1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Fiskeri- og kystdepartementet foreslår i denne proposisjonen en rekke lovendringer. Bakgrunnen er dels at departementet har foretatt en etterkontroll av lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven), og dels en gjennomgang av lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske mv. i Norges territorialfarvann (fiskeriforbudsloven). De fleste forslagene til lovendringer gjelder deltakerloven og fiskeriforbudsloven, men det foreslås også enkelte endringer i lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (soneloven), samt oppdatering av en lovhenvisning i lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven).

I virkeområdebestemmelsen i deltakerloven § 2 foreslås for det første å presisere at høsting av anadrome laksefisker ikke er omfattet av deltakerloven da denne aktiviteten reguleres i lov 15. mai 1992 nr. 47 om lakse- og innlandsfisk mv. For det andre foreslås det å åpne for at det i forskrift kan gjøres unntak fra deltakerloven for høsting av arter som ikke er fisk, krepsdyr, bløtdyr eller sjøpattedyr. Det tradisjonelle fiskeriregelverket passer ikke uten videre like godt for høsting av slike arter, og det kan derfor være behov for å vurdere konkrete unntak fra deltakerloven.

Det foreslås videre å flytte definisjonen av hvem som skal anses likestilt med norsk statsborger fra fiskeriforbudsloven til deltakerloven § 5, for at definisjonen skal stå i samme bestemmelse som kravet om norsk nasjonalitet for å drive ervervsmessig fiske og fangst. Det foreslås samtidig at kravet om bosted for mannskap på norske fiskefartøy flyttes fra fiskeriforbudsloven til en ny § 5 a i deltakerloven, hvor den mer naturlig hører hjemme. Dette medfører at bostedskravets virkeområde utvides til å gjelde for alle norske fiskefartøy. Det foreslås at det i forskrift kan gjøres unntak fra bostedskravet for fartøy som fisker utenfor norsk eller annen stats jurisdiksjon.

Det foreslås å innføre en hjemmel til å fastsette i forskrift når søknad om ervervstillatelse kan avslås ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensynet til ressursgrunnlaget eller lovens formål for øvrig, jf. deltakerloven § 7 første ledd bokstav a. Forvaltningen har over tid utviklet en omfattende praksis for når søknader skal avslås ut fra slike hensyn. Det vil være en fordel om forvaltningen gis anledning til å forskriftsfeste denne praksisen, både av hensyn til forutsigbarhet og regelverkets tilgjengelighet for fiskerne.

Departementet foreslår å presisere at alle aktører som har rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, kan tildeles midlertidig ervervstillatelse ved tvangssalg og konkurs uten hensyn til nasjonalitetskravet for å drive ervervsmessig fiske og fangst, jf. deltakerloven § 7 tredje ledd.

Det foreslås å endre anvendelsesområdet til kravet om spesiell tillatelse (konsesjon). I dag gjelder kravet om konsesjon for fiske med bestemte redskap (trål, reketrål, ringnot), mens forslaget går ut på at konsesjonskravet i stedet skal gjelde for fiske med havfiskefartøy, jf. deltakerloven § 12. Forvaltningens adgang til i forskrift både å utvide og innskrenke konsesjonskravet foreslås videreført. Forslaget vil bidra til at konsesjonskravet tilpasses den allerede pågående utviklingen mot større redskapsfleksibilitet for rederiene. Forslaget vil ikke få noen direkte betydning for enkeltaktører da det ikke legges opp til samtidige endringer i forskriftene som regulerer konsesjonsgruppene og valg av redskap.

Det foreslås å endre deltakerlovens bestemmelser om overtredelsesgebyr, tvangsmulkt og straff, og innføre en egen bestemmelse om straffeprosessuell inndragning, jf. deltakerloven §§ 28, 29 og 31, samt forslag til ny § 31 a. Hovedformålet med disse endringene er å oppdatere bestemmelsene i forhold til tilsvarende bestemmelser i havressursloven.

Det foreslås å tydeliggjøre at ikke bare enkeltpersoner, men også foretak, kan ilegges overtredelsesgebyr etter § 28. Det foreslås derimot ikke å videreføre bestemmelsen om at overtredelsesgebyr kan ilegges i medhold av deltakerloven for overtredelse av annet fiskeriregelverk.

Det foreslås å heve strafferammen i deltakerlovens straffebestemmelse, § 31, fra tre til seks år, samt å presisere at det ved vurderingen av om en lovovertredelse er grov, skal tas hensyn til om lovbruddet er av grenseoverskridende karakter. Forslaget tilsvarer en foreslått endring i havressursloven.

Tre sett av regler foreslås flyttet fra fiskeriforbudsloven til havressursloven: Dette gjelder for det første reglene om redskapsbegrensninger for utenlandske fiskere som ikke bor i Norge. Disse reglene hører naturlig hjemme sammen med redskapsbegrensningene for sports- og rekreasjonsfiskere i havressursloven § 22. For det andre gjelder det forbudet mot tilvirking eller pakking av fisk mv. om bord på utenlandsk fartøy, og mot omlasting av fisk mv. til utenlandsk fartøy. Disse reglene hører naturlig hjemme i havressursloven fordi denne loven allerede har regler om omlasting av viltlevende marine ressurser. For det tredje dreier det seg om regler om fiskerioppsyn i fiskeriforbudsloven § 7.

Det foreslås flere materielle justeringer i forbudet mot tilvirking, pakking og omlasting som flyttes til havressursloven. For det første utvides forbudets saklige virkeområde fra å gjelde fisk, krepsdyr og bløtdyr, til å gjelde alle viltlevende marine ressurser, slik at det saklige virkeområdet blir sammenfallende med havressursloven. For det andre foreslås det å liberalisere dispensasjonsadgangen for omlasting mellom utenlandske fartøy. Tidligere kunne slik dispensasjon bare gis ved havari eller liknende, mens forslaget åpner for at dispensasjon kan gis ved særlige tilfeller, dvs. selv om det ikke foreligger havari eller liknende. Det foreslås videre at loven presiserer hvilke former for tilvirking og pakking som er omfattet av forbudet, i tråd med den praksis som tidligere er lagt til grunn av departementet. Havressursloven har et videre geografisk virkeområde enn fiskeriforbudsloven. Det legges likevel ikke opp til at forbudets geografiske virkeområde endres.

