Grunnen til finansielle kriser er ofte at finansielle
ubalansar får byggja seg opp over tid. Når det finansielle systemet
er tett samanvove over landegrensene, kan ubalansar og kriser raskt smitta
frå eit land til eit anna. Det økonomiske tilbakeslaget i verdsøkonomien
etter den internasjonale finanskrisa i 2008 er eit døme på kor kraftige
og langvarige dei samfunnsøkonomiske verknadene av finansielle kriser
kan vera. Ei ganske god utvikling i åra før finanskrisa gav mange
tru på at finansmarknadene var grunnleggjande stabile. I tida før
krisa auka òg trua på at finansiell stabilitet kunne fremjast gjennom
ei finansnæring som var mindre regulert av styresmaktene. Samanbrotet
i internasjonale finansmarknader hausten 2008 har skapt brei semje
om at styresmaktene internasjonalt må leggja meir vekt på regulering
og tilsyn for å tryggja finansiell stabilitet. Det er sett i verk
omfattande prosessar for å greia ut nye reglar i mellom anna G20,
Det internasjonale valutafondet (IMF), Baselkomiteen for banktilsyn,
Financial Stability Board (FSB), OECD og EU. Dei internasjonale
prosessane vil fyrst og fremst ha verknad for norsk rett ved at
endringar i det gjeldande EU-regelverket på finansmarknadsområdet
vert tekne inn i EØS-avtala. Noreg tek del i det arbeidet som går
føre seg på dette området.
Departementet har dei siste par åra jamleg gjort greie
for dei viktigaste prosessane som er sette i verk for å betra internasjonal
og norsk finansmarknadsregulering etter finanskrisa, i mellom anna
finansmark-nadsmeldingane og meldingane om nasjonalbudsjettet. Dette
kapitlet byggjer på tidlegare orienteringar som departementet har gjeve
Stortinget, og på det som seinare har hendt. Utviklinga det siste
året er prega av at framlegga er blitt meir konkrete, og at omfattande regelverksendringar
rykkjer nærare. EU-kommisjonen har mellom anna gjort framlegg om gjennomføring
av Basel III-tilrådingane i EU (CRD IV), som det no vert tinga om
i Rådet og EU-parlamentet, medan Solvens II-reglane for forsikringsselskap
etter ein årelang prosess truleg skal gjennomførast i nasjonale
lovverk innan 2013 og setjast i kraft frå 1. januar 2014. Det er
langt frå klårt korleis dei endelege EU-reglane vert utforma på
sentrale punkt.
Regelverksutviklinga i Noreg speglar no i stor mon
arbeidet med nye reglar i EU. I Noreg arbeider ein mellom anna med
korleis ein best kan gjennomføra dei venta EU/EØS-reglane som svarar
til Basel III-tilrådingane (CRD IV-reglane) og med korleis makroovervakinga
av finanssektoren bør innrettast. I dette arbeidet vil departementet
framleis leggja vekt på å nytta det nasjonale handlingsrommet slik
at det norske regelverket medverkar best mogleg til solide finansinstitusjonar,
noko som samstundes vil stø opp om konkurranseevna til finansinstitusjonane både
i gode og dårlege tider. Det er dessutan sett ned ei nordisk arbeidsgruppe
med deltakarar frå finansdepartementa for å sjå på utfordringane dei
nordiske landa står andsynes med innføringa av Basel III/CRD IV-reglane.
Gjennomføringa av Solvens II-reglane er ein annan viktig del av regelverksutviklinga
i Noreg framover, jf. seinast at Stortinget 1. mars 2012 godkjende
å innlema Solvens II-direktivet i EØS-avtala (Innst. 192 S (2011–2012)).
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Komiteen viser til at årsaken
til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge seg
opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd over
landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett land
til et annet. Det økonomiske tilbakeslaget i verdensøkonomien etter
den internasjonale finanskrisa i 2008 er et sterkt eksempel på hvor kraftige
og langvarige de samfunnsøkonomiske virkningene av finansielle kriser
kan være, og komiteen mener det er bra at det nå
er bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at myndighetene må
legge mer vekt på regulering og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet.
