Vedlegg
Jeg viser til brev datert 25.10.2012 vedlagt forslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden om omfordeling av barnetrygden. Representantene ber regjeringen om å innføre inntektsgradering av barnetrygden slik at husstander med lav inntekt får høyere barnetrygd enn husstander med høy inntekt.
Barnetrygden utbetales med samme beløp til alle barn under 18 år. Unntakene fra denne universelle utformingen er det såkalte finnmarkstillegget, som utbetales til barn bosatt i Finnmark, Nord-Troms og på Svalbard, ordningen med en ekstra barnetrygd til enslige forsørgere og et småbarnstillegg til enslige forsørgere på full overgangsstønad med barn under 3 år.
Tidligere har barnetrygden blitt utbetalt med et generelt småbarnstillegg til barn under tre år og med søskengraderte satser. Bakgrunnen for småbarnstillegget (1991-2003) var at inntektsforskjellene mellom familier med små barn og familier med eldre barn var større på den tiden. Tillegget var også begrunnet med de høye etableringskostnadene for småbarnsfamiliene, mangelen på småbarnsplasser i barnehagene og de svært høye utgiftene til barnetilsyn. Søskentillegget (1967-2000) var motivert ut fra at barnetrygden bare dekker en liten del av foreldrenes utgifter til forsørging av barna; dermed blir de samlete utgiftene foreldre med en stor søskenflokk må dekke svært mye høyere enn i familier med få barn.
Denne Regjeringen har bl.a. prioritert å bygge ut barnehagene til full dekning, å redusere foreldres utgifter til barnehage og å gi gratis skolemateriell ut videregående skole for de eldste. Siden år 2000 har stadig flere husholdninger økt inntektene sine slik at den gjennomsnittlige familien ikke har store økonomiske problemer med å forsørge barna sine. Derfor har ikke prisomregning av barnetrygden fått prioritet. Dette ble det gjort rede for i Meld. St. 30 (2010-2011) som ble drøftet i Stortinget tidligere i år.
Det er imidlertid riktig som forslagsstillerne påpeker at ikke alle barnefamilier har fulgt like godt med i den alminnelige velstandsutviklingen. Dette gjelder særlig familier med innvandrerbakgrunn, aleneforeldrefamilier og familier med flere/mange barn. Fordelingsutvalget (NOU 2009:10) pekte på betydningen av å prisomregne barnetrygden for å bedre levekårene til de barnefamiliene som har lave inntekter, og hvor barnetrygden derfor utgjør en større del av totalinntektene. Utvalget drøftet også ulike måter å målrette barnetrygden på. De konkluderer med at verken behovsprøving etter inntekt eller skattlegging er særlig velegnet som virkemiddel til å målrette barnetrygden. Her er utvalget på linje med alle tidligere utredninger om samme spørsmål. Den målrettingen de peker på er en eventuell gjeninnføring av søskengradering.
Det er også administrative forhold som taler mot behovsprøving etter inntekt. En praktisk utforming må ta stilling til hvilken inntekt som skal legges til grunn; husholdningens, fars eller mors. Videre hvilket inntektsbegrep som skal benyttes; bruttoinntekt, skattbar inntekt, totalinntekt som også inkluderer andre inntekter enn de som stammer fra arbeidsaktivitet. Et sentralt spørsmål vil også være hvor aktuell inntekten skal være; gode inntektsdata blir fort minst to år gamle, noe som kan være et uhensiktsmessig grunnlag for differensiering av barnetrygden mellom barnefamiliene. Departementet er skeptisk til å gå bort fra dagens enkle forvaltningsordning. De administrativt enkle måtene å differensiere barnetrygd på knytter seg direkte til barna: alder, antall, forsørgerstatus og bosted. Disse opplysningene ligger allerede inne i registrene og gir få feilutbetalinger.
Til aldersgradering kan det anføres at hvis en skulle gradere ut fra foreldres vanlige inntektsutvikling, burde barnetrygden være høyest for de minste barna. Skulle en derimot gradere barnetrygden etter når barna medfører mest utgifter, bør den være høyest for de eldste.
Jeg deler forslagsstillernes standpunkt om at det er viktig å beholde en universell barnetrygd. Alle som forsørger barn, har utgifter som andre ikke har, og barnetrygden er et tilskudd til forsørgelsen som alle foreldre nyter godt av. Det er i tråd med et viktig prinsipp for velferdsstaten. At barnetrygden går til alle med samme beløp, gjør at den heller ikke motarbeider målet vi har om at flest mulig skal delta i arbeidslivet. Hvis man vurderer å begynne å arbeide eller arbeide mer, er det ikke nødvendigvis motiverende for arbeid at man mister deler av barnetrygden.
Regjeringen er også bekymret for levekårene til barna i de mest inntektsfattige familiene. Vi har derfor flere tiltak som er spesielt målrettet mot både barn, ungdom og familiene deres. Jeg kan nevne gratis kjernetid i barnehagen for familier i noen bydeler i Oslo, Bergen og Drammen, tiltak for at barn og deres familier skal kunne delta i aktiviteter og ferie som er vanlig for andre barn i et rikt samfunn, tiltak for å fange opp unge med risiko for å falle utenfor i overgangen mellom skole og arbeid, barnevernet og ikke minst Introduksjonsprogrammet og Jobbsjansen (Ny sjanse!), som bl.a. skal gi flere kvinner med innvandrerbakgrunn mulighet for å komme i jobb. Dette er svært målrettede tiltak med god effekt for dem de gjelder.