Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i proposisjonen å endre definisjonen av offentlig sted og offentlig handling i straffeloven 1902. Hensikten er å muliggjøre straffeforfølgning av ytringer i det offentlige rom som etter sitt innhold er straffbare, uavhengig av hvilket medium som er brukt til å spre ytringen.

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår dessuten retting av enkelte inkurier i straffeloven 1902, straffeprosessloven og arrestordreloven.

Bakgrunnen for lovforslaget er Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 2. august 2012, inntatt i Rt. 2012 side 1211. I denne kjennelsen kom ankeutvalgets flertall til at uttalelser fremsatt i en blogg på Internett ikke var fremsatt «offentlig» i straffelovens forstand.

I enkelte straffebestemmelser er det et vilkår for straff at handlingen er begått «offentlig». Dette gjelder blant annet straffeloven 1902 § 140, som rammer offentlig oppfordring eller tilskyndelse til å utføre en straffbar handling, eller forherligelse av en slik handling. Etter straffeloven 1902 er en handling begått offentlig blant annet dersom den er foretatt ved utgivelse av «trykt Skrift». Etter Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 2. august 2012 må det legges til grunn at dette ikke omfatter ytringer som er publisert på Internett.

I dag er det like praktisk å bruke Internett for å fremsette ytringer rettet mot offentligheten, som trykt skrift. Ytringer på Internett er omfattet av definisjonen av «offentlig» i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven 2005), som ikke er trådt i kraft.

Departementet foreslår å endre straffeloven 1902 § 7 slik at den rammer offentlige handlinger uavhengig av formidlingsform, herunder også på Internett. For øvrig videreføres bestemmelsen innholdsmessig, herunder definisjonen av «offentlig sted» i § 7 nr. 1. Språket er imidlertid oppdatert.

Den nye definisjonen av offentlig handling vil formelt sett innebære en utvidelse av straffansvaret i alle straffebestemmelser i straffeloven 1902 som gjør bruk av uttrykket «offentlig» og som gjelder fremsettelse av en ytring, bortsett fra §§ 135 a første ledd annet punktum og § 147 c annet ledd. Disse bestemmelsene kan dermed oppheves som overflødige.

Departementet foreslår etter en samlet vurdering å føye straffeloven 1902 §§ 135 a og140 til oppregningen i straffeloven 1902 § 12 første ledd nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a. Bestemmelsene rammer ytringer som er praktiske å fremsette fra utlandet over Internett, og som kan være alvorlige handlinger. Prinsipielt kan det være ønskelig at alle straffebud som er praktisk å overtre over Internett, har et virkeområde som er tilstrekkelig til å verne interesser og fornærmede i Norge uavhengig av hvor handlingene er foretatt. På den annen side kan så vidtgående jurisdiksjon gå lenger enn behovet tilsier. Denne problemstillingen bør imidlertid utredes nærmere før man eventuelt går videre med den.

Ved bruk av Internett kan et budskap fremsatt i utlandet være rettet mot norsk offentlighet. Antakelig vil nok de fleste overtredelser av straffeloven 1902 §§ 135 a og 140 som begås i utlandet og som er aktuelle å straffeforfølge i Norge, være dekket av vilkåret om dobbel straffbarhet. Det kan likevel antas at det i enkelte tilfeller vil være vanskelig å klarlegge hvor gjerningspersonen har befunnet seg ved fremsettelsen av en ytring på Internett. Stedet hvor ytringen fremsettes behøver ikke være sammenfallende med hvor dataene fysisk er lagret eller er tilgjengelig for sluttbrukere som har tilgang til Internett. Den som har den nødvendige kompetansen vil kunne forvanske og skjule de faktiske forhold ytterligere. Ved å føye til de nevnte bestemmelser vil stedet for fremsettelse av ytringen være irrelevant, og en vil dermed unngå unødvendige bevismessige vanskeligheter.

Riktignok medfører en slik utvidelse av det stedlige virkeområdet for straffeloven 1902 §§ 135 a og 140 at også ytringer som er lovlige der de fremsettes, og som ikke er rettet mot norsk offentlighet, likevel vil rammes av norsk straffelov. Departementet er imidlertid enig i at dette trolig vil ha begrenset praktisk betydning. Det er liten grunn til å tro at påtalemyndigheten vil straffeforfølge handlinger begått i utlandet når ingen norske interesser er krenket.

Forslaget utvider rekkevidden av flere straffebestemmelser. Det kan føre til noen flere straffesaker og følgelig merarbeid for politi og påtalemyndighet. Det vil også kunne føre til noe merarbeid for domstolene og eventuelt også for kriminalomsorgen dersom sakene ender i domfellelse. Totalt sett antas imidlertid merutgiftene å bli relativt beskjedne. Det kan derfor legges til grunn at disse kan dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.