muligheter, gode barnehager og skoler, et trygt helsevesen og et sterkt barnevern.
Økt inkludering.
Flertallet peker på at det er et mål i fordelingspolitikken å forhindre vedvarende fattigdom. Andelen med vedvarende lavinntekt har vært stabil de siste årene, men sammensetningen av gruppen har endret seg. Flertallet er tilfreds med at opptrapping av minstepensjonen gjør at langt færre eldre har lavinntekt. Flertallet vil understreke at det fortsatt er for mange barn som vokser opp i familier der foreldrene har dårlig råd. En viktig årsak til dette, ikke minst i mange innvandrergrupper, er en kombinasjon av lav, og gjerne bare én, inntekt og mange barn. Lønnet arbeid gjennom yrkesaktivitet blant foreldre er derfor den viktigste forutsetningen for å motvirke fattigdom blant barn og bedre barnas oppvekstsvilkår. De absolutt viktigste bidragene for å skape like muligheter og små forskjeller i Norge er høy sysselsetting, sterke fellesskapsløsninger innen barnehage, skole og helse, inntektssikring ved sykdom og uførhet, og stor grad av omfordeling gjennom skatter og inntektssikringsordninger.
Flertallet påpeker at det også er nødvendig med målrettede tiltak. Regjeringen har økt de laveste trygdene til 2 G, og sørger for at de følger lønnsutviklingen i samfunnet. Bostøtten er utvidet til å gjelde flere grupper, og stønadsbeløpet er økt. Kvalifiseringsprogrammet som skal hjelpe folk som står langt unna arbeidslivet over i jobb og aktivitet, er innført, og en betydelig styrking er varslet gjennom Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk.
Bolig inngår som en viktig faktor i OECDs indikatorer for livskvalitet, som er referert i meldingen. Det vises til at Norge kommer godt ut sammenlignet med andre land i OECD når det gjelder boforhold. Flertallet mener det er avgjørende for innbyggernes livskvalitet at vi kan sikre gode boforhold til en overkommelig kostnad for flere i samfunnet. I denne sammenheng er boligsosiale tiltak gjennom bostøtteordningen og Husbankens andre ordninger viktig, men for de fleste, spesielt unge, som skal inn på boligmarkedet, er det den sterke prisøkningen på nye og brukte boliger som er hovedutfordringen. Bostøtteordningen, som sist år ble gitt til 128 000 husstander, er svært viktig i fattigdomsbekjempelsen.
I boligmeldingen, Meld. St. 17 (2012–2013), som ble lagt fram i mars 2013, varsler regjeringen en ny nasjonal strategi for det boligsosiale arbeidet. Flertallet imøteser dette arbeidet. Samtidig understrekes det at flere boliger til kostnader som husstander med vanlig inntekt kan betjene er viktig i arbeidet for å unngå at flere blir avhengig av boligsosiale tiltak. Husbanken vil fortsatt være et viktig virkemiddel i det boligsosiale arbeidet, og flertallet er tilfreds med at lånerammene er økt og at startlånordningen er med på å gi mange unge tilgang til boligmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til enstemmig merknad fra finanskomiteen i innstillingen om Kristelig Folkepartis representantforslag om utvikling av nye indikatorer for samfunnsutviklingen (Dokument nr. 8:108 (2008–2009)), hvor regjeringen ble bedt om å «rapportere tilbake om framdrift i dette arbeidet i forbindelse med fremleggingen av nasjonalbudsjettet for 2010». Disse medlemmer viser også til enstemmig merknad fra finanskomiteen i Innst. 2 S (2010–2011), der komiteen ga uttrykk for at den satte pris på at regjeringen i nasjonalbudsjettet 2011 ga en god gjennomgang av ulike sider ved utarbeidelsen av slike indikatorer. Disse medlemmer viser til at komiteen understreket at «det er behov for å arbeide videre med konkret utvikling av nye indikatorer basert på den beste tilgjengelige forskning og erfaring, slik at resultater av dette arbeidet kan legges frem innen rimelig tid».
Disse medlemmer satte stor pris på at finansministeren i sitt svar 15. mai i år på spørsmål fra stortingsrepresentant Dagfinn Høybråten skrev at han «i forbindelse med perspektivmeldingen, som legges frem vinteren 2013, vil komme tilbake med et mer konkret opplegg vedrørende indikatorer for livskvalitet». Disse medlemmer ble derfor skuffet over at regjeringen i meldingen, til tross for å gi en god oversikt over ulike lands og institusjoners arbeid med slike indikatorer, ikke presenterte et sett med indikatorer som norske myndigheter vil bruke. Disse medlemmer mener Norge burde være i front internasjonalt når det gjelder utviklingen av nye indikatorer for samfunnsutviklingen, slik at også Norge om kort tid kan publisere slike indikatorer til beste for norsk politikkutvikling og demokrati.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker at det ikke er mulig å omfordele seg til velferd og velstand, og at forutsetningen for eventuell omfordeling er at det skapes vekst og verdier. Disse medlemmer ønsker et samfunn hvor hver enkelt får mulighet til å utvikle og bruke sine kunnskaper og sitt talent. Et slikt samfunn vil fostre fornøyde borgere som i samspill skaper økonomisk vekst. Mennesker motiveres av ulike faktorer. Enkelte vil anse trygghet i vid forstand som avgjørende, andre vil foretrekke fleksibilitet, og atter andre vil fremheve økonomisk kompensasjon som det viktigste. Mennesker vil også prioritere ulikt på ulike stadier i livet.