Komiteen viser til at det er
internasjonal enighet om å heve minstekravene til bankenes egenkapital,
og at Norge har støttet dette arbeidet helt fra starten av. Mer
egenkapital i bankene reduserer sannsynligheten for bankkriser,
og gir en samfunnsøkonomisk gevinst. Komiteen merker
seg at det heller ikke er gitt at mer egenkapital vil øke bankenes
finansieringskostnader, selv om egenkapital isolert sett er dyrere
finansiering enn innlån. Mer egenkapital reduserer risikoen for
at kreditorer taper penger når banken går på tap, noe som også tilsier
at innlånene bør bli billigere for banken. Høyere egenkapitalandel
kan også gi lavere egenkapitalavkastningskrav, og dermed lavere
kostnader til egenkapitalfinansiering. Komiteen merker
seg at flere studier tyder på at de samfunnsøkonomiske gevinstene av
høyere egenkapitalandeler er så store at bankene ideelt sett burde
hatt mer egenkapital enn det som følger av de nye internasjonale
kravene som nå diskuteres. Komiteen mener at mer
solide banker vil ha bedre evne til å konkurrere om innlån i markedet
og støtte opp om norsk økonomi både i gode og dårlige tider. Komiteen vil også
vise til Norges Banks rapport om finansiell stabilitet 1/2012 hvor
Hovedstyret, i likhet med regjeringens vurdering, blant annet uttaler
at «det vil være en fordel om de nye kravene til kapitaldekning
innføres i norsk lov så raskt som praktisk mulig». Komiteen støtter
denne vurderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er positivt at finansministeren ved gjentatte
anledninger har tatt til orde for en nordisk harmonisering av nytt regelverk.
For at konkurransen skal være effektiv og rettferdig, er det derfor
nødvendig med tilnærmet like regler og tilsynspraksis.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av arbeidet til den nordiske arbeidsgruppen. Rapporten
fra denne bør utgjøre grunnlaget for tettere nordisk koordinering.
Det må være et mål at norske bankers solide posisjon kan komme bedre
til uttrykk i deres risikovektede kapitaldekning, og således bli
en konkurransefordel i det internasjonale bankmarkedet, som er preget
av banker som i realiteten er svakere kapitalisert.
Disse medlemmer mener at for
at konkurransen nordiske banker imellom skal fungere best mulig,
er det sentralt at risikovekter på samme type engasjementer er noenlunde
like når det ikke er påvisbar forskjell i risiko, og at tilsynsorganene
ikke praktiserer reglene svært forskjellig. Finansdepartementet
bør ta initiativ til en harmonisering av tilsynspraksis i Norden
på hele dette området. Først når vi har tilnærmet like regler og
praktisering, vil det være riktig å vurdere om norske banker skal
ha strengere krav til kapitaldekning enn øvrige land i Norden og Europa.
Komiteen viser til
at regelverksutviklingen i Norge på dette området i stor grad speiler
arbeidet med de nye reglene som skal gjelde hele EØS-området. Komiteen støtter
imidlertid regjeringens vurdering av at man i det nasjonale arbeidet
bør legge vekt på å benytte det handlingsrommet de internasjonale
reglene tillater, slik at det norske regelverket i best mulig grad bidrar
til solide finansinstitusjoner i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er også
enig i vurderingen om at det vil være en fordel om økte krav til
kapitaldekning i bankene kan innføres mens økonomien er i rimelig
godt gjenge, viser til at økonomien i Norge for tiden er sterk sammenlignet
med mange andre europeiske land, og støtter at de nye kapitalkravene bør
vurderes innført tidligere i Norge enn i andre land. Slik vil kapitalen
kunne bli en buffer i trangere tider.
Komiteen er samtidig
opptatt av at det også må legges vekt på finansinstitusjonenes konkurranseevne. Komiteen viser
til at særlig finansmarkedene i Norden er nært sammenvevd blant
annet fordi flere store institusjoner har virksomhet i flere land. Komiteen mener
derfor det vil være positivt både for stabiliteten og konkurransesituasjonen
for norske banker om tilnærmingen til finansmarkedsregulering er omtrent
lik i disse landene, og er følgelig positiv til at det er satt ned
en nordisk arbeidsgruppe for å se på de felles utfordringene de
nordiske landene står overfor med innføringen av Basel III/CRD IV-reglene,
særlig i tilknytning til nye regler for strengere kapitalkrav, herunder
motsyklisk kapitalbuffer og likviditetsregler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel
vise til at Norge også kan vise veg for våre naboland ved å innføre
strengere kapitaldekningsregler for finansinstitusjonene før våre
nordiske naboland velger å gjøre det.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Norges Bank i sin rapport Finansiell stabilitet 1/2012 har
uttalt at «det vil være en fordel om de nye kravene til kapitaldekning
innføres i norsk lov så raskt som praktisk mulig», mens regjeringen
mener at Norge kan vise veg for våre naboland ved å innføre strengere
krav til kapitaldekningsregler for finansinstitusjonene før våre
nordiske naboland velger å gjøre det. Disse medlemmer mener
at regjeringen bør jobbe frem felles politikk med de nordiske landene
og avvente hvilke tiltak som er best egnet før man konkluderer med
strengere krav for kun norske banker enn for nordiske banker.
