2.1 Overordnede prinsipper, rammer og føring-er

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Nina Mjøberg, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Siv Jensen, Tone Liljeroth, Sylvi Listhaug og Torkil Åmland, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, legger til grunn for sin behandling av denne proposisjonen at Forsvarets grunnleggende oppgave er å forsvare Norge og norske interesser og verdier mot eksterne trusler og angrep. Komiteen mener at det å opprettholde et militært forsvar er et avgjørende element i det grunnleggende og tidløse ansvaret det er å sikre borgernes, samfunnets og statens frihet og sikkerhet.

Komiteen anser NATO som hjørnesteinen i Norges sikkerhetspolitikk. Det transatlantiske forholdet har historisk vært, og vil fortsatt være, av avgjørende betydning for Norge.

Komiteen merker seg regjeringens prioriteringer slik de fremkommer i proposisjonen, og de hovedtemaer som tas opp til behandling. Komiteen viser til at proposisjonen er det første helhetlige resultatet av en prosessendring i retning av løpende langtidsplanlegging og ‑utvikling og derfor hovedsakelig er ment å adressere de mest aktuelle problemstillinger i årene fremover, ikke altomfattende endringer i forsvarssektoren i sin fulle bredde. Komiteen finner det derfor naturlig at regjeringen i denne proposisjonen prioriterer videreutvikling av Luftforsvaret, særlig i form av anskaffelse av nye kampfly og endringer i base- og støttestruktur i den kommende langtidsplanperioden. Komiteen vil likevel understreke den avgjørende betydningen av å vurdere Forsvarets oppgaver, struktur og ressursgrunnlag i sammenheng, ikke minst i lys av omfanget av kampflyanskaffelsen, som vil være en dimensjonerende faktor i utviklingen av fremtidens forsvar. I et slikt overordnet perspektiv ser komiteen også særlig positivt på de signaler regjeringen sender vedrørende viktigheten av en helhetlig personell- og kompetansereform i forsvarssektoren. Komiteen anser dette arbeidet som meget viktig for Forsvarets videre utvikling.

Komiteen gir sin tilslutning til regjeringens perspektiv på den videre moderniseringen av forsvarssektoren som en prosess som aldri kan sies å være helt fullendt, men vil understreke behovet for samtidig å balansere en slik tilnærming med organisasjonens og de ansattes behov for forutsigbarhet og langsiktighet. Komiteen legger til grunn at det er behov for et kontinuerlig oppdatert, fleksibelt og mobilt forsvar som hurtig kan møte ulike utfordringer hjemme og ute. Komiteen mener at et slikt forsvar ikke kan bygges opp, eller gjenoppbygges raskt, men at man i dagens beslutninger må legge an et langsiktig, helhetlig og fremsynt perspektiv på Forsvarets utvikling. Beslutninger i dag skaper morgendagens forsvar.

Komiteen viser til at regjeringen legger til grunn at Forsvaret ved utgangen av inneværende planperiode i 2012 er fullfinansiert og i balanse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har likevel merket seg signaler om at så ikke er tilfelle. Flertallet deler en bekymring som en rekke høringsinstanser har for at dagens forsvarsstruktur ikke er tilstrekkelig finansiert, og at en ubalanse mellom struktur og økonomi derfor vil fortsette inn i en ny planperiode. Dette vil gi store nye utfordringer for den operative evnen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at regjeringen gjennom flere år har jobbet målrettet for å oppnå en bærekraftig balanse mellom ressurser, oppgaver, ambisjonsnivå og operativ evne i Forsvaret. Disse medlemmer mener vi i dag har et forsvar i god balanse, med evne til å ivareta dagens oppgaver og samtidig investere i moderne og fremtidsrettede kapasiteter.

Disse medlemmer vil vise til at den videre utviklingen av forsvarssektoren skal foregå på en helhetlig måte basert på et langsiktig perspektiv hvor den bærekraftige balansen ivaretas. Disse medlemmer vil videre vise til at for å kunne møte en verden i endring og i takt med aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer, må forsvarssektoren kontinuerlig fornyes og forbedres. Dette er etter disse medlemmers syn vesentlig for at forsvarssektoren fortsatt skal være et relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel for Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til sine merknader knyttet til de økonomiske planforutsetningene i innstillingens kapittel 1.6. Flertallet mener at det fortsatt er en ubalanse mellom Forsvarets pålagte oppgaver, struktur og økonomiske ressurser. Tilbakemeldinger fra sektoren, uavhengige observatører og sentrale forsk-ningsmiljøer, som Forsvarets forskningsinstitutt, tyder på dette. Riksrevisjonens undersøkelser av sektoren gjennom årlige Dokument nr. 1 og forvaltningsrevisjoner i inneværende langidsperiode, konkluderer i samme retning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at sentrale forhold knyttet til ubalansen verken adresseres eller avhjelpes i regjeringens forslag til ny langtidsplan.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sammensetningen av utenriks- og forsvarskomiteen denne stortingsperioden, der de tre opposisjonspartiene Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har flertall i komiteen, men ikke flertall i Stortinget. Disse medlemmer vil vise til at der disse tre partiene har flertall i denne innstillingen, mens Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti utgjør mindretallet, kan det gi et misvisende bilde av hva som er stortingsflertallets syn. Disse medlemmer vil understreke at komitémerknader der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti utgjør mindretall i denne innstillingen, må forstås som om at de gir uttrykk for stortingsflertallets syn.

Komiteen vil særlig peke på behovet for økonomisk bærekraft og langsiktig forutsigbarhet i langtidsplanleggingen, og legger til grunn som avgjørende at oppgaver, økonomiske ressurser og ambisjonsnivå er i samsvar med hverandre.

Komiteen viser til at regjeringen i gjennomføringen av langtidsplanen vil prioritere å:

• styrke Forsvarets evne til å utgjøre en krigsforebyggende terskel gjennom å videreutvikle Forsvarets samlede kapabiliteter og betrakte militære evner i et helhetlig perspektiv, både nasjonalt og i en alliert kontekst

• bidra i internasjonale operasjoner for å sikre internasjonal fred og stabilitet, fremme en FN-ledet verdensorden og bidra til NATOs samlede stabiliserende og krigsforebyggende evne og slagkraft

• videreutvikle forsvarssektorens evne til å bistå det sivile samfunnet i krisesituasjoner på en smidig og effektiv måte, ved å legge til rette for regelmessig øving med andre sektorer og etater, herunder tydeliggjøre rolle og ansvar

• styrke arbeidet med forebyggende sikkerhet og IKT-sikkerhet på tvers av samfunnssektorene

• adressere forsvarssektorens kompetanseutford-ringer gjennom en kompetansereform som skal videreutvikle sektorens evne til å tiltrekke, rekruttere, utvikle og anvende rett personell med rett kompetanse, og samtidig ivareta medarbeiderne

Forsvarets klart viktigste rolle er å forsvare Norge mot eksterne trusler og angrep, og militære oppgaver skal være dimensjonerende for Forsvarets kapasiteter og struktur. Komiteen vil videre vise til at gjennom evne til tilpasset og relevant respons i hele konfliktspekteret skal Forsvaret utgjøre en krigsforebyggende terskel som sikrer Norges sikkerhet og handlefrihet mot politisk, militært og andre former for press. Komiteen vil samtidig understreke at Forsvaret også yter verdifulle bidrag i andre krisesituasjoner, og besitter unike ressurser og kompetanse som kan supplere sivile myndigheters krisehåndtering ved behov. Komiteen anser at samhandling mellom sivile beredskapsetater, politi og Forsvaret skal gjøres så effektiv og sømløs som mulig. Komiteen imøteser i så henseende særlig resultatet av det pågående arbeidet med en revisjon av bistandsinstruksen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det er en statlig kjerneoppgave å verne landets og borgernes frihet og sikkerhet mot ytre trusler og risiko. Et moderne forsvar må ha egnede kapasiteter til å forebygge og takle ulike former for angrep mot vårt territorium, inklusive infrastruktur som er vital for at samfunnet skal fungere. Vårt forsvar må kunne håndtere både kriser og krigssituasjoner. I tillegg til primæroppgavene knyttet til forsvar av vårt eget land må Norge også ha kapasitet til bidra til internasjonale fredsoperasjoner som er hjemlet i folkeretten.

Dette medlem mener Norge skal forankre sin sikkerhet i den internasjonale folkeretten og FN. Som et lite land er vi best tjent med å tufte vårt forsvar på samarbeidet i den nordatlantiske forsvarsalliansen. NATO skal fortsatt være hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk.

Sikkerhetssituasjonen og militær teknologi er i stadig utvikling. Dette medlem mener Forsvarets kapasiteter i takt med dette må videreutvikles for å kunne møte skiftende utfordringer på en best mulig måte. Dette medlem vil også understreke at det langsiktige arbeidet for å utvikle og beholde høyt spesialisert kompetanse i Forsvaret er en stor utford-ring og vil vektlegge dette ved behandlingen av langtidsplanen for perioden 2013–2017.

Dette medlem vil påpeke at behandlingen av proposisjonen – og ikke minst svarene på de spørsmål som er stilt fra komiteens side – viser at det foreligger vesentlige usikkerheter knyttet til beslutningsgrunnlaget, herunder de økonomiske beregningene, for flere av de strukturelle endringene som regjeringen foreslår i langtidsplanen.

I den planperioden som ligger foran mener dette medlem at det er fornyelsen av Luftforsvaret, spesielt den kommende innfasingen av nye kampfly, som vil være den sentrale utfordringen. Siden kampflyanskaffelsen vil bli et ekstraordinært krevende investeringsprosjekt, støtter dette medlem prinsippet om midlertidige ekstrabevilgninger – ut over en videreføring av dagens forsvarsramme – slik at anskaffelsen av de nye kampflyene kan gjøres uten at det øvrige forsvaret blir skadelidende. Dette medlem støtter på denne bakgrunn regjeringens forslag til økonomiske rammer for den kommende planperioden.

Dette medlem støtter videre regjeringens ambisjon om å anskaffe 52 nye kampfly av typen F-35, det vil si 48 kampfly i tillegg til den allerede vedtatte anskaffelsen av fire treningsfly. Dette medlem erkjenner de usikkerheter som foreligger på kostnadssiden og legger til grunn de prinsipper regjeringen foreslår om beslutningsstrategi for kampflyanskaffelsen. Dette medlem vil i denne sammenheng understreke betydningen av at denne historisk store forsvarsinvesteringen ledsages av et omfattende industrisamarbeid mellom norsk og amerikansk industri.

Dette medlem vil støtte regjeringens forslag om at hovedbasen for de nye kampflyene legges til Ørland. Det bør i tillegg etableres en framskutt base for avkjæringsoppdrag (QRA) og tilpasset øving og trening i Nord-Norge. Dette medlem vil søke å finne en løsning hvor slik aktivitet i nord kan videreføres fra Bodø og viser til utdypende merknader andre steder i innstillingen om forutsetningene for dette.

Dette medlem finner ikke proposisjonens beslutningsgrunnlag tilstrekkelig til å støtte regjeringens forslag om nedleggelser av en rekke luftforsvarsfunksjoner på Rygge i Østfold. Dette medlem vil beholde Generalinspektøren i Luftforsvaret med stab, Luftoperativt inspektorat (LOI) og Luftforsvarets utdanningsinspektorat (LUI) på Rygge inntil en endelig avgjørelse om kampflybasestruktur og luftromskontroll er fattet, og vil understreke betydningen av å beholde den kompetanse som Luftforsvaret har ved forsvarsinstitusjonene på Rygge.

Dette medlem mener at forslaget om å nedlegge CRC Mågerø ikke er gitt en tilfredsstillende operativ begrunnelse og kan medføre økt sårbarhet knyttet til luftfartskontroll og fare for betydelig kompetansetap. Dette medlem går inn for å opprettholde dagens aktiviteter ved Luftforsvarets stasjon Mågerø, Luftkontrollskolen og Programmeringssenteret.

Dette medlem vil innen Heimevernets budsjettrammer gå inn for å styrke Heimevernets innsatsstyrker og foreta en klarere fordeling av oppgaver mellom dem og HVs øvrige styrker. Dette medlem viser til utfyllende merknader om dette og sider ved Sjø-Heimevernets kommandostruktur andre steder i innstillingen.

Dette medlem viser for øvrig til sine utdypende merknader om de forskjellige deler av Forsvarets nye langtidsplan der disse drøftes i innstillingens ulike kapitler.

2.1.1 Sikkerhetspolitiske rammer og utviklingstrek-k

Komiteen deler regjeringens syn på at sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta Norges suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet. I analyser og konklusjoner må det legges til grunn et sikkerhetsbegrep som omfatter statssikkerhet, samfunnssikkerhet og individuell sikkerhet, men sikkerhetspolitikkens hovedmål er å ivareta statssikkerheten og sikkerhetsbehov knyttet til statens eksistens, suverenitet og integritet i møtet med et bredt spekter av utfordringer og trusler – fra statlige og ikke-statlige aktører. Maktbruk eller trussel om maktbruk mot Norge skal ikke kunne gi avgjørende innflytelse på noen del av norsk politikk.

Komiteen viser til proposisjonens analyse av hvordan de overordnede sikkerhetspolitiske trender i det internasjonale systemet – der økonomisk, politisk og militær makt forskyves i retning Asia – kan få konsekvenser for Norge, norske nærområder, Europa og våre nærmeste allierte. De transatlantiske bånd er essensielle i NATO-samarbeidet. Norge må bidra til å opprettholde disse båndene og medvirke til alliansens troverdighet, relevans og effektivitet. NATOs nye strategiske konsept tilsier at alliansen skal rette mer oppmerksomhet mot sine nærområder enn på store «out-of-area» operasjoner fremover. Likevel må Norge være forberedt på flere forespørsler om å delta i internasjonale operasjoner med militære kapasiteter. Dette fordi Norge i dag står i en sterk økonomisk stilling sammenlignet med våre allierte, vi har utvist politisk vilje til å bidra, og fordi norsk militært personell løser sine oppdrag meget godt.

Komiteen viser til behandlingen av inneværende langtidsplan for Forsvaret (St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008)), der komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, satte som en forutsetning for norsk deltakelse i flernasjonale fredsstøttende operasjoner at «de er forankret i et klart og utvetydig FN-mandat eller annet anerkjent folkerettslig grunnlag, slik som selvforsvar eller invitasjon fra et lands lovlige myndigheter».

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener disse forutsetningene fortsatt må ligge til grunn. Flertallet vil understreke at Norge også må være forberedt på å løse flere oppgaver i vårt eget interesseområde uten alliert involvering. Dette vil typisk være mindre krise- og episodehåndtering.

Komiteen vil i denne sammenheng understreke viktigheten av NATOs tilstedeværelse i Norge, gjennom kapasiteter som AWACS og permanent struktur som Joint Warfare Centre i Stavanger. Komiteen merker seg at endringer i norsk ledelsesstruktur skal gi større samsvar og tettere samarbeid med NATOs fremtidige hovedkvarterstruktur, og støtter denne ambisjonen. Komiteen mener det også må prioriteres å få flere nordmenn inn i sentrale funksjoner i NATO. Felles erfaringer fra operasjoner, trening og øvelser innen en allianseramme er viktig for å bygge interoperabilitet og tillit. Komiteen vil peke på viktigheten av alliert øvelse og trening i Norge – også i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Naboskapet med Russland er en permanent og avgjørende faktor i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Komiteen vil understreke dagens konstruktive og gode samarbeid med Russland, men anser samtidig at et asymmetrisk naboskap i sin natur også inneholder utfordringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at naboskapet med Russland både er en mulighet og en utfordring. Det er en mulighet ut fra flere forhold men ikke minst fordi Norge og Russland har samarbeidet og hatt handel seg imellom i lang tid. Pomorhandel var i sin tid svært viktig og knyttet Norge og Russland sammen. For mange nordmenn ble det en nærmere binding mellom Norge og Russland under 2. verdenskrig, ikke minst i Nord-Norge. Dette er en historisk forbindelse som mange av den eldre generasjon både i Norge og i Russland husker og verdsetter.

Disse medlemmer ønsker heller ikke å underslå det faktum at vi samarbeider godt på mange områder: Barentssamarbeid, rednings- og beredskapssamarbeid og militært samarbeid for å nevne noen.

På motsatt side mener disse medlemmer at dagens Russland har klare utfordringer. Det russiske demokratiet har et vesentlig forbedringspotensial. Russland har en demografisk utfordring som vil påvirke nasjonen i lang tid fremover. Også russisk næringsliv kan være utfordrende da russiske selskaper kan oppfattes å ha en noe variabel næringslivs-etikk. Det finnes nok tilsvarende også i Norge, men disse medlemmer vil påpeke at norske selskaper i Russland har svært forskjellige erfaringer.

Disse medlemmer vil ellers vise til følgende merknad fra Innst. 236 S (2011–2012) Nordområdemeldingen:

«Samtidig erkjenner komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, at uforutsigbare rammevilkår for næringslivet, korrupsjon, manglende rettssikkerhet og manglende ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet er fundamentale utfordringer som det russiske samfunnet står overfor. Flertallet er av den oppfatning at Norges forhold til Russland både bilateralt og multilateralt må preges av forutsigbarhet og prinsippfasthet når det gjelder disse og andre utfordringer.»

Disse medlemmer vil derfor understreke at Russland er en viktig nasjon vi må forholde oss til, samtidig som vi må søke å ha et godt og forutsigbart forhold til landet. Det disse medlemmer vil advare mot er å være naive ovenfor vår store nabo i øst.

Disse medlemmer deler komitéflertallets bekymring når det gjelder dagens forsvarsstruktur.

Disse medlemmer vil i den anledning vise til Innst. 236 S (2011–2012), «Nordområdemeldingen», hvor Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti uttalte:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid at det er en stor ubalanse mellom materiell, personell, infrastruktur og øving i Forsvaret. For hæren innebærer dette som et minimum å besitte en komplett og troverdig brigadekapasitet, med evne til å løse oppdrag i hele konfliktspekteret. Flertallet viser til komiteens merknader om dette i Innst. S nr. 318 (2007–2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier.»

Komiteen viser til den nylig behandlede nordområdemeldingen, Meld. St. 7 (2011–2012), jf. Innst. 236 S (2011–2012).

Komiteen vil peke på at nordområdene er i rask utvikling. I løpet av et par tiår har Arktis, Polhavet og tilstøtende kystområder gått fra å være et sikkerhetspolitisk spenningsområde til å bli et reelt og potensielt energi- og ressurspolitisk kraftsentrum med mulige leder for betydelig sjøtransport. Nordområdepolitikken har, fra etableringen av Barentssamarbeidet i 1992, gjennom den første nordområdemeldingen fra regjeringen Bondevik II til regjeringen Stoltenberg IIs nordområdestrategi og nordområdemeldinger, utviklet seg til å bli Norges viktigste strategiske satsingsområde.

Både dagens og fremtidens utfordringer i nordområdene har betydning for hvordan Forsvaret bør utvikles og organiseres. De sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer i området vil kunne øke med økt oppmerksomhet og aktivitet, og oppgavene knyttet til Norges nærområder må tillegges stor vekt, også i lys av endringene i NATOs strategiske konsept fra 2010.

Komiteen viser til at Forsvaret utfører en lang rekke løpende oppdrag i nordområdene, knyttet til suverenitetshevdelse, overvåkning og etterretning, jurisdiksjonshåndhevelse, tilsyn, øvelser, trening og løpende operasjoner. Forsvaret løser, i tillegg til egne militære oppgaver, oppdrag på vegne av flere offentlige myndigheter. Sjøforsvarets og Kystvaktens fartøy og Luftforsvarets maritime patruljefly (MPA) er særlig viktige kapasiteter i norske interesseområder til havs.

Samtidig som Norges direkte sikkerhetspolitiske interesser forsvares gjennom NATO, mener komiteen at fred og stabilitet i vår del av verden best sikres gjennom et bredest mulig sikkerhetspolitisk samarbeid. FN som globalt samarbeidsforum, samt det europeiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet, er avgjørende for å sikre en fredelig utvikling i verden. Komiteen legger til grunn at Norge vil støtte opp om disse sikkerhetsinstitusjonene, og bidra til at beslutninger og initiativ fra institusjonene om nødvendig kan understøttes med militære ressurser.

I forbindelse med behandlingen av inneværende langtidsplan for Forsvaret (St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008)), stilte også Stortinget seg enstemmig bak regjeringens forutsetninger for norsk deltakelse i militære operasjoner. Forutsetningene er listet opp som mandat, regler for maktbruk, kommando og kontroll, styrkebeskyttelse og sanitet. Komiteen mener at disse forutsetningene fortsatt har gyldighet, og bør ligge til grunn for fremtidig norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 15 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 306 (2008–2009), understreket videre Stortinget enstemmig at det er «en sentral norsk sikkerhetspolitisk interesse å opprettholde det transatlantiske fellesskapet gjennom NATO. I tillegg til det tradisjonelle kollektive forsvar av medlemsstatenes territorium ser komiteen også at norsk sikkerhet ivaretas ved å bidra til stabilitet utenfor det euroatlantiske området sammen med våre allierte».

Komiteen understreker viktigheten av å dimensjonere og trene Forsvaret til å kunne delta i utenlandsoperasjoner på kort varsel. Det nåværende bidraget i Afghanistan blir etter planen redusert fra høsten 2012. Operasjonen i Libya viser at en forespørsel om deltakelse i militæroperasjoner kan komme svært raskt.

Komiteen viser videre til omtalen av prioriteringer av deltakelse i operasjoner i Innst. S. nr. 316 (2007–2008). Stortinget stilte seg enstemmig bak følgende:

«Komiteen anser, som Regjeringen, at en rekke hensyn tilsier at norsk nærvær med militære avdelinger bør fokuseres mot et mindre antall operasjonsområder. Dette gir størst operativ effekt av knappe ressurser. Planlagte og pågående operasjoner forplikter etter komiteens oppfatning en stor del av Forsvaret. Når det skal tas hensyn til forsvarlig forvaltning av personell, må det derfor også legges opp til en forsvarlig hensiktsmessig rotasjonssyklus, som også tar hensyn til presset på Forsvarets personell.»

Komiteen slutter seg til dette også for kommende langtidsplanperiode.

Komiteen vil vise til at Forsvaret siden 2001 er utviklet til et innsatsforsvar, som med høy reaksjonsevne skal være i stand til å løse oppgaver både hjemme og ute.

2.1.2 Samfunnsmessige utviklingstrekk

Forsvaret utgjør en av statens bærende institusjoner og fungerer i tett gjensidig samspill med samfunnet for øvrig. Utviklingstrekk og trender som treffer det sivile samfunn vil også påvirke forsvarssektoren og omvendt. Komiteen ser at hvordan Forsvaret klarer å forholde seg til økonomiske, teknologiske og andre samfunnsmessige utviklingstrekk er avgjørende både for å skape en reell og effektiv forsvarsevne og for Forsvarets relevans og rolle i samfunnet og i møtet med den enkelte borger.

Komiteen bemerker det som meget positivt at Forsvaret nå i sterkere grad vektlegger åpenhet, og er flinkere til å fortelle om virksomheten. Det er et viktig bidrag til å binde Forsvaret og det sivile samfunnet sammen. I et samfunn i dyp fred som det norske, kan det være vanskelig å skape forståelse for behovet for et sterkt forsvar.

Behovet for økt samhandling mellom sivil og militær sektor om alt fra utdanning til informasjon er stort, og proposisjonen omtaler flere utviklingstrekk som underbygger dette.

Komiteen viser til proposisjonens omtale av at Norge «målt i forsvarsutgifter pr. innbygger ligger blant de høyeste i Europa». Likevel vil komiteen understreke at det avgjørende er om vi finansierer den forsvarsstrukturen vi har, og at den operative evnen samsvarer med de mål vi setter for Forsvaret.

Når det gjelder de teknologiske utviklingstrekkene, vil komiteen særlig trekke frem følgende forhold i proposisjonen:

• Nettverksbasert forsvar (NbF) blir stadig viktigere for den operative evnen. Samtidig øker det også sårbarheten å knytte enheter og avdelinger sammen i nettverk ved å bruke informasjonsteknologi. Særlig er den stadig voksende problematikken rundt cyberangrep en utfordring.

• Proposisjonen omtaler at det går en «grense for hvor lavt antall enheter kan settes før kapasiteten mister sin relevans».

Komiteen deler denne vurderingen. Samtidig er det viktig å utvide perspektivet til å ikke bare omhandle telling av enheter, men i like sterk grad vurdere hvilken operativ evne hver enhet har, alene og i samvirke med mindre enheter og avdelinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil videre bemerke at prisveksten for militært materiell skiller seg fra den ordinære prisveksten. Flertallet vil peke på at det både gjennom høringer og møter er fremholdt for komiteen at det er omstridt hvorvidt denne sektorspesifikke prisveksten faktisk kompenseres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også vise til at prisveksten for militært materiell skiller seg fra den ordinære prisveksten, og er derfor tilfreds med at forsvarssektoren i mange år har fått en sektorspesifikk kompensasjon som har ligget over det en ren KPI-basert kompensasjon ville gitt.

Komiteen viser til proposisjonens redegjørelse for hvilke implikasjoner regjeringen anser at summen av samfunnsmessige utviklingstrekk vil ha for den fremtidige anvendelsen og utformingen av Forsvaret, og anser at redegjørelsen på en god måte oppsummerer viktige premisser og føringer for Forsvarets utvikling og innretning.

2.1.3 Forsvarspolitiske rammer og retnings-linjer

Komiteen er enig med regjeringens omtale av Forsvarets oppgaver, som er å:

• 1. Utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet

• 2. Forsvare Norge og allierte mot alvorlige trusler, anslag og angrep, innenfor rammen av NATOs kollektive forsvar

• 3. Avverge og håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser med nasjonale ressurser, herunder legge til rette for alliert engasjement om nødvendig

• 4. Sikre et nasjonalt beslutningsgrunnlag gjennom tidsmessig overvåkning og etterretning

• 5. Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter

• 6. Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder

• 7. Delta i flernasjonal krisehåndtering, herunder fredsstøttende operasjoner

• 8. Bidra til internasjonalt samarbeid på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området

• 9. Bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver

Proposisjonen omtaler i kapitlet områdene totalforsvar, beredskap, øving, trening. Komiteen vil understreke viktigheten av å trekke på samfunnets samlede ressurser. Norge er et lite land med utford-rende geografi og begrensede ressurser. Det er lite hensiktsmessig å bygge opp parallelle, ressurskonkurrerende strukturer for å ivareta oppgaver som bedre kan løses i fellesskap og med sambruk av kapasiteter.

