VEDLEGG
Representantforslag 8:119 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Bjørn Lødemel, Erna Solberg, Sonja Irene Sjøli, Sylvi Graham og Torbjørn Røed Isaksen om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og forsterket oppfølging for sosialhjelpsmottakere under 26 år.
Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev av 22. mai 2012, der det bes om statsrådens vurdering av forslag fremmet i dokument 8:119 S (2011–2012):
”Stortinget ber regjeringen fremme forslag hvor:
Det stilles krav om at personer som søker om sosialhjelp skal ha rett og plikt til å delta på aktivitet så snart det lar seg gjennomføre dersom det ikke er helt spesielle forhold som tilsier at dette ikke er mulig.
Det stilles krav om at personer som søker om sosialhjelp og som er under 26 år på søketidspunktet skal ha rett og plikt til å delta på aktivitet innen én måned etter å ha levert inn søknad om sosialhjelp, dersom det ikke er helt spesielle forhold som tilsier at dette ikke er mulig.
Regelverket skjerpes og tydeliggjøres slik at flere kommuner oppretter lavterskel aktivitetstilbud, som for eksempel en kommunal eller interkommunal arbeidsgruppe, der sosialhjelpsmottakere kan delta i påvente av hensiktsmessig arbeidsmarkedstiltak eller opplæring/utdanning.
Det presiseres at det er en absolutt hovedregel om at økonomisk stønad faller bort eller reduseres til gjeldende nødhjelpssatser dersom mottaker ikke møter på avtalt aktivitet. Det kan gjøres unntak for blant annet sykdom og dersom mottakers barn står i fare for å bli skadelidende.
Det etableres økonomiske insentiver som belønner kommuner som får sosialklienter under 26 år i aktivitet innen 5 virkedager fra de oppsøker sosialkontoret. ”
Passivt stønadsmottak er en dårlig løsning både for hver enkelt og for samfunnet. Alle trenger å føle seg nyttige, og samfunnet trenger hender i arbeid. Av særlig betydning er det at unge raskt blir stilt krav til, slik at de ikke blir gående i passivitet og fratatt mulighet for å prøve seg ut i arbeid, skole eller aktivitet. I nytt rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, som Arbeids- og velferdsdirektoratet publiserte i sommer, ble lovens intensjon om å stille vilkår ved tildeling av stønad understreket.
Forslagene som fremmes er i hovedsak i samsvar med dagens regelverk. Regjeringen mener at sosialhjelp fortsatt skal være et kommunalt ansvar. Det er kommunene som har nærhet til brukerne og som har de beste forutsetninger for å gi helhetlige tjenestetilbud og stille krav. I landets kommuner drives det mye godt sosialt arbeid der det både stilles krav til og gis tett oppfølging av stønadsmottakere. Forslagsstillerne viser selv til erfaringene fra Åmli kommune, en kommune som reduserte utgiftene til sosialhjelp med 70 pst. etter målrettet innsats. Slik målrettet innsats og kravstilling er i tråd med regjeringens politikk. Jeg minner om at Åmli kommune ikke har trengt noen form for dispensasjon fra regelverket for å gjennomføre en tett og målrettet innsats overfor stønadsmottakere. Dette viser at kommunal vilje og evne til å gripe fatt i problemene er avgjørende og at det ikke er behov for mer detaljert regelverk, slik forslagsstillerne her foreslår.
Kommunene kan kreve deltakelse i tiltak som er tilpasset den enkeltes ressurser og problemer. Vi vet også at det settes vilkår for sosialhjelp i mange kommuner, men har ikke detaljert kunnskap om hvilke vilkår hver enkelt kommune bruker Dette er departementet i ferd med å fremskaffe en samlet oversikt over. Vi vil også framskaffe mer kunnskap om hvilke tiltak som best sikrer lovens intensjon om at mottakerne skal bli selvhjulpne.
Vi vet at personer som har sosialhjelp som hovedinntektskilde har en rekke andre belastninger enn dårlig økonomi. De har større helseproblemer, mindre utdanning og mindre yrkeserfaring enn andre. Det er mange grunner til at personer blir avhengig av sosialhjelp, og selv om det er riktig å stille krav, vet vi at ikke alle problemer kan løses ved å stille krav om aktivitet. Mange problemer må løses med krav og tilbud om helsemessig oppfølging, rusbehandling eller annet i stedet for aktivitet. Dette må fanges opp på en god måte av regelverket, slik at det er grunnlag for å utvise skjønn lokalt. Jeg mener at de forslagene som er fremmet ikke er løsningen på de utfordringene vi står overfor.
Ettersom sosialhjelp utbetales over det kommunale budsjettet, er det i alle kommuners interesse å redusere antall stønadsmottakere så mye som mulig. Overgang fra sosialhjelp til arbeid betyr reduserte utgifter på kommunens sosialbudsjett og økte inntekter i form av skatt.
Forslagene i representantforslaget vil føre til økt byråkrati, og kan få store økonomiske og administrative konsekvenser for NAV-kontorene, kommunene og staten. Nedenfor følger en gjennomgang av de enkelte forslagene.