Komiteen viser videre
til at et annet spørsmål som etter finanskrisen har fått særlig
oppmerksomhet internasjonalt er problemstillinger knyttet til såkalte
systemviktige institusjoner. Noen finansinstitusjoner kan være så
store – eller utføre oppgaver som er så viktige – at institusjonen har
særlig stor innvirkning på det finansielle systemet. Fordi de er
så viktige, kan de også nyte godt av det man kan kalle implisitt
statsgaranti – altså at markedet tror at staten under visse omstendigheter
vil hjelpe institusjonen ut av vanskeligheter, og at dette i sin
tur gjør at disse bankene kan låne inn likviditet billigere enn
de ellers kunne ha gjort. Komiteen vil her vise til
at Finanskriseutvalget i sin utredning anslo at det største finanskonsernet
i Norge, DnB NOR (nå DNB), som også har en spesiell rolle i infrastrukturen
i det norske banksystemet blant annet som oppgjørsbank for mindre
banker, kan ha en implisitt statsgaranti verdt mellom 1 og 4 mrd.
kroner årlig.
I den internasjonale regelverksdebatten etter
finanskrisa er det tatt til orde for at slike systemviktige institusjoner
bør ha særskilte tilleggskrav til kapital ettersom økonomiske problem
i disse bankene får større følger for samfunnet enn problemer i
mindre viktige institusjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener i likhet med regjeringen
at det kan være grunnlag for å vurdere om det også i Norge bør settes
særskilte krav til nasjonalt systemviktige finansinstitusjoner.
I tillegg bør det, som et viktig grep mot for
stor risikotagning i bankene, finnes infrastruktur, regelverk og
planer for at sentrale og nødvendige funksjoner i insolvente finansinstitusjoner
kan videreføres ved en ev. avvikling av institusjonene.
Komiteens medlemmer fra Høyre registrerer
økt internasjonal debatt om systemviktige institusjoner bør ha særskilte
krav til tilleggskapital. Disse medlemmer mener dette
er en viktig debatt for å sikre privatkunder, næringsliv, skattebetalere
og bankmarkedet en nødvendig trygghet for økonomiske kriser i slike
institusjoner. Disse medlemmer vil avvente den internasjonale
prosessen før vi konkluderer med om og i hvilken grad det bør settes
særskilte krav til nasjonalt systemviktige finansinstitusjoner.
Komiteen vil videre
vise til at små sparebanker gjennom sine tilbud til næringsliv og
innbyggere kan være systemviktige institusjoner innenfor sparebankens
geografiske nedslagsområde. Slike sparebanker har gjerne et godt
samarbeid med kommunene og er villige til å yte kreditt til lokalt
næringsliv for å medvirke til opprettholdelse av viktige arbeidsplasser
lokalt når ikke de store sparebankene og forretningsbankene lenger
ønsker dette av rene bedriftsøkonomiske kalkyler. Komiteen vil
derfor poengtere viktigheten av rammevilkår som ikke systematisk
tilgodeser de store forretnings- og sparebankene framfor de mindre
sparebankene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, er videre positiv til at regjeringen
har sendt på høring et forslag om å avskaffe den øvre grensen for
størrelsen på Bankenes sikringsfond. Flertallet viser
til at historien gang på gang har vist hvor mye det er å spare på
å forebygge finanskriser, fremfor å bekjempe utslagene av kriser
som oppstår. Flertallet mener økt egenkapital i bankene
og en styrket kapital i sikringsordningen vil gjøre det norske banksystemet
enda mer motstandsdyktig mot forstyrrelser. Dette vil virke positivt
på bankenes konkurranseevne og støtte opp om norsk økonomi både
i gode og dårlige tider. Flertallet mener derfor
at fondet bør bygges opp, slik at det blir bedre i stand til å håndtere
problemer i større enkeltbanker, og problemer som rammer flere banker
samtidig. Kapitalen i sikringsfondet er også viktig for tiltroen
til den norske innskuddsgarantiordningen. Flertallet vil
også understreke at årlige innbetalinger til Bankenes sikringsfond
– i tillegg til å hindre at de årlige innbetalingene opphører i
ett eller flere år fordi taket er nådd – også sikrer at nye medlemmer deltar
for fullt i finansieringen fra starten av.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
positive til en gjennomgang av finansieringen av Bankenes sikringsfond,
men savner en dypere begrunnelse og målsetting om fondet enn det som
fremkommer i Finansmarkedsmeldingen. Disse medlemmer vil
avvente regjeringens høringsprosess før vi konkluderer med bruk
av virkemidler. Disse medlemmer mener det er viktig
å få en modell hvor bankene selv betaler for den risikoen de påfører
samfunnet ved å kunne gå konkurs gjennom et bankfinansiert sikringsfond. Disse
medlemmer mener det er viktig at fondet både kan håndtere
problemer i større enkeltbanker og problemer som rammer flere banker
samtidig. Disse medlemmer mener også at kapitalen
i fondet er viktig for tiltroen til den norske innskuddsgarantiordningen. Disse
medlemmer er også opptatt av at alle banker bidrar til finansieringen
av fondet og ser at det er rimelig at også nye medlemmer deltar for
fullt i en finansiering av fondet fra starten av. Disse medlemmer vil
vurdere innspillene til alternative innbetalingsordninger som bidrar
til at fondets formål blir oppfylt.