Komiteen imøteser resultatet av det pågående arbeidet fra utvalget som skal gjennomgå oppgavefordeling, samordning og samarbeidsformer mellom Heimevernet, Sivilforsvaret og politireserven. Utvalgsarbeidet er et viktig signal om tettere samarbeid mellom etatene. Det samme gjelder for den varslede stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet og Forsvarets kapasiteter til støtte for sivilt samfunn.

Komiteen er opptatt av at alle etater og myndighetsorganisasjoner skal bidra på en best mulig måte for å sikre innbyggere og eiendom dersom en katastrofe eller andre situasjoner skulle kreve det. Komiteen er opptatt av at skillet mellom militære og sivile oppgaver ikke blir visket ut i prinsipiell forstand. Komiteen mener det er naturlig at Forsvaret avgir ressurser til det sivile samfunn der det er nødvendig. Komiteen vil understreke at de sivile kapasitetene i de ulike etater innenfor forebygging og innsats må være dimensjonert slik at de fyller de behov man anser nødvendige. Komiteen vil understreke at Forsvarets kapasiteter og kapabiliteter først og fremst er tiltenkt militære operasjoner, dette gjelder også HV, og at sivile behov ikke må være premissgivende for Forsvarets innretning.

Komiteen støtter også sterkere prioritering av forsvarssektoren i det digitale rom, og viser til sine merknader om dette nedenfor.

De senere årene har flernasjonalt kapabilitetssamarbeid fått mer oppmerksomhet. Dette skyldes både ønsket om bedre operative løsninger og behovet for større økonomisk bærekraft. Komiteen støtter både NATOs «Smart Defence»-konsept og EUs fokus på «Pooling and sharing». Det nordiske forsvarssamarbeid videreutvikles, og er et supplement til de nordiske landenes primære alliansetilknytninger.

Komiteen viser til at det nordiske forsvarssamarbeidet i dag primært organiseres gjennom NORDEFCO-strukturen, hvor en gradvis og praktisk rettet utvidelse og styrking av samarbeidet, forankret i nasjonale strukturer, ligger til grunn. Komiteen støtter en slik tilnærming, og vil understreke viktigheten av koordinerte materiellanskaffelser, systemlikhet og interoperabilitet for å kunne hente ut større operative og økonomiske effekter av samarbeidet på sikt. Dette perspektivet må tillegges betydelig vekt også ved nasjonale materiellanskaffelser.

Komiteen har også merket seg verdien av flernasjonalt samarbeid knyttet til kampfly. Det europeiske samarbeidet mellom stater som flyr F-16 (EPAF) er ansett som meget vellykket, og komiteen legger til grunn at Norge bidrar til at et tilsvarende samarbeid utvikles mellom stater som vil fly F-35. Gitt F-35 programmets innretning, ikke minst knyttet til vedlikehold og oppgraderinger, er flernasjonalt samarbeid en forutsetning for suksess.

I en nordisk kontekst er den omfattende samtreningen mellom Finland, Sverige og Norge, gjennom utviklingen av Cross Border Training-konseptet, et verdifullt operativt tilskudd til landenes luftforsvar gjennom nordisk samarbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at dette i stor grad i dag gjennomføres fra Bodø.

2.2 Struktur, organisasjon og operativ evne

2.2.1 Personell og kompetanse

Komiteen deler vurderingen av at evnen til å tiltrekke, rekruttere, utvikle, anvende og beholde rett personell med rett kompetanse utgjør en av forsvarssektorens viktigste utfordringer. Komiteen er tilfreds med at regjeringen nå signaliserer at problemstillinger knyttet til personell og kompetanse skal prioriteres høyt i kommende langtidsperiode. Komiteen anser det som avgjørende for Forsvarets og sektorens videre utvikling at man lykkes med å tiltrekke seg og beholde kompetent personell. Ettersom både Forsvaret og samfunnet for øvrig har gjennomgått omfattende endringer, er det samtidig svært viktig at sektorens helhetlige personell- og kompetansestruktur utvikles i tråd med og tilpasses endrede forutsetninger og behov.

Komiteen ser at omstillingen av Forsvaret gjennom de siste tiår har medført en serie omfattende endringer for de ansatte, uten at personell- og kompetanseområdet som helhet har vært en integrert del av omstillingen til et innsatsforsvar, og bare i begrenset grad vært gjenstand for helhetlig og systematisk analyse og reform.

Komiteen ser hvordan endrede demografiske og samfunnsmessige utviklingstrekk påvirker og vil påvirke Forsvarets mulighet til å rekruttere og beholde høykompetent og motivert personell. Nye tider stiller nye krav til Forsvaret og sektoren som arbeidsgiver. Dette er en utvikling komiteen forutsetter at man er bevisst. Arbeidsmarkedet er i stadig større grad mobilt, og til dels internasjonalisert. Kvinners arbeidsdeltagelse i samfunnet er vesentlig høyere, og karrierevalg må fattes med hensyn til et samlet behov i familien. Komiteen ser hvordan enkelte særtrekk ved Forsvaret, som deltagelse i internasjonale operasjoner, innebærer et betydelig press på familien for mange forsvarsansatte og har med bekymring merket seg en viss overhyppighet av samlivsbrudd i denne gruppen sammenlignet med befolkningen utenfor sektoren. Komiteen forutsetter at dette er en problemstilling som adresseres med stort alvor i det videre arbeidet med Forsvarets personellpolitikk.

Komiteen merker seg at det i dagens arbeidsmarked er stor konkurranse om arbeidskraft, og at en rekke kategorier av kompetanse i Forsvaret er svært ettertraktet i det sivile arbeidsmarkedet. Forsvaret må derfor ta nødvendige grep for å tiltrekke seg personell som ønsker å utvikle militær kompetanse. Komiteen merker seg videre at dette spesielt gjelder teknisk kompetanse, noe som utgjør en særlig utfordring i Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Forsvarets logistikkorganisasjon. Komiteen har mottatt en rekke signaler som tyder på at manglende evne til å beholde personell med spesifikk teknisk kompetanse går ut over operativ evne og aktivitet, eller medfører uakseptabelt arbeidspress på allerede pressede fagmiljøer. Komiteen er videre bevisst ufordringene knyttet til å rekruttere og beholde personell med merkantil kompetanse til å forvalte Forsvarets omfattende investeringsportefølje.

Komiteen viser til at hovedmålsettingen for forsvarssektorens personellpolitikk er å styrke arbeidet med å rekruttere, beholde og videreutvikle både militære og sivile medarbeidere med høy motivasjon og riktig kompetanse, tilpasset Forsvarets behov og oppgaver, og at målsettingene som ble formulert i St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008), i hovedsak ligger fast, men skal videreutvikles på sentrale områder. Komiteen viser videre til at regjeringen skisserer seks hovedprioriteringer for personell- og kompetanseområdet i langtidsplanen, og komiteen sier seg enig i retning og intensjon i disse prioriteringene. Komiteen ser at sektoren må sikre et kompetansemangfold som ivaretar behov for kontinuitet, kvalitet og fleksibilitet, bredde- og spisskompetanse, og at dette krever bredere rekruttering og muligheten for mer fleksible karriereløp enn i dag. Det må legges til rette for større mulighet for samhandling med samfunnet for øvrig i arbeidet med personell- og kompetansespørsmål i sektoren. Økt mulighet for karriereveksling, med sivilt meritterende utdanning og kurs, er et bidrag til dette.

Komiteen anser prinsipielt at arbeidet med personell- og kompetansespørsmål burde vært behandlet som en del av langtidsplanarbeidet, og imøteser med betydelig forventning en operasjonalisering og konkretisering av de overordnede prioriteringene på feltet som er skissert i proposisjonen i forbindelse med den stortingsmeldingen om personell og kompetanse som regjeringen har meldt at den vil legge frem ved årsskiftet 2012/2013. Stortingsmeldingen vil utgjøre en viktig første milepæl for dette arbeidet. Komiteen merker seg at arbeidet med personell- og kompetansespørsmål nå er organisert som en programfunksjon under departementet, og forutsetter at dette bidrar til at arbeidet gjennomføres effektivt og med vekt på helhetlige og fremtidsrettede løsninger. Komiteen anser at reformen av personell- og kompetansefeltet vil kreve et omfattende sett med konkrete tiltak av ulik art med varierende tidsperspektiv på både iverksettelse og effekt, og det er derfor viktig med en strategisk tilnærming til arbeidet. En tidsplan for konkrete beslutninger og gjennomføring av tiltak må presenteres så snart det er mulig. Komiteen forventer å bli holdt løpende oppdatert om tidsplan og fremdrift på egnet vis.

I det omfattende reformarbeidet som nå er påbegynt, vil komiteen særlig peke på viktigheten av dialog og samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, for å sikre nødvendig forankring for beslutninger og gjennomføring.

Komiteen finner det påkrevet at arbeidet med personell- og kompetansereformen inneholder en helhetlig gjennomgang av dagens befalsordning – inkludert forhold knyttet til utdanning, ansettelse, gradssystem, disponering og lønn – for å sikre at befalsordningen er tilpasset Forsvarets og medarbeidernes behov og samfunnet for øvrig. Komiteen ber om at dette arbeidet prioriteres.

Komiteen anser det også som nødvendig å revurdere dagens ordning for grenaderer. Erfaring tilsier at Forsvarets grenaderkorps i dag har for kort ståtid og høy turnover. Formelle og strukturelle årsaker til dette, med opphav i dagens ordning, må identifiseres og avhjelpes.

Komiteen viser til redegjørelsen for bakgrunnen for og erfaringene med avdelingsbefalsordningen. Komiteen merker seg særlig de utfordringene dagens ordning og praktiseringen av den medfører. Komiteen ser at avgang, kort ståtid og lav gjennomsnittsalder kan bety at man i dag ikke møter Forsvarets behov for spesialisert kompetanse. Aldersgrensen i dagens ordning på 35 år kan føre til at Forsvaret i utgangspunktet mister høykompetent og spesialiserte ansatte tidlig og har i tillegg bidratt til at mange i realiteten slutter langt tidligere, for å gjennomføre et karrierebytte på et tidligere og mer egnet tidspunkt. Forsvaret mister altså svært mye kompetent personell. Komiteen forutsetter derfor at aldersgrensen tas opp til vurdering ved gjennomgangen av befalsordningen. Komiteen vil understreke behovet for et helhetlig opplegg for utdanning, annen kompetanseheving, lønnsforhold og bonusanvendelse som samlet sikrer at avdelingsbefalet er kvalifisert for annen karriere etter endt tilsettingsforhold. Komiteen viser til at regjeringen ønsker å videreføre yrkestilsetting av avdelingsbefal etter Forsvarets behov med mindre justeringer av seleksjonssystemet og tidspunktet for yrkestilsetting, og at Forsvaret skal legge til rette for en mer fleksibel bruk av tidsbegrensninger i stilling for å redusere unødvendig rotasjon i funksjoner der det er stort behov for kontinuitet.

Komiteen legger til grunn at lønnsdannelse i sektoren skjer i dialog med arbeidstakerorganisasjonene og gjennom Hovedtariffavtalen i Staten, men merker seg at regjeringen mener at systemet for avlønning i for stor grad har belønnet vertikal kar-riere og utvikling av breddekompetanse, mens horisontale karriereløp og økt ståtid ikke har tilstrekkelige incentiver. Komiteen forutsetter at lønnssystemene skal bygge oppunder de personalpolitiske målsettinger knyttet til ståtid, kontinuitet og muligheter for reell horisontal karriere.

Komiteen er videre kjent med den pågående diskusjonen knyttet til en mulig omlegging av dagens ordning i retning av et spesialistsystem i tråd med det som er standard i NATO, hvor grader fordeles langs en skala fra 1 til 9 innenfor kategoriene OF og OR, og registrerer med interesse de pågående prøveprosjektene knyttet til en slik spesialistordning som pågår i deler av Forsvaret. Komiteen merker seg også med interesse mulige norske løsninger som er skissert av befalsorganisasjonene. Komiteen forutsetter at det i det kommende arbeidet med personell- og kompetansereform og helhetlig gjennomgang av befalsordningen blir grundig vurdert hvorvidt et slikt system også bør innføres i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ber om en snarlig prinsippbeslutning knyttet til spørsmålet om innføring av en befalsstruktur for henholdsvis generalister og spesialister i tråd med NATO-standarder. Flertallet ser klare fordeler ved at befalsordningen er NATO-tilpasset, ikke minst for å sikre best mulig grunnlag for internasjonalt samvirke og kosteffektiv drift, et hovedmoment i konseptet «Smart Defense». Forsvarets behov for både generalist- og spesialistkompetanse bør reflekteres i befalsordningen. Flertallet ber om at dette arbeidet prioriteres tidlig i perioden, og viser i den forbindelse særlig til det brev av 18. mai 2012, som komiteens medlemmer mottok fra offiserer og spe-sialister i Hæren og Sjøforsvaret om behovet for å få rask avklaring i dette spørsmålet.

Komiteens medlemmer fra Høyre imøteser en helhetlig gjennomgang av befalsordningen og viser i den forbindelse til at disse medlemmer foreslo dette allerede i 2010 gjennom Dokument 8:162 S (2009–2010), jf. Innst. 80 S (2010–2011), uten da å få regjeringens tilslutning.

Komiteen anser at reservebefal og ‑mannskaper innehar verdifull militær og sivil kompetanse og utgjør en viktig ressurs for beredskap, styrking av de stående avdelingene ved krisehåndtering over tid, og for utholdenhet i bidrag til operasjoner. Komiteen anerkjenner at Forsvaret har behov for større utholdenhet og en dypere styrkebrønn enn i dag, og støtter derfor innføringen av en løsning med en systematisert reserve av nylig utdannet personell som er dedikert til avdelinger og fartøy. Komiteen ber om å bli nærmere informert om utviklingen og innføringen av denne ordningen på egnet vis.

Komiteen anser verneplikten som et fundament i Forsvaret, og er enig i at praktiseringen av verneplikten gjennom førstegangstjenesten må bidra til å sikre Forsvarets legitimitet og forankring i samfunnet gjennom en bred rekruttering til Forsvaret som gjenspeiler befolkningen. Komiteen er kjent med at verneplikten har bred oppslutning i befolkningen og ser at soldater inne til førstegangstjeneste utfører viktige fredstidsoppgaver for Forsvaret. Komiteen ser også at førstegangstjenesten løpende må videreutvikles og tilpasses Forsvarets behov, og at vernepliktsmodellen må ta høyde for økt krav til kvalitet, større kompleksitet, gjenbruk av mannskaper og kostnadseffektivitet. Komiteen støtter derfor at det åpnes for en større grad av differensiering av førstegangstjenesten i Hæren.

Komiteen er opptatt av at vernepliktige mannskaper som gjennomfører førstegangstjeneste sikres en tilstrekkelig meningsfylt tjeneste og en reell militær grunnutdannelse med øvelse og trening. Komiteen forventer at arbeidet med statusheving, kompetansebygging og en sivilt meritterende førstegangstjeneste styrkes og gjennomføres systematisk i tråd med anbefalingene fra arbeidsgruppen for statusheving som ble levert i 2009.

Komiteen vil anmode om at det i arbeidet med den nevnte stortingsmeldingen foretas en gjennomgang av dagens befalsordning, der man også ser på ulike modeller for en helhetlig befalsordning tilpasset dagens innsatsforsvar. I meldingen må også Forsvarets behov for vervet og sivilt personell og deres karriere- og ansettelsesvilkår vurderes inn i dette.

Komiteen er videre enig i at Forsvaret skal legge til rette for å øke antallet sivile og militære lærlinger, og at det skal vurderes ordninger og tiltak som gjør Forsvaret bedre i stand til å ivareta og utvikle den kompetansen som lærlingene representerer. Videre engasjement av lærlinger er etter komiteens oppfatning en nyttig kilde til rekruttering av teknisk kompetanse der Forsvaret har behov for dette.

Komiteen merker seg redegjørelsen for hvordan dagens vernepliktsordning bare delvis oppfyller sin funksjon med å forankre og legitimere Forsvaret i folket og sikre Forsvarets muligheter til å rekruttere blant de best egnede i samfunnet, så lenge plikten kun omfatter den mannlige delen av befolkningen, og at den kjønnsbaserte verneplikten ikke reflekterer det faktiske behovet for arbeidskraft og kompetanse i dagens forsvar. Komiteen støtter at en kjønns-nøyt-ral verneplikt vurderes, basert blant annet på erfaringene som nå høstes i forbindelse med sesjonsplikt for kvinner, men viser samtidig til at oppfølgingen av en slik evaluering, som ifølge departementets svar på komiteens skriftlige spørsmål skal ferdigstilles våren 2014, ikke må trekke for langt ut i tid. Tillitsmannsordningen (TMO) understreket dette sterkt i åpen høring med komiteen.

Komiteen understreker at innføring av kjønnsnøytral verneplikt først og fremst er et politisk spørsmål, og at regjeringen må komme tilbake med en vurdering av å innføre kjønnsnøytral verneplikt i forbindelse med den bebudede kompetansemeldingen.

Komiteen vil gi sin anerkjennelse til veteraner som har gitt store bidrag i tjeneste for Norge i ulike utenlandsoperasjoner i flere tiår. Over 100 000 nors-ke soldater har tjenestegjort utenlands siden 1947. Komiteen deler synet på Forsvarets veteraner som en viktig ressurs for det norske samfunnet og som viktige bidragsytere i arbeidsliv og lokalsamfunn.

Samfunnet har et klart ansvar for å ivareta personellet og deres nærmeste når Forsvaret deltar i internasjonale operasjoner. Komiteen understreker at dette ansvaret forutsetter felles forpliktelser og samarbeid på tvers av departementer og sektorer – før, under og etter tjeneste. Et samlet storting har gjennom flere år økt oppmerksomheten rundt veteranspørsmål, og det er iverksatt et bredt spekter av tiltak, ikke minst med bakgrunn i St.meld. nr. 34 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 298 (2008–2009,) og den påfølgende handlingsplanen «I tjeneste for Norge», regjeringens handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter utenlandstjeneste, som ble lansert i mai 2011. Komiteen har merket seg gjennomføringsplanen for tiltakene i handlingsplanen og merker seg at 27 av de 126 tiltakene har status som «implementert». Komiteen forutsetter at de resterende tiltakene gjennomføres så raskt som mulig, og forventer å bli holdt orientert om fremdriften i gjennomføringen i de årlige budsjettproposisjonene fremover.

Komiteen merker seg at Forsvaret har opprettet en prosjektorganisasjon, Forsvarets veterantjeneste, som skal legge grunnlaget for et effektivt apparat som ivaretar veteraner i tjeneste og veteraner som har avsluttet sitt arbeidstakerforhold i Forsvaret gjennom å bidra til at veteraner som søker hjelp skal kunne henvende seg til ett punkt som så veileder videre etter behov.

Komiteen støtter det overordnede prinsippet at veteraner som har behov for oppfølging skal følges opp av samfunnets ordinære helse- og omsorgstjenester og sosialfunksjoner, men understreker at dette stiller svært høye krav til disse tjenestenes fleksibilitet, rådgivning og veiledning og ikke minst kompetanseoppbygging. Erfaring tilsier at dette i for stor grad mangler i dag. Komiteen er kjent med at det i veterankretser er særlig stor frustrasjon med mang-lende kompetanse, tungrodd byråkrati og lange saksbehandlingstider hos Nav og Statens Pensjonskasse. Komiteen forventer at dette avhjelpes. Komiteen understreker også behovet for ny forskning på veteraners levekår og systematisk kartlegging av fysiske og psykiske skader som kan bidra til å planlegge og møte veteranens behov for samfunnets hjelpetjenester.

Komiteen støtter proposisjonens forslag om å vurdere at kompetanse fra utenlandsoperasjoner skal kunne gi formelle kvalifikasjoner. Komiteen viser til «Pilotprosjekt Østerdalen» som viktig i arbeidet for veteraner. Samtidig er det svært viktig å etablere gode tilbud for veteraner også i de store byene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil gi regjeringen ros for gjennom flere år å ha arbeidet for å styrke anerkjennelsen og oppfølgingen av Forsvarets veteraner. Regjeringen har, med Stortingets fulle støtte, lagt ned en betydelig innsats, som samlet har hatt stor politisk, symbolsk og praktisk effekt.

Flertallet ser likevel et klart behov for ytterligere forbedringer på området. Ikke minst gjelder dette regelverket for, og praktiseringen av, de økonomiske kompensasjonsordningene for skadde veteraner.

Flertallet viser i den forbindelse til sine tidligere respektive forslag og merknader når disse spørsmålene har vært til behandling i Stortinget. Flertallet vil påpeke at arbeidet for å styrke veteranenes stilling fortsatt svekkes av at dagens mengde av grunnlag og ordninger for erstatning til skadde veteraner oppleves som uoversiktlig og uryddig, og fortsatt ikke legger et prinsipp om lik erstatning for lik skade til grunn. Flertallet ser videre at det er et sterkt behov for å samle og forenkle dagens erstatningsordninger, og vil også be om at det utredes å innføre en enhetlig og tjenestebasert kompensasjonsordning, i form av en modernisert «krigspensjon» eller tilsvarende, som et tillegg eller helhetlig alternativ til dagens ordninger.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Det nedsettes et bredt sammensatt offentlig utvalg som skal vurdere et helhetlig tjenestebasert tillegg eller alternativ til dagens erstatningsbaserte kompensasjonsordninger for skadede veteraner, i form av en modernisert krigspensjon eller tilsvarende.»

Det er ytterligere behov for å konkretisere og tidfeste implementeringen av en rekke av de tiltakene som er skissert i regjeringens handlingsplan. Flertallet ber om en rask ferdigstillelse av levekårsundersøkelsen for veteraner, som er en forutsetning for en effektiv og empirisk basert implementering av nødvendige tiltak og endringer.

Selv om intensjonene i «Pilotprosjekt Østerdalen» er meget gode, bør det, etter flertallets oppfatning, vurderes å samle og sentralisere kompetansen knyttet til veteraners økonomiske og juridiske rettigheter i forvaltningen, f.eks. gjennom en modell i tråd med det tidligere Krigsinvalidekontoret i Rikstrygdeverket. Dette ville kunne sikre implementering av «en dør inn»-prinsippet også innen sivil forvaltning, og bidra til samling og styrking av kompetanse og enhetlig praksis på området.

2.2.2 Luftforsvaret

Komiteen viser til sine innledende merknader i denne innstillingen og merker seg at Luftforsvarets videre utvikling, ikke minst i lys av anskaffelsen av F-35 kampfly, utgjør hoveddelen av den foreliggende proposisjonen.

Komiteen vet at kontroll i luftrommet er en forutsetning for at land-, luft- og sjøstyrker kan løse sine oppdrag, og at Luftforsvaret, i tillegg til å utgjøre en sentral komponent i et krigsforebyggende terskelforsvar, kontinuerlig bidrar i overvåkning, suverenitetsutøvelse og myndighetsutøvelse, blant annet gjennom luftovervåkning og kontroll, kampflyberedskap, maritime overvåkningsfly og helikoptre til støtte for Kystvakten og Marinen.

Komiteen anser at Luftforsvarets fleksibilitet, reaksjonsevne og mobilitet knyttet til rask innsetting av ressurser der hvor behov måtte oppstå, både nasjonalt og internasjonalt, er en av Luftforsvarets særskilte styrker. Forsvarsgrenens operative struktur inkluderer mobil logistikk og beskyttelse, som raskt kan flytte til baser nær innsatsområdet. Luftforsvaret har evne til overvåkning, informasjonsinnhenting, luftkontroll, suverenitetshevdelse, engasjering av mål i luften, på land, på og under sjøoverflaten, og transport av personell og materiell, og utgjør en forutsetning for og tilleggsverdi til fellesoperasjoner og god utnyttelse av kapasiteter fra de andre forsvarsgrenene.

Komiteen vil anerkjenne den betydelige innsats Luftforsvaret har lagt ned i bidrag til utenlandsoperasjoner og det høye nivå som er utvist ved gjennomføringen av operasjonene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter en videreføring av Luftforsvarets driftsansvar for redningshelikopt-rene på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet, og støtter også operasjoner innen ressurs- og miljøoppsyn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forholder seg til at Luftforsvaret pr. i dag har ansvaret for redningshelikoptrene på Fastlands-Norge. På Svalbard utføres tjenesten av et sivilt selskap, Airlift AS. Dette selskapet har også i perioder hatt beredskap på fastlandet, etter avtale med JD, slik at 330-skvadronen har hatt anledning til å trene og utføre andre typer viktige oppdrag.

Disse medlemmer ønsker å understreke at Fremskrittspartiet i fremtiden ønsker å se på muligheten for å la sivile selskaper utføre deler av den tjenesten luftforsvaret ved 330-skvadronen utfører. Forutsetningen er i så fall at dette skjer etter gitte redningsfaglige kriterier og innenfor gjeldende luftfartsregelverk. Det foregår jevnlig debatter om hvem som bør utføre slike tjenester, og disse medlemmer er åpne for at det også kan komme endringer her i landet på sikt.

Kampflyanskaffelsen

Komiteen deler vurderingen av at kampflyanskaffelsen utgjør kommende langtidsperiodes største og viktigste enkeltsak. Gjennomføringen og virkningene av kampflyanskaffelsen vil avgjøre Forsvarets retning og utvikling også langt utover kommende periode. Det er derfor av avgjørende betydning at anskaffelsen vedtas og gjennomføres på en forutsigbar, gjennomsiktig og kostnadseffektiv måte. Komiteen er enig i at kampflybeslutningen i høy grad vil definere Norges forsvarsambisjon, og at lokaliseringsbeslutningen setter retningen for hele Luftforsvarets lokalisering og organisering.

Komiteen ser positivt på at regjeringen signaliserer at den ønsker bred og tverrpolitisk forankring av det neste tiårets største forsvarsanskaffelse.

Komiteen anser kampfly som en grunnleggende kapasitet i Norges forsvarsstruktur, en forutsetning for å opprettholde Forsvarets evne til å reagere hurtig over store avstander og for å håndheve norsk suverenitet i luftrommet, i fred, krise og krig. Et moderne kampflyvåpen er en helt nødvendig del av en krigsforebyggende terskel. Komiteen merker seg redegjørelsen for F-35s operative kapabiliteter og fellesoperative evner, med allværskapasitet, unike sensorer og avanserte våpen, kombinert med avansert kommunikasjonsteknologi, som skal utgjøre et nav i fremtidige nettverksbaserte fellesoperasjoner. Komiteen vil understreke at nettopp oppfyllelsen av nåværende og fremtidige operative og tekniske krav var hovedårsaken til at Stortinget gav sin tilslutning til å starte prosessen med å anskaffe F-35. Komiteen anser realisering av flyets betydelige operative kapabiliteter, som ligger til grunn for det norske valget, som en klar forutsetning for endelig anskaffelse.