Det foreslås å oppheve fiskeriforbudsloven § 8 som gir hjemmel til å forby ilandføring av utenlandsk fangst når hensynet til pris- og avsetningsforholdene tilsier det. Bestemmelsen anses uaktuell, både fordi overkapasitet ved norske landanlegg ikke lenger er et praktisk problem, og fordi det er tatt inn i havressursloven en hjemmel for å forby ilandføring av utenlandsk fangst for å hindre ulovlig fiske mv.

Departementet foreslår å ta inn i havressursloven en hjemmel til å stille krav til utstyr mv. for å sikre trygg atkomst til fartøy for kontrollører (for eksempel krav til losleidere). Forslaget innebærer at det kan fastsettes felles krav i én forskrift for alle fartøy som er omfattet av havressursloven. I dag er regelverket på dette området svært fragmentarisk, med ulike hjemmelslover og ulike regler avhengig av blant annet størrelse på fartøyet og hvor kontrollen faktisk skjer.

Det foreslås å tydeliggjøre at ikke bare enkeltpersoner, men også foretak, kan ilegges overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) etter havressursloven, tilsvarende det som foreslås i deltakerloven.

Det foreslås å heve strafferammen i havressurslovens straffebestemmelse fra tre til seks år, samt å presisere at det ved vurderingen av om en lovovertredelse er grov, skal tas hensyn til om lovbruddet er av en grenseoverskridende karakter. Forslaget vil legge bedre til rette for at Norge kan delta i internasjonalt samarbeid mot fiskerikriminalitet innenfor rammene av FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.

I proposisjonen omtales ulike saksfelt som departementet har vurdert nærmere under arbeidet med etterkontrollen, men som ikke har resultert i forslag til lovendringer.

Det første saksfeltet dreier seg om bruk av leiefartøy i ervervsmessig fiske. Bruk av leiefartøy er i utgangspunktet forbudt, selv om dispensasjon kan gis ved havari eller forlis. Departementet vurderer det slik at det bør kunne åpnes for bruk av leiefartøy også ved kontrahering av nybygget fartøy, for å legge bedre til rette for fornyelse av fiskeflåten. Dette medfører ikke behov for lovendring, men forutsetter at det gjennomføres forskriftsendringer etter egen høring.

Det andre saksfeltet dreier seg om deltakerlovens krav om at aktiv fisker må eie mer enn 50 pst. av fartøy som skal benyttes i ervervsmessig fiske og ha tilsvarende kontroll over virksomheten (aktivitetskravet). Departementet foreslår ingen endringer i kravet til aktiv fiskers eierandel.

Det tredje saksfeltet gjelder deltakerloven § 21 som bestemmer at regler som begrenser adgangen til å delta i fiskerier som ikke er underlagt konsesjon, bare kan fastsettes for ett år av gangen. Departementet foreslår ingen endringer i regelen om at adgangsbegrensninger bare kan gis for ett år av gangen i denne lovproposisjonen.

Høringen

Departementet utarbeidet et høringsnotat datert 8. mai 2009 om etterkontroll av deltakerloven og gjennomgang av fiskeriforbudsloven. De foreslåtte lovendringene er først og fremst av teknisk art, men inneholder også en del materielle endringer. Endringene skal bidra til et forenklet og mer oversiktlig regelverk. Departementet utarbeidet i tillegg et høringsbrev datert 11. august 2009 med forslag til to endringer i havressursloven, om henholdsvis overtredelsesgebyr og krav til leidere.

De fleste høringsinstansene er positive til at departementet har foretatt en etterkontroll av deltakerloven, men Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag stiller spørsmål ved om departementet burde ha opprettet en partssammensatt arbeidsgruppe. Departementet vil bemerke at de foreslåtte endringene gjennomgående er av en slik karakter at det bør være tilstrekkelig at de sentrale forslagene har vært ute på en omfattende høring.

Departementet har også merket seg Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Sjømannsforbunds betraktninger om internasjonaliseringen av bemanningen i fiskeflåten. En vurdering av slike forhold hører etter departementets mening hjemme i en egen prosess.

1.2 Nærmere om enkelte av forslagene til endringer i deltakerloven

Virkeområde – § 2

Utvidelsen av deltakerlovens virkeområde i 2008 medførte at enkelte næringsaktører måtte forholde seg til deltakerlovens relativt strenge vilkår for å delta i fiske.

Departementet mener at det er behov for å vurdere særskilt om tarenæringen og eventuelle andre næringer i samme situasjon bør omfattes av deltakerlovens krav for å delta i ervervsmessig fiske, herunder kravet om at fartøy som benyttes til høsting er 60 pst. norskeid, og mer enn 50 pst. eid av aktive fiskere. Det er ikke uten videre gitt at en etablert næring som tarenæringen, med indirekte utenlandsk eierskap i en del fartøy, skal måtte tilpasse seg et krav om norsk eierskap, som over tid har vært anvendt på den tradisjonelle fiskerinæringen. Det er ikke åpnet for unntak fra dette kravet i deltakerloven, men departementet har lagt opp til at deltakerlovens nasjonalitetskrav ikke skal gjennomføres overfor tarenæringen uten at det først foretas en bredere gjennomgang av problemstillingen.

Departementet mener på denne bakgrunn at det er behov for å ta inn en egen bestemmelse i deltakerloven som åpner for at det i forskrift kan gjøres unntak fra deltakerloven for høsting av arter som ikke har vært sett på som tradisjonell fiske- og fangstvirksomhet. Dette vil legge til rette for at forvaltningen kan foreta en bred vurdering av slik næringsvirksomhets behov for unntak fra deltakerlovens ulike krav.

Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse i ny § 2 annet ledd som åpner for unntak fra deltakerloven for høsting av andre arter enn de som omfattes av tradisjonell fiske- og fangstnæring.

Krav til nasjonalitet – § 5

Deltakerloven § 5 stiller krav til nasjonalitet for at en fartøyeier skal kunne få ervervstillatelse til å drive ervervsmessig fiske og fangst. Bare norske statsborgere og personer likestilt med norske statsborgere kan få slik ervervstillatelse. Dette kravet skal bidra til å sikre norsk eierskap i fiskeflåten. Hvem som er likestilt med norske statsborgere framgår av fiskeriforbudsloven § 2 første og annet ledd.