Disse medlemmer vil bemerke at
regjeringen gjennom Finansmarkedsmeldingen, internasjonalt arbeid
og nasjonale forslag som er ute på høring, har en lang rekke forslag
som er egnet for å sikre finansiell stabilitet. Disse medlemmer deler
regjeringens mål om å sikre et sterkt, robust og trygt bankmarked,
men er usikker på om regjeringen har hatt en helhetlig drøfting
og konsekvensanalyse av å innføre alle tiltakene samtidig, slik
regjeringen legger opp til i komitéflertallets ulike standpunkt. Disse
medlemmer mener det er viktig at bankene skal bygge soliditet
for å imøtekomme strengere kapitalkrav og bli mer solide og har
støttet regjeringens anmodninger om bl.a. redusert utbytte for å bidra
til økt egenkapital. Når regjeringen i tillegg varsler økte innbetalinger
til Bankenes sikringsfond, vurderer å innføre økte skatter og avgifter på
overskudd og lønn, å beskatte merverdien skapt i finanssektoren
og å innføre motsykliske kapitalbuffere i tillegg til redusert utbytte
og særnorske kapitaldekningskrav, så er disse medlemmer opptatt
av å be regjeringen om å sikre at det er balanse mellom kravene
og bankenes muligheter for å finansiere norsk næringsliv. Disse
medlemmer kan ikke se at dette aspektet er tillagt vekt
hos komiteens flertall. Disse medlemmer er bekymret
for at regjeringen i sin iver etter å fremme nye regler vil svekke
norske bankers mulighet til å bygge opp kapital og kan dermed redusere
deres mulighet til å imøtekomme låneetterspørselen fra norske bedrifter.
Det kan på sikt svekke vekstgrunnlaget i norsk økonomi og grunnlaget
for arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.
Komiteen viser til
at departementet arbeider videre med oppfølgingen av Finanskriseutvalgets
forslag om aktivitetsskatt på overskudd og lønnsutbetalinger i finansinstitusjoner
for å skattlegge merverdien skapt i finanssektoren, jf. omtale i
Prop. 1 LS (2011–2012), avsnitt 4.2.4 i kapittel 4.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
støtter dette viktige arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre frykter at norske særkrav og eventuelle
nye skatter for finansnæringen vil svekke næringens konkurranseevne
og kunne gå ut over vekstmulighetene. Det kan bli vanskeligere for
norske bedrifter å få lån, og prisen på kreditt vil gå opp. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn advare regjeringen mot å
innføre norske særkrav til en internasjonal bransje.
Den norske innskuddsgarantiordningen
har etter komiteens syn vært viktig for å sikre innskyternes
rettigheter og stabilisere innskuddsdekningen i bankene. Slik har
ordningen trolig medvirket til at kun-de-innskudd i større grad
enn ellers har vært en stabil finansieringskilde for norske banker
gjennom finanskrisen. Komiteen merker seg i den sammenheng
at Europaparlamentet i plenumsavstemning 16. februar 2012 (med 506
mot 44 stemmer) etter framlegg fra ECON-komiteen gjorde vedtak som
støtter det norske ønsket om å videreføre gjeldende dekningsnivå
på 2 mill. kroner per innskyter per bank for innskytere bosatt i
Norge. Komiteen mener utviklingen er gledelig, og står
ved sin fulle tilslutning til regjeringens arbeid overfor EU for
å sikre videreføring av den norske innskuddsgarantien.
