3. Endringer i verdipapirhandelloven
EØS-regler som svarer til direktiv 2003/71/EF (prospektdirektivet), stiller krav til prospekt ved offentlige tilbud om tegning og kjøp av omsettelige verdipapirer og opptak til notering på regulert marked, og er gjennomført i norsk rett i verdipapir-handelloven (vphl.) kapittel 7 og tilhørende forskriftsbestemmelser. Det vises blant annet til Ot.prp. nr. 69 (2004–2005) og Ot.prp. nr. 34 (2006–2007). Prospekt utarbeidet som følge av prospektplikt etter prospektdirektivet, betegnes EØS-prospekt. Disse skal kontrolleres av tilsynsmyndighetene. Prospektdirektivets formål er å sikre investorbeskyttelse og markedseffektivitet. I samsvar med prospektdirektivet art. 31 har EU-kommisjonen foreslått en revisjon av direktivet fem år etter dets ikrafttredelse. Rådet og Europaparlamentet har i direktiv 2010/73/EU (endringsdirektivet) vedtatt endringer i prospektdirektivet for å forenkle og forbedre anvendelsen av reglene. Formålet med endringene er å bidra til økt effektivitet og fremme konkurranse-dyktigheten ved å redusere administrative forpliktelser for utsteder og tilrettelegger. Endringsdirektivet medfører redusert prospektplikt, men uten at dette skal gå på bekostning av investorbeskyttelsen og et velfungerende marked i medlemslandene.
Endringsdirektivet vil nødvendiggjøre endringer i kommisjonsforordning (EF) nr. 809/2004. Kommisjonsforordning (EF) nr. 809/2004 er tatt inn i EØS-avtalen, og tilsvarende EØS-regler er gjennomført i norsk rett i verdipapirforskriften § 7-13. En endring av EØS-regler tilsvarende kommisjonsforordning nr. 809/2004 vil bli håndtert som en forskriftsak.
Endringsdirektivet er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen. Departementet foreslår likevel nå lovregler i tråd med EUs regelverk slik det er etter endringsdirektivet. Fremstillingen av EØS-rett og uttrykket «EØS-regler som svarer til endringsdirektivet» eller lignende uttrykk i avsnittene nedenfor forutsetter at endringsdirektivet tas inn i EØS-avtalen.
Finanstilsynet utarbeidet på oppdrag fra Finansdepartementet et høringsnotat 5. april 2011 med utkast til gjennomføring av EØS-regler tilsvarende endringsdirektivet. Departementet sendte ved brev 29. juni 2011 Finanstilsynets høringsnotat på høring, med høringsfrist 30. september 2011.
Se proposisjonens punkt 3.1 for omtale av beløpsgrense og antall personer et tilbud rettes mot, innhold og utforming av EØS-prospekt, dispensasjon fra prospektplikt, unntak fra prospektplikt, offentliggjøring av prospekt, plikten til å utarbeide tillegg til prospekt, tilbakekall av aksept, dokumenter som inntas ved henvisning, og utelatelse av opplysninger i prospekter.
Det følger av endringsdirektivet at formålet med endringene er å bidra til økt effektivitet og å fremme konkurransedyktigheten ved å redusere administrative forpliktelser for utsteder og tilrettelegger.
Terskelverdiene for når plikten til å utarbeide EØS-prospekt inntrer, økes, og innholdskravene i nasjonale registreringsprospekt er lavere enn for EØS-prospekt, slik at endringen skulle tilsi at kostnadene for tilbyderne reduseres. Det foreligger imidlertid ikke noen statistikk over hvor mange godkjente EØS-prospekt som gjelder tilbud som ligger mellom nåværende terskelverdier og de nye terskelverdiene, og det er derfor vanskelig å tallfeste effekten av endringene.
Videre økes også terskelverdiene for nasjonale registreringsprospekt. Etter en gjennomgang av registrerte nasjonale prospekt for de tre forutgående år, anslår departementet at antall prospekter for disse årene med de nye terskelverdiene ville vært redusert til om lag halvparten.
