5. Forholdet til inkassoloven
Inkassoloven har regler om utenrettslig innkreving av pengekrav som ikke blir betalt ved forfall. Det finnes i dag ingen lovbestemmelse som eksplisitt regulerer om, og eventuelt i hvilken utstrekning, inkassoloven gjelder for Statens innkrevingssentral.
Departementet går inn for at inkassoloven som sådan ikke skal komme til anvendelse for Statens innkrevingssentral. Det foreslås imidlertid en bestemmelse om at innkrevingssentralens innkreving skal være i samsvar med god inkassoskikk.
Det finnes i dag ingen lovbestemmelse som eksplisitt tar stilling til om, og eventuelt i hvilken utstrekning, inkassoloven gjelder for Statens innkrevingssentral. Det er behov for å avklare dette spørsmålet i den nye loven.
Selv om det prinsipielt sett ikke er noe til hinder for at utenrettslig innkreving av offentlige krav omfattes av inkassoloven, er det lang tradisjon for at slik innkreving i stedet skjer innenfor rammene av forvaltningsrettslige regler. For Statens innkrevingssentral har det vært slik siden den ble opprettet i 1990. I praksis har SI ikke blitt ansett for å være omfattet av inkassoloven. Loven gjelder heller ikke for de andre innkrevingsorganene som har særnamsmyndighet, men som også driver utenrettslig innkreving. Det er privat innkreving, som ikke er undergitt noe lovbestemt forvaltningsregime, som har størst behov for alminnelig regulering gjennom inkassoloven.
Dersom inkassoloven gjøres gjeldende for Statens innkrevingssentral, og dens virksomhet ansees som fremmedinkasso, vil reglene om inkassobevilgning og fordringshaverens rett til gebyrmessig erstatning komme til anvendelse. Departementet anser dette som lite naturlig. Videre vil lovens kapittel V om forholdet mellom inkassator og fordringshaveren få anvendelse. Dette forholdet er i dag regulert i særskilte avtaler mellom SI og den enkelte oppdragsgiver, og departementet foreslår å videreføre denne ordningen i den nye loven. Avtalene legger til rette for at SI og oppdragsgiver kan innrette samarbeidet seg imellom, herunder hvilke kreditorbeføyelser som skal overføres til SI, på den måten som er mest hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.
Departementet er på denne bakgrunn av den oppfatning at inkassoloven som sådan ikke skal gjelde for Statens innkrevingssentral. Departementet foreslår likevel, i samsvar med forslag fra Justis- og beredskapsdepartementet, en bestemmelse om at SIs innkreving skal være i samsvar med god inkassoskikk. Forslaget er en lovfesting av et krav som SI allerede anser seg bundet av i dag.
Etter departementets oppfatning vil hensynet til skyldnerens rettssikkerhet være tilstrekkelig ivaretatt selv om inkassoloven ikke gjelder Statens innkrevingssentral.
For det første vil SI være omfattet av saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Det vises til redegjørelsen i proposisjonens avsnitt 4.4.1 vedrørende dette.
Videre vil den foreslåtte bestemmelsen om at SI må opptre i samsvar med «god inkassoskikk», beskytte skyldneren. Bestemmelsen forbyr SI å benytte inkassometoder som utsetter skyldneren for urimelig påtrykk, skade eller ulempe. Inkassolovens øvrige regler er som nevnt i proposisjonens avsnitt 5.2.3 på mange områder en presisering av hva som følger av «god inkassoskikk», og det kan tenkes tilfeller hvor kravet til «god inkassoskikk» går lenger enn det som følger av den enkelte bestemmelse i inkassoloven.
Ved brudd på kravet til «god inkassoskikk» vil SI etter omstendighetene kunne pådra seg erstatningsansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Det kan også bli spørsmål om personlig ansvar for tjenesteforsømmelse mv. Som overordnet fagdepartement bidrar Finansdepartementet gjennom sin etatsstyring til å sikre kvaliteten på innkrevingsforvaltningen i SI. Dette er også et ansvar for ledelsen i SI. I lys av alle disse momentene kan ikke departementet se noe behov for ytterligere beskyttelse av skyldnerne gjennom generell bruk av inkassoloven.
Det vises til lovutkastet § 3.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det i dag ikke finnes noen lovbestemmelse som eksplisitt regulerer om inkassoloven gjelder for SI. Departementets vurdering er at SI i praksis ikke har vært ansett omfattet av inkassoloven, og at det er lang tradisjon for at innkrevingen i stedet skjer innenfor rammene av forvaltningsrettslige regler. Departementet peker på at dersom inkassoloven gjøres gjeldende for SI, og virksomheten anses som fremmedinkasso, vil reglene om inkassobevilgning og fordringshaverens rett til gebyrmessig erstatning komme til anvendelse. Departementet peker også på andre forhold som gjør det lite naturlig at inkassoloven som sådan skal komme til anvendelse for SI. Det foreslås at SIs innkreving skal være i tråd med god inkassoskikk. Flertallet er enig i disse vurderingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2 og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI. Disse medlemmer mener SI generelt sett burde drives etter regelverket i inkassoloven på lik linje med andre aktører i dette markedet. SI skal selvsagt være underlagt god inkassoskikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader og forslag i avsnitt 2.2.