Komiteen viser til at makroovervåking
av risikoen i finanssystemet som helhet etter finanskrisen har vokst
fram som et nytt satsingsområde for å trygge finansiell stabilitet. Komiteen støtter
at det innføres et såkalt motsyklisk tilleggskrav til kapital i
norske banker, og at Norges Bank gis hovedansvaret for å utarbeide
grunnlaget for avgjørelser om mot-syk-liske kapitalbuffere. Finansdepartementet
har det overordnede ansvaret for finansmarkedsregulering og soliditetskrav
i Norge. Komiteen viser til at Finansdepartementet
vil ha myndigheten til å fastsette det motsykliske bufferkravet
fram til en har vunnet noe erfaring med kravet. På vanlig måte skal
Finanstilsynet påse at det nye kravet følges opp av bankene.
Komiteen mener videre at et godt
forbrukervern er avgjørende for finansiell stabilitet, og et viktig
mål i seg selv for å oppnå velfungerende finansmarkeder. Komiteen er
fornøyd med at Finansdepartementet som oppfølgning av dette nylig
har sendt på høring et forslag om å presisere uttrykkelig i finanstilsynsloven
at Finanstilsynet skal se til at institusjoner under tilsyn hensyntar
forbrukernes interesser og rettigheter. En slik presisering i lovteksten
av Finanstilsynets forbrukeransvar kan tydeliggjøre at å ivareta forbrukernes
interesser fortsatt er, og skal være, en meget viktig del av Finanstilsynets
virksomhet. Komiteen er også positiv til at regjeringen
vil følge opp forslaget fra finanskriseutvalget om å styrke bankenes
opplysningsplikt overfor lånetakere når pantelån blir overført fra
bank til kredittforetak og retten til motregning faller bort. Likevel
ser komiteen positivt på forslaget om at finansinstitusjoner i sin
markedsføring ikke skal kunne benytte navn eller nevnelser som dekker
over hvilken institusjon som faktisk vil stå for kundeforholdet,
samt på forslaget om at finansinstitusjoner som ikke retter seg
etter vedtak i Finansklagenemnda, selv skal dekke kostnadene til
forbrukerne ved etterfølgende rettssaker. I tillegg mener komiteen det
er bra at regjeringen nå vurderer ulike modeller for et ev. register
for privatpersoners forbruksgjeld.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at undersøkelser fra Finanstilsynet
og Forbrukerrådet nå viser at kompliserte spareprodukter er tilbake
på tilbudslisten til bankene. Disse medlemmer er
bekymret for resultatene av Forbrukerrådets såkalte «mystery shopping»-test
nylig. Testen ble utført av vanlige forbrukere som har gjennomført
30 kundemøter med selgere av finansielle produkter hos seks av de
største bankene (DNB, Nordea, Sandnes Sparebank, Sparebank 1, Sparebank
Møre og Svarebank Vest) og to investeringsselskaper (Finansco og
Invento). Disse medlemmer viser til at 14 av 30 bankkunder
ble rådet til å låne penger for å sette i spareprodukter. I 11 av
kundemøtene ble kunden oppfordret til å pantsette boligen. Kun 6
av kundemøtene frarådet lånefinansiering. Rådene om lånefinansiering
var særlig bekymringsfulle i lys av husholdningenes allerede høye
gjeldsgrad. Undersøkelsen viser at kravet om kartlegging av kundene
og hvilken erfaring og kunnskap de har med investeringer gjennomgående
brytes. Resultatet er at «kundene» i testen ikke føler at deres
interesser settes først. Kompliserte produkter blir som regel tilbudt fremfor
de enkle og trygge. Bankenes råd samsvarer ikke med forbrukernes
preferanser ifølge Forbrukerrådets spørreundersøkelse fra 2008, der
kun 7 prosent av forbrukerne sa seg villig til å ta en større risiko
for å oppnå høyere avkastning enn det en høyrerentekonto gir.
Disse medlemmer understreker
at den enkelte må ta personlig ansvar for egne investeringer. Disse
medlemmer mener imidlertid at vi må ta inn over oss at finansielle
produkter og markeder blir stadig mer komplekse, og at forbrukerne
står overfor flere valg enn tidligere. Disse medlemmer erkjenner
at vi etter krisen har blitt minnet om at vi trenger robust regulering
for å rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker og bankkunder
og for å sikre at bankene i større grad internaliserer de sosiale
kostnadene ved bank- og gjeldskriser. Disse medlemmer viser
til at adekvat regulering er særlig viktig i dagens situasjon med
høy gjeldsgrad blant husholdningene.
