Vedlegg
Et enstemmig Storting vedtok i 2005 å oppheve løsgjengerloven, noe som medførte at man opphevet straffebudet mot alminnelig tigging. Selv om tigging ikke er et ønsket fenomen, lå det til grunn for lovendringen et syn om at det bør brukes sosialpolitiske virkemidler, ikke kriminalpolitiske, i arbeidet for å hindre at medmennesker skal tigge.
Som nevnt av forslagsstillerne, stod norske rusmisbrukere for hoveddelen av tiggingen som ble utført på offentlig sted da lovendringen ble vedtatt. Det var likevel allerede den gang noe av tiggervirksomheten som hadde et mer organisert preg, der utøverne ikke hadde synlige rusproblemer, og regelmessig var utenlandske statsborgere. Det var grunn til å tro at noen tiggere også ble tvunget til virksomheten. På denne bakgrunn vedtok Stortinget i 2006 å endre straffeloven 1902 § 224 om menneskehandel, slik at det å utnytte eller forlede noen til tigging uttrykkelig skulle rammes av bestemmelsen.
Vi har de senere år sett en økning i en organisert form for tigging som utføres særlig av EØS-borgere, i hovedsak fra Romania og Bulgaria. Dette representerer en uønsket utvikling, særlig fordi en omfattende organisert tigging er egnet til å skape en følelse av utrygghet på offentlig sted for publikum.
Tigging representerer et dilemma for oss. Menneskene som tigger på våre gater er en sammensatt gruppe, der mange lever under vanskelige forhold.
Det er ikke grunnlag for å hevde at alle utenlandske tiggere er involvert i kriminalitet eller at all organisering av virksomheten må betraktes som menneskehandel. Politiet melder likevel i økende grad om at personer i grupper som består av tiggere, gatemusikanter og gateselgere, også begår straffbare handlinger av ulik art, blant annet lommetyverier. Det foreligger opplysninger fra Oslo politidistrikt om at tiggere fungerer som observasjonsposter i forbindelse med lommetyverier.
Forslagsstillerne nevner videre en pågående straffesak i Bergen, der flere personer står tiltalt for menneskehandel, ved å ha utnyttet barn som måtte utføre tyverier og tigging. Saken viser hvor viktig det er at politiet øker sine operative tiltak for å følge opp tiggermiljøene.
Justisdepartementet har utredet om regelverket i utlendingslovgivningen kan benyttes for å bortvise eller utvise EØS-borgere som tigger fra Norge. Retten til å ferdes fritt medlemslandene i mellom er som kjent ett av grunnprinsippene i EØS-retten. Bortvisning eller utvisning kan likevel skje av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet, og kan utelukkende begrunnes i utlendingens personlige forhold, ikke i allmennpreventive hensyn. Tigging er tillatt i Norge, og det anvendes ikke sanksjoner mot nordmenn som tigger. Dette tilsier at EØS-borgere som tigger, ikke kan utvises på dette grunnlag.
Flere kommuner har nå innført en ordning der tiggere i henhold til bestemmelser i den kommunale politivedtekten må melde seg hos politiet og gi beskjed om at de skal tigge, på linje med andre som samler inn penger. Dette gir politiet viktig kontakt med tiggerne, og muliggjør kontroll med miljøene. Det er oppnådd positive resultater med bruken av meldeplikten i kombinasjon med en bred og helhetlig tilnærming, der kommune og politi går i dialog.
Forslagsstillerne nevner at Byrådet i Oslo «ved flere anledninger har sendt forespørsel til Politidirektoratet de siste årene for å kunne innføre et generelt forbud mot tigging i hovedstaden. Dette har imidlertid ikke blitt imøtekommet.»
Jeg vil nevne at Oslo bystyre etter forslag fra Byrådet i fjor vedtok å endre ordlyden i kommunens politivedtekt slik at den aktuelle paragraf ville lyde: «Den som på offentlig sted tigger penger, må gi forhåndsmelding til politiet.» Det har blitt understreket fra Byrådet at vedtaket på ingen måte innebærer at tigging kriminaliseres.
Endringen er ikke blitt stadfestet av Politidirektoratet, med den begrunnelse, som Justisdepartementet støtter, at innføringen av en meldeplikt for tigging må inngå som en del av en generell meldeplikt for all innsamling av penger. Oslo kommune har valgt ikke å falle ned på en slik løsning.
Jeg ser ikke uten videre grunnlag for å gjeninnføre et generelt forbud mot tigging. Dagens situasjon tilsier likevel at det er nødvendig å vurdere tiltak som kan begrense omfanget av tiggingen. Jeg mener at det blant annet må vurderes om det bør være anledning til å regulere hvor i en kommune denne aktiviteten kan foregå, eventuelt også til hvilke tider. Justisdepartementet utreder derfor for tiden ulike løsninger som kan bidra til å dempe de uheldige sider ved tigging.