Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal i henhold til Stortingets forretningsorden § 14 nr. 9 behandle saker om Stortingets kontroll med forvaltningen.

Regjeringen står konstitusjonelt og politisk ansvarlig overfor Stortinget, og den parlamentariske kontrollen er en demokratisk garanti for at prinsippene i maktfordelingen etterleves. Regjeringens makt utøves dermed under ansvar, og statsministeren og den enkelte statsråd står til enhver tid ansvarlig overfor Stortinget for sin embetsførsel.

I Dokument nr. 14 (2002–2003) Rapport til Stortinget fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Frøiland-utvalget), ble kontrolloppgaven definert på følgende måte (side 15):

«… all etterfølgende parlamentarisk gransking, vurdering og saksjonering av vedtak, handlinger eller unnlatelser i regjering og forvaltning.»

Det følger av dette at det ikke er kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave å behandle de tiltakene som ble skissert i statsministerens og justis- og beredskapsministerens redegjørelse. Regjeringen har varslet at den vil fremme en melding til Stortinget om tiltak for å følge opp 22. juli-kommisjonens funn og anbefalinger.

Frøiland-utvalget sier videre at formålet med Stortingets kontroll er å sikre at regjeringen gjennomfører de vedtak Stortinget har fattet, samt å sikre at regjeringen utøver sin kompetanse i tråd med Stortingets forutsetninger.

Det er vanlig å skille mellom to former for parlamentarisk ansvar; det rettslige og det politiske.

Stortingets ansvarliggjøring av regjeringens medlemmer skjer på forskjellige måter. De formelle reaksjonsmidlene er riksrettstiltale og mistillitsvedtak.

Spørsmålet om riksrett og hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, reguleres av Grunnloven og ansvarlighetsloven. Også mistillitsinstituttet er nedfelt i Grunnloven, og dersom mistillit vedtas, utløser det en rettslig plikt til å gå av. Det er ingen formelle krav til begrunnelse av et mistillitsforslag.

Mens bestemmelsene i Grunnloven og ansvarlighetsloven gir klare føringer for når konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, vil det være mer skjønnspreget når politisk ansvar skal gjøres gjeldende.

I tillegg til de formelle reaksjonsformene, benyttes også mer uformelle reaksjoner for å uttrykke kritikk. Stortinget kan fatte vedtak om kritikk. Slike vedtak omtales som «daddelsvotum» eller kritikkvedtak og får ingen rettslige konsekvenser for den aktuelle statsråden. Uformell kritikk omfatter også kritiske merknader i komitéinnstillinger og kritikk uttrykt under stortingsdebatten.