Disse medlemmer viser til at
myndighetene kan rette opp i informasjonsasymmetrien mellom banker
og bankkunder ved å bedre reguleringen av næringen når det gjelder
produkter som tilbys, informasjonen som gis til forbrukerne, tilsyn
og klagemuligheter. Disse medlemmer viser til at
et av de mest utbredte og lite egnede produktene på markedet nå
er såkalte warrants. Disse medlemmer mener warrants generelt
ikke er egnet for ikke-profesjonelle investorer og at det derfor
ikke bør tilbys ikke-profesjonelle investorer.
Disse medlemmer mener dessuten
at finansinstitusjoner ikke bør kunne benytte begrep som «spareprodukt»
eller liknende med mindre produktet tilfredsstiller visse krav som
gjør det egnet til spareformål. Disse medlemmer mener
at investeringsrådgivere og andre som gir råd om kjøp av spare-
og investeringsprodukter i tillegg alltid bør opplyse om egenskapene
ved enkeltprodukter som bankinnskudd og andeler i indeksfond, eller
nedbetaling av lån, og rådgi dette som alternativ der det er i kundens
interesser.
Disse medlemmer er dessuten opptatt
av at tilsynet med bankene må bli bedre. Disse medlemmer viser
til at det ikke har vært tradisjon i Norge eller Norden for at myndighetene regulerer
produktutviklingen i finansmarkedet. Regulering og tilsyn har skjedd
ved reaktivt markedstilsyn og dokumentasjon i etterkant av de råd
selgerne i banken har gitt. Disse medlemmer mener
at lærdommene fra finanskrisen tilsier at Finanstilsynet må gjennomføre
hyppigere tilsyn rettet både mot markedsadferd (bl.a. kundekartlegging)
og produkter (bl.a. lånefinansiert sparing og kompliserte produkter).
Disse medlemmer mener at lovbrudd
må føre til umiddelbare sanksjoner. Disse medlemmer viser
til Finanskriseutvalget NOU 2011:1, som foreslår at det utredes
om tilsynsmyndighetene bør få utvidede hjemler til å ilegge administrative
sanksjoner som gebyrer. Disse medlemmer mener en
slik utvidet hjemmel vil være fornuftig, slik at det kan gis reaksjoner
bedre tilpasset overtredelsenes grovhet og sikre bedre etterlevelse
av regelverket.
Disse medlemmer mener at forbrukernes klagemuligheter
må bedres. Disse medlemmer viser til at dagens klageorgan
for finansielle tjenester, Finansklagenemnda, er finansiert av finansforetakene
og at disse har flertall i styret. Denne organiseringen reiser i
utgangspunktet spørsmål om nemndas uavhengighet. Finansforetakene
gir selv uttrykk for at nemnda fungerer godt, men flere forhold
peker i retning av at nemnda ikke ivaretar forbrukere på en god
nok måte.
Disse medlemmer viser til at
Finansklagenemnda Bank gir kundene medhold i relativt få saker. Disse
medlemmer har selv mottatt en rekke henvendelser der nemndas
ivaretakelse av forbrukernes rettigheter synes mangelfull. I representantforslaget
nevnes to av disse sakene. Disse medlemmer viser
til Finansklagenemndas årsberetning 2011, der det fremgår at Finansklagenemnda
Bank i 2011 ga kundene medhold i 21,7 prosent av sakene behandlet
i sekretariatet. Av sakene undergitt nemndsbehandling fikk kundene
medhold i kun 13,1 prosent av sakene i 2011, mot 19, 3 prosent i
2010. Til sammenlikning fikk kundene i Finansklagenemnda Forsikring
i 2011 medhold i 25,4 prosent av sakene behandlet i sekretariatet.
Av forsikringssakene behandlet i nemnda endte 37,3 prosent av sakene
med medhold til kunden, mot 45,3 prosent i 2010. I andre nemnder
som behandler saker der store verdier står på spill for forbrukerne
som Boligtvistnemnda og Klagenemnda for håndverkertjenester, fikk klager
medhold i hhv. nesten 70 prosent og drøyt 50 prosent av sakene i
2009 ifølge NOU 2010:11 Nemndsbehandling av forbrukertvister.