Disse medlemmer mener mennesker med kunnskap, talent og kreativitet driver samfunnet fremover, og at deres innsats bør belønnes også økonomisk. Det er naturlig at mennesker som finner nye gode løsninger på samfunnets utfordringer og som skaper arbeidsplasser, får en økonomisk kompensasjon for dette. Dette uavhengig av om slik kompensasjon var drivkraften bak det som ble skapt. Disse medlemmer mener derfor at samfunnsstyringen i størst mulig grad bør fokusere på å «bake en større kake» istedenfor å dele opp den som allerede er bakt. Disse medlemmer vil minne om at fremtiden ikke kan vedtas, men at den tvert imot må skapes. Den beste og sikreste formen for permanent bekjempelse av fattigdom er at folk klarer seg økonomisk ved hjelp av inntekten fra eget arbeid. Det må derfor alltid lønne seg å arbeide. Disse medlemmer vil også påpeke at statlige subsidier fra skattebetalernes lommer aldri kan erstatte ekte privat risikokapital når det gjelder å skape fremtidens arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at perspektivmeldingen bruker gini-koeffisenten som et mål på hvor vellykket politikken er, til tross for at gini-koeffisenten kun handler om statistisk spredning. Disse medlemmer mener at man bør være forsiktig med å bruke koeffisenten som politisk styringsparameter, og viser til at Norge for eksempel kunne ha fått en «bedre» score dersom de rikeste og mest ressurssterke menneskene flyttet fra landet. Disse medlemmer vil videre vise til at Norge ville ha fått en «bra» gini-koeffisent på 0 dersom hele befolkningen hadde hatt like lav inntekt, for eksempel én dollar per dag. Disse medlemmer mener en relativt flat lønnsstruktur kan være en styrke for norsk arbeidsliv, men deler ikke flertallets syn om at stadig større økonomisk likhet skal være et mål i seg selv.
Komiteens medlem fra Venstre viser til felles merknad fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i kap. 1.2 i denne innstilling hvor det framgår at disse partiene etterlyser en sterkere politisk vilje til å bekjempe fattigdom generelt, og fattigdom blant barn og i barnefamilier spesielt.
Dette medlem er skuffet over at regjeringen, til tross for gjentatte løfter og selvkritikk, ikke tar kamp mot fattigdom mer alvorlig. I stedet uttrykkes det overraskende stor tilfredshet med tingenes tilstand. Det er nærliggende å konkludere med at det er viktigere for regjeringen og regjeringspartiene å bekjempe rikdom enn å bekjempe fattigdom. I så måte har regjeringen på sett og vis lyktes gjennom å ha gjort det mindre lønnsomt å eie, drive og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser. Etter dette medlems syn må det unektelig være et paradoks for en regjering som lovet å avskaffe fattigdommen, at det etter over sju års regjeringstid har blitt flere fattige barn i Norge. Ifølge Nav-rapporten «Fattigdom og levekår i Norge – status 2012» er antallet barn som lever i lavinntektsfamilier mer enn 102 000. I perioden fra 2008 til 2010 tilhørte 74 300 barn i Norge husholdninger som hadde vedvarende lav inntekt. Det er 6 500 flere enn da denne regjeringen overtok makten i 2005.
Dette medlem mener det er behov for et bredt spekter av virkemidler for å nå målene om færre fattige barn i Norge. Ikke minst gjelder dette reell vilje til omfordeling mellom fattige og rike. Mens regjeringspartiene mener at det bare er skattesystemet som skal løse alle utfordringer knyttet til omfordeling, er dette medlem villig til også å foreta en reell omfordeling også på andre områder. Derfor har Venstre foreslått differensiert barnetrygd og differensiert oppholdsbetaling i barnehage og SFO. De rikeste og mest velstående får litt mindre barnetrygd og må betale noen få hundre kroner mer i måneden til barnehage og SFO, mens de fattigste får mer i barnetrygd og betaler mindre eller ingenting knyttet til opphold i barnehage og SFO.
Dette medlem viser til Venstres alternative statsbudsjett for 2013 hvor det som følge av forslag til endringer i skattesystemet, forslag om en betydelig opptrapping av sosialhjelpssatsene og forslag til gradert oppholdsbetaling i barnehage og SFO og omlegging av barnetrygden gjøres et betydelig løft i reell omfordeling og bekjempelse av fattigdom. Som følge av dette kan fattige familier få rundt 2 000 kroner mer per måned å rutte med, hvilket for mange kan være helt avgjørende for en langt bedre hverdag og et langt skritt bort fra fattigdom.