4. Utfordringer for en stabil utvikling på mellomlang sikt
I denne meldingen drøftes utviklingstrekk og utfordringer for norsk økonomi 50 år framover. I et slikt tidsperspektiv er det naturlig å rette oppmerksomheten mot forhold som påvirker den underliggende veksten i produktivitet og arbeidsstyrke. Samtidig tilsier all erfaring at den økonomiske aktiviteten vil svinge rundt det som i ettertid framstår som den langsiktige trenden. Det er kostnader forbundet med slike svingninger. Økonomiske tilbakeslag reduserer velferden, både for de husholdningene som rammes av arbeidsledighet og for samfunnet som helhet. Det er dessuten erfaring for at arbeidsledigheten går lettere opp enn ned, slik at det gjennomsnittlige nivået på ledigheten øker med styrken og varigheten i svingningene. Usikkerheten som følger av slike svingninger kan også gi lavere investeringer, og dermed svekke økonomiens evne til å skape verdier over tid. Å redusere økonomiske svingninger er derfor et viktig hensyn i den økonomiske politikken.
Selv om svingninger i den økonomiske aktiviteten erfaringsmessig opptrer med en viss regelmessighet, vet vi lite i dag om hvilke økonomiske forstyrrelser vi kan møte i framtiden. Det gir utfordringer for den økonomiske politikken. Samtidig er det noen kilder til ustabilitet vi kan avdekke og forebygge mot.
I etterkrigstiden og fram til 1970-tallet var de norske konjunkturbevegelsene forholdsvis små, og svingningene hadde i stor grad rot i impulser fra våre handelspartnere. På 1970-tallet var den økonomiske utviklingen preget av oppbyggingen av oljevirksomheten, lønns- og prisspiraler og tidvis underskudd i utenriksøkonomien. Utover på 1980-tallet avvek konjunkturutviklingen i Norge mer fra konjunkturutviklingen ute. Dette hadde sammenheng både med utviklingen i kreditt- og valutamarkedene og med at aktiviteten i økonomien ble mer påvirket av svingninger i etterspørselen fra oljesektoren. Inflasjonen ble stabilisert, men finans- og eiendomsmarkedene ble, som i andre land, kilder til ustabilitet.
Et særtrekk ved den økonomiske utviklingen i Norge er oppbyggingen av petroleumsnæringen som over mange år har gitt store ringvirkninger i norsk fastlandsøkonomi. Virkningene kommer både fra en økende etterspørsel etter varer og tjenester til investeringer og drift i næringen, og gjennom bruken av statens oljeinntekter. Petroleumsressursene er begrenset, og næringen vil derfor etter hvert avta i betydning. En slik nedbygging vil kunne kreve omstillinger i norsk økonomi, samtidig som utfordringene i stabiliseringspolitikken kan øke. Norsk leverandørnæring leverer i dag varer og tjenester også til petroleumsvirksomhet i andre land. Dersom bortfall av etterspørsel fra norsk sokkel erstattes av leveranser til utlandet, vil omstillingskostnadene reduseres.
Når petroleumsnæringen etter hvert bygges ned, må den i noen grad erstattes av annen lønnsom virksomhet på fastlandet. Slike omstillinger kan bli krevende dersom kostnadsnivået i Norge fortsetter å ligge høyt over nivået hos våre handelspartnere. Kinas inntreden i verdensøkonomien har gitt Norge store gevinster i bytteforholdet siden slutten av 1990-tallet, målt ved forholdet mellom eksportpriser og importpriser. Denne bedringen i bytteforholdet har ført til en sterk økning i Norges disponible inntekter og bidratt til å dempe presset på lønnsomheten som følge av høye kostnader. Utfordringene med et høyt kostnadsnivå kan imidlertid komme til syne dersom bytteforholdet overfor utlandet svekkes.
Økt mobilitet av arbeidskraft over grensene er et annet trekk ved den økte globaliseringen som har påvirket norsk økonomi. Over halvparten av sysselsettingsveksten siden midten av forrige tiår har kommet fra innvandring. Dette bidro til å forlenge oppgangskonjunkturen i norsk økonomi i forkant av finanskrisen. Med oppgang i norsk økonomi og nedgang i mange andre land har arbeidsinnvandringen de siste årene i stor grad vært etterspørselsdrevet. I et lengre perspektiv er imidlertid usikkerheten stor om omfanget av inn- og utflytting av arbeidskraft mellom land. Dersom etterspørselen etter arbeidskraft faller, vil innvandrere kunne reise ut igjen, men omfanget av utvandring vil trolig avhenge av botid. En befolkningsvekst som avhenger av konjunkturene, vil kunne forsterke svingninger i bl.a. boligmarkedet.