Disse medlemmer viser til den
såkalte Røeggen-saken, der småspareren Ole Petter Røeggen kjøpte
et strukturert spareprodukt av DnB NOR og ble overtalt av banken
til å låne penger, slik at han kunne kjøpe enda mer av produktet.
Strukturerte eller sammensatte spareprodukter er kjennetegnet ved
at avkastningen er bundet opp mot én eller flere aksjer/aksjeindekser,
eventuelt råvarepriser (for eksempel kraftprisen), og de har liten
annen hensikt enn at bankene skal tjene penger på vanlige folks
bekostning. DnB NOR hevdet at dette var trygg sparing, men Røeggen endte
opp med et tap på 230 000 kroner. Disse medlemmer viser
til at Bankklagenemnda i utgangspunktet ikke ønsket å behandle Røeggens klagesak,
fordi saken ifølge nemndas leder Viggo Hagstrøm var for komplisert
for fagfolkene i nemnda, jf. VG 25. januar 2009. Disse medlemmer spør
seg hva nemnda da måtte tenke om alle de vanlige forbrukere som
har blitt overtalt av bankene til å kjøpe disse produktene, om de
forsto hva de begikk seg inn på. Først etter at daværende finansminister
Kristin Halvorsen personlig grep inn i saken aksepterte nemnda å granske
DnB NORs «garanterte» spareprodukter, hvorpå Røeggen til slutt fikk
medhold.
Disse medlemmer viser til at
bevisbyrden i mange tilfeller legges på kunden i rådgivningssaker
der banken er nærmest til å dokumentere sentrale forhold i avtaleforholdet.
Konsekvensen blir at bankene fortsatt risikofritt kan unnlate å dokumentere
relevante opplysninger. Etter MiFID-direktivet fra 1. november 2007
er det en viss dokumentasjonsplikt ved investeringsrådgivning, jf.
vphl. § 10-11(7). I finansnæringens egne god-skikk-regler er det
også et krav om dette ved finansiell rådgivning. Disse medlemmer understreker
at når nemnda ikke i tilstrekkelig grad følger dette opp, som det
er rettslig grunnlag for å gjøre ved å la det få bevisbyrdemessige
konsekvenser at banken forsømmer dokumentasjonsplikten, så oppfylles
ikke hensikten. Disse medlemmer viser til at man kanskje
skulle tro nemndsmedlemmene fra forbrukersiden kunne være «garantister»
for forbrukerhensynet, men det er ikke så enkelt i et organ som
dette som vektlegger konsensus. Det er krevende å reise og begrunne
mindretallsvotum i slike nemnder.
Disse medlemmer viser til at
nemnda i begrunnelsene for sine vedtak i mange tilfeller synes å
legge stor vekt på bankens argumentasjon og tilsvarende liten vekt
på argumentasjonen til klager, uten at det nødvendigvis foreligger
saklig belegg for dette. Disse medlemmer har blitt gjort
kjent med flere tilfeller der denne ubalansen medfører at nemnda
overser bankers brudd på opplysningsplikten om å gi en korrekt og
balansert fremstilling av muligheter for gevinst og tap.
Disse medlemmer peker på at det
er mang-lende åpenhet om de mange saker som behandles i Finansklagenemndas
sekretariat. Disse medlemmer mener blant annet at
nemnda bør offentliggjøre informasjon og statistikk om hvilke foretak
det klages mot. Disse medlemmer mener at dette kan
ha en disiplinerende effekt for foretakene og bidra til at forbrukerne
kan fatte informerte beslutninger.
Disse medlemmer viser til at
de kritikkverdige forholdene knyttet til Finansklagenemnda Bank
i sum ikke er egnet til å skape tillit til nemnda. Disse
medlemmer spør seg også hvorfor bankenes selgere, som i
mange av sakene har begått lovbrudd, ikke synes å få noen form for straffereaksjon. Disse
medlemmer mener at etableringen av et statlig, uavhengig
klageorgan er nødvendig for å sikre forbrukerne et klageorgan innenfor
bank- og finansområdet som har den nødvendige tillit. Disse
medlemmer viser til at rolleavklaring mellom kunden og bankens
rådgiver er sentralt. En uavhengig nemnd kunne ha trukket opp noen
linjer i sine uttalelser om at rådgivningsgrunnlaget skal være tilstrekkelig
godt og at rådet skal være forsvarlig, som næringen uten særlige
anstrengelser og kostnader kunne ha fulgt. Disse medlemmer viser
til at autorisasjonsordningen har bidratt til å bedre kvaliteten
på rådgivningen, men at ambisjonsnivået for rådgivningen bør være
høyere, særlig når det kan skje uten bruk av store ressurser.
