VEDLEGG
Jeg viser til komiteens brev 13. juni 2012 ved komitésekretæren, hvor det bes om departementets vurdering av forslaget fra stortingsrepresentantene Morten Ørsal Johansen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim om å begrense muligheten for gjenopptakelse av utlendingssaker. Forslaget lyder:
1. Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige forslag for å begrense muligheten for gjenopptakelse av utlendingssaker slik at et endelig vedtak er endelig og ikke kan gjenopptas.
2. Stortinget ber regjeringen legge frem de nødvendige forslag som muliggjør opprettelse av en forvaltningsdomstol som behandler blant annet klager i utlendingssaker.
Jeg vil understreke at jeg i likhet med forslagsstillerne er svært opptatt av å se på den ressursbruk som i dag går med til å behandle omgjøringsanmodninger i Utlendingsnemnda (UNE). UNE har opplyst at de i 2011 mottok ca. 5 450 omgjøringsanmodninger.
Det høye antallet omgjøringsanmodninger er en alvorlig utfordring. Jeg finner derfor grunn til å presisere at å fremme en omgjøringsanmodning gir ikke automatisk rett til å bli værende i Norge. Det er bare i de tilfellene hvor UNE finner at omgjøringsanmodningen inneholder vesentlige nye opplysninger at det blir truffet beslutning om utsatt utreiseplikt. En omgjøringsbegjæring gir ikke i seg selv en rett til forlenget opphold.
Det er også grunn til å presisere at det er UNE selv som vurderer hvordan arbeidet med omgjøringsanmodninger skal legges opp. Jeg vet at UNE har stor bevissthet rundt dette spørsmålet.
Utfordringene med omgjøringsanmodninger var også ett av de temaene som Regjeringen fremhevet i mandatet for det utvalget som ble nedsatt i 2009 for å vurdere organiseringen av klagesaksbehandlingen på utlendingsfeltet (Klagesaksutvalget). Klagesaksutvalgets innstilling var på en bred høring frem til oktober 2011, og departementet arbeider nå med oppfølgingen.
Både utvalgets innstilling og de merknadene som har innkommet i høringen viser at det er mange vanskelige dilemmaer knyttet til disse sakene. Som utvalget har pekt på, har forvaltningen i mange tilfeller en plikt etter internasjonale konvensjoner til å vurdere nye bevis eller andre nye opplysninger før utsendelse finner sted. Også norske regler som for eksempel utlendingsforskriftens bestemmelse om den særlige betydningen av barns tilknytning, kan gi en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger. Jeg viser også til dom 2. mai i år, hvor Høyesterett la til grunn at norske myndigheter i mange tilfeller vil ha en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger.
Når det gjelder spørsmålet om selve organiseringen av klageorganet, er dette også blant de spørsmål som er drøftet av Klagesaksutvalget. Utvalget har foreslått en oppdeling av Utlendingsnemnda i to avdelinger, en nemndavdeling som skal behandle asylsaker hvor det er gitt utsatt iverksettelse i klageomgangen, og en avdeling for behandling av andre saker.
Jeg er opptatt av å finne tiltak som kan begrense dagens ressursbruk og hindre at omgjøringsanmodninger kan forsinke arbeidet med returer. Jeg vil derfor komme tilbake til Stortinget med forslag om dette så snart departementet og Regjeringen har tatt stilling til hvordan Klagesaksutvalgets innstilling skal følges opp.
Jeg har merket meg at forslagsstillerne har vist til at det av de 4 508 personene som fikk innvilget opphold etter en asylsøknad i 2009, var 1 753 personer som fikk flyktningstatus med grunnlag i flyktningkonvensjonen. Jeg finner grunn til å presisere at vedtaksstatistikken viser at det i tillegg var ytterligere 1 632 personer som fikk opphold på grunn av beskyttelsesbehov dette året. Andelen som hadde rett til internasjonal beskyttelse var derfor høyere enn det forslagsstillerne har lagt til grunn.