I dokumentet fremmes følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen samle forvaltningen av lovverk for bolig- og bygningspolitikk i ett departement.

• 2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak for å begrense innsigelsesadgangen for statlige myndigheter som virker hemmende på boligbygging og lokal handlefrihet.

• 3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om videreføring av byggekostnadsprogrammet gjennom etablering av et permanent senter for FoU for bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.

• 4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å oppheve forbudet mot lavinnskuddsborettslag.

• 5. Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om etablering av et avtaleverk mellom kommune og stat for samarbeid om infrastrukturutbygging etter Nasjonal transportplan.

• 6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om etablering av en ordning der de som bygger arbeidsbygg utelukkende forholder seg til kommunen.

• 7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gi kommunene anledning til å innvilge ansvarlig søker midlertidig brukstillatelse og opprettholde en ukes frist for kommunen til å gi ferdigattest.»

Forslagsstillerne understreker i dokumentet at det er viktig å legge til rette for at folk har et sted å bo, at det bygges nok boliger og at folk flest får råd til å bo i boligene. Det vises i dokumentet til tall fra SSB og Boligprodusentenes Forening, og det pekes på at det bygges for få boliger i Norge sammenlignet med behovet. Forslagsstillerne ønsker et inntektssystem for kommunene som gjør det lønnsomt å legge til rette for boligbygging. Forslagsstillerne peker på at dette også betyr at den offentlige saksgangen bør gå raskere, og at kommunene ikke hindres unødig av instanser. Forslagsstillerne mener at unødige reguleringer og byråkrati må fjernes, og gir eksempler på dette.

Forslagsstillerne viser til byggekostnadsprogrammet, som ble etablert i 2004 etter et initiativ fra kommunalminister Erna Solberg og Rådet for bygg-, anleggs- og eiendomsnæringen. Forslagsstillerne gir uttrykk for at regjeringen dessverre har valgt å ikke videreføre dette arbeidet.

Det pekes i dokumentet på at forvaltningen av boligpolitikken i dag i realiteten er spredt på en rekke departementer og statlige etater, og at listen over instanser som har mulighet til, og gir, innsigelser som forsinker boligbyggingen, er lang. Ansvaret bør, ifølge forslagsstillerne, samles i Kommunal- og regionaldepartementet. Kommunene har samtidig begrensede muligheter for å legge til rette for rask økning i boligbyggingen, både på grunn av manglende incentiver i inntektssystemet og på grunn av dagens langvarige planprosesser. Derfor bør det også åpnes for forenklede og differensierte plan- og byggesaksprosesser.

Det er viktig for prosjekters økonomiske robusthet, og dermed muligheten til å oppnå finansiering, at planen varer mer enn fem år. Forslagsstillerne er av den oppfatning at forlengelsesprosessene i dag tar tid, samtidig som fristen ikke synes å ha ønsket effekt fordi utbyggerne er styrt av markedet og ikke av frister for planen. Det vises i dokumentet til at femårsfristen er krevende og kostnadsdrivende og vil kunne medføre at en mengde detaljplaner «går ut på dato». Dette kan utløse et stort, og kanskje unødvendig, planarbeid både for forslagsstillere og kommunen. Det pekes på at detaljreguleringen ikke bør ha tidsbegrenset virkning. Gyldighetstiden for innsigelser bør også utvides til minst 15 år.

Det pekes i dokumentet på at kommunene må slippe å til stadighet la lokale, demokratiske vedtak overprøves av fylkesmannen. Videre vil forslagsstillerne understreke viktigheten av nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst mulig grad må kunne bestemme over hvordan kommunens arealer forvaltes.

Forslagsstillerne mener at innsigelsesadgangen til statlige myndigheter må begrenses til tidlig i planprosessen. Prosjekter med 250 boliger bør, for en periode, settes som nedre grense for innsigelsesmyndighetenes adgang til å fremme innsigelse når planforslaget er i samsvar med overordnede planer. Det må etableres tydelige kriterier for hva som utgjør nasjonale interesser innen ulike sektorfagfelt. Statlige myndigheter må trekke i samme retning for å få til raskere planprosesser. Åpenhet rundt de politiske prosessene er avgjørende for realiseringen av myndighetenes tiltak.

Forslagsstillerne mener Kommunal- og regionaldepartementet bør få en sterkere pådriverrolle når det gjelder boligbyggingen.

Forslagsstillerne viser til at det er vanskelig for unge boligkjøpere å komme inn i dagens boligmarked. Skal unge boligkjøpere ha mulighet til å spare egenkapital må leiekostnadene ned. Med et økt krav til egenkapital, vil det være enda viktigere å gi de unge incentiver til å spare til bolig.

Ordningen med boligsparing for ungdom (BSU) er en målrettet og populær ordning. Sparepotensialet er likevel langt høyere enn i dag, og det er viktig å stimulere langsiktig sparing fremfor kortsiktig forbruk hos ungdom. Forslagsstillerne mener det er behov for å forbedre ordningen, og vil peke på behovet for å øke det årlige sparebeløpet og det samlede taket. I tillegg mener forslagsstillerne at regjeringen må vurdere å øke fradragssatsen fra 20 til 28 pst.

Forslagsstillerne understreker at det ordinære kredittmarkedet er samfunnets viktigste forutsetning for at vanlige mennesker kan anskaffe bolig og bli selveiere. Husbanken er et nyttig redskap gjennom sin funksjon for å supplere det ordinære kredittmarkedet. I dag er det overveiende gode erfaringer med såkalte startlån, som formidles gjennom kommunene.

Forslagsstillerne mener at lavinnskuddsboliger kan være et alternativ i et marked hvor egenkapitalkravet er høyt og mulighetene til å få lån for noen kan være vanskelig. Ved konkurs endres andelseierens borett til en tidsubestemt leierett etter husleieloven. Husleien kan maksimalt settes til gjengs leie, og således sikres rettighetene til andelseierne.

Forslagsstillerne mener at å sørge for en god infrastruktur i pressområdene vil virke avlastende og prisutjevnende på boligmarkedet. Derfor er det viktig å se transport, bolig- og arealutvikling i et helhetlig perspektiv. Forslagsstillerne mener at det bør utarbeides et avtaleregelverk for hvordan stat og kommune kan samarbeide om utbygging og infrastruktur etter Nasjonal transportplan. Kommunene må kunne få en garanti/avtale som gjør at de kan løfte saker opp på et høyere nivå allerede i startfasen av en lokal prosess.