2. Det internasjonale bildet
- 2.1 Sammendrag
- 2.1.1 Kort om omfanget av barn på flukt
- 2.1.2 Årsaker til barns oppbrudd fra hjemlandet
- 2.1.3 Veien mot Norge
- 2.1.4 Norges innsats for å sikre barns rettsvern globalt
- 2.1.5 Norsk støtte til organisasjoner som arbeider for barns beskyttelse globalt
- 2.1.6 Norges innsats for å bedre forholdene i land barn flykter fra
- 2.1.7 Bistand til flere
- 2.2 Komiteens merknader
Det vises i meldingen til at det ifølge Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) bor rundt 214 millioner mennesker, eller rundt 3 pst. av verdens befolkning, i et annet land enn det de er født i. Mange flytter innen egen region. Men hovedbildet er at migrasjonen skjer fra land med svak økonomi til mer velstående land, og fra ustabile land til land med mer stabile styresett. Antallet internasjonale konflikter og kriger i verden synker, men antallet interne konflikter stiger. I 2010 var om lag 33,9 millioner mennesker på flukt eller fordrevet i verden, i 2011 om lag 35,4 millioner mennesker (UNHCR).
Ifølge UNHCR var det i 2011 om lag 17 700 asylsøknader fra enslige mindreårige fordelt på 79 land, i Europa 13 300. I 2010 var tallet 15 500. Flere europeiske land opplevde en sterk økning i 2009. I tillegg kommer unge migranter som ikke søker om beskyttelse, særlig i de sør-europeiske landene. Hovedvekten av de enslige mindreårige var fra Afghanistan og Somalia. 5 400 enslige mindreårige asylsøkere i verden fikk innvilget opphold som flyktning, eller annen form for beskyttelse i løpet av 2010.
Majoriteten av de enslige mindreårige asylsøkerne til Norge kommer fra Afghanistan, Somalia og Eritrea. Norge opplevde fra høsten 2007 og fram til utgangen av 2009 en markant økning i antall asylsøkere som oppga å være enslige mindreårige. I 2010 ble antall asylsøkere som oppga å være enslige mindreårige redusert med 64 pst. i forhold til 2009. Storbritannia og Finland hadde også en nedgang i samme periode, mens Sverige og Tyskland i 2010 opplevde en økning i antall enslige mindreårige asylsøkere.
Ifølge UNHCR og en rapport fra EUs byrå for grunnleggende rettigheter (FRA), er det sannsynlig at antallet enslige mindreårige asylsøkere til Europa vil øke framover.
Det vises i meldingen til at det ikke er holdepunkter for å anta at barnefamilier forlater sine hjemland av andre årsaker enn enslige voksne eller familier uten barn.
Årsakene til at mindreårige forlater sine hjemland uten foreldrene er mange. Noen har et beskyttelsesbehov, mens andre søker etter en bedre framtid. Felles for mange av disse er at de er sendt ut på reise av sin egen familie, og mange har i oppdrag å sende penger hjem for å styrke familiens økonomi.
En UNHCR-studie fra 2010 om enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan understreker kompleksiteten i årsaker til at de forlater hjemlandet. De unge oppga forhold som konflikt i familien, tap av foreldre, ulike trusler og frykt for kidnapping.
Ulike studier viser at beslutningen om å reise fra hjemlandet som regel ikke er tatt av barnet selv, men av foreldre eller annen nær familie. Studiene viser også at det er vanskelig å få god informasjon fra enslige mindreårige asylsøkere om familieforhold og årsaker til utreise.
Organiserte kriminelle grupper som smugler mennesker for økonomisk fortjeneste kontrollerer i økende grad strømmen av asylsøkere og migranter, og kan gjøre reisen mot Europa til en kostbar og risikofylt ferd, både for voksne og barn. Det rammer særlig enslige mindreårige, som er spesielt utsatt for utnytting og overgrep.