Det første forslaget innebærer at personer som søker om sosialhjelp skal ha rett og plikt til å delta på aktivitet så snart det lar seg gjennomføre dersom det ikke er helt spesielle forhold som tilsier at dette ikke er mulig. Jeg legger til grunn at forslagsstillerne her mener at det er ved innvilgelse av en søknad om stønad at aktivitetsplikten skal inntre, ikke på søknadstidspunktet. En rekke søknader om økonomisk stønad blir faktisk avslått, bl.a. fordi søkeren ikke kan dokumentere å ha utnyttet alle andre inntektsmuligheter.
Jeg vil vise til at dette forslaget er omtrent likelydende med representantforslaget i Dokument 8:4 S (2011–2012). Under stortingsbehandlingen av dette representantforslaget fattet Stortinget 1. mars i år vedtak hvor Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en vurdering av i hvilken grad sosialhjelp kan og bør kombineres med krav til aktivitet, og med forslag til hvordan dette kan gjøres.
Regjeringen arbeider med oppfølgingen av dette vedtaket. For å få mer informasjon om fakta knyttet til faktisk bruk og effekt av vilkår om aktivitetsplikt har vi lyst ut et eget oppdrag. Vi vil sikre kunnskap om hvordan aktivitetsplikt praktiseres med hjemmel i gjeldende regelverk.
Når vi tidlig i 2013 får resultatene av dette oppdraget vil vi ha et kunnskapsbasert utgangspunkt for å vurdere hva som virker og hva som ikke virker. Vi vil da ha forutsetninger for å ta stilling til om og evt. hvilke endringer i regelverket som bør gjennomføres. Dersom undersøkelsen avdekker at de aktuelle gruppene i praksis pålegges aktivitetsplikt med hjemmel i dagens bestemmelser, er det etter min vurdering ikke aktuelt med lovendring. Dersom undersøkelsen avdekker at vilkår om aktivitet er lite brukt, vil vi se på hvordan vi kan endre kommunenes praksis.
Det andre forslaget oppfatter jeg som en forlengelse av det første, men med en absolutt tidsfrist på én måned for personer under 26 år. Dette er i samsvar med den danske ordningen, som har tidsfrister for aktivitet for ulike aldersgrupper. Et slikt pålegg til kommunene om absolutt tidsfrist for vilkårsetting vil kreve lovendring. Det vil være behov for relativt detaljerte bestemmelser dersom en ønsker å styre kommunene på dette. Å vurdere et slikt grep bør det være godt fundert og vi vil derfor innhente kunnskap i pågående undersøkelse.
Det tredje forslaget, innebærer at regelverket skjerpes og tydeliggjøres slik at flere kommuner oppretter lavterskel aktivitetstilbud, som for eksempel en kommunal eller interkommunal arbeidsgruppe, der sosialhjelpsmottakere kan delta i påvente av hensiktsmessig arbeidsmarkedstiltak eller opplæring/utdanning. Dette står kommunen fritt til å gjøre i dag. Jeg er usikker på hvordan forslagsstillerne ser for seg at denne skjerpingen skal være. Det går ikke klart frem av forslaget om kommunene skal pålegges å ha slike tilbud, eller om de skal oppmuntres til det, for eksempel gjennom økonomiske insentiver. Jeg mener kommunene, som i dag, skal ha stor frihet til å organisere sine tiltak og aktiviteter på den måten som kommunen mener passer egne stønadsmottakere, lokalt arbeidsmarked og mulighetene i kommunen for øvrig.
Forslaget om at det skal være en absolutt hovedregel om at økonomisk stønad faller bort eller reduseres til gjeldende nødhjelpssatser dersom mottaker ikke møter på avtalt aktivitet, mener jeg er både prinsipielt og praktisk problematisk. Økonomisk sosialhjelp er samfunnets siste sikkerhetsnett. For å få sosialhjelp skal man være uten annen mulighet til inntekstsikring. Dersom det skal være mulig å nekte personer all stønad, eller redusere stønaden til ”nødhjelpsnivå” over lengre tid, fordi de ikke stiller opp på bestemte aktiviteter, risikerer vi at de må livnære seg på uverdige og/eller kriminelle måter.
Det siste forslaget går ut på at det etableres økonomiske insentiver som belønner kommuner som får sosialklienter under 26 år i aktivitet innen fem virkedager fra de oppsøker sosialkontoret. Jeg legger også her til grunn at det menes fem virkedager fra en søknad om stønad er innvilget. Jeg er bekymret for kvaliteten slike tiltak vil kunne få. Dersom det ikke stilles krav om at aktiviteten skal ha et fornuftig innhold og bidra til at mottakeren blir selvhjulpen, er det vanskelig å se på den som annet enn ”et sted å være”. Dersom det skal knyttes kontrollordninger som sikrer kvaliteten på tiltakene, kan ordningen bli både byråkratisk og kostbar. Det er kommunene som utbetaler sosialhjelp, og dermed er det i kommunens egeninteresse å ha færrest mulig sosialhjelpsmottakere. Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig å lage omfattende, nye systemer med statlige økonomiske insentiver.