I departementets høringsnotat ble det foreslått at definisjonen av hvem som oppfyller nasjonalitetskravet skal framgå direkte av deltakerloven, ikke bare gjennom en henvisning til fiskeriforbudsloven. Bestemmelsen i fiskeriforbudsloven ble foreslått inntatt i deltakerloven § 5 som en del av nasjonalitetskravet, og med den presisering at utlendinger bosatt i Norge bare kan få ervervstillatelse for fartøy med største lengde mindre enn 15 meter.

Departementet viser til forslaget til endring av deltakerloven § 5.

Krav om bosted for mannskap og fartøyfører – § 5 a

Kravet om bosted for mannskap hører naturlig hjemme i deltakerloven. Formålet med bostedskravet er å bidra til at de nasjonale marine ressursene kommer kystbefolkningen i Norge til gode, noe som er i tråd med formålsbestemmelsene i deltakerloven § 1 og havressursloven § 1. Ved å innlemme bestemmelsen i deltakerloven vil regelen bli mer tilgjengelig og sammenhengen i regelverket bedre.

Det er videre slik at deltakerlovens virkeområde passer bedre til bostedskravet enn fiskeriforbudslovens virkeområde gjør. Departementet kan ikke se noen saklig grunn til å ha forskjellige regler for norske fartøy avhengig av om de fisker i farvann underlagt norsk fiskerijurisdiksjon eller ikke, så lenge de enten leverer hele eller deler av fangsten i Norge eller har base i Norge.

Bostedskravet innebærer imidlertid en unødig begrensning for norske fartøy med tillatelse til å fiske i områder regulert av CCAMLR. Departementet mener derfor at loven bør ha en åpning for at Kongen ved forskrift kan gjøre unntak fra bostedskravet for fiske og fangst i farvann utenfor norsk jurisdiksjon, og som er regulert gjennom internasjonale avtaler eller organisasjoner.

Departementet foreslår videre å presisere i lovbestemmelsen at bostedskravet ikke gjelder for fartøyfører som også er majoritetseier i fartøyet, og som oppfyller vilkårene i deltakerloven § 6. Dersom fartøyfører er den samme som fartøyeier, er bostedskravet ikke relevant, idet kravet til statsborgerskap for eier gjør seg gjeldende, jf. deltakerloven § 5.

Norges Fiskarlag har foreslått enkelte lempninger i bostedskravet. Departementet ser ikke noen grunn til å ta disse innspillene opp til ny vurdering, og viser til at bostedskravet for fartøyfører ble grundig drøftet i Ot.prp. nr. 99 (2005–2006).

Distriktsmessige hensyn mv. – § 7 første ledd bokstav a

Deltakerloven § 7 første ledd bokstav a åpner for at en søknad om ervervstillatelse kan avslås selv om vilkårene for øvrig er oppfylt, dersom innvilgelse ikke er ønskelig ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensyn til ressursgrunnlaget eller lovens formål for øvrig. Tilsvarende gjelder for spesielle tillatelser (konsesjoner), jf. deltakerloven § 12. Bestemmelsen åpner for at det kan tas ulike politiske hensyn ved behandlingen av søknader om ervervstillatelse og konsesjon, uavhengig av lovens alminnelige vilkår for deltakelse i fisket, og den gir rom for vid skjønnsutøvelse.

Høringsinstansene er positive til departementets forslag om å ta inn i loven en uttrykkelig hjemmel for forskrift om når søknad om ervervstillatelse kan avslås ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensyn til ressursgrunnlaget eller lovens formål for øvrig. I dag er det først og fremst gjennom kjennskap til relevant forvaltningspraksis at aktørene kan beregne på forhånd om en søknad vil bli avslått ut fra nevnte hensyn.

En eventuell forskrift kan ikke fastsettes før det har vært gjennomført en alminnelig høring, og vil kunne utformes slik at den til en viss grad innskrenker bruken av dispensasjonsbestemmelsen i loven.

Departementet mener fortsatt at nordnorsk eierskap er viktig for å sikre råstofftilførsel til foredlingsanlegg i landsdelen, og vil medvirke til å opprettholde et fiskerimiljø. For å styrke næringens forutsigbarhet vil det være en fordel å forskriftsfeste forvaltningspraksisen ved salg av fartøy med torsketrål- og ringnotkonsesjon fra Nord-Norge til Sør-Norge, som i dag er forankret direkte i loven.

Departementet viser til forslag til endring av deltakerloven § 7 første ledd bokstav a.

Banker mv. med utenlandske eiere – § 7 tredje ledd

I høringsnotatet foreslo departementet at det i deltakerloven § 7 tredje ledd tas inn en setning om at alle foretak som er omfattet av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-4 ledd, og som har rett til å drive finansieringsvirksomhet i Norge, skal ha samme rett til ervervstillatelse ved tvangssalg og konkurs, uten hensyn til nasjonalitetskravet i deltakerloven § 5.

Det avgjørende er om finansieringsvirksomheten har tillatelse i medhold av finansieringsvirksomhetsloven. Departementet mener det er viktig å ivareta banker og andre kredittinstitusjoners behov for et klart regelverk og dermed gjøre det mer attraktivt å bidra med finansiering i fiskerinæringen. I den forbindelse vil departementet vise til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2009 s. 1502. Høyesterett kom fram til at fisketillatelser ikke kan likestilles med et bestemt formuesgode i pantelovens forstand. Dette innebærer at panteretten også omfatter den del av salgsvederlaget som kan regnes til verdien av fisketillatelser som er knyttet til fartøyet. Høyesteretts avgjørelse og dens begrunnelse bidrar til å skape klarhet og forutsigbarhet for banker og andre finansinstitusjoner som bidrar med finansiering til fiskeflåten. Det lovendringsforslaget som fremmes i proposisjonen her, og som er i samsvar med den forståelse av regelverket som departementet tidligere har lagt til grunn, vil sikre at denne forståelsen nå uttrykkelig framgår av loven.

Krav om spesiell tillatelse – § 12

Høringsinstansene uttrykker en viss skepsis til departementets forslag i høringsnotatet. Departementet vil likevel gå inn for å endre deltakerloven § 12 slik det ble foreslått i høringsnotatet, dvs. at utgangspunktet heretter skal være at det kreves spesiell tillatelse (konsesjon) for å drive ervervsmessig fiske og fangst med havfiskefartøy, i stedet for at konsesjonskravet knyttes opp mot valg av redskap.