Komiteen viser til Stortingets tidligere behandling av ambisjon for kampflyvåpenet og de tidligere fasene av anskaffelsen gjennom Innst. S. nr. 318 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008), Innst. S. nr. 299 (2008–2009), jf. St.prp. nr. 36 (2008–2009) og Innst. S. nr. 441 (2010–2011), jf. St.prp. nr. 100 S (2010–2011). Stortinget har gjennom vedtak som er fattet ved behandlingen av disse sakene gitt sin tilslutning til at F-35 erstatter F-16 som Luftforsvarets primære kampsystem og at det anskaffes fire treningsfly. Disse beslutningene, og forutsetningene for dem, ligger til grunn for den videre prosessen.

Komiteen merker seg at regjeringen legger til grunn den forsvarsambisjonen som er trukket opp i St.prp. nr. 48 (2007–2008) også for den kommende langtidsplanen. Komiteen er kjent med at dette inkluderer et ambisjonsnivå hvor det forutsettes at Norge skal ha evne til å kunne stille en kontinuerlig kampflyberedskap. Denne beredskapen skal kunne økes for å ivareta kontinuerlig luftpatruljering over et gitt område. Ut fra dette ambisjonsnivået er det utledet et antall kampfly og mannskaper som gir evne til beredskap med forskjellig omfang, reaksjonstid og varighet, og med et krav om samtidighet mellom aktivitetene. Disse er:

• NATO Quick Reaction Alert (QRA)

• Høy luftmilitær beredskap (HLB)

• Kontinuerlig luftpatrulje (CAP)

• Multirolle kampfly av skvadronstørrelse i henhold til NATOs styrkemål

Dette utgjør i sum grunnlaget for den totale dimensjoneringen av kampflyvåpenet.

Komiteen viser til at totalbehovet for antall F-35 i St.prp. nr. 36 (2008–2009) ble vurdert til å være inntil 56 fly, men at et justert operasjonsmønster, økt bruk av simulatortrening og en nasjonal logistikkløsning som, sammen med en utstrakt bruk av flernasjonalt samarbeid, kosteffektivt skal ivareta Norges behov, har resultert i en oppdatert antallsvurdering som viser et behov for 48 operative fly pluss fire fly for treningsformål. Komiteen merker seg at regjeringen derfor har en ambisjon om å anskaffe 48 kampfly i tillegg til den allerede vedtatte anskaffelsen av fire treningsfly, det vil si til sammen 52 kampfly. Komiteen gir sin tilslutning til en ambisjon for anskaffelse av til sammen 52 kampfly.

Komiteen viser til Forsvarssjefens uttalelse om ambisjonsnivået i Vedlegg 1 til proposisjonen:

«Gjeldende ambisjonsnivå fordrer totalt 52 nye kampfly. Ved et færre antall kampfly enn dette vil ikke ambisjonsnivået nås.»

Komiteen viser til at Stortinget la dette prinsippet som en grunnforutsetning for anskaffelsen allerede ved sin behandling av St.prp. nr. 36 (2008–2009).

Komiteen merker seg at regjeringen legger opp til at en løpende vurderer anskaffelsens endelige omfang og realiseringstempo, og at det derfor planlegges for at den endelige kampflyanskaffelsen kan ligge i et intervall på 42 til 48 kampfly, i tillegg til treningsflyene, hvor en endelig beslutning om anskaffelse av de siste seks kampflyene skal tas etter at de første 42 kampflyene er bestilt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil i den forbindelse vise til Forsvarsjefens prinsipielle syn på utviklingen av Forsvaret hvor Forsvarssjefen påpeker viktigheten av å opprettholde ambisjonsnivået for antallet fly ettersom den fellesoperative evnen til å håndtere de mest krevende nasjonale utfordringene vil reduseres ved et lavere antall.

Disse medlemmene anser at kampfly er en grunnleggende kapasitet i Forsvaret og har stor innvirkning på den totale forsvarsevnen. En videreføring av oppgavene og ambisjonsnivået forutsetter en kampflykapasitet i tråd med det ambisjonsnivået som er lagt. Gitt kostnadene ved anskaffelsen vil en videreføring av en forsvarsstruktur som er i stand til å ivareta oppgaveinnretting og ambisjonsnivå kreve en midlertidig økning av forsvarsrammen.

Komiteen viser til at regjeringen legger opp til å gjennomføre anskaffelsen over flere år enn tidligere lagt til grunn, og videre å fremskynde anskaffelsen av to av de fire treningsflyene Stortinget allerede har gitt fullmakt til å anskaffe til 2015. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen ser videre at det tilsvarende vurderes å fremskynde oppstarten av hovedanskaffelsen med ett år fra 2018 til 2017, mens de to siste treningsflyene anskaffes i 2016 som tidligere planlagt. Komiteen viser til Forsvarsdepartementets svar på skriftlige spørsmål av 19. april 2012 og forutsetter å bli informert om resultatet av disse vurderingene i budsjettproposisjonen for 2013.

Komiteen viser i den forbindelse til regjeringens forslag om å gjennomføre kampflyanskaffelsen som fortløpende anskaffelsesbeslutninger i det enkelte bestillingssår. Dette innbærer at regjeringen legger opp til å fremme beslutningsgrunnlag for Stortinget i forkant av hver bestilling av fly, noe som avviker fra normal praksis knyttet til anskaffelsesprosjekter som går over tid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg begrunnelsen for hvorfor regjeringen foreslår å forelegge hver enkelt anskaffelsesbeslutning for Stortinget, men mener likevel at dette avviket fra etablert praksis er egnet til å skape unødvendig uforutsigbarhet rundt et prosjekt som vil definere forsvarsutviklingen i tiårene fremover. Disse medlemmer mener at kampflyanskaffelsen er tjent med størst mulig grad av forutsigbarhet når beslutningen først er fattet. Disse medlemmer viser til at Stortinget også ved gjennomføringen av anskaffelsesprosjekter etter normal praksis skal holdes løpende og rettidig informert om endringer i forutsetninger, kostnadsbilde eller leveranser, og legger til grunn som selvfølgelig det sammen prinsipp her.

Komiteen er kjent med at det identifiserte økonomiske merbehovet ved kampflyanskaffelsen er 37,49 mrd. kroner utover Forsvarets ordinære investeringsrammer, et beløp Forsvarssjefen også har lagt til grunn i sitt fagmilitære råd. Komiteen merker seg imidlertid at regjeringen foreslår at den andel av finansieringen av anskaffelsen som foretas utenfor Forsvarets ordinære rammer, legges i et intervall på 22–28 mrd. kroner, noe som vil medføre at Forsvaret innenfor en anskaffelsesperiode på ti år må hente 9,5–15,5 mrd. kroner ekstra fra ordinært investeringsbudsjett for å gjennomføre anskaffelsen. Komiteen ser at dette vil bli svært krevende, og vil måtte få konsekvenser for gjennomføringen av andre viktige materiellinvesteringsprosjekter.

Komiteen viser til at valget av F-35 ble fremlagt for Stortinget høsten 2008 i St.prp. nr. 36 (2008–2009), med en beregnet kostnad for anskaffelse av inntil 56 F-35 anslått til en økonomisk ramme på om lag 42 mrd. nåverdi 2008-kroner for selve anskaffelsen av fly, inkludert våpen og logistikkstøtte og totale levetidskostnader gjennom en 30-års driftsperiode på 145 mrd. nåverdi 2008-kroner. Gjennom behandlingen av Prop. 110 S (2010–2012) skaffet Stortinget seg et oppdatert kostnadsbilde for hele anskaffelsen som omfattet oppdaterte vurderinger med tilhørende usikkerhetsvurderinger. Gjennomgangen viste at forventede kostnader for hele anskaffelsen hadde økt med om lag 1 mrd. kroner, sammenlignet med 2008. Teknisk omregnet til reelle 2011-kroner og tillagt kostnadsøkningen ble anskaffelseskostnaden våren 2011 for hele kampflyanskaffelsen beregnet til 61 mrd. 2011-kroner (P-50). Inkludert usikkerhetsavsetning ble kostnadsrammen for totalanskaffelsen den gangen beregnet til 72 mrd. 2011-kroner (P-85).

Komiteen viser til at regjeringen har gjennomført justeringer i programmet som har gitt en reduksjon i flytimer, piloter og fly, sammenlignet med hva som tidligere er lagt til grunn, og at den sammenlignbare anskaffelseskostnaden forblir på 61 mrd. reelle 2012-kroner, som med teknisk justering og usikkerhetsavsetning (P-85) gir en kostnadsramme på 71 mrd. reelle 2012 kroner, inkludert den tidligere godkjente anskaffelsen av fire fly til treningsformål og ikke påløpte kostnader knyttet til våpenutvikling.

Komiteen viser til at Stortinget våren 2011 ikke fikk seg forelagt oppdaterte levetidskostnader, men at den siste oppdateringen av beslutningsgrunnlaget omfatter oppdatering av levetidskostnadene. Komiteen viser til at levetidskostnadene i 2008 utgjorde 145 mrd. nåverdi 2008-kroner, som teknisk omregnet til reelle 2012-kroner utgjør 254 mrd. kroner. Komiteen merker seg at den oppdaterte levetidskostnadsberegningen gir nå en forventet kostnad i 30-årsperspektivet på 230 mrd. kroner. Det vil si en estimert reduksjon på 24 mrd. kroner over perioden, noe som primært skyldes færre fly, færre flytimer, reduksjon til en kampflybase, samt nye løsninger innenfor logistikk og utdanning.

Komiteen legger til grunn at de endringer som regjeringen foreslår knyttet til gjennomføringen av anskaffelsen, herunder gjennomføring av anskaffelsen over et lengre tidsrom enn tidligere lagt til grunn, ikke vesentlig vil påvirke dette kostnadsbildet.

Komiteen legger for øvrig de kostnadsberegninger, kostnadsberegningsmodell, samt sentrale forutsetninger for beregninger og omregninger som er beskrevet i proposisjonens vedlegg 2 til grunn for sin vurdering av anskaffelsen.

Komiteen vil understreke den avgjørende viktigheten av at anskaffelsen, med tilhørende utfasing av dagens F-16-flåte, gjennomføres på en måte som sørger for at Norge ikke på noe tidspunkt er uten en nasjonal kampflyevne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at regjeringen legger opp til at en løpende vurderer anskaffelsens endelige omfang og realiseringstempo, og at det planlegges for at den endelige kampflyanskaffelsen kan ligge i et intervall på 42–48 kampfly, i tillegg til treningsflyene. Flertallet registrerer at endelig beslutning om anskaffelse av de siste seks kampflyene tas etter at de første 42 kampflyene er bestilt.

Flertallet merker seg at regjeringen legger til grunn en midlertidig økning av forsvarsrammen i intervallet 22–28 mrd. kroner over anskaffelsesperio-den, og at økningen ikke skal overstige dette intervallet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at en samlet komité er opptatt av at Norge ikke på noe tidspunkt må stå uten nasjonal kampflyevne. Disse medlemmer deler denne bekymringen fullt ut, men mener at dette ikke er godt nok. Dersom man skal opprettholde kampflyevnen, bør denne evnen være på tilsvarende nivå som i dag. Etter disse medlemmers vurdering finnes det allerede eksempler på at man har forutsatt en «sømløs» overgang fra en kapasitet til en annen, uten at dette har slått til.

Disse medlemmer mener at anskaffelsen av NH-90 helikopter er et slikt eksempel, der helikoptrene var lovet levert på et gitt tidspunkt med gitte kapasiteter. Faktum har vist seg å være noe helt annet, og i dette tilfellet ble/blir helikoptrene levert mellom 5 og 10 år etter det som var avtalt. Et slikt avvik påvirker vår forsvars- og sikkerhetsevne. Disse medlemmer er bekymret for at slike avvik også kan komme til å oppstå under innfasingen av F-35 og ønsker derfor å være tydelige på at Forsvaret må sørge for nødvendig kampflyevne.

Disse medlemmer ønsker at regjeringen skal fremforhandle en avtale for leveranse av hele hovedanskaffelsen av 48 stk. F-35 under ett.

Disse medlemmer ser store utfordringer knyttet til en tidligere anskaffelse av treningsfly og hovedleveranse enn hva det tidligere har vært lagt opp til. Disse medlemmer tenker særlig på de tekniske utfordringer det er å motta fly som må oppdateres på et senere tidspunkt og den kostnaden det medfører.

Disse medlemmer har bekymringer knyttet til JSF-programmets utvikling både teknisk og økonomisk. Disse medlemmer har i flere år fulgt programmet nøye og har således gjennomgått de rapporter som kommer fra U.S. Government Accountability Office (GAO), senest i mars i år, som omhandler F-35-prosjektet. Disse medlemmer ser store utfordringer i de påstander som fremkommer i GAOs rapporter. Disse medlemmer registrerer at det er snakk om store økonomiske usikkerhetsmomenter og en kraftig prisvekst som skisseres. Videre registrerer disse medlemmer at de tekniske spesifikasjoner for flyet endres i negativ retning med hensyn til operativ evne. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen følger prosjektets utvikling nøye og at eventuelle avvik med hensyn til kapasiteter og kapabiliteter meddeles Stortinget. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at det ble lagt inn et bredt spekter av tekniske krav til nettopp kapasiteter og kapabiliteter for valg av kampflytype. Det er derfor viktig å opplyse Stortinget om endrede egenskaper ved F-35 som vil kunne ha innvirkning på evnen til å løse de oppdrag som ble gjennomført simuleringsmessig i utvelgelsesprosessen. Disse medlemmer ser behovet for nær oppfølging av programmet under hele programmets levetid. Disse medlemmer har merket seg at US Navy i april i år sendte en RFI til Boeing om et 6. generasjons kampfly til erstatning av Super Hornet og F-22. Dette finner disse medlemmer interessant da F-35 også er tenkt å erstatte Super Hornet. Disse medlemmer forventer at regjeringen holder seg orientert om utviklingen i denne henvendelsen, og ser det i sammenheng med den norske F-35-anskaffelsen. Disse medlemmer oppfatter at regjeringen gjennom sine usikkerhetsanalyser mener å ha en god økonomisk oversikt og kontroll vedrørende kostnadsbildet for F-35-anskaffelsen. Disse medlemmer forventer at regjeringen holder Stortinget orientert om den økonomiske utviklingen knyttet til prosjektet. Disse medlemmer mener de økonomiske forhold knyttet til anskaffelsen og driften av kampflyene må være avklart før anskaffelseskontrakten inngås.

Industriprogram

Komiteen legger, som regjeringen, stor vekt på etableringen av et industrisamarbeid mellom norsk og amerikansk industri i tilknytning til anskaffelsen av nye kampfly. Komiteen viser til at regjeringens målsetting for industrisamarbeidet er å sikre en nasjonal verdiskapning over tid i samme størrelsesorden som anskaffelseskostnaden for flyene, i tråd med Stortingets ambisjon slik denne kom til uttrykk gjennom behandlingen av St.prp. nr. 36 (2008–2009), jf. Innst. S. 299 (2008–2009). Komiteen legger fortsatt denne ambisjonen til grunn.

Komiteen er kjent med at industrisamarbeidet blant partnernasjonene er basert på prinsippet om «best value» der industrien og forsknings- og utvik-lingsmiljøene i nasjonene må konkurrere om oppdrag i prosjektet – ikke tradisjonelt gjenkjøp – og at «best value»-prinsippet er ment å skulle sikre lavest mulige levetidskostnader for F-35.

Komiteen viser til at Norges deltagelse i utvik-lingsfasen av F-35 har gitt norsk industri anledning til å konkurrere om enkelte leveranser til F-35, og at norsk industri hittil har vunnet kontrakter om deleproduksjon til en verdi av om lag to mrd. kroner (346 mill. US dollar) før Norge har signert kontrakt om kjøp av fly.

Komiteen merker seg at regjeringen og indu-strien arbeider aktivt langs flere spor for å øke bredden i den norske industrideltakelsen: Industriplanen til Lockheed Martin (fly); Industriplanen til Pratt & Whitney (motor); nasjonale satsinger knyttet til kompositt, Joint Strike Missile (JSM), 25 mm kanon-am-mu-nisjon (APEX) og levetidsstøtte (Product Life Cycle Support – PLCS); og industrisamarbeid utenfor selve F-35-programmet. Komiteen viser til at det totalt anses å foreligge et potensial for norsk industri på 60–70 mrd. kroner over produksjonstiden til F-35, men at langsiktigheten, kostnadsfokuset og konkurransen med industrien i andre partnernasjoner gjør at det er usikkerhet knyttet til dette potensialet.

Komiteen merker seg videre at regjeringen vurderer at status så langt i industrisamarbeidet tilsier at den politiske målsettingen for industriell retur kan nås, men at flere usikre faktorer påvirker fremdriften og utviklingen i dette samarbeidet, herunder fly- og motorleverandørenes oppfølging av sine industriplaner. Komiteen forventer derfor at regjeringen vektlegger leverandørenes oppfølging og realisering av sine industriplaner, i tillegg til status for flyets modenhet og kostnadsutvikling, før inngåelse av juridisk forpliktende avtaler om kjøp av fly.

Komiteen viser til proposisjonens redegjørelse for den særlige betydningen av JSM og APEX, både operativt og industrielt, og sier seg enig i at JSM og APEX vil utgjøre sentrale kapasiteter for Norge, som gitt en vellykket utvikling og integrering vil bli anskaffet for norske F-35. Komiteen viser videre til at slik fremtidig anskaffelse ligger inne i kostnadsrammen for F-35-prosjektet.

Komiteen er opptatt av at norsk industri trekkes inn i den videre utvikling og produksjon av F-35. Komiteen ser store muligheter for norsk industri knyttet til programmet. Komiteen har merket seg høringsuttalelser og innspill fra ulike aktører tilknyttet arbeidstakere og industrien, som understreker viktigheten av konkrete kontrakter før en avtale om kjøp av hovedleveransen av F-35 underskrives. Komiteen har oppfattet at regjeringen gjennom hele prosessen knyttet til anskaffelsen av nye kampfly har lagt til grunn at anskaffelseskravene som var knyttet til industrielle forhold innebar at verdiskapningen, gjennom norsk industri, skulle være av samme størrelsesorden som det anskaffelsen av kampfly utgjør i kostnad. Komiteen ser det som hensiktsmessig både for norsk industri og kontraktspartnerne at disse avtaler er på plass før endelig undertegnelse av kjøp av hovedleveransen av F-35. Komiteen oppfatter at det er slik at dersom JSM skal bli integrert på F-35, er det viktig at amerikanske myndigheter gir sin tilslutning til dette. Komiteen vil derfor understreke viktigheten av at Norge får på plass en slik beslutning i forkant av endelig bestilling av flyene.

Luftforsvarets operative kapasiteter

Komiteen viser til at Luftforsvarets operative struktur omfatter kontroll- og varslingssystem, kampfly, bakkebasert luftvern, fly til elektronisk krigføring, VIP og kalibreringsflyging, maritime overvåkingsfly, maritime helikoptre, taktiske transporthelikoptre, taktiske transportfly, baseforsvar og redningshelikoptre. Komiteen merker seg at Luftforsvaret er etablert med strukturelementer i henhold til St.prp. nr. 48 (2007–2008), men med fortsatt betydelige forsinkelser på innfasingen av NH 90 mens Lynx-helikoptrene fases ut. Pågående oppgradering av P-3 maritime overvåkingsfly, og forberedelsen av innfasing av F-35 kampfly i Luftforsvaret, fortsetter. Komiteen støtter videreføring av bredden av dagens kapasiteter i Luftforsvaret.

Komiteen er kjent med at operativ ledelse av luftstridskrefter dag ivaretas sentralisert gjennom Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) i nasjonale operasjoner, og gjennom NATOs kommandokjede for kontroll- og varslingsstasjonene og kampfly på QRA-beredskap, samt når luftstyrker bidrar i utlandet eller ved flernasjonale operasjoner i Norge.

Komiteen viser til at kampflyvåpenet utgjør Luftforsvarets hovedkampsystem, og at det i lys av anskaffelsen av F-35 planlegges med en kampflyorganisasjon bestående av to skvadroner lokalisert til hovedbasen på Ørland, samt en tilpasset operativ støtteorganisasjon for å understøtte kampflyvirksomheten. Komiteen viser videre til at det ut over skvadronsflygerne legges opp til et mindre antall flygere for å fylle funksjoner i sentrale organisasjoner, staber på flystasjoner, hovedkvarter og inspektorater for direkte understøttelse av kampflyfunksjoner.

Komiteen viser til at man fra norsk side vil benytte et utdanningskonsept for F-35 med et utdanningsløp for F-35 kampflygere hvor det gjennomføres grunnleggende kampflytrening før start av opplæringen på F-35 ved et flernasjonalt treningssenter for flygere i USA etterfulgt av et tilpasset norsk kvalifiseringsprogram før tjeneste ved skvadron. Komiteen merker seg at mest mulig av den årlige treningen skal gjennomføres i simulatorer, og at trening i simulator vil gjennomføres i et betydelig større omfang enn i dag.

Komiteen ser at det i overgangen fra F-16 til F-35 i en periode vil være behov for å konvertere norske F-16 flygere til F-35 gjennom tilpasset kursing. Komiteen understreker betydningen av at piloter raskt returnerer for å bidra til oppbyggingen av den operative kapasiteten i Norge.

Komiteen legger til grunn at det samme behovet for å konvertere kompetanse også gjelder vedlikeholdspersonell og at slik konvertering vil tilpasses norsk vedlikeholdskonsept og norske teknikeres grunnleggende kompetansenivå gjennom én konverteringsutdanning for allerede tjenestegjørende og sertifisert personell, og et utdanningsløp for nyutdannede teknikere. Komiteen merker seg at konverteringsutdanningen av norsk personell planlegges startet opp ved et flernasjonalt treningssenter i USA i løpet av 2015.

Komiteen viser til at regjeringen anbefaler at det opprettes et luftoperasjonssenter, med funksjonalitet for å ivareta oppdrag i hele spekteret av nasjonale luftoperasjoner og utøve kommando og kontroll over nasjonale luftstyrker, lokalisert til Reitan. Løsningen skal gi en nasjonal ledelsesmodell som er godt tilpasset de endringer som nå gjøres i NATOs luftkommandostruktur. Den skal bedre evnen til å omsette informasjon i et nettverksbasert forsvar, styrke nasjonal selvstendig evne til å planlegge, lede og gjennomføre integrerte luftoperasjoner med egne luftstyrker i tett koordinering med land- og sjøstyrkene.

Komiteen ser hvordan den operative kontroll- og varslingsstrukturen både bidrar til NATOs strategiske luftovervåking og utgjør en vital del av den nasjonale kommandokjeden, ved kontinuerlig overvåking av norsk og tilstøtende luftrom og for å lede og kontrollere den utøvende innsatsen til luftstyrker i luftoperasjoner. Komiteen anser derfor kontroll og varsling som en forutsetning for å kunne gjennomføre suverenitetshevdelse og andre typer luftoperasjoner i det nasjonale interesseområdet.

Komiteen vil prioritere overvåking av luft- og sjøområdet høyt, og støtter at dagens seks P-3C/N Orion maritime overvåkingsfly (MPA) videreføres.

Komiteen vurderer Forsvarets MPA-kapasitet og personellets særskilte kompetanse innen området som strategiske kapasiteter for Norge. I tillegg til oppdragsløsning for Luftforsvaret dekker de maritime patruljeflyene viktige behov for FOH, Etterretningstjenesten, Sjøforsvaret, Hæren og for justissektoren i forbindelse med søk og redning (SAR). Med sine oppgraderte sensorer og store rekkevidde er også MPA-kapasiteten en sentral komponent i utviklingen av et nettverksbasert forsvar, og utgjør en kostnadseffektiv ressurs med stor nytteverdi i et bredt spekter av nasjonale oppgaver. Særlig i nordområdene er P-3 Orion, med stor rekkevidde og evne til tilstedeværelse over tid, en avgjørende kapasitet, både for gjennomføring av normale fredstidsoppgaver og i skarpere situasjoner. Komiteen anser at beredskapsutfordringene i norske interesseområder i nord vil øke i takt med aktiviteten i disse områdene. Robust MPA-kapasitet vil være en betydelig faktor for å oppnå god nok beredskap. En rekke hendelser de siste årene har vist viktigheten av at den kapasiteten MPA utgjør er raskt tilgjengelig i søk og redningsoperasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener derfor at MPA bør gis en dedikert rolle innen SAR-beredskapen så snart som mulig, og tilføres ressurser til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at Forsvarets MPA-kapasitet og kompetanse er en strategisk kapasitet som i tillegg til luftforsvarets behov dekker strategiske behov for FOH, E-tjenesten, Sjøforsvaret, Hæren, NATO og justissektoren i forbindelse med søk og redningsoppdrag. Disse medlemmer merker seg at med sine oppgraderte sensorer og store rekkevidde er også MPA-kapasiteten en sentral komponent i utviklingen av et helhetlig nettverksbasert forsvar.

Komiteen viser videre til at norsk MPA-kapasitet og -kompetanse også er relevant og etterspurt i internasjonale operasjoner, senest utenfor Afrikas Horn.

Komiteen er kjent med at allierte nasjoner har redusert egen kapasitet innen maritim overvåkning i Nord-Atlanteren, og mener at dette ytterligere forsterker behovet for norske kapasiteter på området.

Komiteen vil påpeke at årsaken til redusert aktivitet for P-3 Orion er at flåten er under oppgradering. Komiteen vil vise til at denne oppgraderingen er som følge av et oppgraderingsprogram som Stortinget enstemmig har sluttet seg til gjennom Innst. S. nr. 226 (2005–2006), jf. St.prp. nr. 72 (2005–2006). Komiteen vil videre fremheve at hvis ikke dette oppgraderingsprogrammet hadde blitt iverksatt, ville Norge stått uten MPA-kapasitet fra 2016. Komiteen forutsetter at antallet flytimer for P-3 Orion vil øke når oppgraderingen er fullført.

Komiteen mener at kontinuerlig og relevant militær tilstedeværelse og oppdragsløsning i Norges interesse- og ansvarsområder i nord krever at Norge prioriterer å opprettholde og videreutvikle Forsvarets kapasiteter gjennom egnede plattformer for tilstedeværelse, overvåking og etterretning. Dagens flåte med P-3 Orion er nylig oppgradert og vil være en relevant kapasitet i mange år fremover. I lys av behovet for en MPA-kapasitet også utover dette tidsperspektivet bør det likevel snarlig iverksettes vurderinger av behovet for fremtidig kapasitet og hvilken plattform som eventuelt bør erstatte dagens Orionfly.