Som følge av endringsdirektivet økes adgangen til å gi dispensasjon fra prospektplikt. Dette kan lette byrdene og redusere kostnadene for utsteder og tilrettelegger.
Videre gjøres det endringer i unntakene for prospektplikt. Det er sannsynlig at flere tilfeller vil omfattes av unntakene, slik at endringene på dette området vil være kostnadsbesparende og innebære en reduksjon av administrative forpliktelser for utstedere.
Direktiv 2010/73/EU (endringsdirektivet) medfører også endringer i direktiv 2004/109/EF (rapporteringsdirektivet). EØS-regler tilsvarende rapporteringsdirektivet er gjennomført i verdipapirhandel-loven kapittel 4 og 5. Finanstilsynet har i sitt høringsnotat 5. april 2011 vurdert og kommet med utkast til nødvendige endringer i verdipapirhandelloven kapittel 5, til gjennomføring av EØS-regler som svarer til endringene i rapporteringsdirektivet. Høringsnotatet ble sendt på høring 29. juni 2011 til høringsinstanser som angitt i punkt 3.1.2 i proposisjonen.
Endringsdirektivet er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen. Departementet foreslår likevel nå lovregler i tråd med EUs regelverk slik det er etter endringsdirektivet. Frem-stillingen av EØS-rett og uttrykket «EØS-regler som svarer til endringsdirektiv-et» eller lignende uttrykk i avsnittene nedenfor forutsetter at endringsdirektivet tas inn i EØS-avtalen.
Se proposisjonens punkt 3.2 for omtale av Norge som hjemstat for utsteder fra land utenfor EØS – periodisk informasjonsplikt, og minimum pålydende i forbindelse med virkeområde, informasjon til långivere og språk.
Departementet legger til grunn at innsnevring av unntaket fra periodisk informasjonsplikt ikke vil ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Videre antar departementet at långivermøtene i de fleste tilfeller kan avholdes elektronisk eller ved fullmakt, slik at heller ikke konsekvensen av at flere utstedere eventuelt må avholde slikt møte i Norge forventes å være betydelig. Når det gjelder endring av terskelverdien for valg mellom engelsk og norsk som rapporteringsspråk, vil dette kunne medføre at færre av utstederne kan rapportere på engelsk, og derved økte kostnader for utstederne.
Andeler i ansvarlige selskaper er ikke omfattet av definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven. Med ansvarlige selskaper menes selskaper regulert i selskapsloven § 1-2 første ledd bokstav a, b, c og e: kommandittselskap (KS), (ubegrenset) ansvarlig selskap (ANS), selskap med delt ansvar (DA) og indre selskap (IS). Én konsekvens av at andeler i ansvarlige selskaper ikke anses som finansielle instrumenter, er at mellommannsvirksomhet i forbindelse med slike andeler ikke er konsesjonsbelagt investeringstjeneste etter verdipapirhandelloven. Slik mellommannsvirksomhet er heller ikke regulert på annen måte i verdipapirhandelloven.
Ansvarlige selskaper, spesielt kommandittselskap og indre selskap, har tradisjonelt vært benyttet ved prosjektfinansiering innen shipping og eiendom. Indre selskap, eller sammenlignbare utenlandske «limited partnerships», er videre benyttet i såkalt «private equity-virksomhet» og venturekapitalvirksomhet. Markedet i disse segmentene har historisk sett vært kjennetegnet av langsiktige investorer som både kjenner selskapsformen og de underliggende investeringsobjektene godt, herunder den finansielle risikoen. Investeringer i ansvarlige selskaper markedsføres i dag også mot massemarkedet.
I NOU 2006:3 Om markeder for finansielle instrumenter foreslo Verdipapirmarkedslovutvalget i pkt. 2.5.2 at andeler i ansvarlige selskaper skulle omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven.