Det er viktig å understreke at forslaget som sådan ikke innebærer endringer i de materielle konsesjonsreglene som i dag gjelder direkte overfor fiskere. Så lenge forvaltningens adgang til å gjøre unntak fra konsesjonskravet består, vil de materielle konsesjonsreglene kunne videreføres. En bør også være oppmerksom på at forslagets praktiske betydning begrenses av at det uansett ofte vil være de større fartøyene som benytter redskapene som i dag er underlagt konsesjonskrav.

Departementet vil med endringen først og fremst signalisere at fartøystørrelse (havfiskefartøy) er et naturlig utgangspunkt for forvaltningen når den skal avgjøre hvilke former for fiske og fangst som skal være konsesjonsbelagt og hvilke konsesjonsgrupper et fartøy skal tilhøre.

En oppmykning av redskapstvangen vil åpne for større fleksibilitet i fiskeriet, og kan være positivt for både miljøet og lønnsomheten. Departementet mener at konsesjonsordningen utelukkende bør være et virkemiddel for å styre kapasiteten i flåten og ikke begrense fiskernes adgang til selv å bestemme hvilket redskap de vil høste med, utover det som er nødvendig av hensyn til biologien og miljøet. Departementet går på denne bakgrunn inn for å innføre begrepet «havfiskefartøy» i deltakerloven § 12. For å tydeliggjøre dette foreslås det at loven eksplisitt gir Kongen hjemmel til å definere begrepet nærmere.

Departementet forutsetter også at lovforslaget ikke vil ha betydning for hvordan grensen mellom havfiskefartøy og kystfiskefartøy skal trekkes.

Ombygging av fartøy – § 17

Det går fram av § 17 i deltakerloven at fartøy med spesiell tillatelse ikke kan bygges om på en slik måte at fangstkapasiteten økes, uten at det er gitt ny spesiell tillatelse. Det skal ikke lenger søkes på forhånd om tillatelse til å bygge fartøy med spesiell tillatelse dersom ombyggingen skjer innenfor den fastsatte størrelsesbegrensningen for den enkelte gruppe. Slik § 17 er utformet gir den inntrykk av at enhver kapasitetsøkning krever ny tillatelse. Etter direktoratets oppfatning bør derfor bestemmelsen endres slik at den blir i samsvar med forvaltningspraksis.

Departementet vil derfor foreslå at deltakerloven § 17 oppheves.

Overtredelsesgebyr og tvangsmulkt – §§ 28, 29

Bestemmelser om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt ble tatt inn i deltakerloven i 2004. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr ble utformet slik at den kunne gjøres gjeldende også ved brudd på annen fiskerilovgivning, jf. deltakerloven § 28 første ledd.

Departementet er enig med Justisdepartementet, Riksadvokaten og Fiskeridirektoratets innspill i høringen om at det må komme klarere fram i lovbestemmelsen at foretak skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Det vil være aktuelt å ilegge både juridiske personer og fysiske personer overtredelsesgebyr. Foretaket kan ilegges overtredelsesgebyr på objektivt grunnlag for handlinger som er begått av personer som har handlet på vegne av foretaket. Dette innebærer at det avgjørende er om bestemmelser har blitt overtrådt, ikke om foretaket har utvist skyld.

Både anonyme og kumulative feil vil rammes av bestemmelsen. Foretak ilegges overtredelsesgebyr når det ikke er en bestemt person som har overtrådt bestemmelsen, men hvor flere personer sammen oppfyller vilkårene i gjerningsbeskrivelsen (kumulative feil).

Dersom et foretak ilegges overtredelsesgebyr, hindrer det ikke at en enkeltperson kan ilegges overtredelsesgebyr for samme overtredelse. Det stilles ellers krav om at forskriften som hjemler handlingsnormen angir at brudd på den aktuelle bestemmelsen kan medføre overtredelsesgebyr.

Departementet vil vise til forslag til endring av deltakerloven §§ 28 og 29.

Straffebestemmelsen i deltakerloven – § 31

Deltakerloven har en egen straffebestemmelse i § 31 for overtredelser av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, og strafferammen er bøter. Både medvirkning og forsøk kan straffes. Dersom den skyldige tidligere er dømt til straff etter loven, eller det foreligger andre skjerpende omstendigheter, kan det ilegges fengselsstraff i inntil seks måneder, enten alene eller sammen med bøtestraff.

Departementet foreslo i høringsnotatet å heve strafferammene for brudd på deltakerloven til bøter eller fengsel i ett år, tilsvarende strafferammene i havressursloven. Hovedbegrunnelsen var et ønske om samsvar mellom straffebestemmelser i lover som gjelder naturressurser og signalisere at en ser alvorlig på ressurskriminalitet.

Departementet foreslo videre å heve strafferammen ved grov overtredelse av deltakerloven fra fengsel i inntil seks måneder til fengsel i inntil tre år, samt at loven angir kriterier det skal legges særlig vekt på ved vurderingen om overtredelsen er grov. Kriteriene som ble foreslått inntatt i loven var størrelsen på den økonomiske eller potensielle økonomiske verdien av overtredelsen, og om overtredelsen har skjedd systematisk over tid eller er ledd i organisert virksomhet. Disse forslagene innebar tilpasning til havressurslovens straffebestemmelser.

Det har i høringsrunden ikke framkommet noen innvendinger mot at straffebestemmelsen i deltakerloven og havressursloven samordnes. Norges Fiskarlag har riktignok på generelt grunnlag gitt uttrykk for at reaksjonene som ilegges for brudd på fiskeriregelverket er for strenge, men har ikke gitt uttrykk for motstand mot en samordning av straffebestemmelsene i deltakerloven og havressursloven.

Departementet foreslår imidlertid å heve strafferammen til seks år, og ikke bare tre år som i høringsnotatet, samt å presisere at det ved vurderingen av om en lovovertredelse er grov, skal tas hensyn til om lovbruddet er av en grenseoverskridende karakter. Forslaget vil legge til rette for at Norge kan samarbeide internasjonalt om fiskerikriminalitet innenfor rammene av FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Forslaget innebærer at foreldelsesfristen for straffansvar etter deltakerloven økes til 10 år i henhold til straffeloven § 67, jf. ny straffelov § 86 første ledd bokstav c, og ikke til fem år slik som det ble lagt opp til i høringsnotatet.