Komiteen er kjent med at NH-90 maritime helikoptre nå fases inn og skal gi en forsterket kapasitet for havovervåking og evne til å bekjempe ubåter. NH-90-helikopterne vil også bidra til å øke Kystvaktens evne til myndighetsutøvelse, Forsvarets samlede evne til informasjonsinnhenting og evnen til søk og redning i kyst- og havområder. Komiteen viser til at innfasingen av NH-90 har vært belemret med betydelige forsinkelser, med påfølgende konsekvenser for Forsvarets operative evne, og forventer at levering og innfasing nå skjer raskt i tråd med foreliggende planer. Komiteen viser i den forbindelse til Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av 12. april, hvor full operativ evne for alle 14 helikoptre forventes i 2017.

Komiteen viser til at dagens tre DA-20 videreføres med oppgaver innen elektronisk krigføring, VIP- og kalibreringsflyving og som et viktig støtteelement for luftoperasjoner og for trening av en rekke av Forsvarets operative kapasiteter.

Komiteen viser til at C-130J-transportflyene representerer en selvstendig nasjonal evne til taktisk lufttransport, og vil gi nødvendig understøttelse av operasjoner nasjonalt og i utlandet, mens tilgangen på strategisk lufttransport opprettholdes gjennom det flernasjonale samarbeidet om felles bruk av C-17 transportfly, og flernasjonalt samarbeid om strategisk lufttransport (Strategic Airlift Interim Solution – SALIS). Komiteen ser det som svært positivt at regjeringen i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 2012 foreslår raskt å erstatte den C-130J-maskinen som tragisk havarerte i mars 2012.

Komiteen støtter videreføringen av Forsvarets 18 Bell 412 taktiske transporthelikoptre. Komiteen merker seg at Luftforsvarets Bell 412 gir Hæren og spesialstyrkene nødvendig luftmobilitet og fleksibilitet, evne til hurtig medisinsk evakuering i forbindelse med operasjoner og støtte til politiet i forbindelse med trening, øving og operativ innsats.

Komiteen viser videre til at Forsvaret har driftsansvaret for redningshelikoptertjenesten med dagens tolv Sea King-helikoptre, som, i tillegg til redningstjeneste og ambulanseflyging, samt andre oppdrag til støtte for sivile myndigheter, også utfører oppdrag for Forsvaret. Komiteen ser positivt på at det nå, etter betydelige forsinkelser, er igangsatt et anskaffelsesprosjekt for nye redningshelikoptre, og anser en snarlig og effektiv gjennomføring av anskaffelsen som påkrevet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av 15. mai 2012 vedrørende planer for fremtidig tilgang til kapasitet innen luft-til-lufttanking, og registrerer at det ikke foreligger planer for nasjonale kapasiteter på feltet, men at Norge deltar i et arbeid i regi av EDA for å effektivisere og styrke europeisk lufttankingskapasitet, herunder flernasjonalt samarbeid. Flertallet vurderer tilgang til luft-til-lufttanking som viktig, ikke minst for operasjoner over store avstander i nordområdene, og ber regjeringen om å vurdere og utrede flere mulige løsninger, inkludert nasjonale løsninger bygget på samarbeid og partnering med industrien, for å fremskaffe en slik kapasitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det ikke er behov for egen nasjonal kapasitet for luft-til-lufttanking, og støtter derfor at Norge deltar i arbeidet i regi av EDA (European Defence Agency) som ser på ulike alternativ for å effektivisere og styrke europeisk lufttankingskapasitet, herunder et flernasjonalt samarbeid om anskaffelse og drift av en felles lufttankingskapasitet.

Disse medlemmer mener for øvrig at slikt samarbeid er naturlig innen NATO og rammen av Smart Defence.

Komiteen merker seg at Forsvaret drifter en betydelig samlet helikopterkapasitet som har flere oppgaver og roller, med en tilpasset beredskap og tilgjengelighet, og er opptatt av at statsmaktens samlede ressurser på dette området utnyttes på en mest mulig effektiv og strømlinjeformet måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er opptatt av at Forsvaret må ha ulike verktøy for å løse ulike utfordringer, så også når det gjelder helikopter. At disse må benyttes på en måte som gir effektiv drift og derigjennom god økonomi, bør være en selvfølge.

Disse medlemmer vil understreke at en løsning med færre typer helikopter, og med et større fokus på en enhetshelikoptertype, i ytterste konsekvens kan påvirke evnen til å løse oppgavene Forsvaret er tildelt.

For disse medlemmer er det derfor avgjørende at Forsvaret har tilgang til egnet materiell.

Komiteen vil påpeke viktigheten av at bakkebasert luftvern og baseforsvar er som integrerte deler av et helhetlig luftforsvarssystem og styrkebeskyttelse av andre kapasiteter, som kampfly. Operasjonskonseptet for kampflyvåpenet krever fleksible og mobile luftverns- og baseforsvarskapasiteter, i tillegg til deployerbar logistikkstøtte. Komiteen anser dessuten bakkebasert luftvern som en viktig kapasitet for forsvar av andre prioriterte objekter mot trusler fra luften.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det bakkebaserte luftvernet NASAMS II foreslås videreført i tråd med tidligere planer, og viser til Forsvarsdepartementets svar på komiteens spørsmål av 2. mai 2012, hvor det redegjøres for at den operative leveransen tilsvarer et mobilt forsterket luftvernbatteri. Flertallet anser dette som en tilnærmet minimumskapasitet, og ber om at det vurderes grep for å styrke det bakkebaserte luftvernet. Flertallet er videre kjent med bekymringer knyttet til avdelingens reaksjonstid og gripbarhet, blant annet basert på den høye andelen vernepliktige mannskaper.

Komiteen anser baseforsvaret som en forutsetning for Luftforsvarets øvrige styrkebidrag i en krisesituasjon. og ser at luftvern, baseforsvar og den logistiske understøttelsen må tilpasses operasjonskonseptet for nytt kampfly og behovet for raskt å kunne deployere til aktuelle innsatsområder, herunder til baser som Luftforsvaret ikke selv drifter til daglig.

Komiteen støtter at logistikkstøtten for Luftforsvaret videreutvikles i tråd med forbedrings- og fornyingsarbeidet i Forsvaret og tilpasses i takt med at gamle materiellsystemer utfases og nytt materiell med nye logistikkløsninger innføres. Komiteen er kjent med at nytt kampfly, taktisk transportfly og maritime helikoptre har ytelsesbaserte logistikkløsninger, som innebærer at en større del av forsyningskjeden og deler av vedlikeholdet gjennomføres i regi av leverandør eller partnerskap inngått i forbindelse med anskaffelsen av systemet. Komiteen støtter at de mulighetene som ligger i å samarbeide med eksterne aktører, herunder industrien og forsvarssektoren i andre land, utnyttes i størst mulig grad for å gi tilstrekkelig operativ evne og kostnadseffektiv drift.

Komiteen støtter videre at det etableres en nasjonal logistikkløsning for kampflyvåpenet som ivaretar Norges behov og bidrar til kostnadseffektiv og forsvarlig forvaltning av F-35, samt gir en operativ leveranse som beskrevet gjennom ambisjonsnivået for kampflyvåpenet. Komiteen merker seg at den planlagte logistikkløsningen for F-35 er basert på et nasjonalt logistikkonsept som implementerer det flernasjonale logistikkonseptet for F-35, samtidig som driftsløsningen tilpasses nasjonale trenings-, operasjons- og operative driftskonsepter. Komiteen er kjent med at logistikkunderstøttelse av F-35 vil bli basert på et ytelsesbasert konsept med flernasjonalt og langsiktig samarbeid mellom brukernasjoner og industrien og utstrakt grad av partnering med leverandøren, som gjøres ansvarlig for å sikre en avtalt ytelse for brukerne, i hovedsak i form av et bestemt antall flytimer og operativ tilgjengelighet på flyene. Komiteen ser at dette konseptet vil medføre at flere oppgaver som i dag ivaretas av eller for Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) overføres til et flernasjonalt rammeverk, med unntak av kjerneaktiviteter og spesielt kompetansekritiske oppgaver, eller oppgaver som vurderes påkrevd gjennomført nasjonalt for å sikre nasjonale strategiske krav og behov. Komiteen støtter en slik tilnærming.

Luftforsvarets base- og støttestruktur

Komiteen viser til at kampflyvåpenet med F-35 skal utgjøre kjernen i et system av systemer som den resterende luftforsvarsstrukturen skal bygges rundt, og at beslutningen om anskaffelse av F-35 er den viktigste driveren for innrettingen av fremtidens luftforsvar. Komiteen ser viktigheten av å sikre god sammenheng mellom innføring og lokalisering av nye kampfly og lokalisering av Luftforsvarets øvrige struktur.

Komiteen mener, som regjeringen, at en rendyrket enebaseløsning for kampfly ville være å foretrekke ut fra et økonomisk perspektiv, men at dette må veies opp mot behovet for tilstedeværelse av kampfly i både nord og sør og andre viktige hensyn. Evne til overvåking av luftrommet over Norge og tilstøtende områder er viktige fredsoperative oppgaver som gjennomføres kontinuerlig hver dag året rundt. I fredstid er det mest ressurseffektivt å gjennomføre daglig styrkeproduksjon på færrest mulig steder, samtidig som det er viktig å kunne deployere og operere fra andre baser ved behov. Komiteen merker seg at norske luftstridskrefter settes sammen i modulære styrkepakker som kan operere fra de fleste nors-ke eller internasjonale flyplasser, og at flyaktivitet fra andre baser enn hjemmebasen ikke er avgrenset til situasjoner med krise eller forhøyet spenning, men inngår som en naturlig og integrert del av trenings- og øvingsvirksomheten.

Komiteen viser til at regjeringen vil etablere hovedbasen for kampfly på Ørland, med en permanent fremskutt operasjonsbase på Evenes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker en videreføring av dagens virksomhet med basene Ørland og Bodø. Disse medlemmer ser denne løsningen som den beste for å sikre en kampflybaseløsning med kapasitet som ikke begrenser kampflyvåpenets styrkeproduksjon. Disse medlemmer mener dette gir en kampflybaseløsning som gir fleksibilitet for fremtidig utvikling for både kampflyvåpenet og Forsvaret. Disse medlemmer ser at dette vil gi en kampflybaseløsning som ivaretar behovet for sikring og beskyttelse mot terror, sabotasje og annen kriminalitet. Denne kampflybaseløsningen vil ha en driftsmodell som etter disse medlemmers forståelse kan løse QRA-oppdraget på en fleksibel måte. Disse medlemmer mener at det er en kampflybaseløsning som gir tilstrekkelig tilgang til personell og kompetanse til å opprettholde et kampflyvåpen på kort og lang sikt. Disse medlemmer er opptatt av at dette vil bli en kampflybaseløsning som tilfredsstiller behovet for trening med egne og andre styrker, herunder allierte kampflystyrker. Disse medlemmer mener disse kampflybasene utfyller hverandre på en god måte og derved gir Forsvaret den beste løsningen for lokalisering av de nye kampflyene. Disse medlemmer har merket seg at det i tilbakemeldingene fra befalsorganisasjonene og andre har fremkommet at en løsning med to baser er best egnet til å ivareta styrkeproduksjon og operative forhold. Disse medlemmer merker seg videre at motargumentene mot to baser i stor grad er økonomisk begrunnet. Disse medlemmer velger å legge rene militærfaglige og sikkerhetsmessige forhold til grunn for å beholde to baser som i dag. Disse medlemmer mener de økonomiske konsekvensene står i forhold til de fordeler en slik løsning gir. Disse medlemmer ser klare fordeler ved denne løsningen med hensyn til å beholde kompetanse og begrensning av pendling med de kostnader det vil medføre. Disse medlemmer er opptatt av at ansatte og andre tjenestegjørende i Forsvaret skal ha forutsigbare arbeidsforhold. Disse medlemmer vurderer det dit hen at å beholde en tobaseløsning som i dag vil gi stabilitet for de familier som er etablert i tilknytning til basene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter etableringen av en hovedbase for nye kampfly på Ørland i tråd med regjeringens forslag. Ut fra en samlet vurdering synes Ørland best egnet for en samling av hoveddelen av Luftforsvarets styrkeproduksjon. Disse medlemmer har merket seg regjeringens begrunnelse for valget av Evenes som en permanent fremskutt operasjonsbase, men finner ikke å kunne støtte regjeringens forslag på dette punkt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at valget av Ørland som kampflybase innebærer valg av en base med store arealer og fravær av andre aktører som kan legge begrensninger på aktiviteten, gir tiltrengt fleksibilitet og handlefrihet med hensyn til en langsiktig utvikling av basen og kampflyvåpenet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter videre anbefalingen om at styrkeproduksjonen innen luftvern og baseforsvar, inkludert tilknyttet skolevirksomhet, og Forsvarets EK-støttesenter, flyttes til kampflybasen for å skape større, mer fleksible og robuste fagmiljøer. Disse medlemmer understreker at denne flyttingen bør skje raskest mulig, og i tråd med Prop. 73 S (2011–2012).

Disse medlemmer vil også vise til at suverenitetshevdelse gjennom QRA er et tydelig uttrykk for norsk sikkerhetspolitikk og alliert samhold i fredstid, og at en fremskutt operasjonsbase med QRA i nord gir noe av tobaseløsningens operative fortrinn samtidig som løsningen vil gi tilnærmet de samme stordriftsfordelene som ved en ren enbaseløsning. Disse medlemmer vil peke på at Evenes er vurdert som den beste lokalisering for en fremskutt operasjonsbase, og at Evenes har en betydelig og oppdatert militær infrastruktur som gjør basen til en god operasjonsbase i fredstid, krise og krig, både for kampfly og andre militære enheter.

Disse medlemmer er overbevist om at ved å legge hovedbasen for kampflyene til Ørland og en fremskutt operasjonsbase på Evenes, får vi den beste løsningen både sikkerhetspolitisk, operativt og økonomisk.

Disse medlemmer har for øvrig forståelse for at nedleggelsen av Bodø som kampflybase innebærer negative konsekvenser for Bodø kommune, og ser det som naturlig at regjeringen i samråd med lokale myndigheter bidrar til en smidig måte å avvik-le flystasjonen på, når den tid kommer.

Disse medlemmer viser til at Bodø hovedflystasjon er en av landets mest trafikkerte flyplasser. I dag eier og driver Forsvaret flyplassen, og Avinor betaler for sin bruk. Disse medlemmer understreker at staten må finne gode og praktiske fremtidsrettede løsninger for overføring av flyplassen fra Forsvaret til sivile luftfartsmyndigheter når Bodø hovedflystasjon skal nedlegges. Disse medlemmer viser til at Forsvaret i 60 år har hatt base for kampfly i Bodø. Ved nedleggelse av Bodø hovedflystasjon er det nødvendig at Forsvaret bidrar til å tilbakeføre de arealene som de har disponert til sivilsamfunnet på en god måte. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen i samråd med lokale myndigheter sørger for en hensiktsmessig tilbakeføring av arealene. Disse medlemmer vil videre understreke at i denne prosessen må Bodø kommune kunne disponere tilgjengelig areal raskest mulig, slik at avviklingen av flystasjonen ikke legger unødvendige begrensninger. Disse medlemmer er også opptatt av at en i forbindelse med flyttingen i størst mulig grad finner gode løsninger for personellet som i dag er stasjonert i Bodø, slik at en kan bevare verdifull kompetanse.

Disse medlemmer mener det er grunn til å anta at Forsvarets virksomhet kan ha medført miljømessige konsekvenser, og understreker at Forsvaret må kartlegge omfanget av utslipp, forurensning, mv. Ved nedleggelsen av Bodø hovedflystasjon vil det frigjøres betydelige arealer som i dag disponeres av Forsvaret. Disse medlemmer understreker at storsamfunnet må medvirke til at disse arealene blir tilgjengelige, slik at de kan utnyttes av sivilsamfunnet.

Disse medlemmer er videre opptatt av at de som blir berørt av støy og ulemper i forbindelse med både etablering og avvikling av basene får en god og rettferdig behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at det, gitt etablering av en hovedbase for kampfly på Ørland, må etab-leres en permanent fremskutt base for avskjæringsoppdrag (QRA) og tilpasset øving og trening lenger nord.

Disse medlemmer mener at det må søkes å finne en løsning hvor en slik fremskutt operasjonsbase kan videreføres i Bodø. Hensynet til å beholde personell og viktige kompetansemiljøer i Luftforsvaret veier tungt i denne vurderingen. Dette er viktig med tanke på krevende parallelle prosesser med innfasing av nye kampfly og flytting av aktivitet i samme periode. Gjennom en videreføring av aktivitet i Bodø økes forutsigbarheten for Luftforsvarets ansatte, og disse medlemmer anser det som sannsynlig at faren for både kompetansetap og betydelige utgifter knyttet til flytting og pendling reduseres. Synergieffekter kan oppnås med miljøet på Reitan med Fellesoperativt hovedkvarter og nasjonalt luft-operasjonssenter.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en løsning der en fremskutt operasjonsbase for kampfly i Nord-Norge etableres i Bodø.»

Disse medlemmer viser til at Luftforsvaret har drevet kampflyoperasjoner fra Bodø i 60 år og legger til grunn at basen operativt er godt egnet å operere kampfly fra.

Disse medlemmer mener at en framskutt base i Bodø forutsetter bygging av en ny rullebane i dagens kystlinje sydvest på Bodø-halvøya, men anser for øvrig at infrastruktur for en fremskutt base vil kreve mindre areal enn en hovedbase, og i hovedsak kan etableres basert på eksisterende EBA.

Disse medlemmer har merket seg regjeringens utredning av kostnadene ved etablering av en ny rullebane i Bodø, og legger anslagene av den samlede kostnaden ved etablering av ny rullebane til grunn. Denne anslås å være i overkant av 3 mrd. kroner. Disse medlemmer anser likevel at regjeringens anslag synes å briste på et avgjørende punkt: at Forsvaret, etter at Bodø og byens befolkning har vært deres vertskap i 60 år, skal kunne avvikle all aktivitet og selge EBA under forutsetninger som vil hindre nødvendig videre byutvikling og etterlate omfattende areal og infrastruktur som både er uegnet og poten-sielt ikke ryddet eller miljøsanert.

Disse medlemmer mener at samfunnet ikke vil akseptere at Forsvaret forlater Bodø etter 60 år uten å rydde opp etter seg og ta et medansvar for byens videre utvikling, og at regjeringens forslag derfor bygger på bristende forutsetninger. Dersom Bodø skal kunne videreutvikles som by, må rullebanen før eller siden flyttes, også om Forsvaret avvikler sin virksomhet. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil det derfor være ønskelig med et bredere spleiselag fra alle relevante sivile aktører – sammen med Forsvaret. Ny rullebane vil også løse sivile behov, noe som gjør det høyst relevant å legge deler av investeringskostnaden over på samferdselssektoren.

Disse medlemmer viser videre til at andre faktorer i det helhetlige kostnadsbildet også er usikre. Regjeringen bruker høye investeringskostnader ved etablering av ny rullebane som hovedargument mot Bodø, men synes ikke å ha lagt alle faktorer inn i kostnadsbildet. Særlig gjelder dette omfanget av lokale og regionale bidrag og usikkerhet knyttet til avhendig av areal. Investeringsbehov ved Evenes vil videre falle bort dersom Bodø velges som framskutt base.

Lokale og regionale aktører har kommet med løfter om betydelige tilskudd. Disse forutsettes snarlig formalisert og garantert for. Samtidig må Samferdselsdepartementet gå aktivt inn i saken på vegne av sivil luftfart og tilføre midler til flytting minst tilsvarende alternativkostnader for investeringer ved dagens lufthavn.

Ut fra et helhetsbilde mener disse medlemmer at det bør kunne finnes en løsning basert på bidrag fra alle relevante aktører, inkludert Forsvaret, som etter disse medlemmers oppfatning uansett ikke kan forvente å forlate Bodø kostnadsfritt eller med økonomisk gevinst slik regjeringens alternativ legger opp til.

Disse faktorene vil avgjøre om Bodø-alternativet er mulig å realisere. Det er en klar forutsetning for disse medlemmer at Forsvaret ikke blir sittende med regningen alene.

Komiteen registrerer at et resultat av endringene som gjøres i Luftforsvaret medfører at inndeling av Luftforsvarets flystasjoner med hovedflystasjon og flystasjon endres, og begrepet hovedflystasjon bortfaller.

Komiteen merker seg videre at Bardufoss flystasjon videreføres som hovedbase for Forsvarets helikoptre med felles ledelse for 339 skvadron med Bell 412 taktiske transporthelikoptre, 337 skvadron med NH 90 kystvaktshelikoptre og 334 skvadron med NH 90 fregatthelikoptre, og at også 330 skvad-ron med redningshelikoptre foreslås lagt organisatorisk under Bardufoss flystasjon som en konsekvens av at Rygge flystasjon foreslås nedlagt. Dagens lokaliseringer med redningshelikoptre ved Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola og Rygge, videreføres. Luftforsvarets flygeskole videreføres ved Bardufoss.

Komiteen viser til Forsvarssjefens anbefaling om at Forsvaret ikke skal ha ansvaret for flyplassdrift i fremtiden, med unntak av ny kampflybase, og merker seg at forslaget ikke er realitetsbehandlet som en del av langtidsplanen, men at Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet skal igangsette et arbeid for å vurdere Forsvarssjefens forslag og hvordan det eventuelt skal kunne realiseres.

Komiteen viser til at regjeringen likevel foreslår at videre drift av Bardufoss som flyplass skal sikres, men at militær flyplassdrift ved Rygge flystasjon avvikles.

Komiteen støtter at Andøya flystasjon med 333 skvadron og P-3C/N maritime overvåkingsfly videreføres, og forutsetter at eventuelle tiltak for mer rasjonell drift og organisering av flystasjonen for å redusere driftsutgiftene ikke går ut over operative kapasiteter og evne.

Komiteen gir sin tilslutning til at det vurderes en ny innretning på utdanning og kompetanseutvikling i Luftforsvaret, og at fremtidig utvikling av Luftforsvarets skolesenter på Kjevik må ses i lys av de nye behovene strukturen vil ha og tilpasses denne utviklingen.

Komiteen merker seg at regjeringen i proposisjonen anbefaler at Luftforsvarets rekruttutdanning videreføres på Madla fremfor flytting til Kjevik, og støtter at flytting til Kjevik ikke gjennomføres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser i den forbindelse til den daværende forsvarskomiteens flertall, som allerede i Innst. S. nr. 318 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008), så at det økonomiske beregningsgrunnlaget for beslutningen om å legge ned Madla og spre Sjøforsvarets og Luftforsvarets rekruttutdanning var mangelfullt konsekvensutredet, belastet med stor grad av økonomisk usikkerhet og ville utløse betydelige omstillingskostnader. Flertallet ser positivt på at regjeringen fire år senere har kommet til samme konklusjon.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår endringer i den nasjonale luftkommando- og kontrollstrukturen og anbefaler etablering av et Luftoperasjonssenter på Reitan og videreføring av en kontroll- og varslingsstasjon ved Sørreisa. I regjeringens foreslåtte løsning nedlegges Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon ved Mågerø mens Luftforsvarets programmeringssenter og kontroll- og varslingsskole flyttes til henholdsvis Reitan og Sørreisa.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det som positivt at Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon i Sørreisa videreføres og tilføres Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole. Disse medlemmer viser til de omfattende investeringene som er blitt gjort ved anlegget i Sørreisa og mener det er positivt at disse investeringene utnyttes også i fremtiden. Disse medlemmer understreker at det er viktig at flyttingen av Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole fra Mågerø til Sørreisa kan skje raskt. Disse medlemmer påpeker at all kontroll- og varslingsvirksomhet skal foregå i Sørreisa.

Disse medlemmer har for øvrig forståelse for at nedleggelsen av Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon ved Mågerø innebærer negative konsekvenser for Tjøme kommune, og ser det som naturlig at regjeringen i samråd med lokale myndigheter bidrar til en smidig avvikling av stasjonen. Disse medlemmer er også opptatt av at en i forbindelse med flyttingen i størst mulig grad finner gode løsninger for personellet som i dag er stasjonert på Mågerø, slik at en kan bevare verdifull kompetanse.

Ved nedleggelsen av Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon ved Mågerø vil det frigjøres betydelige arealer som i dag disponeres av Forsvaret. Disse medlemmer understreker at storsamfunnet må medvirke til at disse arealene blir tilgjengelige, slik at de kan utnyttes av sivilsamfunnet.

Komiteen viser til at regjeringen anbefaler at Rygge flystasjon nedlegges, og det tas sikte på en overføring av flyplassdriften til en annen aktør. 720 skvadron med Bell 412 anbefales nedlagt og det foreslås opprettet et detasjement hvor dagens Bell 412 taktiske transporthelikoptre videreføres underlagt 339 skvadron på Bardufoss. Regjeringen anbefaler at 717 skvadron ved Rygge med DA-20 fly til elektronisk krigføring, VIP og kalibreringsflyging, flyttes til Gardermoen innenfor dagens flystasjonsstruktur. Sea King redningshelikopter og Oslofjord heimevernsdistrikt (HV-01) med distriktsstab foreslås videreført på Rygge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har for øvrig forståelse for at nedleggelsen av Rygge flystasjon som militær flystasjon kan innebære negative konsekvenser for Rygge og Råde kommune, og ser det som naturlig at regjeringen i samråd med lokale myndigheter bidrar til en smidig avvikling av stasjonen. Disse medlemmer vil understreke at før Rygge avvikles som militær flystasjon, må usikkerhet tilknyttet operative og beredskapsmessige forhold være avklart gjennom avtaler med sivil operatør av flyplassen. Disse medlemmer er også opptatt av at en i forbindelse med flyttingen i størst mulig grad finner gode løsninger for personellet som i dag er stasjonert på Rygge, slik at en kan bevare verdifull kompetanse.

Ved nedleggelse av Rygge som militær flystasjon er det nødvendig at Forsvaret bidrar til å tilbakeføre de arealene som de har disponert til sivilsamfunnet på en god måte. Disse medlemmer forutsetter at regjeringen i samråd med lokale myndigheter sørger for en hensiktsmessig tilbakeføring av aktuelle arealer. Disse medlemmer vil videre understreke at i denne prosessen må eventuell overtaker disponere tilgjengelig areal raskest mulig, slik at avviklingen av den militære flystasjonen ikke legger unødvendige begrensninger.

Disse medlemmer mener det er grunn til å anta at Forsvarets virksomhet kan ha medført miljømessige konsekvenser, og understreker at omfanget av utslipp, forurensning, mv. må kartlegges. Ved nedleggelsen av Rygge flystasjon vil det frigjøres betydelige arealer som i dag disponeres av Forsvaret. Disse medlemmer understreker at storsamfunnet må medvirke til at disse arealene blir tilgjengelige, slik at de kan utnyttes av sivilsamfunnet.