Mange økonomiske tilbakeslag har hatt rot i finansmarkedene og finansielle ubalanser. Slike tilbakeslag kan være dype og langvarige. Finansmarkedsreguleringen må motvirke medsyklisk atferd som bidrar til å bygge opp ubalanser. Samtidig må det finansielle systemet være robust nok til å stå imot forstyrrelser som kan komme utenfra. Den kraftige oppgangen i boligpriser og husholdningenes gjeld siden midten av 1990-tallet kan gi utfordringer både for den finansielle stabiliteten og for økonomien for øvrig.
Den økonomiske politikken må ta hensyn til at både norsk og internasjonal økonomi endrer seg over tid, at disse endringene ikke fullt ut er forutsigbare og at vi til tider stilles overfor hendelser som kan forrykke balansen i økonomien. Usikkerheten om den framtidige økonomiske utviklingen innebærer at en ikke kan fastlegge den økonomiske politikken i detalj en gang for alle.
Svingninger i den økonomiske utviklingen kan være av ulik styrke og ha forskjellig opphav. De kan skyldes forhold i vår egen økonomi, eller vi kan bli påført forstyrrelser utenfra. Den økonomiske politikken kan bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting ved å bygge opp reserver og forme skatte- og stønadsordningene slik at de kan virke som såkalte automatiske stabilisatorer. Erfaringer fra finanskrisen viser at det også kan være behov for aktive tiltak, og solide offentlige finanser bidrar til nødvendig handlingsrom. Velfungerende arbeidsmarkeder, produktmarkeder, kreditt- og kapitalmarkeder og en stabiliseringsrettet pengepolitikk er viktige støtdempere ved midlertidige endringer i etterspørselen. En flytende kronekurs kan være et viktig bidrag til å jevne ut svingninger i økonomien. Det er også viktig med solide banker, gode reguleringer og et godt tilsyn i finansmarkedene.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader i innstillingens kapittel 1.2.
Komiteens medlem fra Venstre viser til fellesmerknader fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i kap. 1.2 i denne innstilling.
Dette medlem vil spesielt peke på at utfordringen for Norge på mellomlang sikt er å løse de to store utfordringene; demografi (eldrebølge) og oljeavhengighet. Utfordringen er å løse de problemene vi ser knyttet til en økt kostnadsvekst over offentlige budsjetter på grunn av flere eldre og samtidig en fallende produktivitetsvekst. Dersom det ikke tas avgjørende og viktige grep nå, etterlater vi oss en stor regning og en enda større utfordring til kommende generasjoner. Dette medlem mener at vi har en gyllen mulighet til å forme hvordan norsk økonomi skal se ut om 20–30 år.
Dette medlem vil derfor peke på følgende utfordringer og muligheter for Norge til å sikre en stabil og bærekraftig utvikling på mellomlang sikt og for å ta Norge inn i den kunnskapsøkonomien vi skal leve av i framtiden:
Dette medlem mener at samfunnets evne til å opprettholde høy verdiskaping og et høyt velferdsnivå betinges av høy yrkesdeltagelse og av at norsk arbeidskraft opprettholder en høy produktivitet. Dette medlem mener det er en stor utfordring på både kort og mellomlang sikt at det norske lønns- og kostnadsnivået i dag er langt over snittet av våre viktigste eksportmarkeder. Dette medlem registrerer at den norske produktivitetsveksten viser tegn til utflating. For bedriftenes evne til høy verdiskaping, hensynet til lav arbeidsledighet og høy yrkesdeltagelse bør arbeidslivet være tilpasset arbeidsgivernes og arbeidstagernes behov. Med større grad av fleksibilitet i arbeidshverdagen kan det bety at flere får anledning til å jobbe heltid. Dette medlem mener ny teknologi muliggjør effektiv bruk av hjemmekontor og mulighet for å arbeide på vei til og fra jobb. Dette har for mange arbeidstakere muliggjort økt fleksibilitet med økt styring av egen arbeidstid med mindre arbeidstid på kontoret og mer arbeid fra hjemmet. Dette medlem mener dagens arbeidsmiljølov ikke er tilstrekkelig tilpasset et moderne arbeidsliv, med økt fokus på leveranser og kvalitet i utført arbeid, og mindre fokus på hvor og når arbeidet utføres. Dette medlem mener derfor det er behov for en gjennomgang og oppmyking av arbeidstidskapitlet i arbeidsmiljøloven og viser i så måte til Dokument 8:65 S (2012–2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om et moderne, trygt og fleksibelt arbeidsliv – forslag om endringer i arbeidsmiljøloven m.m., hvor det presenteres en rekke forslag for å sikre økt og nødvendig fleksibilitet både for arbeidstakere og arbeidsgivere.