Departementet har videre vurdert hvilke av deltakerlovens bestemmelser som bør underlegges straffetrussel. Det er først og fremst bestemmelser som inneholder eller hjemler handlingsnormer som det er aktuelt å vise til i lovens straffebestemmelse. Departementet mener etter dette at straffebestemmelsen i deltakerloven bør henvise til følgende bestemmelser i loven: §§ 4, 5 a, 7 tredje ledd, 9, 12, 15, 20, 21 og 24.

Det vises til forslag om endring av deltakerloven § 31.

Straffeprosessuell inndragning – § 31 a

Departementet foreslo i høringsnotatet at det ble tatt inn en egen bestemmelse i deltakerloven som åpner for straffeprosessuell inndragning ved overtredelse av lovens straffebestemmelse. Bestemmelsen ble utformet etter mønster av havressursloven § 65 om straffeprosessuell inndragning. Det ble videre foreslått å endre overskriften i deltakerloven § 27 for å tydeliggjøre at denne bestemmelsen gjelder administrativ inndragning, i motsetning til ny 31 a, som gjelder straffeprosessuell inndragning.

Gjenstander som kan inndras etter den straffeprosessuelle inndragningsbestemmelsen i deltakerloven vil det i mange tilfeller være upraktisk og kostnadskrevende for påtalemakten å inndra og oppbevare. I praksis vil det derfor som regel være verdien av gjenstanden som blir inndratt, i stedet for selve gjenstanden.

Departementet vil vise til forslag til ny § 31 a i deltakerloven.

1.3 Gjennomgang av fiskeriforbudsloven

Fiskeriforbudsloven regulerer adgangen til å drive fiskeriaktivitet i norsk territorialfarvann utenom Svalbard for personer som ikke er norske statsborgere eller likestilt med norske statsborgere. Lovens bestemmelser er gjort gjeldende i Norges økonomiske sone og fiskerisonen ved Jan Mayen. De viktigste materielle bestemmelsene i loven finnes i dag i §§ 3 og 5. Loven regulerer også norske fiskefartøy ved at den stiller krav om bosted for 50 pst. av fartøyets mannskap og for fartøyfører, jf. § 3 annet ledd.

Fiskeri- og kystdepartementet fant grunn til å foreta en egen gjennomgang av de resterende bestemmelsene i fiskeriforbudsloven, bl.a. for å vurdere om det fortsatt er behov for en egen fiskeriforbudslov, eller om bestemmelsene kan flyttes til andre lover, eventuelt oppheves. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om dels å flytte, dels å oppheve definisjonene i fiskeriforbudsloven § 2, og viser ellers til endring av deltakerloven § 5 og til forslag om å oppheve fiskeriforbudsloven § 2.

Fiskeforbudet mv. – § 3

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre fiskeriforbudet i § 3 første ledd første punktum. Departementet vurderte også å flytte bestemmelsen til en annen lov og mente at gode grunner tilsa at bestemmelsen ble flyttet fra fiskeriforbudsloven, men foreslo likevel ikke å flytte den. Departementet foreslo også å videreføre forbudet mot å benytte fartøy som ikke er norske, til fiske og fangst. Bestemmelsen i fiskeriforbudsloven § 3 annet ledd, som stiller krav om bosted for fartøyføreren og minst halvparten av mannskapet, er foreslått flyttet til deltakerloven § 5 a.

Fiskeriforbudsloven § 3 tredje ledd unntar sportsfiske med håndredskap fra det generelle fiske-forbudet for de som ikke er norske statsborgere eller likestilte. Bestemmelsen i fiskeriforbudsloven § 3 tredje ledd kan med fordel inntas i hovedbestemmelsen om sports- og rekreasjonsfiske i havressursloven § 22, ved en endring av bestemmelsens fjerde ledd. Det vil gjøre regelverket mer oversiktlig og enklere tilgjengelig.

Fiskeriforbudsloven § 3 fjerde ledd gjør unntak fra fiskeforbudet for utlendinger når det gjelder jakt på kystsel. Også denne bestemmelsen kan med fordel inntas i bestemmelsen om sports- og rekreasjonsfiske i havressursloven § 22. Retten til å drive jakt på kystsel vil dermed være lik for utlendinger og for norske personer som driver høsting fra fartøy som ikke er merkeregistrert.

Forbudet mot tilvirkning, pakking og omlasting – § 5

Fiskeriforbudsloven § 5 første ledd setter et generelt forbud mot at den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger, foretar tilvirkning, pakking eller omlasting av fisk, krepsdyr og bløtdyr i territorialfarvannet. Forbudet gjelder fangst både fra norske og utenlandske fartøy. Bestemmelsen omfatter all omlasting, tilvirkning og pakking på fartøy som ikke er norsk. Dette innebærer blant annet at omlasting mellom utenlandske fartøy og fra norske fartøy til utenlandske fartøy er forbudt.

I høringsnotatet gikk departementet inn for å videreføre forbudet mot omlasting til utenlandske fartøy i territorialfarvannet, og for å lempe på dispensasjonsadgangen ved havari og liknende, men å fastholde dagens dispensasjonsadgang som gjelder særskilt for norskfanget fisk. Vedtakskompetansen bør flyttes fra departementet til Fiskeridirektoratet som gjør vedtak i førsteinstans, med departementet som klageinstans.

Videre ble det foreslått å flytte bestemmelsen til havressursloven og gjøre den direkte gjeldende både for territorialfarvannet og den økonomiske sonen, med unntak av fiskevernsonen og territorialfarvannet ved Svalbard. Det foreslås at bestemmelsen tas inn i kapittel 4 som handler om gjennomføring av fiske.

Etter dette ble fiskeriforbudsloven § 5 foreslått opphevet.

Høringsinstansene har ulikt syn på forbudet i fiskeriforbudsloven § 5. Fiskeridirektoratet, Norges Fiskarlag og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening er positive til å videreføre forbudet i en eller annen form, mens Norges Sildesalgssalg har bedt om at bestemmelsen oppheves. Departementet mener at det fortsatt er behov for å videreføre forbudet mot tilvirking, pakking og omlasting av fisk mv. for dem som ikke er norske statsborgere eller likestilte med disse.