Komiteen viser videre til at regjeringen anbefaler at Generalinspektøren for Luftforsvaret (GIL) og Luftforsvarsstaben, Luftoperativt inspektorat og Luftforsvarets utdanningsinspektorat flyttes fra Rygge til Reitan. Komiteen viser til at GIL med stab i 2009 ble flyttet midlertidig fra Forsvarsstaben i Oslo til Rygge og at det i Prop. 1 S (2009–2010) ble angitt at endelig lokalisering vil bli vurdert og sett i sammenheng med Luftforsvarets fremtidige basestruktur som vurdert i lys av innføringen av nye kampfly.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er tilfreds med at regjeringen nå følger opp flytting av Generalinspektøren for Luftforsvaret til Bodø, og ivaretar de hensyn og mål som ble trukket opp knyttet til lokalisering og organisering av ledelsesfunksjoner i St.prp. nr. 48 (2007–2008). Disse medlemmer slutter seg til vurderingen om at etablering av et robust luftmilitært fagmiljø ved Reitan med Luftforsvarets staber gir fremtidsrettede utviklingsmuligheter i en fellesoperativ ramme. Disse medlemmer understreker at for å ta ut de positive effektene må flyttingen gjennomføres som foreslått.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter ikke regjeringens forslag til avvikling av militær flyplassdrift på Rygge eller de omfattende forslag til avviklinger og flyttinger som i realiteten vil medføre en nedleggelse av tilnærmet all militær aktivitet ved Rygge flystasjon. Flertallet mener at summen av forslagene hva gjelder Rygge er meget svakt begrunnet og underbygget. Så lenge man velger å opprettholde HV-01 og helikopterdrift på beredskap, vil dette medføre betydelig behov for støttefunksjoner med tilhørende infrastruktur og areal.

Flertallet er kjent med at Sør-Norges største ammunisjonslager, eneste ilandførings- og distribusjonspunkt for militært drivstoff, samt omfattende sambands- og IKT-infrastruktur, ligger på Rygge. Dette er funksjoner som må videreføres, mens kostnad og opplegg for dette ikke er utredet. Flertallet mener videre at muligheten for «betydelig avhending» av areal og EBA synes svært usikker, gitt områdets beskaffenhet, Rygge sivile lufthavns vilje og evne til å kjøpe eller leie store områder fra Forsvaret og behovet for å opprettholde betydelig militær infrastruktur og EBA. Det synes heller ikke å være tilstrekkelig utredete alternativer som ikke har nedleggelse av Rygge som både forutsetning og konklusjon, som at basen kunne tilføres aktivitet og fungere som et samlet kraftsenter for Luftforsvaret i Sør-Norge. Flertallet mener at Forsvarsdepartementet ikke har kunnet gi tilstrekkelig gode svar på de spørsmål komiteen har stilt knyttet til viktige forhold rundt Rygge.

Flertallet ber derfor om at det gjennomføres en langt grundigere mulighets-, konsekvens- og kostnadsanalyse av helheten i forslagene knyttet til Rygge, inkludert mulig tilførsel av annen aktivitet til flystasjonen.

Flertallet støtter ikke forslaget om å avvikle militær flyplassdrift ved Rygge. Flertallet ser at regjeringen mener at alle operative og beredskapsmessige ulemper kan avhjelpes gjennom avtaler med sivile operatører/eiere og gjennom beredskapslovgivning – tilnærmet uten ekstra kostnader. Flertallet mener at det fortsatt foreligger flere motforestillinger mot slik avvikling. Blant annet i det at Forsvaret i dag har full råderett over rullebane og infrastruktur i alle situasjoner og ikke må iverksette eventuelle ekstraordinære tiltak gjennom beredskapslovgivning. Det skaper forutsigbarhet og fleksibilitet ved gjennomføringen av operasjoner som likevel forutsettes gjennomført fra Rygge; EBA for beredskap må videreføres uavhengig av operatør, og de økonomiske gevinstene ved en avvikling av militær drift synes små og svært usikre. Flertallet er kjent med at det i dag foreligger en fordelaktig driftsavtale og kostnadsfordeling med Rygge sivile lufthavn (RSL), og det må forventes at denne vil kunne bli langt mindre fordelaktig dersom Forsvaret avvikler sin drift.

Flertallet anser det videre som en reell problemstilling hvorvidt Rygge sivile lufthavn vil ønske eller ha evne til å drive videre dersom Forsvaret trekker seg ut av driften, langt mindre ha evne til å kjøpe fasiliteter og areal. Det må ikke skapes risiko for en situasjon hvor det faktisk ikke er noen aktør som kan videreføre flyplassdrift ved Rygge.

I lys av behovet for langt grundigere utredning av operative konsekvenser og kostnadsbilde ved even-tuelle endringer i aktivitet på Rygge, finner flertallet heller ikke å kunne støtte en flytting av Generalinspektøren for Luftforsvaret med stab eller luftinspektoratene på det nåværende tidspunkt.

Flertallet viser til at flyttingen av GIL med stab og luftinspektoratene ikke ble anbefalt av Forsvarssjefen i FMR på grunn av den beregnede kostnaden på 350 mill. kroner, med påfølgende nøytral driftskostnad sammenlignet med dagens lokalisering. For å godtgjøre denne kostnaden må det derfor foreligge en klar operativ begrunnelse for å gjennomføre flytting. Flertallet ser at det kan skapes synergieffekter ved å samlokalisere GIL, Luftforsvarsstaben og inspektoratene med styrkeproduksjon og operativ virksomhet, for eksempel slik regjeringen foreslår ved Reitan, men anser likevel at det å forsere denne flyttingen nå både vil medføre store kostnader og kunne svekke Luftforsvarets øverste ledelse i planleggingen og gjennomføringen av omfattende og svært krevende omstillinger knyttet til kampflyanskaffelse og endringer i basestruktur. Flertallet finner dette uheldig og mener derfor ut fra en helhetsvurdering at Luftforsvarets ledelse og inspektoratene inntil videre bør forbli på Rygge for å sikre ro, forutsigbarhet og effektiv ledelse i en allerede krevende omstillingsfase.

Flertallet mener for øvrig at en beslutning om å gi Generalinspektøren for Luftforsvaret operativt kommandoansvar, som regjeringen foreslår, er en prinsippbeslutning som burde vært utredet som en del av en helhetlig gjennomgang av Forsvarets ledelse og forelagt Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til kritikken om manglende beslutningsgrunnlag for endringer i Luftforsvarets basestruktur. Disse medlemmer viser til Forsvarsdepartementets utredning av kampflybaseløsning og den tilhørende eksterne kvalitetssikringsrapporten, samt proposisjonens punkt 6.5.1. Disse medlemmer vil fremheve at nettopp ekstern kvalitetssikreres konklusjon er at det totalt sett foreligger et godt beslutningsgrunnlag i saken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, anser luftromskontroll og evnen til å lede luftoperasjoner som særlig viktige kapasiteter, ikke minst etter anskaffelsen av nye kampfly, og støtter at Forsvarets evne på dette området forbedres. Flertallet viser til at regjeringen vil gjøre dette gjennom å opprette et nasjonalt luftoperasjonssenter (NAOC) samlokalisert med Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan, og at dette vil medføre betydelige endringer og videre reduksjon av den nasjonale luftkommando- og kontrollstrukturen. Flertallet vil i denne forbindelse minne om at nettopp Luftforsvarets luftkommando- og kontrollstruktur har vært igjennom en betydelig rasjonalisering gjennom flere runder tidligere. Dette har vært nødvendig for å sikre tilstrekkelig og oppdatert kapasitet på dette området.

Flertallet vil derimot ikke støtte forslaget om nedleggelse av Luftforsvarets kontroll- og varslingsstasjon ved Mågerø og den foreslåtte flyttingen av Luftforsvarets programmeringssenter til Reitan, og Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole til Sørreisa. Flertallet mener at dagens aktivitet ved LSTN Mågerø utgjør et høykompetent og fremtidsrettet fagmiljø, og har merket seg at CRC Mågerø i 2004 ble kåret til NATOs beste stasjon av sitt slag etter en større NATO-evaluering. CRC Mågerø ble i 2011 testet og fikk som eneste enhet i NATOs kommando- og kontrollkjede karakteren «EXCELLENT». Regjeringens forslag vil i realiteten avvikle og splitte dette helhetlige miljøet, for så å reetablere enkeltelementer til en betydelige økonomisk og kompetansemessig kostnad, spredd til andre lokasjoner.

Flertallet frykter at Luftforsvares samlede og regionale kapasitet for luftromskontroll og overvåking vil svekkes dersom CRC Mågerø nedlegges. Flertallet mener det i dagens situasjon er for stor risiko knyttet til kun å opprettholde én luftovervåkingsstasjon. Flertallet vil i denne sammenheng vise til at Sverige har tre CRC-er, Danmark har to CRC-er og Storbritannia har to CRC-er. Flertallet mener Norges geografi utløser et behov for mer enn én stasjon for å sikre god luftovervåking uansett situa-sjon og forhold. Flertallet er opptatt av at det må tas høyde for usikkerhetsmomenter og at det må bygges inn tilstrekkelig robusthet i alle beredskapsområder. Luftromsovervåkning, kontroll og bildebygging er en forutsetning for å drive fullverdige moderne luftoperasjoner og ha tilstrekkelig oversikt og kontroll over eget territorium. Driftssikkerhet knyttet til uforutsette hendelser, og et behov for seighet og redundans knyttet til mulige systemfeil, vedlikehold, linjebrudd eller forstyrrelser, i tillegg til målrettede anslag som sabotasje eller militære aksjoner, nødvendiggjør etter flertallets oppfatning å opprettholde to fullverdige stasjoner.

Flertallet har oppfattet at det vil være store utfordringer knyttet til kompetansetap dersom man velger å nedlegge CRC Mågerø, og ser at dette kan gi uønskede konsekvenser forbundet med overvåkingskapasitet og utdanning av nye mannskaper. Flertallet er opptatt av at Forsvarets organisasjon skal innrettes på en måte som sikrer best mulig kapasitet på en økonomisk forsvarlig måte.

Flertallet mener den foreslåtte omorganiseringen av luftovervåkningen vil medføre betydelige kostnader, samt stort personell- og kompetansetap, uten at dette tilfører ny operativitet i Forsvaret. Flertallet ser ikke noen kapasitetsmessig gevinst ved nedleggelse av CRC Mågerø og reetablering av tilsvarende kapasiteter på annen lokasjon.

Den eventuelle økonomiske gevinsten av en nedleggelse synes i beste fall usikker. Flertallet har merket seg at det ikke er store behov for investeringer ved CRC Mågerø i et 20-årsperspektiv, og at CRC Mågerø vurderes uavhengig av en nedleggelse som lokasjon for en ny radarsensor. Flertallet ser at det å opprettholde CRC Mågerø vil kreve noe mer personell til opprettelsen av et nasjonalt operasjonssenter (NAOC) på Reitan og at det er en merkostnad ved dette. Samtidig spares betydelige investeringskostnader ved å ikke reetablere programmeringssenteret og luftkontrollskolen på henholdsvis Reitan og Sørreisa.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er særlig bekymret for risikoen for et betydelig og potensielt kostbart kompetansetap knyttet til nedleggelsen av Luftforsvarets programmeringssenter for så å reetablere et senter på Reitan. Flertallet frykter at dette vil medføre et kritisk kompetansetap, som så må søkes kompensert med langt dyrere innkjøp av tilsvarende kompetanse i markedet.

2.2.3 Hæren

Komiteen viser til at Hæren skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av og samvirke med allierte styrker og gjenopprette territoriell integritet, samt at Hæren skal løse et bredt spekter av oppgaver, fra løpende fredstidsoppgaver til komplekse landoperasjoner alene eller i samspill med allierte og partnere. Komiteen merker seg at Hæren primært er organisert, utrustet og trent for å løse oppgaver i Norge, men også kan yte viktige bidrag til internasjonale operasjoner, som det er gjort gjennom mange år med tung landmilitær utenlandsinnsats, særlig i Afghanistan, hvor Hæren har vært den våpengren som har hatt de tyngste bidragene. Komiteen ser hvordan både omfanget av Hærens innsats og måten man har valgt å organisere bidraget på, har medført betydelig slitasje hos Hærens personell og struktur, sammen med verdifulle erfaringer og mulighet til å utvikle ferdigheter. Gjentatt deployering til utenlandsoppdrag har i for stor grad brutt opp avdelingsstrukturen når avdelinger settes sammen fra ulike deler av strukturen for å sendes i utenlandsoperasjoner. Dette har konsekvenser både for avdelingenes operativitet ute, for trening og øving av den hjemlige strukturen og for ivaretakelse av militært personell etter endt oppdrag.

Komiteen er meget opptatt av at erfaringer og kompetanse på alle nivåer som er opparbeidet gjennom engasjementet i Afghanistan videreføres på en systematisk måte i organisasjonen, og forutsetter at dette blir gjort.

Komiteen støtter at Hæren i årene som kommer skal fokusere på å trene på kjerneoppgavene og å øve brigadenivået med tanke på forsvar av Norge og bidrag til operasjoner innen en allianseramme.

Komiteen merker seg regjeringens foreslåtte justering av hvordan Hæren er konseptuelt innrettet, organisert og trent, og at det i den valgte innretningen av Hæren er lagt økt vekt på vervet personell i innsatsstrukturen, samtidig med at vernepliktige inne til førstegangstjeneste utgjør en betydelig og viktig del av hele den operative strukturen. Komiteen ser viktigheten av å finne en egnet balanse mellom vervede mannskaper og soldater som er inne til førstegangstjeneste, samtidig som man tar høyde for behovet for lengre oppøvings- og ståtid i stadig flere stillinger. En variert sammensetting av befal, vervede soldater og soldater inne til førstegangstjeneste fra avdeling til avdeling og til dels internt i den enkelte avdeling, med en slik balanse at man kan spille på de ulike kategorienes styrker, fremstår derfor som rasjonelt.

Komiteen merker seg at Brigade Nord, med to tilnærmet like mekaniserte manøverbataljoner og en lett infanteribataljon, med tilhørende logistikk- og støttefunksjoner, utgjør Hærens hovedelement i det mobile landforsvaret og skal kunne gjennomføre opp til høyintensive mekaniserte landoperasjoner med støtte fra andre forsvarsgrener og allierte. Innsatsstrukturer skal kunne settes sammen innenfor brigadestrukturen avhengig av behov. Komiteen støtter videreføringen av en brigadestruktur med tre manøverbataljoner. Komiteen legger til grunn proposisjonens utsagn om at endringene i bataljonene skal gi flere innsatsklare avdelinger med økt tilgjengelighet og lavere reaksjonstid for operasjoner nasjonalt så vel som i utlandet.

Komiteen støtter en økning av Hærens fleksibilitet og reaksjonsevne gjennom å bygge opp Panserbataljonen som en innsatsklar og raskt tilgjengelig bataljonstridsgruppe i Troms, med høyt innslag av vervet personell, noe som skal gi større forutsigbarhet i tilgang på stridsklare avdelinger. Telemark bataljon er i dag den tyngste og mest slagkraftige delen av Hærens hurtige reaksjonsstyrke (HRS). Komiteen forutsetter at innslag av vernepliktige i bataljonen ikke får konsekvenser for bataljonens evne til å operere som HRS.

Komiteen merker seg at 2. infanteribataljon videreføres som en lett infanteribataljon med hovedvekt på vernepliktig personell inne til førstegangstjeneste, men at også denne avdelingen vil ha innslag av vervede i funksjoner som krever lengre opplæringstid. Komiteen viser til at bataljonen settes opp med lette terrengkjøretøyer, beltevogner og lastevogner som er ment å gi avdelingen en grunnmobilitet som muliggjør manøver i norsk terreng under alle forhold, og at bataljonen skal, når den er fullt opptrent og oppsatt, ha evne til høyintensitetsoperasjoner gjennom offensive og defensive kapasiteter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til og legger til grunn de svar man har mottatt fra Forsvarsdepartementet på skriftlige spørsmål av 12. april og 2. mai 2012, hva gjelder bataljonens oppsetning, materiell og oppdrag, men har samtidig merket seg bekymringer fra både FFI og fagmilitært hold knyttet til en lett infanteribataljons strids- og overlevelsesevne i moderne høyintensitets krigføring, og forutsetter at det utelukkende ligger grundige fagmilitære vurderinger til grunn for utviklingen av konseptet for 2. bataljon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser det som positivt at regjeringen vil beholde en brigadestruktur med tre manøverbataljoner. Disse medlemmer har likevel merket seg de faglige motforestillinger som er reist mot konseptet «lett infanteribataljon» som er valgt for videreføringen av 2. bataljon. Dersom alle brigadens manøveravdelinger skal kunne løse oppdrag i hele konfliktspekteret, opp til høyintensitets krigføring, anser disse medlemmer at alle tre bataljoner bør mekaniseres og organiseres på tilsvarende måte som Telemark bataljon og Panserbataljonen. Dette vil kreve betydelige materiellinvesteringer, men en slik omstilling bør prioriteres og gjennomføres så snart det er praktisk og økonomisk mulig.

Komiteen merker seg at en økning i antall ansatte på lavere nivå skal sikre nødvendig spesialistkompetanse og erfaring i hærstrukturen. Komiteen viser i den forbindelse til sine merknader i kapittelet om personell og kompetanse.

Komiteen støtter at det utvikles et konsept for en hærreserve med den hensikt å ivareta den kompetanse og det treningsnivået personellet har opparbeidet gjennom sin tjeneste også etter at de ikke lenger tjenestegjør i operativ struktur, hvor mannskapet disponeres i en systematisert, dedikert reserve av nylig utdannede mannskaper, personell på beredskapskontrakter for eventuelle internasjonale operasjoner og tidligere vervede.

Komiteen viser til Forsvarsdepartementets skriftlige svar av 2. mai 2012 vedrørende anskaffelsen av kampluftvern til brigaden. Komiteen ser det som positivt at brigaden tilføres luftvern for egenbeskyttelse, noe som har vært en mangel over tid, og merker seg at Forsvarsstaben er gitt i oppdrag å utarbeide en fremskaffelsesløsning. Komiteen vurderer luftvern som en viktig kapasitet, og ber om at prosjektet gjennomføres så snart som mulig.

Komiteen merker seg at samordningen av en rekke styringsfunksjoner mellom Hærstaben og staben i Brigade Nord skal frigi årsverk fra stabs- og støttefunksjoner til operative funksjoner i brigadens underavdelinger, fortrinnsvis vervede og befal på lavere gradsnivå.

Komiteen ser at Hæren, ikke minst gjennom de siste års endringer i FLO, er tilført betydelige logistikk- og støttefunksjoner, inkludert verksteder. Komiteen registrerer at det kreves en helhetlig gjennomgang av logistikk- og støttestrukturen for å samordne og sikre en best mulig støtte både til Hæren og Forsvaret for øvrig, samt at det vurderes en forenkling av styringslinjene og etablering av mer kostnadseffektive driftsmodeller, herunder én felles ledelse for alle logistikkenhetene samt endrede styringslinjer for de regionale støttefunksjonene. Komiteen viser i den forbindelse til Forsvarsdepartementets svar på skriftlig spørsmål av 12. april 2012, og merker seg at styrkeproduksjonen og driften av logistikkavdelinger i Hæren fremstår som et område med potensial for en mer effektiv organisering og mulighet for å slå sammen avdelinger eller samordne parallelle deler av virksomhetene. Dette vil kunne redusere behovet for ledelse og stabspersonell, samt gi stordriftsfordeler internt i Hæren.

Komiteen merker seg at Hærens basestruktur og lokaliseringen av Hærens avdelinger videreføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at komiteens flertall, og flertallet i den tidligere forsvarskomiteen, over flere år har uttrykt bekymring over tilstanden i Hæren, og viser i den forbindelse til flertallsmerknader i Innst. S. 318 (2007–2008) og i budsjettproposisjonene. Det har gjennom mange år ikke vært aktivitet og øvelser på ønsket nivå, eller i tilstrekkelig grad lagt til rette for den nødvendige økningen i Hærens bemanning innenfor mindre og sårbare fagmiljø som har opplevd betydelig slitasje gjennom løpende utenlandsoppdrag.

Et annet utslag av samme tendens, som disse medlemmer har påpekt gjennom flere år, er mang-lende oppfylling av manøveravdelingene, hvor det har manglet lag, tropper og kompanier i Telemark bataljon og Panserbataljonen. Konsekvensen av dette er at struktur og operativ evne i realiteten ikke synes å ha vært i tråd med hva som er vedtatt av Stortinget. Disse medlemmer mener fortsatt at det er uheldig at manøveravdelingene har en redusert oppsetning i forhold til tilsvarende avdelinger hos våre allierte, og forutsetter at dette adresseres i arbeidet med reorganiseringen av Hæren. I tillegg til økte personellrammer er det sentralt i denne sammenhengen å rekruttere og beholde vervede soldater og befal over tid, samt å finne en bedre balanse på befalsstrukturen, knyttet til en omfattende reform av dagens avdelingsbefalsordning, eller en ny spesialistordning.

Disse medlemmer viser til at budsjettene over flere år ikke har muliggjort den nødvendige og i inneværende langtidsplan forutsatte årsverksvekst. Dette, kombinert med et lavt øvelses- og aktivitetsnivå, mangler i materiell og utstyr og forsinkede anskaffelser, har skapt en utfordrende situasjon på flere områder. I Riksrevisjonens Dokument 1 (2011–2012) fremkommer det at Hærens utvikling ikke har vært i henhold til planene, og at Hæren fortsatt har betydelige personell- og materiellmangler, både for kamptroppene og støtteavdelingene. Disse medlemmer er særlig bekymret over Riksrevisjonens uttalelser om manglende øving, at man etter Hærens egne faglige vurderinger ikke har kampkraft på ønsket nivå, og at brigadens evne til nasjonal krisehåndtering og håndtering av væpnet konflikt rapporteres å være mindre tilfredsstillende. I lys av dette ser disse medlemmer positivt på signalene om at brigaden og dens avdelinger skal prioriteres fremover.

Disse medlemmer viser videre til at Fremskrittspartiet og Høyre i sine alternative budsjetter gjennom flere år har foreslått en økning av driftsmidler til Hæren.

2.2.4 Sjøforsvaret

Komiteen mener at Sjøforsvaret spiller en helt sentral rolle i å håndtere utfordringer knyttet til Norges betydelige havområder og maritime interesser. Et sterkt og moderne sjøforsvar, med et bredt spekter av kapasiteter og høy operativ evne, er avgjørende for forsvaret av Norge og våre nærområder. Anvendelsen av maritimt diplomati og myndighetsutøvelse til havs gjennom tilstedeværelse er viktige roller for Sjøforsvaret.

Komiteen merker seg at Sjøforsvaret skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av og samvirke med allierte styrker og gjenopprette territoriell integritet. Komiteen ser at Sjøforsvaret også er en viktig bidragsyter til operasjoner i utlandet, og vil understreke viktigheten av å fordele bidrag til utenlandsoperasjoner mellom forsvarsgrenene. Komiteen støtter fast deltakelse i NATOs stående maritime styrker.

Komiteen viser til at Sjøforsvaret består av Kysteskadren, Marinejegerkommandoen og Kystvakten, i tillegg til skole- og basestruktur, og at Sjøforsvaret omtales fremtidsrettet og moderne, med fartøyer og avdelinger som utfyller hverandre godt. Komiteen legger til grunn at det ikke er planlagt vesentlige endringer i Sjøforsvaret i langtidsplanen.

Komiteen er kjent med at Sjøforsvaret i dag har en moderne og høyteknologisk fartøystruktur med potensielt meget høy operativ evne. Komiteen vil likevel understreke at det er den reelle operative evnen, i summen av tilgjengelighet, reaksjonsevne og utholdenhet, våpensystemer og sensorer og riktig antall personell, med tilstrekkelig seilingstid, øving og trening den foreliggende strukturen har, snarere enn antallet enheter i hver fartøyklasse, som er avgjørende.

Komiteen viser videre til Riksrevisjonens Dokument nr. 1 (2011–2012) som viser at Sjøforsvaret ikke nådde målene for seilingsaktivitet i hverken Kysteskadren eller Kystvakten, og at prosjektforsinkelser svekket Sjøforsvarets operative evne.

Komiteen merker seg signaler på at Sjøforsvaret har problemer med å rekruttere og særlig beholde personell i kritiske funksjoner, med konsekvenser for strukturens operative evne. Komiteen forutsetter at det gjennomføres nødvendige tiltak for å sikre at Sjøforsvaret rekrutterer og beholder kompetent personell, også i møte med konkurranse fra sivil maritim sektor.

Komiteen merker seg at et nytt logistikk- og støttefartøy planlegges innført fra 2016.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er opptatt av at dette fartøyet skal kunne utføre et bredt spekter av oppgaver for Forsvaret, og forutsetter at prosjektet ender i anskaffelse av et reelt multi-rolle logistikkfartøy som kan støtte en rekke av Forsvarets kapasiteter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at nytt logistikk- og støttefartøy anskaffes og legger til grunn at prioriterte ytelsesmål ivaretas innenfor den godkjente rammen av prosjektet.

Komiteen tar for øvrig redegjørelsen for Sjøforsvarets styrkestruktur og operative kapasiteter til etterretning.

Komiteen merker seg at det, ifølge Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av 2. mai 2012, er forutsatt at driftsrammen til Sjøforsvaret for 2012 på om lag 3,4 mrd. kroner videreføres i kommende langtidsperiode, samtidig som Sjøforsvaret planlegger og budsjetterer med innfasing av nye kapasiteter og modernisering av eksisterende fartøysstruktur, som vil være fullført innen 2017. Full operativ kapasitet er planlagt nådd suksessivt for henholdsvis fregatter og korvetter frem mot dette tidspunktet, etter hvert som Skjold-klassen, nye systemer som NSM, NH-90 og kapasiteter leveres, integ-reres, evalueres og settes i drift. Komiteen anser at dette potensielt vil øke Sjøforsvarets operative evne betydelig, men ser det som særdeles utford-rende for Sjøforsvaret å skulle drifte denne strukturen med et antall nye kapasiteter innenfor et flatt driftsbudsjett gjennom perioden. Komiteen forutsetter at modernisering og innføring av nye kapasiteter ikke medfører reduksjoner i seiling, aktivitet og øvelse, og at det tas grep for å sikre nødvendig rekruttering og ståtid for personellet.

Komiteen merker seg den viktige innsatsen Kystvakten gjør innen et bredt spekter av oppgaver, primært innenfor rammene i kystvaktloven. Loven gir Kystvakten myndighet til å utøve kontroll for en rekke statlige etater samt at tjenestemennene blant annet har begrenset politimyndighet. Loven pålegger dessuten øving av krigsoppgavene i fredstid. Komiteen imøteser en oppdatering og konkretisering av Kystvaktens krigsoppgaver.