Disse medlemmer kan heller ikke
se tungtveiende grunner som taler mot opprettelsen av et uavhengig,
statlig klageorgan. Disse medlemmer spør seg hvorfor
FNO er så opptatt av å fortsette å betale nær 40 mill. kroner for
driften av nemnda, hvis det er slik at nemnda i dag er helt uavhengig
og at en offentlig nemnd ville gitt akkurat de samme uttalelsene.
Disse medlemmer viser til at
det også vil være hensiktsmessig å endre tvisteloven slik at saker
mot bank- og finansinstitusjoner anlagt av privatpersoner kan fremmes
for Forliksrådet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det lenge var en utbredt oppfatning
at samfunnets interesser alltid blir best ivaretatt når enkeltmennesker
får følge sin egeninteresse i frie markeder. Etter finanskrisen
har mange endret syn på dette og innsett at hensynet til verdiskaping
og stabilitet i økonomien tilsier en sterkere regulering av finansnæringen. Markeder
svikter hvis priser sender gale signaler, eller hvis signalene blir
oppfattet feil. Økte boligpriser burde for eksempel avskrekke boligkjøpere.
I praksis er det slik at høyere priser ofte virker som en oppmuntring
fordi kjøperne håper å nyte godt av ytterligere prisstigning. For
bankene kan høyere boligpriser virke som en oppmuntring til å låne
ut penger.
Dette medlem viser til at markeder
også svikter når det er skjult informasjon, for eksempel når selgere
har mer informasjon enn kjøpere, eller når prisene ikke fullt ut
reflekterer sosiale kostnader. Det var mange eksempler på slik skjult
informasjon i forkant av finanskrisen. Banker solgte kompliserte
og risikable finansprodukter til uvitende kunder som aldri burde vært
tilbudt dem, og bankene tok ikke høyde for de sosiale kostnadene
ved potensielt mislighold av lånene. Myndighetene burde ha grepet
inn for å regulere markedet bedre.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag Dokument 8:60 S (2010–2011) fremmet
i desember 2010 om tiltak for å motvirke en ny finanskrise. Dette
medlem er positiv til at regjeringen følger opp flere av
de forslagene som Kristelig Folkeparti foreslo den gang, blant annet
at det samarbeides med de nordiske landene om en tidlig innføring
av en motsyklisk buffer og at det kan være hensiktsmessig at Norge
går foran når det gjelder kapitalkrav overfor bankene gitt situasjonen
i norsk økonomi. Dette medlem er dessuten positiv
til at det regjeringsoppnevnte Finanskriseutvalget og regjeringen
selv har gitt positive signaler om Kristelig Folkepartis forslag
i nevnte representantforslag om å innføre en såkalt aktivitetsskatt for
finansnæringen. Dette medlem viser til at forslagsstillerne
fra Kristelig Folkeparti uttalte:
«De store samfunnsøkonomiske og sosiale kostnadene
ved finanskriser og behovet for å begrense overdreven risikotaking
gjør at det kan være hensiktsmessig å skattlegge finansnæringen
i større grad enn i dag […] Overskudd og lønn er et uttrykk for
merverdi, og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift,
en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt.
En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning
mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen
blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og
lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over
det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.»
Dette medlem viser til at Frankrike,
Danmark og Island er blant landene som har innført en slik skatt.
En slik skatt kan bidra med inntekter til fellesskapet som kan gjøre
det lettere å fjerne andre, mer vridende skatter, som formuesskatten på
arbeidende kapital. Dette medlem viser til statsbudsjettet
2012, Innst. 3 S (2011–2012), der dette medlem ba
regjeringen om å «utrede og fremme forslag om en aktivitetsskatt
for finansiell sektor». Dette medlem legger til grunn
at regjeringen vil fremme et slikt forslag i statsbudsjettet 2013. Dette
medlem håper samtidig regjeringen vil følge opp Kristelig
Folkepartis øvrige forslag i nevnte representantforslag for å motvirke
en ny finanskrise.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag Dokument 8:88 S (2011–2012) om kompliserte
spareprodukter, klageorgan og Finanstilsynets rolle, samt Innst.
312 S (2011–2012), der dette medlem fremmet forslag
om ovennevnte forhold knyttet til regulering, tilsyn og klageorgan.