Vedlegg
- Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråden til helse- og omsorgskomiteen, datert 23. november 2012
Det vises til brev av 9. oktober i år fra helse- og omsorgskomiteen der det bes om min uttalelse til følgende representantforslag:
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre § 2 6. ledd i lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd (abortloven) til følgende: Abort etter uke 18 kan ikke utføres med mindre det er overhengende fare for mors liv eller helse eller fosteret har en tilstand som er uforenlig med liv, slik at det aldri vil bli i stand til å overleve utenfor livmoren.
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at § 2 c fjernes fra dagens abortlov av 1975.
For å unngå at levedyktige fostre aborteres, foreslår representantene at svangerskapsavbrudd etter 18. svangerskapsuke bare skal være tillatt dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, eller fosteret har en tilstand som er uforenlig med liv.
De viser blant annet til et tilfelle fra Stavanger universitetssykehus i 2012 der et foster som ble abortert sannsynligvis var over 23 uker. De viser også til at det kan være vanskelig å fastsette eksakt termin for et svangerskap, og at levedyktighetsbegrepet kan være krevende å vurdere.
Jeg støtter ikke dette forslaget.
Abortloven har i dag regler som skal balansere hensynet både til kvinnen og til fosteret. Fosterets rettsvern øker i takt med svangerskapets lengde. Før utgangen av 12. svangerskapsuke vektlegges hensynet til kvinnens selvbestemmelse, og hun avgjør selv om svangerskapet skal avbrytes. Etter utgangen av 12. svangerskapsuke er det en nemnd som avgjør om svangerskapet kan avbrytes. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke kreves særlig tungtveiende grunner for at nemndene kan innvilge svangerskapsavbrudd.
Dersom det er grunn til å tro av fosteret er levedyktig, kan avbrudd bare gjennomføres dersom det er overhengende fare for kvinnens liv eller helse, se abortloven § 2 sjette ledd, jf. § 10. Etter abortforskriften § 18 skal et foster regnes som levedyktig dersom det ville vært i stand til å overleve utenfor mors liv på tidspunktet for avbruddet. I vurderingen skal det tas hensyn til eksisterende muligheter for behandling etter forløsning.
Den sentrale abortklagenemnda må gjøre vanskelige vurderinger, men abort på levedyktige fostre skal ikke forekomme med mindre svangerskapet medfører en overhengende fare for kvinnens liv eller helse.
Helsedirektoratet opplyste i mai i år at abortklagenemnda har lagt til grunn en tolkning av abortloven og forskriften som innebærer at det normalt ikke skal innvilges svangerskapsavbrudd etter utgangen av 22. svangerskapsuke (21 uker + 7 dager), men at levedyktighet oppstår etter utgangen av 24. svangerskapsuke (23 uker + 7 dager).
Etter å ha vurdert saken, fastslo Helsedirektoratet at det ikke skal innvilges abort etter at fosteret er 22 fullgåtte uker (21 uker +7 dager). Jeg er enig i denne tolkningen. Unntak kan bare gjøres når fosteret etter en konkret vurdering likevel ikke kan anses å være levedyktig (blant annet tilstander som er uforenelig med liv), eller når svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse.
Den praksis som har vært avdekket gir grunn til en gjennomgang og en vurdering av om det er flere deler av abortregelverket som bør bli gjenstand for en presiserende tolkning. Det er også viktig å vurdere om saksbehandlingen som skjer i nemndene kan forbedres.
Helsedirektoratet har derfor, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, satt ned en uavhengig ekspertgruppe som skal:
Gjennomgå gjeldende regler om svangerskapsavbrudd etter 18. svangerskapsuke.
Gjennomgå praksis og saksbehandlingen i primærnemndene og i den sentrale klagenemnda knyttet til innvilgelse eller avslag på begjæringer om svanger-skapsavbrudd etter 18. svangerskapsuke.
Vurdere om det er behov for flere presiserende tolkninger av regelverket.
Vurdere om det er behov for tiltak for å bedre saksbehandlingen i primærnemndene og den sentrale klagenemnda, og eventuelt foreslå tiltak.
Gjennomgå den medisinske utviklingen knyttet til fosterets levedyktighet og på denne bakgrunn vurdere om det er behov for å sette i gang et eget arbeid som ser på grensen for når fosteret skal antas å være levedyktig etter abortloven og om grensen bør settes lavere enn 22 fullgåtte uker.
Vurdere om det bør innføres særskilte prosedyrer eller andre tiltak som sikrer at vurderingene av grensen for levedyktighet etter abortloven hele tiden er i samsvar med den medisinske utviklingen.
I sitt arbeid må ekspertgruppen legge vekt på kvinnens behov for en god og trygg behandling av sin abortsak og fosterets stadig sterkere rettsvern ut over i svangerskapet.
Endelig rapport fra ekspertgruppen skal foreligge senest 1. mars 2013.
Forslagsstillerne ønsker også å fjerne skade hos fosteret som selvstendig indikasjon for svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke.
I dag har en kvinne rett til å få abort mellom 12. og 18. svangerskapsuke dersom fosteret har en alvorlig skade. Slike skader kan for eksempel være store misdannelser i hjertet, ryggmargsbrokk, skade på fosteret fordi mor f. eks. har brukt epilepsimedisin i begynnelsen av graviditeten, eller alvorlige kromosomavvik som for eksempel Downs syndrom.
Dersom skade hos fosteret fjernes som selvstendig grunnlag for abort etter utgangen av 12. svangerskapsuke, må kvinnen overbevise nemnda om at hun er i en vanskelig livssituasjon eller at det vil være en urimelig belastning for hennes helse å føde barnet. Kvinner med alminnelig god psykisk og fysisk helse som er i en stabil og god livssituasjon, vil etter forslaget ikke kunne få abort på grunn av skader hos fosteret. Jeg mener at alvorlig skade hos fosteret skal opprettholdes som selvstendig grunnlag for abort mellom 12. og 18. svangerskapsuke og støtter derfor ikke dette forslaget.