Departementet fulgte ikke opp Verdipapirmarkedslovutvalgets forslag om at andeler i ansvarlige selskaper skulle omfattes av definisjonen av finan-sielle instrumenter, jf. Ot.prp. nr. 34 (2006–2007), men varslet en nærmere utredning av problemstillingen.
I brev 26. juni 2007 ba departementet Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) vurdere om andeler i ansvarlige selskaper bør omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter i vphl. § 2-2 første ledd.
I brev 4. mars 2009 ba departementet Kredittilsynet også vurdere følgende:
«Dersom andeler i kommandittselskap og andeler i ansvarlige selskaper etter Kredittilsynets vurdering ikke bør omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven, ber departementet Kredittilsynet vurdere om det bør utarbeides forslag til andre bestemmelser, slik at det blir tilsvarende regulering av investeringstjenester knyttet til andeler i kommandittselskaper og andeler i ansvarlige selskaper, som for investeringer som reguleres av verdipapirhandelloven»
Kredittilsynet oversendte 30. april 2009 høringsnotat til departementet. I høringsnotatet anbefalte Kredittilsynet ikke å utvide definisjonen av finan-sielle instrumenter, men kom med forslag til en «selvstendig utvidelse av konsesjonsplikten» for mellommannsvirksomhet i forbindelse med andeler i ansvarlige selskaper.
I brev 8. mai 2009 til Kredittilsynet stilte departementet spørsmål ved om det er behov for å regulere særskilt hvilke av verdipapirhandellovens og verdipapirforskriftens bestemmelser som skal gjelde, eller eventuelt ikke gjelde, som følge av at en regulering som Kredittilsynet foreslår innebærer at verdipapirforetaks ytelse av mellommannstjenester knyttet til andeler i ansvarlige selskaper ikke vil være investeringstjenester i verdipapirhandellovens forstand. I brevet 8. mai 2009 ba departementet også Kredittilsynet om å utarbeide en nærmere omtale av hvilke andre regelsett som berøres ved en eventuell utvidelse av definisjonen av finansielle instrumenter i verdipapirhandelloven til å omfatte andeler i ansvarlige selskaper, samt peke på mulige konsekvenser av en slik utvidelse. Kredittilsynet besvarte disse spørsmålene i svarbrev til departementet 11. juni 2009.
Ved høringsbrev 23. september 2009 sendte departementet Kredittilsynets høringsnotat 30. april 2009, samt utdrag fra Kredittilsynets brev 11. juni 2009, på høring.
Mellommannsvirksomhet i forbindelse med andeler i ansvarlige selskaper er i dag ikke regulert i verdipapirhandelloven. Dette innebærer blant annet at det ikke kreves konsesjon for å drive investeringsrådgivning eller andre investeringstjenester i forbindelse med slike andeler.
Se proposisjonens punkt 3.3 for omtale av EØS-rett og utenlandsk rett, høringsutkastet, høringsinstansenes syn, departementets vurdering, og forholdet til MiFID art. 31 og 32.
Forslaget vil medføre at foretak som ikke er verdipapirforetak, og som på forretningsmessig basis yter tjenester som nevnt i vphl. § 2-1 første ledd nr. 1-6 i forbindelse med andeler i ansvarlige selskaper, må søke om tillatelse til å yte slike tjenester etter verdipapirhandelloven for å kunne fortsette denne virksomheten, dersom tjenestene ikke utelukkende ytes til kunder som angitt i forslag til vphl. § 9-2 annet ledd nytt nr. 10. For de foretakene som må søke om konsesjon, vil forslaget medføre nye administrative byrder, da virksomheten vil underlegges kravene i verdipapirhandelloven kapittel 9 og 10.
Departementet finner det vanskelig å anslå hvor mange foretak som konkret vil bli omfattet av kravet til konsesjon, og herunder hvor mange foretak som vil søke om tillatelse som følge av lovforslaget. Dersom antallet nye konsesjonssøknader blir begrenset, antas det at lovendringen ikke medfører økte ressursbehov hos Finanstilsynet.