Lån til reisen blir ofte gitt av organisasjoner og nettverk med tilknytning til smuglerne. Når smugleren har fått betaling, opphører forholdet mellom migranten og smugleren. For noen kan det imidlertid ta lang tid å betale for reisen. Familiene tar opp lån, selger deler av tomten, et hus eller en bil, eller barna får jobb i mottakerlandet og sender penger hjem. I enkelte tilfeller tas det «pant i» for eksempel et jentebarn i familien, som må inngå ekteskap med et familiemedlem i den familien som innvilger lån til reisen. Dette skal være en årsak til at mange unge ikke medvirker til egen retur: De må tjene penger i Europa for å finansiere reisen og eventuelt løse ut søsteren.
I meldingen redegjøres det for ulike reiseruter til Europa. Enslige mindreårige følger de samme rutene som voksne. UNHCR mener enslige mindreårige i noen tilfeller reiser med andre familier til Europa, men forlater eller blir forlatt av disse familiene før de søker om beskyttelse.
Når det gjelder situasjonen for medfølgende barn i familier på reisen til Europa, foreligger det lite faktabasert kunnskap. IOM har ikke erfaringer som tilsier at barn i migrantfamilier er spesielt utsatt for kriminalitet.
En rapport fra Leger uten grenser (MSF), om migranter i transitt i Marokko, viser at 40 pst. av jenter/kvinner i den undersøkte gruppen hadde vært utsatt for seksuell vold.
Basert på intervjuer med afghanske enslige mindreårige konkluderer UNHCR i sin rapport fra 2010 med at reisen mot Europa hadde berørt barna på en svært negativ måte; med overgrep underveis, frykt for tvangsretur og press på å sende penger hjem.
UNHCR erfarer blant annet at barn i flyktningleirer har foreldre i Europa som bestiller menneskesmuglere for å frakte barna til seg. «Barnemigranter» er sårbare og risikerer å bli ofre for menneskehandel eller andre overgrep, og de kan også bli tatt som gisler av menneskesmuglere underveis dersom foreldrene ikke betaler nok.
Det er ifølge UNICEF et ukjent antall enslige mindreårige som ender opp som såkalte invisible children, dvs. barn som aldri når fram til asylregistrering. UNHCR er bekymret for at strengere asylpolitikk vil føre til flere barn i skjul.
Både UNHCR og UNICEF anbefaler at det satses på informasjonskampanjer rettet mot opprinnelsesland og transittland for å informere barna og deres familier om risikoen ved migrasjon, og også bistå barna med hjemreise.
Justis- og beredskapsdepartementet inngikk i desember 2011 en avtale med UNICEF Afghanistan om gjennomføring av en informasjonskampanje som har som mål å styrke barns rettigheter generelt, med et særlig fokus på forebygging av barnemigrasjon. Norge arbeider også med å identifisere egnede informasjonsprosjekter rettet inn mot unge migranter i transitt i Tyrkia.
Det pekes i meldingen på at fremme av barns rettigheter internasjonalt er en prioritert målsetting for regjeringen. Det redegjøres i meldingen for arbeid gjennom blant annet FNs menneskerettighetsråd og FNs generalforsamling, gjennom utviklingssamarbeidet, og gjennom FNs sikkerhetsråd, ved å støtte aktivt opp om arbeidet til FNs generalsekretærs spesialrepresentant for barn i væpnet konflikt.
Humanitær bistand overfor barn retter seg både mot barn som migrerer og barn som blir boende i et katastrofe- eller konfliktområde. Barn på flukt utgjør en særskilt sårbar gruppe som gis prioritet i tråd med prinsippene for norsk humanitær bistand, nedfelt i St.meld. nr. 40 (2008–2009) Norsk humanitær politikk.
Det redegjøres i meldingen nærmere for norsk støtte til UNICEF, UNHCR, den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), samt til norske humanitære organisasjoner som Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og organisasjoner som samarbeider med kirkelige nettverk i felt.
Det fremgår av meldingen at gjennom bistandsinnsats rettet mot økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, fredsbygging og menneskerettigheter, skal norsk utviklingspolitikk fremme en bærekraftig samfunnsutvikling og bidra til stabilitet og demokrati i utviklingsland. Selv om humanitær innsats ikke har som mål å forhindre migrasjon, er dette åpenbart i noen tilfelle en faktisk virkning.
Det redegjøres i meldingen nærmere for norsk bistand til Afghanistan, Afrikas Horn (Eritrea og Sudan), Irak og Russland.
