Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen. Sylvi Listhaug og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, viser til at EØS-midlene er et frivillig bidrag fra EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i det indre marked. Fra og med EU-utvidelsen i 2004 er EØS-midlene delt i to: en ordning hvor alle tre landene bidrar i fellesskap og en norsk finansieringsordning. Bidraget er ikke en del av EØS-avtalen, selv om omfanget av bidraget fastsettes gjennom forhandlinger med EU og innretningen avtales med de enkelte mottakerland.

Komiteen vil understreke dette, fordi dette bidraget i den offentlige debatten ofte betegnes som en betaling eller kontingent for at EFTA-landene skal få adgang til de indre marked. Dette skaper et feilaktig inntrykk av grunnlaget for og hensikten med EØS-midlene. Ingen av landene i EØS, verken EUs medlemsland eller EFTA-landene, betaler for markedsadgangen avtalen gir til det indre marked. Det indre marked er et økonomisk samarbeidsområde med fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital, basert på et felles regelverk. EØS-avtalen gjør de tre EFTA-landene til fullverdige medlemmer av dette samarbeidet, med unntak av de områder som ikke dekkes av avtalen.

Komiteen viser til at formålet med EØS-midlene er å bidra til å utjevne de sosiale og økonomiske forskjellene i det indre marked, og til at mottakerlandene settes bedre i stand til å nyttiggjøre seg det indre marked og utvikle samfunnsstrukturer som støtter opp om en økonomisk og sosial utvikling. Den omfattende økonomiske integreringen mellom Norge og våre europeiske naboland gjør at en slik utvikling også er i vår egen interesse.

Komiteen viser for øvrig til hva komiteen uttalte i Innst. 22 S (2010–2011):

«Komiteen vil understreke at finansieringsordningen ikke er hjemlet i EØS-avtalen og at Norge således ikke er rettslig forpliktet til å videreføre finansieringsordningene etter at disse utløp 30. april 2009. Det bør etter komiteens syn heller ikke bli slik at ordningene gjøres permanente».

Komiteen har merket seg at et av formålene med EØS-bidraget i den nåværende bidragsperioden i tillegg er å styrke forbindelsen mellom mottakerlandet og Norge, og vil understreke at dette må være blant målsettingene også i avtaler om nye bidragsperioder.

Komiteen viser til at det er lagt vekt på å styrke presse- og kommunikasjonsarbeidet for EØS-midlene for perioden 2009–2014 og vil understreke at prosjekter som finansieres gjennom EØS-midlene i størst mulig grad bør synliggjøres i mottakerlandene, slik EU legger stor vekt på å gjøre med sine egne regionalutviklingsmidler. Det vil være et bidrag til å styrke forholdet mellom Norge og mottakerlandet.

Komiteen viser til at prosjektene fra perioden 2004–2009 har vært vellykket og bidratt til sosial og økonomisk utjevning, samtidig som erfaringene ga grunnlag for viktige endringer mot finansiering av prosjekter hvor norske partnere kan delta innenfor rammen av helhetlige programmer. Komiteen er tilfreds med at andelen ferdigstilte prosjekter finans-iert over EØS-midlene er høy, og har merket seg at hele 97 pst. av prosjektene ble ansett ferdigstilt innen utgangen av april 2012.

Komiteen vil understreke betydningen av at erfaringene som gjøres, brukes til å utvikle og styrke effekten av bidragene, både i mottakerlandene og når det gjelder målsettingen om å styrke forbindelsen mellom dem og Norge. Komiteen vil også understreke betydningen av risikohåndtering og er tilfreds med at det legges stor vekt på dette og at det er regist-rert få uregelmessigheter.

Komiteen viser til at EØS-midlene har endret seg betydelig siden den første perioden 1994–1998 og at forventningene fra EU har økt betydelig, spes-ielt i forbindelse med utvidelsen med 10 nye medlemsland i 2004 og 2006. Komiteen godkjente regjeringens avtale om EØS-finansieringsordningene med EU for perioden 2009–2014, men vil peke på hva en samlet komité uttalte ved behandlingen, jf. Innst. 22 S (2010–2011):

«Komiteen mener at det nye nivået på EØS/EFTA-statenes bidrag 2009–2014 er høyt, men viser til at regjeringen vurderer det som akseptabelt, og at regjeringen er fornøyd med at klima, miljø og anstendig arbeidsliv er blant tyngdepunktene i samarbeidet med de nyeste medlemsstatene i EU.»