Departementet foreslo å videreføre gjeldende dispensasjonsadgang for norskfanget fisk av hensyn til avsetningsforholdene mv. Videre foreslo departementet å lempe på grunnlaget for dispensasjon ved havari og liknende som særlig er praktisk for omlasting mellom utenlandske fartøy. Departementet holder fast på dette synspunktet etter høringsrunden.

Departementet vil etter høringsrunden fastholde sitt opprinnelige forslag i høringsnotatet om å flytte bestemmelsen til havressursloven. Det foreslås å la det framgå direkte av bestemmelsen at den ikke gjelder i Svalbards territorialfarvann og vernesonen, for å ivareta de hensynene som Utenriksdepartementet har påpekt i sin høringsuttalelse.

Departementet vil vise til forslag til ny § 23 a i havressursloven.

Forbudet mot ilandføring – § 8

Fiskeriforbudsloven § 8 første ledd gir hjemmel til å fastsette forbud mot ilandføring av fangst med fartøy som ikke er norsk når ilandføringen antas å ville motvirke stabile og gode pris- og avsetningsforhold ved førstehåndsomsetningen eller den videre eksport. Landingsforbudet kan likevel ikke gjøres gjeldende for fartøy fra EØS-land i større grad enn for norske fartøy, jf. EØS-avtalens protokoll 9 artikkel 5.

Fiskeriforbudsloven § 8 tredje ledd gir hjemmel til å gi forskrifter om at utenlandske fartøy som skal levere fangst i Norge, skal gi oppgaver til norske myndigheter om fangst og fiskeriaktivitet utøvd i farvann utenfor norsk jurisdiksjon. Denne hjemmelen har ikke vært benyttet.

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen i § 8 ble opphevet, dersom det ikke kom særlige merknader til forslaget i høringen. Departementet registrerer at høringsinstansene er delt i synet når det gjelder fiskeriforbudsloven § 8. Når det gjelder kapasiteten til landanleggene og pris- og avsetningsforhold for den fisken som blir landet i Norge, er det i dag ledig kapasitet ved landanleggene. Det er derfor ikke behov for å iverksette tiltak knyttet til landing av utenlandske fangster. Slike fangster har tvert imot vært og vil fortsatt være viktig for norsk landsindustri. Det er i dag hjemmel i havressursloven for å forby ilandføring av utenlandsk fanget fisk for å hindre ulovlig fiske, og at det blir landet fangster av arter i Norge som ikke er regulert eller underlagt felles forvaltningstiltak. Departementet mener at disse hjemlene samlet gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne forby ilandføring av fisk der det er nødvendig eller hensiktsmessig av hensyn til en forsvarlig forvaltning og effektiv ressurskontroll. En kan etter dette ikke se at det foreligger grunner for å opprettholde fiskeriforbudsloven § 8.

1.4 Øvrige forslag til endringer i havressursloven

Fiskeri- og kystdepartementet har foreslått flere endringer i havressursloven som følge av gjennomgangen av fiskeriforbudsloven i foregående kapittel.

Bestemmelser om adgangen til å fiske med håndredskap og jakte på kystsel for personer som ikke er norske statsborgere eller likestilte, er foreslått flyttet fra fiskeriforbudsloven § 3 tredje og fjerde ledd til § 22 fjerde ledd, jf. sjette ledd.

Forbudet mot tilvirkning, pakking og omlasting av fisk mv. om bord på utenlandske fiskefartøy er foreslått flyttet fra fiskeriforbudsloven § 5 til ny § 22 a i havressursloven.

Fiskerioppsyn foreslås flyttet fra fiskeriforbudsloven § 7 til ny § 49 a i havressursloven.

Departementet vil i tillegg foreslå enkelte andre endringer i havressursloven som ikke har sammenheng med gjennomgangen av fiskeriforbudsloven.

Omsetningsgrense for sports- og rekreasjonsfiske – § 23

Havressursloven § 23 første ledd begrenser hvor mye en person eller et foretak kan omsette pr. år av fangst tatt med fartøy som ikke er merkeregistrert, eller tatt fra land. Omsetningsgrensen er satt til 50 000 kroner, som tilsvarer grensen for når en selvstendig næringsdrivende er merverdiavgiftspliktig. Lovteknisk er dette gjort ved en henvisning fra havressursloven § 23 første ledd første punktum til merverdiavgiftsloven § 2-1 første ledd første punktum.

Departementet mener at omsetningsgrensen for sports- og rekreasjonsfiskere fortsatt bør være 50 000 kroner, men at eventuelle endringer i omsetningsgrensen for sports- og rekreasjonsfiskere bør vurderes uavhengig av merverdiavgiftsplikten. Departementet foreslår på denne bakgrunn at havressursloven § 23 første ledd endres slik at det framgår direkte av bestemmelsen at omsetningsgrensen for sports- og rekreasjonsfiskere er 50 000 kroner.

Atkomst til fartøy – § 34 bokstav h

Kystvakten fører med hjemmel i lov 13. juni 1997 om Kystvakten (kystvaktloven) kontroll med at bestemmelser gitt i en rekke lover blir overholdt. Når Kystvaktens inspektører gjennomfører inspeksjoner og kontroller, må de ofte ta seg om bord i fartøy på havet, gjerne ved bruk av leidere. For å ivareta sikkerheten til inspektørene må derfor leiderne være i god stand. Krav til slike leidere er allerede fastsatt i ulike forskrifter. Disse forskriftene er hjemlet i ulike lover og har ulike saklige og stedlige virkeområder. Forskriftene er dessuten hjemlet i ulike lover med ulike straffebestemmelser. Dette skaper problemer for håndhevelsen av bestemmelsene. For å ivareta sikkerheten til Kystvaktens inspektører, har departementet foreslått å innta en bestemmelse om atkomst til fartøy i havressursloven. Med en slik bestemmelse vil vi få en forskriftshjemmel som gjelder både norske og utenlandske fartøy i samtlige områder som er underlagt norsk fiskerijurisdiksjon, og for norske fartøy utenfor disse områdene.

Fiskeri- og kystdepartementet er enig med Nærings- og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratet i at bestemmelser som er gitt av sikkerhetshensyn hører hjemme i skipssikkerhetsloven. Samtidig er det slik at særlige hensyn gjør seg gjeldende ved kontroll av fiskefartøy. Fiskerimyndighetene og sjøfartsmyndighetene samarbeider for tiden om å utarbeide én felles forskrift om krav til leidere for fartøy som er underlagt havressurslovgivningen.