Det pekes i meldingen på at verdenssamfunnet i økende utstrekning erkjenner at det er nødvendig å se migrasjon i et utviklingsperspektiv. Blant andre Verdensbanken setter dette på dagsordenen. I EUs handlingsplan for enslige mindreårige oppfordres EUs medlemsland til å integrere migrasjon bedre i sitt utviklingssamarbeid.
Noen land, blant annet Danmark, har gjennom den såkalte strategiske ramme for nærområdeindsatsen (Region of Origin Initiative)som mål å sikre flyktninger og internt fordrevne et eksistensgrunnlag og beskyttelse i nærområdene.
Norge mottar et stort antall enslige mindreårige asylsøkere, sammenliknet med mange andre europeiske land. Det pekes i meldingen på at det er et dilemma at det brukes store summer på et relativt lavt antall personer som vanligvis ikke kommer fra de mest ressurssvake familiene i opprinnelseslandet.
Det vises i meldingen til at den største gruppen av enslige mindreårige har kommet fra Afghanistan, og at opphold i mottak eller omsorgssenter for denne gruppen i 2009 kostet betydelig mer enn den samlede sivile bistanden fra Norge til Afghanistan, som samme år utgjorde 720 mill. kroner. Det pekes i meldingen på at dette illustrerer at det kan være hensiktsmessig å se på hvorvidt bruken av norske bistandsmidler kan forebygge migrasjon av barn og hvordan en slik tilnærming kan legge til rette for løsninger som gagner alle parter.
Et flertall av enslige mindreårige som kommer til Norge i dag får en oppholdstillatelse. Enslige mindreårige fra Afghanistan får ofte innvilget beskyttelse (asyl) fordi de mangler omsorgstilbud i hjemlandet, da sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er slik at barn uten omsorgspersoner anses å ha et behov for beskyttelse. Oppsporing av omsorgspersoner har vist seg å være vanskelig, og det har vært behov for å se på alternative omsorgsløsninger. Norge har derfor, sammen med flere andre europeiske land, tatt initiativ til å etablere omsorgstilbud i enslige mindreåriges opprinnelsesland. Dette er et prosjekt hvor migrasjon og bistand ses i sammenheng.
Komiteen viser til meldingas redegjørelse for det internasjonale bildet der 214 millioner mennesker, eller 3 pst. av verdens befolkning, lever i et annet land enn de er født i. Den globale migrasjonen er økende og må sees i lys av den økonomiske og politiske ubalansen i verden. Årsakene til migrasjon er sammensatte og spenner fra beskyttelsesbehov til ønske om en økonomisk bedre framtid for seg selv og sine barn. Problemene som en urettferdig fordeling av verdens ressurser skaper, kan imidlertid ikke løses gjennom økende migrasjon. Komiteen viser til meldingas beskrivelse av Norges internasjonale engasjement når det gjelder bistand og innsats for å sikre barns rettsvern globalt, blant annet gjennom samarbeid med internasjonale humanitære organisasjoner.
Komiteen er enig i at norsk asylpolitikk skal bygge på at de som får flyktningstatus i Norge, må ha et reelt beskyttelsesbehov i tråd med våre internasjonale forpliktelser, samtidig som det må være rom for å vektlegge andre sterke menneskelige hensyn. Sistnevnte er spesielt viktig når det gjelder medfølgende barn og enslige mindreårige asylsøkere.
Komiteen er samtidig enig i at det er en prioritert oppgave å forebygge at enslige barn uten beskyttelsesbehov legger ut på farefulle reiser der de ofte er prisgitt organiserte kriminelle grupper som smugler mennesker for økonomisk fortjeneste, og der barna blir utsatt for overgrep underveis og lever i konstant frykt for tvangsretur fordi de har press på seg for å sende penger hjem.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens initiativ til å etablere omsorgstilbud i enslige mindreårige asylsøkeres opprinnelsesland, for søkere som ikke får innvilget opphold i Norge, og der det ikke lar seg gjøre å oppspore omsorgspersoner i hjemlandet. Se også omtale under punkt 17 under komiteens generelle merknader.