Dette medlem er bekymret for hvorvidt vi evner å utvikle og tiltrekke oss rett kompetanse for framtidas behov. Kommunene sliter allerede med å få tak i sykepleiere, det mangler flere tusen ingeniører i kunnskapsnæringene, bygg- og anleggsbransjen mangler fagarbeidere og vi får ikke tak i kvalifisert arbeidskraft til industribygging i de nordligste fylkene. Dette medlem påpeker at problemet ikke bare er mangel på arbeidskraft i seg selv. Problemet er å ha en arbeidsstyrke som er kontinuerlig tilpasset de oppgavene samfunnet og næringslivet må løse, noe som er et økende problem i flere vestlige økonomier. Samtidig er økende arbeidsledighet parallelt med økende antall ubesatte stillinger allerede en realitet i USA. I Norge ser vi bare de tidlige tegnene til en slik utvikling. Vi har fortsatt tid til å gjøre noe med det: Vi kan utdanne flere mennesker riktig og vi kan skape et arbeidsliv som kontinuerlig fokuserer på ny læring. Det er ikke nok bare å utvide kapasiteten på egne utdanninginstitusjoner. Vi må tiltrekke og beholde dem vi trenger utenfra, gjennom å gjøre Norge til et attraktivt sted hvor flinke folk fra hele verden ønsker å ta utdanning, forske og jobbe. Dette medlem mener derfor at vi må få til en helhetlig politikk for hvordan vi kan sikre oss kompetanse i norsk arbeidsliv og tiltrekke oss de beste hodene fra utlandet. Dette medlem viser til Dokument 8:41 S (2012–2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om å effektivisere arbeidsinnvandringen til Norge gjennom enklere regler, bedre rutiner og raskere saksbehandling, hvor det foreslås en rekke forslag for nettopp å møte denne utfordringen.
Dette medlem støtter regjeringens vurdering av behovet for et utdanningssystem av god kvalitet fra barnehage til universitet, og viser til at dette er en forutsetning for Norges omstillingsevne og konkurransekraft fremover. Dette medlem understreker samtidig at det er flere utfordringer knyttet til kvaliteten i utdanningssystemet hvor regjeringens politikk har vist seg utilstrekkelig. Barnehagereformen har ført til full barnehagedekning, men ikke økt kvalitet i barnehagene. Resultatene fra internasjonale undersøkelser viser at den norske skolen ikke holder tilstrekkelig kvalitet for å opprettholde et særnorsk kostnadsnivå fremover. Dette medlem mener også at regjeringens satsing på høyere utdanning, særlig innen utdanninger næringslivet etterspør, er utilstrekkelig. Dette medlem mener et godt utdanningssystem er en forutsetning for økt velstand, høy produktivitet og velferdsstatens bærekraft. Dette medlem mener derfor det er behov for å styrke kvaliteten i barnehagene, økt kunnskap i skolen og sterkere innsats for utdanningen ved landets universitet og høyskoler.
Dette medlem viser i så måte til Dokument 8:59 S (2012–2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Tord Lien, Svein Harberg, Dagrun Eriksen og Trine Skei Grande om studiekvalitet i høyere utdanning.
Dette medlem mener at en av vår tids største utfordringer er å sikre velferdsstatens bærekraft. Forskningspolitikken må derfor skape verdier for samfunnet. Og vi må snu trenden som viser at norsk næringsliv taper innovasjonsevne i forhold til konkurrentlandene, spesielt våre naboland. Dette medlem mener det er behov for en mer offensiv tilnærming til forskning i privat sektor enn hva regjeringen legger til rette for. Dette medlem mener intensivert og målrettet forskning, innovasjon og kommersialisering i næringsliv er en forutsetning for næringslivets omstillingsevne og konkurransekraft.
Dette medlem registrerer at spesialiseringen i norsk næringsliv øker mer enn i konkurrentlandene og gjør oss sårbare for konjunkturendringer og markedssvikt. Norge har en høyt utdannet og arbeidsvillig befolkning. Samtidig er Norges satsing på næringsrettet forskning langt svakere enn i andre land. Problemet er at vi er dyrest uten å være best. Dette medlem mener bedriftene må stimuleres til nyskaping og innovasjon og at samspillet mellom forskningsinstitusjoner må styrkes.
Dette medlem mener offentlig sektor er utsatt, med økende utgifter og liten evne til innovasjon og nytenkning. Disse medlemmer mener private og offentlige nærings-doktorgrader (nærings-PhD) er en billig og effektiv måte å sikre innovasjon på i offentlig og privat sektor. Dette medlem understreker at det er store samfunnsgevinster på en effektivisering i offentlig sektor. En effektivisering tilsvarende en prosent gir en innsparing på 10,5 mrd. kroner, nok til å bygge det nye nasjonalmuseet to ganger. Dette medlem mener innsparing i offentlig sektor er et bidrag til økt velferd. Tilsvarende vil en forsterkning av satsingen på nærings-PhD øke innovasjonsevnen og produktiviteten i næringslivet, noe som igjen skaper bærekraftige arbeidsplasser og vekst.