Kystvakten har særlige oppgaver knyttet til suverenitetshevdelse og kontroll i nordområdene, men komiteen vil samtidig understreke viktigheten av tilstedeværelse fra Kystvakten langs hele kysten. Indre Kystvakt (IKV) spiller en viktig rolle i den forbindelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Indre Kystvakt (IKV) utgjør en svært rimelig og fleksibel kapasitet som må settes i stand til å kunne operere med kontinuerlig tilstedeværelse langs hele kysten, også i sør. Disse medlemmer viser til at regjeringen i 2011 valgte å kjøpe tidligere leasede fartøyer, og forutsetter at driftsmidler som er frigjort gjennom dette kjøpet bør tilsi at seilingstid og aktivitet i IKV øker betraktelig. Disse medlemmer forutsetter at kjøpet av fartøyene ikke påvirker antallet seilingsdøgn eller driftskostnadene ved seiling negativt.

Disse medlemmer viser til at Reine-klassen fartøy foreslås avviklet i Sjøheimevernets struktur, og anser at en overføring av disse fartøyene til IKV ville medføre en fornuftig bruk av ressurser og betydelig kapasitetsøkning. I lys av eventuelle endringer i Sjøheimevernets operative struktur må det også utarbeides effektive og strømlinjeformede rutiner og mekanismer for samarbeid mellom Heimevernet/Sjøheimevernet og andre deler av Forsvarets organisasjon. I kystnære oppdrag vil Kystvakten, og særlig IKV, spille en viktig rolle i dette.

Disse medlemmer viser videre til at Fremskrittspartiet og Høyre i sine alternative budsjetter gjennom flere år har foreslått en økning av driftsmidler til Kystvakten som ville gjort det mulig å seile alle fem fartøyer i (IKV) i langt større grad enn det har blitt gjort i samme periode.

Komiteen anser undervannsbåter som en sentral strategisk kapasitet for Norge, og ser det som viktig at det nå er et utredningsarbeid i gang med sikte på et valg mellom levetidsforlengelse av Ula-klassen ut over 2020 eller anskaffelse av nye ubåter. Tidsperspektivet fra beslutning om anskaffelse til levering er langt, og det er derfor viktig at utredningsarbeidet er i gang. Komiteen forutsetter å bli holdt løpende orientert om det videre arbeidet med denne saken.

2.2.5 Heimevernet

Komiteen viser til at Heimevernet har et landsdekkende ansvar med hovedoppgaver innenfor vakthold og sikring av viktige militær og sivile objekter, og skal være tilgjengelig på kort varsel, med enheter med god lokalkjennskap. Komiteen legger til grunn at det er de militære oppdragene som skal være dimensjonerende for Heimevernet. Likevel har Heimevernet også en rolle i å støtte det sivile samfunn og den generelle beredskapen i samfunnet. Heimevernet må i den forbindelse ha evne til samvirke med sivile instanser og øvrige samfunnsressurser for å kunne støtte og beskytte. Det er behov for et styrket samarbeid, og bedre koordinering mellom politi, sivile beredskapsetater og Forsvaret. Dette er særlig viktig for Heimevernet.

Komiteen viser til at Heimevernet over flere år har hatt et for lavt øvings- og treningsnivå, som har bidratt til å redusere Heimevernets operative evne, og at regjeringen nå legger opp til en gradvis økning av årlig treningsnivå i perioden. Komiteen anser at en betydelig økning i Heimevernets øvelses- og treningsaktivitet er helt nødvendig. Komiteen er videre bekymret for det betydelige materielletterslepet i organisasjonen, samt manglende oppkledning og personlig utrustning, og forutsetter at dette avhjelpes snarest.

Heimevernets personell får sin grunnleggende utdanning og trening i forsvarsgrenene. Komiteen legger til grunn Forsvarsdepartementets svar på skriftlig spørsmål av 2. mai 2012 om at dagens styrkeproduksjon i forsvarsgrenene er tilfredsstillende for å dekke behovet i HV.

Komiteen noterer seg at regjeringen ønsker at Heimevernet skal videreutvikle sine funksjoner gjennom å tydeliggjøre oppdragene knyttet til vakthold og sikring, både av situasjonsbestemte og forhåndsdefinerte viktige objekter og infrastruktur i samfunnet, og at dette, sammen med en styrking av Heimevernets utdanning og trening, skal fremheve Heimevernets rolle i et bredt samfunnsperspektiv.

Komiteen viser til Forsvarsdepartementets svar på skriftlig spørsmål av 2. mai 2012 og legger til grunn at Heimevernets områdestruktur også i fremtiden vil kunne løse et bredt spekter av oppgaver, og at ingen av disse oppgaver fjernes fra HVs portefølje.

Komiteen viser videre til at regjeringen vil organisere Heimevernets styrker innenfor en ramme på 45 000 mannskaper, fordelt på 42 000 i områdestrukturen og 3 000 i innsatsstyrkene, en reduksjon på 2 000 fra dagens vedtatte nivå på 5 000 soldater i innsatsstyrken.

Komiteen gir sin tilslutning til at styring, ledelse, styrkeproduksjon og sivilt-militært samarbeid fortsatt skal gjennomføres innenfor dagens 11 distrikter og en tilpasset områdestruktur. Komiteen anser at en avvikling av flere distrikter ville ha medført betydelige utfordringer knyttet til geografiske avstander, mens den økonomiske gevinsten ville blitt forholdsvis liten. Komiteen er opptatt av at Heimevernets lokalkunnskap og -forankring videreføres over hele landet. Opprettholdelsen av 11 HV-distrikter bidrar til dette. Komiteen merker seg at dagens lokalisering av distriktsstrukturen videreføres, og at GIHV med stab er etablert på Terningmoen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens forslag om å organisere Heimevernets styrker innenfor en ramme på 45 000 mannskaper, fordelt på 42 000 i områdestrukturen og 3 000 i innsatsstyrkene. Det er en reduksjon på 2 000 fra dagens vedtatte nivå på 5 000 soldater i innsatsstyrken. Flertallet anser dette som en dårlig løsning. En innretning av styrkene utelukkende rettet mot statisk vakthold og sikring, sammen med en reduksjon i ambisjonen for Heimevernets skarpeste avdelinger – innsatsstyrkene – vil reversere den målrettede kvalitetsforbedringen som har ligget til grunn for reformene i Heimevernet siden 2004.

Flertallet viser til sine bekymringsmeldinger knyttet til Heimevernets utvikling og operative evne gjennom flere år. Manglende øvelser og trening, med et absolutt bunnivå i 2009, har redusert den reelle operative evnen i store deler av Heimevernets struktur i altfor stor grad. Med en videreføring av dagens antall og innretning tilnærmet uforandret, tilsier all erfaring at denne regjeringen ikke vil prioritere ressurser til øvelser og trening i tilstrekkelig grad, samtidig som det er store mangler og etterslep i materiellstrukturen og i grunnleggende utrustning på enkeltmannsnivå.

Flertallet er kjent med studier gjennomført ved Forsvarets forskningsinstitutt som har vurdert en alternativ innretning på Heimevernet, som etter flertallets vurdering ville medføre en betydelig styrking av Heimevernets og Forsvarets samlede militære innsatsevne. En betydelig omlegging av Heimevernets struktur og innretning vil kreve flere grundige analyser, men flertallet vil likevel signalisere sin støtte til intensjon og retning i en slik mulig omlegging:

Flertallet ønsker en styrking av Heimevernets reelle kapasitet gjennom en klarere definering av oppgaver og langt sterkere differensiering av HV-strukturen enn i dag. Dette vil medføre et klarere skille mellom de styrkene som skal kunne håndtere alle typer trusler og oppdrag – inkludert å avvise militære angrep eller bistå Hæren med oppgaveløsning knyttet til skarpe operasjoner på norsk territorium – og hoveddelen av HVs styrker, som vil rendyrkes i en vakt- og sikringsrolle.

Flertallet anser at Heimevernets militære kapasitet må ta utgangspunkt i den styrken som i dag er utdannet, trent og utrustet for å kunne håndtere militære trusler – HVs innsatsstyrker. Flertallet vil styrke denne kapasiteten gjennom større antall, langt bedre kvalitet og større fleksibilitet i en mobiliserbar styrke av høy kvalitet beregnet på å løse oppgaver i krise og krig, samt ved ekstraordinære behov i fredstid. Styrken vil være Heimevernets mest fleksible og tilgjengelige ressurs, og vil også være det viktigste middelet til å støtte samfunnet med sikringstiltak, også ved lokale kriser av ikke-militær karakter. Styrken kan organiseres som moderne lett infanteri, med tyngre våpen enn i dag, og bør kunne løse et bredt spekter av militære oppdrag i Norge ved krise og krig, samt løse lokale sikringsoppdrag med høy beredskap. Det er anslått at dette vil kunne gi en reell militær styrke omtrent tilsvarende en lett infanteribataljon i hvert av dagens HV-distrikter. Dette vil medføre en betydelig styrking av Forsvarets samlede landmilitære evne.

Flertallet viser til regjeringens nedleggelse av HV-016-avdelingene og mener fortsatt at disse avdelingene utgjorde særskilt kapable avdelinger i Heimevernet før de ble lagt ned i 2010. Avdelingene var i stor grad bemannet av personell med bakgrunn fra spesialstyrkene. Dette ga Heimevernet en meget fleksibel kapasitet på høy beredskap og med lav kostnad. Flertallet vil gjenopprette lignende jegeravdelinger, med kort klartid, som del av den militære kapasiteten til HV i tilknytning til større befolkningssentra.

Den delen av HV som ikke selv skal kunne avvise militære angrep, gis en utdanning, trening og utrustning som gjenspeiler dette. Styrken kan bidra til å løse viktige vakt-, overvåknings- og sikringsfunksjoner i krigstid, og kan være en fleksibel ressurs for samfunnet ved et ekstraordinært behov i fredstid. For å sikre best mulig gjenbrukbarhet mot resten av samfunnet må utdanning, trening, struktur og oppgaver samordnes med samfunnets øvrige vakt- og beredskapsvirksomhet, som politireserve og Sivilforsvar, noe flertallet har merket seg at regjeringen nå utreder. Denne delen av strukturen kan beholdes i stort antall, med lokal profil, rekrutteringsbase og tilstedeværelse over hele landet, med kostnadseffektiv trening og utrustning som tilpasses oppgavene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter regjeringens forslag om at Heimevernet organiseres innenfor en ramme på totalt 45 000 mannskaper i Land-, Sjø- og Luftheimevernet, hvorav 3 000 mannskaper i innsatsstyrkene og 42 000 i områdestrukturen. Disse medlemmer vil også gi sin tilslutning til at styring, ledelse, styrkeproduksjon og sivilt-militært samarbeid fortsatt skal gjennomføres innenfor dagens 11 distrikter og en tilpasset områdestruktur.

Etter disse medlemmers mening vil dette sikre et robust og landsdekkende HV, med bedre rammevilkår for tilfredsstillende trening og øving av styrkene.

Disse medlemmer har for øvrig registrert at det forrige og nylig framlagte fagmilitære råd på ny foreslo betydelige reduksjoner i Heimevernet, noe det ikke er eller har vært politisk støtte for.

Disse medlemmer merker seg videre at Heimevernet skal utvikles med et sterkere fokus på oppdragsløsning innen vakthold og sikring. Disse medlemmer støtter at regjeringen legger opp til en fortsatt gradvis økning av årlig trening, slik at Heimevernet i større grad kan fokusere på sine primæroppdrag. Disse medlemmer vil også understreke at Heimevernets fokus på vakthold og sikring er i utvidet forstand, der overvåking og kontroll og territorielt ansvar også er en viktig del av oppdraget.

Komiteen støtter at Heimevernets skole- og kompetansesenter (HVSKS) videreføres på Dombås. Komiteen vil understreke at HVSKS – med sin kompetanse, fasiliteter, beliggenhet og gode trenings- og øvingsområder både for sommer og spe-sielt vintertrening – må videreutvikles som nasjonalt kompetansesenter for Heimevernet (og med tilgjengelighet for andre forsvarsgrener). Komiteen registrerer også at HVSKS som kompetansesenter vil ha en viktig rolle i trening, samvirke og interaksjon med øvrige instanser med ansvar for samfunnssikkerhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, oppfatter at regjeringens forslag for organisering av Heimevernet, inkludert Sjøheimevernet, medfører en sterkere konsentrasjon enn tidligere om oppgavene vakt og sikring. Dette innebærer etter flertallets oppfatning at det helhetlige territorielle aspektet ved Heimevernets aktivitet dempes. Flertallet mener det er hensiktsmessig å se på Heimevernet, særlig innsatsstyrkene, som en territoriell ressurs også i fremtiden. Flertallet er opptatt av at hele Heimevernet må utrustes slik at det har adekvat utstyr og riktige kapasiteter for å løse sine oppdrag. Flertallet mener det må legges opp til mer øving og trening i Heimevernet. Flertallet mener det skal være årlig trening på de enkelte objekter for å sikre at mannskaper og planverk er oppdatert og forberedt på oppdraget. Flertallet vil understreke at samarbeidet med Sivilforsvaret og politiet må styrkes, og det må legges opp til felles øvelser og beredskapsplaner der det er naturlig.

Flertallet viser for øvrig til sine forslag til alternative budsjetter for Heimevernet i inneværende langtidsperiode, som ville medført en betydelig styrking av HV utover den utvikling man har sett.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å avvikle Sjøheimevernets (SHV) kommandostruktur og at taktisk ledelse av SHVs styrker skal ivaretas av de territorielle distriktsstabene, noe som skal for-enkle kommandolinjene og styrke Heimevernets operative fleksibilitet. Komiteen viser videre til at regjeringen foreslår å avvikle Reine-klassen fartøyer som en del av SHVs kapasiteter. Komiteen er kjent med at Forsvaret har betydelige utgifter knyttet til fartøyene uavhengig av drift og aktivitetsnivå, og forutsetter at de benyttes på en egnet og effektiv måte i Forsvarets struktur dersom de tas ut av SHV.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet merker seg endringene som foreslås gjort i Sjøheimevernets kommandostruktur og påpeker at ingen av de overordnede oppdrag skal fjernes fra Sjøheimevernet som følge av dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vurderer Sjøheimevernet som en betydelig ressurs med viktige militære oppgaver knyttet til kysten og kystnære farvann som bør styrkeproduseres i tett samarbeid med både Landheimevernet og Sjøforsvarets enheter. Flertallet ser at regjeringen ønsker en annen innretning på Heimevernet og derigjennom en sterk nedbygging av Sjøheimevernet slik det er i dag. Flertallet ønsker å videreføre Sjøheimevernet med nåværende oppgaver knyttet til maritim overvåking, kontroll med skipsfart og med styrket innretning mot sikring av objekter. Flertallet mener den faglige ledelse, koordinering og utvikling av SHV må sikres gjennom Sjøheimevernets utdannings- og kompetansesenter (SHVUKS) på Haakonsvern.

Flertallet frykter at Sjøheimevernet vil miste sin egenart og særskilte kompetanse dersom kommandoansvaret for styrkeproduksjon og taktisk ledelse flyttes over til distriktssjefene. Flertallet merker seg at Sjøheimevernets eget personell ser store utfordringer knyttet til å beholde den sjømilitære kunnskap og operative egenskaper i organisasjonen dersom man flytter kommandoansvaret slik det er foreslått. Flertallet merker seg at regjeringen ønsker å avvikle Reine-klassen som del av Sjøheimevernets struktur. Flertallet er i den forbindelse opptatt av at Heimevernet tilføres nødvendige midler til etablering av EBA for å sikre styrkeproduksjon og annen nødvendig aktivitet når Reine-klassen fases ut. Flertallet forutsetter at de driftsmidler som følger med når Reine-klassen tas ut av SHVs struktur, kompenseres i HV for å styrke nødvendig trening og øving.

2.2.6 Forsvarets ledelse

Komiteen viser til at Forsvarets strategiske ledelse utgjøres av Forsvarsdepartementet, Forsvarssjefen og Forsvarsstaben innenfor en integrert ledelsesmodell, og registrerer at modellen foreslås videreført av regjeringen.

Komiteen viser videre til at Forsvarssjefen fører alminnelig kommando over hele Forsvaret, og Forsvarsstaben støtter i utøvelsen av denne funksjonen. Videre utgjør Forsvarsstaben, sammen med Forsvarsdepartementet, Forsvarssjefens stabsapparat – som etatssjef, og som øverste fagmilitære rådgiver i departementet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at modellen for Integrert strategisk ledelse (ISL) av forsvarssektoren ble vedtatt i 2002 og innført i 2003. Flertallet viser videre til Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av 2. mai 2012 og 15. mai 2012 knyttet til ISL. Flertallet merker seg at det til tross for løpende justeringer av ordningen siden 2004 ikke er gjennomført noen systematisk eller ekstern evaluering av modellen, selv om betydelige endringer i modellen sammenlignet med forutsetningene for det opprinnelige vedtaket, som utflyttingen av generalinspektørene, også er gjennomført.

Flertallet anser at modellen i dag ikke fungerer på en tilstrekkelig god måte. Dette gjelder både utformingen og praktiseringen av modellen, og handler om viktige spørsmål som styringskultur, Forsvarssjefens faglige uavhengighet, ansvar, fullmakter og handlingsrom som etatssjef, samt en ugjennomsiktig og lite etterprøvbar ansvars- og rollefordeling. Flertallet mener at det er påkrevet med tiltak som i større grad enn i dag kan bidra til å sikre klare prinsipper for helhetlig ledelse i sektoren og en praktisk utforming som gir nødvendige dybde i politiske beslutningsunderlag, klare ansvarslinjer og dokumentert sporbarhet i beslutningsprosesser og gjennomføring.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en grundig og systematisk ekstern evaluering av ordningen med integrert strategisk ledelse i forsvarssektoren.»

Flertallet ser også at sektorens øverste ledelse, fordelt på Forsvarsdepartement, Forsvarsstaben, grenstabene, HV-staben og FOH, ifølge Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av 16. mai 2012, har 1 185 ansatte. Sett i lys av at Forsvaret i dag har en samlet ramme på ca. 17 000 årsverk, som er foreslått redusert til 16 550 i kommende langtidsperiode, er flertallet opptatt av at balansen mellom personell i administrasjon, stabs- og ledelsesstrukturer og personell som er direkte involvert i operativ virksomhet, i størst mulig grad optimaliseres. Flertallet legger til grunn at det i det omfang det er mulig, prioriteres å effektivisere administrasjon, stabs- og ledelsesledd og at disse til enhver tid tilpasses oppgaver og Forsvarets omfang, og forutsetter at dette adresseres i det løpende arbeidet med fornying og forbedring og i den kommende personell- og kompetansereformen i sektoren.

Komiteen merker seg at Forsvarets mediesenter, Forsvarets forum, Forsvarets sikkerhetsavdeling, Vernepliktsverket, Forsvarets lønnsadministrasjon, Forsvarets regnskapsavdeling, Feltprestkorpset, Forsvarets personelltjeneste og Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon videreføres underlagt Sjef Forsvarsstaben.

Komiteen viser til at Forsvarets operative virksomhet ledes av sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), og at virksomheten ved hovedkvarteret innebærer døgnkontinuerlig oppbygging og vedlikehold av situasjonsbildet i interesseområdet, planlegging og ledelse av operasjoner, samt evaluering. Hovedkvarteret skal ha en utstrakt kontakt med relevante etater og aktører utenfor Forsvaret. Komiteen støtter at hovedkvarteret videreutvikles for å understøtte NATOs fremtidige kommandostruktur.

Komiteen mener at god utøvelse av kommando og kontroll er en forutsetning for best mulig utnyttelse av tilgjengelig operativ evne, og forutsetter at denne videreutvikles gjennom øvelser av de involverte kommandonivåene, både med og uten underlagte styrker, samt løpende evaluering av oppnådde resultater for å sikre at nivået er tilfredsstillende etter nasjonale og NATO-standarder.

Komiteen støtter etableringen av en permanent kadre for et nasjonalt logistisk ledelseselement (Joint Logistics Support Group – JLSG) som skal utøve taktisk kommando over logistikkressurser under sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, noe som skal styrke hovedkvarterets evne til å lede operativ logistikk ved omfattende nasjonale beredskapssituasjoner og operasjoner i Norge.

2.2.7 Etterretningstjenesten

Komiteen viser til at Etterretningstjenesten innhenter, analyserer og distribuerer informasjon som angår norske interesser, forholdet til fremmede stater, organisasjoner og individer, med det formål å bidra til å gi norske myndigheter et solid beslutningsgrunnlag i saker som gjelder viktige nasjonale interesser. Komiteen understreker at Etterretningstjenestens arbeid er av stor betydning for landets sikkerhet og interesser.

Komiteen er kjent med at Norges sivile og militære utenlands etterretningstjeneste er underlagt forsvarssjefen, og støtter både militære og sivile myndigheter med informasjon og vurderinger, innenfor rammene av Lov om etterretningstjenesten og med ettersyn fra Stortingets EOS-utvalg.

Komiteen ser at etterretning er en helt grunnleggende forutsetning for planlegging og ledelse av styrker i militære operasjoner, og merker seg at gjeldende ambisjonsnivå for Forsvaret, blant annet knyttet til ivaretakelsen av en tilfredsstillende overvåking og etterretning i egne nærområder, samt å bidra substansielt i inntil tre samtidige operasjonsområder, krever høy teknisk, operativ og personellmessig kompetanse i Etterretningstjenesten. Globale og regio-nale utviklingstrekk nødvendiggjør en etterretningstjeneste med tilpasningsevne og fleksibilitet, som til enhver tid må disponere egnet teknologi og utvikle en organisasjon som kan levere relevante og etterspurte vurderinger. Komiteen forutsetter at tjenesten har et ressurstilfang som sikrer dette ambisjonsnivået.

Komiteen er enig i at etterretningsstøtte til norske militære avdelinger som deltar i operasjoner i utlandet prioriteres og at Etterretningstjenesten styrkes for å kunne møte særlige utfordringer knyttet til ny teknologi.

2.2.8 Spesialstyrker

Komiteen vil fremheve den unike kapasiteten Forsvarets spesialstyrker utgjør. Spesialstyrkene består av Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando (FSK/HJK) og Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrkene har over tid ytt substansielle bidrag i flere operasjonsområder i utlandet, og fra 1. april 2012 er FSK/HJK igjen til stede i Kabul som mentorer i Crisis Response Unit (CRU).

Komiteen viser til at spesialstyrkene består av selektert personell som har spesiell utrustning og grundig utdanning i taktikker og teknikker, og at styrkene innehar fleksible, anvendelige og unike kapasiteter som kan benyttes selvstendig, som supplement til andre styrker eller til støtte for andre etater. FSK/HJK har også nasjonale oppgaver innenfor land- og sjøbasert kontraterror. Komiteen viser til at en av de største utfordringene med dette oppdraget er mang-lende innsettingskapasitet i tilknytning til spesialstyrkene. Komiteen har i den forbindelse merket seg departementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av 2. mai 2012 om kostnadene ved å etab-lere et detasjement for taktiske transporthelikoptre på Rena, og legger til grunn at dette er spørsmål som tas til løpende vurdering.

I dag er det kun FSK/HJK som har et dedikert kontraterroroppdrag. Komiteen mener det bør vurderes å gi også MJK nasjonale oppgaver knyttet til sjøbasert kontraterror, samt en formalisert beredskapsrolle.

Komiteen har merket seg at Forsvarssjefen arbeider med en mulighetsstudie for videreutvikling av spesialstyrkenes beredskap for kontraterroroperasjoner, som skal belyse flere alternativer og konsekvenser, samt at spesialstyrkenes øvelsesaktivitet knyttet til kontraterror skal økes. Komiteen imøteser resultatet av dette arbeidet, og forutsetter at det administrativt og ressursmessig legges til rette for en mest mulig effektiv og operativ innretning og utnyttelse av Forsvarets samlede spesialstyrkekapasitet.

2.2.9 Fellesavdelinger og -kapasiteter

Komiteen understreker betydningen av Forsvarets fellesavdelinger og -kapasiteter og den viktige rollen disse spiller for fellesoperativ oppgaveløsning. Komiteen forutsetter at kapasitetene skal være tilpasset og i balanse med øvrig struktur og utvik-les med tanke på å ivareta sektorens fleksible behov.

2.2.9.1 Forsvarets logistikkorganisasjon

Komiteen viser til at hovedoppgavene til Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) er å fremskaffe materiellkapasiteter gjennom investeringsprosjekter, ivareta eierskapsforvaltning av materiell, utføre vedlikehold og yte forsyningstjenester for Forsvaret. Komiteen vil understreke at FLOs oppgaver er av avgjørende betydning for hele forsvarsstrukturen og Forsvarets operative evne.

Komiteen viser til at FLO har vært gjenstand for en lang rekke omfattende endringer siden etableringen i 2002, og anser at disse omstillingene i det store og hele har vært nødvendige, men samtidig har medført betydelig slitasje og usikkerhet i organisasjonen og for FLOs personell. Komiteen mener at Forsvaret som helhet er avhengig av at FLOs kvalitet og leveringsevne er i samsvar med egne oppgaver og de strukturendringene som gjøres i andre deler av Forsvaret.

I en periode hvor Forsvaret prioriterer materiell-investeringer høyt, i kommende langtidsperiode med et forholdstall tilnærmet 2:1 mellom drift og investering, er komiteen svært opptatt av at FLO settes i stand til å omsette bevilgede investeringsmidler på en effektiv, forsvarlig og etterprøvbar måte. Komiteen anser at denne investeringstakten vil bli svært krevende å opprettholde på forsvarlig måte over tid. Komiteen merker seg samtidig at gjennomføringstiden i materiellprosjekter skal reduseres og evnen til å gjennomføre investeringer styrkes. Komiteen imøteser en slik prioritering og forutsetter å bli holdt løpende orientert om utviklingen på dette viktige området. Komiteen deler det synspunkt at en slik produktivitetsvekst vil være blant de viktigste bidragene til å innfri målsettingene i fornyings- og forbed-ringsarbeidet.

Samtidig har komiteen merket seg signaler om at FLOs evne til å omsette investeringsmidler allerede er presset, og peker i den forbindelse på behovet for å utøve fleksibilitet i årsverksstyringen i særlig viktige funksjoner. Komiteen vil i den forbindelse peke på Forsvarsdepartementets svar av 17. april 2012 og 12. mai 2012 på komiteens skriftlige spørsmål knyttet til årsverksutvikling og omsetningsevne i FLO.

Komiteen viser til at FLO er en sentral pre-miss-leverandør i logistikkprosessene og har en viktig rolle i det videre fornyings- og forbedringsarbeidet. Komiteen noterer at et felles integrert forvaltningssystem (FIF) er under innføring og skal bli et effektivt verktøy for å forvalte materiell og understøtte driften av Forsvarets virksomhet. Komiteen har gjennom flere år merket seg betydelige utfordringer knyttet til implementering og store kostnadsoverskridelser ved innføringen av ulike forvaltningssystem i Forsvaret, og forutsetter at FIF nå implementeres på en effektiv og god måte innenfor vedtatte økonomiske rammer.