Finansdepartementet bad i brev 29. mars 2010 Finanstilsynet om å vurdere om adgangen til å motregne derivatavtaler, jf. verdipapirhandelloven § 14-1, bør utvides til å gjelde alle derivater som nevnt i vphl. § 2-2 femte ledd.
Verdipapirhandelloven kapittel 14 regulerer motregning av forpliktelser som følger av avtaler om enkelte finansielle instrumenter. Etter disse bestemmelsene kan avregningsavtaler gjøres gjeldende overfor konkursbo dersom de gjelder varederivater, framtidige renteavtaler (FRA), rente- og valutaopsjoner, rente- og valutaterminer, rente- og valutabytteavtaler, og avtaler om handel med valuta, kredittderivater, og derivater som nevnt i vphl. § 2-2 femte ledd nr. 5, jf. § 14-1, jf. § 14-2. Ifølge vphl. § 14-3 kan sikkerhet for slike avtaler som er stilt overfor oppgjørssentraler ikke omstøtes etter dekningslovens regler.
I brev av 29. september 2010 oversendte Finanstilsynet utkast til høringsnotatet med forslag til utvidelse av anvendelsesområdet i § 14-1 til å gjelde alle finansielle instrumenter etter vphl. § 2-2 femte ledd.
Departementet sendte Finanstilsynets høringsnotat på høring ved brev 15. desember 2010, med høringsfrist 16. mars 2011.
Se proposisjonens punkt 3.4 for omtale av gjeldende rett, EØS-rett og utenlandsk rett, høringsutkastet og høringsinstansenes syn, og departementets vurdering.
Når en finansinstitusjon og dens motpart har motgående posisjoner med hverandre og avregner sine gjensidige posisjoner til et nettobeløp, vil partenes kostnader bli redusert, og likviditetsbehov og risiko bli redusert til netto posisjoner ved oppgjøret. Kapitalkravene kan imidlertid bli påvirket, jf. kapital-kravs-forskriften § 25-1, slik at virkningen på soliditeten er mer usikker.
En utvidelse av anvendelsesområdet for motregningsreglene i verdipapirhandelloven vil innebære avvik fra likedelingsprinsippet i konkurs. Dette vil kunne føre til at det blir mindre igjen å fordele mellom de øvrige kreditorene i en eventuell konkurs-situasjon. Boets valgrett til inntreden i debitors kontrakter vil bli videre innstrammet, noe som kan ha økonomiske konsekvenser for konkursboet.
Forslaget innebærer at sluttavtalens rettslige stilling vil være den samme for foretak som inngår derivat- og sluttavregningskontrakter, uavhengig av derivatets underliggende. Departementet antar at dette vil føre til en administrativ forenkling for det aktuelle foretak. Departementet legger til grunn at forslaget ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for offentlige myndigheter.
Se proposisjonen punkt 3.5 for omtale av meldepliktreglenes virkeområde, offentliggjøring, meldepliktreglenes definisjon av «nærstående», og unntak fra meldeplikten ved utstederselskapets handel i egne aksjer.
Departementet legger til grunn at forslaget om å endre meldepliktreglenes virkeområde, forslaget om å lovfeste at meldinger etter vphl. § 4-1 skal sendes til Finanstilsynet eller den Finanstilsynet utpeker, forslaget om å utvide meldepliktreglenes definisjon av nærstående, samt forslag om at departementet i forskrift kan fastsette unntak fra meldeplikten ved kjøp og salg av et verdipapirforetak som ledd i «market maker»-virksomhet ikke vil ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. Dersom Finanstilsynet ikke finner å utpeke Oslo Børs eller annen enhet som mottaker av meldinger og lister i henhold til reglene om meldeplikt, jf. punkt 3.5.2 i proposisjonen, vil dette imidlertid få både administrative og økonomiske konsekvenser for Finanstilsynet knyttet blant annet til organisering og ressursbehov for å sikre mottak, offentliggjøring, samt even-tuell kontroll av innsendte meldinger og lister.
Komiteen slutter seg til regjeringens forslag.