Dette medlem understreker at Norge i fremtiden vil bli mer avhengig av verdiskapingen som genereres utenfor petroleumsindustrien. Dette medlem mener vi må investere i et konkurransekraftig næringsliv for å opprettholde vår høye levestandard. Økt forskning og utvikling i privat sektor er en forutsetning for å skape verdier. Vår evne til verdiskaping blir mer konkurranseutsatt og mer avhengig av kompetansen i hver enkelt bedrift. Forsknings- og innovasjonsaktiviteten i norsk næringsliv henger i dag etter andre industriland.
Dette medlem mener Skattefunn har vist seg effektivt for å mobilisere til økt forskning og utvikling i næringslivet. Dette medlem mener satsingen på ordningen må økes for å styrke bedriftenes innovasjonsevne.
Dette medlem mener offentlig sektor og mange bedrifter mangler kompetanse og kapasitet for egen innovasjon. Store deler av forskningen i Norge utføres av de uavhengige forskningsinstituttene. Når offentlig sektor og private samarbeider med forskningsinstitutter og deltar i brukerstyrte programmer gjennom Forskningsrådet, blir de mer innovative. Men langsiktig forskning for fremtidig omstilling kan ikke finansieres som oppdragsforskning. Dette medlem mener regjeringens lave basisfinansiering av de beste og mest produktive forskningsmiljøene gjør at samfunnet ikke får utnyttet disse fagmiljøene og forskningsressursene godt nok.
Dette medlem mener at den viktigste oppgaven for norsk næringspolitikk skal være å bidra til å fremme en kunnskapsøkonomi der kompetanse og forskning er drivkrefter for omstilling, og samtidig være en pådriver for innovasjon i næringsliv og offentlig forvaltning. Dette medlem mener regjeringens næringslivspolitikk har bidratt til å sementere eksisterende næringsstruktur.
I 2013 bruker regjeringen over 6 mrd. kroner på næringsutvikling gjennom Innovasjon Norge. Dette tilsvarer en økning på om lag 2 mrd. kroner siden 2005. Likevel har regjeringens næringslivspolitikk i beskjeden grad bidratt til å skape vekstbedrifter innen nye næringer. Dette medlem mener næringspolitikken må legge til rette for gode ideer innen utradisjonelle næringer slik at vi får flere vekstbedrifter med internasjonalt potensial. Dette medlem mener derfor det er nødvendig å tilpasse de statlige tilskuddsordningene inn mot vekstnæringer samtidig som private bør inviteres til å satse egne penger på nyskaping.
Dette medlem er kjent med at antallet vekstbedrifter i Norge er høyt sammenlignet med andre land i Norden. De fleste vekstbedrifter er imidlertid enklere tjenestebedrifter drevet frem av innenlandsk etterspørsel av importerte varer eller tjenester. Dette medlem mener det skapes for få kunnskapsintensive vekstbedrifter med internasjonalt eksportpotensial. Dette medlem mener derfor Innovasjon Norges rolle må endres slik at virkemiddelapparatet legger grunnlag for bedrifter som kan lykkes i internasjonale markeder og fremvoksende teknologiområder.
Dette medlem mener derfor at de landsdekkende etablerertilskuddene må styrkes for å øke tilgangen til kapital for de nye bedriftene med størst potensial.
Dette medlem mener det er bekymringsverdig at norske investorer er lite villige til å investere i norske bedrifter i tidlig fase. Det peker mot at risikoen er for stor i forhold til forventet gevinst. Dette fører til at norsk næringsliv blir stadig mer avhengig av statlige tilskuddsordninger. Dette medlem mener at private investorer bør inviteres til å bidra mer til å skape arbeidsplasser og viser til at Venstre flere ganger – senest i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2013 – har fremmet forslag om et generelt skattefradrag for investeringer i nystartede bedrifter (KapitalFunn).
Dette medlem mener at nystartede bedrifter har behov for kompetent kapital i perioden før ideer kommersialiseres og at mangelen på risikovillig kapital begrenser vekstevnen og mangfoldet i økonomien. Dette medlem mener at det er avgjørende viktig å øke satsingen på kapitalvirkemidler i tidlig fase, både gjennom generell næringspolitikk som skatteinsentiver og gjennom mer spissede virkemidler. Dette medlem mener derfor at det statlige investeringsselskapet Investinor bør endres etter modell av risikokapitaldelen av svenske Almi Företagspartner, hvor 80 pst. av de omtrent 100 bedriftene som Almi investerer i årlig, blir videresolgt til private investorer.