Komiteen viser videre til at FLO skal understøtte styrkeproduksjon, styrkeoppbygging og gjennomføring av operasjoner med basis i sin stasjonære struktur, blant annet gjennom eierskapsforvaltning av Forsvarets materiellsystemer, vedlikehold og oppgraderinger, i tillegg til å ivareta et gjennomgående forsyningsansvar i Forsvaret og produsere og stille til disposisjon forsyningsfunksjoner som del av forsvarsgrenenes oppsetning av deployerbare logistikk-enheter.

Komiteen merker seg at Vertslandsstøttebataljonen settes opp av FLO som et operativt strukturelement innenfor det bilaterale samarbeidet med USA, og vil understreke viktigheten av at denne bataljonen har en sammensetning og materielloppsetning som sikrer god evne til å løse dette oppdraget.

2.2.9.2 Forsvarets sanitet

Komiteen viser til at Forsvarets sanitet (FSAN) er Forsvarets fagmyndighet innenfor sanitet og veterinærtjenester og skal legge til rette for og støtte operasjoner gjennom å styrke tilgjengeligheten og utholdenheten til sanitetskapasitetene, samt bidra med selvstendige kapasiteter.

Komiteen tar til etterretning oversikten over FSANs styrkestruktur og operative kapasiteter, inkludert Forsvarets feltsykehus (ROLE 2), som en sentral og prioritert ressurs for Forsvaret. Komiteen merker seg også at Sjøforsvarets planlagte logistikkfartøy, når det kommer i drift, skal kunne tilføres tilpasset kapasitet til medisinsk behandling fra FSAN. Komiteen forutsetter at FSAN løpende tilpasser egen organisasjon og oppgaver i samsvar med de strukturendringer som gjøres i andre deler av Forsvaret. Komiteen vil understreke den særlige viktigheten av at norske soldater som tjenestegjør i skarpe operasjoner har tilgang til gode sanitetskapasiteter med rask reaksjonsevne. Erfaringer fra Afghanistan viser med all tydelighet nødvendigheten av dette.

Komiteen er enig i at det som et resultat av at Forsvaret har utviklet seg fra et mobiliseringsforsvar til et mindre og moderne forsvar, ikke lenger er behov for et eget stasjonært militært sykehus, og at Troms Militære Sykehus (TMS) derfor legges ned. Komiteen forventer at involverte parter i samarbeid raskest mulig avklarer hvordan helsetilbudet som i dag ytes ved TMS skal ivaretas i tråd med intensjonen i samhandlingsreformen etter nedleggelsen. Det legges til grunn at Forsvaret vil benytte, og dekke sine kostnader knyttet til, helsetilbudet som etableres etter at Troms Militære sykehus er nedlagt.

Komiteen viser til at den allerede igangsatte prosess med å samlokalisere Forsvarets ulike helsetjenester i indre Troms, og samlokalisere disse i det nye senteret som skal etableres etter at Troms Militære sykehus er nedlagt, videreføres.

Komiteen vil påpeke FSANs helt sentrale rolle for å kunne gi Forsvarets soldater og veteraner et medisinsk tilbud ved skader, alvorlige hendelser og i det forebyggende arbeidet. FSAN har viktige oppgaver knyttet til forberedelsene før utreise, oppfølging i operasjonsområdet, og i perioden etter hjemkomst. Det skal gjennomføres en aktiv, personlig og tilpasset oppfølging av den enkelte veteran og deres nærmeste. Gjennom Forsvarets ettårsprogram skal Forsvaret i det første året etter hjemkomst fortsette den individuelle oppfølgingen, slik at også oppdukkende behov blir fanget opp. Komiteen ber om at disse oppgavene prioriteres høyt, og at FSAN, sammen med Forsvarets Veterantjeneste, tar et særlig ansvar for kompetanseoverføring til sivilt helsevesen av særskilte problemstillinger knyttet til skadede veteraner.

Komiteen legger videre til grunn at samarbeidet mellom FSAN, andre sektorer og relevante utdannings- og forskningsinstitusjoner skal videreutvikles for å sikre økt samordning og kompetansebygging/-overføring. Komiteen anser at en god sanitets- og veterinærtjeneste for Forsvarets personell krever et godt samarbeid med det sivile helsevesenet på alle nivåer.

Komiteen er kjent med at det over tid har vært uttrykt usikkerhet og til dels misnøye knyttet til arbeidsforhold og faglig utvikling blant leger som tjenestegjør i Forsvaret gjennom ordningen for vernepliktig akademisk befal (VAB-ordningen). Komiteen forutsetter at VAB-ordningen for både leger og andre faggrupper tas opp til en helhetlig gjennomgang i forbindelse med det kommende personell- og kompetansearbeidet i sektoren.

2.2.9.3 Cyberforsvaret

Komiteen ser at utviklingen i digitale rom, cyberområdet, i stadig større grad påvirker Forsvarets oppgaveløsning og virksomhet, og at denne utviklingen må forventes å akselerere ytterligere i fremtiden. Det digitale rom har blitt en tilleggsdimensjon ved militære operasjoner og et nytt krigføringsområde hvor både evnen til defensive og offensive operasjoner vil kunne være avgjørende i fremtidige konflikter. Militære operasjoner i det digitale rom har både beskyttende, etterretningsmessige og offensive siktemål.

Komiteen viser til at Forsvaret må være særlig forberedt på å håndtere IKT-angrep som rammer egne systemer, og registrerer at Forsvarets evne til å ivareta dette området må styrkes. Komiteen forutsetter at slik styrking gjennomføres for å kunne møte raskt økende trusler.

Komiteen tar til etterretning at Forsvarets Informasjonsinfrastruktur (INI) vil skifte navn til Cyberforsvaret for å reflektere denne utviklingen.

Komiteen merker seg redegjørelsen for Cyberforsvarets styrkestruktur og operative kapasiteter og at hovedoppgaven til denne strukturen er å drifte og utvikle Forsvarets samband og understøtte operasjoner både hjemme og ute, samt understøtte nettverksbaserte operasjonsformer og bidra til vesentlige forbedringer innenfor interoperabilitet, fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet og deployerbarhet. Komiteen støtter at Forsvaret skal ha materiell som tilfredsstiller nasjonale og NATOs krav til interoperabilitet og funksjonalitet, og som gjør det mulig å møte digitale trusler samtidig som Forsvaret utvikler ytterligere kapasiteter og modenhet innen nettverksbasert forsvar.

Komiteen anser det som positivt at etableringen av daværende sjef INI med stab på Jørstadmoen har gitt grunnlag for bedre samvirke innen fagmiljøet, at Forsvarets evne til helhetlig styring og ledelse innen IKT-området er styrket, og at det er lagt til rette for en bedre kontroll med og en mer effektiv utnyttelse av Forsvarets samlede IKT-ressurser gjennom samlokaliseringen.

Komiteen viser til at Stortinget gjennom Innst. S. nr. 234 (2003–2004) tok initiativ til å samle deler av Forsvarets IKT-virksomhet på Jørstadmoen, og i Innst. S. nr. 318 (2007–2008) vedtok å samle IKT-virksomheten i Forsvaret på Jørstadmoen i størst mulig grad. Komiteen har merket seg at regjeringen senere har presisert i sin tiltredelseserklæring og i Prop. 1 S (2010–2011) at denne samlingen vil bli gjennomført, og mener at flyttingen av Sjef INI til Jørstadmoen i 2011 var viktig for å kunne gjennomføre en slik samling. Komiteen er fortsatt opptatt av at de delene av IKT-virksomheten i Forsvaret som på en naturlig måte kan lokaliseres i et sentralt senter, samles geografisk på Jørstadmoen. Komiteen er opptatt av at det skapes forutsigbarhet rundt lokalisering av Forsvarets virksomhet, og mener det er viktig at en slik samling konkretiseres og gjennomføres uten unødig forsinkelse.

Erfaring fra moderne krigs- og konfliktsituasjoner viser at cyberoperasjoner rettet mot sivil IKT-infrastruktur må kunne forventes å være en del av et militært anslag fra en statspart. I andre tilfeller er det uhyre vanskelig å identifisere hvorvidt angriper er en sivil eller militær aktør. I begge typer situasjoner er tradisjonelle grenser mellom sivil og militær sektor å anse som tilnærmet irrelevante, og tilgjengelige responsmuligheter må være tilpasset dette. Komiteen viser i den forbindelse til sine merknader under avsnittet om NSM om behovet for effektive beskyttelsestiltak og kapasiteter på tvers av sektorer.

2.2.9.4 FAKT og Forsvarets musikk

Komiteen deler vurderingen av at Forsvarets musikk er en viktig tradisjonsbærer som representerer en historisk kulturarv. Komiteen viser for øvrig til Stortingets behandling av St.meld. nr. 33 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 295 (2008–2009), og legger til grunn at Forsvarets musikk videreføres i tråd med denne.

Komiteen merker seg at Forsvarets musikk i dag består av fem profesjonelle korps som er viktige kulturbyggere gjennom sine opptredener i inn- og utland, og at korpsenes hovedoppgaver er å profilere Forsvaret, bidra til rekruttering og bidra til å skape identitet både for Forsvaret og i Forsvaret. Komiteen støtter at interne seremonielle oppgaver fortsatt prioriteres.

Komiteen viser til at Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon (FAKT) ble etablert av Forsvarssjefen i 2008 med den hensikt å styrke kulturvirksomheten i Forsvaret og få på plass en ny plattform for dialog, både internt og i Forsvaret og mellom Forsvaret og det sivile samfunnet. Komiteen har over flere år mottatt gjentatte bekymringsmeldinger knyttet til ressursfordelingen mellom administrasjon og aktivitet i FAKT, og forventer at avdelingen i størst mulig grad benytter tildelte ressurser til aktivitet i og rundt Forsvaret, samt de prioriteringer Stortinget for øvrig har lagt til grunn for kulturarbeidet i Forsvaret.

Komiteen imøteser resultatet av den varslede evalueringen av Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, som skal fokusere på organisasjonsform samt faglig og effektiv styring av kultursektoren.

2.2.10 Øvrige etater, statsforetak og andre politikk-områder

2.2.10.1 Nasjonal sikkerhetsmyndighet

Komiteen viser til at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et sivilt direktorat for forebyggende sikkerhetstjeneste underlagt Forsvarsdepartementet, og at NSM skal legge til rette for, støtte og rapportere om gjennomføringen av defensive forebyggende tiltak mot spionasje, sabotasje og terrorhandlinger i alle sektorer. Komiteen merker seg at NSM utfører sine oppgaver gjennom å føre tilsyn og utøve myndighet, varsle og håndtere alvorlige dataangrep, utvik-le sikkerhetstiltak og gi råd og veiledning innenfor forebyggende sikkerhet. En av hovedoppgavene til NSM er å utøve funksjonen som nasjonal sikkerhetsmyndighet i henhold til lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) gjennom koordinering, kontroll og myndighetsutøvelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at det i arbeidet med Innst. 207 S (2011–2012) ble slått fast at det gikk tolv år fra sikkerhetsloven ble vedtatt til det ble fremlagt en ny forskrift om objektsikkerhet. Selv om det er konkrete grunner til at arbeidet med forskriften tok lang tid, så viser også den lange tidsbruken at det ikke har vært tilstrekkelig fokus på objektsikkerhet. Derfor ønsker flertallet nye initiativer innenfor objektsikkerhet velkommen. Flertallet ser videre positivt på de initiativ som er tatt for å lære av også internasjonale erfaringer innen objektsikkerhet i etterkant av angrepet på Regjeringskvartalet 22. juli 2011, og støtter en videreføring av slikt internasjonalt samarbeid.

Komiteen vil særlig understreke betydningen av de oppgaver NSM utfører innenfor IKT- og informasjonssikkerhet. Dette omfatter blant annet oppgaven som nasjonal varslings- og håndteringsinstans ved alvorlige angrep mot samfunnskritisk IKT-infrastruktur (NorCERT), rollen som sertifiseringsmyndighet for IT-sikkerhet i produkter og systemer (SERTIT), visse kontrolloppgaver iht. lov om forsvarshemmeligheter og lov om forsvarsviktige oppfinnelser samt sekretariatsfunksjonen for Koordineringsutvalget for forebyggende informasjonssikkerhet (KIS).

Et stadig mer teknologitilpasset, og teknologiavhengig, samfunn er også stadig mer sårbart. Komiteen merker seg med bekymring det stadig økende antall meldinger som kommer vedrørende cyberangrep og trusler fra aktører som benytter IKT som virkemiddel og våpen for å angripe samfunnskritiske funksjoner på flere områder, sivilt og militært. Komiteen deler vurderingen av denne trusselen som høy og økende. Samfunnet må på alle nivåer settes i stand til å håndtere at et høyt trusselnivå er å anse som normaltilstand på dette området. Komiteen forutsetter at trusselbildets omfang og alvorlighetsgrad medfører at arbeidet med cybersikkerhet prioriteres med tilstrekkelige ressurser i takt med utviklingen.

Komiteen forventer at samfunnets samlede ressurser i størst mulig grad koordineres for å sikre effektive og tverrsektorielle tiltak mot en økende trussel. NSM har et særlig ansvar for at dette skjer. Komiteen viser i den forbindelse til at NSM har et overordnet sektorovergripende ansvar for forebyggende informasjonssikkerhet og nasjonal koordinering av håndtering av alvorlige IKT-hendelser, mens Cyberforsvaret ivaretar beskyttelse av Forsvarets egen infrastruktur og håndtering i Forsvaret. I henhold til Forsvarsdepartementets instruks om sikkerhetstjenesten i Forsvaret samarbeider NSM tett med Cyberforsvaret, og det er et daglig løpende samarbeid mellom NorCERT som er en avdeling i NSM og Avdeling for beskyttelse av kritisk infrastruktur (BKI) som er en avdeling i Cyberforsvaret.

Komiteen merker seg at innholdet i og rammene for samarbeidet vil bli ytterligere konkretisert gjennom forsvarssektorens retningslinjer for informasjonssikkerhet og cyberoperasjoner, og legger til grunn at dette vil sikre nødvendig koordinering, strømlinjeforming og samarbeid.

Komiteen støtter fokuset på mer forebyggende arbeid for å beskytte informasjon, informasjonssystemer og andre objekter mot spionasje, sabotasje og terror. Samtidig vil komiteen understreke alvoret i det proposisjonen påpeker om at «en rekke konkrete mangler i det forebyggende sikkerhetsarbeidet» er avdekket og at «gapet mellom sikkerhetstiltakene og truslene øker», noe som gjør at «sikkerhetstilstanden forverres».

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke behovet for en helhetlig nasjonal tilnærming til forebyggende sikkerhet. I dette forutsetter flertallet at NSM styrker sitt arbeid rettet mot privat sektor, og at dette også inkluderer objektsikkerhet hvor dette er relevant. Flertallet har merket seg at det i andre land er etablert forskjellig grad av formaliserte nettverk mellom offentlige og private aktører innen forebyggende sikkerhet, og imøteser flere initiativ for dette i Norge.

Komiteen imøteser evalueringen av sikkerhetsloven med tanke på mulig revisjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre konstaterer at gjeldende nasjonal strategi for informasjonssikkerhet er ni år gammel. Ansvaret for vår nasjonale informasjonssikkerhet er i denne strategien fordelt på elleve departementer. Disse medlemmer etterlyser en tydeligere ansvars- og oppgaveplassering på departementsnivå for å bedre og styrke cybersikkerheten.

2.2.10.2 Forsvarets forskningsinstitutt, forsknin-g og utvikling

Komiteen viser til at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har til formål å drive forskning og utvikling for forsvarssektorens behov, og har merket seg at FFI skal gi den politiske og militære ledelse rettidige råd i faglige spørsmål innenfor instituttets arbeidsområde, særlig forhold som kan påvirke forutsetningene for forsvarspolitikken, forsvarsplanleggingen og forvaltningen av sektoren.

Komiteen vil i den forbindelse understreke verdien av å ha et forskningsbasert og høykompetent fagmiljø som FFI som bidragsyter og rådgiver, også knyttet til forsvarsplanleggingen og forvaltningen av sektoren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkepart, ser i tillegg verdien av at FFI, om nødvendig, kan være et faglig korrektiv innen forsvarsplanleggingen og forvaltningen av sektoren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at det synes å være en langvarig og betydelig uenighet mellom Forsvarets forskningsinstitutts og Forsvarsdepartementets vurderinger og analyser av grunnleggende forutsetninger for Forsvarets operative og økonomiske utvikling. Dette er knyttet til forhold som graden av reell kompensasjon for kostnadsutviklingen i sektoren, særlig knyttet til teknologisk fordyrelse, samt faglige vurderinger av operativ evne og strukturens og enkeltelementers økonomiske bærekraft på sikt. Disse medlemmer har merket seg Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål om FFIs rolle, og vil uttrykke stor tillit til det arbeidet med forsvarsplanlegging- og forvaltning som skjer ved FFI, samt understreke betydningen av at instituttets analyser og råd vektlegges i videreutviklingen av sektoren.

Komiteen viser til at FFI utfører en stor andel av sektorens forskning. Instituttet skal, i samarbeid med nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer, holde seg à jour med den vitenskapelige, teknologiske og militærtekniske utviklingen og vurdere dens konsekvenser for forsvarssektoren, gi råd og medvirke til den løpende bearbeiding og gjennomføring av planer knyttet til materiellanskaffelser og struktur, samt bistå den øverste ledelsen i forsvarssektoren med å fremskaffe et best mulig beslutningsgrunnlag for Forsvarets videre utvikling.

Komiteen viser videre til at FFI er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, ledet av et styre, en styringsmodell som ifølge regjeringen legger godt til rette for en overordnet og strategisk fokusert gjennomføring av eierstyringen, samtidig som den gir stor handlefrihet til instituttet for organisering og gjennomføring av virksomheten. Komiteen anser denne selvstendigheten og handlefriheten som meget viktig, sett i lys av instituttets oppgaver og egenart.

Komiteen noterer at forskningsfinansieringen er et viktig virkemiddel for styringen av FFI, og at finansieringsstrukturen er gjennomgått og justert for å rendyrke bevilgningenes formål. Komiteen viser i den forbindelse til Forsvarsdepartementets svar av 17. april 2012 på komiteens skriftlige spørsmål med presiseringer på dette punkt.

Komiteen understreker viktigheten av nær kontakt med oppdragsgivere og brukere i forsvarssektoren, og den tilgang til operativ og fagmilitær kunnskap dette gir, for kvaliteten på FFIs forskning og rådgivning.

Komiteen er videre opptatt av at FFI skal videreføre samarbeidet med Forsvarets skoler og støtte undervisningen. FFI skal søke å samordne sine fagområder med sivil sektor med tanke på å bygge sterke nasjonale fagmiljøer og unngå duplisering. Tett og integrert samarbeid med andre FoU-aktører er avgjørende for å opprettholde en faglig robusthet. Det er viktig at FFI utgjør en ressurs for Forsvarets skoler, men det faglige nettverket bør utvides også utover dette.

Komiteen mener at FFI gjennom sin forskning spiller en viktig rolle for norsk forsvarsindustri, og legger til grunn at instituttet fortsetter å samarbeide med industrien der dette er mulig og naturlig, som i tidlige faser av en forsvarsanskaffelse. Komiteen anser slikt samarbeid som verdifullt og støtter at det etableres strategiske relasjoner med utvalgte partnere.

Komiteen ser at forsvarssektoren samlet bruker betydelige midler på forskning og utvikling (FoU), om lag 940 mill. kroner i 2010, og at FoU-andelen i forsvarsbudsjettene har vært stabil i perioden 2001–2011. Komiteen anser langsiktig FoU-arbeid av høy kvalitet som en forutsetning for en positiv og fremtidsrettet videreutvikling av sektoren. Komiteen merker seg de usikkerhetsfaktorer som er knyttet til forskning og utvikling i sektoren, særlig knyttet til tidsperspektiv og behov for hurtige omstillinger. Komiteen støtter at Forskningen i sektoren skal bidra til å løse sentrale utfordringer for forsvarspolitikken og forsvarssektoren, understøtte langsiktig planlegging og kapabilitetsutvikling, gi kunnskap om teknologianvendelse, og bidra til industriell og teknologisk utvikling og flernasjonalt kapabilitetssamarbeid. Komiteen er opptatt av at forskningsenhetene i det omfang det er mulig også driver utadrettet virksomhet og kunnskapsformidling på områder knyttet til forsvarssektoren.

Komiteen viser til omtalen av Institutt for Forsvarsstudier (IFS), som er en integrert del av Forsvarets høgskole, og har merket seg hvordan instituttet er etablert som et ledende nasjonalt fagmiljø innen utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk med forsk-ning, formidling og undervisning som sin kjernevirksomhet. Komiteen har videre merket seg at IFS driver kunnskapsformidling knyttet til aktuelle og viktige problemstillinger innenfor sine fagområder og ser positivt på instituttets høye synlighet i offentlig ordskifte.

Komiteen merker seg avviklingen av Forsvarets forskningspolitiske råd (FFR) og begrunnelsen for den. Samtidig vil komiteen peke på viktigheten av at den militære brukerinnflytelsen sikres gjennom oppdragsstyringen.

2.2.10.3 Forsvarsbygg

Forvaltningsorganet Forsvarsbygg utøver eierrollen for forsvarssektorens eiendommer, bygg og anlegg (EBA) på vegne av Forsvarsdepartementet. Komiteen merker seg at Forsvarsbygg utfører sine forvaltningsoppgaver som en kombinasjon av egenproduserte tjenester og kjøp av varer og tjenester på det sivile marked etter forutgående konkurranse.

Komiteen deler oppfatingen av at Forsvarsbygg siden opprettelsen i 2002 har vært en vesentlig bidragsyter ved omleggingen av eiendomsforvaltningen, hvor forsvarssektoren har redusert sin EBA-bruk betydelig fra ca. 6 millioner m² til i underkant av 4 millioner m².

Komiteen ser at forsvarssektoren har utford-ringer knyttet til negativ utvikling i tilstandsgraden i bygningsmassen, og vil understreke Forsvarsbyggs særlige ansvar for å sørge for at denne utviklingen stanses. Komiteen viser i den forbindelse til Riksrevisjonens meget kritiske merknader til Forsvarsbyggs ivaretakelse av vedlikehold som fremkom i Dokument 1 (2010–2011) og som er fulgt opp i Dokument 1 (2011–2012). Komiteen er særlig bekymret for standarden ved en del av Forsvarets boliger, og har merket seg klare bekymringsmeldinger fra ansatte og tillitsvalgte. Komiteen vil understreke det ansvar Forsvarsbygg, i henhold til Forsvarets boligdirektiv, har for at «Forsvarets boliger og kvarter skal være tidsmessige, av alminnelig god boligkvalitet og i samsvar med gjeldende lover og regler».

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, har videre merket seg at Forsvarsbygg gjennom flere år har fått sterkt kritiske merknader fra Riksrevisjonen knyttet til internkontroll og anskaffelser. Dette er ikke holdbart, og flertallet forutsetter at regjeringen tar de nødvendige grep i etatsstyringen av Forsvarsbygg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er tilfreds med Forsvarsdepartementets tiltak for å forbedre forvaltningen av Forsvarsbygg, og konstaterer at tiltakene virker.

Komiteen viser videre til redegjørelsen for videre utvikling av Forsvarsbyggs forvaltningsmodell, og deler regjeringens oppfatning av at en forvaltningsmodell basert på kostnadsdekkende leie legger til rette for å synliggjøre sektorens faktiske EBA-kostnader og har bidratt til målbar effektivisering, rasjonalisering, kostnadsreduksjoner knyttet til bruk og forvaltning av EBA og økte inntekter fra avhending av utrangert EBA. Komiteen støtter at det skal anspores ytterligere til mer kostnadseffektiv bruk av forsvarssektorens EBA, og verdibevaring av denne, gjennom forbedringer i forvaltningsmodellen.

Komiteen har videre merket seg tydelige signaler fra brukere i Forsvaret på at implementeringen av dagens modell ikke er optimal, noe som medfører uheldige incentivstrukturer og suboptimale løsninger knyttet til ivaretakelsen av brukernes behov i det daglige. Komiteen forutsetter at Forsvarsbygg søker å adressere og i størst mulig grad avhjelpe de problemer deres eneleverandørrolle knyttet til EBA-forvaltning medfører for Forsvarets avdelinger.

Komiteen viser til at endringene i Forsvarets støtte- og basestruktur vil ha konsekvenser for Forsvarsbygg, og forutsetter at etaten utvikler seg løpende i tråd med endringene i brukernes behov og lokaliseringen av avdelinger, base- og støttestruktur. Komiteen påpeker viktigheten av kontinuerlig forbedring gjennom synlig og etterprøvbart reformarbeid. Komiteen støtter en tilnærming til EBA-forvaltning basert på nøkterne og fleksible fremskaffelsesløsninger som kan tilpasses endrede behov og en større grad av standardiserte løsninger ved prosjektering av nybygg og fornying av EBA.

Komiteen viser til at et samlet storting gjennom flere år har støttet opptrappingen av vedlikehold ved de nasjonale festningsverkene og legger til grunn en fortsatt målsetting om at fredede og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal sikres og ha tilfredsstillende vedlikeholdsnivå innen 2020, og at ekstraordinære vedlikeholdstiltak er ferdig gjennomført i 2014 i henhold til vedtatte planer. Komiteen støtter at festningenes tilgjengelighet for allmennheten skal sikres på en måte som ikke forringer anleggenes verdi som kulturhistoriske objekter, med militær karakter og egenart.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ser klart behovet for en forvaltningsmodell for forsvarssektorens EBA-portefølje som synliggjør faktiske kostnader knyttet til bruk og forvaltning. Flertallet er likevel såpass bekymret for hvorvidt dagens modell og implementeringen av den fungerer på en tilstrekkelig god måte og leverer på en kostnadseffektiv måte til brukerne i Forsvaret i tråd med behov, bestilling og intensjon, at man ønsker en grundig ekstern evaluering av Forsvarsbygg, med tanke på forbedringer. Flertallet ber videre om at det vurderes hvorvidt en langt sterkere koordinering (eventuelt integrasjon) mellom Forsvarsbygg og Statsbygg, samt en modell som kunne tilføre sektoren en mulighet for låneopptak for å finansiere nødvendige investeringer, kunne være formålstjenlig. Det bør videre vurderes om det kan innføres mulighet for konkurranse mellom leverandører hva gjelder forvaltning og tjenester, der hvor dette er mulig og egnet ut fra de særskilte hensyn som gjelder for sektoren.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig og grundig ekstern evaluering av dagens modell for Forsvarsbygg og EBA-forvaltning i forsvarssektoren, samt implementeringen av denne, med tanke på forbedrede leveranser i tråd med brukernes behov.»