Departementet viser til forslag til ny bokstav h i havressursloven § 34.

Overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) – § 59

Havressursloven § 59 første ledd gir departementet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) til den som forsettlig eller uaktsomt bryter regler som er fastsatt i eller i medhold av loven.

Departementet mener det ikke er nødvendig å definere foretak sett hen til havressurslovens virkeområde. Havressursloven er omfattende, og en definisjon av begrepet foretak kan være en begrensning ved utøvelsen av bestemmelsen.

Departementet kan ikke se at det vil være hensiktsmessig å liste opp i loven hvilke bestemmelser som skal kunne rammes av overtredelsesgebyr. Det bør være adgang til å reagere med overtredelsesgebyr for brudd på alle handlingsregler i havressursloven. Departementet foreslår imidlertid å ta inn i lovbestemmelsen at overtredelsesgebyr ved brudd på forskrifter i medhold av havressursloven bare kan ilegges hvis dette framgår av forskriften.

Departementet viser til forslag til endring av havressursloven § 59.

Straff for grovt lovbrudd – § 64 første ledd

Havressursloven § 64 inneholder enkelte fellesbestemmelser om straff. I første ledd gis det anvisning om hvilke lovbrudd som anses som grove. Ved vurderingen av om et lovbrudd er grovt skal det blant annet legges vekt på den økonomiske verdien av lovbruddet, om lovbruddet har skjedd systematisk og over tid, og om det har skjedd som ledd i organisert virksomhet. Ved grove lovbrudd gjelder en høyere strafferamme på tre år.

Ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) er en kompleks kriminalitetsform som kan involvere en rekke kontrolletater, og ofte flere lands myndigheter. Dette gjør det nødvendig med gode samarbeidsformer både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er dette ved sikring av bevis i andre jurisdiksjonsområder. For å kunne samarbeide med andre stater ved brudd på havressursloven, er det nødvendig at straffebestemmelsen tilfredsstiller kravene til hva som anses som «alvorlig forbrytelse» i FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet.

I konvensjonens artikkel 2 (b) defineres «alvorlig forbrytelse» som atferd som utgjør et lovbrudd som kan medføre frihetsberøvelse i minst fire år eller en strengere straff. Departementet foreslår å heve strafferammen i havressursloven § 64 første ledd fra tre til seks år ved grov lovovertredelse. I tillegg foreslås at det i vurderingen av lovbruddets grovhet skal tas hensyn til om lovbruddet er av grenseoverskridende karakter. Dette vil kunne gi en mer helhetlig tilnærming til bekjempelse av organisert kriminalitet, og legge til rette for full utnyttelse av mulighetene som det internasjonale samarbeidet gir. Departementet vil presisere at selv om en skjerpelse av strafferammen kan gi utslag på straffeutmålingen, så vil slike saker ofte være sammensatt av en hel rekke andre lovbrudd som har en høyere strafferamme. En skjerpelse av havressursloven § 64 første ledd behøver derfor ikke resultere i strengere straffeutmåling i alle enkeltsaker.

Det bør være særlig straffeskjerpende hvis aktiviteten har bidratt til alvorlig svekkelse av fiskebestander eller marine habitater for øvrig.

Forslaget medfører at foreldelsesfristen for straffansvar etter deltakerloven økes til 10 år i henhold til straffeloven § 67, jf. ny straffelov § 86 første ledd bokstav c, og ikke til fem år slik som det ble lagt opp til i høringsnotatet.

Departementet har ikke funnet behov for å sende forslaget på høring fordi det anses som en naturlig oppfølging av Meld. St. 7 (2010–2011) og regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet.

Departementet viser til forslag til endringer i havressursloven § 64 første ledd.

1.5 Etterkontroll av deltakerloven som ikke krever lovendring

Krav om ervervstillatelse – § 4

Deltakerloven § 4 første ledd stiller krav om ervervstillatelse for å nytte et fartøy til ervervsmessig fiske og fangst. Det følger av annet ledd at ervervstillatelse gis til fartøyets eier for ett bestemt fartøy, og at tillatelsen ikke gir rett til å benytte annet fartøy. Dersom andre enn den fysiske eller juridiske personen som har ervervstillatelsen ønsker å drive fiske eller fangst med fartøyet, trenger de egen tillatelse, gjerne omtalt som tillatelse til bruk av leiefartøy. Regelverket under deltakerloven åpner i dag bare for slik tillatelse ved havari eller forlis.

Departementet har erfart at det kan være behov for å tillate bruk av leiefartøy ved bortfall av ervervstillatelse også i andre tilfeller enn ved forlis. Dette er særlig aktuelt dersom et rederi har inngått kontrakt om levering av et nybygget fartøy til erstatning for et av sine gamle. Departementet mener at regelverket bør legge best mulig til rette for en naturlig fornyelse av den norske fiskeflåten. Det legges derfor opp til at det i forskrift kan åpnes for at rederi kan benytte leiefartøy i påvente av at nybygget fiskefartøy leveres i henhold til kontrakt. Slikt leiefartøy vil kunne benyttes til erstatning for utskiftingstillatelse, men det må være et vilkår at rederiet allerede har inngått bindende avtale om kjøp av nybygg, og at nybygget i henhold til kontrakt skal leveres innen to år. Et krav om at det foreligger bindende avtale om kjøp og levering av nybygg innen to år er etter departementets mening nødvendig for å hindre misbruk. Det er videre en forutsetning at Kongen og departementet gjennomfører nødvendige forskriftsendringer etter alminnelig høring. Lovendring er ikke nødvendig.

Aktivitetskravet – § 6 annet ledd

En fiskereid flåte er et bærende prinsipp i norsk fiskeripolitikk. Prinsippet er nedfelt i deltakerloven § 6. Bestemmelsens første ledd setter som vilkår for ervervstillatelse at fartøyeier har drevet ervervsmessig fiske på eller med norsk fartøy i minst tre av de siste fem år og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket. Kravet om at fisket må ha vært drevet på eller med norsk fiskefartøy, innebærer at aktivitetskravet kan oppfylles ved å delta i arbeidet om bord eller ved å drive fiskebåtrederi som «administrerende reder».