Komiteen viser til at EØS-bidragene ble økt substansielt i forbindelse med den omfattende utvidelsen i 2004–2006, men mener det ikke vil være grunnlag for at EU kan ha forventninger om nye nivåøkninger, i lys av at dette er et frivillig bidrag til sosial og økonomisk utjevning i det indre marked.

Komiteen viser til at et flertall i utvalget som har vurdert EØS-avtalen i NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, foreslår at Norge og de andre EFTA/EØS-landene bør ta initiativet til en avtale med EU om EØS-bidragene for å framforhandle en fast nøkkel for bidragene og således unngå urimelige krav fra EU.

Komiteen mener det ikke er hensiktsmessig å forhandle om en fast nøkkel for de norske bidragene, all den stund disse bidragene er frivillige og skal kunne fases ut etter hvert som den sosiale og økonomiske utjevningen i Europa bidrar til at stadig flere av landene løftes økonomisk og sosialt. At en rekke av landene nå er inne i en alvorlig økonomisk krise, rokker ikke ved dette perspektivet. Flere av landene som er mottaker av EØS-midlene, har siden de ble med i EU hatt sterk økonomisk vekst og betydelig framgang.

Komiteen mener det er viktig at EØS-midlene særlig innrettes på områder hvor Norge har spesiell kompetanse og som bygger opp under EUs egne prog-rammer for økonomisk vekst og sosial utvikling, utvikling av sivil sektor og et anstendig arbeidsliv, men også til programmer på områder hvor mange av landene har store utfordringer som for eksempel innenfor justissektoren. Prosjektene bør så langt det er mulig innrettes mot svake grupper og legge til rette for partnerskap med norsk næringsliv og norske organisasjoner.

Komiteenser positivt på at det er oppnådd enighet med flere mottakerland om at programmer for å bedre romfolks situasjon skal støttes via EØS-finansieringsordningene. Komiteen har merket seg at for to land, Romania og Bulgaria, er det oppnådd enighet om et mål om at «10 prosent av relevante programmer skal komme romfolket til gode». Under omtalen av samarbeidet med Bulgaria står det endog at «Det er et mål at 10 prosent av EØS-midlene i Bulgaria skal gå til tiltak for å forbedre situasjonen for romfolket».

Komiteen viser til at EU-kommisjonens integ-rasjonsstrategi for romfolk peker ut fire avgjørende områder – det er tilgang til utdanning, jobb, helsevesen og bolig. Det er et nøkkelproblem at bare en liten andel av romfolks barn fullfører grunnskolen. Det skyldes dels dårlige skoletilbud og holdninger fra and-re samfunnsgrupper, men dels også utbredte reisetradisjoner, bruk av barn til tigging og andre holdninger blant voksne romfolk. Komiteen ser det som viktig at EØS-midlene kan bidra til at romfolks barn kan få del i grunnleggende menneskerettigheter knyttet til utdanning og helsetilbud, slik at de står bedre rustet til å lykkes som likeverdige deltakere i moderne samfunn.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader om helsetiltak under EØS-støtteordningen i innstillingen til stortingsmeldingen om global helse i utenriks- og utviklingspolitikken, jf. Innst. 300 S (2011–2012).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at det i enkelte sammenhenger er blitt stilt spørsmål til hvorvidt noen av midlene kommer på avveie. Disse medlemmer viser til Prop. 160 S (2009–2010) som regjeringen la frem 3. september 2010 og som ble behandlet i Stortinget 28. oktober 2010, hvor kontroll av EØS-midlene ble redegjort for, samt flere skriftlige spørsmål med svar. Det er verd å understreke betydningen av at midlene kommer frem til tiltakene, og at de ikke bidrar til korrupsjon i mottakerlandene. Arbeidet for å sikre at midlene når frem må pågå kontinuerlig, og det bes derfor om at statsråden redegjør jevnlig for hva som gjøres.

Disse medlemmer mener videre det altfor ofte viser seg at en for stor andel av offentlige tilskuddsmidler går bort i administrative kostnader. Andelen bør for alle tilskuddsordninger søkes å gjøres så liten som mulig. Det er sannsynlig at det for EØS-midlene påløper slike kostnader både på giverlandssiden, i multinasjonale organisasjoner, samt på statlig, regionalt og lokalt hold i mottakerlandet. I tillegg kommer kostnadene som mottakerorganisasjonen har. Summeres kostnadene opp som en andel av de totale midler, kan disse vise seg å være uakseptabelt høye. Det må være et mål at størst mulig andel av midlene brukes på de aktuelle tiltak.

Disse medlemmer ber derfor statsråden gjennomføre en studie av administrative og andre kostnader.