Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen, Sylvi Listhaug og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, har merket seg at den 66. sesjonen i FNs generalforsamling bar preg av ettervirkningene fra den arabiske våren og spørsmålet om statusen til Palestina, EUs rolle i FN og finan-siering av FN-budsjettet. Komiteen vil peke på at deltagelse i den ordinære generalforsamlingen er viktig, for dette er en arena der svært mange stats- og regjeringssjefer møtes, og hvor bilaterale møter er like viktig som plenumsmøtene.

Komiteen er av den oppfatning at saker som den arabiske våren, Sikkerhetsrådets resolusjon om maktbruk i Libya, og Israel–Palestina-spørsmålet er både viktig og nødvendig å drøfte i plenum. Komiteen har også merket seg at en resolusjon som fordømte menneskerettighetsovergrepene som syriske styresmakter har gjort mot sin egen befolkning, ble drøftet i plenum. Komiteen mener det er beklagelig at Sikkerhetsrådet ikke har vært i stand til å samle seg om sterkere tiltak mot Syria for om mulig å stanse borgerkrigen i landet.

At ikke alltid utfallet av sakene blir slik enkelte medlemsland forventer, er prisen man må betale for demokratiske prosesser.

Komiteen har merket seg at nok en gang er reformarbeidet i FN på dagsordenen; det er dessverre liten fremdrift å spore. Komiteen mener at FN, til tross for et omfattende og langsiktig fokus på reformarbeid, fremdeles synes å være preget av fragmentering og et tungrodd og ineffektivt byråkrati som fungerer som bremseklosser for tiltrengte omstillinger i organisasjonen. Det er komiteens mening at dette skyldes medlemslandenes politiske prioriteringer, men også manglende vilje og evne til omstilling i organisasjonen internt.

Komiteen har også merket seg at det stadig dukker opp nye fraksjoner og konstellasjoner i forbindelse med votering om hvem som skal få plass i de ulike komiteene. Det er ikke lenger et naturlig skille mellom utviklingsland, utviklede land, kontinenter, religiøse grupperinger eller allianser. Dette mener komiteen er en svært interessant utvikling, som bør følges nøye.

Komiteen er av den oppfatning at skal arbeidet i de seks faste komiteene ha noe for seg, må man, slik også Norge etterlyste, reformere arbeidsmetodene slik at komitéarbeidet i større grad enn tilfellet er i dag blir dagsaktuelt og relevant.

Komiteen vil, når det gjelder komitéarbeid, spesielt vise til arbeidet i menneskerettighetskomiteen. Skal denne komiteen kunne spille en rolle i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet, er det viktig å sikre en sammensetning av komiteen som ivaretar de hensyn komiteen er satt til å forvalte.

Komiteenviser for øvrig til at Stortinget i høstsesjonen 2012 skal behandle stortingsmelding 33 om Norge og FN; felles framtid, felles løsninger, hvor FN som institusjon, dets arbeid og Norges rolle vil bli behandlet, og hvor partiene vil diskutere dette i et bredere omfang.