2.2.10.4 Aerospace Industrial Maintenance Norway SF

Komiteen viser til at Luftforsvarets hovedverksted Kjeller (LHK) i desember 2011 ble omdannet til statsforetak som et resultat av Stortingets behandling av Innst. 60 S (2011–2012), jf. Prop. 3 S (2011–2012). Foretakets navn er Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway SF).

Komiteen merker seg at etableringen av foretaket skal bidra til et konkurransedyktig, relevant og høykompetent fagmiljø, og på lengre sikt legge til rette for industriutvikling som en drivkraft for utviklingen av et bredere kommersielt vedlikeholdsmiljø for sivilt og luftmilitært materiell i Norge. Komiteen viser videre til at AIM Norway SF, gjennom omdannelsen til statsforetak, skal kunne være med og konkurrere om fremtidige vedlikeholdsoppdrag på luftmilitære fartøy.

2.2.10.5 Distrikts- og regionalpolitiske forhol-d

Komiteen viser til fremstillingen av distrikts- og regionalpolitiske forhold i proposisjonen, og merker seg at regjeringen, så langt det er i samsvar med de overordnede målene for utviklingen av Forsvaret, vil søke å sikre at den videre fornyingen bygger opp under distrikts- og regionalpolitiske mål. Komiteen deler denne holdningen, men legger til grunn at fagmilitære og operative vurderinger er de enkeltfaktorer som veier tyngst ved videreutviklingen av forsvarsstrukturen.

Komiteen mener at statens samfunnsansvar skal ivaretas for berørte lokalsamfunn og regioner der aktivitetsnivå reduseres.

Komiteen ser at militære anlegg og infrastruktur som Forsvaret ikke lenger har behov for, kan ha potensial for videreutvikling til sivile formål og representere en positiv tilvekst til nærliggende lokalsamfunn. Komiteen er opptatt av at avhendingsprosesser gjennomføres effektivt, så hurtig som mulig og i dialog med berørte parter.

2.3 Gjennomføring og oppfølging av langtids-planen, økonomi og Forsvarets fremtidige utvikling

Komiteen understreker viktigheten av at den videre utviklingen av forsvarssektoren skal foregå på en helhetlig måte basert på et langsiktig perspektiv hvor en reell og bærekraftig balanse oppnås og ivaretas. I takt med aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer, og for å kunne møte en verden i endring, må forsvarssektoren kontinuerlig fornyes og forbedres. Komiteen anser dette som vesentlig for at forsvarssektoren fortsatt skal være et relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel for Norge.

En videreutvikling av forsvarssektoren fundamentert på langsiktig bærekraft forutsetter riktig omfang og innretning på sektorens personell og deres kompetanse, anskaffelse, innfasing og drift av nye materiellsystemer, herunder nye kampfly, rettidig implementering av strukturtiltak og kontinuerlig innsats for å sikre en mest mulig effektiv anvendelse av sektorens samlede ressurser innenfor angitte økonomiske rammer. Forsvarssektoren forvalter betydelige ressurser på vegne av samfunnet, og komiteen forventer at disse ressursene forvaltes effektivt og i tråd med politiske vedtak. For å ivareta tillit i befolkningen og oppnå de fastsatte målene er det avgjørende at forsvarssektoren har effektiv økonomistyring, forsvarlig forvaltning og god kompetansestyring.

Komiteen gir sin tilslutning til at overordnede hensyn som skal ligge til grunn for den videre utformingen og moderniseringen av forsvarsstrukturen er at: Forsvaret skal være relevant for de oppgaver som til enhver tid skal løses, både alene og i samarbeid med allierte og partnere; alle deler av forsvarssektoren skal ha evne til god styring og kontinuerlig innsats for å utnytte nye løsninger som sikrer en mest mulig kostnadseffektiv bruk av sektorens ressurser og at det fortsatt skal være tette bånd mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet.

Komiteen legger til grunn at den videre utviklingen av forsvarssektoren tar utgangspunkt i de sikkerhetspolitiske hovedmålsettinger og grunnleggende norske sikkerhetspolitiske interesser, som så gir føringer for de forsvarspolitiske målene. Forsvarets oppgaver og tilhørende ambisjonsnivå er, sammen med de grunnleggende prinsippene for Forsvarets innretning, en operasjonalisering av disse målene, som samlet legger rammer for utforming av strategiske styringsmål tilknyttet Forsvarets kapasiteter, struktur, virksomhet og kompetanse. I departementets oppfølging av langtidsplanen blir de strategiske målene konkretisert i helhetlige målbilder, med gitte milepæler for 2016, 2020 og 2024. Denne perio-diseringen av målene gir, sammen med de årlige mål- og resultatkravene, et styringsmessig grunnlag for departementets oppfølging av fremdriften i denne langtidsplanen.

Komiteen viser til at sektoren, og særlig Forsvaret, har gjennomført betydelig interneffektivisering og organisasjonsendringer. For å sikre en bærekraftig utvikling av sektoren er det avgjørende med et bevilgningsnivå som muliggjør prioritert operativ aktivitet samt nødvendige anskaffelser av materiell og EBA. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten av at virksomhetens egen evne til styring og gjennomføring av forbedringstiltak fortsatt bidrar til en bærekraftig og balansert utvikling og gjør det mulig å håndtere kostnader knyttet til fornyelse av materiell, EBA og infrastruktur.

Komiteen merker seg at hovedtrekkene for kommende langtidsperiode er å videreutvikle kompetanse, og innenfor utvalgte områder, styrke den operative strukturen. Målet er at Forsvaret samlet sett skal kunne øke den operative evnen. Komiteen ser at investeringer i et nytt kampflyvåpen beslaglegger en betydelig andel av de samlede investeringsmidler i årene fremover. God styring og streng prioritering blir derfor viktig. Det er viktig at Forsvaret også i årene som kommer – med en rekke meget kostnadskrevende investeringer – fortsatt klarer å gjennomføre nødvendig modernisering i strukturen. Komiteen mener at dette kan oppnås gjennom tilstrekkelige og forutsigbare bevilgninger, en langsiktig og nøktern forvaltning og en sterk styring av driftsutviklingen. Det må finnes en forsvarlig og bærekraftig balanse mellom drift og investering.

Komiteen ser at materiellinvesteringsnivået vil bli styrket i løpet av de neste årene, og samlet sett vil være på et meget høyt nivå, også komparativt internasjonalt.

Komiteen støtter at alle investeringer som planlegges og gjennomføres, baseres på en nøktern «godt nok»-tilnærming der det er de grunnleggende og primære kravene til materiellsystemene som legges til grunn. samt at alternative måter å fremskaffe materiell på – eksempelvis ved å gå sammen med andre land, særlig om kjøp av hyllevareprodukter og/eller materiell som produseres i stor skala – vil måtte få økt oppmerksomhet innenfor en slik tilnærming, samt at det gjennomgående gis prioritet til prosjekter der formålet er å få på plass grunnkapasiteter knyttet til den vedtatte strukturen. Komiteen ber også om at det i større omfang enn i dag vurderes å videreutvikle samarbeid med næringsliv, industri og leverandører for å finne kvalitativt gode og kostnadseffektive felles løsninger hvor dette er mulig.

Komiteen vil vise til at forsvarsindustrien har en viktig rolle for både Forsvaret og for Norge. Komiteen viser til de syv spesifikke teknologiske samarbeidsområdene som er skissert mellom Forsvaret og industrien, og som sikrer den samlede begrensede kompetansen vi besitter nasjonalt på områder som er viktige for Forsvaret. Komiteen mener det er viktig at et slikt samarbeid etableres og forvaltes på best mulig måte enten kompetansen befinner seg i Forsvaret eller industrien.

Komiteen vil understreke at radarsystemer må inngå som en del av teknologiområde 1: kommando-, kontroll-, informasjons-, beslutningsstøtte- og kampsystemer. Komiteen vil blant annet vise til den norske industrikompetansen på artillerilokaliseringsradar.

Komiteen støtter også at Forsvaret, der det er egnet og kostnadseffektivt, vurderer å anskaffe brukt materiell, samt materiell som er blitt tilgjengelig på grunn av kansellerte bestillinger i nærstående land, i større grad enn i dag.

Komiteen ser at konsentrasjon til færre baser, fornyelse og innfasing av nytt materiell, og et fortsatt betydelig behov for fornyelse av eksisterende EBA-masse i forsvarssektoren, gjør at sektoren de neste årene vil måtte gjøre vesentlige oppgraderinger på eksisterende bygningsmasse, samtidig som det investeres i nye bygg og anlegg.

På et overordnet nivå, hva gjelder investeringer i og forvaltning av sektorens EBA-portefølje, legger komiteen til grunn den oppfatning at forsvarssektoren må innrettes slik at den operative virksomheten understøttes på en best mulig måte – av støtteelementer og med hensyn til basestruktur. Samtidig må driften være helhetlig, rasjonell og effektiv. Komiteen viser i den forbindelse til forsvarskomiteens enstemmige merknader i Innst. S. 318 (2007–2008) og innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg i NOU 2007:15 hvor det legges til grunn at operativ struktur bør danne utgangspunktet for hvordan den helhetlige virksomheten skal organiseres og videreutvikles, samtidig som det må være en balanse mellom ambisjonsnivået som knyttes til den operative strukturen, og yteevnen til støttevirksomhet og -struktur.

Med hensyn til videreutviklingen av Forsvarets base- og støttestruktur anser komiteen fortsatt som førende de prinsipper som Forsvarspolitisk utvalg i NOU 2007:15 mente skulle legges til grunn ved lokalisering av base- og støttestruktur: Alle beslutninger om å endre Forsvarets basestruktur må bygge på brede og grundige analyser av både sikkerhetspolitiske forhold, herunder forpliktelsene overfor NATO, og operative, kompetansemessige og økonomiske forhold; de samlede forholdene må framstå som vesentlige, og effekten av gjennomførte omstillingstiltak må evalueres i ettertid, samt at konsentrasjon av virksomhet kan bety større, samlede kostnader enn et alternativ uten omstilling. Flytting, sammenslåing og nedleggelse av militær virksomhet kan også medføre risiko for tap av kompetanse, uforutsette kostnader og synkende produktivitet i en overgangsfase, noe som viser betydningen av et langsiktig perspektiv og grundige analyser i hvert enkelt lokaliseringsspørsmål. Disse analysene må omfatte sikkerhetspolitiske, operative, kompetansemessige og familiepolitiske forhold, samt drifts-, investerings- og flyttekostnader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til flertallet i den daværende forsvarskomiteen, som i Innst. S. nr. 318 (2007–2008) uttalte at det er vanskelig å se at evalueringer av tidligere gjennomførte omorganiseringstiltak, slik Forsvarspolitisk utvalg i NOU 2007:15 anbefalte, er gjennomført og synliggjort som utgangspunkt for de beslutninger om lokalisering som fattes – også i den nå foreliggende proposisjonen. Flertallet ber om at slike evalueringer gjennomføres og synliggjøres for Stortinget i fremtiden. Flertallet stiller videre spørsmål ved om alle de faktorer Forsvarspolitisk utvalg anser som nødvendige for å ta veloverveide valg, er tatt med i vurderingen av Forsvarets videre base- og støttestruktur, slik den fremkommer i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at en bærekraftig forsvarsstruktur krever målrettet arbeid for å etablere og videreføre en balanse mellom ressurser, oppgaver, ambisjonsnivå og operativ evne. Disse medlemmer mener Norge i dag har et moderne innsatsforsvar i god balanse, med evne til å ivareta dagens oppgaver og samtidig investere i moderne og fremtidsrettede kapasiteter. Ifølge disse medlemmer må dette ses på bakgrunn av en vellykket gjennomføring av de seneste langtidsplanene, ikke minst inneværende langtidsplan, St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008). Disse medlemmer vil vise til at god måloppnåelse har gitt et godt grunnlag for en balansert og bærekraftig utvikling, og vil også vise til at regjeringen legger stor vekt på at forsvarssektoren også i fremtiden skal utvikles basert på et helhetlig og langsiktig perspektiv.

Disse medlemmer vil vise til at forsvarssektoren forvalter betydelige ressurser på vegne av samfunnet, og er enig i at regjeringen stiller strenge krav til at disse ressursene forvaltes effektivt og i tråd med politiske vedtak. For å ivareta tillit i befolkningen og oppnå de fastsatte målene er det etter disse medlemmers mening avgjørende at forsvarssektoren har effektiv økonomistyring, forsvarlig forvaltning og god kompetansestyring.

Disse medlemmer vil vise til at denne langtidsplanen legger opp til en videreutvikling, og innenfor utvalgte områder, styrking av den operative strukturen. Disse medlemmer har merket seg at i årene fremover vil investeringer i et nytt kampflyvåpen legge beslag på en betydelig del av de samlede investeringsmidler, og ser at fortsatt vekt på god styring og streng prioritering blir særlig viktig.

Disse medlemmer vil videre vise til at for å kunne møte en verden i endring og i takt med aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer, må forsvarssektoren kontinuerlig fornyes og forbedres. Dette er etter disse medlemmers syn vesentlig for at forsvarssektoren fortsatt skal være et relevant sikkerhetspolitisk virkemiddel for Norge. Dette innebærer etter disse medlemmers syn et løpende behov for å overvåke endringer i omgivelsene så vel som innad i sektoren som kan ha betydning på lengre sikt, slik at Forsvarets anvendelse og organisering av ressursene til enhver tid legges opp slik at overordnede nasjonale interesser ivaretas.

Disse medlemmer vil understreke at tilpasningsdyktighet er nødvendig for å imøtekomme dagens og fremtidens krav til et relevant forsvar, og når omgivelsene stadig endres, kan heller ikke Forsvaret stå stille. Disse medlemmer støtter derfor regjeringen forslag til ny langtidsplan.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg at de økonomiske planforutsetningene for Forsvarets drift og fremtidige utvikling – et svært viktig premiss for langtidsplanen – også i denne proposisjonen er meget overfladisk behandlet. Disse medlemmer har søkt å avhjelpe dette gjennom å stille svært mange spørsmål til departementet om forhold som burde vært belyst i proposisjonen. Spørsmålene og svarene følger som vedlegg til denne innstillingen.

Den overfladiske behandlingen av økonomiske planforutsetninger føyer seg inn i en langvarig praksis fra regjeringen, hvor viktige beslutningsdokumenter i forsvarssaker lider av betydelige mangler knyttet til sporbarhet, etterprøvbarhet og mulighet for å vurdere premisser og skjønn ved en rekke av de forslag som fremmes. Disse medlemmer mener derfor at den fremlagte proposisjonen og Forsvarsdepartementets skriftlige svar samlet ikke har satt Stortinget i stand til – med tilstrekkelig sikkerhet – å etterprøve og fastslå om de forslag som fremmes i proposisjonen skaper balanse på en måte som oppfyller Stortingets ambisjoner. Disse medlemmer viser i den forbindelse til den tidligere forsvarskomiteens flertall, som i sine merknader i Innst. S. nr. 318 (2007–2008), jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008), uttalte seg om samme forhold.

Det er en betydelig svakhet at gjentatte signaler fra regjeringen om åpenhet i forsvarsspørsmål ikke blir fulgt opp gjennom en helt nødvendig endring og forbedring av Forsvarsdepartementets praksis knyttet til substans og form i kommunikasjon med Stortinget. Dette svekker over tid Stortingets evne til å ta helhetlige og godt informerte valg i forsvarsspørsmål, med konsekvenser for sektoren selv.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har uttalt at den styrer forsvarspolitikken i full overensstemmelse med den langtidsplanen for Forsvaret som de rød-grønne partiene vedtok i Stortinget mot stemmene til en samlet opposisjon i 2008, jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 306 (2007–2008), samt at regjeringen nå uttaler at forslaget til langtidsplan for kommende periode, kombinert med en videreføring av budsjettnivået for 2012, legger til rette for at alle sentrale mål i langtidsplanen vil nås.

Det er en rekke positive utviklingstrekk i Forsvaret, men regjeringens tilnærming og utgangspunkt for kommende periode underkjenner etter disse medlemmers oppfatning sentrale gjenstående problemstillinger, særlig knyttet til den vedtatte strukturens reelle operative evne og tilgjengelighet, personellsituasjonen og slitasje knyttet til krevende utenlandsoppdrag.

Disse medlemmer anser at kampflyanskaffelsen utgjør den i særklasse dimensjonerende enkeltfaktoren både i langtidsperioden 2013–2016 og i påfølgende år. Hvorvidt gjennomføringen av prosjektet er vellykket eller ikke, vil være av avgjørende betydning for Forsvaret.

Disse medlemmer legger til grunn Forsvarsdepartementets beregninger når det gjelder kampflyanskaffelsene, men anser at konsekvensene for den øvrige forsvarsstrukturen, når tilleggsbevilgningene for anskaffelsene kan bli fra 9,5 til 15,5 mrd. kroner lavere enn de 37,5 mrd. kroner som forsvarssjefen forutsatte i Fagmilitært råd, fremstår som meget usik-re og til dels bekymringsfulle. Proposisjonen viser ikke på noen tilstrekkelig god måte konsekvensene av at et høyere beløp må dekkes innen Forsvarets ordinære investeringsramme og hvordan denne inndekningen skal finne sted. Dette er en markant mangel ved proposisjonen – en mangel som reiser spørsmål ved den økonomiske realismen i langtidsplanen. At anskaffelsen både fremskyndes og trekkes ut i tid for å dempe de årlige kostnadspådragene utenfor rammen, reduserer ikke denne iboende usikkerheten i tilstrekkelig grad. Dersom vesentlige økonomiske forutsetninger i flykjøpet skulle svikte, vil resten av Forsvaret bli skadelidende. Disse medlemmer ber om at regjeringen så snart som mulig må bringe bedre klarhet i disse utfordringer.

Disse medlemmer er av den oppfatning at selv små endringer i de økonomiske planforutsetningene for gjennomføringen av langtidsplanen, med påfølgende virkning for drift og/eller investeringer, vil kunne få svært store konsekvenser. Dette skyldes ikke minst at dagens struktur allerede er tynn og i stor grad mangler robusthet for å kunne gjennomføre pålagte oppgaver. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg at dagens vedtatte struktur i forhold til oppgaver av FFI er beskrevet som skjør og marginal, og at selv moderate nedtrekk i sentrale kapasiteter vil måtte medføre reduksjon i ambisjonsnivå og oppgaver for Forsvaret.

Disse medlemmer merker seg at dette delvis anerkjennes i proposisjonen, når det skrives:

«I dagens situasjon er imidlertid dybden i de fleste strukturkomponenter og kapasiteter slik at en videre nedskalering vil medføre en reduksjon i operativ evne som ikke står i rimelig forhold til den økonomiske gevinsten.»

Og videre:

«Reduksjoner i antall enheter kan således gi en forholdsmessig liten reduksjon i kostnadene sett opp mot svekkelsen i operativ evne.»

Dette bildet samsvarer, etter disse medlemmers syn, godt med det forsvarssjefen beskriver i proposisjonens vedlegg 1 om at:

«den nåværende bredden i strukturen gir tilstrekkelig evne til å løse Forsvarets oppgaver, men innehar liten dybde og robusthet på de flere områder, noe som begrenser evnen til utholdenhet i operasjoner».

Disse medlemmer merker seg at driften for de kommende år skal videreføres med flate rammer kompensert for lønns- og prisstigning, slik denne defineres av Forsvarsdepartementet. Det er ut fra proposisjonen vanskelig å se at det er tatt høyde for den eksponentielle vekst i driftskostnadene Forsvaret vil møte gjennom innfasing av betydelige nye kapasiteter. All erfaring med flate driftsrammer tilsier at dette fører til reduserte investeringer over tid og må avhjelpes med nye drifts- og aktivitetskutt.

Disse medlemmer merker seg at Forsvarsdepartementet anser at Forsvaret fullt ut blir kompensert for den årlige sektorspesifikke lønns- og prisveksten i sektoren, og er kjent med den faglige uenighet mellom Forsvarsdepartementet og FFI knyttet til dette punkt. Tidligere erkjennelser av at det foreligger et erfart årlig tap av kjøpekraft, som blant annet tidligere forsvarssjef la til grunn, er nå borte i all argumentasjon og dokumentasjon fra regjeringen. Disse medlemmer er så langt ikke blitt overbevist om den påståtte dekning av reell kostnadsvekst, og mener at dette uthuler de årlige budsjetter og fører til svekket kjøpekraft. For å oppnå balanse i driften kan dette på kort sikt kun skje ved kutt i trening, øving og antall vernepliktige inne til førstegangstjeneste. På lengre sikt vil dette kunne medføre nye nedleggelser, utsettelse av anskaffelser eller kansellering av prosjekter.

Disse medlemmer mener det er viktig at sektoren kontinuerlig fornyes og forbedres og i den forbindelse også pålegges krav om intern effektivisering der dette er mulig. Dette er en forutsetning for å sikre effektiv bruk av sektorens betydelige tildelte midler. Disse medlemmer merker seg at interneffektivisering planlegges videreført med 160 mill. kroner i året, men anser det som uklart hvordan dette er tenkt gjennomført og hvilke verktøy driftsenhetene har tilgjengelig for å oppnå dette. Effektivisering er et viktig pålegg, men det må være mulig å legge til grunn en strategisk plan for dette arbeidet med realisme for gjennomføring av nødvendige tiltak. Disse medlemmer mener at proposisjonen mang-ler et slikt viktig underlag. Erfaringsmessig har det vist seg krevende å budsjettere med effektiviseringsgevinster flere år i forkant av den reelle gjennomføringen av tiltakene. Særlig er dette komplisert når forhåndsdefinerte effektiviseringsgevinster legges inn som en avgjørende forutsetning for å finansiere den strukturen som skal vedtas for kommende langtidsplanperiode. Disse medlemmer har for øvrig merket seg forsvarssjefens klare uttalelse om at effektiviseringstiltak ikke skal ha negative konsekvenser for operativ evne.

Disse medlemmer viser til at erfaringen fra inneværende og foregående langtidsperioder er at kostnadene knyttet til avvikling, flytting og omstilling undervurderes i planleggings- og budsjetteringsfasen, med påfølgende overskridelser og konsekvenser i gjennomføringsfasen. Omfattende omstillinger parallelt i tid øker risikoen for at dette skjer.

En relatert utfordring er hvordan det ved tidligere flyttinger har vært store kostnader knyttet til pendling i de tilfeller hvor personell har valgt å følge tjenestested til ny lokasjon. I lys av de svært omfattende omstillinger, over en kort periode, som regjeringen nå foreslår å gjennomføre, må det forventes en betydelig økning av Forsvarets, og særlig Luftforsvarets, samlede pendlerkostnader. Disse medlemmer forutsetter at Forsvarsdepartementet må ha oversikt over og styring med omfanget av det som må utgjøre et betydelig kostnadselement i sektoren, og merker seg derfor med betydelig undring og bekymring Forsvarsdepartementets svar på komiteens skriftlige spørsmål av 16. mai 2012 hvor det fremkommer at nedbrytingen av kontoplanene i Forsvarets regnskaper ikke er av en slik art at den gir grunnlag for å isolere et konsistent og helhetlig sett av pendlerutgifter.

Disse medlemmer finner videre at den sentrale budsjettforutsetningen om at 634 mill. kroner skal overføres fra internasjonale operasjoner til normal drift, er beheftet med betydelig usikkerhet. Disse medlemmer gir sin tilslutning til prinsippet om at disse ressursene forblir i sektoren, men viser til at regjeringen selv legger til grunn at denne endringen først vil få full effekt fra 2016 – siste år i kommende langtidsperiode. Periodiseringen av henholdsvis løpende utgifter fra første dag i perioden og mulige fremtidige budsjettøkninger forblir derfor et problem, på samme måte som det har vært i inneværende langtidsperiode. Reell fremdrift i uttrekket fra Afghanistan, samt en fortsatt mulighet for fremtidig deltagelse i nye operasjoner utenlands, svekker forutsigbarheten rundt effekten av disse midlene ytterligere.

Disse medlemmer har gjentatte ganger påpekt viktigheten av at Forsvaret må bevege seg vekk fra den lite forpliktende måloppnåelse som gjennom år er lagt til grunn i langtidsproposisjonene, og som gjentar seg i den fremlagte proposisjonen. Gjennom en rent kvantitativ oppstilling av strukturer og enheter, uten en grundigere redegjørelse for hvilken operativ evne og utholdenhet Forsvaret er forutsatt å levere, kan utsagn om måloppnåelse vanskelig etterprøves. Til tross for påstått økt operativ evne synes mye å gjenstå sammenlignet med forutsetningene og de operative krav. Det er et klart behov for å skape etterprøvbarhet gjennom å innføre utvidede og mer egnede kriterier for måloppnåelse og bruk av operativ evne.

Utvikling på lengre sikt

Komiteen legger, som regjeringen, stor vekt på at langsiktige målsettinger skal være styrende for forsvarssektorens utvikling. Forsvaret må operere med en svært lang planleggingshorisont for mate-riell-investeringer og produksjon av militær kompetanse – flere tiår frem i tid. Komiteen vil understreke behovet for et forsvar som kan møte et bredt spekter av sikkerhetsutfordringer og som har fleksibilitet til å tilpasse seg endringer i omgivelsene. Særlig viktig er Forsvarets evne til å forebygge konflikt og krig ved å utgjøre en troverdig militær terskel.

Komiteen ser at når Forsvarets langsiktige utvikling planlegges, vil det være nødvendig å identifisere både langsiktige kontinuitetstrekk, usikre faktorer og mulige uforutsigbare hendelser som kan innebære dramatiske brudd i utviklingen. Summen av disse vil avgjøre veivalg og innretning, og medfører behov for en forsvarsstruktur med robusthet og fleksibilitet til å kunne håndtere utfordringer i hele bredden av usikkerhet og uforutsigbarhet. Komiteen deler derfor vurderingen av at Forsvaret må vektlegge et spekter av grunnleggende evner som kan håndtere de tidsuavhengige kjerneoppgavene og opprettholdes som relevant instrument for å forsvare norsk sikkerhet og norske interesser, selv om det ikke foreligger noen konkret trussel.

Komiteen vil understreke viktigheten av at det skapes og opprettholdes samsvar mellom sektorens rammebetingelser og de oppgaver Forsvaret blir pålagt å løse. Overordnede politiske målsettinger og rammer for Forsvarets virksomhet skal, sammen med kontinuerlige prosesser, legge grunnlaget for en helhetlig langtidsplanlegging, som skal sikre at Forsvaret kombinerer evnen til å omstille seg til omskiftende situasjoner med stabilitet og forutsigbarhet i grunnleggende innretning. Langsiktighet og stabile rammer skaper samtidig et fundament for å videreutvikle Forsvaret slik at det til enhver tid kan bidra med relevante kapasiteter tilpasset skiftende utfordringer.