Departementet viste i høringsnotatet til at det kan være en utfordring for forvaltningen å vurdere om fartøyeier har den nødvendige faktiske kontrollen over virksomheten som kreves etter deltakerloven § 6. Departementet mente likevel at lovens prinsipper og formål fortsatt bør kunne oppnås uten å forhøye dagens krav om at aktive fiskere må eie mer enn 50 pst. av et selskap eller en sammenslutning for å få ervervstillatelse.

Aktivitetskravet medfører likevel at fiskerimyndighetene må utføre kontrolloppgaver av et visst omfang for å undersøke om lovens vilkår er oppfylt så vel før som etter at det er gitt tillatelse. Departementet kom i høringsnotatet til at det best kan gjøres som nå ved at det utarbeides retningslinjer for kontroll.

Når det gjelder høringsuttalelsen fra Norges Kystfiskarlag, vil departementet påpeke at en skjerping av kravet til aktiv fiskers eierandel, for eksempel til to tredjedels eller tre fjerdedels flertall, ville kunne få negative konsekvenser blant annet for rekrutteringen til fiskerinæringen og for fornyingen i fiskeflåten ved at det blir vanskeligere å stille tilstrekkelig egenkapital. Det er derfor ikke slik at dette utelukkende er positivt, selv om det ville styrke fiskerens styringsrett i selskapet i de tilfellene en har medeiere. Det ville også ytterligere vanskeliggjøre en del generasjonsskifter.

Norges Kystfiskarlag har også tatt opp igjen spørsmålet om en fisker skal kunne eie mer enn to fiskefartøy, og spørsmålet om en skal kunne regnes som aktiv fisker uten faktisk å ha «sin jobb om bord i fartøyet». Departementet kan fortsatt ikke se at situasjonen tilsier at det er behov for en slik begrensning som Norges Kystfiskarlag har bedt om.

Når det gjelder spørsmålet om en fortsatt skal kunne regnes som aktiv fisker uten å delta i fisket om bord på et fartøy, anser departementet at utviklingen siden deltakerloven ble vedtatt har gitt enda større grunn til å akseptere dette. Den som eier og driver en slik bedrift, har det samme ansvar som andre bedriftsledere for sine ansatte, for regnskap og rapportering og for driften av selskapet. Regelverket bør derfor ta høyde for at den båteier som vurderer det slik at han best kan lede virksomheten ved en administrativ rolle, fortsatt skal kunne gjøre dette valget uten å måtte selge virksomheten. Departementet ser på denne bakgrunn ikke at aktivitetskravet bør endres.

Årlige adgangsvilkår i enkelte fiskerier – § 21

Deltakerloven § 21 gir departementet adgang til, for ett år om gangen, å fastsette begrensninger i adgangen til å delta i fiskerier hvor det ikke kreves spesiell tillatelse (konsesjon). Ordningen med årlige adgangsbegrensninger er primært aktuell for kystfiskeflåten, men gjelder også for den konvensjonelle havfiskeflåten. For havfiskeflåten for øvrig gjelder konsesjonsordninger uten en slik forhåndsfastsatt tidsbegrensning, med unntak for hvalfangst og selfangst hvor konsesjonene gis for ett år om gangen.

Departementet foreslo i høringsnotatet å ikke gjøre endringer i deltakerlovens bestemmelse om årlige adgangsbegrensninger. Forslaget innebærer at adgangsbegrensningene fortsatt ikke kan gis varighet ut over ett år om gangen.

Hovedformålet med de årlige begrensningene i deltakelsen er å hindre kapasitetsoppbygging i de aktuelle fiskeriene, og sammen med strukturordningen tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget for å legge til rette for lønnsomhet og verdiskaping i næringen. I og med at de årlige begrensningene med tiden har utviklet seg til å omfatte en rekke viktige fiskerier, og i hovedsak videreføres år for år, har de blitt et meget sentralt virkemiddel i norsk fiskeripolitikk. Selv om lengre varighet for deltakeradgangene vil innebære en administrativ forenkling og større grad av forutsigbarhet både for næringsaktørene og finansieringsinstitusjonene, mener departementet at det også er mulighet for å ivareta behovene for stabile rammevilkår for næringen ved at større endringer gjennomføres i egne prosesser med egne høringer, innenfor rammene av de årlige deltakeradgangene. Departementet har merket seg at Norges Fiskarlag i sin høringsuttalelse har gitt uttrykk for at det er «et klart behov for å utrede dette spørsmålet videre». Departementet har notert seg dette synspunktet, og vil vurdere å arbeide videre med saken. En har også merket seg at Norges Kystfiskarlag mener at dette er et viktig prinsipielt spørsmål som eventuelt må vurderes særskilt, og at de støtter departementets konklusjon om å ikke gjøre lovendringer.

Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå endringer i deltakerloven § 21 i denne lovproposisjonen.

1.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Departementet antar at forslagene til lovendringer vil innebære større forutsigbarhet for aktørene i fiskerinæringen, og at det blir enklere for disse å innrette seg etter regler og praksis.

Bestemmelsene i fiskeriforbudsloven om hvem som skal anses som norsk statsborger eller likestilt med slike, og hva som skal anses som norsk fartøy, og det såkalte bostedskravet, foreslås flyttet fra fiskeriforbudsloven til deltakerloven. Dette innebærer at det vil framgå direkte av deltakerloven hvem som er omfattet av loven, noe som vil være en forbedring og forenkling i forhold til gjeldende regelverk.

Reglene om omlasting i territorialfarvannet og den økonomiske sonen finnes i dag i fiskeriforbudsloven og soneloven, i tillegg til at havressursloven gir bestemmelser om omlasting av kontrollhensyn. Sammenhengen mellom de ulike omlastingsbestemmelsene kan derfor være vanskelig tilgjengelig. Forslaget om å samle reglene i havressursloven vil være en fordel både for næringsaktører og for forvaltningen.

Forslaget innebærer også at bestemmelsene om straff, straffeprosessuell inndragning, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr er oppdatert og harmonisert mellom deltakerloven og havressursloven, samt at det er innført egne hjemler for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr i soneloven som er harmonisert med deltakerlovens og havressurslovens bestemmelser. Dette vil kunne bidra til at reaksjonsregelverket på fiskerisektorene blir bedre tilgjengelig for aktørene i næringen.